Og så – cruise!

Omsider kom vi oss på cruiseskipet. I dag gjorde vi (så godt som) ingen feil. Vi våknet i god tid, Olia fikk pakket, vi kom oss forsiktig av gårde, og kjørte rolig fra Moss til Oslo på en liten time. Der parkerte vi (med litt trøbbel), og gikk bort til kaien der skipet lå, og ventet til vi fikk lov å komme ombord. Så var det bare å reise frem og tilbake til Kiel, vårt første cruise, og første gang for Irina å sove i båt.

Det er ikke noe nett i båten, så jeg får ikke postet noe underveis. Ikke er det tid, heller. Å være på cruise er ganske hektisk. I hvert fall for oss. Lille Irina har hovedrollen, så da nytter det ikke å la henne klare seg selv, mens far skriver blogg eller noe sånt. Det får komme når hun sover, og det ikke er noe annet å gjøre.

For de med elbil som ikke har gjort erfaringen selv, det lønner seg å kjøre under fartsgrensen på de gode veiene der fartsgrensen er over 100. Denne kjøreturen, fra Sandnes til Moss, fra Moss til Strømstad, og tilbake, og så fra Moss til Oslo, har overbevist meg skikkelig om at batteriet tappes raskere ved hard kjøring, og at det lønner seg å ligge i høyre, saktegående felt, med økonomisk kjøring. Fra Moss til Oslo er det omtrent 60 km. Vi hadde litt under 80 km igjen på batteriet. Da er det ingen grunn til å ta noen risiko. Jeg kjørte forsiktig, og slapp å lade før jeg kom til Oslo. Når vi kommer hjem, er planen å hurtiglade i Drammensveien 161. Oslo har gratis lading for elbiler, men når hurtiglading koster 2,50 i minuttet, og lades opp fra bunn til topp (80%) på omtrent 20 minutter, så er det ikke mange kronene det er snakk om. Tiden er viktigere enn pengene, om man ikke har ærender i Oslo.

Jeg hadde vært i kontakt med Bymiljøetaten i Oslo for å forhøre meg om parkering for elbil. De hadde tipset meg om gratis og ubegrenset parkering ved Frognerstranda, de hadde et annet navn på det, men det var ved Frognerstranda det lå. Det er i nærheten av fergekaien, og ypperlig. Jeg hadde sjekket nøye på alle nettets kart, og også laget meg en vag backup-plan skulle noe ikke fungere.

Som det selvfølgelig var noe som ikke gjorde. Der nede ved parkeringen stod det skilt med tidsbegrensning. Maks 3 timer. Det er kjedelig. Med kone og barn og full bagasje i bilen, alle klare å gå til ferjen vi ser ligger der, så er det ikke noe å sette familien av, for selv å oppsøke en av Oslos mange betalte parkeringsplasser, og klare meg selv derfra. At kona har krydret turen vår med å legge telefonen igjen hjemme, gjorde ikke dette valget enklere.

Jeg ringte Bymiljøetaten. Etter lang venting kom jeg gjennom, og fikk høre at joda, det var gratis og ubegrenset parkering der, så lenge man ikke ladet. Jeg måtte lese skiltene, sa de. Så jeg leste skiltene for dem, der det vitterlig stod at det mellom 0900 og 2000 var tidsbegrenset til 3 timer, og at man måtte bruke timeviser. Det var til og med bilde av den. Skiltet var ikke til å misforstå. Men de på Bymiljøetaten overprøvde skiltet, og sa at dette gjaldt hvis man skulle lade. Jeg fant et sted å parkere, parkerte, og sjekket så godt jeg kunne om dette virkelig var riktig. Hadde andre elektriske biler timeviser i vinduet? Noen hadde, andre ikke. Og noen av de som hadde, viste et tidspunkt som ikke kunne stemme med vårt klokkeslett: 1130.

Så jeg forlot bilen, ganske utrygg. Så utrygg at jeg før vi forlot norsk mobilnett, faktisk koblet meg på 4G, for å skrive Bymiljøetaten en Mail. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk til parkeringen riktig, og ønsker verken bot eller borttauet bil. Dette vil bli litt nerver i hodet under hele turen.

Men det gjelder å ta problemene når de kommer. Vi hadde spist frokost, men ellers ingenting, denne dagen. Så Irina og jeg måtte ha mat. Olia ville heller ha litt søvn, hun, omsider. For henne var nervene i hodet at denne strabasiøse ferien vår, falt sammen med hjemmeeksamen hennes. Det er jo ikke noe særlig, når vi store deler av dagene befinner oss i bil, og på innleveringsdagen stort sett er i båt uten nettdekning.

