Forblåst tur til Hellestø

I en travel hverdag uten blogging og lite av det meste fant lille Irina og jeg endelig anledning til å være sammen en hel dag og reise ut til stranden i går. Det har vært en spesiell måned, september i år, veldig varm, og i går var ikke noe unntak med 18 grader i det måneden går mot slutten. Det var sjelden så varmt i juli, etter hva jeg forstår, vi var i utlandet. Gårsdagen var imidlertid ingen solskinnsdag, det var overskyet med tunge skyer, og det var sterk vind. Det er ikke det beste været for å reise på stranden, der er vinden sterkere og temperaturen kaldere, men det var siste sjanse for dette året å få en slags «sommertur» ut dit. Så jeg pakket intet mindre enn den gamle tursekken, med god plass, og så satte vi oss i bilen og reiste av gårde.

Med oss hadde vi kokeapparat, pølser og pølsebrød, og det som med det hører til, sjokolade, kaffe og appelsin, grapseved å brenne, varme klær og litt leker til Irina. Jeg var ikke så sikker på veden, men vi har så kolossalt mye etter at konemor Olia har hatt storopprydning i bedene rundt huset, og hos naboen, i tillegg til alt plankeverket som følger med skifte av hele kledningen på hus og garasje, pluss ny terrasse. Selv om et lite strandbål ikke monner i det hele tatt, føles det liksom greit å få brent unna litt. Det ble ikke noe av, riktignok, bål og barn går ikke når man er alene, særlig ikke i sterk vind, det visste jeg jo egentlig. Men ok, vi hadde i hvert fall muligheten. Det er viktig for meg, man skal ha muligheter, også mange man ikke utnytter. Det er livsvisdom.

Hverdagsvisdom er at Irina sovner i bilen om hun har hatt en litt kort natt, eller litt travel dag. Og hun sovner når man ikke tenker på det, sjelden når man håper hun skal gjøre det (dette er ren matematikk, folkens, det er såpass ofte man ikke tenker på det, og såpass sjelden man håper hun skal sovne, det er klart hun sovner oftest når man ikke tenker på det!). Jeg var hele tiden litt i stuss hvor vi egentlig skulle. Hellestø er liksom bålstranden vår, der finnes det knauser å brenne mellom, men det er også blant de mest forblåste. Jeg hadde jo også i tankene at det fort kunne bli bare kokeapparat, og at kanskje det viktigste ville være å finne le for vinden.

Det mektige synet av kraftige bølger langs den store stranden overbeviste meg. Her ville vi være. Vi parkerte, og jeg ventet til Irina våknet før vi forlot bilen. Klokken var da omtrent to.Hellestø, Strand, Jærstrender, Hav og himmel, Himmel og hav, Sol i skyer, Naturen, Mektig, Sublim, Svaberg, Strand

Ankomst

Irina har dette herlige, overraskede blikket hver gang vi kommer ut av bilen. Hun har jo aldri peiling hvor vi skal, og fra barnesetet har hun ikke all verdens oversikt hvor vi kjører. Plutselig er vi liksom fremme, og et helt nytt sted, eller helt annet sted. På Ølberg kjenner hun seg igjen. På Hellestø har vi ikke vært på noen måneder, så om hun kjenner igjen stedet eller kjenner igjen stranden er ikke godt å si. Glad er hun i alle fall, og løper av gårde på de små bena i de altfor fine rosa joggeskoene kjøpt av bestemor på Klepp stasjon. De skoene skal få kjørt seg denne strandturen. Men, som jeg tenker, sko er til for å brukes. Om kort tid er de for små. Sko er til for å ha det kjekt i dem.

Vår tur på Hellestø når vi har bål å kanskje brenne går alltid til høyre, bort til knausen med den ene viken, der borte det ikke går an å parkere lenger. Det er noe som henger igjen fra barndommen, kanskje, det var det fritt frem å parkere der, og kort vei ned. Det er også det beste stedet. Men fra den nye og større parkeringsplassen er det et stykke å gå. Og det er få som gjør det, ingen denne forblåste lørdagen.

Irina er ikke vanskelig å be. Jeg må løfte henne over den skitne elvebekken nesten hver eneste strand har her i dette området av Jærstrendene, det er alltid rennende vann å krysse, og skilt fra kommunen om at det er tatt målinger, og at vannet er for skittent til å leke i. Jeg vasser likevel gjennom det i sandalene jeg har på meg. Også sandalene får kjørt seg. De en gang fine sandalene fra Nike holder seg langt fra så godt som de jeg kjøpte for 20 kroner, eller så, på Krim i 2009. De bruker jeg hele tiden, som tøfler mens jeg skriver dette, og er godt kvalifisert som kandidat til det mest nyttige fottøyet jeg har kjøpt i mitt liv.

