Frie familiedager i Kiev

I dag var det semifinale i VM i fotball. Jeg fikk det ikke engang med meg, før jeg så resultatet av kampen på sosiale medier. Det skulle jeg også være foruten, men så ble jeg hektet på da Boris Johnson trakk seg som utenriksminister og Juventus av alle ting kjøpte Christiano Ronaldo. Det får være nok fotball og politikk, denne posten skal handle om to flotte og helt forskjellige dager med familien her i Kiev.

Begge dagene startet med morgentreningen i Hydropark. Begge dagene kom jeg litt sent ut, og følgelig litt sent hjem, slik at klokken var nærmere tolv før jeg fikk begynt på frokosten. Så ble den nærmere ett før jeg fikk kommet meg ut, først med Irina til lekeplassen utenfor, og så ytterligere opp til to timer før Olia kommer ut etter oss. Hun skal liksom bare gjøre seg ferdig, så går det sjelden under en time.

Det gjør ingenting. Jeg sjekker gloser på mobilen i ledige stunder, ellers så skyver jeg Irina frem og tilbake i dissen, det mest meningsfulle som er i tilværelsen akkurat nå. Gloseprogrammet mitt har forresten hengt seg litt opp, de siste par dagene, superkjøret fra starten av sommeren har vist seg vanskelig å holde, og er sikkert litt meningsløst også. Jeg har fullt av avanserte ord og uttrykk inne på italiensk, russisk og tysk, men kommer sjelden i posisjon til å kunne si dem. Det viktige er å mestre dagligtalen, og holde en samtale. Det kan jeg bare uanstrengt på russisk, men også der gjør jeg mange feil enhver innfødt hører og skjønner jeg er utlending.

Mandagen

Nok om det. I går var planen å reise inn til sentrum først, så Olia kunne ordne noen datagreier. Det dreier seg om skjermen til et gammelt nettbrett, fra Sony, som er tråkket på og ødelagt av barnet, og så gjelder om å kjøpe en bedre router til leiligheten i Kiev, slik at nettet virker over hele leiligheten og for mange nettbrett og mobiltelefoner.

Vi satte oss på buss nummer 14, og kjørte den nesten til endes, nesten til stasjonen. Buss nr 118 kom like bak, den ville vært et mye bedre alternativ. Vi oppdaget det akkurat litt for sent til at det gikk an å hoppe ut av vår buss, og skifte. Dermed ble det å spasere noen hundre meter i varmen og trafikken i Kievs tjukkeste transportsentrum ved stasjonen. Med kaffe til meg, og is til Irina, ble det lettere.

Så skilte vi lag, Olia gikk for å besørge sine ærender, Irina og jeg gikk til Aoutpab, eller Tfe far aout place. Det må skrives med russisk-engelsk, stedet ligger rett ved en trikkholdeplass, men det er akkurat så langt ute at det blir vanskelig for turistene. Det er likevel dem stedet henvender seg til, med sitt kreative engelske navn, og sånn de forsøker å fremstå. Vi har tatt trikken her mange ganger, og jeg har vært fristet av den.

For å si det sånn: vi går dit ikke igjen. Det var utmerket servering, vennlig personell, og de hadde leker til Irina, men maten var ikke noe særlig, og importølet var 2-3 ganger dyrere enn hva øl trenger å være her. Selv når det liksom var satt ned 50 % i forbindelse med VM. På en TV-skjerm viste de Brasil – Mexico i opptak, hvilket brakte meg til erkjennelsen at der de viser fotball på TV, er maten ikke god.

Det er, som jeg sa, et trafikknutepunkt, dette, og det går mange trikker forbi i alle trikkeskinnenes retninger. Irina har alltid lyst til å reise med dem, som barn flest, vil jeg tro, liker hun transport, alle transportmidler liker hun seg, og så blir det til at vi hopper på trikken vi også, linje 18. Som så mange, mange ganger før bringer den oss til Kontraktovaja Plosjad, et sted vi kan nå mye fortere og lettere ved å reise rett ned, og ikke rundt den svære høyden det meste av Kiev ligger på. Fra Kontraktovja går vi til Postjovaja, vår faste rute, som nå er blitt gågate, og på veien stikker vi innom Liubov Markovka. Det er et favorittsted for Irina, siden de har lekerom der. Stedet er bra for oss voksne også, men mer en kafé enn en restaurant, og klart best på desserter og søtsaker. Greit nok, siden vi allerede hadde dummet oss ut ved å spise litt på te far aot pleis

Og så begynte eventyret. Som så mange ganger før, når det gjelder oss. I stedet for å reise hjem, tok vi den lille taubanen opp på høyden, hvor Irina fikk boltre seg på den nye lekeplassen så lenge hun bare ville. Olia og jeg satt ved siden av hverandre på en benk, og tenkte barnepass nå allerede er ganske lett. Irina er 3 år og 10 måneder, og klarer seg stort sett selv. Det er bare av og til vi må opp, og sjekke hvor hun er blitt av.

