Rovfugl

I dette bildet skjuler det seg det som antagelig er en flott spurvehauk, hannfugl. Fuglen gled over hele det åpne området til venstre i bildet, men i det bildet ble tatt, smatt den inn bak det første treet. Jeg tok et bilde til, men da var den bak et annet tre. Så jeg fikk ikke bekreftet at jeg så det jeg trodde jeg så, og kan ikke kontrollere nøyaktig hvilken rovfugl det var.

Hauk eller falk? Jeg hadde en kollega som sa det var vanskelig å se forskjell, når de var langt unna og kom seilende mot deg. Jeg hadde i dag en rovfugl rett over hodet, 20-30 meter unna, i langsom glideflukt. Jeg kunne knapt tro mine egne øyne, fikset opp kameraet i en fart, men fikk ikke tatt bilde av annet enn – trærne.

Det var i Vagleskogen. En av de mest intetsigende skogene i Rogaland, den er på størrelse med et skogholt, det er restene etter en kunstig beplantet barskog av gran og furu, som ikke har noe her å gjøre, den er fremmedelement i Jærlandskapet, men er beholdt til tur, rekreasjon og trening i lysløyper på stier på kryss og tvers overalt i den lille skogflekken. Jeg husker vi trente der da jeg var liten, skitrening, like useriøs som skogen selv. Det var aldri snø der. Vi spratt rundt i lysløypa med staver og joggesko. Slik gikk nå de vintrene.

Men i dag skulle lille Irina og jeg bare på en kort tur. Høsten er på hell, og vinteren er på sitt aller sureste. Mørkere og mørkere blir det for hver dag, kaldt er det, og løvtrærne står bare naknere og naknere. Vi kjørte bort til Vagleskogen, parkerte på baksiden, der med rideanlegget og det som en gang var sivilforsvaret, nå et eller annet tilhørende redningstjenesten. Så var det å slippe Irina ut og gå.

Hun var ute og gikk i går også. Fra tante Tone og Sara på Klepp stasjon, ned til og over broen Ormen Lange, en tur på sikkert 4-5 kilometer. Godt gjort på små bein. Det er måneder til hun blir to og et halvt. Grandtante Nina og bestemor var også med på denne turen. Den fikk sin naturlige slutt nettopp hos bestemor, med godt brød og ekstra innkjøpt pålegg, kjøpt av grandtante Nina. Som vanlig var lille Irina solen selv, stråler, gleder og varmer, i den egentlige solens fravær.

I dag gikk hun imidlertid noe halvhjertet. Hun snublet og snublet og snublet i skogen i går. Det er ikke lett med kvister og røtter. Kanskje var det derfor hun straks ville i bæremeisen, da jeg straks ville ut av hovedstien, og opp i terrenget? På en typisk skogssti hadde vi sedvanlig aktivitet, løftet og kastet på pinner, klatret opp på og hoppet ned fra stubber og steiner, brukte skogen som lekeplass, sånn vi liker det.

Så var det pause, latterlig tidlig, men Irina hadde fått nok. Nå var det mat. Hun spiste tappert av mine harde rundstykker, hjembakte samme morgen, men jeg er nok ingen bakermester. Viljen er sterkere enn resultatet. Jeg la merke til at det var en uvanlig fugl på en grein et stykke unna, hvitlig på brystet, større enn småfuglene, ikke en due. Jeg forsøkte selvsagt å se nøyere og finne ut av det, men hadde ingen sjanse. Det falt meg heller ikke inn i hodet at det var noe virkelig uvanlig jeg så, at det var en rovfugl.

Det så jeg først da den fløy over hodet på meg. Med en gang så jeg det ikke var en kråke eller en skjære, at det var noe skikkelig. Jeg tenkte det måtte være hauk, men kan det ikke ordentlig i hodet, jeg måtte hjem og kontrollere først. Da fant jeg at det passet til hauk, spurvehauk, og at fuglen jeg hadde sett på greina, var den samme hauken. Jeg trodde ikke rovfugler ville sitte på greiner så langt nede, deres verden er i høyden, tenkte jeg. Jeg trodde også de var større, enn den jeg så sitte. Men det er vingespennet som er stort, flyvende var den majestetisk, sittende minnet den om fuglene litt større enn de minste.

Jeg kan ikke huske å ha sett noen slik fugl før, og i alle fall ikke så nær. Å se den i Vagleskogen er nesten litt sprøtt. Jeg har vært med ungdom og lett etter og funnet gulpeballer i andre småskoger i området, små baller med det rovfuglene ikke kan fordøye, typisk pels og fjær og den slags. At det alltid går an å finne gulpeballer om man leter, viser at rovfuglene er her, og at de er aktive. Det er bare så uvant å se dem.

Heim te na’ mor

Så er jeg tilbake i Gaupeveien 5 på en ekstra liten leseferie. Olia er lagt igjen i Bergen, og jeg ser allerede at det var en tabbe, jeg savner henne fryktelig. Det blir nok ikke så mange slike småferier hver for oss, i hvert fall ikke de først 2-3, 20-30 årene. Jeg skulle liksom lese, men har sjelden fått lest så lite som her. De faste, små forstyrrelsene fra Olia skjerper kanskje konsentrasjonen? Hva vet jeg?

