Åslandsnuten – en fantastisk søndag

I dag var en fantastisk dag. En av de beste i mitt liv. Sånt skal man ikke skrive ofte, jeg gjør det heller ikke ofte. Men det var en dag med min lille familie, en vanlig dag, uvanlig bra, og min gode kone og kjære barn var – de også – fantastiske.

Det er høstferie, som jeg skrev om i går (eller i dag, og tilbakeposter). Jeg hadde stor glede av peisen i går kveld, satt og brant og drakk rødvin, hørte på BBC World Service og Podcast, hadde det helt fint, strålende. I dag tidlig våknet jeg etter en god natts søvn, og til nydelig vær, som det også var meldt. Til frokost laget jeg ferske rundstykker, som lyktes meg mer enn vanlig, store og luftige, og spist på terrassen. Første frokost på den nye terrassen. Lille Irina løp rundt, konemor Olia kom etter hvert.

Irina var herlig i hele dag. Da hun våknet, og kom inn i stuen der jeg satt, gikk hun ikke til brett og data og spill og youtube, hun gikk til lekene sine, og lekte analogt. Med ord og fakter, veldig sjarmerende å se på, hun har jo ikke helt utviklet språk ennå, så det er vanskelig å forestille seg hva som foregår i hodet hennes når hun leker. Men løver, elefanter og dinosaurer går til værs, og blir stilt opp på rekke. Byggeklosser blir stablet sammen, revet ned, endret og bygget opp igjen.

Olia var nyforelsket i hele dag, enda hun ikke hadde noen spesiell grunn til å være det. Indrefilet (som i går) og ferske rundstykker pleier ikke gjøre store forskjellen med henne, det er andre ting som setter hennes stemning, og i dag var det nok sant å si ting uavhengig av meg. Jeg for min del har vært nyforelsket alle syv årene vi har vært gift.

Jeg satt på den ene stolen jeg har båret opp på terrassen, Olia satt på en pute ved siden av, og Irina på krakken sin. Hun leste en bok, var full i aktivitet, denne dagen. Veldig nysgjerrig på alt som fantes i verden. Neba – himmel – var et nytt ord hun lærte i dag, og hun pekte mot himmelen, og sa det og forklarte.

Så var det ut på tur. Irina og jeg skulle til Åslandsnuten. Jeg pakket nybakte rundstykker med ost, sjokolade, druer, pepperkaker (fra i fjor) og yoghurt. Litt saft og litt vann å drikke, og så litt varmt vann på termos jeg ville prøve å ha kokekaffe i. Olia blir aldri (eller veldig sjelden) med på turene våre, det er fin avlastning for henne å få fred. Enten arbeider hun, som oftest gjør hun det, men i dag slappet hun av.

Jeg hadde et lite mål om at Irina skulle gå mest mulig selv, denne turen. Det er slutt på at jeg har med øretelefoner for å høre podcast med In our time mens hun sitter i bæremeisen og sover. Jeg var litt i stuss om jeg skulle ha med bæremeis i det hele tatt, kanskje bare prøve en vanlig sekk. Mitt turantrekk var kortbukse, og den nye turjakken jeg har kjøpt for rolige turer. Irina stilte i bukse og fleece. I knappeste laget for oss begge, når solen var vekke, som den gjerne var.

Irina var lykken selv som var ute og løp, da hun slapp ut av bilen. Dette var kjekt! Hun fór bortover veien, inn grinda da jeg åpnet den, og oppover bakkene. Seu, kunne hun si, for hun kjente igjen landskapet, og vet det pleier være sauer der det er gras og stein. At hun sier det på den måten, har gjort meg oppmerksom på at jeg er litt byasaktig med det ordet, ingen jærske saoe, her, jeg sier virkelig seu. Det gjør hun også.

Hun hadde god fart, Irina, men så var det slutt. 100 meter oppi hogget var det å sette seg plump ned, og sende i vei strømmen av ord som gjør at hun får en sjokolade. Som regel prøver hun seg med mat, men hun sier mye annet også, en god del uartikulert. Jeg forsøker å presse på så vi kommer noe lenger opp før sjokoladepausen, sånn opp til selve fjellet, kanskje, der terrenget skifter litt.

