Irina svømmer!

Ekte svømming kan det knapt kalles. Men i dag holdt lille Irina seg flytende i vannet noen sekunder av egen hjelp. Søndag blir hun 3 år og 4 måneder.

Alle barn er glade i vann. Men med Irina er det noe spesielt. Det har jeg skrevet mye om. Om sommeren har hun og jeg badet intenst i elven Dnjepr fra før hun var året. I Norge er det ikke nok med den korte tiden det går an å bade i sjøen og vannene her, selv om vi er ivrige og strekker sommeren i begge retninger, vi har også prøvd å gå omtrent ukentlig i Giskehallen der det er basseng.

Hun har alltid ligget langt foran andre barn i hva hun gjør i vannet. Alltid vært uredd. I Kiev er foreldrene veldig forsiktige, så der er det no match, men også i Norge skiller Irina seg ut med alt hun tør være med på, og hvor aktiv hun er.

Det gikk veldig raskt i bassenget til hun behersket å svømme med sånne torpedoer på ryggen, sånne gule plastbeholdere med luft. Etter det tenkte jeg det var en stund til neste fremskritt. Og jeg har gjort den observasjonen at hun, som andre barn i denne alderen, lærer øyeblikkelig alt de har behov for å kunne. Sånn var det med disse beholderne også. – Det vil hjelpe meg enormt om jeg klarer å svømme med dem, var det som om hun tenkte. Og så gjorde hun det.

I dag var forsøket å svømme med slike små brett de bruker i svømmetreningen. Det viste seg å være mye vanskeligere. Man må jobbe med beina for å få fremdrift, og det er veldig lett å komme i ubalanse, og havne under. De første gangene skjedde det etter sekunder. Etter hvert klarte hun det litt.

Det var i denne forbindelse hun svømte litt også uten hjelpemidler. Brettet forsvant, og instinktet satte inn de små øyeblikkene før jeg løfter henne opp igjen. Hun må få hodet over vann så hun kan puste, og hun jobber for å få det til. Så finner hun ut at hun klarer det, om hun legger hodet bakover. Og spreller med armer og bein.

Det er hundesvømming. Ikke noe ordentlig. Hun kommer ingen steder. Men hun holder seg flytende. Litt.

Med moren ble det straks satt i gang riktig svømmetrening. Hun holder henne, viser henne, og forklarer henne. Irina er med som bare juling, men finner ikke ut av bevegelsene. Dog er det en stor fordel at hun overhodet ikke er redd for å få hodet under vann. Hun dukker frivillig under hele tiden. Et stort problem for mange som skal lære å svømme, særlig som har blitt litt større, er at de av redsel for vannet vil holde hodet høyest mulig. Da er det vanskeligere.

Jeg tror ganske sikkert Irina svømmer normalt av egen hjelp i sommer. Før hun er fire år.

Kald søndag, lang uke, ekstremvarsel i været

De som følger værtjenesten YR må ha lagt merke til at de er slepphendte med varseltrekantene sine. Jeg leser det som et tegn i tiden, offentlige instanser og andre instanser med ansvar vil heller varsle hundre ganger for mye, enn å måtte forklare seg ut av en hendelse de ikke virket forberedt på. Jeg er fremmed i et slikt samfunn, jeg likte det bedre sånn vi hadde det før, der vårt samfunn var basert mer på tillit og felles ansvar. Jeg føler meg nokså alene med å ha det slik.

I dag var det intet mindre enn tre sånne varseltrekanter oppå hverandre inne på YR. Det skal bli vind, regn og elendig det meste. Det lever vi godt med. Lille Irina og jeg trosset det kalde været og den sure vinden i dag, og gikk oss en kort rusletur rett rundt i boligfeltene der vi bor. Etter å ha ramlet et par ganger, begynner hun endelig å skjønne konseptet med is. Nå ble hun forsiktig, først i overkant, med å nekte å bevege seg så lenge jeg ikke holdt henne i hånden, eller hun var på alle fire, siden regner jeg med hun finner ut av det, og kan gå vanlig.