Tirsdagen

Så mandagen var fin, men det var også den som gjorde at jeg måtte skrive «to flotte dager i Kiev» og ikke «to fantastiske dager» i innledningen. Tirsdagen kvalifiserer til fantastisk.

Etter det vanlige morgensommelet vårt reiste vi med linje 118 over til venstre bredd, da denne bussen omsider kom. En observasjon av interesse var en gretten gammel mann som klaget til billettselgersen over at bussene kom så sjelden, og når de først kom, så kom de flere etter hverandre. Folk måtte stå og vente på holdeplassene, lenge, og bli gretne, sånn som han var. Den stakkars billetselgersken kunne jo lite gjøre med det, hun tusler jo rundt i den enda varmere og overfylte bussen dagen lang, og samler inn penger til billettene hun leverer ut, og så billige billettene hennes er, må lønnen hennes være tilsvarende. Den gretne gamle mannen reiste 1 stopp, ca. 500 meter, og kjøpte ikke billett, som billettselgersken så riktig og oppgitt påpekte.

Vi er i en annen verden. Men det er lett å være i godt humør, når man har helsen og penger nok. Da er det en forpliktelse, synes jeg. Og for oss er det enkelt.

På andre siden har Irina sparkesykkelen, samokat, og med den sparker hun seg av gårde langs strandpromenaden. Olia har det aldri bedre enn når hun er i en butikk, og hun smetter unna denne gangen også, alltid noen småting å handle inn.

Irina og jeg drar rett til den lille stranden, den lille viken, med lekebåten og det brådype vannet, der hun fortsetter å bryte grenser i vannet i forrykende tempo. Denne dagen kaster jeg henne ikke bare så høyt opp i luften jeg bare kan, men jeg hopper selv også, for å få henne enda høyere opp. Jeg er høy og kraftig, så det blir bra høyde på det. Og ved en anledning fikk jeg selv vann i øynene, så jeg så ingenting, og greide ikke å ta Irina i mot. Hun hostet og harket og spyttet skittent elvevann i flerfoldige sekunder, før hun på klingende russisk sa jesjå raz. En gang til.

Og hun klarer for første gang å svømme inn fra der vannet rekker meg til halsen, til hun selv kan stå i bånn. På ryggen begynner det å minne om svømming, det hun driver med. Hun legger hodet bakover, og løfter beina litt, og klarer sånn å slappe litt av, før det er over til kavingen og hundesvømmingen igjen. På bryst er det antydninger til at hun tar svømmetak med armene. Hun kan stå på skuldrene mine, mens jeg dukker henne under, jeg kan snurre henne rundt så fort jeg bare kan, i og over vann, og vekselsvis, og jeg kan kaste, dukke og gjøre det aller, aller meste. Selv viser hun meg også hvordan hun kan dukke, og svømmer lite grann med hodet under vann, eller synker seg frivillig under.

Det er herlig å se på, og være far til.

Så kommer Olia, og er med og bader litt. Det blir også tid for Irina i lekebåten, det store blå seilskipet med plass å løpe på og rutsjebaner. Ved siden av er en liten karusell, Irina liker seg i, og favorittleken, disser, eller husker, som det vel heter på østlandsk. Jeg liker meg imidlertid bedre da vi kommer oss bort til en restaurant. Det er den nye restauranten Tibliso, georisk, og den har overvunnet Olia helt. Det er også noe av fremgangen med Olia, alle årene vi har vært gift, hun er ikke lenger fullt så redd for pengene, som hun var. Tidligere var det aldri restaurant på oss, om det ikke var businesslunsj, eller superbillig. Det resulterte i en del plastmat, gummipizza, og vi smilte begge over sammenligningen, denne overdådige mengden nylaget georgisk mat, og vassenpizzaene i Hydropark. Olia stod for bestillingen, og holdt ikke igjen på noe. Hun ble tatt inn, og vist kjøkkenet og forskjellig også, og kom ut med krydder og serveringsfat. Hun var solgt, eller kjøpt, eller hva man skal kalle det. Hun lastet ned appen til stedet også. De har fått seg en kunde.

Jeg er stor fan av geogrisk mat. Dette året har det for alvor vært tema, vi har nå oversikten over 5-6 stykker av dem, og vet de fleste steder i byen hvordan vi raskt skal komme til nærmeste georgiske. Jeg har siden Moskva 2005 vært blodfan av hatsjapuri, mens Olia i år har lagt sin elsk på det som vel må skrives zhinkali, kjøtt pakket inn i pasta formet som en slags blomst. De er veldig karakteristiske, og man må vel si dette er Sovjetpasta, eller russisk pasta, den må ikke forveksles med den italienske. Vi kjøpte intet mindre enn 20 stykker av disse zhinkaliene, dette måltidet, i tillegg til alt det andre vi kjøpte. Et solid måltid på en solid tirsdag.

