Endelig en vanlig lørdag! Og det en pinselørdag i mai!

Omsider fikk vi oss en vanlig dag, her i vår lille familie. Endelig kunne vi gjøre bare de vanlige tingene, en varm, solskinnsdag i mai. Etter lang tids hyperaktivitet var dette bare deilig.

Stort sett var vi ute hele dagen. Lille Irina sov lenge etter den strabasiøse gårsdagen, der hun først hadde vært hos bestemor og naboen (hun har fått seg en lekekamerat der borte, Niklas), og så fikk russisk besøk fra Novgorod! Ikke før klokken elleve stod hun opp. Da var det på tide å lage grøt, for meg.

Etter å ha spist grøt, var det å jobbe i hagen. Det ser ut rundt oss som om vi har gitt opp, men det har vi ikke. Vi har bare ikke hatt tid til å gjøre noe som helst utendørs, på flere måneder. Planter og ugress har fått gro fritt. Det er rikelig med ting som må ordnes, ryddes og fikses. Rikelig.

Vi tar det smått om senn, den ene tingen etter den andre. Om en måneds tid reiser vi til Kiev igjen, så vi ikke rekker ikke alt på denne siden av sommeren, og kanskje heller ikke i løpet av året, men vi rekker det vi får tid til. Og vi jobber ikke så verst, når vi bare har anledning til å gjøre det.

Jeg konsentrerer meg om hagen. Det er et langtidsprosjekt å få klippet den, langt som den har vokst, og i bedene har det vokst virkelig til med gress og ugress. Nå var det tredje runde med plenklipperen. Og nå begynner det endelig å ligne noe. I år er første året i Irinas levetid vi har ryddet plenen, sånn at det i det hele tatt er mulig å rydde den.

Også bedene rundt hagen tar jeg for meg. Det er enormt som må gjøres, fullt av ugress og graps som må vekk, men dette er meningsfylt arbeid. På solskinnsdager gjør jeg det med glede. Lille Irina løper omkring, og hjelper mer eller mindre til hun også. I dag har vi satt ut bassenget til henne. Hun skal få oppleve forsomre som jeg opplevde dem.

Etter at jeg hadde fått klippet plenen og lukt litt, så kunne Irina og jeg gå ned til Stokki, den lille innsjøen vår. Der hadde vi det gøy i vinter, med å stå på skøyter, en opplevelse lille Irina husker godt, og stadig spør etter. Nå er det bading. Hun går i et lite sommerskjørt og en lett genser, og hun bærer selv den lille båten hun vil ha med.

Vi går ned til samme stedet vi gikk fra skøyter fra. Det er en bitte liten vik, bare en meter og to å gå ut fra, mellom steinene. For litt større barn er en hoppestein, en stein det går an å hoppe fra, og der er det tre jenter som bader og hopper. Vannet er kaldt, og Irina må ha noen forsøk før hun skjønner at dette må hun bare gjøre, om hun vil bade.

Og så har vi dukket, og vannet er ikke så kaldt allikevel. Irina sitter mye i den lille båten, en slags svømmering med ratt, og plass å sitte i, med hull til beina. Ganske kjekk, og perfekt til denne lille viken vi har funnet oss. Det er ganske brådypt, og så kan Irina sprelle med beina og kjøre rundt i båten sin. Hoppe fra steinen vil hun også prøve, da med å holde meg i hånden, og ikke få hodet under, igjen og igjen.

Det var en vellykket liten badetur. Irina får lære årstidene å kjenne. I mars gikk vi på skøyter, nå var det bading. Etterpå får hun gå i bar overkropp, sånn som jeg. Bare det lille skjørtet. Så leker vi jageleken, der jeg skal jage henne og ta henne. På den måten får hun løpe rundt omkring, aktiviteten hun elsker. I det høye gresset faller hun flere ganger, uten at det ser ut til å gjøre så mye, annet enn at hun vil løpe på asfalt i stedet.