Irina og jeg spiste på det som galles grand buffet, og slapp vel egentlig ganske billig fra det. Vi har betalt inn 250 kroner hver i mat på billetten, det var forutsetningen for å få reisen gratis, og på dette måltidet brukte vi vel litt over 400 kroner. For det vi fikk vi spise så mye vi ville, av forskjellige retter, slik det pleier å være på buffeter. Irina fikk til og med litt is og sjokolade etterpå, og jeg fikk kaffe.

Så var det bassenget. Det var hovedattraksjonen. En liten skuffelse var det at de hadde makstid, en time. Irina og jeg liker å være i basseng for alltid. En annen skuffelse var at det var lite vann å bade i. Sånn er det med skip, man må økonomisere med plassen. Så de hadde ikke prioritert noe basseng, men heller et par sklier som endte i vann i sklien, noen plaskevann og boblebad, og så en strøm av vann i sirkel. Det var her det var nærmest å kunne kalles bading. Så det var her Irina og jeg tilbrakte tiden, rundt og rundt i strømmene.

Det var så mye folk, hele tiden, så det var ikke så mye å få gjort. Irina fikk bare i begrenset grad vist frem badekunstene sine. Men hun var den klart yngste som holdt ut i disse forholdene, rundt og rundt i strømmen. Etter hvert lærte hun seg det lønnet seg å dukke under den lille fossen, og så var den grei også. Hun kan svømme, og prøvde litt, men det gikk alltid kort tid inntil hun krasjet i noe. Så den helt store opplevelsen ble det ikke. Men Irina likte det godt.

Etter badingen var klokken omlag seks, eller noe sånt. Vi fant til lekerommet, som ikke var så enormt, og Irina lekte litt der. Konemor Olia hadde knapt spist noen ting, denne dagen. Hun fant en restaurant med liksomitaliensk mat, like ved lekerommet, pasta og pizza. Der serverte de en anstendig Spaghetti bolognese, bedre enn carbonaraen i Sverige, og en grei pizza. Irina kom også og spiste litt med oss, før hun var tilbake i lekerommet igjen. Olia gikk ned på lugaren for å hvile.

Og sånn avsluttedes dagen vår, der på cruise. Etter å ha lekt en stund, gikk også Irina og jeg ned i lugaren. Irina virket ganske trøtt, og var straks på gråten ved minste motstand i lekerommet. Ulikt henne, og ikke bra. Jeg fikk de siste minuttene fri til å dra opp på soldekket i trettende etasje. Der var det ikke noe sol, selvfølgelig, men kaldt, mørkt og vind. Jeg så gjennom dagens gloseprogram på Anki, og tenkte at jeg nok kanskje ikke er i målgruppen for dette med cruise.

Jeg er litt fremmed, her.

Elvecruise i Kiev

I dag var jeg for første gang på et elvecruise på Dnjepr. Jeg har reist ned hit i over ti år, første gang var i 2007, jeg har vært her hvert år siden, men jeg har aldri vært på elven i båt. Før nå. Det var mitt lille barn som gav meg påskuddet til å få det gjort.

Elvecruise i Kiev ligger nok litt utenfor masseturismen. Det er en russisk tradisjon. Jeg skriver Russland, selv om jeg er i Ukraina, for dette er noe man finner også i Russland, og som ligner helt på sånn man gjør det her. Alle de innfødte vet hvordan man skal gjøre det. Det er som med nordmenn og ferjer, utlendingene vet liksom ikke helt hvordan man skal gjøre det.

For turister som er litt eventyrlystne er det imdlertid fritt frem. Kaien ligger i nærheten av Posjtova plosjad, blå linje på metroen eller buss 62 fra botanisk hage, via Arsenalnaja metrostop og ned med Marinskij park, er enkleste måte å komme seg dit på. Eller man kan simpelthen spasere ned fra hovedgaten Khresjtsjatik. Posjtova plosjad er et sentrum, og lett å finne. En annen liten havn for disse elvecruisene, finnes ved metrostoppet Dnjepr, rød linje mellom Arsenalnaja og Hydropark.