Dagen ble avsluttet med Irina på lekeplassen. Det er en lekeplass vi nesten ikke har brukt. Den pleier å ligge midt i sollyset, noe som gjør apparatene for varme og hele stedet uutholdelig, men i år har vi så langt unngått de verste temperaturene, og plassen er mulig å benytte. Lekeapparatene her er betraktelig eldre, enn de fleste andre her nede, typisk sånn folk assosierer med et mistrøstig Øst-Europa, kommunisme og Sovjet, falmet og slitt og delvis ødelagt. Men det var fullt av barn der, og Irina storkoste seg, alene og sammen med andre. Olia fant stadig vekk unnskyldninger for å kjøpe inn et eller annet, deriblant kaffe til meg, og ellers satt hun og strikket. Rett som det var måtte jeg bort til Irina å fotografere og filme, eller skyve på henne i dissen. De hadde laget til en sandhaug med sand fra stranden, litt umotivert plassert, egentlig, ved siden av en sandkasse, men den var innen rekkevidde å hoppe fra, både fra dissen og fra et lite klatreapparat. Så fikk Irina prøve å hoppe fra stor høyde, og fra disse. Det siste er å bryte nyte grenser, det er første gang i livet for henne, og hun likte det straks.

Det var veldig kjekt og harmonisk, hele greiene. Da det begynte å kveldes for alvor, tuslet vi bort til bussholdeplassen, og ventet på nummer 55 eller 118 som kunne ta oss hjem. Irina var lys våken og glad, oppvakt som bare juling, klar til å lære tall, eller hva det måtte være. Hjemme fant hun sammen med lille Tasia, og lekte litt med henne, mens jeg benyttet meg av det skrøpelige internettet vi har til å smekke gjennom noen nyheter, og begynne på denne omfattende posten. I det den avsluttes, er det en ny dag, med de samme mulighetene!

Irina i svømmebassenget

Det er vinterferie. Mange, mange dager er passert, uten at jeg har fått blogget om dem. Det har vært så mange anledninger, så mye å skrive, men rutinene mine er litt slått ut av at musikkanlegget er levert inn for reprasjon, og stuen er bortimot ubeboelig, siden alt vi hadde i bokhyllen ligger spredt omkring, det måtte vi for å løfte bokhyllen frem og få tak i kontakten bak den, for å få ut forsterkeren vi måtte levere inn. Olia holder ut dette rotet, Irina løper omkring, det er nesten mest jeg som ikke helt får det til for meg, nå som jeg ikke kan ha min morgenstund i stuen, lytte til musikk, og skrive eller lese.

Nok om det. Nede foran peisen er det også fint. Jeg har kaffe fra den nye kaffemaskinen vår. På spilleren fra studentdagene har jeg Spardame, operaen til Tsjaikovskij. Jeg har skrelt poteter og gulrøtter, slik at når Olia har fått Irina sovnet, så kan hun lage grytekjøttmiddag på sitt vis. Hadde det vært biffmiddag, kunne jeg laget den. Grytekjøtt, er hun bedre på. Så om en times tid, eller så, vil maten være servert. Da vil kanskje Irina være våknet igjen, også. Hun sovner sjelden for natten før syv.

Vi kommer rett fra bading i et kommunalt basseng. Det var braksuksess. Vi kjørte ut gjengen på tre, Olia, Irisjka og jeg, etter en storslått frokost med ferskt brød fra baker, fulgt av en optimistisk lunsj med speilegg på terrassen. Solen varmer så vidt, når den er der, og det gir sånn en glede å spise på den nye, hjemmelagde terrassen vår, at det kompenserer for en god del vinterferiekulde. Knopper og skudd er det også på noen av trærne. Snøklokkene henger hvite omkring, mange av dem. Det bærer løfte om en vår som ennå ikke er her.

Så var det å prøve bading med Irina. Vi prøver litt forskjellig. Hun er akkurat så gammel, nå, at hun har lært seg at det er noe hun liker, og noe hun ikke liker, og at hun kan være med å påvirke så det blir mest av det første. Hun er på vei litt bort fra at alt i verden er nytt og fantastisk, slik det er det for de aller minste, og sterkt var det for lille Irisjka. Hun er i ferd med å utvikle sin egen personlighet, vise de første gryende selvstendighet, være et eget subjekt i verden, være noe annet enn andre barn og mennesker.

Irtsjik, som jeg kaller henne oftest, liker godt å kjøre bil, så det fikk jeg satt henne da hun begynte å bli utålmodig av all spisingen og pakkingen vår. Det er alltid litt styr når vi skal av gårde et sted, i vårt hus, noe andre familier sikkert også vet en del om. Til slutt kom omsider Olia også, og vi kunne kjøre av gårde.

