Kaldt Kiev

Welcome to Kiev, står det på ukrainsk og engelsk, på veien fra flyplassen Borispol og inn til sentrum av Kiev. Det står ikke på russisk, enda halvparten av Kievs befolkning er russiskspråklige, og den andre halvparten er de som har bodd her kortest. Det gjelder både i direkte og i en litt mer utvidet betydning. I sentrum av byen bor russiskspråklige som har vært her i generasjoner. I utkanten bor innflyttere som snakker ukrainsk. Dette er generalisering, men kan være med å forklare hvorfor jeg omtrent aldri hører ukrainsk her nede. Vi bor i sentrum, i Petsjersk, det er russiskspråklig.

Derfor er det også litt vanskelig å forstå hvorfor all tekst her nede må være på ukrainsk. Det er et språk som ikke blir brukt av mange av dem som bor her, og er i sin fulle rett til å bo her. At det også er tekst på engelsk blir sett på som en selvfølge av rike turister, som vil benytte sin velstand til å reise hvor de vil, men ikke tar seg tid eller anstrengelse for å lære det lokale språket, enn si det lokale alfabetet. Kiev er byen der det russiske riket ble grunnlagt, her er opprinnelsen. Nå er mer tekst på engelsk enn på russisk her i byen. Jeg skifter mellom å bli provosert og deprimert over det.

Å reise med Lufthansa var lurt. Hvis man bestiller reise tur retur, så blir det ikke så mye dyrere, og man slipper å spekulere i hvor mye bagasje det er verd å sjekke inn. Norwgian har begynt å ta langt over hundre kroner for bagasjen, 170, mener jeg det var. Da kan det fort være Olia og jeg bare hadde reist uten bagasje, av prinsipp, og for å spare penger. Litt mat og vin og gratis kvalitetsaviser kommer også godt med. Med Lufthansa gleder man seg til reisen, ikke bare å komme frem.

Vi kom frem midt på natten, 0140, ukrainsk tid. Det er 0040 i vår norske, og ikke så galt. Olia kommer lett i snakk med sine landsmenn og -kvinner, og fikk ordnet med felles taxi. Med det sparte vi en hundrelapp, og kom oss vel hjem. Enda det var mørke natten ventet mama-Irina med mat og vodka. Gjester skal alltid bli tatt godt i mot. Olia ville ikke ha, etter å ha spist på flyet, mens jeg alltid kan spise litt til – og gjorde det.

Det er våpenhvile i utbryterregionene Donetsk og Lugansk denne uken. De ukrainske regjeringsstyrkene erklærte det først ensidig, mens opprørsstyrkene luntet etter et par dager senere. Tross våpenhvilen er et nytt ukrainsk helikopter skutt ned, og særlig opprørsstyrkene erklærer at det fortsatt pågår kamper. Det er vanskelig å vite hva som foregår. Mange steder i disse områdene mangler det vann og strøm. Tusenvis skal være på flukt, mange til Russland, 14 000 er det offisielle tallet jeg har sett, ytterligere mange har dratt til andre og mer fredelige områder i utbryterregionene, eller til andre steder i Ukraina.

Noen tusen flyktninger er ikke så galt i et område der det bor millioner. For Ukraina er det kanskje verre at disse områdene tradisjonelt har vært den økonomiske motoren i landet. Om de ikke fungerer, går mye av Ukrainas industriproduksjon tapt. Det er også her de største forekomstene av kull og gass i Ukraina er. Dette er landets energikilde. Det er kritisk å ha det under kontroll.

Så spørs det om det er den rette løsningen å forsøke å slå ned opprørsstyrkene med militærmakt. Man kan vel være fristet til å si at skal dette lykkes, må det skje raskt og effektivt, ikke dras ut i månedsvis, sånn som nå. Det vil etterlate dype, dype sår i befolkningen, og vil gjøre det vanskelig å holde landet samlet, selv om det formelt vil være det.

Onsdagen gjorde vi ikke så mye annet enn å slappe av, og ha det godt. Vi ville sove ut etter reisen, og vi får så mye mat at det er vanskelig å gjøre noe annet. Jeg stakk så vidt ut på kvelden, og så deler av kampen Argentina – Nigeria, på TV, i en pub, der lyden fra kampen var av, og det i stedet ble spilt musikk. Argentina og Italia er mine lag i fotball, og Italia ble bittert slått ut mens vi satt i flyet nedover, så da er ikke fotball så interessant.