Irina går i utmerket humør 10-15 meter til, men så er det mat. Nå følger en tid der det er pause hver femte meter. Vi hilser og snakker med de fleste som passerer forbi, Irina har som mål å gå opp til toppen, mange er imponert. Hun har selv litt motivasjon av steinene, så lenge vi klatrer på dem, får jeg lurt henne oppover. Hun er ikke i nærheten av å syte eller klage, det er bare mat, hun setter seg ned. For henne er det jo ingen vits å gå lenger enn vi er. Sånn er hele livet hennes. Alt er interessant nok. Det er sjelden noe et annet sted er bedre eller mer interessant enn der hun er nå.

Til slutt setter jeg henne litt i bæremeisen. Det går en 100 – 150 meter slik, opp til vi er nær toppen. Da er det ut å gå for henne igjen. Hun får motivasjon av at det er en båt ute på sjøen langt, langt unna, utenfor jærstrendene. Vi kan se den om vi er på toppen, eller slik at vi har fri utsikt mot vest, mot sjøen. Der det er litt for høyt eller vanskelig, løfter jeg henne litt.

Sånn kommer vi opp til toppen. Der spiser hun youghurt med hele seg. Bokstavlig talt.

Jeg spiste rundstykkene, drakk kaffen, og kom ingen vei med druer eller gamle pepperkaker. Deretter var det å følge etter henne, som løp omkring der oppe på toppen. Jeg er veldig glad for at hun tidlig får trening i å bevege seg i norsk terreng, å komme seg opp og ned steiner og skråninger, vite hva som går og ikke går, vite hvordan man gjør det. Så langt jeg er godt fornøyd. Hun setter rompa opp, og beveger seg resolutt på alle fire, bestemt og greit. Der det ikke går, gir hun opp, som hun skal.

Ned igjen stikker hun rett og slett fra meg. Jeg har ikke fått ryddet ned i bæremeisen, før hun forsvinner nedover det lille passet som er der oppe. En ganske spesiell følelse. Jeg vet det er ikke noe farlig der borte, alt som kan skje er at hun kan falle å slå seg. Men det er noe eget å ha toåring 100 meter unna og vel så det på toppen av et fjell, og på vei ut av syne. Jeg måtte likevel rydde tingene ned i meisen, og gjorde det, før jeg enkelt tok henne igjen. Hun tuslet fornøyd og ubekymret nedover.

Store deler av nedstigningen leide jeg henne. Da kunne jeg gå omtrent i vanlig tempo. Flere ganger ble hun hengende og dingle i armen, uten at hun så ut til å reagere noe på det, hun er råsterk i de tynne fyrstikkarmene sine. Hun henger seg og spreller i hver eneste stang vi møter på vår vei, løfter beina og svinger frem og tilbake, blir sterk av det. Små barn skal man være forsiktig med, når man holder dem etter armene. Lille Irina har ingen problemer, for kortere tidsrom. Hun er villig med, i det tempoet jeg går, og flytter føttene nesten helst symbolsk enkelte ganger, det er jo like greit å bare henge med.

Noen ganger går hun selv. Det er ganske bratt, ikke for erfarne fjellfolk, men for en toåring. Så hun kan nesten sette seg ned, og skli. Hun finner den beste veien for seg selv, prøver seg der hun kan klare det og der hun kanskje kan klare det, men vil ha hjelp om det blir litt for skummelt og vanskelig. Aldri noe grining eller klaging, hun trenger bare en hånd for å stige ned om humpen er for stor.

På et tidspunkt kommer vi i snakk med ei dame som blir mektig imponert da hun får vite at Irina bare er to år, ikke engang to år og en måned. Hun har nok sett oss, som vi går. Irina har nettopp spist yoghurt, på en liten ekstra pause vi hadde. Hun spiste uten skje, den fant jeg ikke, og ble enda mer tilsølet enn til vanlig. Men det sjernerte henne ikke, hun gav seg i vei med å bli med i samtalen hun også, med de ordene hun kunne. Båt, tre, stein. Så fikk damen vite hva vi hadde sett, og hva vi så. Da de fikk kontakt fant Irina ut hun kunne tøyse litt også, og trakk luen ned over ansiktet, før hun trakk den opp igjen med et stort smil, se her!

