Turer til Rusanivka

Jeg har endelig funnet ut at «venstre bredd» som  vi så ofte reiser til, er en liten øy som heter Rusanivka. Det er mulig det er en kunstig øy, lage av en kanal med samme navn. Snurren elven tar rundt denne lille øya virker ganske unaturlig, bein, smal og jevn som den er, men den omringer land på alle sider, så en øy er det. Og det er hit vi reiser oftest for å bade.

På fredag reiste jeg dit med Irina, bare hun og jeg, på vår første ordentlige badedag sammen for i år. I dag reiste vi også med vår kjære kone og mor, Olia. Begge dagene brukte vi mye tid på den italienskinspirerte restauranten Pesto, der det finnes et veldig flott lekerom for barn, og der Irina kan ha det gøy i timevis.

Fredag

Det begynte litt så som så. Jeg hadde en god morgen, som alltid, i Hydropark med trening og litt bading, og med forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret. På vei hjem var det espresso og cappuccino i tre omganger, til slutt i samme koselige kaffesjappe jeg nå er endt opp med å skrive dette innlegget. Frokosten er alle tiders, og etter trening og bading og kaffe er også appetitten og sulten på sitt rette nivå. Det går et par timer med til frokosten. Det er den verdt.

Så følger det som best kan kalles dødtid. Det går alltid litt tid fra frokosten er spist, til vi kommer oss ut. Denne tiden blir det gjerne varmere og varmere, og jeg blir mer og mer utålmodig. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, så jeg får liksom ikke kommet i gang med å gjøre noe skikkelig. Det pleier å ende med at jeg sjekker mer og mer perifere nyheter, tuller rundt på Twitter, leser artikler og meldinger jeg ikke hadde trengt.

Til slutt kommer vi oss ut. Det er en av de varmeste dagene i året, men Olia vil kjøpe sko, til Irina. Det er ikke sko hun trenger nå, men til neste størrelse, de hun skal bruke når hun vokser fra de hun har nå. Det gir jo mening, når Olia liker å kjøpe sko i Kiev, dit vi ikke kan reise hele året. Hun vil kjøpe på en av disse bodene utenfor supermarkedet vårt. De har ikke inne noen som passer, så det blir ikke noe kjøp, og vi skiller lag da jeg ikke holder ut lenger. Å kjøpe sko og være i butikk er ille nok, slike varme dager er det en tålmodighetsprøve jeg ikke består.

Enda en tilbakekallelse gjør at vi ikke rekker bussen, Irina og jeg, vi ser akkurat nummer 62 gå bort til Arsenalnaja, dit vi hadde tenkt oss. Nummer 38 passerer oss også, bort dit. Jeg spaserer med henne på skuldrene, i varmen, og tenker og tenker hvilken strand vi skal på, hvordan vi skal komme dit, og hvordan vi skal spise. Jeg er mett etter frokosten, men lille Irina evner ikke å spise like kraftig, hun blir sulten igjen.

Så kommer buss nummer 55 på andre siden, vi krysser veien, og hopper på. Det skal gi oss en nydelig dag.

Ennå visste jeg ikke at den kunstige øyen vi reise til heter Rusanivka, eller er jeg meg bevisst at det er en kunstig øy vi er på, for meg er dette venstre bredd, og venstre side av venstre side av venstre bredd. Når vi går av bussen på andre siden av Patona-broen, kan vi gå til høyre eller venstra. Nå går vi til venstre. Det er veldig varmt, og Irina har etter hvert lært seg triksene, rett opp på fars skuldre. Ikke gå selv.

Hun vil gjerne på alle lekeplassene, men hun får ikke lov i solsteiken. Det vil jo ikke være kjekt for henne heller, apparatene er brennvarme. I stedet tenker jeg å prøve oss i den omtalte Pesto, restauranten vi tilfeldigvis hadde oppdaget for noen dager siden, og der det er et lekerom.

I lekerommet fant Irina sitt lille paradis. Et av flere, får man si. Det har de beste elementene fra Leo Lekoland, små baller i forskjellige farger, og en sklie å skli ned i dem. Dessuten er det rør å krype i, og forskjellige myke ting i plast og gummi og moderne materialer, å leke i og dunke på. På toppen finnes det vanlige leker. En barnepasser er der også, så det er virkelig voksenvennlig. Vi foreldre kan kose oss med maten.

Jeg bestilte en pizza, det viste seg å være tilbud på, to for én. Så jeg bestilte en pizza, fikk to. Normalt hadde dette sklidd rett ned, men det er et gjennomgangstema og jeg må gjenta igjen og igjen, babusjkas frokoster er kraftige. Jeg er mett gjennom dagen. Så i stedet for å spise så mye pizza, bestilte jeg øl på øl på øl, tre stykker, og så en cappuccino til slutt. Jeg kunne sjekke nettet i ro og mak, lese skikkelig, og samtidig se gjennom vinduet til Irina i lekerommet. Hun hadde funnet seg en gutt å flørte med. Eller motsatt, den litt eldre gutten var vill etter henne. Jeg syntes han kanskje var litt vel voldsom, grep henne i foten, og var ganske ivrig, men når jeg var inne og sjekket, eller Irina kom ut, så var det bare fine greier. – Ja igrao s masikom, sa Irina. Søtt klarer hun ikke å si ordet for gutt, maltsjik, og sier i stedet masik, som er et kjæleord. I en av de første konfliktene jeg hadde med min kjære kone, skjønte jeg at konflikten var slutt da hun i en tekstmelding hun svare på når hun kom hjem, begynte med: masik.

Pizzaen vi ikke klarte å spise ble pakket i ordentlige esker, on-the-go, take-away, og så var det å hente Irina i lekerommet. – Er hun alltid så ulydig? spurte barnepasseren. Det er hun virkelig ikke, jeg liker å se på Irina som lydig, men vi må vel kanskje se på at vi ikke skjemmer enebarnet bort. Hun var ikke noe stort problem, det var hun virkelig ikke, ingen skriking og skråling, men det hun gjorde, det var å ta vanlige leker inn blant lekekulene å skli ned i, og å kaste kulene ut. Det var ikke lov. Og det kan godt hende, at barna her i Kiev, bedre enn Irina, lar være å gjøre det når barnepasseren sier det ikke er lov. Jeg så selv Irina prøve seg, med en dokke. Hun hadde den i venstre hånd, mens barnepasseren satt til høyre for inngangen til plast- og krype- og tullerommet. Irina serverer et bredt smil, det gladeste og mest sjarmerende hun evner å sette opp, så skyter hun fart og forsøker å smette inn med dokken, – men den gikk ikke, dokken ble tatt fra henne. – Er det på den måten hun er ulydig? spurte jeg? Ja, sa barnepasseren.

Sså var det tid for bading. Det var begynt å kveldes, solen stod lavt, temperaturen var behagelig, og den bitteliille stranden vår hadde sol bare helt nede ved vannet. Ellers skygget trærne.

Vannet i Dnjepr er ofte uappetittlig,  alltid skittent og ugjennomsiktig, ofte med grønt plantegraps og liljer og forskjellige planter. Sent på sommeren kommer det jeg tror er alger, jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, grønt plankton som flyter, det ser ut som maling. Dette året har det kommet tidligere, og denne dagen var det enormt. Den lille vika vår var dekket i grønt. I liljehjørnet bortenfor var det som om noen hadde helt malingspann på malingspann med grønn maling, miljødumping. Men det er altså maling, eller plankton, eller hva det var.

Det stoppet imidlertid ikke Irina og meg. Vi badet. Akkurat som vanlig. Det kan godt hende det grønne er giftig, og at en miljøforskrift i Norge ville gjort bading ulovlig, jeg tenker jo på hvordan vi på Ganddal aldri badet i Stokkalandsvannet vårt en tid i barndommen og ungdommen, kan det ha vært verre enn dette, da?

Det er en litt eldre jente der, som Irina blir venninne med. Jeg tror hun het Marina, men alle de forskjellige venninne hun treffer går litt i surr for meg, nå som jeg er havnet i å måtte skrive postene litt på etterskudd. Uansett, de to lekte noe voldsomt, med Irina nok som den førende når det gjaldt å gå uti vannet, Marina når det gjaldt kleskode. Marina gikk i sko, det ville Irina også gjøre, og tok skoene sine på. Selvfølgelig var det en forskjell, da Marina hadde gummisko, i nærheten av klogger, mens Irina hadde ikke så verst fine sandaler, de Olia ville kjøpe nye for, siden de snart vil være for små.  Men vår vesle Irina er av og til så bestemt, at det ikke lønner seg eller nytter å si i mot. Skoene skulle på. Det samme gjaldt motsatt, da Marina tok av seg klærne, og badet naken. Det samme gjorde Irina.

