Morgen, juleferie – den mørkeste dagen i året!

Det er morgen. Ute raser vinden, og sikkert regnet, og kulden. Inne er det dempet musikk, fersk kaffe, og god varme. Det er den mørkeste dagen i året, det blir ikke verre enn dette, men samtidig er det en sånn lys og fin tid, med jul og juleferie, god mat og samvær med familien. Det er lurt og riktig at vi har lagt en høytid, en festtid, nettopp til denne tiden.

I går gjorde vi unna alle julegavene. Jeg hører til dem som har et litt anstrengt forhold til gavehysteriet, både med forbruksfesten og vi får en generasjon bortskjemt ungdom og barn. Men jeg skal glatt innrømme at jeg lar meg rive med, jeg kjøper altfor mye, til mitt barn og til meg selv, og til de i den nære slekten jeg kjøper julegave til. Kona er fra Ukraina, som faste lesere av bloggen og alle som kjenner meg utmerket vet, hun har for lengst meldt seg ut av den norske julen. Dette synes hun er sykt. For min del er det vanskeligere enn jeg hadde trodd, å stå i mot når man har penger til overs, og barnet vårt, lille Irina, blir så glad, så glad når hun får gaver.

Vi reiste ut til Bryne for å kjøpe julegavene. Det var første ordentlige julegaveinnkjøp for vesle Irina på fire år. Dette er også første julen der hun forstår at det venter gaver, og at hun kan påvirke. Hun har skrevet bokstavene LoL på mange lapper, og lagt dem rundt omkring, så både julenissen og den russiske julenissen, djed moroz, kan finne dem. Hun sier det også, igjen og igjen, kukli lo, som det sies og uttales på russisk. Jeg er ikke noe kjøpesenter-mann, og hadde lyst å støtte sentrumsbutikker, der man kan gå i gatene og føle man er et sted, men det er gjort veldig vanskelig å få dette til. Kjøpesentrene har gratis parkering, uten tidsbegrensning, og man er innendørs. Vi gjorde alt på kjøpesenteret på Bryne. Her hadde vi valgt det på Klepp, om de bare hadde beholdt isbanen sin.

Irina ble med bestemor, min mor, for å kjøpe gave til meg og Olia. Hun har forstått dette med gaver, men ikke at det skal være hemmelig. – Det er en ball, sier hun på russisk, om pakken som ikke akkurat er pakket inn hemmelighetsfullt, – så kan du og jeg spille fotball.

Så er den saken klar. Deretter er det kafe. Vi får lov til å sette oss et sted, og kjøpe is til Irina et annet sted. Dette stedet serverer is og strø etter vekt, sikkert veldig lurt, for det ble en latterlig dyr is jeg kjøpte til henne. Jeg skulle gjette vekten, gjettet 50 gram, og så var det over 200. Ikke så bra, og ikke spiste Irina hele isen heller. Men det ble veldig koselig, og det er jo hovedsaken.

Deretter var det orket å få kjøpe julegavene til alle sammen inn. Jeg synes ikke det er så gøy, men det er bare å få det unna, det er en plikt. Forhåpentligvis blir folk glade, det er penger nok til å betale, og når man kjøper ting, har de som står i butikken, jobb. Så helt for galt, er det jo ikke. Og jeg skal ikke moralisere i det hele tatt, som kjøper en julegave over alle grenser til meg selv, i år, som i så mange andre år, før.

Høydepunktet på senteret var kanskje at Irina ble så lenge i det lille lekeområdet, de har. Det var veldig mange barn der, og de fikk også besøk av nissen. Foreløpig er Irina et av de ytterst få barn her i landet, som ikke går i barnehage, og det går på bekostning av hennes mulighet til å leke med jevnaldrende. Hun leker med meg, det er ubegrenset, men det er noe annet. Også for å lære språk og samhandling, er dette nødvendig, og for å lære hva som trengs for å bli sosialt akseptert. Det er viktig. Irina har mange fordeler når hun skal være med andre, mange egenskaper som gjør seg godt, men hun stiller for tiden med et sterkt handicap, siden hun ikke våger seg utpå med norsken.

Med nissen er hun usikker. – Jeg er redd for ham, sier hun til meg, på russisk, samtidig som det er veldig klart at dette er en redsel hun svært gjerne vil overvinne. Hun vet også at hun må opp til ham, for å få den vesle gaven han har, og for å fortelle ham at hun ønsker seg Lol-dukke til jul. Etter selv å ha fått nissemaling og nisselue, blir det lettere, beskyttet av forkledningen, men det er jo skummelt når han er så svær, og med så mye skjegg, og røde og hvite klær. En ordentlig julenisse. Med alven, hjelperen, som går omkring, går det lettere, og med hennes hjelp, får hun tatt i mot gaven nissen har, en matboks. Så får hun også ropt til ham, at hun ønsker seg Lol, uten at nissen nok skjønner så mye av det.

Etterpå er det lek i timevis. Med seg selv, og med de andre barna. Ved siden av handicapet i språket, har Irina en begrensning at hun alltid er alene. De andre har alltid noen de kjenner, som de er sammen med, om det er søsken eller venner. Irina er blant de andre barna helt for seg selv. Og så står jeg bortenfor, og ser på. Her får hun til å bygge med plastklossene, og å løpe litt rundt. Hun leker med de andre barna, og det er helt klart at den lille hjernen jobber på høygir, når hun blir snakket til. Men hun våger seg ikke utpå, hun er av typen som ikke sier noe, før det er riktig.

Det er for lengst blitt mørkt da vi endelig reiser hjem. Det er Dagsrevyen og Putin på Alltid nyheter. I kjent stil får norske medier det til å høres ut som om det er Putin og Russland som er aggressiv, når amerikanerne snakker om å plassere kjernefysiske mellomdistanseraketter i Øst-Europa, og Putin sier han vil svare på dette, og at det kan bli kjernefysisk krig. Det er kjekt å høre Putin i original, og skjønne alt hva han sier, Og det er bra å kunne reise vekk fra denne skumle virkeligheten, alt det uhyggelige som skjer og snakkes om, og hjem til peiskos og førsteklasses laksemiddag.

