Olia åpner bankkonto og går på handlerunde

Blant de som følger bloggen vet jeg det er en del som mest av alt er interessert i hvordan det går med Olia i Norge, om hvordan det er å finne seg en kvinne i utlandet, gifte seg med henne, og finne seg vei gjennom alt som kreves for at hun skal få lov til å bo her og klare seg godt her. Olia og jeg er for lengst over de viktigste problemene, vi er lykkelig gift og får bo sammen, Olia har nettopp fått fornyet oppholdstillatelsen med enda et år, det var bare å stikke innom politiet, levere søknad og betale 1100 kroner, dyrt, men forståelig.Vi har videre fått godkjent utdannelsen hennes fra Ukraina etter standarden, alt godkjent minus ett år. Olia har også klar den høyeste norsktesten hun er nødt til å ta, norskprøve 3. Det holder til normalt arbeid, og til noen høyskolelinjer, for høyere utdannelse kreves Bergenstesten som hun ennå ikke har. Etter alt dette formelle er selvsagt det viktigste å finne seg noe meningsfylt å gjøre, enten en god utdannelse eller en god jobb.

Dette neste skrittet har vært Olias største bekymring og hva hun har satt alle krefter inn mot fra første dag hun kom til Norge. Hun har satt inn støtet alle retninger hun kan få napp, og har brukt timevis, dagevis og uke- og månedsvis på å søke rundt på Finn.no etter jobb, og på nettsidene til forskjellige utdanningsinstitusjoner etter studieplass. Hun har søkt på alt som har vært relevant og det meste som ikke har vært relevant, ingenting for høyt eller lavt, fjernt eller dumt, og som regel fått høflige avslag, eller noen få kanskje, men likevel ikke. Det har på det verste gått på humøret løs, men det er jo til å overleve, at det bare er humøret som blir råket.

Og nå i det siste ser det ut til å ha løsnet. Hun er ringevikar i et vikarbyrå, og storfornøyd med det, fordi hun nesten hver dag blir ringt til, og må ut å jobbe i en eller annen barnehage. Når hun kommer hjem skriver hun sirlige notat hvor hun har vært og hvor lenge hun har jobbet, og gleder seg veldig over muligheten hun har til å tjene egne penger. Hun er med det storfornøyd, og har for øyeblikket slått fra seg alle planer om å bli noe som helst annet enn ringevikar i barnehage, så lenge hun er ønsket der og får penger for å jobbe, har hun det bra.

Nå har hun nettopp fått seg egen mobil og egen bankkonto. Hun logget seg inn på Skandiabanken første gang i går. Snart skal pengene komme direkte inn på hennes konto, og ikke via en gammel reservekonto hos meg. Å bestille alle disse tingene har gått like greit for Olia, som for en hvilken som helst nordmann, det har ikke vært andre problemer enn de vi selv har tullet til.

Pengene Olia tjener går foreløpig uavkortet og vel så det til gaver. Selvoppofrelse er en så stor og naturlig del av Olia, at om noen mener oppofrelse er galt, så er det ikke så mye igjen av Olia om hun må gi slipp på dette. Det er ikke tillært eller noe hun mener er godt eller dårlig, det er henne. Det er fryktelig vanskelig å få gitt henne noe eller få henne til å kjøpe noe til seg selv, mens hun til enhver tid vil være parat til å gi fra seg absolutt alt for en av sine nærmeste. Her er vi komplimentære. Jeg er alltid parat til å ta i mot det meste, mens jeg vanligvis har vondt for å gi fra meg noe.

Jeg sier for spøk til Olia at det er farlig de dagene hun har fri, for da stikker hun alltid ut i en butikk for å kjøpe seg noe, det vil si, kjøpe seg noe å gi bort. Det har vist seg det er like farlig om hun ikke har fri, for hun stikker gjerne innom en butikk på vei hjem. Sånn som i går, hun hadde vært på en kjempejobb, varslet på forhånd og over åtte timer, og på vei hjem kjøpte hun hele dagens fortjeneste i gaver til familien for neste gang vi reiser til Kiev. Heldigvis finnes det en grense med at det fysisk blir umulig å få mer ned i kofferten, eller inn på flyet, så drøye to måneder før vi reiser ser det ut til å bli en nødvendig kjøpestopp. Og til Olias enorme glede og endeløse forundring kommer pengene raskere inn på konto enn hun klarer å bruke dem opp. Først nå er hun i ferd med å skjønne at Norge er et godt land.