Vi er sikkert ute et par timer. Hopping fra en stein blir det også tid til. Og mye snakking på norsk, det løsner litt nå, for Irina. Det er akkurat som hun skjønner også, at dette må hun gjennom, dette har hun bruk for. Så når jeg spør om hun vil snakke norsk eller russisk, så svarer hun ofte norsk, mens hun før alltid foretrakk russisk. Hun får også mye ut av ordforrådet sitt, og setningene sine. Denne dagen var det å erte meg litt, og si jeg var kjempeliten, og peke ned mot gresset for å vise størrelsen, mens hun selv var kjempestore, kjempelange, med -e til slutt, etter dialekten vår.

Det er bare noen hundre meter hjem igjen. Nå er det aktiviteter i hagen. Jeg vil gjerne få lukt litt, men svært mye tid går med til å spille fotball med Irina. Det finnes viktigere ting, og det finnes enda viktigere ting. Til kvelds blir det dobbel middag, jeg lager både laksefileter med ovnsbakte poteter i olje, og en lasagne, basert på en kjøttdeig Olia har laget til middagen i går. Alt stekes i samme ovnen. Så var det å spise sammen, på kjøkkenet.

Irina valgte selv å gå å legge seg denne kvelden. Det samme gjorde vi. Det var riktignok en fridag, hjemme, men det var en fridag med hektisk aktivitet. Vel verdt en god natts søvn etterpå.

Badetid

Ukraine feirer grunnlovsdagen sin med intet mindre enn fire fridager. Fra lørdag 25. Juni til tirsdag 28. Juni var det offisiell høytidsdag. De respekterer grunnloven mer på denne måten, enn de gjør i realiteten, siden ukrainske styresmakter har for vane å endre den hver gang makten skifter. Den nåværende grunnloven er eldre enn vår datter Irina, men ikke eldre enn at hun allerede var unnfanget i det den forrige konstitusjonen ble revidert. Forvent ikke ar den nåværende grunnloven skal vare lenge den heller. Det er kanskje derfor de har satt så mange fridager til den, for å late som de respekterer den og late som de synes den er viktig.

Det har vært noen tunge frokoster hos oss disse dagene. Kombinert med varmen som er her pleier jeg bli slått ut noen timer etter å ha spist. De er også engstelige for varmen her nede, og vil helst ha oss inne, særlig lille Irina. Det blir en slags lang, spansk siesta, bare i Kiev. Jeg har mange nyheter å oppdatere meg på, det skjer mye i verden om dagen, og jeg bruker tiden jeg har til det til å lese meg opp, og ta igjen.

Fra i går kom jeg meg også i gang med morgentreningene i Hydropark. Jeg våkner før de andre, før sju, og sniker meg ut for å trene noen timer med In our time fra BBC på øret. Det er en fin tid for meg, men det er med på å tulle med døgnrytmen etter flyturen og alt, med på å gjøre at jeg ikke er så ivrig som vanlig på å benytte dagen, og komme meg ut.

I går kom vi oss ut først i firetiden. Det var mama Irina som tok initiativet, vi skulle ut og bade. Hun, lille Tasja, Irina og jeg. Det var tydelig godt for henne at hun fikk dagen som hun ville. Om ettermiddagen og kvelden er det kjøligere. Da går det an å gå ut. Konemor Olia ville hvile, og fikk lov til det.

Turen gikk med buss og metro til Hydropark. Det var meldt regn og torden i noen meldinger, og mama Irina var tydelig redd noen tunge, mørke skyer som samlet seg over oss. Vi skulle ikke være lenge, i følge henne, jeg skjønte greit at ved første regndråpe var det rett hjem. Vi vestlendinger har større stayerevne, tenkte jeg.

Stakkars lille Irina fikk bade et blunk med babusjka. Hun hylte av glede, som hun alltid gjør i vannet, men det er stor frykt for at hun skal bli kald, og så er det opp og i tørre klær. Irina koste seg i sanden også, pekte på båtene og andre ting som beveget seg, og var generelt i storslag. Men hun kunne nok ikke skjønne hvorfor hun ikke fikk bade mer, når hun har badet atskillig lenger i atskillig kaldere norske vann og i nordsjøen langs jærstendene.