Jeg snakker om juleferie, men det er ikke det for meg, riktig ennå. Jeg har betydelige mengder arbeid som gjenstår, men det er arbeid jeg godt kan gjøre hjemme. Og det er arbeid som finansierer hele julefeiringen vår, inkludert maten, men ekskludert den overdådige gaven til meg selv. Lille Irina vil leke sterk vind, som det artig har blitt hetende, silnyj veter, der vi bruker pekefingeren og langfingeren til å gå og snakke, og hun av og til blåser på mine, så de blåser vekk, i sterk vind. Hun vil også spille backgammon og andre spill, leke med tøyfigurer av Ole Brum, og danse til musikk, alt som vanlig.

Men far er rett og slett nødt til å jobbe. Det er sjelden det er slik, men sånn er det nå. Jeg har det vanligvis ikke travelt, eller, jeg kan vanligvis fordele min egen travelhet, men av og til er det sånn at det er forpliktelser jeg må få unna. Ingenting av det jeg gjør for moro skyld, eller for å slappe av, går foran det Irina har lyst til. Hun er det viktigste, det er ingenting i nærheten. Det er den beste gaven i livet hun kan få.

Og at jeg har havnet i en situasjon der jeg er i stand til å gi denne gaven, gjør at jeg lever i veldig dyp og god lykke om dagen. Det er også det som gjør det virkelig behagelig og godt, at solen nå snur, juleferien begynner, og våren og lysere dager vil ta over derfra.

… og en dag uten Olia…

I dag ble det for mye styr med Olia for lille Irina og meg. På et  tidspunkt forlot vi bare lekeplassen der vi ventet på henne, og satte oss i en buss som kjørte forbi, og reiste til et sted vi aldri har vært.

Dette var også dagen den tidligere presidenten i Georgia og guvernøren i Odessa, Mikhail Saakashvili, annonserte på Facebook at han er rasende over å ha mistet sitt ukrainske statsborgerskap. Han har tidligere også mistet sitt georgiske, så nå er han statsløs. Det er ganske typisk i de tidligere sovjetrepublikkene, at de nye makthaverne arresterer eller på andre måter gjør livet surt for de gamle, og behandlingen Saakashvili har fått skiller seg vel bare ut med at vestlige medier skriver om det på en annen måte. Av en eller annen grunn er de støttende til Saakashvili, også nå, de få som skriver om saken.

Karakteristisk er innlegget til Saakashvili på Facebook, skrevet først på engelsk, så på ukrainsk. Det er myntet på et utenlandsk publikum. Han var en del av glansbildet som ble forsøkt tegnet etter Maidan, da utlendinger ble hentet for liksom å «rydde opp» i ukrainsk politikk og økonomiske affærer. Det glansbildet er det ikke mye igjen av nå. Verken hos Saakashvili, de andre politikerne som overtok makten, eller i Ukraina selv. Hadde vestlige politikere og medier gjort jobben sin, hadde ikke dette kommet som noen overraskelse. Jeg har fremdeles vanskelig for å få hodet mitt rundt hvordan vi i Norge kunne støtte sånne folk. Det har svekket min tiltro også til det norske systemet.

Min kone Olia gjennomlever og har gjennomlevd en del av Ukrainas problemer. På 90-tallet, etter Sovjetunionens oppløsning, gikk landet gjennom en økonomisk kollaps som den vestlige verden i sin eufori over den kalde krigens slutt og kommunismens fall, ikke har vært villig til å sette seg inn i og forstå, og i alle fall ikke på disse landens egne premisser. Hun har i seg en redsel for økonomiske problemer som på meg virker irrasjonell, og som jeg ikke ser i noen andre jeg kjenner. I går førte det til at vi ikke kom oss til stranden, i dag førte det til nye – små – problemer.

Først gjaldt det en ekstra sum på regningen til mobiltelefonen, det kom en SMS inn om at hun hadde blitt trukket noe småmynt for å ha benyttet seg av et tilbud, hun selv mente ikke å ha benyttet seg av. Slik ble vi forsinket ut igjen, sånn som i går og flere ganger tidligere, og jeg blir i den tette sommervarmen mer gretten enn jeg pleier å være. Det er også kjedelig å vente med et lite barn, vi er liksom der ute på lekeplassen eller bussholdeplassen, uten helt å vite når Olia kommer. Når Irina er ferdig med å leke, og vil videre, er det vanskelig å holde på henne.

Et eller annet arbeid eller annet borte ved Arsenalnaja metro, gjorde at bussene gikk helt sykt denne dagen. Både nummer 38 og 55 dukket opp nede i Boulevard Lesu Ukrainka, der vi stod, uten å ha noe der å gjøre. Olia ville derfor ta metro, hun er den mest utålmodige av alle når hun kommer, men jeg fikk til slutt overtalt henne om at det er nettopp veien til metroen som er problemet. Selvsikker i min egen russisk, er det også jeg som spør en av busskonduktørene som merkelig står og venter med bussen sin, om hva som har skjedd siden noen av bussene går disse rare rutene. Jeg hadde også en idé om hva det var, siden jeg hadde vært på morgentrening, og sett politiet stoppe biler og buser der med Arsenalnaja, sett et uvanlig trafikkbilde. Vi fikk vite at vår buss, fantastiske 118, gikk normalt.