Det er også første gang vi er bare mor og jeg, her. Ikke engang Tonje er hjemme, hun er og studerer medisin i Slovakia, og har ikke så lett for å ta en langhelg hjemme, som jeg. Det vil bli mye god mat og mye god avslapping, jeg må bare sørge for at jeg også får lest, på tross av velværet. Og at jeg ikke synker ned i melankoli over tid som har vært, men som ikke er lenger.

På fredag er det forsinket bursdagsfeiring for mors 59 års dag den 19’de oktober. Hele familien kommer, det vil si Trude og Tone med mann og barn, mens Tonje altså er i Slovakia og min Olia i Bergen. Lørdag er det (viser det seg) storkamp på TV, AC Milan mot Juventus på San Siro stadion. Det vil sikkert bli laget noen god lørdagsmiddag, mor vil legge seg i selen, og så vil vi kose oss i kjelleren. Nesten som før.

Det er dette «nesten» som er hele forandringen.

Jeg reiser tilbake til Bergen søndag, og kommer da til å være i Bergen frem til jul.

Asterix fyller 50 år!

Det er ikke akkurat på dagen. Den første historien om Asterix og hans tapre gallere ble publisert i det franske tegneseriemagasinet, Pilote, den 29’de oktober 1959. Men jeg poster likevel hyllesten i dag, siden det var i dag NRK gjorde meg oppmerksom på jubileet, og at det i dag også er en annen jeg kjenner godt som fyller år, nemlig min mor. Gratulerer med dagen til henne!

Asterix har jeg hatt et forhold til så lenge jeg kan huske, og står for meg som i særklasse den beste tegneserien. Den eneste som kan konkurrere er Larssons gale verden, men det er ikke noen ordentlig tegneserie, det er bare vitsetegninger. Som tegneserie står Astrix i særklasse. Jeg har likt serien siden jeg var et lite barn og lærte og leste, og også helt sikkert før jeg lærte å lese. Jeg likte serien gjennom hele barndommen, videre gjennom ungdommen, jeg likte den som student, og jeg liker den fortsatt som voksen. Den har alltid stått som særklasse.

De første minnene jeg har om Astrix er at min far leser Astrix and the normans, et blad vi hadde på engelsk. Jeg syntes det var fabelaktig, og løp opp til min barndomsvenn, Asgeir Ueland, for å diskutere bladet. Han hadde den norske utgaven. Og vi konkurrerte om hvilken utgave som var best, og utvekslet vitser med hverandre. Jeg mener at min kamerat som ikke kunne lese altfor godt, la en god del til i replikkene de tapre gallerne og livredde romerne utvekslet, for vitsene hans bar etter hvert mer preg av hans egen stil, enn av stilen til de store forfatterne og tegneren av serien, henholdsvis Rene Goschiny, og Alberto Uderzo. Siden har jeg lest Astrix and the normans også på egen hånd, på engelsk, og jeg skulle gjerne hørt fars oversettelse om igjen. Jeg er helt sikker på at han improviserte litt da de engelske glosene ble for subtile og sjeldne, og en av tekstlinjene jeg husker best og likte best er ikke å finne igjen: «Skremme? hvordan kan jeg skremme deg, når jeg ikke vet hva skremme er for noe)?» Det er høvding Timandhaf som sier dette til den vesle spretten, Justforkix. Også det navnet er jeg spent på høre hvordan far taklet. Jeg har spurt ham, men han husker ikke.

Et annet av bladene vi hadde tidlig, og som jeg sikkert har fått opplest et par ganger, før jeg begynte å lese det selv, er Asterix og Cleopatra. Det er også den utgaven av Asterix-albumene vi har som er mest utslitt. Jeg husker at vi lo allerede av forsiden (som i den norske utgaven ikke er en parodi på den berømte filmen med Elisabeth Taylor og Richard Burton, som kom samme år som Asterix-historien i 1963), der det stod hva det hadde krevd å lage denne serien. Først stod alt om tegneutstyr, så stod mengden av øl. Og selv om jeg ikke skulle drikke øl på månedsvis ennå, syntes jeg det var morsomt. Og siden har jeg alltid vært absolutt sikker på hvem Cleopatra er, hvem egypterne er, hva Sfinxen er og at den mangler nese, og en mengde av de andre detaljene som finnes i serien.