I morgen undertegner president Petro Porosjenko avtalen med EU, den den avsatte presidenten, Janukovitsj, forhandlet frem, men ikke ville undertegne. Det kommer ikke uten kostnader for Ukraina. Mesteparten av landets handel går fremdeles med Russland, og russerne vil ikke gi ukrainerne så gode handelsbetingelser, nå som de velger dem vekk. EU tramper også inn i områder der de skal være litt forsiktige, i Ukraina, Moldova og Georgia. I Ukraina har det allerede eksplodert, i Georgia var det også en liten krig i forbindelse med – var det roserevolisjonen? – og flørting med NATO. En russisk tvitrer fikk gjort meg oppmerksom på at alle statene som i morgen undertegner med EU, også har utbryterrepublikker støttet av Russland, men ikke anerkjent av verdenssamfunnet.

Barrikadene i Kievs hovedgate er løsnet litt på, men de er her fremdeles.

Det er kaldt i Kiev denne sommeren. Det gjelder mer direkte, enn i overført betydning. Det er en annen stemning her nå, enn da vi var her i mai, og i påsken. Da var det mer spent, da var man urolig for hva som ville komme. Nå virker det som om ukrainerne, i hvert fall her i Kiev, ser optimistisk på fremtiden. De har fått valgt en president folket slutter opp om. Han er anerkjent, også av Russland. I tillegg har den russiske dumaen gått bort fra vedtaket om å åpne for invasjon i Ukraina. Det ser ikke ut til at krigen vil forlate området i øst, og heller ikke der vil den utarte. Kanskje venter bedre tider.

Men været har kanskje mer rett. Det er under 15 grader, noe det aldri har vært om sommeren så lenge jeg har reist hit, problemet er alltid at det er for varmt. Nå er det kaldt. Kortbukse og t-skjorte er ikke nok. Vi må ha bukse og genser. I dag har det pøsregnet. Hele dagen, uten stans. Som en påminnelse om at virkeligheten er her. Ukrainerne kan ikke drømme seg vekk fra situasjonen de er i.

Godt med klær og paraply i Kiev denne sommeren. Det står ingen vakt ved barrikadeporten, men den er ikke fjernet. Byen er ennå ikke åpen og fri, som den var.

Det koker i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får fra Kiev om dagen. Da min kone og jeg var der i julen, virket det som om revolusjonen var i ferd med å ebbe ut, og at det ikke skulle bil til noe. Denne uken er det rapportert om kraftige sammenstøt mellom demonstranter og politiet, det er meldt om dødsfall, og oppstanden sprer seg til andre byer enn Kiev.

I Norge er ryggmargsrefleksen å være mot styresmaktene og for demonstrantene i slike situasjoner. Mediene finner i hvert fall ikke frem til noen som er villige til å forsvare det Janukovitsj og hans valg, og heller ingen som vil kritisere demonstrantene. Det er opplagte mangler i demokrati og menneskerettigheter i Ukraina. Derfor tar vi det for gitt at de som demonstrerer mot det sittende regimet må være de gode, mens de som forvalter makten er de onde.

Det er alltid spesielt å følge med i en sak der man har litt mer informasjon enn mediene som rapporterer fra dem. Jeg er gift med en kone som kommer fra Ukraina, og som gjennom de siste måneders hendelser har fått større tiltro til president Janukovitsj. Hun er part i saken, men representant for et syn som kommer dårlig frem både i norske og internasjonale medier.

Jeg har tidligere skrevet om avtalen som forårsaket urolighetene. Da Olia hørte om at Janukovitsj ikke hadde underskrevet den, jublet hun. Og det er vel litt rart at vi i Norge, som er så raske å kritisere alle mulige andre avtaler EU forhandler frem, er så sikre på at denne avtalen må være bra for Ukraina. Kanskje kunne i det minste i hvert fall noen medier, også stille kritiske spørsmål til EU, for her å ha gjort dårlig politisk håndverk. På meg kan det se ut som de her prøvde seg på en avtale uten å ta hensyn til Russland, Ukrainas viktigste allierte og samarbeidspartner.

Mange i Ukraina er kraftig i mot Russland. Det samme gjelder mange i vesten, særlig nå som Russland får økt negativ oppmerksomhet med det kommende OL i Sotsji. Vi tar for gitt at Russland må være den onde skurken, som legger utilbørig press på lille Ukraina, den svake part. Men det er en selvfølge at Russland kan og vil forsvare egne interesser. Det er heller ikke åpenbart at Russland har lagt noe mer press på Ukraina, enn det EU har gjort. De har lokket med belønning og truet med straff, akkurat som EU har gjort. På meg kan det rett og slett se ut som Putin og Russland har spilt kortene sine bedre. De har fått Janukovitsj og Ukraina på lag, akkurat som EU ønsket å gjøre. Vi kan til og med mene at plagede Janukovitsj her har gjort det bra, siden den akutte pengekrisen i Ukraina er løst, og Ukraina nå har en bedre gassavtale med Russland enn de hadde før.

