Permisjonstiden er slutt. Tirsdag var jeg tilbake i jobb. Det har vært 40 uker pause i paradis, en uvirkelig flott opplevelse, men virkeligheten i jobb er slett ikke så verst den heller. Det var et kjekt gjensyn med gode kolleger, for anledningen var lille Irina også med, siden kona skulle ha eksamen, og hun lot ikke sjansen gå fra seg til å sjarmere hele kollegiet. Også å være en stolt far er en uvant følelse for meg. Denne posten skal imidlertid ikke handle om det, men om turprogrammet lille Irina og jeg har gjennomført den drøye uken vi har vært hjemme.
Søndag var det ut i bæremeis. Turen gikk til Melshei, over steinfjellet til Arboretet, og videre opp til Pålsberget og rundt. Jeg var spent og hadde gledet meg til å se hvordan det ville gå med Irina etter to måneders treningsleir i Kiev, om hun ville klatre like lett på steiner som i storbyens lekeapparater, og hvordan hun nå ville klare å gå i terrenget. Hun startet med å gå da hun var ett år, omtrent, ikke noe spesielt tidlig. Men etter det har hun vært kjapp i utviklingen, og kommer seg over hindringer og fremover i ulendt terreng bedre enn alderen skulle tilsi. Denne søndagen svarte hun på anledningen ved å sovne straks.
Dermed ble det spasertur for meg, med Irina i bæremeis, og med In our time på øret. Tursøndager er det Historie som er tema, og jeg valgte den spanske inkvisisjon og konkordatet i Worms som passende følgesvenn. Som alltid gir det ny innsikt, for eksempel at den mektige keiser Fredrik bare var 19 år da Martin Luther stod foran ham. Rene skoleeleven. Om den spanske inkvisisjonen er det også mer å si enn at den var grusom. Kursorisk hadde den bare makt over kristne, slik at jøder som konverterte stod i stor fare for å bli utsatt for den, mistenkelig som deres jødiske opprinnelse var, mens jøder som forble jødiske også i troen stod utenfor jurisdiksjonen, og dermed også utenfor fare. Også i dette programmet nedtonet de det veldige fellesskapet i de muslimske områdene i Spania, toleransen mellom muslimene, jødene og de kristne her har en tendens til å bli overdrevet.
Våren hadde også kommet fint til Melshei denne første maisøndagen. De to karakteristiske steinene lå som de alltid har gjort langs fjellryggen, lillesteinen først, så storesteinen. Mange turer har jeg gjort hit, fra min tidligste barndom. Nå som jeg er voksen blir jeg litt overrasket over hvor kort vei det egentlig er fra parkeringsplassen ved SI-hytta til disse steinene. Det var ikke lange turene vi gjorde. Men vi fant på mye underveis.
Arboretet i Sandnes kan ikke måle seg med den botaniske hagen i Kiev. Det er feig kamp, ulike verdener. Vårt arboret har imidlertid noe som Kiev ikke har og aldri kan få, det karakteristiske Rogalandsterrenget som man finner det i Sandnes. Små fjell med stein og lyng og grønt gress og gamle bjørketrær og furutrær, og grana som har trengt seg inn med menneskelig hjelp, og så disse bekkene som pipler frem overalt. Det er vakkert. I Kiev har de laget kunstige vann, innsjøer, kaller de dem med det russiske ordet ozerje, sølepytter ville vi sagt. For meg gir den naturlige vegetasjonen større glede enn den beplantede i arboretet.
Lille Irina sov til den store gullmedaljen i bæremeisen. Vi kom helt ut av arboretet, helt nede, og vi fortsatte videre nedover til vi var ved foten av småfjellene Melshei ligger på, ned mot Bråsteinsvannet. Derfra gikk vi strake veien opp til Pålsberg. Martin Luther var akkurat i ferd med å ankomme konkordiatet da vi nådde toppen av berget. Da satte jeg lille Irina fra meg, og vekket henne. Etter kort tid for å orientere seg var hun i lykkeland.
Det var jeg også. Vi hadde enkel matpakke, skiver med brunost og hvitost, lite grann solbærtoddy, lite grann sjokolade. Irina fikk drikke solbærtoddy selv, hun insisterer, vil ha koppen i hendene. Og hun klarer det nesten. Jeg digger dette nesten. Sånn forskjell, kom nesten i mål, fikk nesten gitt ut en bok, rakk nesten flyet. Folk elsker ikke vinnerne, folk misunner vinnerne, de som klarer alt hele tiden. Det er de som nesten får til tingene vi kan identifisere oss med og ha sympati med, de som nesten vant. Irina klarte nesten å drikke solbærtoddyen selv, men toddyen forsvant, den veltet i gresset. Helt supert.