Etter å ha vært ute et par små timer, ville hun hjem, og jeg fyrte opp i peisen, enda det fremdeles var dagslys. Den siste halvannen uke har jeg lest litteratur fra andre verdenskrig til den store gullmedaljen. Jeg så filmen Max Manus på ny, og bestemte meg for å finne ut hva der som er basert på beskrivelsen av de faktiske hendelser, og hva regissøren og manusforfatteren selv har trukket fra og lagt til. Som den gode historiker jeg er, går jeg rett til kildene, bøkene Max Manus skrev selv, den Gunnar Sønsteby skrev, og også den som er skrevet om Gestapo-sjefen, Siegfried Fehmer. Så får jeg vel skrive ned et sted hva disse forskjellene går i, nå når jeg først har satt meg inn i det. Som alltid har jeg dette veldige behovet etter å «opplyse verden», selv om verden slett ikke alltid er så særlig interessert.

Det lever jeg også godt med. Vi har kjøpt inn maling og listverk, kona er oppe og setter det på plass. Hun fant enda noe å gjøre verre, da jeg i en tidligere bloggpost trodde vi var ved et bunnpunkt, heretter skulle det oppover, etter det skrudde hun ut lampene fire sentrale steder oppe. Det er ganske slitsomt, men vi har det grunnleggende fint, vi kjenner hverandre godt, og kommer igjennom det.

På Jærhagen fredag tok Irina som forventet sine første selvstendige skritt på skøyter. Ennå er hun ikke så stødig at jeg tør la henne falle, hun må ikke få skrekken, og ikke kjenne det håpløst. Hun får kave litt selv, og så følger jeg like bak, klar til å fange henne når hun detter. Et par ganger klarte hun da å skli inn til kanten. Det er ikke lenge før hun kan prøve helt selv, uten meg som sikkerhet bak.

I svømmehallen er den rasende fremgangen kommet til en liten pause. Det er ikke så opplagt heller, hva som skulle være neste skritt. Hun er fullstendig uredd, tåler vann alle steder, kommer under, kan falle, hoppe og kastes, det er ingen problemer, og hun har fått festet sånne ringtorpedoer på ryggen. Hun klarer å bevege seg fritt med dem, klarer å svømme selv. Så nå er det kanskje å hoppe fra kanten med dem på, eller hva vet jeg? I en alder av tre år er det i alle fall tidlig å svømme.

Hun er forresten god og blå på føttene om dagen. Det har blitt en del blåmerker, også der i svømmehallen. Det hører med til alderen. Vi gjør det til en fest, og lar oss imponere av at hun har så mange av dem. Annet positivt er at vi endelig har knukket koden for hvordan vi skal få vasket det lange, fine håret hennes. Det har alltid vært en prøvelse for oss, men nå lar hun oss slippe til, så hun går med nyvasket hår annenhver dag.

Når det gjelder ekstremvarsel skulle jeg gjerne sett noen sette en trekant på nyhetene som brer seg såvel i sosiale som i tradisjonelle medier. Man kan bli surrete i hodet av å bli for engasjert der. Det er bedre å la engasjementet være i sitt eget lille liv og vennekrets, og ikke la seg ødelegge av saker man kan mene noe om, men lite gjøre noe med. Sånn er det i alle fall for meg. Jeg har det bedre foran peisen, med barnet og en piratbok, og med deilig musikk på øret. Så kan været og verden være som den vil.

Mot jul

Først litt selvskryt (det vil si skryt av barnet): Jeg spilte i går Toccata og fuge i D-moll, den som blir kalt «Dorian», BWV538. Så spurte jeg lille Irina på 3, hvem er det som spiller? – Det er Bach, svarte hun.

Helt riktig. Vi går mot jul. Eksamener er gjennomført, det venter oss ikke mer stress, nå, og det er bare å gli inn i den gode julemodusen. I beisen brenner det med lyd, lys og lykt, det er den beste varmen som finnes. Som om alle sansene blir varmet. Til middag var det fenalår, og konas potetmos. Alt helt topp. Vintermørket får ikke tak på meg dette året her, ikke i det hele tatt.

