Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Kontantstøtte og bankbytte

I dag er det 11. november, dagen da den tyske kapitulasjonen under første verdenskrig ble undertegnet i en jernbanevogn i Frankrike. Tilfeldigvis hørte jeg siste del i en foredragsserie om første verdenskrig akkurat i dag, og tilfeldigvis var denne episoden også spilt inn 11. november, noe foredragsholderen gjorde oppmerksom på. Jeg koblet imidlertid ikke før jeg hørte på BBC, som også hadde en sak om den store krigen.

For meg begynte dagen litt senere enn vanlig, etter en litt urolig natt fra den lille. Det var helt lyst ute da jeg våknet, og straks stod opp. Jeg hadde planlagt å bake brød, men vi har så mye annen mat liggende, og som må spises, at jeg slo det fra meg. Min kone Olia laget pizzadeig i går kveld, og i dag formiddag laget hun selve pizzaen. Helt vilt for en konservativ nordmann, pizza midt i uken, midt på dagen.

Så var det ut med lille Irina. På veien sjekket jeg postkassen, og der lå brev egnet til å glede: Vi er tildelt kontantstøtte!

Kontantstøtten var mye lettere å søke om og få innvilget enn pappapermisjonen som voldte oss store problemer i fjor. Det vanskelige var å huske at vi var kvalifisert. Det er ikke mange påminnelser om det rundt omkring, påminnelsene går på at vi må huske å søke barnehageplass, noe vi foreløpig ikke er interessert i, siden jeg uansett er i permisjon. Det var rent tilfeldig jeg plutselig husket det ved kjøkkenbordet her om dagen, at det var noe med kontantstøtte, og et raskt søk på nettet viste at vi er kvalifisert som bare juling.

Det gjelder ikke om annet enn at barnet er mellom 1 og 2 år, og at det ikke går i barnehage. Da har man rett på 6000 kroner i måneden. Det er sure penger å gå glipp av. Søker man ikke, får man ingenting. Søker man for sent, kan man få tilbakebetalt for 3 måneder. Vi var en måned for sent ute, og får tilbakebetalt for oktober.

Selve søknaden kunne vi gjort elektronisk om vi hadde hatt Bank ID. Det får vi når vi nå skifter bank, men i stedet for å vente, sendte vi søknaden av gårde på gamlemåten. Opp til postkontoret, 11 kroner i porto. Ulikt permisjonssøknaden var søknaden enkel både å finne og fylle ut, det er navn og adresse, fødselsdato og personnummer, og så krysse av for at barnet ikke er i barnehage eller oppholder seg i utlandet. Alt får plass på en drøy A4-side. Ikke noen problem i det hele tatt.

Barnehageopptakene er i august, så hvis vi vil ha Irina i barnehage til neste år når jeg er ferdig med permisjonen, vil vi ikke få utbetalt kontantstøtte for månedene august og september. Ellers vil vi få fullt, og vi har heller ikke bestemt oss for om vi vil ha henne i barnehage til neste år heller.

Bankbyttet gjør vi fordi det som en gang var å regne som et frynsegode, lån i pensjonskassen, nå er blitt en belastning. Statens pensjonskasse har for tiden en rente på 2,7 %, Danske bank som vi skifter til, har så vidt over 2 %, effektiv. Det begynte med regjeringsskiftet, da de blå på høyresiden overtok gikk rentene i pensjonskassen straks opp, mens markedsforholdene gjorde at rentene i vanlige banker gikk ned. Siden har det tiltatt, og nå har gapet blitt for stort og vært der for lenge til at jeg vil ignorere det lenger.

Det er litt irriterende, for jeg var ganske godt fornøyd med banksystemet jeg hadde, lån i pensjonskassen, pengene i Skandiabanken. Nå havner alt i Danske bank. Foreløpig ser imidlerid betingelsene så gode ut at det ville være dumt å ha det som vi hadde det, bare fordi vi var «vant til det».