Julehandel

Olia med dagens fangst. Interesserte kan jo gjette om hun er godt kledd fordi hun ikke har tatt av seg ennå, eller fordi det er kaldt i leiligheten min.

Olia blir sendt ut i barnehagejobb

I dag er det fridag og lesedag for meg. Jeg har vært gjennom pensum og tatt gode notater når det gjelder selve fysikken, men jeg går nå gjennom en gang til for å komme ordentlig inn i matematikken vi bruker. Dette er matematikk på høyere nivå, som det er en stund siden jeg har holdt på med, og da jeg holdt på med det, var jeg yngre og en helt annen person. Jeg holdt på i går til leggetid, og våknet to minutter før vekkerklokken i dag, for å fortsette straks. Matematikk kan være riktig besettende når man er i ferd med å få det til. For innvidde er det integraler, cosinus- og sinus-, og logaritmefunksjoner (og ikke minst sammenhengen mellom dem), rekker og imaginære tall som skal beherskes. Formlene står oppgitt i kompendiet vi bruker, jeg undersøker dem og forsøker for meg selv å vise hvorfor de må være som de er. Foreløpig er det en langsom suksess, men senest tre minutter på elleve – tre minutter før siste dag av VM i lynsjakk begynner -, fant jeg for alvor ut hvorfor Cos 2θ = Cos^2 θ – Sin^2 θ. Jeg måtte sjekke noen formler i formelsamlingen (Karl Rottmans) for å få det til.

Men det var altså meg. Olia våknet og stod opp omtrent en time etter meg, spiste frokost og drakk sin morgenkaffe, og gikk straks i gang med husarbeidet, klesvask, vask og søppelsamling. Det er klart, det er koselig å ha henne her, men hun snakker i vei og fra rydding og vasking kommer det alltid litt lyd. Siden det er eksamenstid, hadde det vært bedre å ha henne her en annen dag, for å si det sånn.

Og så er det slik at klokken litt over ti ringer de fra vikarbyrået. Det er tid for å bli sendt ut til barnehagejobbing. Olia sier alltid ja, alltid, uansett vær, sted og helse, hun reiser uansett. Denne gangen var det ikke lenger enn til Sandviken barnehage, gangavstand og lett å finne, og hun var ved godt mot og er frisk og fin, været er bra og alt er bra. Det blir en enkel jobb. Hun dusjer og skifter klær, og kommer seg raskt bort til barnehagen. I Sandviken barnehage har hun aldri jobbet før, noe som betyr at det er nye rutiner, nye barn og nye medarbeidere å forholde seg til. Slik er det som regel når man er ringevikar.

Mens jeg sitter og spiser lunsj ringer fasttelefonen. Den er det få som kjenner nummeret til, så dette er alltid en overraskelse. Det var Olia. Hun stod i Kirkegaten 1 i det som skulle være Sandviken barnehage, men som viste seg å være Sandviken menighetsbarnehage, og slett ikke den barnehagen hun skulle til. Hun skulle til Solbakken, bussavstand. Og hun var ikke så fortvilet over det, og at hun ikke visste hvor det var eller hvordan hun skulle komme seg dit, som hun var over at hun tapte penger på dette. Som ringevikar får du lønn fra du kommer, og finner du ikke frem, går det direkte på lønnsslippen.

Jeg var jo delvis medskyldig i at Olia var på feil sted. Det var jeg som hadde funnet stedet frem. Jeg hadde søkt etter Sandviken barnehage, som Olia fortalte meg, men hun hadde hørt feil på telefonen, som ofte kan skje når det er et fremmed språk, og man generelt bare er ivrig etter å komme seg ut. Vikarbyrået sendte melding hvor det var, ren rutine, men jeg sjekket ikke denne meldingen, og sendte henne ut til Sandviken. Først der ute leste Olia at hun skulle til Solbakken.