Billetten koster sannsynligvis 100 griven. Det staves hryvnaer, men det er ikke sånn det uttales, så jeg veksler litt i postene mine med å skrive det vi sier – griven – og sånn det skrives- hryvnaer. Delt på tre og plusset på litt, blir det omtrent 35 kroner. Så det er ikke rare utgiften for en uvant opplevelse.

Når man nærmer seg blir man overveldet av pushere, som vil ha deg med på akkurat sin lille cruise. Konkurransen er komisk hard på det lille elvestykket seilasene foregår, det er stadig minst 3 og helst flere båter ute. Irina og jeg valgte ласточка, lastosjka – svalen. Årsaken til det var at de tilbød en is i tillegg til billetten. Båtene ligner hverandre, typisk med to små etasjer, og rikelig med sitteplasser oppe. Vi synes vår båt så fin ut på bildene, grei nok.

Isen måtte vi ha en stemplet papirlapp for å få. Den skulle vi fått samme sted som vi kjøpte billetten, billetten blir kjøpt mens man går ombord, cruisene blir aldri utsolgt, selvsagt, om en båt mot forodning skulle bli full, velger man en annen. De går en gang i timen, så det er heller ikke nødvendig å studere noen avgangstabell. Man finner seg en båt, og går ombord.

Vi fikk ikke noen papirlapp med stempel da vi gikk ombord. Det skyldes nok mangler i min russisk. Matrosen som solgte meg billetten, spurte om noe jeg ikke forstod, så i stedet for å nøste opp i hva han mente, viftet jeg bare med hånden, svarte benektende. Men det lot seg lett ordne da misforståelsen ble oppdaget i den lille baren. Det var bare å gå ut og spørre om denne papirlappen. Og om det ikke hadde latt seg gjøre, så kostet isen bare 5-6 kroner, ikke noe å krangle om.

Mens jeg fikk igjen vekslepengene for ølet jeg kjøpte, eller rettere sagt, ikke fikk dem igjen, så forsvant Irina for meg. Som så mange andre steder her nede var det også her problemer med veksel, jeg betalte en 50-lapp for øl til 40 griven, og ventet på tieren min, mens hun bak baren ekspederte en annen, og Irina stakk av gårde. Da hun andre endelig var ferdig, sa hun bak baren at hun skulle huske meg, tieren skulle jeg få senere. Irina, vår lille, hadde i mellomtiden kommet seg helt bak i båten, og opp den bratteste trappen, til forskrekkede passasjerer på andre dekk.

Hun likte godt cruiset, selvsagt. Først var hun litt avholdende, men da vi endelig kom i gang, stod hun med rekkverket med store øyne, og vinket til byen og til folkene igjen på land. Turen vår gikk nedover elven, under gangbroen, metrobroen og bort mot Patona-broen, der vi snudde like før. Vi har også sett båter snu like etter, mens vi har vært på strendene og badet. På meg virker det som det er litt hipp som happ, og litt cirka, turen skal vare omtrent en time.

Området vi seilte i er et område vi kjenner godt, og har sett i timevis fra begge sider. Så her var det få overraskelser. Helst ville jeg seilet oppover elven, men båten som gjorde det, klarte vi ikke å finne. Noe helhjertet forsøk gjorde vi heller ikke, vi gikk ombord i svalen for å få det gjort. Om vi skulle seile nedoer, kunne vi heller gjort det fra kaien ved Dnjepr, metrostoppet, hvor vi starter lenger nede, og antagelig kommer ned mot jernbanebroen og metrobroen for grønn linje. Her er vi ikke så ofte, dette området ser vi helst på avstand.

De innfødte hadde disket seg opp med mat og medbrakt allerede før det lille cruiset var i gang. Irina og jeg måtte kjøpe alt ombord. Utvalget er ikke rare greiene. De har noen typer vis å velge mellom, og de har alle typer alkohol. De selger også god kaffe, espresso og cappucino, fra skikkelige maskiner. Det var også en liten meny med pizza og slikt, men den prøvde ikke vi. Vi spiste i stedet på vår georgiske favorittrestaurant, etter at det lille cruiset vårt var ferdig.

Jeg vil avslutte med at det er en russisk tradisjon dette, det er for de lokale, det er de som er målgruppen. Her er ingenting tilrettelagt for utlendinger, lite av informasjonen er på engelsk. Det var en familie fra Korea ombord, og jeg hørte noen amerikanere etter at vi hadde gått av, ellers var dette enten Kievianere eller ukrainere og andre russiskkyndige på ferie hit. Jeg skilte meg jo litt ut, med min kraftige aksent, og ikke alltid helt gjengse grammatikk og ordvalg. Som vanlig lurte de på om jeg var fra baltikum.