Mama Irina er en nesten urimelig snill svigermor med meg. Hun har det for seg at jeg blir plaget og sliten av barna, og vil gjerne liksom avlaste meg, selv om hun gjør veldig mye mer av arbeidet som er kjedelig og krevende. Jeg overtar når det blir kjekt. Her på stranden fikk jeg gå og kjøpe meg en øl eller gjøre hva jeg ville en stund, da hun skjønte det ikke ville bli regn. Jeg var ikke vanskelig å be med det.

Dagen ble avsluttet på et lite slags tivoli som er der. Irina fikk sin første tur i karusell, sittende på fanget mitt, men hun hadde det sant å si vel så kjekt da toget vi satt i stod stille, og hun kunne utforske vognene og lokomotivet som hun ville.

Kanskje ville hun hatt det kjekkere i hoppeslottet, men der mente lille Tasja på snart sju at hun kunne falle og alt slags, så i hoppeslottet hoppet Tasja alene. Lille Ira utforsket etterpå bilene og helikopteret man kunne putte mynter på, så ville det bevege seg. Dette var det kjekkeste for henne, krype opp og ned i dem, trykke på knapper og styre ratt. Det var slett ikke nødvendig å legge penger på for å få bevegelsen, det var overhodet ikke noe savn.

På vei hjem sovnet lille Ira, som hun så ofte gjør når vi glemmer henne og ikke tenker på det. Hun sart bare der på fanget til babusjka, i taxibilen, og sovnet. Jeg spiste pizzarester fra frokosten og fikk maten jeg trengte, og så var det ikke mer å gjøre denne dagen enn å sovne.

Onsdag

I dag var det Olia, Irina og jeg som tok ut, og litt tidligere. Det var også bedre vær, ned mot 25 grader, og ikke opp mot 30. Olinka vår hadde som så mange ganger før noen ærender, i en bank, og lille Ira og jeg ventet på en av de mange lekeplassene de har her. Så reiste vi led buss 55 over til Dnjeprs venstre bredd.

Der hadde vi businesslunsj på en god restaurant, den eneste på den siden av elven, så vidt jeg har funnet ut. Ellers er det stort sett kjeder, hurtigmat, burger og pizza på den siden. Olia fikk nesten en tung depresjon over seg da hun skjønte hun hadde bestilt utenlandsk hveteøl til 73 hryvnaer, i stedet for vanlig ukrainsk eller østeuropeisk til under halvparten. Med det kom måltidet opp i mot 400 hryvnaer, drøye hundrelappen, noe hun tenkte mye på utover dagen.

Det var ikke nødvendig. Det var et godt og kjekt måltid, suppe, salat og hovedrett til hver av oss, pluss øl og te for to, 130 kroner er ingenting for sånt.

Også på denne siden av elven hadde Olia ærende i bank, så lille Ira og jeg kom først til elvebredden. Vi kunne imidlertid ikke begynne bading, for Ira hadde gjort stort i bleien, og Olia hadde badebuksen min. Hun kom, fikk ordnet opp i alt, og så var det Badetid.

Nå var det badetid, og nå var det ingen begrensning hvor lenge vi kunne være uti. Ira var ustoppelig, med på ethvert sprell, svømte og plasket og hang i armene mine, det var mye mer jeg enn hun som var bekymret for at hun skulle svelge for mye av det skitne elvevannet. 

Olia er også skeptisk til lange badeseanser, så for hennes skyld forsøkte jeg å lirke Irina opp. Men det var ingen som helst til om hva barnet ville, det var uti igjen, alene eller med meg, ligge i vannet, sitte i vannet, gå så langt uti som mulig i vannet, gjøre absolutt alt mulig i vannet, fort og voldsomt. Hun parkerer alle barn i Kiev i dette. Konkurranse må komme fra andre steder i verden, steder vi ikke kjenner.

På vei hjem langs Dnjeprs venstre bredd

På vei hjem traff Olia ei venninne. Det var ganske spesielt, og helt tilfeldig. Vi tok ikke den snareste veien, gikk på en uvanlig buss, og der var hun, mens vi gikk fra holdeplassen og hjem, den ganske lange veien. Hun hadde vært elev ved språkskolen til Olia, lært italiensk, Olia har snakket en del om henne, men jeg har aldri sett henne.