Jeg husker at min absolutte favoritt blant bladene er Asterix i keiserens klær. Det var originalt det tiende album i rekken, men de norske utgivelsene fulgte ikke originalrekkefølgene. Jeg mener å huske at vi kjøpte dette albumet ved en liten nærbutikk en gang vi reiste på sommerferie til Marivold, men jeg kan meget vel huske feil her. I hvert fall har jeg lest det bladet om og om igjen. Og selv om humoren i det er nokså enkel og barnslig, som når den rasende romerske kommandanten kommer helt ut av det når han brøler de nye legionærene på marsj, ett-to, ett-to, og så bryter han sammen på «ett», og Obelix kommer vennlig bort med ordene «og så kommer to etterpå, tror jeg». Dette «tror jeg», syntes jeg var overmåte morsomt, og det synes jeg for så vidt fremdeles. Likeledes synes jeg at Lillefix var veldig pen, og at det var veldig sjarmerende når alle forelsket seg  sånn i henne, og Obelix blir så bunnløst ulykkelig slik bare en med umiddelbar tilgang til sine følelser kan bli det. Dette albumet har også skikkelige historiske referanser til slaget ved Thapsus i 46 f. kr, der Julius Cæsar beseirer rivalene Caescellus Scipio alliert med Africanus og Juba I av Numibia. De andre legionærene som verver seg er også kostelige, briten, belgieren, goteren, grekeren og egypteren. Hele albumet er et overskudd av enkel, lun humor, og en historie som jeg synes er skikkelig artig.

I denne første tiden hadde vi ikke alle albumene hjemme. Og jeg var som barn flest kritisk i beit for penger. Jeg fikk ikke ukepenger før jeg var 10 år, og femmeren jeg fikk da, ville det ta ukevis før jeg kunne kjøpe et album med. De eneste mulighet for ekstra inntekt jeg hadde var å samle flasker på brynekamper, og en kjærkommen 50-lapp fra Bestefar på Kåsen nå og da. Nye album måtte mor og far velsigne oss med å kjøpe. De likte også serien, men det tok mange år før vi fikk den samlet. Og når vi fikk sjansen til å kjøpe noen, var ofte jeg med på å få lov til å velge hvilket. Dessverre var det slett ikke alle som var tilgjengelige til en hver tid, og det var et par jeg savnet bitterlig. Det var «Asterix på skattejakt», der forsiden med Asterix og Obelix på jakt etter en gryte med penger i var særdeles tiltalende, og der det til og med gikk rykter om at Asterix brukte sverdet! Det andre var Asterix som gladiator, fordi dette med gladiatorer var så kult, og fordi jeg egentlig var sikker på at han brukte sverdet også her. Det gjorde han altså ikke, og begge disse to albumene var små skuffelser i forhold til de skyhøye forventningene.

Derimot fikk vi tidlig Obelix & co AS, det nokså spesielle der Obelix forlater det vanlige livet i landsbyen for å begynne med produksjon og salg av bautasteiner på fulltid. Obelix var favoritten min, hvem kan ikke la være å like ham, og jeg var meget godt fornøyd med at dette albumet stort sett handlet om ham, selv om det var litt rart. Det var for eksempel en slags form for helligbrøde å kle ham opp i nye klær, i stedet for den karakteristiske blå og hvite buksene han alltid ellers går i. Men starten på albumet er verd hele lesingen alene, der Obelix fyller år, og får en helt ny romersk garnison i gave å banke opp. Det er rett og slett rørende hvordan han griper en stakkar i foten, og bruker ham til å denge alle de andre med, mens landsbyen står bak og gauler «Happy birthday to you». Siden har jeg fått vite at dette er det siste albumet Rene Goscinny fikk fullført før han døde. I Astrix og belgierne har han bare forfattet første del av historien, mens tegneren Uderzo har fullført den. I de senere albune begynte Goscinny å bli mer samfunnskritisk, i stedte for de rene løyene som preger de første albuene. 

Etter Goscinny dør i 1977 synes jeg ikke serien er noenting verdt. Vi har fortsatt å kjøpe dem, siden vi selvsagt smelter over tegningene til Uderzo, skjønnere tegneserietegninger finnes bare ikke, man blir i godt humør av å se dem. Men fra og med Asterix og den store grav holder ikke historiene mål. Dette albumet kjøpte vi på en ferie i Danmark, og jeg trodde lenge at det var dansken som gjorde at dette albumet skilte seg litt ut. Det er altså historien. Andre album vi har kjøpt vel vitende at det ikke er originaler er Asterix odysseen og Asterix & sønn. Det første halter, det andre holder ikke mål. Og siden er det lille jeg har bladd gjennom nye historier, vist at det bare har blitt verre. Magien er over.

Men magien finnes i 24 album der det omtrent ikke finnes svakhetstegn. Det er suksessgaranti å kjøpe dem, selv om det kanskje kan lønne seg å vente litt med de tre første, Asterix og hans tapre gallere, Asterix og styrkedråpene, og Asterix og goterne. Her er ennå ikke persongalleriet fått satt seg skikkelig, og tegningene er ennå litt rare. Siste albumet der er forresten det vi i venneflokken kåret som det albumet der Asterix slåss mest (så vidt slått av Asterix i keiserens klær), og det er jo et sikkert kvalitetstegn i barndommen. Samfunnskritikken i de senere albumene fikk jeg ikke i det hele tatt med meg de første gangene jeg leste dem, men jeg har ingen problemer med å få dem med meg nå. Og de har ikke tapt seg uansett hvilken vei man går i tiden, de er like kjekke som voksen, som de var som barn. Jeg gratulerer Asterix med 50 årsdagen, og takker for et godt vennskap!