Hun ble sjarmert i senk, den damen, som alle blir og burde bli. Irina fortsatte nedover med store øyne og stor iver, etterpå. Nå var vi blitt vante, jeg kunne gå litt i forveien, hun komme etter. Jeg kunne løfte henne over gjerdet, så vi slapp å gå helt bort til grinda. Det var bilvei, så jeg sa hun måtte stå stille mens jeg også kløv over lenger borte, noe hun gjorde. – Nå kan du komme, sa jeg, og hun sprang. Stort smil. Nå var det bilen.

Der sovnet hun pladask.

Hjemme ventet altså konemor med indrefilet og stor kjærlighet. Vi hadde en god og koselig middag, om enn den ikke var etter kokekunstens regler, indrefileten ble stekt så den kjente hvem som bestemte.

Etterpå var det å lage seg god kvalitetskaffe på presskanne, og trekke ned i kjellerstuen for å fyre opp i peisen. Der sitter jeg ennå. Mitt gamle musikkanlegg fra studietiden i Bergen virker ennå, det har ikke vært i bruk siden i fjor vinter, og knapt nok da. Olia var nyforelsket, jeg er fremdeles det, lille Irina kom også ned og danset litt og underholdt. Det er vanskelig å vite hva mer man skal be om. Det har vært en fantastisk dag i en tid som må være høydepunktet i livet, tiden som småbarnsfar i en lykkelig familie. Og så jeg som er så glad i peis, terrasse, natur og god mat. Her er det overflod av alt.

 

 

Søndagstur med Irina over Stokkalandsfjellet

Jeg poster ikke mange bilder her på bloggen for tiden. Det er to grunner til det, begge ganske gode. Den ene er at jeg er i ferd med å gå tom for plass. WordPress gir bare 3Gb gratis, eller så. De er snart brukt opp. Den andre er at jeg ikke er helt komfortabel med å eksponere lille Irina på det åpne nettet. Så inntil videre vil hun bare bli beskrevet i ord. Naturen vi går i er det imidlertid ingen restriksjoner på.

image

Opprinnelig tenkte jeg å skrive en samlende post om alle turene vi har hatt, så langt i år. Men ordrik som jeg er, este posten om dagens lille, ubetydelige tur ut, og tok hele plassen. Dessuten ble jeg forstyrret, min kone Olinka ville heller at jeg skulle legge meg enn skrive blogg. Sånt diskuterer man ikke med. Posten ble skrevet ferdig mandag morgen.

Hver søndag går vi ut, om vi ikke har andre avtaler. Irina i bæremeisen. I dag gikk vi over Stokkalandsfjellet, rundt på baksiden, og opp. Det er et landskap i store forandringer. Boligbyggingen tar overhånd. Irina satt og sov i bæremeisen. Brydde seg ingenting om det.

Jeg hørte podkast med In our time, slaget ved Agnicourt. Henrik V, udødeliggjort av Shakespeare, eller enda mer udødeliggjort av ham. Det et blant britenes mest berømte slag, en heroisk seier over franskmennene. Etterpå hørte jeg et program om Machiavelli, og de italienske bystatene på hans tid. Deltakere var foruten programleder Melvin Bragg, Quentin Skinner, Evelyn Welch og Lisa Jardine. Det var uventet friskt, om Machiavellis livshistorie som jeg ikke var klar over, hvordan han selv ble offer for den statsmakten han senere skrev måtte være streng og om nødvendig spre frykt, hvordan han bygger på romerske forfattere og tenkere, analogien om løven (som er sterk) og reven (som er lur), og en virkelig fin problematisering og diskusjon om det er riktig av en fyrste å være umoralsk, og hva Machiavelli mente om det.

image

Pausen hadde vi helt oppe på den øverste toppen. Det er noe sånt som 187 meter over havet, småtterier, slik det er rundt oss. De har ryddet for trær, og satt opp benker og hus, ikke som det hadde vært om jeg fikk bestemme. Jeg foretrekker stubbe og stein, jeg synes vi tar oss for mye til rette. Ødelegger landskapet. Jeg ser ned på den store veien de har bygget ved Vagleskogen, byggeplassen like ved. Så enormt de har bygget ut på Foss Eikeland.