Så vi satte oss på den, reiste over broen, bare et stopp lenger enn vanlig. Olia ville ordne noe i banken. Det var slik vi mistet henne, for denne dagen, vi så henne ikke igjen før til kvelden. Irina og jeg skulle vente ved en lekepark. Jeg viste henne hvilken lekepark det var, det var umulig å misforstå, Irina og jeg gikk bort til den, Olia i banken. Denne banksaken har vært et tema i flere år, det dreier seg om en konto Olia hadde mens hun bodde her, hun vil gjerne ha pengene sine ut, naturlig nok. Det har vist seg latterlig vanskelig. Sist hun prøvde manglet hun riktig pass, det norske passet var ikke godt nok, hun måtte ha ukrainsk, så det har hun skaffet seg. Jeg tenkte det ville være en ren formalitet, men alt tar tid, så det er kjekkere for Irina og meg å vente på en lekeplass, enn inne i banken.

På lekeplassen var det allerede et par unger. Irina hylte som vanlig av glede, – masik! sa hun, i sin skjønne feiluttalelse av maltsjik – gutt, – masik er søtt kjælenavn man kan bruke på kjæresten sin, eller barna sine eller bamsen. Hun løp bort, lenge før meg, og satte i gang sine sedvanlige forsøk på kontakt. Jeg fulgte ikke så nøye med, men gikk for å sette meg på en benk, og se over tysk grammatikk og gloser på mobiltelefonen, et tema disse siste dagene av sommerferien, før tyskstudiet begynner til høsten. Irina kom imidlertid løpende bort til lekeapparatene, uten barna, og gav seg til å leke alene.

Jeg skjønte raskt hvorfor. Det var et eller annet merkelig med dem. De var som vi ville sagt det da jeg vokste opp, ikke snille. Det var to gutter og ei jente, et par år eldre, og de lekte ikke med Irina sånn som andre barn her nede. Det var akkurat som de gjorde narr av henne, liten og mindre enn dem som hun var. Irina er tøff, robust og rask, hun løp rundt og etter og med de større guttene, hun har en veldig fart alderen tatt i betraktning, og henger med, men det var tydelig av ansiktsuttrykket at dette ikke helt var som hun hadde ventet, og ikke helt som det pleide. Litt senere så jeg den eldre jenta gråt, det ble knuffing med den ene gutten, langt unna der foreldrene satt, men det var ganske tydelig at her ville ikke disse foreldrene ordne opp, problemene disse barna eventuelt hadde, ville vare ved.

Kort sagt, hadde det vært vanlig, hadde jeg tatt med meg Irina og gått. Nå ventet vi imidlertid på Olia, og vi hadde sagt vi skulle være på akkurat denne lekeplassen. Skulle vi gå til banken, og møte henne der, ville det være stor risiko for at vi ville gå forbi hverandre på veien. Det var jo også sjanser for at Olia hadde bestemt seg for å gå innom noen butikker og boder på torget her i dette området, det var til og med gode sjanser at det var akkurat der hun var, for ærendet i banken skulle ikke ta så lang tid, som det nå hadde tatt. Vi ble derfor sittende, til Irina tok kommandoen selv, og løp av gårde nedover gaten, mot elven og stranden.

Da gikk jeg med. Irina hadde hatt en leke, en sånn beholder med gusj, – slim, tror jeg vi kaller det i Norge, Olia hadde kjøpt det i den tro at det var en sprettball. Barna på lekeplassen hadde vært veldig, veldig nysgjerrige på akkurat denne leken, og nå hadde jeg klare mistanker om at de hadde tatt den fra henne. Men jeg var ikke sikker, og ville ikke konfrontere dem. Dessuten er det ikke noen kjedelig leke å miste, fra en forelders synspunkt, det blir jo mye graps med dem. Jeg syntes også det var bra å komme meg vekk fra denne lekeplassen, og ungene som var der.

Jeg sendte Olia en melding fra min norske telefon til hennes ukrainske, noe vi svært, svært sjelden gjør, om at Irina og jeg gikk ned til stranden. Jeg forklarte nøye og på norsk, for å unngå misforståelser. Jeg ville si nøyaktig hvilken strand. Mens vi gikk, kom imidlertid buss 108 forbi, akkurat i det vi var ved et busstopp. Det var et tilbud for godt til å avslå, det er sånn vi liker det, Irina og jeg hoppet rett inn. På vei mot nye eventyr. Denne bussen har vi aldri tatt før, men det var den karen ved lekeparken i Rusanivka hadde tipset om, for å komme til en annen strand enn de vanlige, her nede.

Jeg sendte en tekstmeldig om det også. Først at vi hadde gått ombord i bussen, så at vi hadde funnet frem til stranden. Jeg forklarte hvor stranden var, slik at Olia helt sikkert ville finne den, om hun hadde prøvd. Jeg brukte min norske til hennes ukrainske, men kunne ikke være sikker på at hun hadde sin ukrainske med seg. Dessuten hadde Olia vært opptatt av at hun skulle hente en drill, denne dagen. Det var bare så vidt vi fikk henne med oss, i første instans. Nå var hun altså vekk. Ingen svar kom på mobilen, ikke dukket hun opp.

Det var gråvær i Kiev, denne dagen, skyet og varmt. Olia hadde kjøpt meg en pose å ha tingene i, og helt tilfeldig gitt meg denne posen de vi skilte lag, fordi den «var så tung i vesken». Det var bare derfor vi hadde med badetøy, et par leker, og minimalt med skift. Posen var elendig, og allerede i ferd med å rakne. På andre siden av Levoberezjna har vi svært sjelden vært, så bussen kjørte inn med oss i nytt terreng. På første stopp gikk vi av, Irina fikk sørget for at vi fikk kjøpt oss en halvliter kvas, og hun var også veldig ivrig på å få oss inn i et supermarked like ved.

– Horosji masakin, sa hun søtt og overbevisende, i det som skulle vært – horosji magasin, «det er en bra butikk». Det var det kanskje, men med en raknet pose og en halvliter kvas i plastglass, så var ikke jeg så ivrig på å finne det ut. Jeg måtte ta med meg Irina med makt, opp på skuldrene med henne, og posen og kvasen i hånden på et vis. Så var det å gå på, for å komme oss til stranden han hadde snakket om.