En pussig erfaring med bankbyttet var at jeg måtte opp på postkontoret for å legitimere meg. Sammen med brevet fra NAV om innvilget kontantstøtte var et brev fra Danske bank om noe jeg måtte hente på postkontoret. Jeg trodde det var visa-kort (eller Mastercard, som jeg nå får) eller bankbrikke, men nei, det var bare å ta med meg passet og legitimere meg. Jeg fikk utlevert et brev der det stod at jeg nå hadde «legitimert meg». Litt pussig, selvsagt, all den tid jeg dagen i forveien hadde vært i Danske banks filialer i Sandnes sentrum, og legitimert meg der også. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor personalet på Europris skal være mer å stole på når det gjelder legitimering enn bankens eget personale, og håper at denne tungvinte og dumme måten å gjøre tingene på ikke er noe som skal vare lenge.

Men jeg fikk jo en fin tur med lille Irina i vognen. Og jeg hadde uansett planer om å legge rusleturen vår til Vagleskogen denne dagen, ta en liten langtur på en lite mil. Postkontoret ligger i det vi før kalte Regnbuen, jeg har mange minner derfra, og en smak i munnen fra et godteri jeg pleide kjøpe der, det var ikke noen sak å legge en ekstra sløyfe på turen for å få med meg det. Det var midt i sovetiden til Irina også, etter å ha vist pass og fått ordnet med det, satte jeg Irina på en liten lekeplass i nærheten, så hun sovnet straks hun var ferdig der. Da kunne jeg ta foredrag om første verdenskrig på ørene, og høre de to siste programmene fra serien der.

Mistet Visa-kort i Ukraina

På en dag vi har vært mest opptatt av nyheten om meteoritten som falt ned i Tsjelabinsk i Russland, og det utrolige sammentreffet med den enorme asteroiden som passerer jorden nettopp nå med 15 minutters margin, har jeg også mistet visakortet mitt.

Jeg kan jo egentlig ikke tro jeg har mistet det. Jeg hadde det for tre dager siden, på tirsdag kveld, da jeg brukte det til å ta ut litt kontanter. Så trengte jeg det ikke mer, og la det fra meg, mener jeg å huske. Men da Olia og jeg på ny trengte det i dag, var det ikke å finne.

Vi lette en time. Det er godt gjort, så lite rom som vi har, og så få plasser jeg kunne lagt det. På pulten eller i almanakken er mitt tips. Vi lette der ti ganger.

Også nylig hadde jeg problemer med visakortet i Ukraina. Det ble skimmet. De ringte meg fra banken i desember, var det vel. Kortet mitt var forsøkt brukt i Thailand. Jeg har vel aldri vært i Thailand. De sa i banken at det var blitt kopiert i Ukraina, hvordan de nå kunne vite det, og lurte på om jeg hadde vært der. Og det hadde jeg jo. I sommerferien.

Det var merkelig hele greiene. Forsøket på å bruke kortet hadde vært mislykket, fordi jeg hadde regionsperre for Asia. Ikke vet jeg hvorfor de kriminelle som stjal kortinformasjonen min reiste nettopp dit for å bruke det, og hvorfor det hadde tatt så lang tid, men at det var banken som ringte var klart, for kortet mitt ble vitterlig sperret. Jeg måtte bestille nytt.

Nå måtte jeg sperre kortet på ny. Jeg er en rolig fyr, hodet er alltid kaldt, vi finner det sikkert. Olia har kortere vei til «hva hvis?» Hun ville sperre kortet med en gang. Jeg tok kontakt med banken, og forklarte situasjonen. Jeg kontaktet dem på chat, så jeg slapp å ringe fra utlandet. Det gikk helt fint. Jeg fikk også sjekket nettbanken, at det ikke var bevegelser der som ikke var våre.

De gikk med å sperre kortet midlertidig, det vil si, de loggførte chatten, og ville ta hensyn til den når jeg eventuell fant kortet.

Neste dag fant jeg det. Og banken gikk med på å åpne det sperrede kortet igjen, om enn de gjorde oppmerksom på at dette ikke er noe de vanligvis gjør.

Ute av Klepp Sparebank

Personlige finanser er ikke det som hører hjemme på en blogg. Men jeg skal få skrevet litt allikevel.

