Ukrainas tidligere statsminister, Jatseniuk, på BBC Hardtalk

Arsenij Jatseniuk var sammen med bokseren Vitalij Klitsjko og den ytre høre nasjonalisten, Oleg Tjagnibok, en av de politiske frontfigurene  under demonstrasjonene på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev for tre år siden. Det var Jatseniuk den amerikanske viseutenriksministeren Victoria Nuland ville ha inn i det politiske lederskapet, under en lekket telefonsamtale (lagt ut på YouTube) med den amerikanske ambassadøren i Kiev, Geoffrey Pyatt. Det var også Jatseniuk som ble statsminister, og siden han snakket godt engelsk og til en viss grad greide å tilpasse seg hva vestlige medier ønsker å høre, så ble han en slags talsmann også for oss. Folk som kan russisk og ukrainsk, og fikk se hva han sa på sitt eget språk og hva han tidligere har uttalt, fikk naturligvis et ganske annet bilde av ham enn det som ble presentert den gang. Den gang fikk uttalelsen hans stå uimotsagt, at han som en slags politisk martyr, skulle ofre seg for landet og lede en politisk kamikaze-regjering, et politisk selvmordsprosjekt, stilt overfor de enorme utfordringene Ukraina hadde foran seg. Det er vel neppe å trekke det for langt at han og landet hans vant vår sympati.

Den euforiske gleden varte mer eller mindre gjennom 2014, selvfølgelig alvorlig forstyrret av hva som skjedde med halvøyen Krim og «antiterroroperasjonen» som utviklet seg til ren krig i Donbass. Alt dette gikk det an å gi Russland skylden for, og ukrainske politikere, inkludert Jatseniuk, fikk opptre uforstyrret i vestlige medier, som reformvennlige, demokratisk innstilte politiske ledere, i et land Russland forsøker å rive i stykker for å beholde under sin innflytelse. Gjennom hele 2014 og store deler av 2015 gikk det ikke godt an å påpeke at Ukraina hadde andre problemer enn de russiske, og at det også er andre som forøsker å rane til seg landets ressurser, enn russerne. De ukrainske politikerne, og ukrainske makthaverne, som stort sett var de samme som landet alltid hadde hatt, fikk fortsette med sitt, og skylde alle landets problemer på Russland. Ble det bråk, gikk det bare an å si at Russland hadde vist sitt sanne ansikt med annekteringen av Krim, og med krigen i Donbass, så nå var det bare å ruste opp og forsvare seg, og sørge for å opprettholde sanksjoner og propaganda mot Russland, slik at alle holdt oppmerksomheten rettet mot andre problemer enn de ukrainske.

Samtidig falt den ukrainske økonomien med tosifrede prosenter, fra de kritiske nivåene som hadde ført til Maidan-protestene. Landet pådro seg gjeld, ikke bare fra Russland, men også fra IMF og andre vestlige institusjoner, med alt det slike lån fører med seg. Hellas har vel kanskje en gang for alle fjernet bindet for øynene om hva disse lånene er for noe, og innbilningen om våre lån alltid er av det gode lån, mens russiske lån og lån fra andre land vi er i mot, alltid er politiske, sleipe og slikt det følger en baktanke med. For vanlige mennesker i Ukraina har livene blitt veldig mye verre. De har nå Europas laveste inntekter, ganske utrolig i et ressurssterkt land som Ukraina, den av sovjetrepublikkene med «best utsikter» da unionen gikk i oppløsning.

Nå i år og i fjor har Ukraina druknet litt i andre nyheter. Det går jo ikke så bra der nede, og medieflokken liker jo bedre historien om «et folk som reiser seg mot det autoritære styret» enn historien om at «det ene autoritære styret ble skiftet ut med et annet». Vestlige medier tok jo ganske feil om hvordan det ville gå i Ukraina, optimismen var ubegrunnet, og det ville folk skjønt om de hadde tatt seg litt bedre tid på å sette seg inn i situasjonen, eller hørte på eksperter som hadde gjort det. I stedet ble mikrofonene gikk til politikere, kommentatorer og tenketankere som har satt sin karriere på å spre det liberale, kapitalistiske demokratiet over hele verden,  den vestlige og amerikanskledede verdensordenen, systemet de alle var en del av og hadde sine posisjoner i. Det har fulgt en periode hvor militære kommandører i NATO og etterretningskilder i CIA, NSA og FBI plutselig er «pålitelige kilder», også når de opptrer anonymt, og om man forsøker å påpeke dette, blir man raskt stemplet som antiliberal, antidemokratisk og – som alltid til slutt: pro Putin.