På dette tidspunktet var det ikke så mange igjen på stranden. Det meste var skygge her nede, nå. Og trusen blir fort full av sand og graps, der i vannet og stranden. Det er klart det kan være deilig å ta den av.

Hun andre, Marina, var ganske godt oppdradd. Moren satt med klærne på hele seansen, altså ingen bading på henne, men hun stolte likevel på at jenta ikke gikk for langt ut, når hun sa hun skulle snu. Jeg hadde mindre kontroll, kan man si. Det var ikke noe problem, så lenge jeg stod i badebukse. Da kunne jeg jo komme meg ut på et blunk, om det skulle skje noe. Da jeg hadde skiftet til kortbukse, derimot, med mobil og penger og det hele, da var det litt mer problematisk. For Irina, hun snudde ikke, bare fordi jeg sa hun skulle gjøre det.

Hun skulle jage ender. Og det ble ikke så lett, da endene svømte inn i det grønnskitne liljehjørnet. Irina gikk inn dit hun også, med vann til over maven, blant liljer og tykt, grønt vann. Ikke gå dit, snu, sa jeg, med stadig mer sint stemme. Men Irina skjønte jo utmerket godt at jeg ikke hadde noe å true med. Jeg stod jo der på land, i kortbuksen, jeg kunne ikke komme ut og hente henne. Så hun gikk dit hun ville. Og lenger enn jeg syntes det var behagelig å se. Sånn at jeg måtte vurdere å skifte tilbake til den våte badebuksen igjen.

Alt gikk imidlertid fint. Og på vei tilbake, er det faste stopp på flere lekeplasser. Irina får også sin «melkecoctail», en russisk spesialitet, veldig, veldig søt melk, eller melk tilsatt smaker og farger. Jeg vet ikke, hun kjøper jordbærsmak, og jeg kjøper kaffe.

På vei hjem blir det på ny buss nummer 55. Det bleier å være en konduktør, de får så lite betalt at man bør ikke tenke på det, og de bruker sitt arbeidsliv på å sitte i overfylte og varme busser hele dagen, og å gå og samle inn penger og levere ut billetter. Noen av dem sper på lønnen ved å selge samme billett flere ganger. Det er noe vi støtter dem i, disse vanlige menneskene er langt dårlige økonomisk utstyrt enn det offentlige Kiev og Ukraina, de trenger pengene mer enn busselskapene. Uansett, i denne bussen sent på kvelden var det ingen slik konduktør. Da ble jeg i tvil om hvor jeg skulle betale billetten. Det eneste var konduktøren, de sitter bak lukkede dører og skjermer, nesten som piloter i fly, og det er en liten luke der å stikke penger inn. Den forsøkte jeg å bruke, men da ble jeg brukt munn på av sjåføren. Jeg vet ikke hva det var, men jeg fikk i hvert fall ikke betalt.

Søndag

I dag (som allerede er to dager siden, her jeg sitter og skriver posten, tirsdag morgen, på vei mot formiddag) prøvde vi å gjenta suksessen. Nå også med Olia. Morgenrutinene er de samme, jeg står opp først, flere timer før de andre, og de timene brukte jeg til trening, bading og lytting til foredrag på mobilen i Hydropark. På vei hjem blir det noen kopper kaffe, espresso, flere når det er nær helg, som det var i dag. Deretter er det kraftig frokost, og så er det den etter hvert omtalte ventetiden. Vi har avtalt og er enige om å bruke dagen slik jeg brukte min på fredag, bare at nå skal også Olia være med. En stund er hun inne på tanken om å avtale med mor til Sonja, å møtes på Pesto, slik at de to kan snakke sammen, mens Irina og Sonje leker i lekerommet. Men det blir ikke noe av. Det blir vi tre, Olia, Irina og jeg.

Olia har som alltid disse ærendene sine, alltid noe å gjøre. Nå gjelder det å få sagt fra til hun som hun skulle kjøpe sko av, at hun ikke skal kjøpe allikevel. Det er ingen stor sak, vi reiser over til andre siden av elven, over til Rusanivka, og nå er Olia parat ved aller første sjanse. Hun kjøper kaffe og kioskmat, den maten jeg vil unngå nesten for enhver pris, pølser pakket inn i brød, fylte greier med alt mulig, sånn som står utstilt hele dagen, og kanskje lenger, før det blir solgt. Olia er vant til det, og liker det godt. Særlig fordi det er så billig. Mens Olia spiser denne plastmaten, og jeg drikker kaffen, som er overraskende god, så svinger Irina seg i noen lekeapparat til en avskiltet restaurant.

Plutselig vil Irina videre, og vi ender etter hvert i Pesto, restauranten med lekerommet. Egentlig hadde vi tenkt oss hit etter badingen, men det blir lettere med Irina å gjøre det straks. Nå som det er søndag, er det langt flere barn i rommet, og de har også leid inn en klovn til å leke og underholde. Det er ingen profesjonell klovn, det er en barnepasser, nanja, i klovneklær. Irina er ikke så veldig opptatt av klovnen, men liker lekerommet like godt som på fredag. Olia og jeg får god tid til å snakke sammen, spise pizza og drikke øl og kaffe. Olia er lykkelig. Hun har bestilt kaffe Amerikano, med melk, og har fått melken i en bitte liten metallmugge ved siden av. Hun har også fått en liten mugge med ekstra vann. Hun koser seg med kaffen og disse små muggene. I kjent stil drikker hun melk, rett fra muggen (som er liten som en finger), og blir skuffet og helst litt irritert da muggen blir ryddet bort, selv om det var melk igjen. For dette blir hun så fornærmet, at hun gir mindre tips enn hun ellers ville gjort. For oss må man aldri, aldri rydde tallerkener, glass og bestikk om det er noe igjen,  vi vil alltid ha alt, alltid.

Denne dagen er vi noe tidligere nede ved vannet, enn Irina og jeg var fredag. Vannet er også blitt rent igjen, eller renere, det grønne planktonene er vekk, eller ligger bare der inne i liljehjørnet. Irina er blitt badehelt igjen, hun og jeg leker vilt. En annen far leker også ganske tøft med sønnen sin, på 7-8, kanskje, men blir helt parkert av Irina og meg. På et tidspunkt setter jeg henne på foten min, helt ytterst med leggen, og snurrer rundt mens vi synger ride-ride-ranke i to versjoner. I den andre slutter det med at hunden sier voff-voff-voff, og så skal barnet falle. Her i vannet gjør jeg det med å ta foten vekk, og Irina går selvfølgelig rett til bunns. I det grumsete vannet ute mot dypet hvor vi er, forsvinner hun nesten av syne, ganske skummelt egentlig, selv om det bare er snakk om få sekunder før jeg løfter henne opp igjen. Irina er helt i hundre, kjemper litt for å åpne øynene og tørke ansiktet, så vil hun gjøre det en gang til.

Vi badet skikkelig, denne dagen. Flere ganger.

Olia er skeptisk til søtsaker og kjemikat, som hun sier det, nå om dagen, så det ble ingen melkecocktail i dag. I stedet fikk Irina en slags kakao, eller hva hun fikk, sjokoladedrikk, varm. Jeg hadde noe så sjeldent som drukket meg mett på kaffe, så jeg var ikke egentlig interessert i det. Jeg kjøpte ingenting. I stedet satt Olia og jeg og snakket sammen, og så på Irina som lekte på den lille, kvadratiske lekeplassen, den som ligger så vakkert i kveldssolen. Det er alltid barn å leke med, men her var det ingen som gav inntrykk godt nok til at jeg husker det. Snart var vi på vei videre hjem. Først løp Irina av gårde selv, så fort og langt at Olia måtte løpe etter henne, så ble hun satt på fars skuldre.

Også denne gangen, på buss 118, var det ingen konduktør å selge billettene. Nå fikk jeg Olia til å betale i luken. Hun klarte det uten problemer av noe slag.

Supertur til Sele

Irina er herlig om dagen. Det har hun vært hele livet, men det er noe ekstra nå, som hun lærer å snakke i en rasende fart, og de fysiske utfordringer barnelivet har å by på blir overvunnet, én etter én.