Mer skal det bli. Mer skal det bli.

Lille Irina våkner opp, og får seg en grov skive med brunost. Varm solbærsaft. Hun har sovet gjennom to program fra In our time, 84 minutter. Hun er alltid stiv i føttene etter det. Men hun våkner til liv. Tumler rundt på plassen. Faller i jord og søle, den minste hindring et vanskelig for uvante og stive, små ben. Jeg løftet henne opp, og lar henne tumle.

image

Det er mange som bor i området nå, og selv en grå dag som denne er det flere som går forbi plassen mens vi er der. Det blir som regel vekslet noen ord, folk er i godt humør når de er ute. Og Irina ser på dem med store øyne, de fleste har noe å si henne.

Ned igjen vil jeg at Irina skal gå litt selv. Det er optimistisk, selv om hun ikke hadde hatt tykk kjeledress og lag på lag med klær under, og fremdeles litt stive, kalde bein, kanskje, etter å ha sovet over halvannen time i bæremeisen. I hvert fall er hun litt mer ustødig enn når vi bare går rundt vannet, og hun får ut og løpe etter bare å ha sittet litt i vognen. Noe av skylden for knallene og fallene må også det ulendte terrenget ta. Det er ikke ment for barn knapt over året å gå i. Det er skogssti, ned fra en bergtopp, stein, røtter, gjørme og søle. Jeg holder henne i hetten, og hun gir seg utfor uten å frykte noen ting. Dette er gøy!

Sony Xperia Z5, Mosaikk

Mosaikkfunksjonen til Sony Xperia Z5 viser oversvømmelsen i østenden av Stokkalandsvannet.

Det gikk selvsagt sakte nedover når Irisjka skulle gå selv. Etter noen minutter pleier hun også å få nok, og setter seg pladask ned, blid og fornøyd. Jeg setter henne på en stein, i det minste, så hun ikke blir sittende på den våte marken, og gir henne litt sjokolade. Så er det videre.

Så er det videre. Klokken nærmer seg fem, det mørkner, og til kvelden er det meldt regn. Vi er ennå langt hjemmefra, så jeg må bære henne litt. Ennå forsøker jeg å sette henne ned, tid om annen, så hun får trent litt, og vennet seg til å gå i all slags terreng, og like det. Men det blir stadig mer bæring, og mindre egen gåing.

Sony Xperia Z5, Gammel film

Filteret «Gammel film» på Sony Xperia Z5 viser Storånå gå over sine bredder på Ganddal.

Til slutt setter jeg henne i bæremeisen. Det er når vi er kommet frem til bilveien igjen, på baksiden av toppen. Tenk at det skal være bilvei her. Jeg har så mange minner fra stedet, fra jeg var liten. Rett over toppen på Stokkalandsfjellet var vi sjelden, som regel gikk turen ut fra Ullvaren på Foss Eikeland, og vi gikk ikke helt opp. De gangene vi gikk opp, var toppen målet, og vi gikk ikke ned på andre siden. Det pleide være mark og myr, der. Nå er det bilvei. Tidene forandrer seg, og ikke nødvendigvis til det bedre. Dog er det vanskelig å argumentere mot at folk skal ha et sted å bo. Det er et reelt og vanskelig spørsmål hvor det skal være. Matjord bør ikke tas, friområder ikke heller – hva er det da igjen? Det er vanskelige spørsmål.

Med Irina i meisen går det fort ned. Batteriet på iPhonen der jeg spiller av podcastene er tomt, så nå blir det i stedet lydbok fra Sony-telefonen, telefonen som har tatt bildene på denne siden. Lydboken er Korstogene sett med arabiske øyne, jeg hører på med begrenset interesse. Lydbøker har jeg aldri helt fått taket på. Det er foredrag og podkaster med radioprogrammer som er tingen for meg. Noen av bildene jeg legger ut er tatt med noen av filtrene telefonen tilbyr, de viser hvor mye det har regnet i området. Jeg har fotografert disse motivene ofte, derfor tenkte jeg å krydre det litt, med å legge på disse mer eller mindre morsomme filtrene. Det er området rundt Stokkalandsvannet, i det ugjenkjennelige.