Til neste år blir det bedre, da lille Irina vil snakke flytende, og kan hjelpe meg å oppklare misforståelser. Som med den isen…

 

Olia har reist

Det er trist, og det er sant. I dag reiste Olia med flaggruten klokken 1230. Jeg stod på kaien, og kunne ikke være med på denne hennes første og sannsynligvis siste båttur nedover langs Vestlandskysten. Hun har flyttet.

Jeg flytter etter først om et par uker. Jeg har arbeid å fullføre i Bergen. Olia begynner sitt nye arbeid i morgen, sommerjobb i Rogaland. Det er en lykke at hun fikk denne jobben, at hun gikk på dette intervjuet vi vekslet frem og tilbake om det var bryet verdt å gå på. Nå har hun jobbkontrakt frem til midten av august. Det er sikret med rettigheter og det hele, arbeidstiden planlagt på forhånd, blir hun syk, får hun lønn. Og hun kan på forhånd beregne hvor mye hun vil tjene i løpet av en måned. Som ringevikar er det meste uvisst.

Det meste har gått veien for Olia og meg den siste tiden. Vi mangler imidlertid den siste lille bekreftelsen på at vi får kjøpe huset vi planlegger å kjøpe, vi har den muntlig og ser den går rundt, men det er alltid fornuftig å vente til man har dokumentet i orden og alt på plass før gleden utbasuneres.

Midt i alle disse tingene som mildt sagt fyller hodet mitt for tiden, skal jeg ha eksamen i fysikk. Det er sprenglesning om Einsteins relativitetsteori, Schrödingerligningen i tre dimensjoner og forklaringen av kvantetallene, det er flere ting jeg ikke har kommet til ennå. Eksamen er torsdag. Det blir ikke tid til annet før den tid.

Men enda så krevende Schrödinger og Einstein har tenkt ut forklaringsmodellene sine, de klarer ikke å holde unna Olia som stadig smetter Olia-smilende frem i hodet mitt. Hun er nå hos svigermor i Gaupeveien 5. Det er de to som bor sammen nå. Olia har reist, og jeg stod igjen på kaien.

Første flyttelass Bergen – Sandnes

Et par kompromiss er gjort i denne posten. Den er tilbakestilt, skrevet søndag formiddag – og vel så det, mandag ettermiddag er hovedvekten skrevet – og satt tilbake til torsdagen vi reiste. Og jeg har valgt å bruke Sandnes i stedet for Ganddal, for det kan være flere som er interessert i hvordan man får et lite flyttelass billig og greit fra Bergen og Hordaland til Stavanger og Rogaland.

Vi leide varevogn fra Rent a wreck. Den kostet drøye 3 000 kroner for en helg. Opprinnelig skulle vi ha en mellomstor Renault Trafic, men da den ikke var kommet inn i tide fra den forrige som lånte den, fikk vi en kjempestor Mercedes Sprinter i stedet. Det var positivt med tanke på plassen, her skulle vi få plass til mer enn vi trengte å flytte, negativt med tanke på manøvreringen, vanskelig var den å kjøre.

Olia i bilen ved begynnelsen av pakkeprosessen.

Det meste var pakket og gjort klart på forhånd. Men det er rart med det, det meste gjenstår allikevel når tiden først er der. Den lange, gode frokosten før jeg reiste ut og hentet bilen klokken ti ble det ikke tid til, det gikk det meste i hui og hast som vanlig. Biluleien befinner seg like ved Flesland flyplass, så nær at det ville være naturlig å benytte flybussen. Jeg ville likevel forsøke å spare noen kroner, flybussen tar skampris så man kan av rent prinsipp forsøke å spare noen kroner på den, så jeg tenkte å ta en buss til Birkelandskrysset og spasere videre derfra. Nå i ettertid vet jeg jo at Rent a wreck ligger i Lilandsveien, og hvor den er, så en buss ut mot Hjellestad vil være den aller beste løsningen med tanke på pris og kort gangavstand. Uansett: Sånn som det gikk for meg, så rakk jeg ikke bussen til Birkelandskrysset, og tok derfor flybussen uansett. Så mye for den kronesparingen.