Søndag er turdag, og nå på senvåren blir jeg sterkt tiltrukket av stranden, havet, sjøen. Det var en litt grå og kald junidag, så det kunne ikke bli snakk om bading eller tradisjonelt stranliv, noe forresten Irina gjorde noe med, og på godt vestlandsk vis lot været være været, og heller kledde seg og oppførte seg som situasjonen krevde. Ikke som været krevde. Det er noe av essensen med å være vestlending, mener jeg. Vi kan ikke la oss styre av været, vår oppgave er å overvinne det.

Det var imidlertid litt frem i tid. Moren er fra Kiev, der lar man seg styre av været noe så til de grader, og det er alltid, alltid, alltid for kaldt. Lille Irina ble utstyrt med vinterkjeledressen og tykke støvler, med foring. Hun kunne reist til stranden sånn kledd, i januar.

Nå var det juni, men 12 – 13 grader, så klærne var urimelige. Jeg hadde selv den en ganske tykk treningsbukse, ganske tykk genser og jakke utenpå. Kona insisterte på jeg skulle ha lue også, men der gikk sannelig grensen. Lue etter påske er ren galskap. Ingen temperatur kan få lue på mitt hode i juni.

Ute på Sele var det ikke så veldig mange folk, denne pinsesøndagen. Det var rikelig med parkeringsplasser, stor ro, god fred. Irina hylte av lykke over å være på stranden, og løp litt rundt på rullesteinene med en gang. Så trasket vi av gårde mot hengebroen.

I sekken hadde jeg en termokopp kaffe, to skiver til matpakke, og rett i koppen elendig tomatsuppe. Og sjokolade. Jeg tenkte vi skulle komme oss til selve stranden, så kunne Irina sitte litt og grave med ei bøtte og spade vi hadde med, litt strandleker. Så kunne jeg sitte og drikke kaffe, og tenke, sånn som jeg pleier.

På vei til hengebroen var det å balansere på gjerdet, se på løvetann og andre blomster, og i det hele tatt. En laksefisker fikk fisk akkurat i det vi kom. Moderne laksefiske er way beyond det jeg kan like av naturopplevelser, det er forvandlet til kaksefiske, egen parkeringsplass har de, og gapahuker og hytter og styr setter de opp over alt. De tar seg til rette, og demonstrerer sin rikdom og eksklusivitet. Han her som fikk denne fisken skal jeg ikke dømme, jeg kjenner ham jo ikke, og for Irina var det jo veldig kjekt å bli introdusert for begrepene fisker, fiske og fisk. Vi har en slektning med fiskerettigheter i et fiskeholdig vann, så det blir ikke lenge til vi også skal prøve oss.

Irina likte jo godt hengebroen også, selvfølgelig. Og elven og det hele, hun pekte og spurte og forklarte, hoppet opp og ned, og løp frem og tilbake. Sånn som barn gjør.

Over på andre siden introduserte vi ballen vi hadde med. Det er litt gress der, og det går an å kaste og sparke ballen så høyt opp i luften man bare kan – den kommer aldri bort eller detter ned på veien, slik den gjør i hagen vår. Her begynte det også å bli noen aldri så små tegn til solgløtt, og jeg forbannet meg selv for n’te gang over igjen å ikke ha tatt med meg kortbukse, hvordan er det mulig, i juni? Kortbuksen skal alltid med. Irina tenkte jeg også på, i den varme kjeledressen. Alle klærne jeg hadde rasket med meg, «i reserve», lå igjen i bilen. Og konemor Olia hadde gitt streng beskjed om at klærne under kjeledressen ikke var presentable, kjeledressen måtte være på.

Alright, vi kom oss over de karakteristiske sand- og gresshaugene som så vakkert liksom rammer inn jærstrendene. Irina er veldig nær å finne frem til konseptet å hoppe ned fra disse haugene, sanden er så myk at det gjør aldri vondt. Hun er helt uredd nedover og oppover dem. Og hun er ellevill med stranden, sanden og havet. Her er det noe som er biologisk helt riktig med oss mennesker, dette liker vi, et eller annet med havet og bølgene er veldig vinnende, fra de helt små barn til de veldig, veldig gamle. Jeg vet ikke om noenting annet som er så forenende, som så mange ulike typer og grupper av mennesker i så ulike livssituasjoner, kan like det. Selv er jeg solgt, og har vært det hele mitt liv.

Sånn sitter jeg og tenker, med kaffekoppen min, og de to skivene. Irina putler og graver i sanden. Hun prøver seg på litt skive hun også, men har ingen respekt for sanden, har ikke lært seg å engste seg for det, og vil selv holde skiven med sine sandete fingre. Mister biten sin i sanden også. Og blir veldig plaget av en hårtjafs som har kommet utenfor luen, og stadig blåser bort til munnen og ansiktet. Når hun tar den bort, som hun må gjøre hele tiden, får hun sand i fjeset.

Det er det verdt. Ingen klage, ingen påkalling av oppmerksomhet for dette problemet. I stedet løper hun bort til elven. Jeg sitter først rolig, faller hun uti, som hun ikke kommer til å gjøre, så er det omtrent hundre meter bort. Jeg er der på tjue sekunder. Nei, Irina er for mye verdt. Det går ikke an å risikere noen ting, jeg går bort til elven jeg også, spiser maten min og drikker kaffen der. Irina hopper uti elven, den er helt grunn, her i det den er i ferd med å ende i sjøen. Den går ikke over støvlekanten. Irina ramler også, rett på rompa, uten at det ser ut til å bry henne så mye.

Vi spiser og drikker den tynne, ekle tomatsuppa, og Irina får rikelig med sand oppi den også. Jeg tenkte på å ta med t-skje å røre med, men skje å spise med, glemte jeg. Så det blir t-skjea, og å drikke. Den våte skjea mister Irina rett i sanden, sanden setter seg helt fast, umulig å få av. Jeg drikker de siste rester suppe. Irina leker enda litt til, der med den lille elvebredden, der på sandkanten.

Så er det første forsøk på å tusle oss hjemover. Turen er vel ennå ikke halvveis. Både Irina og jeg har stayerevne. Min er ubegrenset, Irina er mitt barn. Vi ser horder av familier komme og gå, mens vi blir, vi blir. Vi blir.

Jeg svinger Irina opp på sanddynene, opp på haugen, og hun sklir seg ned et par ganger. Så er det opp og gå, mens jeg fotograferer og filmer. Det blir alltid fantastisk film av sånne scener, lille Irina som småløper, det majestetiske havet og bølene, den store brede horisonten, lyset og fargene. Det er umulig å få dette feil.

Så er det på tide å ta mot venstre, mot broen og bilen. Irina tar mot høyre, mot stranden og sjøen. Barn av sin far. Hun sklir seg ned, en lang, lang sanddyne, en som vil kreve litt arbeid å komme seg opp igjen, for et lite barn. Og der, nede på stranden, tar hun av seg støvlene og de tykke sokkene. Barbeint og i kjeledress, er hun nå. Et vakkert syn.

På ny løper hun ned mot elven, litt lenger fremme, helt i munningen, der det også er en annen liten familie. Faren der er i kort bukse og t-skjorte, og også barnet er lett kledd, i tynn bukse og genser.

Det er uakseptabelt. Skal noen liksom være mindre kledd enn oss? Snart tilbyr jeg Irina å ta av kjeledressen. Det er som å slippe bremsepedalen. Endelig er barnet i fri fart. Nå er hun en energibombe, i tynn bukse hun også, et par tynne ull- og bomullsgensre. Lett og fri. Hun hyler sine karakteristiske gledeshyl, hopper og spretter, løper rundt omkring, opp og ned elven, iskald på bare ben, men det er jo så enormt dette livet og friheten og stranden og sjøen og bølgene og lydene og sanden, og alt. Snart ryker den ene genseren, den andre, og den tynne, tynne buksa. Irina løper rundt i bare bleien, levende som få.

Og så går bleien av også. Da er det uimotståelig for Irina, hun setter fart, og løper av gårde. Helt til Bore. Rett og slett helt til Bore, neste strand. Det er nesten litt pinlig, hun er flere hundre meter foran meg, naken og lykkelig, mens folk går omkring i tykke ytterjakker og andre vinterklær. Irina skiller seg mildt sagt ut. Sekken har jeg lagt igjen oppe på haugen vi skled ned fra, klærne har jeg lagt igjen nedenfor den haugen, så vi finner den igjen. De er bare en prikk, langt unna.