Vi må lete litt etter et sted å være. Jeg hadde liksom en ide om at det skulle være le for vinden et sted på eller i nærheten av den landøyen som er der, en landøy er som en øy, men den ligger på land, strand og vann rundt, gress og stein på øyen, som en ordentlig øy. Le for vinden var det imidlertid ikke. Og det var så mye vann i sjøen at det nesten ikke var plass på det som ville vært lesiden, det var sjø opp hele viken.

På landøyen var gresset vokst veldig høyt. Det var aldri slik i min barndom. Lille Irina er veldig tålmodig med å gå, syter aldri, men her ville hun holde i hånden. Gresset var høyere enn henne. Hun fikk med seg det nye ordet, sjøen, og gjentok med store øyne sjøen, i det vi stod og så på den. Hun fikk imidlertid aldri inn ordet bølger, enten fordi hun ikke fikk til å si det, eller at hun aldri helt skjønte hva det var. Det holdt med sjøen.

Jeg tenkte kanskje vi burde reise et annet sted, med mindre vind. Her var det den lange veien tilbake til parkeringsplassen som reddet oss. Så uhorvelig langt er det ikke, noen hundre meter, men for langt til at man går det på et øyeblikk. Vi fant heller en plass mellom noen steiner, der det blåste litt mindre, men fremdeles var så kaldt at jeg måtte ha på treningsjakke og Irina ha på kjeledress. Hun var begynt å hikke i den tjukke buksen og fleecejakken. Uten fleecejakke, men med kjeledress, gikk det bra. Det var kleskoden.

Mat

Ny lærdom – eller gjenlæring av gammel kunnskap – var at kokeapparat på rødsprit ikke virker i sterk vind. Jeg vet ikke om det er noen som bruker slike apparat lenger, nå er det gass som gjelder, propan, atskillig mer effektiv. Det er ikke allmenn kunnskap å lage mat utendørs. Nåtidens felles referansepunkt er engangsgrillen. Med kokeapparat heller man rødsprit i en beholder, og fyrer opp. Stekepanner og gryter kan settes på. I kaldt vær virker det godt, vi har frest opp pølser i kuldegrader til fjelles. Men i vind blåser flammene vekk. Karakteristisk kunne lille Irina ta både på pølsene og på stekepannen mens det «stekte», i hermetegn, hun trente ikke legge begrensninger på nysgjerrigheten som følge av brente fingre.

Hellestø, Pølser, Kokeapparat

Varme pølser?

Selv kalde og lunkne var pølsene en storsuksess. Hun svelgte ned tre stykker, to der med stekeapparatet, og så senere enda en, helt kald. Hun likte også å ha på ketsjup, et ord hun gjentok – «kettp» . uten helt å få det til, så godt hun likte hun det, at hun snek seg til å slikke av bare ketsjupen av og til, ikke så nøye med pølsen. Og enda mindre med pølsebrødet. Jeg spiste min dose på seks pølser, slik at vi hadde én med hjem av pakken på ti vi kjøpte.

Så var det uforskning. Først var det en liten pause med litt lek for Irina, mens jeg spiste min mat. Jeg hadde jo et lite håp om å få litt varme inn i pølsene, noe som bare i aller beste fall kan kalles delvis vellykket. Det var knapt lunk. Men mat må man ha, og med ketsjup, sennep, spørstekt løk og gode pølsebrød er det ikke vanskelig å få det ned, og vi hadde gammel cola å skylle ned med. Mens jeg spiste, lekte Irina for seg selv med spadene og bøtten vi hadde med. Hun liker å pusle sånn for seg selv, eller sammen med andre, i sanden. Hun er slikt et barn akkurat som det skal være.

Og så – endelig – var det utforskning. Jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det er å rusle rundt på svaberg og knauser langs stranden, klatre opp og ned, se på den ville sjøen, gå så nærme man tør. Jeg var flere lag ekstra forsiktig, nå som Irina var med. I baktankene hadde jeg også alle som er skylt på sjøen i England og Skottland denne sommeren, uerfarne folk som ikke skjønner sjøen er lunefull. Plutselig kommer en bølge større enn alle andre. Lille Irina og jeg var mer enn trygge. Og Irina skjønte herlig at disse steinene her, de gikk det an å kravle på. Så det gjorde hun, med min hånd som støtte, eller alene. Dette er noe nordmenn skulle ha i blodet, synes jeg. Hvilke steiner det går an å klatre på, hvor bratt det går an å gå, hva som kan være glatt eller løst og utrygt, hva som går helt fint. I en alder av to år er Irina i full gang av å lære det.