Ukraina har forsvunnet litt i alt dette. Krigen har blusset opp igjen i Donbass, med nye beskyldninger fra begge sider om at det er motparten som har begynt, og det er også innført en blokade av kull fra området. Dette skal det være den ultranasjonalistiske gruppen Høyre sektor som står for, og målet skal være å «lamme økonomien i Donbass» (som om det skulle være nødvendig), men det lammer jo oså økonomien ellers i Ukraina, siden landet trenger dette kullet. Få skriver om dette. Donald Trump, hacking og alt støyen om alle disse tingene har overtatt helt. Ukraina er overlatt til seg selv. De nye makthaverne kan stjele fra budsjettene og ta opp nye lån å stjele penger fra, slik de alltid har gjort.

Men i går dukket plutselig en av de gamle «heltene» opp i BBC Hardtalk. Det er en helt som mildt sagt har falt fra den litt opphøyde posisjonen han fikk etter Maidan, med å være statsminister i Ukraina og talerør i vestlige medier, stadig på besøk i Washington og europas viktige hovedsteder, for å ta smilende bilder av seg selv og statsledere «mot Russland». Det gikk under radaren at oppslutningen hans i Ukraina falt til under 2 %, at partiet han opprettet og som gjorde det bra i det første, litt spesielle, parlamentsvalget etter Maidan, men som så straks gjorde det så dårlig at det ikke engang ville stille opp i lokalvalgene, det ville blitt for pinlig. Det var heller ikke mange som fikk med seg at Jatseniuk måtte gå av, varslet i uker og måneder, og at Groismann har overtatt, en person de aller, aller færreste i vesten vet hvem er, som ikke snakker engelsk offentlig, og som ikke blir fotografert sammen med den vestlige, politiske eliten.

Nå var imidlertid Jatseniuk i England, og i den forbindelse stilte han opp i BBC Hardalk, med programleder Stephen Sackur. Endelig ble spørsmålene stilt, som skulle vært stilt i årevis. Endelig fikk ikke Jatseniuk lov til å slippe unna med billige beskyldinger om at Russland har skylden, at Putin har planer om å innvadere Europa, at den vestlige verden står under stor og øyeblikkelig fare fra Putins autoritarisme, alle slike lettkjøptheter ble ignorert, og Jatseniuk ble endelig stilt til ansvar for hva han og andre ukrainske politikere har gjort, hva som egentlig skjer i landet.

Det er på høy tid. Og sannsynligvis altfor sent.

Programmet skal finnes på lenken under.

http://www.bbc.co.uk/programmes/p04v48h7

det

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Johnatan Dimblebys ønske om demokrati i Russland

Da vi kjøpte huset på Ganddal hadde mor en løpende avtale med Canal Digital. Den gjør at Olia og jeg de siste ukene har hatt tilgang på flere TV-kanaler enn vi ellers ville hatt, og som vi ville betale for. Blant dem har vært BBC HD. Et av programmene denne kanalen har sendt er Russia: A journey with Johnatan Dimbleby. Det er en serie på fire programmer, og de har alle sammen blitt sendt rett som det er, både i sommer og gjennom høsten. Programmet er enkelt tenkt ut. Briten Johnatan Dimbleby reiser inn i Russland oppe ved Karelen, og så tar han turen ned til St. Petersburg, videre til Moskva, og deretter ned til Syd-Russland og problemområdene i Kaukasus. Derfra reiser han opp til Jekaterinburg, hvorfra han med noen små avstikkere følger den transsibirske jernbanen til Vladivostok. Russland er et enormt land, og ut i fra årstidene å dømme har reisen tatt noen måneder. Det er med andre ord gjort grundig arbeid.

Siden Johnatan Dimbleby har med seg en tolk og disponerer alle ressursene til BBC, får han tilgang mange forskjellige steder og kommer i kontakt med mange mennesker. Det er garantert mange han har snakket med som er klippet bort fra programmet, og blant dem som er med må man regne med at mesteparten av det de har sagt, er klippet bort. Det er likevel gjort med britisk grundighet og høflighet. Dimbleby har helt sikkert gjort grundig forarbeid før reisen, og rådgiverne hans har kunne fylle inn med det han selv ikke har hatt kjennskap til. Han virker også oppriktig interessert i menneskene han møter, og ser ut til å møte alle med dyp respekt og et åpent sinn. Det er rett og slett skikkelig gjort alt sammen.