Jeg prøver å lokke Irina med meg tilbake, men det er ikke snakk. Hun flykter, rett og slett flykter opp en sandhaug. Kryper opp med en energi bare naken frihet kan gi. Jeg prøver på ny å få henne med, jeg liker jo at tingene skal være frivillig, det er sjelden tvang når det er jeg som styrer. Men hun kan ikke være for lenge uten klær, det er ingen varm junidag, dette. Irina, derimot, vil bare videre. Det er som om hun lukter lunten, at jeg vil ha henne tilbake for å kle på henne igjen. Og nå som hun har det så fantastsisk!

Lokkemiddelet som fungerer er å ta henne med til sjøen. Da kan vi løpe opp og ned bølgene. Jeg har lave tursko, de tåler ikke vann, så jeg kan ikke være uti litt engang. Irina er naken, og kan være uti så mye hun utholder kulden og den naturlige, elleville skrekken for bølgene. Det blir ikke så mye, for hun må og vil holde meg i hånden, det blir å løpe opp og ned, og unngå bølgene. På denne måten får jeg beveget henne tilbake. Og så er det trikset vårt, med å svinge henne rundt og rundt, over bølene, mens jeg holder henne i armene. Armene til vår lille Irina er så sterke at de tåler det.

Oppe med klærne finner hun seg i å få dem på. Hun er nok litt kald. Skoene kan vente til vi er oppe og går på stein, i sanden er det best å gå barbeint. Over hengebrua går det nå veldig seint, lille Irtsjik har vennet seg til det, og med lette, tynne klær er hun fri til å klatre og hoppe.

Sonja, 5 årig venninne!

Hun het Sofie, og var fra Jørpeland. Men hun hadde mor og bestemor fra Russland, og går derfor inn i det russiske navnesystemet, der Sofie blir Sonja. Vi traff henne på det vårlige arrangementet til Trojka Rogaland, en forening for russere i Rogaland, en slags søsterforening til Rogaland – Novgorod, som jeg har tilknytning til, og arrangementet fant sted på Arboretet på Sviland, tradisjonen. Sonja er fem år, og ble lille Irinas første, ordentlige venninne!

Lille Irina og jeg reiste tidlig ut til Arboretet. Arrangementet skulle begynne klokken fire, vi var der allerede klokken tre, for å få litt utetid blant blomster og planter, først. Det var sommerfugler og fugler, mye å se på, og det var en fin stein å klatre på. Så det var stor stas.

En litt eldre kvinne kommer gående mot oss, en pensjonist. Hun vil ha oss til å ta et bilde av henne, men hun bruker et russisk ord, fotokader, og avslører med det sitt opphav. Jeg slår straks over til russisk, og det går en stund før hun forstår det, at hun snakker til meg på norsk, men får svar på russisk, og at jeg kan holde en samtale om alle tema, på russisk, og uten nødord fra andre språk for å legge bro over manglende ordforråd. Lille Irina skjønner like godt norsk som russisk, så til henne kan man snakke russisk som til hvilket som helst russisk barn.

Den gamle damen blir nærmest i ekstase over at det er en nordmann som har lært seg språket helt skikkelig, og som er ekte og oppriktig glad i Russland og russere. Vi snakker hele den lille timen frem til arrangmentet begynner, og utveksler telefonnummer også. For lille Irisjka ble det imidlerid litt kjedelig, hun mistet oppmerksomheten min, og ville nok helst jeg skulle slutte med den veldige snakkingen. Da vi kom tilbake til huset, eller kafeen, der arrangementet skulle foregå, måtte jeg forlate den gamle, og heller bli med Irina.

Det var der vi traff lille Sonja. Hun hadde akkurat det samme problemet. Altfor mange voksne, med alt for mye snakk. Hun var svært sjenert og søt, og enda hun var to år eldre, så hun på Irina helt på likefot. Det var med en gang kontakt, øyekontakt, og her var det sosialt spill som bare barn kan gjøre det. Helt naturlig og ukunstlet, ikke den voksne høflighetsformen med å hilse og utveksle litt snakk med dem man møter. Irina og Sonja hadde disse blikkene, om det kunne være noe her, og ikke mer tilnærming før man hadde funnet det kunne det kanskje være.

Først lekte de med å klatre opp på et rekkverk, og så løpe vekk fra det igjen. Det er sånn primitiv lek Irina kan, hun elsker å løpe sammen med noen. Hun har ikke språk til avansert lek, men hun kan få med seg samhandling i at nå klatrer vi, nå løper vi, og så ler vi. Lille Sonja var helt vidunderlig, helt med på Irinas lek, og stadig blikk og små smil, om hun gjorde det riktig.

Sånn lek har Irina vært med på før, men nå utviklet det seg. Sonja ville ha Irina med på andre ting, og begynte å snakke til henne, på russisk. Det var veldig spesielt, et stolt øyeblikk, for meg som far og se hvordan lille Iras hjerne jobbet på absolutt høygir, for å få med seg og prøve å skjønne hva Sonja ønsket av henne. Irina skjønte at dette var viktig, hun måtte skjønne disse ordene og gjøre det riktig, for å være med på leken. Det var enkle, vennlige kommandoer, poidjem, vi går, posmotrim kampingbil, vi ser på campingbilen.

Lille Sonja og familien hennes hadde nemlig reist med campingbil, eller bobil, fra Jørpeland. Nå ville hun vise den til Irina, en fantastisk gest. Irina kunne nok skjønne ordene, men ikke forstå hva hun skulle få være med på, så både jeg og Sonjas bestemor (babusjka!) måtte være med og oppmuntre henne. Snimai botinki, ta av skoene, sa de, og tok Irinas små sko av. Så løp Irina inn i campingbilen, og la seg i sengen. Dette må ha vært et høydepunkt i livet hennes.

Siden var Sonja dronningen av verden for Irina. Alle andre kalte henne Sofie, det må sies, men for Irina og meg var hun Sonja. Det er den første personen utenom slekten Irina virkelig har lært navnet på, og brukt navnet til. Det er et skritt på veien for henne til virkelig å forstå konseptet med navn, uvanlig nok har hun jo ennå ikke sagt eller brukt sitt eget. Hun er så vant bare å være med folk som kjenner henne eller folk hun aldri vil se igjen, at navnet liksom aldri har blitt noe spørsmål. Sonja brukte navnet, Ira, kom! Nå går vi dit, nå gjør vi det, nå skal vi det, ordentlig lek, og med ord.

Hver gang de løp noe sted, var jo Sonja straks 50 meter foran. Men Irina gir seg ikke, utallige turer med meg Mr. far gjør at det er god kraft og kondisjon i de små beina, hun løper etter, og kommer frem, hun også. Det gjaldt også når det kom en tredje i flokken, en fireåring, noe som gjorde at Irina på ennå ikke tre ble litt hektet av. Det var imidlertid ingen vond vilje fra de to eldre, det var bare at Irina var litt for liten til helt å henge med. Særlig når de løp, som de gjorde hele tiden, og når de fløy, som de lekte mot slutten. Irina har også lekt at hun er fugl, fly og flue, så dette kan hun. – Ty samoljet, sa jeg til henne, – du er et fly. Og det var hun helt tydelig, med armene ut, og løpende opp bakken etter Sonja, hennes første, ordentlige venninne.

Første 17.mai-feiring med Irina

Vår lille Irina har to hjemland. I det ene, Ukraina, får vi nå vite president Porosjenko stenger de gigantiske nettstedene vKontakte, mail.ru og Yandeks. Det er russiske internettgiganter tilsvarende Facebook, gmail og google. I Ukraina er det fem ganger så mange som bruker vKontakte, enn som bruker Facebook. Mine første mail til min kjære kone gikk til hennes adresse på mail.ru. Yandeks er standarden nettsøk foretas fra når vi er i Ukraina. Handlingen kan sammenlignes med å stenge Facebook, gmail og google. Ordren fra Porosjenko er at ukrainske nettoperatører skal blokkere disse sidene. Det er et uhørt inngrep i folks privatliv, selvfølgelig, og det er et eklatant brudd på ytringsfriheten som liksom skal gjelde i landet, og det gjør at de tilsvarende amerikanske gigantene kan tjene enda mer penger. Det er kanskje derfor vi hører så lite om dette her i vest?