Bakgrunnen er at da jeg så gjennom kontoutskriften i Skandiabanken, var det kommet inn penger til meg selv. Det må bety at kundeforholdet med Klepp Sparebank.

Klepp sparebank hjalp oss veldig den gang for et par år siden da vi kjøpte huset, og var i beit i å få nok lån. De strakk seg litt lenger, og gav oss litt mer, enn det vi kunne få i andre banker. Det var med Klepp sparebank det løste seg.

Det er vi takknemlige for.

Men forholdet til banken er forretninger. Klepp sparebank tilbød lav rente, men de hadde en del andre betingelser som ikke passet så godt til oss. De krevde vi måtte opprette konto, rimelig nok, og med kontoen fulgte forpliktelser med gebyrer. Det var ikke så mye, men det er det vitterlig ikke det vi får for dem heller.

Klepp sparebank er i Terra-gruppen. De har et system med kredittkortene som litt for mye prøver å lure penger ut av kundene. Det er rett og slett litt for vanskelig å betale de månedlige regningene. Jeg ble aldri helt klok på det. I våre dager burde det gå an å få til automatisk betaling. Man skal gjøre det enkelt for kundene, ikke vanskelig.

Løsningen for min kone og jeg ble at vi sluttet å bruke kredittkortene våre. Der lå det også gebyrer og ventet. En drøy hundrelapp for et års inaktivitet. Vi kom oss ut av banken før året var gått.

Det kanskje dummeste gebyret var 75 kroner for å avslutte en konto. Dette var en sparekonto jeg var nødt til å åpne for å få bankens beste rente. Jeg opprettet den må minimumsnivå, og overførte automatisk 300 kroner i måneden. Rentene jeg tjente på dette var ikke i nærheten av å dekke det enorme gebyret.

For kort siden var det snakk om at de to jærbankene, Time og Klepp, skulle slå seg sammen. Det tror jeg ville vært en god løsning. Både Time og Klepp sliter litt med å gjøre det helt enkelt for kundene, men overlever på lojale jærbuer som støtter lokale næringsdrivende. Den lojaliteten ville nok vært den samme i en jærsk storbank. Siden jeg ikke bor i Klepp, hadde jeg ikke helt den tilhørigheten som måtte til skulle jeg holde ut alle vanskelighetene og gebyrene.

Klepp sparebank hjalp oss med å få kjøpt huset. Vi hjalp dem med noen ekstra kroner i regnskapet. Det var en veldig praktisk orientert kjærlighet, vi trengte hverandre en tid. Når disse praktiske forholdene ikke lenger er til stede, er det ingen ting som binder oss sammen, og vi går hver til vårt. For oss er det helt klart til det beste.

DNBnor og erstatninger for strukturerte spareprodukt

I dag kom en kjennelse fra banklagenemda om at en småsparer fra Nordmøre får medhold i saken han har anlagt mot DNBnor om sparing i strukturerte spareprodukt. Dette er produkt bankene har sydd sammen, og solgt til sine kunder, for selv å tjene penger på dem, kort sagt. Det skal gi sparing med større avkastning, med garanti mot tap (i hvert fall store tap), men i praksis har det betydd at mesteparten av pengene blir satt på høyrentekonto (dette er garantien, det er disse pengene kunden uansett får igjen), mens resten blir spekulert i aksjemarkedet, hvor banken tar en del god del av gevinsten. På det verste ble kunden oppfordret til å ta opp lån – i banken – for å investere enda mer, med enda mer inntekt for banken der også. Småspareren fra Nordmøre tapte i følge NTB 180 000 kroner på produktet banken anbefalte, og bankklagenemda mener altså at banken bør dekke dette tapet for å ha gitt elendige råd mot bedre vitende.

Så langt, alt vel. Kanskje. Saken er i hvert fall presentert som en gledelig nyhet i mediene i dag. Og den er jo i hvert fall gledelig for ganske mange hundre, faktisk, småsparere i Norge som har blitt lurt av bankene til å investere i slike produkter. Og dårlige rådgivere har i Dante sin plass godt nede i Helvete, det kan være greit de får seg en smekk, og at kundene blir holdt skadesløse i en sak bankene har seg selv å takke for. Det er bare det, at saken er usedvanlig dårlig timet.