 

Sony Xperia Z5, Nostalgi, Mobilbilder

Dette filteret heter «nostalgi», og man kan selv velge i hvilke fargetoner nostalgien skal være. Her er det gult. Det kan se ut som en flod i jungelen eller regnskogen, men er bare Storånå på Ganddal.

Hjemme har som vanlig Olia gjort stort arbeid på og rundt huset. Nå er det rydding det går i. Alt tar lenger tid enn ventet. Vi har også fått arbeidet stoppet litt opp, med at vi må bestille nye planker. Hun mangler materialene til å bygge videre. Det ligger også og flyter i gårdsrommet. Vi har arbeidet over et halvt år. Det er ingen ende i sikte.

Men vi har det fantastisk godt om dagen. Jeg går inn, kler av Ira, dusjer, og lager lasagne etter oppskriften på pakken vi kjøpte pastaplatene i. Tenner opp i peisen. Begynner å skrive denne posten. Får beskjed av Olia at det er på tide å legge seg. Gjør det.

Laksesprett!

I dag var første søndagen etter jeg mandag kjøpte bil. Det betydde at jeg for første gang kunne kjøre ut dit Irina og jeg skulle gå tur, ellers har jeg bare måttet lange ut hjemmefra. Så vi kjørte 3 km til Foss-Eikeland, og gikk derfra 16 km en rundtur langs Figgjoelven, opp til Arboretet, opp over Pålsberget, ned igjen og rundt Bråsteinsvannet, og så litt siksak for å komme oss tilbake til bilen vi hadde parkert ved Sandnes Ullvare. Da var det allerede i ferd med å bli mørkt. Og der vi stod ved enden av Bråsteinsvannet, hadde det neppe vært lengre å gå hjem, enn å gå til bilen.

Høydepunktet fikk vi med en gang. Det går alltid litt tid fra frokost til vi kommer oss ut, og i dag tok det så lang tid at Irina egentlig var litt sulten igjen. Så vi stanset med den gamle badeplassen, den vi kaller Fossen. I forbifarten kan jeg ta med her at jeg leste et flott leserbrev i Stavanger Aftenblad eller om det var Jærbladet, om hvordan de ødelegger denne badeplassen og området rundt ved å bygge altfor flott vei opp til Sandtaket de har anlagt like ved. Det er industrien som tar seg til rette, jeg er også i mot, i likhet med denne leserbrevskribenten.

image

Den gamle badeplassen fotografert fra den nye asfaltveien.

Da vi var små hendte det vi syklet ned til Fossen for å bade. Fra Lundehaugen på Ganddal føltes det veldig, veldig langt, så det var sjelden vi gjorde det, og det var også sjelden mor eller far ville kjøre dit. Det var litt en ungdomsplass, det gjaldt om å renne ned fossen på forskjellige måter. De som bodde i nærheten kunne det best, og rant ned fra alle steder og med kroppen vendt på alle mulige måter. – Da tror jeg jeg vil ta en ryggas, sa keeperen Bernt Olav, og skled ned fossen liggende på ryggen og med hodet ned.

Det er sjelden jeg ser folk bade der nå.

Selv om det er altfor bebygd i vår del av Rogaland nå om dagen, så er det ennå flekker av den gamle naturen, og de er like flotte som de var, om enn veier, biler, industriområder og hus i nærheten unektelig forstyrrer. Elver, bekker og vann er beholdningen i landskapet, det er skatter man skal fare ytterst forsiktig frem med. Figgjoelven renner fra Edlandsvannet til Sele, og forbi oss på Ganddal, den største elven vi har hos oss. Irina og jeg rastet ved den, ved den gamle badeplassen.

På veien så jeg et syn som sjokkerte meg med ærefrykt. Formuleringen er spesiell, som synet var det. Det var en laks som hoppet i elven, nede i pølen, nedenfor fossen. Jeg har en god venn jeg ofte går tur med, jeg har skrevet mange innlegg om det. Vi forsøker å få til en fjelltur i året, en helg, med overnatting i telt. De to siste årene har det vært umulig. Han er veldig glad i å fiske, og blir alltid opprømt når det vaker fisk i et fjellvann. Her var det ikke bare vak, det var hopp, av en svær, feit laks.