I det andre hjemlandet til vår lille Irina, var det i dag nasjonaldag, fjernt fra all politikk. Vi skal minnes frigjøringen, uavhengigheten og grunnloven, men det er ikke så mye snakk om det som det en gang var. Eller kanskje var det bare Irina og jeg som ikke var på de riktige stedene. Tidligere på 17.mai har dagen vår stort sett gått med til en ekstravagant stor og lang frokost. I fjor prøvde vi oss utenfor døren, men det var etter alt var stengt og pakket ned, og turen vår ble ikke stort annerledes enn den vi gjorde hver dag tiden jeg var i fedrepermisjon. I år var målet å komme oss ut, og være med, og det klarte vi.

Frokosten var stor og god, men ikke så overdådig som vi har pleid å ha den. Det skyldes også at jeg ikke fikk Irina med meg i butikken om kvelden 16. mai, hun ville heller hjem etter å ha vært i lekeparken, ingenting vi kunne kjøpe i butikken lokket henne med. Så det ble det overdådige pålegget vi har til vanlig. Jeg laget ferske rundstykker, blandet grovt og finmalt rugmel uavhengig enhver oppskrift, og fylte på med hvetemel til deigen gikk an å behandle. På rundstykkene var det brunost og kvitseidsmør, hvitost og skinke, fransk ost og paprika. Litt å velge mellom hadde vi jo, selv om vi ikke fikk kjøpt inn spekematen jeg føler hører med.

Deretter var det å få på seg finklærne, finne frem flagget, og komme seg ut. Både Irina og jeg hadde på de samme klærne vi hadde i Daniels konfirmasjon, jeg hadde bare et annet slips til dressen. Irina hadde nettop lært ordet flagg, og fikk virkelig bruk for det den korte veien bort til den ennå nybygde barneskolen vår. På veien var det fullt av andre folk i fine klær og flagg. Det var til og med en katt, så det ble nesten rent for mye for Irinas unge barnesinn – så mange inntrykk på en gang! For første gang fikk hun ordentlig se andre barn gå bort til katten, klappe på den og kose med den, og dermed fikk også Irina en ny strategi å prøve ut.

Borte på skolen traff jeg på en nabo fra Austrialia. De har barn på akkurat samme alder som Irina, så de to fikk lekt litt. Jeg fikk også støtt på problemet med å hilse 17. mai på engelsk, den norske i min barndom var bare «Hurra for 17. mai», mens nå har man visst helt begynt å si «gratulerer med dagen». Det uttrykket hører for meg hjemme til bursdager, men i tradisjoner som skal binde oss sammen, gjelder det jo å si det samme som alle andre. På engelsk fikk jeg ingen til å stemme, og den easy going australieren smilte også at uttrykket han foreslo, var litt awkward.

I mens lot Irina 17.mai-aktivitetene være som de ville. Hun var opptatt av klatrestativet, og å løpe rundt i ballbingen. Gjerne ønsket hun å få andre barn med i å løpe, og kanskje til og med være bjørn! men hun hadde vanskelig å få andre med seg på denne lure ideen. Selv faren var litt gjenstridig, denne dagen, det var litt vel mange folk til stede for å løpe rundt og være skummel bjørn, dessuten var jeg i dress. I klatrestativet viste Irina finn fremgang, og fremragende tøffhet. To ganger ramlet hun rett og slett ned. Bang på ryggen, i singelen under. Uhellet skjedde hver gang med det at hun skulle forsøke å klatre opp en enkel snor, et tau fra bakken på skrå opp til selve stativet. Det hadde nok vært mulig, men tauet var veldig tynt, og hun fikk snurr da hun skulle svinge seg opp på det, og ramlet ned på andre siden.

– She’s a tough one, sa australieren. – She just shakes it off.

Lekene

Da det australsk-norske paret med barnet i barnevogn gikk hjem, gikk Irina og jeg videre til lekene. Irina har aldri vært med på noe slikt før, og var nysgjerrig avventende på hva alt var. For første gang hadde faren heller ingen finansielle problemer. Det var nok av tikroninger og tjuekroninger i lommen, og mye mer der de kommer fra, så det er ikke noe å tenke på. Hun kan få spise så mye is og pølse hun ville, og være med på alle aktiviteter som passet for henne. Men vi greier ikke fri oss fra tanken at vi med et slikt forbruk nærmer oss det babusjka får i pensjon i Kiev, om mama Olia var med, ville pengekranen blitt stoppet. Det er sløsing.

Først var det fisking. Irina var veldig spent, og hadde veldig lyst, men fikk det nok ikke helt til, og skjønte nok heller ikke helt hva det var. Resultatet var en hund å sette på sykkelen, som ringeklokke. Så var det å kjøpe is, fruktis. Det kjøper vi så godt som aldri i Norge. Isen er bedre og billigere i Ukraina, og mama Olia er også veldig skeptisk til alt som er kaldt, barn skal ikke spise og drikke kaldt i hennes tradisjon. Og vårt barn er begge deler. Etter å ha spist isen, var det å prøve trehjulssykkel for barn. Det var ganske vanlige sykler, folk flest har vel kjøpt en slik selv, så det var kanskje derfor det for akkurat denne aktiviteten sjelden var kø. For Irina var det en debut, prøve å sykle selv. Etterpå var det et sukkertøy i premie.

Og mens hun spiste den, fikk hun også en pølse. Så spurte hun selv om is, og fikk det også. Det var ikke måte på. Og mens hun spiste den, begynte barna rundt henne å blåse såpebobler de hadde fisket i fiskedammen. Det ble rent for mye for Irina, enda en gang, is og sukkertøy og pølse og såpebobler, mange folk, og flagg, og såpebobler, og is, hun hoppet rundt og kom med gledeshylene sine, forsøkte å fange såpeboblene, samtidig som hun ikke måtte glemme å spise isen, noe hun likevel glemte. Den måtte jeg spise opp, siden den smeltet og satte flekker på den fine kjolen.

Hjem til pølser

Klokken cirka ett var det slutt. Lille Irina var den siste som kom i mål med potet i skjei, og hun fikk det absolutt siste sukkertøyet. På sine egne føtter gikk hun hjem, som vanlig, og da vi kom til huset sa hun po-russkij, siden språket nå skal skifte fra norsk til russisk. Det har vi nå helt innarbeidet, hjemme er det russisk, ute er det norsk. Mama Olia var i gang med studier og strikking, karakteristisk begge deler på en gang, og med et håndkle i håret som tørket. Vi laget oss til en bunsj pølser, Irina og jeg, og spiste dem på den nylagde terrassen vår. Der fikk jeg også kaffekoppen jeg lot være å kjøpe oppe på skolen. Og Irina fikk sørget for å søle skikkelig på kjolen, så vi ikke skulle ævre så redd for den lenger.

Og så til Sandnes

Det var såpass vellykket ute, at vi ville prøve oss igjen. Vi satte oss i bilen, og reiste til Sandnes. Uten å vite noe om hva som skulle foregå der, og når.

Der, i Sandnes, var det ikke så sjarmerende. Der ble det litt vel mye business. Pengene for pølsene og isen vi kjøpte på skolen, gikk til det lokale idrettslaget eller noe sånt. Her, i Sandnes, går det til Narvesen eller McDonalds, store kjeder. Jeg liker ikke det så godt, at store konsern suger til seg pengene spandable foreldre vil bruke på sine barn på nasjonaldagen. Her, i Sandnes, hadde også våre nye landsmenn fra Asia og Nord-Afrika funnet ut det var penger å tjene. Det var satt opp boder overalt, og det ble solgt altslags krimskrams. Særlig heliumsballonger. Overskuddet på nasjonaldagen skulle gå til lokalsamfunnet, synes jeg. Det er ikke en dag for å tjene reelle penger, til egen lomme.

Men hvem er vel jeg? Folk får gjøre som de vil. Jeg kjøper ikke is og pølse på Narvesen, så da blir Irina uten det. Det ser ikke ut til å plage henne. Hun løper bort til klatreapparatet som nå står nede på Ruten, og hun klatrer i det sammen med alle de andre barna. Og nå er det virkelig mange barn der, så mange at det blir trangt. De aller, aller fleste er eldre. Men jeg kan glad se Irina kjenner sin plass, og ikke viker unna, enda det er vanskelig å klatre, for hun som er så liten, og det er mange som klatrer forbi henne og rundt henne, og kanskje forstyrrer. Tidligere kom hun ikke opp i dette stativet uten hjelp. Det gjør hun nå.