I går gikk Bank of Scottland med det største underskuddet noe britisk selskap noensinne har hatt. De falt 69 % på London-børsen. På en dag der Barrack Obama ble svoren inn til presidentembedet i USA, falt New York børsen med 4 %, ledsaget av finansaksjer, med bankaksjene i spissen. Finanskrisen treffer bankene knallhardt, og det har så langt stort sett vært overraskelser i negativ retning, enda så pessimistiske man etter hvert har blitt. Island mistet sine tre største banker, og med det også sine tre største selskap, USA har mistet sine Lehman brothers, og flere andre rundt om i verden har også godt under, og med dem har også andre banker tapt millioner og milliarder i lån og aksjeinvesteringer. Dette er ingen spøk.

Og DNBnor har også noen ville terrakommuner som driver og saksøker dem. Det er for noen hundre millioner kroner. I dag gikk selskapet State street i USA, den største private eier i DNBnor, altså største eier utenom den norske staten, de ble mer enn halvvert på New York børsen. 59 % ned på en dag, da er det vanligvis fare for konkurs. Og DNBnor vil bli revet med.

DNBnor går jo ikke konkurs hvis staten velger å redde dem. Men en løsning som den som gjaldt for kredittkassen i sin tid, kan vel temmelig raskt bli utfallet denne gangen også. Staten kjøper alle aksjene, nuller dem, og starter på nytt med blanke ark. Poenget er at DNBnor ikke bare kan betale ut erstatninger fra en bunnløs kasse penger. Bildet er vel heller at de betaler ut fra en kasse med hull i. Staten er største eier i denne vår suverent største penger, og ingen nordmann skulle være glade over at staten taper så vanvittig mange penger som de nå gjør. Private investorer skyr selskapet som pesten, og enda verre ser det ut til å ville bli nå fremover.

Så det er virkelig en bedriten sak, for å bruke et litt folkelig uttrykk. Bankene skulle selvfølgelig ikke gitt de håpløse rådene om å investere i de råtne produktene de satte sammen, men om den nå må bære tapene dette her medført, så kan det jo føre til enda større tap for enda flere. Vi bør rett og slett heie på bankene våre, om dagen, for selv om de stadig vekk plager oss, så trenger vi dem. Virkelig.

DNB og Terra-kommunene

På en dag da hele Europa satte ned renten i rekordjafs, passer det godt med en ny post om finans og økonomi. Hvem skulle trodd det skulle bli et gjennomgangstema denne høsten? Det er spesielle tider vi lever i.

Saken jeg skal skrive om begynte som et forvarsel til krisen vi nå er inne i. Det var første gang jeg følte ordentlig uhygge. 800 millioner kroner forduftet fra kommuner i Norge. Det er jo forferdelig, tvers i gjennom uholdbart for kommunene som blir rammet, men det gav også en uhyggelig følelse av omfanget av krisen. Her hadde en investering på 800 millioner kroner simpelthen blitt verdiløs, uten at noen egentlig kunne gjøre greie for hvor pengene var blitt av. Og dette var bare en enkelt – eller noen få små – investeringer fra lille Norge. Hvor mange slike måtte det da finnes over hele verden?

Da krisen startet, hadde ikke jeg startet å skrive blogg. Hadde jeg det, ville jeg kritisert kommunene som har brutt alle regler for fornuftig sparing. En ting er at de satset alle sparepengene de hadde, de tok i tillegg opp lån, for å investere enda mer. Det skulle vært straffbart. Det er slik småsparere blir frarådet fra å gjøre, bruk ikke penger du ikke har. Disse kommunene har brukt hundrevis av millioner de ikke har. Det er en skandale av latterlig omfang.