Hjem igjen

Her, mens jeg skriver dette står solen akkurat opp over fjellkammen i Melshei, til en ny, varm og vindfull dag. Det er godt å leve nær naturen, å la seg glede og fylle av liv av den. Irina og jeg går ut hver kveld, men kommer ikke så langt etter at jeg har vært på jobb. I helgene forsøker vi å kompensere, og om søndagene er det alltid ut, om det ikke er noe annet på gang, bursdager eller noe sånt. Forrige helg var jeg i Stølsheimen, noe jeg håper å få skrevet om, ellers har vi vært ganske flinke til å utnytte tiden vi har. Året jeg var i permisjon var vi ute mer eller konstant. I går var vi altså på Hellestø. Det gjelder å overvinne den lille motviljen mot å bevege seg bort fra den behagelige komforten man er i, komme seg bort fra innevarmen, ikke bare sjekke hvert minutt hva som har skjedd siden sist på internett. Min erfaring er at man alltid får igjen for det, det lønner seg alltid.

Hjem igjen fra den lille landøyen vår gikk vi i motvind. Vi hadde hentet frem den lille plastballen. Jeg kunne sparke den av gårde av alle krefter. Så ville den blåse tilbake til oss. Alt mens lille Irina løp etter, hylende av glede. Noen ganger spilte vi liksom litt fotball også. Noen ganger satt hun seg ned i sanden også. Eller la seg ned. Det er svært, svært viktig med god tid, når man er på tur med barn. Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

I nærheten av den andre landøyen, den som er mer et klassisk svaberg, uten gress og planter, bare stein, og like ved stien ned fra parkeringsplassen, der oppdaget Irina sjøen og bølgene. Så der satte hun seg ned. Minst en gang feilberegnet hun bølgene, eller tenkte ikke på dem, så de kom opp og skylte over henne, eller under henne, rettere sagt. Da ble hun overrasket, og krøp opp, spørrende i blikket til meg, hva var dette for noe? – Det var at du lærer hvordan bølgene virker, lille Irina. Der det er vått, vil bølgene komme en gang til. Der det er tørt vil de sannsynligvis ikke komme, men de kan komme der også. Det gjelder å passe på. Og det er veldig gøy å presse det litt, ta litt større sjanser enn man egentlig kan. Ikke bare risikere å bli våt, men faktisk å bli det.

Bølger, Lek, Hellestø, Barn

Våt?

Vi klatret som bare juling over det ganske lille svaberget også (lite relativt sett, det er et par mannshøyder opp til toppen, og det er litt å gå oppe på toppen og langs den lille eggen også, bare at det andre lenger bort er så mye større). Irina fikk lære at sko med sand og særlig våt sand er glatte, så da får man ikke feste, og man sklir ned. Det går an å kompensere, ved gå raskt opp, løpe, eller finne fester på knausene. Foreløpig er beina hennes så små at det er ikke lett å bevege dem fra feste til feste, og hun får ikke fart nok til å løpe opp. Så hun må holde i fars hånd. Da går det helt fint. Hun kan klatre hvor hun vil.

Irina, Klatring, Stein

Alt under kontroll.

Og så kommer den store overraskelsen for meg. Da vi endelig, etter enda en god del tid (hun satt ved bølgene på andre siden av svaberget også, og ble nesten skylt på en gang til, men nå løftet jeg henne opp, så hun slapp det), kommer bort til stien opp til parkeringsplassen, så vil ikke Irina opp den. Hun vil opp, over sanddynene. Det får hun lov til. Og hun er ganske ustoppelig, går helt opp til toppen, mister balansen, og faller nesten ned skråningen, uten å bli skremt av det. Hun går på, i høyt gress, og med bratt sandbakke ned på begge sider. Jeg forsøker å lirke henne mot venstre, dit vi skal, dit bilen er, og det går litt tid før hun finner seg i det.

Der nede er gresset så høyt og tett at jeg må leie henne, og gå foran. Vi kommer omsider til den brede stien, men hun vil ikke gå den. Hun vil ha mat, faktisk talt, og prøver alle ordene hun kan for at jeg skal forstå. Jeg trodde hun mente sjokolade, eller brus, men nei. Det var pølse, kald pølse. Den smalt hun rett ned, med sand på fingrene, og på pølsen.

Så ville hun ennå ikke gå. Hun likte seg der, på strandstien. Vi skulle sitte ved siden av hverandre, der. Jeg fant frem mitt siste triks, såpebobler. I vinden blåste de helt av seg selv, myriader av bobler, som forsvant bort over det høye gresset med en gang. Helt umulig å løpe etter, og fange. Det var likevel stor stas. Irina prøvde selv også, inntil hun i kjent stil helte ut resten av såpevæsken, rett på bakken. Så var det slutt, tomt. et ord hun ennå ikke har verken skjønt eller sagt.