Og snart snur solen. På fredag kjøpte vi oss nye billetter til Kiev. Vi flyr sammen 23. mars, jeg blir over påsken, og kona og barnet får være der helt frem til litt uti mai. Jeg savner dem så det gjør vondt, men jeg ser hvor godt de to har det der nede, og unner dem gleden. April er også en av de aller, aller beste måneder å være i Kiev i. Da blomstrer magnoliaen, og da går våren raskt over i å være som en god norsk sommer, med temperaturer over 20 grader, kortbuksevær og sol.

Vi forsøker å gjøre det kjekt for Irina i vinternorge også. Jeg har laget julekalender for menn, julekalender av aller enkleste sort. Hver morgen pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Slik får Irina lært seg tallene lite grann, også. Og hun har fått med seg det er noe som heter jul, som nærmer seg.

En dag i uken drar vi for å svømme i vårt lokale basseng. Nå sist fikk vi advarsel om vannet var kaldt, 26 grader, om vi virkelig ville dette. Særlig hvis barnet er lite aktivt, kunne det bli kaldt for henne. Akkurat det med å være lite aktiv er liten fare for oss med Irina. Hun er helt vill, selv til barn å være. Ingen jeg har sett er i nærheten av å holde det aktivitetsnivået hun holder. Hun er 3 år gammel, og nå for et par uker siden insisterte hun på å hoppe uti vannet selv. Hun ville ikke bli løftet uti. Så hopper hun, og er ute av stand til å komme seg opp selv, men hun stoler selvfølgelig fullt og fast på at far vil ta tak og hjelpe henne. Og faren er jeg, og den tryggheten kan hun ha, jeg er der. Torsdagen nå i denne uken svæmte hun for første gang med slike luftbeholdere i plast på ryggen, sånn svømmehjelp. Det er helt i tidligste laget for en 3-åring, men Irina tar initaitivet helt selv, vi presser ikke noen ting. Og ved minste tegn på at det blir ubehagelig for henne, med vannet som skvetter opp i munnen, så tar vi henne, og holder henne og lar henne puste noen sekunder. Før det er på an igjen, med ny, vill aktivitet.

Også på skøyter er det i ferd med å bli til noe. Skøyter er typisk fredagsaktivtet. Skøytene kjøpte vi i fjor, altfor store da, i ferd med å bli passe nå. Men hun er ikke i stand til å ta et eneste skritt, uten at jeg holder henne helt fast. Nå, forrige gang vi var der, forsøkte hun imidlertid for første gang selv å styre bevegelsen. Årsaken var at det var andre folk der, Irina ville gjerne være med dem. Så hun satte fart på de små bena sine, sparket og kavet i vei, uten helt å skjønne skikkelig hvordan man beveger seg på skøyter, og uten å kunne holde sin egen balanse. Men det var en begynnelse. Om ikke lenge kan jeg slippe henne, på isen.

Ellers er det å sparke ball rett utenfor her. Vi har fått oss noen ski til henne, gitt oss av noen kolleger, men skoene er allerde blitt for små, så selv om det har vært noen snøfiller hos oss her i Rogaland dette året, har det ikke blitt noe skigåing. Og akebrettet har ikke fått noe fart på seg. Dermed er det å sparke en liten ball, kjekt det også, på isen.

Det er bare en liten uke til selveste julaften. Julepynt er det sparsomt med, i dette huset her, og julestemningen er preget av at et av medlemmene i vår lille husstand regner nyttår og «novyj god» som den viktige dagen. Men lille Irina skal bli helt norsk og helt russisk, eller ukrainsk-russisk, om man vil, så hun må lære seg juletradisjonene som vi har dem her. En sang som har festet seg, er Bjelleklang, og hun har altså også skjønt at det venter en liten kalendergave hver morgen. Torsdag er det bursdag hos Sara, lørdag – lille julaften – er det tradisjonell pynting av juletreet, rømmegrøt og spekemat hos ‘na mor. Da har julefreden senket seg.