Jeg har tidligere nevnt Italo Svelo, «Zenos bekjennelser», der vi har det fine sitatet: «Et menneske vil aldri innrømme sine feil, utenom de aller største». Eller når vi opptrer som investorer, så nekter vi å ta tapet, før det har blitt så stort at det ikke kan bli større. Slik har også disse kommunene opptrådt. Det er greit at rådgiverne fra Terra har opptrådt pil råttent, og han ene av dem var tidligere straffedømt, det er så skittent som det blir. Men kommunen skal vite bedre enn å la seg forføre så enkelt som de her har blitt. Og når de har først har blitt lurt, så må de innrømme det, og ta tapet.

Fra første stund har disse kommunene nektet å innrømme feil, og lagt skylden på alle andre. De fikk et tilbud om forlik, som de forkastet, i den tro at de skulle få alle pengene tilbake. Men 800 millioner er for mye til at noen bare hoster dem opp uten videre, har man satset så mye, er man ikke i posisjon til for mange krumspring. Det var nok et sjokk for kommunene at Terra-systemet rett og slett gikk konkurs av dette, plutselig hadde ikke kommunene lenger noen å hente penger fra. De kunne fått et forlik med noen penger, i stedet gamblet de på ny – og tapte alt.

Så hadde vi et lite mellomspill der kommunene gikk etter sparebankene som eier Terra, at de liksom skulle dekke tapet. Disse bankene hadde ingenting med saken å gjøre, og betaler selvsagt ikke 800 millioner for å få litt goodwill, 800 millioner, det er et vanvittig beløp. Sparebanekene er tuftet på nøysomhet, og de ville tapt mye mer i ansvarlighet, enn de ville vunnet i goodwill, om de hadde sløst bort så mye penger for å dekke over kommunen sine feil.

Det siste fra kommunene nå, er at de har lagt seg etter DNB som gav dem lånet. Argumentasjonen er den litt tungvinte: Dere gav oss lån som vi brukte på en ulovlig måte, derfor burde vi ikke fått lånet. Dette er tvilsomt fra privatpersoner og tullinger, fra kommuner henger det ikke på greip. Kommunene skal selvfølgelig kjenne kommuneloven, og ved å gå slik til angrep på DNBnor, så innrømmer de bare egne feil.

Kommunen insisterer fremdeles på drømmen sin på ikke å tape penger på feilen de har gjort. Det er helt etter Svelo, feilen blir ikke innrømmet før den er så stor som bare mulig. Kommunene nekter å betale på lånet fra DNB, med det resultat at DNB nå har gått til søksmål med krav om morarenter og dekke av saksomkostninger. Jeg er ikke jurist, men her ser det ut som kommunene igjen ikke skjønner hva de egentlig driver med. De har allerede tapt hundrevis av millioner kroner, men gambler fortsatt, for å tape enda mer. Eller mener de virkelig at et skakkjørt DNBnor bare skal ettergi lånet på 800 milliioner kroner? Det er meget mye penger. Og det ville være direkte uansvarlig av DNB å ikke forsøke å inndrive disse pengene med alle midler. Om ikke kommunene skulle være sikre lånetagere, hvem skulle da bankene kunne låne penger til?

Virkelig tragisk blir det med at største eier til DNB er staten. Så vi har her gående en gigantisk sak der kommunene saksøker en bank eid av staten. Her vil ikke bli noen vinnere. Taper kommunene, som de selvsagt burde gjøre, så blir det bare enda dårligere tjenestetilbud i kommuner som egentlig burde vært rike, men der vanstyre har sløst bort pengene. Taper banken, som jeg ikke et øyeblikk tror de kommer til å gjøre, hvem er det da som skal dekke tapet? Staten?

På Dagsnytt 18 var det banken som fikk spørsmålet om de ikke tenkte på svømmehallene og skolene i kommunene, og hvordan de ville mangle vedlikehold. Dette er ikke bankens ansvar, det er kommunens. Og nå burde virkelig media stille kommunen de ubehaglige spørsmålene. De kan gjøre det litt subtilt, ved å anbefale lesningen av Italo Svevos bok. Zenos bekjennelser. Spekulasjonen skjer mot slutten av boken. Det er lærerrikt for noen og enhver. Ta tapet.