Ennå gikk det en drøy halvtime, minst, før vi var tilbake i bilen. Enda det var knappe hundre meter til parkeringsplassen, og nye hundre meter over den, til bilen. Irina kikket på steiner, holdt i et gjerde, holdt på med sine ting, i sin verden. Jeg gikk langt foran, la fra meg sekken, la sekken i bilen, var ute av syne for henne, uten at det fikk henne til verken å stresse eller skynde seg. For henne var denne siste etappen vel så interessant som alle andre. Det er noe fascinerende med barnesinnet. De har ikke lært hva som er sjelden, og verdt å bruke oppmerksomhet på, og hva som er vanlig, og til å gå forbi. Irina er svært opptatt av steiner hun kan plukke opp, og kaste bortover. Eller bare se, og plukke på.

Hellestø, Barn, Sti

Hjem igjen

Hjemme fortsatte utedagen straks med en kort tur bort til skolen i nærheten, der det er litt lekeapparater for henne, og apparater til litt trening for meg. Konemor Olia hadde fikset takrenne og fått malt litt og saget til terrassen mens vi var ute. Nå ruslet hun med oss for å se på resultatet av arbeidet, og for å få snakket litt med oss. Irina satt på trehjulssykkelen, men var ikke så interessert i huset, hun ville til lekeplassen. Så det fikk hun lov til.

Først nærmere var vi hjemme, inne, og fikk kyllingmiddagen i ovnen. Det var å spise og å sove. Begge deler gjør man svært godt, etter slike lange, gode utedager.

Remont

Så er vi tilbake i Kiev. Siste dag i Alusjta ble utnyttet maksimalt. Her var ikke noe ekstra stress fordi vi skulle reise. Vi fikk vært på Internett, vi fikk etterpå spist lunsj på en billig Stolovaja, og vi fikk badet lenge, lenge.

Badingen var ekstra kjekk, fordi det har blåst litt i det siste. Det var sjeldent svære bølger, og det gjorde at det ikke bare var rett frem å komme seg opp på de mange betongmoloene som ble satt opp i Sovjettiden. Vi var på den aller høyeste, drøye to meter over vannet, og til og med her slo de høyeste bølgene over. Det var artig å kravle seg opp, skjønt, Olia mente det var livsfarlig, og svømte i stedet inn til en av betalingsstrendene lenger borte. De kan ikke godt ta betaling av folk som kommer opp fra vannet. Hun insisterte på at jeg skulle gjøre det samme, altså svømme bort dit, men mandig som jeg er, måtte jeg først kravle meg opp på moloen, for å vise de andre som strevde i bølgene at det ikke var fordi jeg ikke kunne jeg svømte bort. Jeg kravlet opp, stupte uti igjen, og svømte bort, fordi det passet meg slik.

Etterpå badet vi enda litt til fra en litt mindre molo. Her var det ingen sak å komme seg opp for dem med litt trening fra høyere moloer, her kunne jeg stupe fra meg. Også Olia badet seg litt, ved å sette seg øverst på bølgebryterne, og la vannet skylle over seg med de største bølgene. De fleste badet på denne måten.

Så fikk vi litt dårlig tid. Olia hadde sagt feil tid til meg, at bussen skulle hå klokken seks, det var tjue på seks. Nå var klokken fem, og vi måtte opp og hente tingene våre, og helst dusje litt og skifte litt også. Det gamle ekteparet var veldig behjelpelige, så behjelpelige at det hindret oss litt. Vi fikk låne dusjen, snilt nok, siden vi nå strengt tatt var sjekket ut, og så ble vi tilbudt friskt vann å drikke. Vi kjøpte også mer drikke, og gamlefar hadde gode råd med pakkingen.

Nå var klokken 1723, og det begynte å haste litt med å komme oss av gårde til holdeplassen. Olia er opplært i den russiske tradisjonen at vi skal sitte på bagasjen og være stille en liten stund, før vi kan dra. Men gamlefar kunne verken være stille eller sitte i ro. Han var full av spørsmål om ting vi kanskje hadde glemt, og veldig opptatt av den ene plastposen han mente var for tung, og som selvsagt også var det.

Til slutt måtte vi skjære igjennom. Olia utnyttet et brøkdels sekund stillhet, og så kunne vi gå. Det ble litt heseblesing, tunge plastposer med mye mat og drikke, og mange folk som slett ikke hadde travelt som vi. Men vi kom oss frem åtte minutter før tiden. Og bussen var tjue minutter forsinket. Så alt gikk veldig bra.