Jeg skrev under de nødvendige kontrakter og fikk de nødvendige instruksjoner, raskt og kjapt, og så smalt døren igjen og jeg var alene i bilen. Aldri har jeg vel jeg kjørt noe slikt beist. Jeg følte meg som i den tiden jeg skulle prøvekjøre moped for kameratene mine i Ganddals aller stilleste gater, og ikke våget meg til å gire, av frykt for hva som da ville kunne skje. Sånn var det her også. Bilen staret i nedoverbakke, så den var det jo greit å rulle ned. Men det kom jo raskt et punkt hvor man burde begynne å gi gass, og dermed et punkt hvor man trengte den i både andre og tredje gir. Det var en bratt læringskurve, der, fra Lilandsveien til Birkelandskrysset. På motorveien som fulgte burde tiden for prøving og feiling være over. Jeg kom meg nå inn til byen på et vis, valgte konsekvent minste motstands vei når det kom til kjørefil, seilte forbi bystasjonen, rundt ved Grieghallen, opp Festplassen, til venstre ved DNBs hovedkontor – og alle som vet hvor jeg bor og hvordan det nå ser ut i Bergen, vil i likhet med meg vite at jeg allerede hadde kjørt for langt. Nå gikk det nedover til Bryggen, mens jeg skulle ut til Nordnes, og langs med Bryggen var det ingen steder å snu for en med mine kjørekunnskaper og en slik svær Mercedessprinter, i ett ord. Det gikk til Bontelabo og vel så det, Sandviken var det i alle fall, mot NHH var jeg på vei, da jeg endelig fant en parkeringsplass stor nok til at jeg kunne svinge rundt på den. Tilbake gikk det bedre. Da fant jeg frem.

Et nydelig bilde av Olia og lenestolen min jeg bare måtte ha med, selv om det ikke passer helt inn i dramaturgien i teksten.

Etter et mindre – men ikke ubetydelig – reversmellomspill på parkeringsplassen bak bygget vårt, denne parkerinsplassen skulle også fungere som lasteplassen vår, reversmellomspillet besto at jeg ikke fikk bilen i revers, det tok noen kvarter og noen telefoner før det gikk, men etter det, så begynte også flyttingen. Klokken var en del over elleve.

Dette bildet passer bedre. Her styrer hun og ordner for at alt skal få plass i bilen, og komme uskadet frem.

Vi bar ut i bilen i fire timer. Det er et slit og et strev, et kav og et mas. Olia var fabelaktig i å stue alt i bilen så det fikk plass og ikke skulle bli skadet på reisen, hun hadde også fått pakket det meste på forhånd, men det tar uansett fryktelig lang tid å få alle ting gjort. Effektive Olia hadde også fått malt baderomsdøren denne dagen, og hun måtte demontere den uhåndterlige skrivepulten, og så var det alle disse ekstra småtingene vi fant ut vi like godt kunne ta med med en gang. Krangle måtte vi også, lite grann, og spise litt. Den første interessenten meldte seg også for å kjøpe leiligheten, det var naboen i underetasjen. Det tok alt sammen tid, og når jeg nå i ettertid regner gjennom det og ser det var bare fra drøyt elleve til drøyt tre, blir jeg overrasket.

Det underlige er ikke hvor godt hun har fått surret fast stereoanlegget mitt, men hvor i all verden hun fikk tauet fra.

Så kunne vi kjøre. Det var sjarmøretappe, det var strålende. Olia i forsetet, jeg sjåfør. Vi kunne begge se etter skilt og finne veien, E39 skulle vi holde helt inn, Stavanger var målet, Halhjem et delmål. Jeg instruerte Olia nøye i alle bilens utfordringer, hun var entusiastisk tilhører og enda mer entusiastisk radio når jeg selv ikke snakket (jeg snakket forresten sjelden). Vi kom oss lett og greit ut av byen, fant lett og greit alle veier og filer, alt gikk veldig lett og greit og uten kollisjoner. Olia kunne peke og forklare hvor hun har jobbet i barnehage hen, særlig spennende var Kaland på Os, vi så og kommenterte landskap og bygninger, jeg forklarte hvor jeg før hadde bodd på Øvsttun, og at jeg den gang kunne kjøpe hybelen der til prisantydning 85 000. Jeg må ha husket feil.

En spøkelsesleilighet som ikke ennå har blitt helt spøkelsesaktig. Dette er like før vi reiser.