Retningen til elven var selvsagt, og fra morgenbading i Hydropark hadde jeg sett det var en strand i området, så det var ikke noen sjanse for at vi ikke skulle finne den. Som karen hadde sagt, hadde den også sitt å tilby. Det virket imidlertid litt uferdig, nytt og uferdig, med mange fine lekeplasser, boder til å skifte, dusj til å skylle seg, det var satt opp en god del, men virket allikevel litt tomt. Det var en båtrestaurant der, hvorfra det ble spilt tung bass-musikk, og hvori folk gikk i fine klær, kanskje det var et lukket selskap? I tillegg var det en kioskkafe med høyst begrenset utvalg, viktig for meg – ikke øl og ikke kaffe.

Så alright, vi badet i vei, Irina og jeg, jeg litt mer nervøs enn vanlig, for verdisakene i den skrøpelige plastposen, men alt gikk jo fint, selvfølgelig. Bunnen i elven var god, det var et flott sted å bade, når vi først var kommet dit. Men det var nok ikke helt verdt de ekstra anstrengelsene, det finnes strender lettere å komme seg til. Det var nok også derfor området virket litt halvferdig og halvtomt, både av ting og mennesker.

På himmelen samlet det seg tunge, mørke skyer. Det er nokså standard at det blir meldt tordenvær, her nede. Nå så det ut til å bli alvor. Jeg viste Irina skyene, hun har fått gått inn ordene grom og gromit, torden og tordne, så nå var hun helt enig i at det gjaldt å komme seg hjem, – bystro, bystro! (bistro, bistro – fort, fort!). På skuldrene var det lenger til metroen enn jeg hadde tenkt, og enn det kunne se ut, det var et stykke å gå, og mot slutten kom også regnet. Det var fascinerende å se hvordan området med det ble forandret, fra en sløv sommerby der folk og biler beveget seg langsomt, til nå hvor gater og fortau var fulle av folk som så ut til å ville komme seg hjem. Det ble på et øyeblikk trafikkork. På alle busstopp og på metrostasjonen var det tjukt med folk.

Irina og jeg får imidlertid sitteplass. Såpass høflige er det alltid noen som er. Vi går av ved Arsenalnaja, der bussene nå går som vanlig igjen, og vi kommer oss hjem. Jeg er litt engstelig, for jeg har ikke nøkkel til leiligheten, så om det ikke er noen hjemme, kan Irina og jeg og plastposten bli stående ute i limbo. Artig nok er det hunden Mike, som kommer løpende, og viser at i alle fall Babusjka og Tasia er i området. De pleier å slippe hunden fri, man er ikke så nøye med båndtvang her nede, og hunden Mike var mye mer opptatt av å følge et spor han hadde funnet, tisse og grave og gjøre hundeting, enn å hilse på oss. Irina, derimot, løp etter Mike som vanlig.

Snart etter hadde vi funnet babusjka og Tasia, og jeg hadde blitt låst inn i blokka, der Olia var, så vi med en gang kunne oppklare alle misforståeler og alt som var skjedd. Hun hadde hatt en ubehagelig opplevelse i banken, og ikke fått pengene sine. Irina var igjen ute på lekeplassen, som vanlig, der hun løp omkring med hunden Mike, søskenbarnet Tasia og de andre barna. Og her var det som det skal være, bare gøy og moro og lek.

Ny tur til venstre bredd i et Kiev hardere rammet av cyberangrepet enn vi trodde

Jeg skrev i går at vi ikke har merket så mye til cyberangrepet som har rammet Ukraina, og flere andre land og selskap. Det kommer vi kanskje til å gjøre. I dag, ute på lekeplassen for ungene fikk vi høre at bankterminalene ennå ikke virker. Det lar seg ikke gjøre å ta ut penger med kort, eller betale med visa, så vi utlendinger kan ende opp i vanskeligheter. Sant å si er jeg usikker på om det går an å ta ut penger manuelt heller, i bank, altså om vi kan få Olias familie til å ta ut deres penger, og låne av dem, om det skulle knipe. I dag, en varm dag det var nødvendig med mye drikke, gikk det raskt ned mot null for oss i kontanter. Vi klarer bare morgendagen før vi går tom, altså dagen dette innlegget postes. Det er skrevet om kvelden, dagen før.

Vi hadde en rolig morgen med selv til Kiev å være en lang og god frokost. Det var både plov – en sentralasiatisk ris- og kjøttrett – og blini – russiske pannekaker. Jeg spiste meg mer enn mett, og var sedat fornøyd da vi tok ut sånn litt over klokken tolv. Først var jeg alene litt med barna på lekeplassen, så kom Olia og babusjka. Babusjka tok seg av lille Tasja, tantebarnet vårt, og Olia og jeg tok med oss vår egen Irisjka over til venstre bredd. Den fantastiske buss 118 tok vi ikke ennå, litt tilfeldig slik vi forlot lekeplassen gikk vi heller til gamle, gode nummer 55. Begge er gode å huske for andre turister som vil komme til noen av Kievs vakre strender, og vil unngå kaoset og støyen i Hydropark, eller bare vil variere fra den folk flest drar til, siden den har en metrostopp. De fleste busser fra stoppestedet Druzjba Naroda (metrostopp, grønn linje) går også over hit.

Anyway, det var en varm dag, opp mot 30 grader, stekende sol, men Olia ville likevel gå litt rundt i boligområdene der på venstrebredden. Hun er nostalgisk, vet dere, hun er herfra. Og hun tåler nok varmen bedre enn oss bleke nordmenn. Jeg led i alle fall lite grann, med lille Irina på skuldrene, og forsøkte å komme meg inn i skyggen, der det var mulig. Disse boligområdene er egentlig ganske attraktive, nær sentrum og nær elven som de er, men sånn ser det ikke akkurat ut. Det kunne nok være en tanke for godt vante og god bortskjemte nordmenn å ta en tur bort hit, og se hvordan folk egentlig bor rundt om i verden. Det er heller ikke lett å komme på at alle de pent kledde og pent utseende menneskene vi møter på gaten, alle sammen bor i boligblokker som dette. Kaksene som bor bedre, viser seg aldri blant folk.