Som det alltid er med sånne syn, så håper man på mer. Jeg har jo studert litt sannsynlighet, og vet det skal veldig, veldig, veldig mye til at noe skjer akkurat i det du passerer. Sannsynligvis skjer det da hele tiden. Jeg tenkte også det ville være fint å få et bilde, jeg har jo ny telefon med veldig flott kamera. Irina gav jeg kanelruller, som mor hadde bakt, for lenge siden. Jeg stod og så mot elven.

Så hoppet det laks oppover. Det har jeg aldri sett før. Den hoppet for å komme seg opp, og når den hadde hoppet litt, så måtte den hoppe enda litt. Der var det enda en, og igjen. Svære laks. Spektakulære hopp. Der var det en som vred seg i kanten. Der var det en som svømte i posisjon. Der ble visst en skylt ned igjen. Der var en liten en, og der en ny sværing.

image

Her nedi syder det av laks!

Det var hele tiden. Og det var vanskelig for meg å avgjøre om det var samme laksene, som strevde med å komme opp, eller om det var nye som kom til. Akkurat denne fossen ved ullvaren på Foss-Eikeland er den klart vanskeligste i hele elven. Det er tre trinn. Først ett med kraftig strøm, men lav høyde, det var det vi pleide å renne ned, og så var det ett det ikke gikk an å bade i, og til slutt ett på en halvmeter, og nesten loddrett. I det siste trinnet så jeg ikke noen laks.

Jeg lurte på om vi bare skulle bli her hele turen.Vi er ute for mosjon og naturopplevelser. Her har vi lite av det første, enormt av det andre.

Lille Irina er så vidt blitt ett år og en måned, pluss litt til, hun skjønner ikke at laks er mer interessant enn en sau, og har ikke tålmodighet eller forståelse for at det går an å følge med på noe som dukker opp bare av og til, og bare for noen sekunder. Enda hvor mye jeg pekte og forklarte, var hun helt uinteressert, og gav seg til å krype rundt på bakken i stedet. I den tjukke bobledressen ble hun som en bompibjørn, og strandet på magen eller ryggen av og til. Kanelrullen havnet i grusen. Jeg måtte hjelpe til.

Så tuslet vi litt rundt nede ved vannet, Irina og jeg, og så tok vi fatt på den lange turen til Arboretet, det som var planen for dagen. Irina sovnet snart i bæremeisen, og jeg hørte In our time med tema beleiringen av Munster, så de arabiske erobringene, og så til slutt Tacitus om romersk historie og dekadanse. Når Irina var våken, fulgte vi naturligvis med på dyrelivet og naturen. Det ble mye mer asfaltvei enn jeg hadde tenkt, denne turen, det er jo et stykke fra innkjørselen fra Ålgårdsveien til selve Arboretet, og det gjelder selv om man tar av så fort det er mulig og forsvarlig.

Vi rastet midt ute i ingenting, et slags skogholt. Det var hogd noe trær, jeg satte meg på en del av en stamme, gran, Irina brukte samme stamme som ryggstø. Hun er jo ikke så opptatt av at rasteplassene skal være estetiske nytelser også, hun vil som regel ha mat og pause øyeblikkelig. Denne plassen var et kompromiss, jeg må si det. Jeg ville gått lenger.

Irina laget lyder, hun er i den alderen, eksperimenterer med munnen, og roper ut de lydene hun får til. Her var det litt ekko, og da ble det enda kjekkere. Jeg bidro også, med et ekstra ekko. Så var det en fugl som svarte. Det vil si, denne fuglen var så uvanlig at jeg kunne ikke være sikker på om det var en fugl, eller en guttunge som tulte. – Brr, sa den, i samme tonefall som oss. Etter en stund fløy den, svart, og med splittet stjert, rund, det virket som en hønsfugl, men jeg klarte ikke finne noen i fugleboken det kunne være.