DnB NOR og renten og annet

I dag satte DnB NOR opp renten. Det har utløst et ramaskrik – eller kanskje vi heller skulle si hylekor – blant politikere, media og liksom blant folket. DnB Nor har vært i hardt vær på flere måter den siste tiden, noen av dem klart verre enn andre, og noen av dem mest blåst opp og pustet på og fyrt opp under av media. Og politikere, og liksom av folket.

Den alvorligste krisen har selvfølgelig vært som følge av finanskrisen. De har selv uttalt at de har vært i akutt mangel på likvide midler, og at redningspakken fra regjeringen og staten Norge så absolutt var nødvendig, for at man ikke skulle risikere islandske tilstander også her. Større banker enn DNB har gått konkurs, og det er jo temmelig mye mer alvorlig enn det tøyset banken kritiseres for nå.

Jeg er selv kunde i DnB NOR, og jeg har vært misfornøyd med banken siden jeg følte meg lurt inn i en altfor høy fastrente da jeg kjøpte leilighet i 2003. Det tapte jeg mye penger på, og jeg tenkte at med en gang fastrenteperioden var over, så skulle jeg skifte bank. Men da jeg undersøkte det, fant jeg at rentebetingelsene mine i DnB NOR rett og slett var bedre enn alternativet i Skandiabanken. Så jeg beholder lånet mitt, og betaler dem gode blodrenter. Og jeg håper en gang å komme meg over til Skandiabanken også med lånet og BSUen, slik at jeg har alle finansene mine der. Jeg har altså ingenting spesielt til overs for DnB NOR.

Men jeg har enda mindre til overs for medier og politikere som bruker denne krisen til å melke populære og uforpliktende uttalelser. For eksempel denne redningspakken, og kontakten mellom Stoltenberg og Bjerke, og den angivelige innsidehandelen. Salget av statsobligasjoner like etter at toppledelsen i banken skjønte at redningspakken ville komme er alvorlig, og har denne informasjonen sivet ned til de som solgte obligasjonene er det en forbrytelse. Ingen tvil om det. Men at Bjerke liksom må gå fordi denne informasjonen «kanskje» har sivet ned? Man skulle trodd det hele var en lek, men den norske økonomien er rett og slett avhengig av at DnB klarer seg godt nå. Det er slett ingen spøk. At konsernsjef Bjerke nå skal drive å snakke om tekstmeldinger og dette tullet her, og måtte forsvare sin stilling midt mens det er nok av alvorligere problemer å ta seg av, jeg mener det er for dumt.

Politikere og kommentatorer kan imidlertid score billige poenger. Her har de imidlertid trådt litt varsomt, og godt er det, for feil ord kunne jo føre til at hele redningspakken ble veltet eller utsatt, og det ville være uten sammenligning langt verre enn hva det enn var som egentlig har skjedd her. Selvfølgelig måtte regjeringen forhøre seg med landets største bank, hva problemene egentlig var, før redningspakken ble utformet. Og selv om det var klønete å selge disse stasobligasjonene, mistanken måtte jo komme, så dreier det seg om en fortjeneste på var det 40 millioner? Småpenger i denne sammenhengen.

Så er det dette med renten. Her er det enda enklere å score billige poenger. For det finnes knapt det menneske i Norge som er for høye bankrenter, så en hvilken som helst politiker kan vite at det høres bra ut å si at bankene må sette rentene ned. Nå kappes politikerne fra de fleste partier om å være hardest og klarest i kritikken, DnB må sette rentene ned, og næringsminister Sylvia Brustad kalte til og med en av banksjefene inn på teppet.

Vel. Jeg mener det at om man er misfornøyd med renten, skal man skifte bank eller holde kjeft. DnB NOR er nødt til å tjene penger. De har tidligere lånt ut for mange penger uten å ha tilstrekkelig inndekning for det (og banker i utlandet har vært enda verre), og får nå kraftig kritikk for det. Vel, nå trenger de denne inndekningen, og da må de ha høye renter. Det tvinger dem som kan til å betale ned litt på lånet, og det lokker litt flere til å ha penger i banken i stedet for andre steder. Det er disse innskuddene bankene skal ha som inndekning. Tidligere lå inndekningen i alle mulige slags boblepenger.