Der på Ruten har de også satt opp blomsterkasser med hjul på siden, og ratt, så det blir litt bilaktig. Irina liker å stikke bort og svinge litt på rattet, gjør det også nå. Ei lita afrikansk jente, i fargerike afrikanske klær, kommer og skyver Irina vekk, tar rattet fra henne. Irina ser på en liten stund, før hun går og tar rattet tilbake. Det er bittelitt knuffing, ingen vil gi seg, og Irina vil i hvert fall ikke gi seg, og det ender med at de svinger på rattet sammen. Særlig den afrikanske jenta ler høyt, så de kritthvite tennene synes.

Folketoget begynner klokken 1545, får vi vite. Det er ikke derfor vi er kommet. Vi stikker ned på havna, der det ikke er noen ting, og så går vi opp i langgata, der det virkelig er satt opp mange boder, organisert av asiater og folk fra Nord-Afrika. Mange ser ut til å være fra Midt-Østen også. De selger alle slags ting, men ikke is, som vi vil ha. Isen kjøper vi på Arne Johanessen, det gamle bakeriet, forhåpentligvis er ikke det så hyperkommersielt som så mye annet i samfunnet vårt er blitt. Vi kjøper kuleis, noe verken Irina eller jeg liker særlig godt, så det kommer vi ikke til å kjøpe mer på en stund.

Så kommer regnet. Irina er norsk og tøff, det bryr henne ikke det minste. Hun vil nå hjem. Og hun vil ikke stå under tak og vente, til bygeregnet gir seg. Hun tusler av gårde, langs langgaten i Sandnes, med fullt av folk på begge sider, under tak og persienner, hun der, i regnet, i den fine sommerkjolen og en tynn jakke utenpå. Da vi kommer til en fontene, må vi se litt på den. Regnet forstyrrer oss ikke det minste, ikke det minste. Lille Irina bryr seg om mulig mindre enn jeg.

Og så hjem

Til slutt er vi ved bilen, og kan kjøre hjem. Der er det litt lek med flaggene. Det går ut på at Irina holder det lille, teller til tre, og så svinger jeg det store over henne. Det slo veldig an. Lenge, lenge holdt vi på med dette, og Irina ville gjøre det på ny og på ny, gjennom hele dagen.

Til middag var det helt førsteklasses, marinert biffkjøtt. Dessverre var det ikke like spennende og friskt det vi hadde ved siden av, noen gamle poteter, og litt for få av dem, slik at jeg måtte steke opp noen gamle gulrøtter og purreløk også. Men jeg liker det når det ikke er så nøye, noe av kjøttet ble spist til sjalottløk og asparges, det var veldig godt, og mama Olia hadde av de få potetene som var, laget potetmos. Så lenge det var noe igjen av den, var det stor velstand. Og det store kjøttstykket på 360 gram var jo eventyrlig godt helt inn til mål.

Dagen ble avsluttet med italiensk cupfinale. Juventus mot Lazio. Den kampen vant Juventus 2 – 0. I andre omgang, hadde kona og barnet lagt seg, og sovnet. Etter kampen gjorde jeg det også.

Tur til Sivdammen (Sandtangen) på Bryne

Onsdag hadde vesle Irina og jeg planer om å gå i skogen et sted. Jeg pakket brødskiver, pannekaker, yoghurt, småkaker (søte drømmer, bakt dagen før, smør, sukker, hvetemel, egg og hornsalt), appelsin og druer å spise, kaffe til meg, vann og appelsinjuice til oss begge å drikke. Mama Olia har pakket Irina inn som en trillrund kule, veldig mye klær i den kalde, stramme luften, jeg er i standard med ny jakke, genser og turbukse. Planen er Njåskogen i Time kommune, skogen min avdøde far løp i hver onsdag på vei hjem fra jobb, men jeg hold ikke ut bommen og parkeringsavgiften de har satt opp for å parkere der. Hva er det for slags tull? Ingen skal eie skogen, og ta penger for den. De sier det er for «vedlikehold», men jeg vil heller ha mindre vedlikehold og mer natur. Njåskogen er dessuten så vidt jeg vet lønnsom skogsdrift, den er i alle fall virksom, grunneier kan tjene penger på det, og ikke på at folk vil gå tur. Jeg husker også å ha lest i Jærbladet at dette er ulovlig. Grunneiere kan ikke bare sette opp bom og ta avgift for parkering. Prinsippet om fri ferdsel står sterkt i Norge. Men det kan ha skjedd noe siden saken sist var oppe. Jeg kjørte i hvert fall videre.

Slik havnet lille Irina og jeg i Bryne sentrum. Planen var å parkere ved eldresenteret og rådhuset, og gå over broen for å være i området med Sivdammen nederst iFrøylandsvannet. Der var det imidlertid privat parkering for gjester og ansatte, og ikke sånt som er lett for meg å finne ut av. Jeg liker å skjære gjennom i sånne situasjoner, kjøre litt ekstra langt vekk, for så å kunne parkere en plass det er helt gratis og trygt. Den plassen fant vi langs veien som går forbi Høghuset, biblioteket og den nye skolen, det som nesten er blitt en paradegate, gaten med de nye praktbyggene. Jeg synes den gamle bebyggelsen på Bryne er vel så fin, og mye mer sjarmerende, men det får være så sin sak. Lille Irina hadde i alle fall sovnet da vi kom frem.

Dermed fisket jeg frem mobiltelefonen, og gav meg til å lese i en av de mange bøkene jeg har lagret på den. Tidligere holdt jeg på å lese en bok om Iran etter revolusjonen, men den var på et minnekort som er vekk, jeg har ikke den på mobilen lenger, så i stedet leste jeg en bok om «ideer i Pusjkins poesi». Det var et flashback til årene på litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen. Her var det om tolkningstradisjoner, formalisme og strukturalisme, her kom det til syne alt som gjør dette faget vanskelig. Det er ikke så lett å gjøre lesing av bøker til en vitenskap, der teorier og hypoteser skal være etterprøvbare, og argumenter være håndfaste. Det er fort gjort å fjerne seg fra objektet, forvanske lesingen i stedet for å åpne den og berike den. Man skal også bruke mye tid og lese mange bøker og artikler før man begynner å få utbytte av alle disse teoriene, og å skjønne litt hva det går i. En dikter som Pusjkin er ganske umiddelbar, og forståelig for alle som kan det russiske språk. Å lese det «formalistisk» eller «strukturalistisk» blir kanskje litt fremmed. Litteraturviterne er selv veldig oppmerksomme på disse problene, naturligvis, det er fagets forbannelse.

En artig informasjon i bokens første kapittel var at Pusjkin holdt et eget bibliotek, og tok notater og gjorde merknader i bøkene. Det meste av dette er registrert og kategorisert, slik at det er mulig for forskerne å vite nøyaktig hvilke bøker Pusjkin leste, og noe om hva han syntes var viktig i dem, og litt om hvilke tanker han gjorde seg. Den sovjetiske og siden russiske fagtradisjonen har vært opptatt av dette, å få det formelle og det biografiske helt på plass.

Nåvel, det var ikke for å lese bøker vi hadde reist ut til bøker. Snart etter første kapittel var utlest, våknet Irina, og vi gikk sammen de par hundre meterne til det lille turområdet vårt. Over broen fikk Irina se på ender, i entall and, og hun fikk inn ordet «and». Hun syntes det var spennende å se, og sto lenge på rekkverket av broen mens jeg holdt henne. Endene i dammen var også veldig aktive, svømte omkring, jaget hverandre og dykket, mye å følge med på!

Tradisjonen tro setter Irina seg ned etter 10-15 meter, og er klar for mat. Det er et herlig, optimistisk blikk hun har, i det hun sier det, hun har lært seg nøyaktig hvordan ansiktet skal se ut for å ha størst sjanse for å få ønsket oppfylt. Det gjelder om å være blid og søt, da er hun uimotståelig. Jeg lirket henne likevel litt videre, for å finne et sted der det var sol, og litt steiner å sitte på. Allerede i oktober står solen så lavt at den ikke skinner over trærne, og i skyggen var det kaldt.

Vi fant et sted som var så perfekt det kan bli i et sivilisert parkområde som dette. En samling steinder helt nede ved dammen, ingen trær som skygget, ingen vind, og (så godt som) bare natur i sikte. Der var vi i timevis.

Nisten var brødskiver, appelsin, småkaker, juice, vann og kaffe. Kaffen jukset jeg litt med, og hadde varmt vann i termos, det helte jeg i kaffekjelen, og så hadde jeg kokekaffe i. Man sparer å ha med rødsprit (som jeg må ha med, siden jeg ikke har gass ennå til kokeapparatet) og kokeapparat, men mister litt av godfølelsen.