Irina i svømmebassenget

Det er vinterferie. Mange, mange dager er passert, uten at jeg har fått blogget om dem. Det har vært så mange anledninger, så mye å skrive, men rutinene mine er litt slått ut av at musikkanlegget er levert inn for reprasjon, og stuen er bortimot ubeboelig, siden alt vi hadde i bokhyllen ligger spredt omkring, det måtte vi for å løfte bokhyllen frem og få tak i kontakten bak den, for å få ut forsterkeren vi måtte levere inn. Olia holder ut dette rotet, Irina løper omkring, det er nesten mest jeg som ikke helt får det til for meg, nå som jeg ikke kan ha min morgenstund i stuen, lytte til musikk, og skrive eller lese.

Nok om det. Nede foran peisen er det også fint. Jeg har kaffe fra den nye kaffemaskinen vår. På spilleren fra studentdagene har jeg Spardame, operaen til Tsjaikovskij. Jeg har skrelt poteter og gulrøtter, slik at når Olia har fått Irina sovnet, så kan hun lage grytekjøttmiddag på sitt vis. Hadde det vært biffmiddag, kunne jeg laget den. Grytekjøtt, er hun bedre på. Så om en times tid, eller så, vil maten være servert. Da vil kanskje Irina være våknet igjen, også. Hun sovner sjelden for natten før syv.

Vi kommer rett fra bading i et kommunalt basseng. Det var braksuksess. Vi kjørte ut gjengen på tre, Olia, Irisjka og jeg, etter en storslått frokost med ferskt brød fra baker, fulgt av en optimistisk lunsj med speilegg på terrassen. Solen varmer så vidt, når den er der, og det gir sånn en glede å spise på den nye, hjemmelagde terrassen vår, at det kompenserer for en god del vinterferiekulde. Knopper og skudd er det også på noen av trærne. Snøklokkene henger hvite omkring, mange av dem. Det bærer løfte om en vår som ennå ikke er her.

Så var det å prøve bading med Irina. Vi prøver litt forskjellig. Hun er akkurat så gammel, nå, at hun har lært seg at det er noe hun liker, og noe hun ikke liker, og at hun kan være med å påvirke så det blir mest av det første. Hun er på vei litt bort fra at alt i verden er nytt og fantastisk, slik det er det for de aller minste, og sterkt var det for lille Irisjka. Hun er i ferd med å utvikle sin egen personlighet, vise de første gryende selvstendighet, være et eget subjekt i verden, være noe annet enn andre barn og mennesker.

Irtsjik, som jeg kaller henne oftest, liker godt å kjøre bil, så det fikk jeg satt henne da hun begynte å bli utålmodig av all spisingen og pakkingen vår. Det er alltid litt styr når vi skal av gårde et sted, i vårt hus, noe andre familier sikkert også vet en del om. Til slutt kom omsider Olia også, og vi kunne kjøre av gårde.

Valget stod mellom to alternativ, i to forskjellige kommuner. Det ene hadde barnebasseng, men var kanskje litt lenger å reise til, noen kilometer og minutter, og var dessuten ikke like enkel med betalingen og overiskten. Vi valgte kort sagt vår egen kommune, slik vi opprinnelig hadde tenkt, og et sted jeg kjenner godt, godt, godt fra min egen barndom. Det trenger ikke være hemmelig, forresten, det er hallen på Giske, like ved skolen og Sandnes stadion, et sted jeg har mange minner fra.

Vi var der altfor tidlig, slik vi hadde tenkt, og kunne rusle rundt det lille tjernet, og snakke sammen, først. Olia og jeg snakket, Irina løp rundt, med spor av å være litt utålmodig. Vi gikk inn i hallen og så oss omkring, Irina gjorde store øyne da hun så bassenget, og kanskje begynte å skjønne hva som ventet. Vi måtte kjøpe badehetter til alle, badedrakt til Irina og svømmebriller til mama Olia, samt klippekort til oss voksne før vi kunne gå inn, men så lå da også veien åpen.

Og det var et syn for guder og fedre da mama Olia og lille Irisjka kom opp fra garderoben, Irina i liten, rosa badedrakt og matchende badehette, så søt at det var vanskelig å holde ut, og med gledeshyl vi ikke har hørt siden hun var ganske liten. Dette var som det skulle være for henne. Hun kom uti til meg i vannet, og var med på alt, kavde for å holde seg flytende og komme seg dit hun ville, de gangene jeg bare støttet henne sånn halvveis, og stod og jublet på knærne mine når det var tid for å hvile. Selv på det grunneste er det for dypt til at hun rekker bunnen, og hun liker ingenting av det som kan holde henne flytende. Hun må være med far, eller mor.