Irina lekte litt på noen av lekeplassene. Det var ikke så lett, apparatene stod midt i solen, og alt av metall og plast var så varmt at det ikke gikk an å komme i berøring med det med bar hud. Så hun satte seg heller på en huske, og ble husket frem og tilbake, slik hun liker så godt disse månedene mens hun nærmer seg tre år.

Klokken var nærmere tre da vi endelig krysset veien, og var over på strandsiden. Jeg ymtet frempå noe om businesslunsj, et måltid mat, men Olia klarte heldigvis å overtale meg. Vi var jo allerede gode og mette fra frokosten. Hva vi trengte, var bading. Og det fikk vi deilig, deilig på den langstrakte stranden langs denne delen av elven. Irina badet i hundre og ti, som hun alltid gjør, nå også syngende «Ro, ro til fiskeskjær», for virkelig å understreke at her er det et barn det er noe spesielt med. Og mellom øktene i vannet, hadde mama Olia et godt teppe for oss å hvile oss på. Is, juice og øl fikk vi kjøpt i en kiosk like ved, mye nyttigere og bedre enn businesslunsjen jeg hadde ymtet frempå om. Så var det uti vannet igjen, og igjen. Og enda en gang.

Så var det også stopp. På spørsmålet «vil du bade mer» svarer Irina for en sjelden gangs skyld, nei. Det er mor og far, altså jeg og Olia som har oss en siste dukkert. Hver for oss, selvsagt. I tillegg til verdisakene vi har i sekken, har vi en veldig stor verdisak i lille Irina, vår. En av oss måtte alltid være på land og passe på. Her var det lett å passe på Irina. Hun hadde fått seg en tube såpebobler, og for første gang i sitt veldig unge liv klarte hun å blåse boblene ut selv. Så var hun opptatt for en stund.

Dette var dagen babusjka kunne fortelle oss at også Olia nektet å gå på potte da hun var barn. Nå får hun det igjen, med Irina som blånekter, enda hun vet når hun må på do, og klarer seg uten bleie. En annen ting Olia hadde for vane, sagnomsust, da hun var barn, var å labbe i vei på egen hånd, midt i storbyen Kiev, og mye lenger unna foreldre og andre som passet på, enn alderen skulle tilsi. Det samme gjør Irina. Ikke så ille som andre barn, vil jeg tro, Irina er innen rimelighetens grenser, men det koster henne ikke stort å forlate stranden når hun er lei av den. Olia er på vei for å skifte, og får det ikke med seg, mens jeg i tillegg til å passe på tingene våre, også vil passe på Irina. Eller omvendt.

Det er den slags små utfordringer foreldrelivet gir. Oppe på paviljongen, eller strandpromenaden, er vel et bedre ord, kjøper vi kaffe til Olia og meg, og mer å drikke. Det er slik pengene går. Lille Irina prøver seg på alle lekeplassene som er der, disse er skikkelig fine, og noen av dem havner også gunstig i skyggen av trær og andre ting, slik at det ikke blir steinhett å være på dem. Her treffer vi også for første gang her i Kiev, et barn som bare snakker ukrainsk, som ikke kan et eneste ord russisk, og som vi dermed ikke har noen sjanse å kommunisere med. De aller, aller fleste er jo ellers tospråklige, og kan slå om og tilpasse seg.

Språkbarrieren gjør at Irina og han ikke får lekt skikkelig sammen. Det kan jo stå som et symbol på hele situasjonen i Ukraina.

Vi tar den fantastiske buss 118 hjem igjen. Det er ikke til å tro, den stopper 50 meter fra inngangen vår, det er ikke mulig å komme nærmere fra en bilvei. Vi går til den vante lekeplassen like utenfor blokka, der mange kjente barn leker. Her er språket utelukkende russisk, og Irina har allerede kontakt med mange, mange barn, og lærer seg å leke på den naturlige måten. De voksne, stort sett mødre og bestemødre, sitter på benker rundt omkring og snakker sammen og følger med, og griper bare inn når barna gjør noe galt eller noe skummelt. De med små barn, er på beina og følger med konstant. Større barn er også med på å følge med, og gripe inn om det er noe som skjer galt, for eksempel om noen griper en leke fra en annen på en urettmessig måte.

Da babusjka og Olia er godt forsynt med druer og frukt Olia har kjøpt, der forsvant enda mer av pengene våre, får jeg fri og tillatelse til å gå opp på rommet og skrive denne posten. Men ikke før jeg har fått høre at cyberangrepet ikke bare har rammet bankene, men selveste nærbutikken vår, supermarkedet Velika Kesjenia, som i går var stengt, og i dag bare solgte varer i et helt begrenset utvalg. Og bare med cash, selvfølgelig. Forhåpentligvis varer ikke problemet så lenge. Kanskje er det allerede løst når dette innlegget postes. Er det ikke løst i løpet av dagen, er vi i trøbbel.

Morgenpost fra Kiev

Denne morgenen tilbringer jeg hjemme. Kona og barnet sover ennå, her, i samme rom som jeg. Det er leilighet i gammel, sovjetisk stil, likt over hele den veldige unionen; kjøkken, gang og tre rom, pluss bad, som regel med atskilt dusj og toalett. Vi har det ene rommet, søster Tanja og barnet hennes det andre, og babusjka det tredje. Alle dørene er alltid åpne, særlig barna er flittige i å løpe usjenert rundt i dem alle. Jeg flytter meg også litt rundt av og til, til rom der det er ro og fred.

