Remont

Så er vi tilbake i Kiev. Siste dag i Alusjta ble utnyttet maksimalt. Her var ikke noe ekstra stress fordi vi skulle reise. Vi fikk vært på Internett, vi fikk etterpå spist lunsj på en billig Stolovaja, og vi fikk badet lenge, lenge.

Badingen var ekstra kjekk, fordi det har blåst litt i det siste. Det var sjeldent svære bølger, og det gjorde at det ikke bare var rett frem å komme seg opp på de mange betongmoloene som ble satt opp i Sovjettiden. Vi var på den aller høyeste, drøye to meter over vannet, og til og med her slo de høyeste bølgene over. Det var artig å kravle seg opp, skjønt, Olia mente det var livsfarlig, og svømte i stedet inn til en av betalingsstrendene lenger borte. De kan ikke godt ta betaling av folk som kommer opp fra vannet. Hun insisterte på at jeg skulle gjøre det samme, altså svømme bort dit, men mandig som jeg er, måtte jeg først kravle meg opp på moloen, for å vise de andre som strevde i bølgene at det ikke var fordi jeg ikke kunne jeg svømte bort. Jeg kravlet opp, stupte uti igjen, og svømte bort, fordi det passet meg slik.

Etterpå badet vi enda litt til fra en litt mindre molo. Her var det ingen sak å komme seg opp for dem med litt trening fra høyere moloer, her kunne jeg stupe fra meg. Også Olia badet seg litt, ved å sette seg øverst på bølgebryterne, og la vannet skylle over seg med de største bølgene. De fleste badet på denne måten.

Så fikk vi litt dårlig tid. Olia hadde sagt feil tid til meg, at bussen skulle hå klokken seks, det var tjue på seks. Nå var klokken fem, og vi måtte opp og hente tingene våre, og helst dusje litt og skifte litt også. Det gamle ekteparet var veldig behjelpelige, så behjelpelige at det hindret oss litt. Vi fikk låne dusjen, snilt nok, siden vi nå strengt tatt var sjekket ut, og så ble vi tilbudt friskt vann å drikke. Vi kjøpte også mer drikke, og gamlefar hadde gode råd med pakkingen.

Nå var klokken 1723, og det begynte å haste litt med å komme oss av gårde til holdeplassen. Olia er opplært i den russiske tradisjonen at vi skal sitte på bagasjen og være stille en liten stund, før vi kan dra. Men gamlefar kunne verken være stille eller sitte i ro. Han var full av spørsmål om ting vi kanskje hadde glemt, og veldig opptatt av den ene plastposen han mente var for tung, og som selvsagt også var det.

Til slutt måtte vi skjære igjennom. Olia utnyttet et brøkdels sekund stillhet, og så kunne vi gå. Det ble litt heseblesing, tunge plastposer med mye mat og drikke, og mange folk som slett ikke hadde travelt som vi. Men vi kom oss frem åtte minutter før tiden. Og bussen var tjue minutter forsinket. Så alt gikk veldig bra.

Vi kom til Simferopol i god tid før toget skulle gå. Jeg fikk kjøpt et par liter vann før vi gikk ombord, det var nødvendig, for toget var smekkfullt og varmt. Alle køyene var opptatt i plastkarten vi reiste i, både oppe og nede, og i korridoren. Jeg slet denne kvelden, og drakk opp nesten alt vannet før natten, men Olia pratet med medpassasjerene, og var godt i form.

Heldigvis var det ikke så varmt og svett neste morgen. Jeg kunne drikke meg uttørst på Krimsk vin, det hadde vi nok av. Den siste slunten vann drakk jeg ikke før vi var i Kiev, og da helst for å slippe å drasse med oss flasken videre. Ellers var det som alltid en fin og avslappende togtur, der Olia hadde laget rikelig og god mat, og serverte den som en russisk mor. Hun led ikke som jeg i varmen, og hadde en kjempetur der skravla gikk fra start til mål.

Så kunne vi sette føttene på Kievsk jord. Det er kjekt for meg at ferien fortsetter, Kiev er ikke mye mindre eventyrlig enn Krim. Vi hadde knapt gjort innhogg i all maten og drikken, så posene var fortsatt tunge. Men det er kort vei fra stasjonen til bussholdeplassen like utenfor, og buss nr 14 stanser like ved leiligheten.

Der ventet mor og søster til Olia, det vil si, vi møtte søsteren i trappen, på vei til jobb, men moren ventet med suppe og rikelig tilbehør. Hun var sliten, og det var lett å forstå. I leiligheten har det vært remont praktisk talt alle tre ukene vi har vært borte.