Vi kom til Simferopol i god tid før toget skulle gå. Jeg fikk kjøpt et par liter vann før vi gikk ombord, det var nødvendig, for toget var smekkfullt og varmt. Alle køyene var opptatt i plastkarten vi reiste i, både oppe og nede, og i korridoren. Jeg slet denne kvelden, og drakk opp nesten alt vannet før natten, men Olia pratet med medpassasjerene, og var godt i form.

Heldigvis var det ikke så varmt og svett neste morgen. Jeg kunne drikke meg uttørst på Krimsk vin, det hadde vi nok av. Den siste slunten vann drakk jeg ikke før vi var i Kiev, og da helst for å slippe å drasse med oss flasken videre. Ellers var det som alltid en fin og avslappende togtur, der Olia hadde laget rikelig og god mat, og serverte den som en russisk mor. Hun led ikke som jeg i varmen, og hadde en kjempetur der skravla gikk fra start til mål.

Så kunne vi sette føttene på Kievsk jord. Det er kjekt for meg at ferien fortsetter, Kiev er ikke mye mindre eventyrlig enn Krim. Vi hadde knapt gjort innhogg i all maten og drikken, så posene var fortsatt tunge. Men det er kort vei fra stasjonen til bussholdeplassen like utenfor, og buss nr 14 stanser like ved leiligheten.

Der ventet mor og søster til Olia, det vil si, vi møtte søsteren i trappen, på vei til jobb, men moren ventet med suppe og rikelig tilbehør. Hun var sliten, og det var lett å forstå. I leiligheten har det vært remont praktisk talt alle tre ukene vi har vært borte.

Remont er det russiske ordet for reparasjon, men det brukes i videre betydning også for oppussing, og for alt som ikke virker, og må fikses. Her er det remont i hele leiligheten. Alle rommene er utsatt, tingene er stuet sammen, til og med balkongen er full av barneleker.

Alt dette går selvsagt greit å leve med, litt rot skremmer ikke meg. Det er hjemmekoselig. Verre er det at badet og toalettet er aller mest utsatt, de er begge deler ribbet. All vask må foregå på kjøkkenet, og da med så skånsom bruk av vann som mulig. Helst ikke.

Det samme gjelder toalettbesøk, man bør la være. Og man, så må man unngå å trekke opp etter seg. Sånn skal jeg ha det gjennom helgen, og sånn har moren og søsteren med lille Tais hatt det i tre uker.

I morgen reiser Olia tilbake til Norge. Det blir sørgelig, og uvant å være her i Kiev uten henne. Mandag reiser jeg videre til Riga, for mellomlanding og overnatting, og så venter Barcelona og Spania. Halvannen uke skal jeg være uten Olia. Det er verre enn at hele stedet her er til remont.

20120726-203522.jpg

Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra

Hvert år pleier min venninne Henriette og jeg å ta en kjøretur til noen av kystområdene rundt Bergen, og ta en liten spasertur. Vi har vært mange steder, men favoritten er kanskje noen av turstedene langs ytterkantene av Sotra. Der er det mye fint, mye forblåst landskap, og flott utsikt mot havgapet mot vest. Hver tur skiller seg ut fra de andre, hver av dem har sin egen identitet, så å si, men i dag ble den veldig spesiell, for i dag besøkte vi et nedlagt bølgekraftverk.

Bølgekraftverket, Toftestallen, Sotra

Dette kraftverket er noe å tenke på for dem som vil kaste friske penger etter alle mulige miljøprosjekter. Det er ikke sikkert det er lønnsomt, bare fordi det er godt for miljøet. Og det er heller ikke sikkert det vil gi noen god energiproduksjon, bare fordi det benytter seg av fornybar energi. For at det skal fungere, må det være effektivt. Og man kan godt se på prosjektene med sunn fornuft og sunn skepsis, og ikke hive seg på enhver populær bølge nye energikilder. Denne posten skal bli litt om turen, litt om natur og miljø, og mest om det nå forlatte bølgekraftverket på Toftestallen på Sotra. Her er historien om hvordan et av 80-tallets store miljøprosjekter først gikk i bølgene, så gikk i luften.

Her står Henriete og ser på ruinene av det nedlagte og ødelagte bølgekraftverket.

Veien til anlegget

Jeg må gi litt reklame til GoogleEarth. Det har jeg gjort før, og det gjør jeg gladelig igjen. Det var GoogleEarth som gjorde at vi fant frem til kraftverket, og at vi fikk rede på at det i det hele tatt eksisterte. Det var Henriette som var på jakt etter turområder. Hun brukte GoogleEarth, og så dukket altså dette kraftverket opp. Dere som prøver selv, må skru på funksjonen «GoogleEarth community» (Dere finner den under «Gallery») for å finne frem. Og så skrifter dere Toftøy i søkerfeltet, og zoomer dere inn i riktig område. Det dukker opp en I, og den kan dere trykke på og lese. Det finnes også bilder, hvis dere skrur på noen av de andre funksjonene.