Lille Irina ble veldig opptatt av kaffen, og fikk inn ordet, «kavfe». Jeg sa rogalandsk «kaffi». Hun fikk litt kokekaffe i hånden, litt av de malte og brente bønnene, og så kunne hun tømme det oppi boksen jeg oppbevarte kaffeposen i. Hun lekte med posen også, og ville gjerne tømme ut selv. Etter hvert fikk hun også leke med vann, til og med juice (ved en feil, jeg trodde hun skulle drikke den, så helte hun den oppi kaffekjelen, der det ennå var grut). Jeg er litt påvirket av konemor Olia, som lar henne leke og ødelegge ting om de er veldig billige. En liten pose kokekaffe koster så vidt over 20 kroner. Billigere enn en kjøretur på tivoli, eller et annet apparat som varer litt og tar slutt. Man skal ikke leke med maten, er riktig, men for Irina var ikke å utforske kaffen å leke med maten. Det gikk kanskje noen gram kaffe tapt, og en slurk gammel juice godt forbi stadiet de fleste ville kastet den i det nye, velstående Norge. Hun puslet med kaffen, to kopper og kjelen i sikkert et kvarter, hadde det kjekt og interessant. Det var det verdt.

Så var det å klatre på steiner og henge i greiner, prøve hva naturen har å by på. Selv i et ørlite område som dette finnes det nok å finne på. Særlig når været er fint, og det er godt og varmt. Ender hører vi stadig vekk kvekke eller fly skremte opp. En lang grein som står ut fra et gammelt tre går an å gynge på, og for første gang synes Irina det er gøy. Hun hyler og ler høyt, og prøver å ta etter ordet «gynge». I lang tid er hun med på dette, gynger på forskjellige steder av greina, og får merke at jo lenger ut hun er på greina, desto mer gynger det. Hun får prøve å henge etter greina også, det er ikke så lett som å henge etter en stang. Å pille bark av ei bjørk er også kjekt, og noe hun bruker lang, lang tid på. I det fine, lave sollyset får jeg mange fine bilder.

Tilbake på grusstien treffer vi en annen far ute med barna sine på to og tre. Det blir nye lekekammerater for Irina, særlig med gutten på to finner hun tonen. Han er født i juni, et par månder før Irina, men snakker allerede veldig bra. Han har fulle setninger, og er allerede i stand til å gi uttrykk for ganske avanserte meninger, som at jeg skal være en «ulv», og at han går i gul gruppe (i barnehagen). Irina har ikke kommet så langt at hun er i stand til å leke ting er noe annet enn de er, hun er i hvert fall ikke i stand til å vise det eller gi uttrykk for det, og hun er selvfølgelig veldig dårlig i stand for å fortelle noe som har skjedd eller noe som gjelder andre steder enn der vi er nå. At gutten har en storesøster å leke med og lære av hjelper nok, kanskje også at han går i barnehagen. Irina har også et handicap av at hun lærer to språk på en gang, og må knekke forvirringen mellom dem. Det er noe vi verken sier eller skjuler. Irina skal og må delta på lik linje med andre barn.

Om Irina har litt å ta igjen for de fremste jevnaldrene i språket, så er hun helt i ytterste rekke når det gjelder sosialt samvær og sosial aktivitet. Hun er enorm til å aktivisere lek og til å bli med på lek andre finner på, og enorm til å gi uttrykk for en smittende glede. Det er rett og slett kjekt å være med henne, både for store og små. Disse to barna løper omkring og jager hverandre, slår med pinner, turner på fedrene sine, løper igjen, hyler og roper. – High five! sier Irina, det har hun lært er gøy. Gutten har lært det som – give me five, men selv med den tar det litt tid før han skjønner hva det går i. Faren slår imidlertid «high five» med Irina, og Irina – som har lært dette av tante Tone – gnir seg i ansiktet med hendene etterpå. Det var veldig morsomt den gang tante Tone lærte henne High five, siden tror Irina det hører med. Veldig søtt!

Irina får også bolle av denne lille familien. Vi er sammen lenge. Barna løper rundt og leker fint, søsteren på tre kanskje litt utenfor, mens faren og jeg slår av en prat om hvor vi bor, hva vi gjør og hvordan vi organiserer livene våre. Han fra Bryne, jeg fra Ganddal.

Da de går, får jeg Irina med bort i treningsapparatene på denne lille tangen, Sandtangen, som den kalles. Der tar jeg mine styrkerepetisjoner, mens Irina løper rundt og leker i apparatene hun også. Her er det skygge og kaldt, uten at hun ser ut til å være plaget. Ikke vil hun gå når jeg vil det, heller.

På vei hjem går hun til og med innom den knøttlille lekeplassen som er der, det er bare en liten rutsjebane igjen av den. Den rutsjer hun til gjengjeld på, strålende av glede, som vanlig, som alltid. Nye kvarter går. Det begynner å kveldes, solen rekker så vidt over horisonten. Klokken er over sju før vi kommer oss hjem. Vi har vært der over fem timer, på reise og tur i over seks.

Davai! – En uke med et tospråklig barn

Maisommeren er kommet til Rogaland nå. Varmepumpen er for lengst slått av, kjeledressen og varme sko lagt bort, nå er det sommerkjoler og lette bukser som gjelder. Vår lille Irina har vært i storform, og gitt oss en alle tiders uke tross en del begivenheter vi godt kunne vært uten.

Vi gjør oss ferdig med det vi kunne vært uten først. Det er sykdom i Kiev hos Olias familie, hun hadde fredagen en eksamen som resulterte i en del stress, og vårt lille, herlige barn ble stygt oppkloret av en katt. Det siste kan jeg skrive om.

Jeg har et forhold til lille Irina som de norrøne gudene hadde til Balder. Det er meg komplett uforståelig at noen vil skade henne eller gjøre henne noe vondt, hun er skjønnheten og godheten selv, se henne og bli glad, se henne og få troen på livet og menneskeheten. Hun er også tillitsfull og snill som Balder, og gjorde sitt aller, aller beste for å sjarmere denne rødbrune og hvite katten som skulle klore henne. Hun smilte og laget godlyder, fortalte katten mjau! mjau! og en rekke med ting på sitt eget språk, så katten skulle forstå at her skulle det bare bli kjekt.

Katten ville nok helst være i fred, imidlertid, og viste det med å slå ut med poten, først uten klør. Min kone Olia og jeg så det, og været faren, hun er tryggere på katter enn jeg, og kjenner dem bedre, hun gikk for å ordne opp. Første gang gikk det bra. Andre gang lot vi det være, – jeg har blitt klort opp så mange ganger alle steder, sa Olia, vi lot det stå til — og så kom lille Irina hylgråtende med blodet renne tjukt nedover ansiktet, klort skikkelig opp.

Jeg ble rasende på katten, og sa FUUUuu til den av rent instinkt, nesten, så den skulle lære seg at sånt gjør den bare ikke. Olia skjønte godt det, men mente vi skulle gi den en kjøttbit dagen etter, den gjorde jo heller ikke annet enn instinktene fortalte den, når Irina ikke skjønte det uten klør, så måtte klørne brukes. Olia er veldig glad i katter.

Nåvel. Det ser ut til å ha gått bra. Sår gror utrolig raskt på små barn. Det skriver jeg som ikke sløser med ordet utrolig, nå noen dager er det bare noen små prikker og streker igjen. I ansiktet, på toppen av øyelokket og oppe i hodebunnen. Antagelig måtte katten klore et par ganger før lille Ira skjønte det var alvor. Hun har heller ikke tatt redsel i det hele tatt. Neste katt vi fant samme dag var akkurat det samme, mjau! mjau! – og så i full fart etter den. Den samme katten som hadde klort henne var hun også trygg og nysgjerrig på, en dag eller to etter. Det var jeg som måtte holde igjen, jeg er ikke trygg på den.

Spennende sa hun mjau da jeg spurte om hun husket katten som klorte henne opp, hun klarer altså å koble ordet katt med mjau. Hvert fly hun ser er fingeren i været, Oooo! og så hadet, hun vet hva man skal gjøre med fly. Tog setter oss alle i fyr og flamme, det er toget! Og så i full fart etter det. Det kommer to ganger i timen på Ganddal, så vi ser det stadig vekk fra plassen nede ved endene i Stokkalandsvannet, en plass hun formelig løper til når vi slipper henne fri utendørs. Her er det helt topp for henne.