Til sist – og det skal i hvert fall kommentatorene i mediene vite – så er det ikke direkte styringsrenten fra sentralbanken som avgjør bankrenten. Det er pengemarkedsrenten. Den har IKKE begynt å gå nedover. DnB NOR har forsøkt å kommunisere dette, men mediene har nektet å høre på det. Jeg synes det er for dumt og for alvorlig. Vi har jo en finansnæring i krise, og bankene og finansinstitusjonene er nødt til å tjene penger for å komme seg gjennom dem. Det hadde vært fint om i hvert fall noen kommentatorer poengterte dette, i stedet for å flotte seg med populære meninger.

Og de som er uenige – kan bytte bank. Jeg gjør det straks betingelsene i Skandiabanken blir bedre enn dem jeg nå har i DnB NOR. Det er de ikke ennå for lånet mitt. Ellers er Skandiabanken på alle måter bedre, og jeg har vært fornøyd i alle år etter at jeg skiftet over fra gamle Bergens skillingsbank kort etter at Skandiabanken ble opprettet.

Hva er det med Island?

Man skal være forsiktig med å skrive om land man ikke har vært med språk man ikke kan,  men i god akademisk ånd, skal jeg like etter å ha kommet med forbeholdet, bryte det. Dette skal bli en post om Island, og den Islandske økonomien. Økonomi kan jeg heller ikke, så alt er overflatekunnskap og nettlesning, men saken er så spesiell, at noen ord vil jeg spandere.

Island er som man vet en vulkansk øy i Atlanterhavet. Den var antagelig sparsomt befolket av irske munker fra 700-tallet av, men systematisk innvandring og statsdannelse kom først med norske vestlendinger og Hålogalendinger mot slutten av 800-tallet. Dette var folk med utferdstrang, de var kanskje misfornøyd med det nye statsstyret til Harald Hårfagre, eller så ønsket de seg bare nye eventyr i et annet land i Norge. Det er mange grunner til å reise utenlands.

Og man vet Islands historie i Middelalderen er en suksesshistorie. De kan skryte av den eldste lovgivende forsamling, alltinget, som ble opprettet allerede i 930. Mye av den norske Sagalitteraturen er skrevet på Island, mye av den har også handlingen derfra, og den største forfatteren – Snorre Sturlasson – var Islending. Island ble riktignok lagt inn under norsk styre etter hvert, og når Norge siden ble dansk, ble også Island dansk. Det var det helt frem til 1944.

Så Island er en ung stat, det er en ressursfattig stat, og det er en liten stat både i befolkning og geografisk utstrekning. Med 300 000 innbyggere er staten blant de tynnest befolkede i verden, nedover på listen finner man bare øyestater og gamle fyrstedømmer. Og selv om 103 000 km2 ikke er så håpløst lite, er mesteparten stein og ubrukelig fjell som i Norge. Av ressurser har de stort sett fisk.

Jeg har alltid latt meg imponere av ressursfattige land som klarer å bli økonomiske stormakter. Island var riktignok aldri noen stormakt i direkte forstand, slik for eksempel Sør Korea og Japan har klart å bli det, men målt mot BNP per innbygger og alle mulige andre indikatorer per innbygger, så er helt på verdenstoppen i alt som er bra. På FNs levekårsindeks, der Norge liker så godt å være på topp, var Island siste år nummer 2. Norge kan forklare det med oljen. Vi fant olje (og gass), og dermed har vi penger til alt vi trenger, det er helt urealistisk så mye penger vi har. Og allikevel klarer vi bare så vidt å slå Island, som ikke har noe annet enn fisken. Vi har jo også fisk, men når olje og gassinntektene blir trukket fra det norske nasjonalbudsjettet, blir alt sammen pinlig for oss. Da er ikke mye igjen.

Så hva er det med Island, som har gjort det mulig for dem å slå seg sånn opp? Og hva er det med dem nå, som de er rammet av en krise som kan sammenlignes med Zimbabwe og Argentina? De to siste der er jo de verste økonomiske vanstyrene i moderne tid, hva har Island med dem å gjøre? Hvordan kan det vestlige, nordiske landet nevnes i samme setning som disse to verstingene?