Ferge, Olias første ferge i sitt liv. Halhjem – Sandvikvåg er distansen, jeg forklarer Olia alle prinsipper jeg kjenner når det gjelder ferger. Vi har kjøpt sjokolade og brus, kaffe har vi med, glemt i bilen, Olia løper ned og henter den, vi må selvfølgelig ha kaffe på fergen. Tekstmelding til mor om at vi er på vei går også. Her gjør vi ingenting feil.

Her er vi i ferd med å ta, riktignok er jeg på vei inn feil dør i forhold til førersetet, men litt kunsterisk frihet må man tillate ved fotografering.

Så er det den lange mellometappen mellom Sandvikvåg og Årsvågen, over Sunnhordaland og Nord-Rogaland, langs med, over og under fjorder og sund, flott, norsk, vestlandsk kystlandskap. Olia er selvfølgelig henrykt, og jeg enda mer selvfølgelig enda mer henrykt. Jeg forklarer Olia hvor fælt det er å ligge bak lastebiler og andre store biler, og hvor viktig det er å komme forbi når det er mulighet i krabbefelt. Slike krabbefelt finnes det jo en del av, i de nye tunnelene som skal under både land og fjord, men sprinteren vår er jo også tung, så det er ikke snakk om å få den i mer enn 70 når det går maks oppover. Hele tiden er vi oppmerksomme på å holde oss på E39.

Ferjekø. Dette er noe Olia sjelden ser.

Til slutt får vi øye på fergen på vei inn til Årsvågen. Det var akkurat i tide til at vi også var på vei ned der. Jeg sendte mor optimistisk melding, om 40 minutter er vi hjemme, og kjørte like etter like optimistisk ombord i fergen. Det skulle gå atskillig mer enn 40 minutter før vi virkelig var hjemme.

Olia på ferjen. Vi ser hun gjør alt riktig.

Men til slutt var vi det. Vi svingte inn Gaupeveien, inn til nummer 5, hvor mor ventet med mye god mat og mye god omtanke. Vi bar inn det aller verste fra bilen, lass etter lass, tunge esker med bøker, sekker med tunge bøker, veldig mange bøker, og dessuten CD-plater, musikkanlegg og forskjellige slags tekniske ting. Vi bar alle tre, og forsøkte også å få satt tingene sånn noenlunde et sted de kunne bli stående en tid. Det ventet oss en travel helg, og satte vi det ikke på plass med en gang, måtte vi uansett gjøre det senere.

Statoils storanlegg på Kårstø. Det syntes Olia var spennende, så spennende at hun fotograferte det gjennom bilvinduet.

Underveis fikk også mor varmet opp middagen, laget spaghettien, gjort alt klart. Jeg rasket meg til en dusj, Olia skiftet litt – og så var det mat og hvile. Mor har også skrevet om seansen på sin blogg. Hun legger mye vekt på et kakefat som knustes, men det skal ikke overdrives, det vakte fortjent lite oppmerksomhet. Middagen var overlegen super, og til alt hell hadde vi feil vin, slik at det ble 17,5 i stedet for 12,5 alkoholprosent. Hvem kunne vite det, forutenom Olia, når informasjonen stod på ukrainsk? Og hvem sjekker på forhånd? Vi merket vi ble gladere og gladere. Mor hadde laget enorme mengder spaghetti, og det var akkurat nok. På sine gamle dager har hun gjort kjøttdeig og spaghetti om fra et håndverk til et kunstverk, ingen andre er i nærheten.

Etterpå var klokken allerede mye, og vi var søvnig slitne etter en laaang dag med pakking, bæring, flytting og kjøring, sånt tar på. Men det var nå denne omtalte kaken, Firkløverkaken, vi måtte nå spise den, når den først var laget. Og når man først skal ha kake, må man også ha kaffe. – Ikke lag så mye kaffe, er en setning man sjelden får høre fra meg. Her sa jeg den. Mens vi ventet på kaffen og kaken mistet mor altså kaken i gulvet. Sånt er alltid ergerlig, særlig når kaken står på et kakefat og fatet er av glass, og knuses, i tusen biter kaken lander på med fyllet ned. Det er selvsagt ergerlig, og enda ergerligere er det jo å spise disse knuste glassbitene. Men det er selvsagt ikke nødvendig, fyllet skrapes enkelt bort der det er nødvendig. Resten av kaken er like god, om ikke like fin.

Til kaffen hadde jeg cognac.

På vei inn til Mortavigå, som vi sier i Rogaland.