Hun har også tatt i bruk første russiske, tostavede ord: Davai! Det er et ord som betyr «gi», bydeform, og russerne bruker ordet også i betydningen «kom igjen!» Hun har brukt det to ganger, første gang i hagen, da det passet å si «kom igjen», og så i går, da Olia hadde holderen til espressoen i espressomaskinen, og Irina ville ha den og skulle få den – davai! Ordet passet så godt at både Olia og jeg stoppet helt opp, store øyne, kunne det virkelig være hun brukte ordet som det er ment!

I den alderen, ett år og åtte måneder, snart ni, er det vanskelig å vite hva som rører seg i hodet. Hva vi ser mest av er et fyrverkeri av glede. Hun kommer løpende når hun våkner om morgenen, eller når jeg kommer hjem fra jobb. Hun er glad som en hund når vi skal ut, står og tripper foran døren og peker på vinduet, dit! dit! Det er knapt så hun har tid å ta på seg skoene. Når hun slippes fri er det full fart, først til lekeparken like ved oss, der hun har sitt faste, lille program i vippen og sklien, og kanskje litt i sandkassen, lekehuset og noen av de små apparatene festet til fjærer, så er det videre ned til vannet og endene. Hun liker å kaste stein i vann, hun liker broer, og hun går uventet nok videre til butikken Prix, uten at vi helt kan tro at hun faktisk husker butikken ligger der, og vil inn i den. Etter en tur rundt vannet onsdag kobler hun også fugler med pippip, og sier pippip når det er småfugler i nærheten. Under samme tur fant vi mirakuløst igjen luen hennes, enda en gang, etter stadig vekk å ha mistet den når hun sitter i bæremeisen. Vi har ALLTID funnet den igjen. Nå tror jeg ikke vi skal stole mer på denne lykken, og heller satse på forstanden. Enten lue som kan knyttes, eller ingen lue i bæremeis.

Her om dagen var også et ulykkelig, hjerteskjærende øyeblikk. Hun var med meg på jobb mens kona hadde eksamen, gikk og tuslet for seg selv, før hun la seg ned på sofaen. Jeg trodde det var for å hvile litt eller å sove, men da jeg etter en stund kom bort til henne hadde hun tårer i øynene, og var lei seg. Det var en side ved henne jeg ikke kjente, hva var det som gjorde at hun ikke kom bort til meg når ikke alt var som det skulle for henne? Etter litt brødskive og varm sjokolade i kopp var hun i toppform igjen, og den uttømmelige lykkekilden hun pleier å være for oss. Og for de fleste som ser henne, må jeg kanskje få lov til å legge til. Det er vanskelig ikke å være i godt humør, når Irina er det.

I går var hun med tante Tonje og familien Kirkeby samt vår felles bestemor og mormor til Melsvatn. Der er også lille David og enda mindre Noah. David kan snakke og fortelle ting, Noah er tidlig ute med å krype og kommer nok til å gå før han er året. Der prøvde bestemor seg med at Irina kanskje vil bli en sånn grublejente, etter den historien med sofaen på jobb, en sånn med det meste av verden inni seg. Vel, hun har en veldig, veldig sterk, utrykksfull side også. Lille David fortalte noe morsomt med litt hjelp fra tante Tonje, vi lo alle sammen, og ingen lo høyere og sterkere enn lille Irina, når hun skjønte vi skulle le. Hun kastet hodet bakover og lo, og tok noen runder på bakken også, bøyde seg opp og ned. – Hadet! sa vi til flyet. Hun ropte hadet! og vinket med begge hendene, så stort og voldsomt den lille kroppen kan få det til.

Det er en rik tid for oss. Det er enorme ting som foregår i den lille kroppen og det lille hodet, enormt med inntrykk å ta inn, en enorm verden å respondere på og være aktiv i, interaktiv med. Hun våkner som det allerede er for sent, hun må løpe, det er alltid noe spennende der hun er, og like ved. Det er en herlig innstilling, herlig alder, herlig liv – davai!

Frokosttur med nye tradisjoner

 

Denne posten er skrevet litt i ettertid. Men den er i seg selv et bevis på at den er skrevet.

 

Sara har etter 5 meter tatt en velfortjent pause for å tegne sin egen bokstav.

 

Det ble ingen frokosttur denne påsken. Frokostturen er en tradisjon vi begynte med i 2004, var det vel, som oftest mor, far og jeg, etter hvert Tonje, når hun var hjemme. I fjor døde min far, og det alene, gjorde at frokostturen naturligvis aldri mer kunne bli den samme. Frokostturen fra i fjor – den siste ordentlige vi gjorde, og den ordentligste av dem alle – kan dere lese om her.

 

I år var det Mor, Tonje og jeg, og hele familien Sivertsen, som var med. Det innebar to barn og en hund, og det ble temmelig uaktuelt å ta hele runden, fra Dale og inn til Bymarka, og opp Lifjellet, ned til Dalevatn og gjennom skogen tilbake til utgangspunktet. Vi var mer bestemt på å begynne å gå, og se hvor langt vi kom.

 

Været var det ingenting å si på, absolutt ingenting, det var kortbuksevær og solskinn, og det var egentlig ikke noe å si på andre ting heller. Alt var storveis.

 

Fort gikk det ikke innover. Sara og Andreas har i ung alder allerede utviklet det kjernesunne instinktet å måtte klatre opp på enhver stein det er noen som helst utfordring å komme seg opp på, og det e heldigvis mange steiner innover Dalsvågen. Som om de var mine egne barn og en ren kopi av meg, har de også en fantastisk interesse for maur og maurtuer, og kan stå og se på dem i timevis. Ja, jeg overdriver, men det må man gjøre av og til.

 

Ingen tvil om hvem som klatrer lettest.

Nei, det er så gøy å gå, og det er så mye å finne på. Sara og Andreas fant på den artige leken å si «stopp» og «begynn» til meg, slik at jeg måtte stoppe og begynne å gå, og det kunne bli riktig korte intervaller mellom dem, og sunn søskenkrangel om hvem som skulle si hva. Enkelte ganger glemte også Sara at hun var med på leken, det var jo så mye annet å gjøre.

 

Frokosten skal spises etter å ha gått opp det lille fjellet ved selve Dalevågen, og en ufravikelig regel er at den blant annet skal bestå av bløtkokt egg. Det er noe eget å spise i naturen, i solskinnet. Nykokt kaffe hører også med, som nysmurte skiver med brunost og bringebærsyltetøy.

 

Slike frokoster trekker gjerne ut, og det skal de selvfølgelig også gjøre. Denne gangen trakk den sånn ut at det var godt formiddag når vi pakket sammen, og gikk videre. Det var også blitt antydning til uværsskyer på himmelen, og antydning til misstemning blant ungene. Antydning, de var i toppform, men det eventyrlige overskuddet de hadde hatt i begynnelsen, var vekk. Det hendte for eksempel at de gikk forbi en stein, uten å klatre opp på den.

 

Også trær er det naturligvis mulig å klatre i.

Siden turen sånn den måtte bli for oss, var en frem og tilbake tur, var det kanskje like greit å snu, slik at vi ville være nærme bilene om det ble grining. Vårt neste mål, viken helt borte ved Bjorhamn, var uansett så langt unna at det ville ta lang tid å komme dit. Og den samme veien måtte vi altså etterpå gå tilbake.

 

Vi snudde. På tilbakeveien fikk Sara og Andreas demonstrert enda et instinkt, nemlig at når man finner en planke, skal man balansere over dem. Det var ganske imponerende, for jeg la planken over en grøftekant, og den  lå slett ikke stødig. Til å begynne med måtte jeg holde litt for at de skulle våge seg over, men det var snart ikke snakk om, de skulle gå selv, og det var om å gjøre å le høyt når det skjedde. Sara var regelrett opprørt over mormor, som bekymret seg når planken rikket seg og syntes dette var skummelt.

 

Sara på toppen av en stein.

Dagens uhell kom da Sara og Andreas skulle ha en liten fektekamp, og Andreas totalt feilberegnet lengden på pinnen, og sendte den rett i ansiktet på Sara. Jeg merket selv hvor lett det kan være, da jeg skulle kaste en kubbe for Whinny, hunden, og sendte kubben rett i hodet på mor, på veien. Både Sara og mor gjenvant rimelig raskt humøret, og alle var svært så fornøyde da vi reiste fra Dale nokså tidlig før klokken tre.

 

Det hadde vært en helt annereldes frokosttur. Men den hadde vært riktig fin, også denne.

 

Andreas og Sara har tatt av seg skoene, og skal nå ta dem på igjen.