Valget stod mellom to alternativ, i to forskjellige kommuner. Det ene hadde barnebasseng, men var kanskje litt lenger å reise til, noen kilometer og minutter, og var dessuten ikke like enkel med betalingen og overiskten. Vi valgte kort sagt vår egen kommune, slik vi opprinnelig hadde tenkt, og et sted jeg kjenner godt, godt, godt fra min egen barndom. Det trenger ikke være hemmelig, forresten, det er hallen på Giske, like ved skolen og Sandnes stadion, et sted jeg har mange minner fra.

Vi var der altfor tidlig, slik vi hadde tenkt, og kunne rusle rundt det lille tjernet, og snakke sammen, først. Olia og jeg snakket, Irina løp rundt, med spor av å være litt utålmodig. Vi gikk inn i hallen og så oss omkring, Irina gjorde store øyne da hun så bassenget, og kanskje begynte å skjønne hva som ventet. Vi måtte kjøpe badehetter til alle, badedrakt til Irina og svømmebriller til mama Olia, samt klippekort til oss voksne før vi kunne gå inn, men så lå da også veien åpen.

Og det var et syn for guder og fedre da mama Olia og lille Irisjka kom opp fra garderoben, Irina i liten, rosa badedrakt og matchende badehette, så søt at det var vanskelig å holde ut, og med gledeshyl vi ikke har hørt siden hun var ganske liten. Dette var som det skulle være for henne. Hun kom uti til meg i vannet, og var med på alt, kavde for å holde seg flytende og komme seg dit hun ville, de gangene jeg bare støttet henne sånn halvveis, og stod og jublet på knærne mine når det var tid for å hvile. Selv på det grunneste er det for dypt til at hun rekker bunnen, og hun liker ingenting av det som kan holde henne flytende. Hun må være med far, eller mor.

De har laget det fint til, med en liten sklie hun kan rutsje på, og litt baller og leker hun og andre små barn kan tøyse og kose seg med. Irina var mest interessert i ballene, mjatsjik, som hun kaller det, på russisk. Hun snakker ganske godt russisk nå, sikkert ikke så veldig mye dårligere enn andre barn på hennes alder, enda hun er tospråklig, og har norsken også å lære seg. Der henger hun nå tydelig etter. Dette er noe jeg har tenkt å skrive om, og kommer til å gjøre, hvordan hun nå former setninger og virkelig kommuniserer på russisk, hvordan språket utvikler seg. Det har skjedd mye på den fronten, siden sist jeg skrev om det.

Nå skal det imidlertid handle om badingen. Flere ganger havnet hun under. Stadig vekk ville hun låne Olias briller, en annen stor glede hun har, fetisj, kaller man det, for voksne, hun er vill etter alle typer briller. Her fikk hun alt på en gang, kule briller, og vann og bading. Ikke rart verken stemmen eller tiden strakk til, dette var ikke lett å gi uttrykk for, hun sprang rundt på land, og hoppet med de små føttene sine, – ula, ula, ropte hun, på russisk, men også norsktalende kjenner lett igjen «hurra», som de på russisk uttaler uten ‘h’. Det var store protester da vi skulle gå, et utvetydig njet, enda både vår tilmålte tid var ute, og hun var blå både på kinnene og leppene, – njet.

Selv for foreldrene er det ikke lett å skjære noe lett, når noe så søtt står med ny rosa badedrakt og badehette, kulerunde øyne og nese og kinn, njet, og hoppet og ropte ula, og fant baller og rockering, fant på alt, njet, njet – hjem skulle vi ikke.

Men hjem måtte vi. Det er ikke store skaden. Det kostet nesten ingenting med klippekortet med 10 klipp, vi har fire ganger igjen, hvis både Olia og jeg er med hver gang. Så kan vi kjøpe nytt kort. Det er sunt og godt for barn å være i basseng, alle tiders lek, og Irina setter så tydelig, så tydelig pris på det. Hun var varm av lykke da hun og moren kom ut av hallen, til meg som far, som enda jeg hadde somlet så godt jeg kunne, likevel kom først. Også konemor Olia var glad og fornøyd, og takket meg igjen og igjen, hun er jo gammel mestersvømmer fra Kiev, dette satte hun også pris på. Og nå har vi jo bil og penger, det er kort vei opp til hallen, ikke særlig med bry, og kjekt for alle.

Hjemme var det Irina selv som tok initativet, rett i seng. Hun hadde brent opp kruttet i vannet, om det går an å formulere seg på den måten der, brenne opp krutt i vann, i alle fall var det tomt da hun kom hjem. Så hun gikk altså til sengs, med mama Olia, mens jeg skrelte poteter og gulrøtter, før jeg gikk ned foran peisen, og skrev dette innlegget her.