Et tema Dimbleby liker å ta opp med sine russiske samtalepartnere er deres syn på demokrati. Han gir uttrykk for at han er overrasket at russerne fra St. Petersburg til Vladivostok ikke ser ut til å ønske seg et demokrati etter vestlig modell. I Volgograd finner han til og med en passe ung dame som ønsker seg tilbake til Stalin. I regien virker dette sterkt, da Dimbleby nettopp har vært i Voronzeh, hvor folk sultet i hjel i hundretusener på grunn av Stalins redselsfulle jordbrukspolitikk med kollektivbrukene og tvangsinnløsningen av korn, og i Tsjetsjenia, hvor hele befolkningen ble deportert til sentral-Asia under andre verdenskrig, fordi de angivelig sympatiserte med nazistene. Det er da selvfølgelig sjokkerende at russerne ikke har noe sterkere forhold til sin egen historie, enn at det ennå finnes mange som ser med lengsel tilbake til Stalintiden og beundrer den store despoten.

Dimbleby er selvfølgelig britisk korrekt. Han behandler også denne kvinnen med respekt, og konfronterer henne med reaksjonen han har når han hører hun snakker pent om Stalin, i stedet for å bare henge henne ut på TV. Russerne selv er herlig lite korrekte. Denne kvinnen er en «baba», en gammel kjerring fra landet. Fra henne kan man ikke forvente noe som helst, i hvert fall ikke noe som har med kunnskap og dannelse å gjøre. Det er rått parti når Dimbleby snakker med henne om historie, også russisk historie, og man kan se hvor redd hun blir, når hun plutselig må forsvare sine meninger.

Det er slående hvordan russerne omtaler sin fryktelige fortid og hvordan for eksempel tyskerne gjør det. Det finnes ikke et normalt utstyrt menneske i Tyskland eller resten av verden som vil finne på å glorifisere nazitiden, og ønske seg Hitler tilbake. Den lille gruppen som gjør dette er erklærte nynazister, de vet de provoserer ved å si det, og er klare til å backe opp sine argument med knyttnevene om det skulle bli nødvendig. Den russiske kvinnen ønsket ikke å provosere ved å glorifisere. Hun uttrykte etter min mening et genuint ønske om bedre tider, og en ærlig mening om at bedre var det under Stalin. Hun ble overrasket da Dimbleby plutselig ikke var enig med henne.

Volgograd - eller Stalingrad, som byen het under andre verdenskrig - er en by hvor stoltheten og nostalgien over fortiden er spesielt sterk. Det var her sovjetrusserne vant det blodige slaget som snudde krigen, og satte nazityskerne på defensiven. Monumentene er storslåtte, som også slaget og seieren var det.

Jeg mener videre at denne kvinnen og hennes drøm om Stalin er representativt for noe som sitter svært dypt i det russiske folk, og som vi i vesten vanskelig kan sette oss helt inn i hvordan må være. Russerne ønsker drømmen, det fantastiske, storheten, og de ønsker det like inn i det vanvittige. Det er derfor russerne i sin historie aldri har tatt overgangen fra en tid til en annen i mange skritt. Det skjer alltid øyeblikkelig, ledet av en sterk mann eller til og med ikke særlig sterk mann, bare en som kan vise retningen, denne veien går inn i det eventyrlige! Slik valgte russerne sin religion, den ortodokse kristendom der messene åpnet portene til himmelen, slik erobret de det som nå er verdens suverent største land, slik åpnet Peter den store sitt vindu mot Europa, slik innførte Lenin kommunismen, slik tok Stalin den nye kommuniststaten til å bli en supermakt, og slik ble liksomdemokratiet og kapitalismen overført omtrent over natten etter Sovjetunionens fall.

Det er for russerne bare å se på kartet og å lese historiebøkene. På 1920-tallet lå Russland helt nede i søla, etter en ødeleggende verdenskrig og en enda mer ødeleggende borgerkrig. Etter krigen i 1945 var Sovjetunionen en av verdens bare to supermakter, selv fantastiske USA skalv, og hadde grunn til å skjelve. Den gang var det i Sovjetunionen tingene skjedde, riktignok ikke så mye i virkeligheten som i propagandafremstillingene av dem, men dog: det var sovjetrusserne som ledet an i romkappløpet og de fikk kjernefysiske våpen bare noen få år etter de fikk det i vesten. I dag føler russerne at alle ler av dem, og har grunn til å le av dem. Om historiekunnskapene ellers ikke er helt på topp, som den jo ikke trenger være for den jevne mann og kvinne i noe land, så er det lett å ikke få med seg alt av hva som egentlig skjedde i Stalinperioden, og la være å tro på det man får med seg, men som ikke passer helt inn i bildet man ønsker seg. Jeg sier ikke at det ikke er farlig, jeg tror tvert i mot dette kan være meget farlig. Det russiske folket er veldig lett å få med seg i halsbrekkende endringer, når de aldri vil ta et ordentlig oppgjør med fortiden, og en sterk leder har så lett å få folket med seg på storslagne løfter om en bedre fremtid.