Så var det til for meg å søke etter Solbakken barnehage, mens jeg snakker med Olia i telefonen. Jeg hører hvordan hun optimistisk spør bussjåfør etter bussjåfør, på helt tilfeldige busser langs en av Bergens mest trafikkerte ruter «kjører du til Solbakken?» Solbakken ligger på en sidevei av en sidevei, det er klart ingen bussjåfør kjenner til stedet, som ikke kjører dit selv. Men jeg finner nå frem på Google Earth, det er ikke så langt fra Handelshøyskolen, og Handelshøyskolen vet Olia hvor er.  Så før jeg får forklart noe særlig mer enn at hun der skal gå langs Helleveien til hun finner Solbakken, har Olia lagt på røret og er på vei inn i en buss.

Slik er det å være ringevikar.

Olia har hatt sin første lønnede arbeidsdag i Norge!

For noen år siden vant jeg Stavanger Aftenblads konkurranse om å gjette på begivenheter for det kommende vår. Det var 20 spørsmål med tre alternativ på hver, spørsmål av typen «hvor mange regndager blir det i juli» og «hvor havner Viking i serien», og jeg klarte vel 14 av dem, eller noe slikt. Etter loddtrekning blant dem som klarte like mange, vant jeg, og fikk besøk av journalist med premie og spørsmål, og fotograf med kamera. Det ble bilde i avisen, og en fin ryggsekk med mer. Det var fine greier.

Min far – som alltid hadde et våkent øye for mulige konkurranser og leker – forelso at vi skulle ha en lignende spørrekonkurranse for familien. Siden har vi hatt det, selv om vi riktignok ikke har fått det helt til etter at han døde, det blir liksom rot med alt i hop. Men vi forsøkte i år også, hver av familiene som deltar skulle sende inn en liten samling spørsmål, og så skulle jeg velge ut de 20 beste. Blant spørsmålene jeg selv laget og selv valgte ut, var når Olia skulle få sin første lønnede arbeidsdag i Norge. Dette var i julen, hun hadde nettopp kommet til landet, og var allerede i gang med å søke jobber på Finn.no og hvor det ellers måtte være. Alternativene var før påskeferien, innen sommeren er over eller senere, om jeg husker noenlunde korrekt. Dagen før påskeferien fikk hun første telefonen fra Vikarservice, det var barnehagejobb fredagen før palmesøndag, og Olia slo seg selvfølgelig til – inntil hun altså husket vi skulle på påskeferie den dagen.

Nå er det imidlertid avgjort. I dag da jeg kom hjem fra jobb, først på formiddagen for å hente matpakken jeg hadde glemt, så på ettermiddagen for virkelig å komme hjem, så var ikke Olia der. Det betydde at hun ikke hadde vært der hele dagen. På bordet lå en lapp med en veibeskrivelse og et navn. Mobilen min var vekk, og da jeg ringte til den, hørte jeg den ikke og fikk ikke svar. Det ante meg hva som var i gjære. og anelsen slo til, Olia hadde vært på jobb. Hun kom hjem overlykkelig mens jeg laget middag, fiskegrateng fra mor, hun hadde vært på jobb, i barnehage, og alt hadde gått bra. Hun hadde snakket norsk som bare juling, og lært å si skarre-r av en 3-4 åring som het Lars, og ikke fant seg i en russisk rulle-r i navnet sitt. Han skulle bare visst hva slags dynamitt han la seg ut med. Men Olia var i perlehumør, og skarret på r-en som en franskmann også da hun kom hjem.

Hun har allerede lagt planer for hva hun skal kjøpe for pengene. Folk som kjenner henne, kan med en gang gjette. Det blir gaver. Hodet har gått i en hvirvelvind med planer siden hun kom hjem, og frem til hun måtte på norskkurset, litt forsinket. Som den ivrige russer hun er, gikk hun på jobb uten både frokost og matpakke, når hun skjønte hun hadde jobb, var det ut. Hun er lykkelig nå, og det er jeg også. Å få jobb var viktig for henne, og nå har hun klart det. Dette var den første, det kommer garantert flere.

Olia foran noen av bilene hun har tenkt å kjøpe for lønnen sin