Både i går og i forgårs ble litt ufrivillig rolige dager hjemme. Fredag var det et varslet uvær som ikke kom så voldsomt som det var meldt, i går var det mer tilfeldigheter. Frokostene er som alle måltidene her, veldig tunge, og jeg faller rett og slett i søvn av og til, etter å ha spist godt og lenge. I går var det poteter og lever og smørsaus, med dill og vårløk og tomater. Mens jeg sov, tok babusjka med seg barna ut på lekeplassen. Konemor Olia har alltid sine prosjekter, nesten flere prosjekter enn heldig er, og i går gjaldt å få skiftet ut et nettbrett som ikke virket. Det er snilt av henne, men det går mye tid vekk. Kiev er en by med store avstander, og selv om offentlig transport er ypperlig, så går trafikken tregt, og både busser, marsjrutkaer og metroen har mange stopp som forsinker reisen. Det går raskt et par timer, selv når det bare gjelder å få ordnet en liten ting. Sånn må livene være veldig frustrerende for de som faktisk bor her, og aldri kan slippe unna de lange arbeidsdagene, lave lønningene og alt som suger tid utenom.

Olias mor jobbet i sin tid i barnehage. Etter hva jeg forstår, hadde hun ansvar for 30 barn om gangen. Da gjelder det å ha faste regler, og ikke nøle. Hun liker at man ikke tar noen sjanser med barna, at de leker i ro og fred på en lekeplass like i nærheten, at de spiser godt, og sover mye. Vår Irina er litt av en annen støpning, jeg er veldig av en annen støpning, eventyrlysten og sulten på noe nytt som jeg alltid er, men vi jenker oss selvfølgelig så babusjka føler hun har kontrollen. Det er nesten urimelig snilt at hun tar med barnet vårt ut, så vi kan slappe av hjemme.

Da de er ferdige med lufteturen, setter hun barna i badekaret, mater dem med en god lunsj, og vil ha dem til å sove. Det er derfor Olia drar ut på egen hånd denne dagen, lille Irina er nybadet og mett. Nå skal hun liksom sove. Jeg gjør et hederlig forsøk på å få henne til det, forteller om bukkene bruse som vi pleier når det er sovetid, men jeg vet jo at Irina sjelden sover om dagen, og slett ikke på kommando. Det er ganske håpløst. Så løper hun rundt i huset.

Jeg får fulgt bedre med på sjakk og nyheter enn jeg egentlig har behov for, denne dagen. Det er verdensmesterskap for lag i Khanty-Mansisjk, og det er stor og prestisjefylt lyn- og hurtigsjakkturnering i Paris. Vår mann Carlsen er veldig i sentrum av begivenhetene, han har ledet turneringen fra første stund, og har vært nær ved å dominere feltet, men har også hatt noen uhell og feil som kan se ut til å ha vippet ham litt ut av balanse. I et intervju med den offisielle mediekanalen til turneringen, erfarne Maurice Ashley var intervjuer, så svarer Carlsen merkelig irritert på spørsmål om at «alt ikke er godt så smooth«. Filmen og hendelsen er veldig diskutert i sjakkretser og på sosiale medier, og det må vel kunne gå an å si at Carlsen ikke kommer så godt fra det, om enn spørsmålet nok ikke helt anerkjente prestasjonen Carlsen hadde gjort. Han ledet jo tross alt, og har stort sett spilt godt. Det kommer nok frem at Carlsen lever og opptrer under et voldsomt press, og at han nok ikke har det helt behagelig under dette presset. Kanskje er det også andre ting som spiller inn. Andre ting som har vært diskutert, er at Carlsen får spesialbehandling, og slapp å delta på et arrangement de andre i turneringen måtte delta på. Slik fikk Carlsen to timer ekstra hvile, noe Sergej Karjakin fant så urettferdig at han måtte twitre om det. Tweeten ble likt av Hikaru Nakamura, så det kan se ut som han har et poeng. Det skal jo heller ikke være slik at noen får spesialbehandling. Konkurransen skal være på like fot.

I Verdensmesterskapet for lag er det ingen slike kontroverser jeg kjenner til. Mediedekningen der er jo også langt mindre intens, enda dette er langsjakk, med lang betenkningstid, og skikkelig. Hurtigsjakken i Paris er mer av et show, det er en amerikanisert form for sjakk, veldig medievennlig, med store penger involvert, og med svært trente PR-agenter og medieaktører. Smooth, kan det vel kalles. I Khanty-Mansisjk er det skikkelig. Der spiller de sine partier, mange ukjente spillere fra Tyrkia, Hviterussland, Polen og Egypt, og også mindre kjente spillere fra de store nasjonene Russland, Ukraina, USA og India. Kina er vel de eneste som stiller noe nært et fullt lag, om enn også her vet jeg folk som mangler, og lille Norge er med med et veldig redusert lag. Jeg trodde det skyldtes at stormesterne våre ikke ville bruke sommerferien på sjakk i Sibir, at dette var noe for unge og sultne kommende mestere, men forstår nå at en stormester som Kjetil Lie hadde veldig lyst å være med, og er sterkt kritisk til uttaket. Det skal ha vært et omstridt krav om «aktivitet», som skal ha vært med å gjøre utslaget. I alle fall har Norge punktert litt etter en lovende start, der de var nær ved å gjøre et sensasjonelt resultat, men der det likevel endte opp med knappe tap. Siden har tapene ikke vært så knappe lenger, og kritikken mot uttaket får fornyet kraft. To av spillerne som er med har bare oppnådd et halvt poeng til sammen, de har sammenlagt bare klart en remis, ellers har de tapt alle kampene. Ofte har de stått godt underveis, men det hjelper så lite når de går ned i tidsnøden. Det er jo det som er med på å skille de gode fra de nesten gode sjakkspillerne, de gode får de gode stillingene i mål, og klarer å redde dårlige stillinger. De nesten gode glipper det for, enten de står godt eller dårlig.