Og like lykkelige var vi. På et eller annet tidspunkt for lille Irina alltid nok av sittingen. Da er det opp å gå, og da får hun briljere, vist hva hun kan. Å si at hun gikk på med dødsforakt er å ta i, men at hun hadde forakt for sjenanse og frykten for å falle er innafor, som man sier her nå om dagen. Det var over tuer og inn i greiner, pladask i bakken, og opp igjen, hvis hun greide det, om ikke var det å vente til jeg fikk løftet henne opp, og så videre å gå som var hun trukket opp. Vi gikk bort til selve Pålsberget for å se om det var sauer der, vi hadde sittet litt bortenfor på grunn av vinden. Sauer så vi ikke, men langt unna var det biler, og Irina laget billyder. Fabelaktig.
Her ser vi dessverre ingen sauer, men lille Irina fikk øye på biler langt unna, og kunne lage billyder.
Så var det nedover karakteristiske Sandnesstier, karakteristiske for det meste av Norge, skogsstier med glatte røtter å vokte seg for og å skli på. Lille Irina fant ut av det, dabbet nedover, fant sine egne løyper, stoppet opp, gikk ut av stien, var i sin egen verden, uten tvil bedre enn den vi sliter med.
Det var en eventyrtur. For Irina nådde eventyret sitt høydepunkt da vi kom til ekte, levende sauer ved Nonsberget. Vi kunne til og med klyve over gjerdet over til dem. Det ble svimlende lykke for Irisjka, både trapper og sauer på en gang, klatre opp og ned, og si bæ, hva mer kan livet ha å by på? Ingenting for øyeblikket, i hvert fall. Irina pekte og forklarte med sine egne ord, som ikke finnes, og hun snakket med sauene og lammene og sa bæ hun også. Sauemarker er det beste terrenget for henne å gå på også, passe ulendt, og alltid mykt å falle. Nå er det også steiner å klyve opp på. For større barn ville tilsvarende opplevelse være som om alt godteriet var på en gang, og det i tillegg var tegnefilm.
Det tok timevis den korte veien herfra til bilen. Det var det vel verdt. Været hadde lurt meg også, sjelden til meg å være hadde jeg kledd meg for varmt. Dette var kortbuksevær, 13 grader og antydning til sol. Heldigvis hadde jeg kortbukse med. Men det ble trangt i det lille sekkerommet i bæremeisen, med helårsjakken, helårsbuksen og genser, i tillegg til mat og ekstra klær til Irisjka. Ingen sak. Turen gikk i kortbukse. Og Irina viste vei.
Mandag var langtur i pøsregn, den har fått sin egen post. Det tror jeg også mors tur med oss Kristi Himmelfartsdag også skal få. Flåttbittet ble postet i går, en dag vi også fikk Olia med oss til Melsvatn. Det ble en idyllisk tur, varmt og godt, og med Irina i fri dressur. Hun fant en annen familie å prøve seg på, de hadde fire små barn med seg. Og lille Irina gav seg ikke før hun var en del av gjengen. Olia og jeg kunne sitte i bakgrunnen, spise matpakken og se på.
Med Olia på laget blir turene som regel kortere. Vi kom ikke rundt vannet en gang, snudde nesten med en gang. Hun måtte tilbake for å treffe håndverkerne, fortsette arbeidet med huset. Hun var imidlertid godt fornøyd med terrenget og landskapet der ute på Jæren, og mente det minnet om Krim. Vi finner kanskje igjen noe av den samme barndoms lykke, hun og jeg, på Jæren og på Krim. Ikke alle vil helt se forbindelsen.
På veien hjem sovnet lille Ira i bilen. Vel hjemme la jeg henne over i vognen, trillet henne i søvn, og sovnet så med henne på et teppe i hagen. Det er vår, mine venner, den har sprunget ut på sitt aller beste og varmeste straks med en gang. I helgen står stranden og pølsegrilling på programmet. Bading gir lave odds. Og lille Ira vil få opplevelser hun ennå ikke vet om, og som hun ville gledet seg til hadde hun visst det. Om ikke hun hadde vært så opptatt av å ha det gøy med de tingene som til enhver tid finnes rundt henne.
En helt grei blogg 