Huff. Jeg vil bare si: huff. Når man setter seg litt inn i hvor de islandske pengene kom fra, og hvorfor de ikke er her lenger, så får man et innblikk i et problem man ikke kan forestille seg noen løsning på. Samtidig så må det jo finnes en løsning, for det bor 300 000 mennesker på Island, og de er vant med å bli tatt vare på og har akkurat som oss i Norge tatt sosiale rettigheter og sosiale goder som en selvfølge. Island er i en umulig situasjon, men denne situasjonen er virkeligheten. Og islendingene må gjøre noe.

Jeg har skrevet to tidligere poster om finanskrisen. Den har sitt utspring i boliglånene i USA, at bankene gav for mange lån til for mange som ikke skulle ha lån, og det ble etter hvert litt uklart hvor bankene egentlig tok disse pengene fra, de som de lånte ut. Det ble et ganske vanvittig system, der bankene lånte penger av hverandre, for å låne dem videre, og betale renter rundt omkring, og tjene på renter rundt omkring, i et system som har alle kjennetegn til en finansboble. Den blir alltid blåst høyere opp enn man trodde skulle være mulig, det blir alltid lånt litt ekstra for å få den litt større, og så blir man til og med kreativ for å få låne enda litt ekstra, og så må man bare låne og låne for at boblen ikke skal sprekke, men før eller siden så vil det jo være tid for et oppgjør i reelle verdier. Og i boblen som var nå var de reelle verdier så mye mindre enn det som ble omsatt rundt omkring, at gapet bare ser ut som et bunnløst sluk, det sluket for eksempel noen hundre Terrakommunemillioner er forsvunnet i. Og 700 milliarder statlige amerikanske dolllar. Og 340 norske milliarder kroner. Og EU-midler. Og midler fra alle verdens land.

Og midt oppi dette står vesle Island. Den vesle øya hadde tre av de mer betydelige bankene i verdensmålestokk, Glitnir, Kaupting og Landsbanki vokste langt utover bare Island, de tok opp lån og lånte ut og var med på karussellen, ja, de tok så store sjanser, at mens festen varte, så vokste de mye raskere og mer enn konkurrentene. De var giganter med lån – var det 10 ganger mer enn Islands BNP? Og så skulle plutselig dette lånet betales tilbake.

Det er katastrofe. De tre bankene er naturligvis konkurs. Kan dere i det hele tatt forestille dere Norges tre største selskaper gå konkurs? StatoilHydro, Orkla og DNBnor, for eksempel, selv om disse ikke egentlig er de største, men de gir et godt bilde på katastrofen. Det er arbeidsplasser, det er folk som brukte disse firmaene, det er skattepenger til staten, det er det ene med det andre, det er helt vanvittig. Den Islandske børsen falt med 75 % dagen det skjedde. Og folk mistet sparepengene sine. Og den islandske kronen er devaluert. Og Islandske studenter får plutselig uoverkommelige problemer med regningene sine. Og staten Island har jo også uoverkommelige problemer med regningene sine.

Finansverdenen vet jo ingen annen råd enn å sprøyte mer penger inn i det døde systemet. Så nå må islendingene ut og ta opp lån. Og her snakker vi i hundremilliardersklassen, og det blir sikkert flere, og disse skal betales tilbake. De er ikke en del av en fest. De er regningen for festen.

Jeg tror forresten Islendingene vil klare seg. De er et folk vant med å klare seg, vant med å ha det bra, og de vil ikke finne seg i at det blir for mye tull. De er ikke som Zimbabwe og Argentina, der folket ikke har opplevd annet enn vanstyre og elendighet (uten at jeg skal snakke stygt om Argentina, da, det er et flott land – men ordnede forhold kan de ikke skryte på seg), og det tror jeg vil utgjøre hele forskjellen. Det er jo historiker jeg er. Og historien har gang på gang vist at gode land alltid har reist seg og alltid har reist seg raskt selv etter tilsynelatende bunnløse kriser. Som Tyskland på 1920-tallet, og etter andre verdenskrig, Japan det samme, og – hvis det går som jeg tror – Island nå.