De har laget det fint til, med en liten sklie hun kan rutsje på, og litt baller og leker hun og andre små barn kan tøyse og kose seg med. Irina var mest interessert i ballene, mjatsjik, som hun kaller det, på russisk. Hun snakker ganske godt russisk nå, sikkert ikke så veldig mye dårligere enn andre barn på hennes alder, enda hun er tospråklig, og har norsken også å lære seg. Der henger hun nå tydelig etter. Dette er noe jeg har tenkt å skrive om, og kommer til å gjøre, hvordan hun nå former setninger og virkelig kommuniserer på russisk, hvordan språket utvikler seg. Det har skjedd mye på den fronten, siden sist jeg skrev om det.

Nå skal det imidlertid handle om badingen. Flere ganger havnet hun under. Stadig vekk ville hun låne Olias briller, en annen stor glede hun har, fetisj, kaller man det, for voksne, hun er vill etter alle typer briller. Her fikk hun alt på en gang, kule briller, og vann og bading. Ikke rart verken stemmen eller tiden strakk til, dette var ikke lett å gi uttrykk for, hun sprang rundt på land, og hoppet med de små føttene sine, – ula, ula, ropte hun, på russisk, men også norsktalende kjenner lett igjen «hurra», som de på russisk uttaler uten ‘h’. Det var store protester da vi skulle gå, et utvetydig njet, enda både vår tilmålte tid var ute, og hun var blå både på kinnene og leppene, – njet.

Selv for foreldrene er det ikke lett å skjære noe lett, når noe så søtt står med ny rosa badedrakt og badehette, kulerunde øyne og nese og kinn, njet, og hoppet og ropte ula, og fant baller og rockering, fant på alt, njet, njet – hjem skulle vi ikke.

Men hjem måtte vi. Det er ikke store skaden. Det kostet nesten ingenting med klippekortet med 10 klipp, vi har fire ganger igjen, hvis både Olia og jeg er med hver gang. Så kan vi kjøpe nytt kort. Det er sunt og godt for barn å være i basseng, alle tiders lek, og Irina setter så tydelig, så tydelig pris på det. Hun var varm av lykke da hun og moren kom ut av hallen, til meg som far, som enda jeg hadde somlet så godt jeg kunne, likevel kom først. Også konemor Olia var glad og fornøyd, og takket meg igjen og igjen, hun er jo gammel mestersvømmer fra Kiev, dette satte hun også pris på. Og nå har vi jo bil og penger, det er kort vei opp til hallen, ikke særlig med bry, og kjekt for alle.

Hjemme var det Irina selv som tok initativet, rett i seng. Hun hadde brent opp kruttet i vannet, om det går an å formulere seg på den måten der, brenne opp krutt i vann, i alle fall var det tomt da hun kom hjem. Så hun gikk altså til sengs, med mama Olia, mens jeg skrelte poteter og gulrøtter, før jeg gikk ned foran peisen, og skrev dette innlegget her.

Svømmekurs med Olga

Min kones navn gjør seg godt i en overskrift som dette. Hun er som kvinner flest og russiske kvinner kanskje mer og seg selv aller mest ekstremt selvkritisk, alltid på jakt etter feil og mangler med seg selv. Men akkurat navnet sitt har hun ingenting å si på, det er hun helt fornøyd med. Slik jeg også er det. Det gjør seg godt både på norsk og russisk.

Olga – eller Olia, som vi kaller henne, det russiske språket er rikt på kjælenavn – er forhenværende barnestjerne i svømming. Hun begynte da hun var 5-6, og sluttet da hun var 14-15, da det var på tide å begynne med doping, som hun så kjekt forklarte det. Innen hun sluttet rakk hun å bli best i Kiev i sin årsklasse, og nest best i Ukraina. Det tilsvarer for oss best i Norge, og nest best i Norden, hvis vi også for moro skyld trekker inn Polen i Norden.