Remont er det russiske ordet for reparasjon, men det brukes i videre betydning også for oppussing, og for alt som ikke virker, og må fikses. Her er det remont i hele leiligheten. Alle rommene er utsatt, tingene er stuet sammen, til og med balkongen er full av barneleker.

Alt dette går selvsagt greit å leve med, litt rot skremmer ikke meg. Det er hjemmekoselig. Verre er det at badet og toalettet er aller mest utsatt, de er begge deler ribbet. All vask må foregå på kjøkkenet, og da med så skånsom bruk av vann som mulig. Helst ikke.

Det samme gjelder toalettbesøk, man bør la være. Og må man, så må man unngå å trekke opp etter seg. Sånn skal jeg ha det gjennom helgen, og sånn har moren og søsteren med lille Tais hatt det i tre uker.

I morgen reiser Olia tilbake til Norge. Det blir sørgelig, og uvant å være her i Kiev uten henne. Mandag reiser jeg videre til Riga, for mellomlanding og overnatting, og så venter Barcelona og Spania. Halvannen uke skal jeg være uten Olia. Det er verre enn at hele stedet her er til remont.

Siste dag i Alusjta for denne gang

Jeg har stukket ned på nettkafeen vår mens Olia steker kjøtt og ordner med nisten. Vi kjøpte inn mye mat her, i begynnelsen, mer enn vi har spist, så det blir mer niste enn planlagt. Toget vårt fra Simferopol går 1947, ukrainsk tid, mens bussen vår dit går kl 1800. Vi har allerede billetter, så vi har hele dagen å slappe av på.

Vi har ikke med mye klær og utstyr, det er hver vår håndbagasje, men det er mye å pakke likevel, for vi har kjøpt inn mye, særlig av mat og drikke. Noe er beregning, noe feilberegning.

I går reiste vi til det som nå er blitt favorittstedet, Partenit, og hadde den siste hele dagen der. Nå som de har fått så flott WiFi-kafé, eller hva man skal kalle det, Atlanta, er navnet, så vinner Partenit over Santa Barbara. Det er kjekt å følge med litt i hva som skjer, mellom badeøktene. Jeg har jo aldri funnet glede i å ligge pladask på stranden.

At WiFi er i ferd med å gjøre sin entre her på Krim gjør ferien kjekkere. Det har vært noe av beholdningen denne gang. Riktignok liker jeg ikke en stadig mer striglet verden, der alle steder ligner hverandre, og man gjør det samme samme hvor man er. Jeg liker at Krim, i likhet med resten av den russiske verden, tilbyr litt motstand. Men akkurat dette med Internett, visste jeg ikke at jeg savnet. For tre år siden var vi seks uker uten å være på nettet overhodet. Det skulle jeg klart igjen, men det er kjekkere når det er her.

Det har også vært kjekt at vi har fått et aldri så lite nettverk. Olia har jo ingen problemer med å opparbeide seg et nettverk her nede. Hun kommer raskt i kontakt med folk, og russerne er – i likhet med de andre tidligere kommunistlandene i Øst-Europa, tror jeg – raske med å finne ut om man kan ha nytte av hverandre. Om Olia vil etablere virksomhet her nede, har hun nok av kontakter. Og hun kommer raskt i snakk med kafevertene, blir gjenkjent, og får kanskje litt fordeler.

Nytt denne gang er at også jeg liksom går rundt og snakker med folk. Straks man forstår jeg er norsk, blir jeg veldig eksotisk, og dermed allerede interessant. Nå driver de også og prater litt med meg. Det er for eksempel gamlingen over veien, en hyggelig kar, Olia og jeg bodde der et par uker for to år siden, før vi flyttet over veien til ekteparet vi liker best. Disse to er ikke helt gode venner, etter hva jeg forstår, enda så hyggelige de er begge to. De konkurrerer om de samme feriegjestene, og jeg tror biene til vår gamle Barin, irriterer dem over gata, for biene flyr over dit, og forstyrrer gjestene. Vi slår likevel alltid av en prat, den gamle og jeg, når vi møtes på gaten.

Så har vi de muntre georgiere som selger Lavasj, georgisk brød. Det er dobbelt så dyrt som annet brød å få kjøpt heromkring, men det er langt over dobbelt så godt, for det er rykende nybakt. Jeg kjøper dette brødet hver dag, og blir gjenkjent med en gang, enda så russisk jeg går kledd. Men jeg er høyere og lysere og har helt urussiske smilerynker, og jeg snakker med aksent, og med småfeil. – Er du fra Polen, spør de, og blir henrykt da jeg er fra Norge. Dagen etter vil de gjøre business. Også georgiere er tidligere sovjetrussere. Var det mulig å komme til Norge, og selge fersk Lavasj der? Jeg er eier og sjef, de arbeider? Tenk på det, sier de. Og jeg sender Olia, som elsker sånne muligheter. Men det blir for praktisk vanskelig, så det får stå som et eksotisk tilbud. Jeg fortsatte å kjøpe brødet der hver dag, og de var like blide og muntre, og sa selvbevisst «priatnava apetita», vel vitende at deres brød er best.