Jeg tror Kina nå gikk opp i ledelsen, etter å ha slått Russland. India gjør det også bra, og vant i går mot Ukraina. USA satte en stopper for overraskelseslaget Tyrkia, med en klar seier. Hviterussland fortsatte fremgangen etter storseieren mot Norge, og vant nå mot sisterangerte Egypt. Norge møtte Polen, fikk remis på førstebord, vant på tredje, og tapte de to siste. Vi ligger nå nest sist, bare foran Egypt.

Lille Irina ble utålmodig, og ville ut igjen et stykke utpå dagen. Hun snapper opp russiske ord og uttrykk i en rasende fart, og vil vel kanskje i løpet av sommeren passere meg i forståelsen av språket. Her leker hun stadig med Tasja, hører russisk fra babusjka og fra unger og mødre på lekeplassen, det er veldig friske språkomgivelser, ikke lenger bare morens ord og uttrykk å måte å formulere seg på, og min tillærte, primitive. Nå gjaldt det å få på seg de hvite skoene, hvite sandalene. Det skjedde akkurat i det Olia veldig beleilig kom hjem. Tasja klarte også å snike seg med på turen vår, hun har en drøm om å komme seg til Marinskij-parken, der hun vil hoppe i hoppetårnet. Slik gikk det imidlertid ikke.

Irina strever litt med å bli avvennet med bleier og tilvennet med potte. I Norge går man gjerne rett fra bleier til do, så vidt jeg har forstått, man kjøper bare en ekstra ring for barn, og så slipper man bryet med potte. Her har jeg inntrykk av at man kan drive med potte i årevis, helt opp i skolealder. Uansett så nekter Irina å sette seg på potten. Hun tisser bare i badekaret. Større ting kommer ufrivillig. Det er et problem vi har å overvinne. Det har milliarder av barn overvunnet før henne, så det går seg til. Men akkurat nå er det vanskelig for henne, når hun kjenner at det trengs. Så vi kom oss ikke lenger enn til lekeparken. Irina holdt seg til baken, gråt og sa domoj – «hjem». Tasja gråt også, for nå ble det ikke noen tur i parken denne dagen heller.

Lignende ble resultatet da babusjka tok med seg barna og bikkja på kveldsturen. Olia og jeg gikk også ut, etter at hun hadde brukt lang, lang tid på å ordne med internett og nettbrettet og de tekniske tingene hun har kjøpt til familien sin. Vi lekte litt på lekeplassen, men så var det på nytt domoj, fra Irina. Denne gangen kom det også.

Utenom dette, er Irina i storform, og ser ut til å ha funnet seg veldig godt til rette. Barn har den fantastiske egenskapen at de aldri tenker på problemer som ikke er gjeldende akkurat nå, så når hun ikke må på do, er alt fint. Hun har mange lette, fine sommerklær som gjør henne helt skjønn, og babusjka og mama Olia pleier å sette opp håret hennes med haler og sløyfer, så hun blir ganske uimotståelig. Sånn ser det ut som hun føler seg også, der hun løper rundt, og forteller alle hvordan verden henger sammen.

Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Tvillingtoppene

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

Babmi! Jærhagen, Barn på skøyter

For første gang på isen!

Irinas første synging

Det er en overdrivelse å kalle det sanger. Og kanskje å presse det å kalle det synging. Men det er helt innenfor, som man nå sier det, å si hun nå er etter sanger og nynner med og treffer toner og ord når vi synger for henne.

Litt dumt, vil jeg si, er den aller første sangen Twinkle, Twinkle, little star. Det er en engelsk sang, jeg kjenner den best av tittelen, og at man ikke skal si det til astronomer, for de kan ikke fordra problemet med at stjernene blinker, og at det derfor blir vanskeligere å analysere lysbølgene den sender til jorden. De er svake nok som det er, og blir verre av at de må gjennom atmosfæren, at stjernene ser ut som de blinker.

Det var på turen til – eller «til» – Vårlivarden forleden. Irina gikk og trallet og trallet, og det var mor som sa det var Twinkle, Twinkle little star. Det viser seg at Irina har melodien på en av lekene hun har fått til bursdag eller jul, da med en dum, norsk tekst. Men Irina nynner ikke teksten, hun er etter melodien. Og det er helt utvilsomt, det er den.

Jeg har synget for Irina siden etter hun ble født. Det er mange ting med å være far og ha barn som jeg føler er laget for meg, eller jeg er laget for det. Som om hele livet har vært en forberedelse til det, som om jeg er med i en virkelig og nåtidig versjon av En bønn for Owen Meney, eller en annen amerikansk roman, der alt får sin forklaring til slutt. Å synge har jeg alltid vært glad i, god stemme har jeg knapt nok hatt, men jeg tar det igjen med å ha en enestående hukommelse når det gjelder tekst. Så jeg kan synge temmelig mye forskjellig, og liker det temmelig godt. Repertoiret Irina har fått høre, er rikt.

For at bloggposten ikke skal bli for lang, sikter jeg rett inn mot blinken. På norsk er sangen Ro, ro, ro min båt en sang som har gått igjen. Den passer godt når Irina sitter på fanget, vendt mot meg, og jeg holder henne hendene hennes. Da kan vi begynne å ro, så blir det ro, ro, ro min båt. Jeg kan den på engelsk og dansk også, dansk er kult, lært i gladfylla på hyttetur på Kvamskogen med danske Trine, Vovende, vovende, vovende, sier de, og så er det så morsomt sånn de sluker alle konsonanter, og slurver med alle vokaler. På norsk er det grei skuring.

Ro, ro, ro min båt, ta din åre fatt. Vuggende, vuggende, vuggende, vuggende, over kattegat.

Sannelig tar ikke Irina etter båt, fat og –gat. Der synger hun med. Og det er med strålende, ekstrovert smil, sangen er blitt en hit igjen, hun digger den, og foretrekker at det går litt voldsomt for seg med vuggingen. – Båt, sier hun, så jeg vet hvilken sang jeg skal synge.