Min far var også konkurransesvømmer i sin tid, men han var nok aldri noen mester. I de fleste ting han foretok seg sørget han for å fylle opp det store middelsjikt, han styrket som regel gjennomsnittsverdiene.  Til det daglige svømte han imidlertid godt, han hadde teknikken inne til hverdagsbruk. Og jeg lærte litt crawl av ham, han lærte meg hvordan det skulle gjøres. Det gjaldt om å ha strake bein, og å puste i armhulen under skulderen.

De siste årene har jeg trent mer eller mindre på å få dette til, når jeg ellers har badet. De aller siste årene har det vært heller mer, enn mindre, jeg har anstrengt meg for å få det til. Et av målene mine har vært å kunne svømme langt, problemet har alltid vært at etter å ha svømt crawl en stund, må jeg svømme bryst for å hvile og få puste. Trikset med å puste under skulderen har aldri villet seg helt over tid.

I løpet av to lange somre med mye bading på Krim har jeg kommet dit hen at jeg kan svømme omtrent så langt jeg vil, crawl, så lenge jeg bare bruker armene og ellers plasker litt med beina når det passer seg slik. Jeg har forsøkt å få til beina også, men det blir stress med rytmen, og jeg blir forferdelig sliten og må puste.

Så jeg spurte min kone mestersvømmeren her mens vi badet i bassenget om hun kunne svømme litt for meg, så jeg kunne se hvordan det skulle gjøres. Hun svømte, jeg så det, og fikk det plutselig til med en gang. Hun forklarte videre at pusteteknikken er slik at det skal pustes for hvert tredje tak, slik at det blir annen hver gang til høyre og venstre. Slik holdes balansen i vannet, samtidig som det blir passe med pusting.

Yr av mestringsglede gikk jeg videre med en gang. La oss lære meg hvordan man skal ta en ordentlig vending i kanten. Olia imponerte med å svømme tvers over bassenget frem og tilbake under vann, noe som hadde blitt vanskeligere om hun hadde tapt så mye tid som jeg pleier å gjøre på å snu. Hun viste meg og forklarte meg, og etter et par komiske forsøk hvor jeg vendte alt for tidlig og ikke fant noen kant å sparke fra i, fikk jeg også dette til.

Så var det brystsvømming. Når Olia og jeg har kappsvømt, har hun svømt så mye raskere enn meg at det er helt komisk. Jeg har ikke ant hvordan jeg skulle få det til, men har nå begynt å ane det. Det ligger i beinsparkene og i pustingen. Alle og enhver som har hatt svømming på skolen vet at brystsvømming går raskere om man dykker for hvert tak. Nå fikk jeg lære at det går enda raskere om man ikke løfter seg helt opp mellom takene, men hele tiden passer på å holde hodet ned mot vannet, for å minske vannmotstanden. Bensparkene er ikke bare froskespark, som alle kjenner til, men også delfinflakk opp og ned der man ellers bare ville ligge og flyte bortover. Rytmen er slik at det er froskespark, delfinflakk, delfinflakk for føttene, svømmetak, svømmetak for armene, og pusting i forbindelse med froskespaket.

Her møtte jeg min grense. Aldri så mye Olia viste og forklarte og demonstrerte, her var det for mye å holde styr på. Mine problemer lå i tre ting, armtaket, beinsparkene og pustingen, og kanskje aller mest i koordineringen, så egentlig hadde jeg fire problemer. Jeg prøvde meg som delfin, fikk det ikke til, prøvde å få armtakene riktig, gikk ikke, prøvde froskespark og pusting, nei, nei, nei.

Antagelig har jeg like mange år foran meg på å få til dette, som jeg har brukt på crawlingen. Og siden posten er skrevet i ettertid, kan jeg si at dagens program har innebåret butterfly og ryggsvømming, hvor mitt grensemøte har vært totalt.

Tross motgangen etter den første fremgang har jeg kunne nyte en vakker trener, som ikke har holdt igjen på disiplinen under øvelsene, men som straks etter har latt all disiplin fare og servert en lekker lunsj hvor det ikke har manglet på noe. Og det er jo gøy å bade, nesten uansett hva man finner på i vannet.