Her er sånn cirka veien ned til bølgekraftverket på Toftestallen. Det er imidlertid enklere å finne på kartet, enn i virkeligheten.

På GoogleEarth så det lett ut å finne frem, i følge Henriette (jeg er ikke helt enig med henne, når jeg har sjekket selv), i virkeligheten er det ikke noe lett i det hele tatt. Man kjører fra Bergen lett og greit til Sotra, riksvei 555 over Fjell, og så følger man like greit riksvei 561 nordover til man kjører over Svelgen bro, og kommer til Toftøy (eller Toftøyna, som den heter på GoogleEarth). Der blir det vanskeligere. Man skal ta av innover til Toft (skiltet), og så skal man omtrent umiddelbart ta til venstre for å komme innover dit kraftverket lå. Om vi ikke hadde spurt etter hjelp, hadde vi aldri funnet det. Det er en usannsynlig liten vei. Man tar av ved et rødt «Hans og Grethe-hus», som de sa, de som forklarte oss veien sa. Det var en ikke så verst beskrivelse.

Når man kjører innover denne smale, lille veien, som ikke virker som den skal føre noe sted, så skal man holde mot høyre alle de stedene det ser ut til å være noe valg. Det er også beskrivelse fra dem som forklarte oss veien, og også det stemmer godt. Hold til høyre. Etter en kort stund kommer man til en bom, og der parkerer man. Fra bommen er det lett å finne frem nedover til fots. Den tidligere så stolte «Bølgekraftvegen» er nå stengt for biler.

Her ser dere naturformasjonene ved selve bølgekraftverket.

Litt mild underholdning får man når man passerer en av de to broene utover mot anlegget. Det er satt opp stort, flott skilt ved siden av: «Kryssing av broen skjer på eget ansvar». Jeg lurer på hvem som har satt dette skiltet opp, og hva de mener med det. Henriette og jeg tok ansvaret, og gikk over.

Her står jeg ved det pussige skiltet om at ferdsel over broen skjer på eget ansvar.

Anlegget som vi så det

Da vi kom over denne broen, så kom vi til et sted som så ut slik det ser ut på film, steder som er helt forlatt. Det var brakker og småbygg, alle med knuste vinduer og dører, ofte også knuste vegger, og alle med tydelig preg at her hadde ingen vært på en stund. Det var et merkelig forsøk på å lage en slags vei. Det var liksom ryddet slik at det skulle være mulig å kjøre, men for å komme til denne øyen, hadde vi jo passert broer som i alle fall var umulige å kjøre på. Det var også en ny bro, vanvittig bro, midt på øyen. Det var skjellettet av den, støttepilarene var der, tre stykker av dem, og den ene brohalvdelen var plassert – skjevt – på to av dem. Den andre brohalvdelen lå sykt på bakken noen meter unna. På andre siden av denne ødelagte broen, fortsatte det merkelige forsøket på vei.

Eksempel på ødelagt brakke på Toftestallen, Sotra, i forbindelse med bølgekraftverket som en gang var der.

Så fikk vi øye på en renne, som vi kom til måtte være selve anlegget. Dette måtte være selve kilden til kraftverket. Rennen var lang og smal, og lå i et sund. Det var støttet opp med betong, tilsynelatende for å gi bølgene størst mulig kraft innover rennen. Og bølgene gikk da også ganske bra innover der. De smalt i veggen på den andre enden, og sprutet vann opp i luften. Men hvordan i all verden kom det kraft ut i fra dette? Både Henriette og jeg har studert våre vekttall realfag, hun har hovedfag mikrobiologi og søker nå til doktorgraden, jeg har matematikken på plass, og studerer for tiden fysikk. Vi skulle ikke være helt forblåst når det gjelder å forstå hvordan man får elektrisk kraft ut i fra vannkraft. Men ingen av oss skjønte hvordan de skulle få til en turbin nedi eller utav denne rennen, eller hvordan de skulle få et roterende hjul til å rotere jevnt samme vei, når vannet så tydelig gikk frem og tilbake i rennen.

Et oversiktsbilde over bølgekraftverket. Som man ser er det ikke lenger lett å skjønne hvordan det har fungert, og hva som har skjedd.

Selve området var fra naturens side vakkert. Det er Sotra på sitt beste, stein og hav, vilt og fint. Bølgeanlegget var ypperlig plassert. Det var tungvint å komme seg bort dit, så det forstyrrer ikke noe turterreng for ille. Når man først skulle gjøre et inngrep, var det greit her. Det lå også inne i et sund, mellom to øyer, der bølgene kom inn med stor kraft, men samtidig ikke for bredt og uhåndterlig. Hvis det ikke lykkes her, er det vanskelig å se hvordan det skal lykkes, tenkte jeg.