På rasteplassen var vi cirka halvveis, og hadde lang vei foran oss. Vi la ut, nå oppover, jeg visste det, at jeg måtte over et lite fjell på noen få hundre meter. Pålsberget, het det visst, første gang jeg har vært der. Ned gikk vi over grønne beitemarker steinlagt av istiden, jærske landskap jeg liker så godt. Selskap hadde vi av sauer først, så kuer. «BæÆ», sa lille Irina fra bæremeisen, da sauer dukket opp ved siden av oss, hun kjenner igjen sauen i virkeligheten og på bilder, og hun kan ordet både på norsk og på russisk, veldig stilig!

image

Her gikk vi ned. Veldig flott!

Fra dette landskapet ovenfor Bråsteinsvannet kom vi ned til badeplassen fra Ålgårdssiden, noe vi aldri har gjort før. Det er også den mest bakvendte siden fra der vi bor. Som alltid ønsker jeg å finne nye veier, små steder jeg ikke har vært, nye syn, så jeg ville ikke følge gangveien Irina og jeg gikk for en uke siden, men valgte i stedet å prøve oss på å finne en ny «avstikker» fra den gamle Bråsteinsveien, veien inn til boligene.

Det fant vi ikke. Men da vi så noen rådyr smette inn i skogen for oss, så tok vi sjansen på å følge dem. Kommer rådyrene seg mellom trærne, gjør sikkert vi det også. Rådyr var tidligere sjeldne å se, men nå er det blitt så lite plass for dem, og det er så mange mennesker her for dem, at å se rådyr er noe man kan håpe på, om man går på steder eller til tider få andre er.

Det lille skogholtet disse rådyrene hadde å oppholde seg i var bare trist. Det var tre stykker, kanskje de samme tre vi så sist uke, da på andre siden, på en liten beitemark der jeg også har sett hester. Enden av det lille skoholtet var dønn tett granskog. Alle kjent med naturen vet hva det betyr. Men det var bare noen meter, og når valget står mellom å trenge seg gjennom, eller snu og gå tilbake kjente veier, så gjorde jeg det første, tross bæremeisen.

Jeg tenker de som la merke til oss fra bilene sine på Ålgårdsveien ble overrasket da det kom en mann med barn i bæremeis ut fra den tette granskogen, og opp skråningen, over veien. Det er nok et mer uvanlig syn enn noe rådyr.

image

Herfra kom vi ut. Hvem skulle ventet det?

Derfra var det en slags sjarmøretappe hjem. Det var mye lengre enn ventet. Selv om dette er hjemtraktene mine, der jeg ofte går og lenge har gått, så gjemmer det på overraskelser og er vanskelig å huske alle veier og stier. Det er heller ikke alltid den veien som føles riktig, er det. Stier er ikke alltid den du tror.

Men vi fant selvsagt ut av det. Klemt inne av Figgjoelven på ene siden og Stokkalandsfjellene på den andre er det umulig å gå helt feil i lang tid. Vi skulle nok ha gått rundt det som heter Helgalandsfjellet på andre siden enn vi gjorde, der ville vi tjent noen meter, og kommet fortere hjem, uten at det ville gjort oss mer eller mindre fornøyde med turen.

Da vi kom frem til bilen vår var månen allerede oppe, og det var begynt å bli kveldsmørkt. De korte tre kilometerne var ingenting å kjøre. Hjemme var min kone Olia i ferd med å montere takrenne på fremsiden av huset, endelig. Lille Irina var helt rød på føttene, på et eller annet tidspunkt var strømpebuksen blitt våt, og det var nok hovedgrunnen at hun ikke var helt så fornøyd som hun pleier, mot slutten. Det kom noen klagelyder, dette var grunnen.

Hjemme fikk hun imidlertid en kort dusj av meg, og så et langt bad sammen med mor, dermed var alt varme og velstand igjen. Etter å ha spist middag var hun på ny i toppform, og løp rundt på gulvet, vill av glede. Alle som har sett henne vet hva det innebærer, et smil som bare ikke blir stort nok, hun klemmer ansiktet sammen, «dutt-dutt-dutt-dutt» hyler hun av glede, og så ler hun høyt, og går frem og tilbake med en eller annen ting hun har funnet å vifte med. Det varte helt til hun til slutt ramlet pladask over en leke, og måtte få melk av mor til trøst. Da var hun også utladet, og sovnet straks.

Middagen var passende nok – laks!