Dette er legitime syn som kommer dårlig frem i vestlige medier. De er fylt opp av synet til opposisjonen, som nå vil ha Janukovitsj vekk. Det er mange gode grunner til å ønske ham vekk, det er vondt for oss som er glade i Ukraina at folk som ham kan sitte ved makten, men jeg er ikke så sikker på at det er det som nå skjer som han er mest å kritisere for. Det å la være å skrive under på avtalen med EU var en legal beslutning, som det til og med går an å argumentere for var fornuftig. Kravene fra demonstrantene om at han må gå av på grunn av dette, virker vel bare akkurat litt mer rimelig enn at Janukovitsj mente Timosjenko måtte arresteres, fordi hun skrev under en avtale han ikke likte.

Det må ikke være slik, selv ikke i Ukraina, at sittende presidenter skal bli straffet for avgjørelser de tar i embeds medfør. Det gjelder til og med når avgjørelsene er feil. Vi som er så glade i demokratiet her i vesten, burde huske på det. Demonstrasjonene i Kiev er vel så antidemokratiske som alt det Janukovitsj har funnet på. De forsøker å velte en demokratisk valgt president, for en demokratisk, legitim beslutning han har gjort.

Et av hovedkravene til demonstrantene er at det skal skrives ut nyvalg. Det er merkelig at ikke en eneste vestlig journalist ser ut til å ha stilt det opplagte spørsmålet, om ikke dette er litt overilt, når neste ordinære valg skal være i januar neste år? Hvorfor kaste Ukraina ut i en konstitusjonell krise, bare for ett år? Det er ingen fremtid i et land, der det etablerer seg en tradisjon om at man kan gå ut i gatene og kaste regimet, om det gjør noe man er uenig i. Det er ikke dette som er demokrati.

Etter mitt syn er det helt utenkelig at Januovitsj går av. I Ukrainsk og russisk politikk står altfor mye på spill. Om du vinner, kan du forsyne deg av det meste. Taper du, kan det vente deg et liv i fengsel, eller det som verre er. Janukovitsj kjemper for sitt politiske og personlige liv.

Det siste jeg vil peke på, i mangel av at mediene våre gjør det, er hva slags folk den ukrainske opposisjonen egentlig består av. Den mest spiselige av dem er Vladimir Klitsjko, en forhenværende proffbokser, og derfor populær, men naturlig nok med lite politisk erfaring. Vår egen Petter Northug er nok tøff når han går på ski, men det ville ikke være et kompliment til det norske folk om han var ønsket som president med utvidede fullmakter i landet vårt.

De andre er det vanskelig å si så mye positivt om. Vi i vesten liker godt Julia Timosjenko, siden hun er lys jente i en mørk mannsverden, men hun har allerede hatt makten og ikke gjort noe godt med den. Hun tapte også valget mot Janukovitsj i 2010, om enn det var knepent. Videre er det meste godt ute til brunhøyre. Allerede Tjahnybok er nasjonalist som vi i lykkelige vesten ikke skulle tro var mulig, de voldelige «Right wing» er ultranasjonalister som mener Tjahnybok ikke går langt nok. Ingen av disse vil selvsagt ha noe med EU å gjøre. Hvordan Ukraina skal få bukt med problemene sine er de ikke engang i stand til å gi teoretiske svar på.

Janukovitsj får kritikk for å være for voldelig med demonstrantene. Det er alltid lett å kritisere, ikke så lett å forklare hva han skulle gjort i stedet. Da vi var der i julen, stod trafikken rett som det var i timevis, fordi den viktigste hovedgaten nede i sentrum var stengt. Det var også veldig synlig at det var et område der i sentrum, der regimet ikke hadde kontroll. Skal dette bare få fortsette i ukevis og månedsvis, eller skal styresmaktene forsøke å gjøre noen grep?

Spørsmålet er ikke så enkelt som det kan se ut i våre vestlige medier. Det er tragisk det som foregår i Ukraina, og det er å håpe at uroen ikke eskalerer. At det skal komme noe godt ut av disse demonstrasjonene er det veldig vanskelig å tro på.