Bølgene slår inn mot det nå ødelagte bølgekraftverket på Sotra.

Henriette og jeg spratt opp på den ytterste øyen for å få oversikten fra alle mulige kanter og vinkler. Det skiftende, vestlandske været ønsket meg velkommen tilbake fra Krim, da vi gikk fra bilen angret jeg at jeg ikke gikk i kortbukse, nå blåste det opp med kaldt regn og kald vind, og jeg angret at jeg ikke hadde tatt med jakken. Men det forblåste, sure været satte også anlegget i sitt rette element. Her var det naturen som hadde kontrollen. Det passet også med Henriette som sa at bølgekraftverket var ødelagt av bølgene. Vi ble filosofiske og småhumoristiske der ute i uværet, og i de surrealistiske, uforståelige betongkonstruksjonene, midt blant de mektige naturkreftene som mennesket forsøker å kontrollere. Det er kjekt når naturen av og til får siste stikk. Det er naturen som er sjefen.

Her står jeg ved inngangen til sundet der bølgene går inn til det nå nedlagte og den gang mislykkede bølgekraftverket.

Når vi gikk opp og ned fjellsidene, og inn i kriker og kroker, så fant vi enda mer betong, og enda flere forsøk på å tilrettelegge naturkreftene for menneskelig kraftproduksjon. Det virket på meg som all betongen var laget for å sende bølgene med renest mulig kraft inn i anleggssystemet. Men noen steder virket det temmelig meningsløst, hvorfor de eventuelt trengte denne ekstra, siste kraften. Henriette mente også at de måtte ha sprengt litt langs fjellsidene, for å lage det til, ellers ville det være vanskelig å forklare alle steinrestene, og de kanskje litt for rette bergveggene her og der. En stund mente vi – i hvert fall jeg – at anlegget ikke var blitt forlatt, men at det aldri var blitt ferdig. Det var den eneste forklaringen jeg kunne finne på den ødelagte broen, for eksempel, og på flere av de andre merkverdighetene som var der.

Henriette har tatt sjansen på å gå opp på den ødelagte broen ved bølgekraftverket.

På vei tilbake tok vi en titt inn i det som vi trodde var et kontorbygg, noen små titallsmeter fra enden av renden. Der inne var det en turbin. Der var det flere innretninger som nok kunne brukes til å lage strøm fra vann. Men hvorfor ha den så langt unna selve bølgene? Og hvordan har det egentlig fungert? Utenfor denne bygningen var det demmet opp med helt stille vann. Vi tenkte at steinsamlingen mellom rennen og bølgene og det stille vannet og kontorbygningen, var fylt på i ettertid, og at rennen da anlegget var aktivt, gikk helt opp til denne bygningen med turbinen. Om vannet gikk gjennom der, ville det forklare problemet med hjulet som bare måtte snurre en vei. Men da vi kontrollerte, var det under huset helt tett, og støpt slik at det måtte ha vært det fra første stund. Gåten var ikke løst.

Var det denne som gav bølgekraftverket dets lille kraft?

Og gåten ble ikke løst mens vi var der. Vi skjønte ikke dette. Det var et forfallent monument over menneskets feilslåtte forsøk på å kontrollere naturen. Henriette lurte på hvem som hadde ansvaret for å rydde opp i alt dette, der jeg hadde forslaget om hvem det enn var, så må de ha gått dundrende konkurs. Og det personlige ansvaret har ingen. Nå ligger verket åpent, for alle å se og føle.

Gjennom et knust vindu i det lille betonghuset ser vi demningen i det som egentlig var vannforsyningen i bølgekraftverket.

Anlegget som det var

Trygt hjemme i leiligheten på Nordnes var det for meg å slå opp på internett, og finne forklaringen. Den overrasket meg. Og den overrasket meg ikke.

http://tea.blogg.no/tur_og_natur.html er en turblogg med mange turer i Bergensområdet. 16. apr 2007 var skribenten som kaller seg Tor Erik på tur til Toftestallen, og han legger ut om turen med informasjon om bølgekraftanlegget der. Han skriver det har vært to kraftverk på stedet. Det første ble bygget i 1985 av Kværner brug, og det var dette som ble tatt av bølgene og sendt på sjøen i 1988. Noen av de uforklarlige restene vi så der, hørte antagelig til dette anlegget, men det var ikke nok å se, til å skjønne hvordan det har fungert. Systemet med rennen ble bygget i 1986, her var nok selskapet Norwave med, og dette anlegget var i drift frem til 1991. Det var ikke bølgene som tok det, men en sprengningsulykke i forsøket på å utvide rennen. Så Henriette hadde rett i at det var sprengt her.