Og så har vi selvfølgelig stamkafeen. 200 meter unna, med øl til seks kroner, og WiFi på kjøpet. Det er greit. Vi kjenner hverandre godt. I går måtte jeg tre støttende til som tolk og oversetter, da to gamle sveitsere på rundreise stakk innom. De skjønte ikke bæret av menyen, som bare var på russisk, og med russiske bokstaver. Dessverre er russisken så fremtredende i hodet mitt nå, at tysken er skammelig fortrengt. Selv de mest elementære ord hadde jeg glemt, og grammatikken har jeg aldri lært meg skikkelig. Det var en pussig tolk de fikk. Men mat og drikke fikk de.

Og jeg fikk enda en opplevelse, som det har vært mange av her på Krim. Det er et kjekt og veldig billig sted å være, men for å få fullt utbytte, bør man nok gjøre seg de anstrengelsene som skal til for at man henger i alle fall litt med i svingene når det snakkes russisk. Det er et sted for russiske turister, og det er derfor det skiller seg ut. Det er også en nyttig påminnelse om at livet vi lever i Norge ikke er representativt for standarden i verden, og at vi kanskje skulle være litt ydmyke i forhold til det.

Rolig lørdag i Alusjta

Olia og jeg er tilbake i WiFi-kafeen i Alusjta. Vi skal spise middag der. Jeg har bestilt den lokale fisken, sudak, mens Olia går rett til desserten med en voldsom iskremrett.

Det var ganske dårlig vær i dag også, så vi har ikke vært så veldig mye nede ved sjøen. Regnet har ikke vært så imponerende kraftig som i går, men det har vart lenger, og det har egentlig ikke vært sol i det hele tatt.

Så vi har hatt en rolig lørdag. Den begynte ikke så harmonisk. Vi var plaget av en flue gjennom natten. Det var novellestoff i denne fluen. Den holdt oss våkne, gjorde oss gretne, og var helt umulig å fange. Vi hadde også lagt oss tidlig, og var egentlig ikke noe særlig trøtte heller.

Til slutt var det morgen nok til å stå opp. Olia laget frokost, paprikasj, som er en rett av stekte grønnsaker og egg, der paprika, tomater og løk må være med, tror jeg. Generelt er Olia veldig fleksibel i hva som må være med i forskjellige retter, ingenting må være med, hva som helst kan være med. Etter en omgang paprikasj, og dessert – lavasj med honning – var jeg motivert for det meste.

Vi gikk ned til det som heter naborezjna, kanskje best oversatt med «strandpromenade». De er glade i slikt her. Jeg stupte litt, svømte litt og badet litt, og så spankulerte vi bortover promenaden.

Etter å ha spasert en stund, snudde vi, og ruslet tilbake. Jeg fikk badet litt igjen, før vi hadde oss en lunsj på en såkalt Stolovaja, en slags kantine. Olia elsker slike steder, fordi det er så billig der.

Jeg badet enda en gang før vi gikk hjem og hvilte oss. Denne gangen uten fluen.

Som vanlig våknet jeg først, og gikk ut i småregnet for å se om det gikk an å trene litt i noen gymnastikkapparater fra Sovjettiden, som er satt opp også her. Det hadde kanskje gått an, men ville vært dumt i regnværet, så i stedet kjøpte jeg en øl og gikk hjem.

Der fikk jeg snart besøk av den smått selskapssyke Barin, husverten. Han hadde en frukt ham ville gi meg. Jeg fant frem Olia, som er flinkere i selskaplighet enn jeg, og hun inviterte til å sitte ned, og til te og sjokolade. Snart etter var vi i honningkokeriet til Barin. Det er selvsagt ikke noe kokeri, men det er en stor slags gryte, som snurrer rundt, og med sentrifugalkraften får honningen ut av voksen. Det var mye kjekt å se, og kjekt at gamle Barin er så interessert i å vise oss. Han er en fin fyr, det er derfor vi liker oss så godt her.

Kaffe og te ville han imidlertid ikke ha. Han er nøye med ikke å trenge seg på. Så kaffen drakk vi selv. Og i stedet for sjokolade, var det brød – lavasj – med honning.

Etter dette koste vi oss litt, enn si maksimalt, og så hadde vi en romantisk spasertur rundt i småbyen, før vi endte opp i restauranten hvor vi nå sitter.