En annen sang hun er etter, er russisk. Den går utenpå sangene jeg ellers har skrevet om her. Ro min båt, er kul, men den russiske sangen er vakker. Jeg kaller den etter den første linjen i refrenget, Pust vsegda budet soltnse, la det alltid være sol, men jeg så min kone fra Kiev, Olia, skrev inn noe annet, da hun søkte sangen på YouTube. Så alright, refrenget er i alle fall slik

Pust vsegda budet soltnse, la det alltid være sol

Pust vsegda budet njeba (himmel)

Pust vsegda budet mama (mamma)
Pust vsegda budu ja – (jeg)

Den har jeg sunget lenge, og vist på YouTube. Det er den første sangen Irina sovnet etter, sovnet uten mors bryst (riktignok spilte vi en sang til, etterpå, men det var denne sangen som gjorde susen). Irina kaller sangen, solntse, og vil se solntse, på YouTube. Så synger hun med på solntse, njeba, mama og ja. Sol, himmel, mama og jeg. La disse tingene alltid være til. Et herlig barneønske!

Irina bruker alle disse ordene noenlunde i virkeligheten også, så hun har en idé om hva de betyr, hva det er. Himmel – njeba – kan hun, men jeg er ikke helt sikker på hun har hundre prosent klart for seg hva solen egentlig er. For sol – og måne – er hun veldig ivrig, men peker litt i hytt og vær, hvor den er. For himmel – njeba – peker hun på himmelen. Mama har hun kunne lenge, selvfølgelig, men jeg tror ikke hun har skjønt at ja er jeg, at hun er ja, at hun kan si jeg, om seg selv. Og det enda jeg rimelig ofte har avsluttet hele sangen med å spørre a kto ja (men hvem er jeg) – Irina!

Så hun skal vite helt sikkert det er henne. La henne være for alltid! Pust vsegda budet ona!

Sommerliv i Kiev – Irinas nye ord!

Hun ligger ved siden av meg, i vognen, på kafeen Kvartal på venstre bredd av elven Dnjepr. Hun sovnet i bussen på vei bort hit. Vi rakk den akkurat. Den stod klar til å svinge ned mot broen i det vi kom opp ulitsa Kutusova ved der vi bor. Jeg spurtet over veien for å komme med denne bussen, kunne ikke vente på grønt lys, buss 55 går ikke så ofte. I 31 grader blir det varmt og klamt i en overfylt buss, som vi er vant med her. Irina løste det med å sovne. Og her sover hun ennå.

Vi har fått skikk på datamaskinen til Olia nå. Så dager jeg ikke er på morgentrening kommer jeg til å skrive ferdig eldre innlegg. Første uken skal være så godt som ferdig nå. Mer kommer. Jeg skriver når jeg har tid, og med den anledningen jeg har for hånden. Dette er på iPhone, siden sonyen er lav på batteri.

Lille Irina er en engel her nede. Jeg har nettopp hørt program om engler på In our time, som jeg har skrevet en del om, så jeg skal kanskje være forsiktig med ordene. Irina er en engel i den bruken av ordet vi har i dagligtalen, et skjønt vesen umulig å la være å elske.

Hun er i en alder der det skjer fort både psykisk og fysisk. En dag springer hun opp en trapp for første gang, en annen kommer hun seg ned fra lekeapparater uten å måtte legge seg på magen og dingle med beina til de når bakken. Hun klatret opp alle apparatene allerede da vi var her i vår, så der har hun ingenting å gå på. Hun løper mer enn hun går. Og i vannet er hun et kapittel og en hel bok og et flerbindsverk for seg selv. 

Og hun snapper stadig opp ord. Det er ingen dyrelyder hun ikke har tak på nå, de fleste på russisk, hunden og aksenten på sau på norsk. Så for Ira sier nå hesten «i-gå-gå», hanen «kokiriko» og grisen «khro-khro-khro». En film på YouTube har hjulpet henne her, det er en traktor som kjører med en tilhenger, og så skal barnet gjette hvilket dyr det er basert på sangen den synger. Irina har stålkontroll på den nå.

Og hun fanger også opp skikkelige ord. Senest i dag fikk hun endelig med seg forskjellen mellom «mer» og «det er alt», på russisk jesjo og vsjo. Hun har sagt jesjo en stund, når hun vil ha mer å drikke for eksempel, men i dag kom også vsjo. Russerne bruker de to ordene svært flittig, vsjo litt sånn som italienerne bruker basta.

Andre nyttige ord hun var et pi, bydeformen av verbet «å drikke», altså «drikk!». Det kan hun si hver gang hun vil ha noe å drikke, det hjelper veldig. Særlig her, som de er så opptatt av at alle må spise godt, men ikke ser ut til å tenke på drikken i det hele tatt.

Så har hun et morsomt «whopa», eller «åpaa», som de uttaler det, det er litt som et norsk «hoppsan» eller «oisan». Enda morsommere er «ukh tyyy», direkte oversatt «å duu», men russerne bruker det helt annerledes enn vi. Det er når noen har sagt eller gjort noe spesielt, noe litt overraskende, litt imponerende, litt verdt å legge merke til. Det er russisk for viderekomne, morsmålsbrukerne sier det hele tiden, men det er sjelden jeg hører det fra noen som har russisk som fremmedspråk. Irina er morsmålsbruker, som vi vet. 

Akh – tyyy! Effekten når Irina sier det er nesten ubeskrivelig. Hun bruker det selvfølgelig helt rett, som oftest når hun gjentar oss, men i uttrykket ligger også en anerkjennelse av den man sier det til. Og det er jo veldig søtt når vi voksne får en slik anerkjennelse av lille Irina på 1 år og 10 måneder.

Jeg vil også ha med at det at vi er på venstre bredd av elven betyr at vi atter er i gang med badingen her nede. Når Irina våkner er det rett i elven. Ohpaa!