Dette bildet har jeg tatt oppe fra den ødelagte broen. Vi ser rennen hvor vannet kommer inn, og en gang havnet i et baseng høyere oppe, for å gi litt kraft på vei ned igjen.

Løsningen på gåten hvordan rennen og turbinen hadde fungert, var at det ikke på vei opp turbinen hadde hentet kraft, men på vei ned. Rennen hadde fått vannet opp i et reservoar, dette var det rolige vannet vi så demmet opp og ikke forstod noe av, reservoaret var noen meter høyer opp, og når det rant ned igjen, hentet turbinen ut kraft. Merkelig. Det kan vel neppe bli særlig mye kraft ut av et vannfall på et par meter?

Stor kraft ble det heller ikke. Det første anlegget produserte 450 kW, det andre 350 kW. Ti vanlige bolighus ville være tøft nok for disse kraftverkene å holde liv i.

Her står jeg inne i det lille betonghuset, hvor kraften antagelig ble produsert.

Internettsurfingen bekrefter også mistankene om dundrende konkurs, og legger i tillegg til at det er mistanke om økonomisk kriminalitet også. Her er det mange statlige midler som har gått i mange lommer, men som det ikke har kommet så mye ut av. Bergens tidende skriver om det her, og professor emiritus Johann Falnes ved NTNU uttaler seg her.

Betonghuset, Toftestallen, Sotra

Oppsummert

En gang var disse bølgekraftverkene skryteprosjekt og miljøbestinger, slik vindkraft, biodisel og hurtigtog er det i dag. Selv om anlegget knapt produserte kraft i det hele tatt, påkalte det stor oppmerksomhet både i Norge og internasjonalt. Selveste FNs miljøvernkonvensjon, den gang styrt av Gro Harlem Brundland, tok turen for å se på pionerprosjektet (i følge nevnte BT-artikkel). Det minner om omreisende politikere og komiteer i våre dager. Det er ikke et godt tegn når alle pengene som er tjent er tilførsel fra staten, og all energi som blir produsert, knapt dekker energien brukt til å lage anlegget. Man må bruke sunn og grei matematikk med tallene. Vil dette lønne seg? Er det fornuftig? Hvis ikke risikerer vi flere mounment over vår storslåtte begredelighet, som bølgeanlegget på Toftestallen.

Bølgekraftverk, Toftestallen, Sotra

Interesserte i Bergensområdet bør bare ta turen bort og se selv. Det er et veldig fredelig turistområde, nesten ingen som er der, og overhodet ikke tilrettelagt for noen ting. Det er et ærlig og redelig bevis for hva som har skjedd. Det er forsøplet natur, men samtidig også naturens hevn. Her har naturen tatt siste stikk. Og så lenge man ikke finner ut hvem som skal betale for opprydningen, vil stikket ligge der til syne for alle som vil ta turen ut.

En begivenhetsrik dag på Krim

 

Jeg,Pusjkina

Denne dagen skulle vi til Pusjkina. Det er et stoppested mellom Alusjta og Jalta på Krim.

Som alltid går veien nedover, mot sjøen.

Vi prøvde oss på noen snarveier, og havnet i noe som lignet mistenkelig på gårdsrom.

Vi forsynte oss av plommer underveis.

Plutselig midt ute i ingenting kom vi til en veisperring. Det var plent umulig å komme gjennom dem, selv om vi var fottturister. Vakten som stod der, sendte oss i stedet ut i vinrakene ved siden av. – Det var ikke hans oppgave å passe på dem, som han sa.

Hele tiden hadde vi usikkerheten over oss at vi kanskje måtte snu, og gå opp igjen.

Olia fortalte hvordan husene og eiendommene rundt omkring var eid av rikfolk og deputater. De stengte av, så de ikke skulle få besøk av vanlige folk.

Til slutt kom vi oss ned til det som viste seg å være Utjos, like i nærheten av vårt kjære Santa Barbara.

Det var imidlertid sterk vind, så sterk at det var omtrent umulig å bade. I stedet tok vi bilder. Og Olia kunne sole seg, mens jeg kunne se på bølgene, og russere og ukrainere som mer eller mindre frivillig utfordret dem.

Jeg, bølge

Når det kom til det punkt at vi var sultne, gikk vi til favorittrestauranten vår i Santa Barbara.

Til sist gikk vi på kino, Terminator 4. En kjempefilm  å se på russisk.

 

Vi var veldig godt fornøyde etterpå, selv om det var litt risiko. Det var ikke helt gitt at vi ville komme oss hjem. Men vi var heldige, og fikk en privatbil til å kjøre oss hjem for 30 griven. Det var en begivenhetsrik dag, som slett ikke er skildret i sin fulle bredde, her.