I natt ble babusjka syk, så jeg må nå være med Irina døgnet rundt. Dermed er det slutt på morgentreningen og alle utflukter på egen hånd. Omstendighetene rundt er utenfor det jeg kommer til å blogge om. Men jeg kan utmerket godt skrive om hvordan redningskorpset i Hydropark i dag kom til nytte, da det viste seg et lite barn rundt 2 år var praktisk talt alene i vannet, fordi moren var døddrukken, og ute av stand til å følge med eller til å bevege seg.
Det der ble litt oppstyr, med politi og det hele. Det tok lang tid før jeg skjønte hva som var problemet. Irina og jeg badet jo også, helt vilt, som vanlig, og jeg sjenerte meg litt for badevaktene, om de kanskje skulle komme og forstyrre oss? Det kan jo se litt halvferdig ut, av og til, sånn Irina svømmer, dukker og fyker omkring, over og under vann. Men vi fikk være i fred. Derimot var det denne lille jenta i vannkanten, plutselig spurte badevakten om hun var alene, og så løp hun og hentet henne. Kort etter var de omringet av politi, flere badevakter, og det som senere viste seg å være vanlige folk på stranden. Disse tok vare på barna, så det ut til. Jeg vet ikke hvor mange som tilhørte den stupfulle moren, og bestemoren.
Klart ble det, imidlertid, da disse reiste seg opp. Og det viste seg moren knapt kunne stå på beina. Da var det også en kar som gikk omkring, og forklarte grettent og oppgitt hva som var hendt. Det var jo også ganske sykt. Barnet kunne druknet, mens moren satt stupfull noen meter unna. Den gretne mannen snakket litt slurvete russisk, så jeg fikk ikke helt med meg hvordan barnet hadde falt, eller hva som gjorde at det ble oppdaget dette barnet ikke var under oppsyn. Men det hadde skjedd noe, der en normal mor eller far ville vært på pletten øyeblikkelig.
Irina og jeg var nokså uberørt av dette. Vi hadde på tross av alt en ny, eventyrlig dag. Vi må ordne oss selv her nede nå, så da foretrekker jeg å spise måltidende utendørs. Også frokosten. Irina, derimot, ville spise hjemme. Det fikk hun lov til, om enn den ble litt innskrenket. Sånn i tolv-tiden kom vi oss ut, og etter å ha vært litt på lekeplassen utenfor, kom vi oss også videre for å spise. Irina villa ha pommes frites og ketschup, artig nok samme stedet hun og jeg hadde sett VM-finalen. «Stedet med fotballkampen», kaller hun det. Og hun vil hele tiden tilbake dit, for å spise mer pommes frites og ketschup. Jeg har ikke noe til overs for det stedet, det ble valgt fordi det er det nærmeste der kampen ble vist, maten og alt der er middelmådig, og på dagtid fungerer det som kantine.
Jeg fikk lokket Irina med meg til et bedre sted, der vi hadde en solid kombinasjon av frokost og lunsj, bestående av Hamburger og potetmos, og spaghetti Carbonara. Hamburgeren er årsaken til at jeg har unngått dette stedet, som ligger like i nærheten av butikken vår, Velikaja Kesjenia, og som er anbefalt av Trip Advisor. De andre matrettene er imidlertid fine, laksen er regelrett god, og det er en anstendig restaurant i kort gangavstand fra der vi bor. Så det ble et fint og koselig måltid, med Irina og meg.
Så var det Hydropark. Olia liker i likhet med mange lokale ikke Hydropark så godt. Det er turistifisert og støyende, og pakket med folk og dårlig kioskmat. Her er stedet å få seg en kebab å ødelegge magen med. Det har imidlertid den fordel at det er den eneste stranden ved en metrostasjon, så mange som ikke er kjent og ikke vil finne ut av bussene, havner her. Nå gjorde Irina og jeg også det, for første gang denne sommeren.
Jeg hadde en tanke at jeg skulle få sneket meg til litt trening, mens Irina også var der. Det gikk fint, Irina liker også sport, og svingte seg og kavet og trente hun også. Med å utstyre henne med en is, fikk jeg gjort enda litt mer, mens hun spiste isen.
Hovedsaken var imidlertid bading. Irina har i hele sommer og i hele livet sprengt grenser i vannet i forrykende fart. Men i dag var det til et nytt nivå. Hør bare, mitt barn er ennå ikke fire år, men svømmer på ryggen og på magen, hun dykker, slår salto under vann, og hopper fra skuldrene mine. Videre gikk hun med på at jeg kastet henne i vannet, uten å ta i mot, og når hun hoppet fra knærne mine under vann, så forsøkte hun seg på dobbel salto. Wow.
Ikke rart hun vekker forundring. Jeg var litt bekymret for at badevaktene skulle bli overivrige, så vi holdt oss i utkanten, litt sånn ute av syne for dem. Og som alltid løfter jeg Irina opp, om hun blir noen sekunder lenge under vann. Men når hun hopper fra skuldrene mine, så forsvinner hun. I det grumsete vannet ser jeg henne ikke, så hun må nok komme seg opp selv også. Når hun tar salto, eller turner under vannet, så kan det også gå litt tid for å få det gjennomført.
Hver eneste gang vi bader, kaster hun opp lite grann også. Det er som regel den siste isen som kommer opp igjen. Hun svelger en del vann, tror jeg. Ofte når hun kommer opp igjen, hoster og harker hun noe kolossalt. Men det ser ikke ut til å bry henne noe som helst. Hun harker seg ferdig, og går i gang med samme aktivitet på ny. Av en mor på stranden fikk hun litt honningmelon, i premie, eller bare som gave. Det var mens Irina spiste den jeg fikk tid til å se på opptrinnet med politet og den døddrukne moren. Det var også mens jeg stod sånn, den gretne, gamle mannen kom og fortalte hva som var skjedd.
Dagen ble avsluttet med det som vel må være den beste restauranten i Hydropark? Det ser ikke så mye, de er alle dårlige. Men den som ligger i en båt på øyen med treningsanlegget ligger i det minste fint til, og har varierte retter. Her fikk Irina pommes fritesen sin, og spiste med forunderlig appetitt. Pommes frites, potetmos, laks og spaghetti carbonara. Irina spiste virkelig rikelig av alt, åpnet munnen og hev inn. Sånn er det når dagen er aktiv, da må man fylle på med mat. Og Irina var superaktiv i vannet denne dagen, det er ikke mange barn som gjør henne etter det hun gjør i vannet før de er fire år.
Så har hun også en mor som er mestersvømmer fra Kiev.
Det var en flott dag, for oss. Badingen gikk i to omganger, vi fikk trent litt, Irina fikk lekt litt, og det var en veldig koselig restaurant med plass i skyggen, like ved elven. På vei hjem tumlet vi litt i bråkeområdet rett rundt metroen, før vi kom oss av gårde. Hjemme var vi begge så trøtte at vi sovnet øyeblikkelig, både Irina og jeg.
En helt grei blogg 