Hun kansellerte straks avtalen hun hadde, og ble med oss hjem. På ukrainsk vis kjøpte hun vann selv, for ikke å belaste oss med drikke. Jeg tilbød det vi hadde, hun avslo. Men hun spiste av ploven Mama Irina hadde laget, som vanlig rikelig nok til flere. Olia og venninnen utvekslet telefonnummer og email og navn på Facebook, de opererer ikke med egne, fulle navn her, de er mer skeptiske enn oss, gir ikke fra seg personlige opplysninger så lett. Og de snakket som en foss, begge to, fulle av informasjon om alt som har skjedd alle årene de ikke har sett hverandre.

Venninnen hadde en trist historie. Mannen hennes hadde forlatt henne for ATO, som de eufemistisk kaller det her av og til, krigen i Donbass. Olias historie er den med meg.

Rolig lørdag i Alusjta

Olia og jeg er tilbake i WiFi-kafeen i Alusjta. Vi skal spise middag der. Jeg har bestilt den lokale fisken, sudak, mens Olia går rett til desserten med en voldsom iskremrett.

Det var ganske dårlig vær i dag også, så vi har ikke vært så veldig mye nede ved sjøen. Regnet har ikke vært så imponerende kraftig som i går, men det har vart lenger, og det har egentlig ikke vært sol i det hele tatt.

Så vi har hatt en rolig lørdag. Den begynte ikke så harmonisk. Vi var plaget av en flue gjennom natten. Det var novellestoff i denne fluen. Den holdt oss våkne, gjorde oss gretne, og var helt umulig å fange. Vi hadde også lagt oss tidlig, og var egentlig ikke noe særlig trøtte heller.

Til slutt var det morgen nok til å stå opp. Olia laget frokost, paprikasj, som er en rett av stekte grønnsaker og egg, der paprika, tomater og løk må være med, tror jeg. Generelt er Olia veldig fleksibel i hva som må være med i forskjellige retter, ingenting må være med, hva som helst kan være med. Etter en omgang paprikasj, og dessert – lavasj med honning – var jeg motivert for det meste.

Vi gikk ned til det som heter naborezjna, kanskje best oversatt med «strandpromenade». De er glade i slikt her. Jeg stupte litt, svømte litt og badet litt, og så spankulerte vi bortover promenaden.

Etter å ha spasert en stund, snudde vi, og ruslet tilbake. Jeg fikk badet litt igjen, før vi hadde oss en lunsj på en såkalt Stolovaja, en slags kantine. Olia elsker slike steder, fordi det er så billig der.

Jeg badet enda en gang før vi gikk hjem og hvilte oss. Denne gangen uten fluen.

Som vanlig våknet jeg først, og gikk ut i småregnet for å se om det gikk an å trene litt i noen gymnastikkapparater fra Sovjettiden, som er satt opp også her. Det hadde kanskje gått an, men ville vært dumt i regnværet, så i stedet kjøpte jeg en øl og gikk hjem.

Der fikk jeg snart besøk av den smått selskapssyke Barin, husverten. Han hadde en frukt ham ville gi meg. Jeg fant frem Olia, som er flinkere i selskaplighet enn jeg, og hun inviterte til å sitte ned, og til te og sjokolade. Snart etter var vi i honningkokeriet til Barin. Det er selvsagt ikke noe kokeri, men det er en stor slags gryte, som snurrer rundt, og med sentrifugalkraften får honningen ut av voksen. Det var mye kjekt å se, og kjekt at gamle Barin er så interessert i å vise oss. Han er en fin fyr, det er derfor vi liker oss så godt her.

Kaffe og te ville han imidlertid ikke ha. Han er nøye med ikke å trenge seg på. Så kaffen drakk vi selv. Og i stedet for sjokolade, var det brød – lavasj – med honning.

Etter dette koste vi oss litt, enn si maksimalt, og så hadde vi en romantisk spasertur rundt i småbyen, før vi endte opp i restauranten hvor vi nå sitter.