Fra Eupatoria til Alusjta på Krim

Ferien vår på Krim fortsetter. Vi har nå reist fra Eupatoria, på steppen, til sørkysten med fjellene, nærmere bestemt til Alustja. Vi bor der hos en russisk storfamilie, innkvartert i et lite rom, med felles toalett, dusj og kjøkken med mange andre, men med et eget kjøkkenbord å spise på like utenfor vinduet vårt. Prisen er litt mer enn doblet fra slik vi bodde i Eupatoria, men der bodde vi også veldig spartansk. Spartansk bor vi fortsatt, men nå har vi i det minste rennende vann, og litt mer luftsirkulasjon utenfor vinduet vårt, slik at vi kan få det litt kjøligere. Det er veldig godt for meg.

Dette bildet gir et lite inntrykk av hvordan vi har det. Vinduet til høyre er vårt, der inne har vi det lille rommet vårt. Om morgenen stakk Olia hodet ut av det når hun våknet, og hilste på meg som satt under og leste.

Olia hadde et ønske om at vi skulle bade litt i et badebasseng i Eupatoria. Bassenget tilhører et luksushotell, der, men det er visst fritt frem å benytte bassenget for den som våger seg. Vi bestemte oss derfor for å våge oss til et bad før avreisen, selv om det kunne føre til at vi fikk litt knapt med tid. Det fikk vi, vi rakk ikke bussen vår i det hele tatt, men det gjør ikke så mye, det går alltid en ny buss her nede. Olia har litt av den samme holdningen som meg, sammen har vi alt for mye av den. Når vi koser oss, skal vi kose oss ferdig, og ikke stresse med tiden. Og det er et eller annet feil med innstinktet vårt, i hvert fall mitt, at alle ting vil rette seg etter meg, slik at bussene vil gå og forestillingene vil starte egentlig når jeg kommer. Slik er det dessverre ofte ikke.

Jeg, utenfor hotellet vi ikke i det hele tatt bodde på.

Men vi hadde en flott baderunde i et flott basseng. Vi stupte og svømte fra ende til ende under vann, Olia i langendene, jeg i de korte. Det er hun som er mestersvømmeren. Vi lå også rikmannsaktig i liggestolene til hotellet. Olia kjøpte til og med en kald øl til meg. Skal man kose seg, skal man gjøre det skikkelig.

Jeg i svømmebassenget vi ikke hadde kjøpt oss inn til.

Noe av grunnen til at vi ikke rakk bussen, var at Olia hadde tatt alvorlig feil av tiden. En halv time senere enn den gikk trodde hun den skulle gå. Slik var vi ikke engang på vei til bussholdeplassen da bussen vår gikk fra oss, vi var på vei hjem fra hotellet og bassenget. Det fine med bussen vi ikke fikk tatt, var at den gikk fra Eupatoria til Jalta, nå måtte vi først til Simferopol, så skifte buss der. Olia sa imidlertid at alle bussene går innom Simferopol, så tiden vi ville spare ville være minimal. Det går svært ofte busser fra Simferopol til Jalta.

Så det ble ingen problemer overhodet. Vi fikk kjøpt oss en billett fra Eupatoria til Simferopol, fant bussen vår, og reiste av gårde. I Simferopol fikk vi kjøpt nye billetter til en reise omtrent med en gang. Under denne reisen duppet jeg godt av, og da Olia vekket meg var vi allerede i Alusjta. Det var i kveldingen, men fortsatt lyst, så det var ingen problemer med å finne sted å bo. Olia kjenner stedet godt, og til og med jeg kjenner stedet ganske godt, så vi vet hvor vi skal gå. Tredje stedet fikk vi napp. Det vil si, vi banket på og ropte et sted, og så kom det en hyggelig, ung kone og spurte oss om vi trengte et sted å bo. Og det trengte vi jo. Så ble vi med henne, og her er vi nå. Og her skal vi bli en uke, sannsynligvis mer, om vi blir fornøyde, som vi fort kan komme til å bli.

Olia pusser tennene i vårt nye bokompleks. Her skal vi bli.