I St. Petersburg og Vladivostok snakket ikke Dimbleby med noe gudsord fra landet. Her var det unge mennsker med utdannelse og studenter som  ikke ville gå med på at demokrati etter vestlig modell er noe for Russland. Ungdommene i St. Petersburg minnet forresten fryktelig om de høyere, dannede kretsene i samme by i Lev Tolstojs roman, krig og fred. I den byen klarer man mer enn kanskje noen annen å leve helt atskilt fra verden og virkeligheten, og diskutere alt som om det var en konkurranse i teorier og meningsutveksling, som om alt snakk er et middel for å holde kjedsomheten unna, og ingenting av det man sier eller mener egentlig er tenkt å ha konsekvenser.De mente at friheten stod høyere enn demokratiet, og at de der i St. Petersburg var friere enn for eksempel tyskerne. I Tyskland er det nemlig lover for alt, mens i St. Petersburg kan man gjøre hva man vil.

Diskusjonen i Vladivostok foregikk også med unge russere som snakket engelsk. Med disse forsøkte Dimbleby å argumentere for demokratiet, slik den argumenter som er overbevist om at man selv har rett, og de man diskuterer med en gang vil forstå det. De kom inn på USA, og Dimbleby argumenterte med at om amerikanerne var misfornøyd med presidenten, så kunne de kaste ham og velge en ny. Det er kanskje ikke et argument som holder helt inn til mål. De fikk riktignok kastet George W. Bush, men mange av problemene har vist seg å fortsette også under Barack Obama. Det er ikke så enkelt å kaste ham, for alternativene republikanerne for tiden er i stand til å komme opp med er ikke akkurat forlokkende. Det amerikanske demokratiet har også i det siste demonstrert problemene med at de ulike partiene snakker seg i hjel. De blokkerer for hverandre, slik at de ikke får funnet en skikkelig løsning på økonomikrisen. Og det er stadig vekk en ny valgkamp som er litt for nærme. De demokratiske lederne i EU har vel heller ikke i det siste levert noen overbevisende demonstrasjoner på at demokratiet er en overlegen styreform. Både i USA og i EU har man vel tvert i mot fått demonstrert at demokratiet kan være en uheldig styreform i krisetider der tøffe tiltak kreves, fordi det er vanskelig å samle flertall for å gjennoomføre dem. Og å gjøre det, krever tid og diskusjoner. Det er det ikke alltid man har.

Russland er et land som mer eller mindre permanent har vært i krisetider. Det er vanskelig å se for seg hva demokrati man skulle få til der, på kort sikt. I dag har russerne tatt ut i gatene og demonstrert mot parlamentsvalget. Vestlige medier har rapportert dette som et rop om mer demokrati. Det er kanskje å lese mer inn i demonstrasjonene enn de er. Demonstrantene vil ha nytt valg, fordi det ble jukset med opptellingen. De har ingen kandidat de vil ha i stedet for Putin, ingen motkandidat å samles om.

Det er gledelig at det russiske folk engasjerer seg. Der i landet er en av de farligste fiendene apatien. Det hadde vært enda mer gledelig om demonstrasjonene hadde ført til at demokratiet i Russland fungerte bedre, at folkets vilje ble mer hørt og at makten ikke ble konsentrert på så få hender og rikdommene i så få lommer. Det hadde vært gledelig, men historien til Russland har vist at der i landet lønner det seg helst å være pessimistisk, om man vil være sannspådd.

The thick of it og Aftenbladets anmeldelse av det

I dagens Stavanger Aftenblad har Elisabeth Bie en anmeldelse av en politisk satireserie fra BBC. Den heter The thick of it, og Bie liker den godt, blant annet fordi den sparker oppover. Jeg er en vanlig blogger som neppe kan regne med flere enn noen hundre lesere for det jeg skriver her. Bie jobber i regionens største avis med et nedslagsfelt på flere hundre tusen. Når jeg kritiserer henne, sparker jeg oppover. La oss se hvordan hun liker det.

Anmeldelsen begynner som var den skrevet på facebook. Liker du å le så tårene triller og magen verker? Da MÅ du sjekke ut britiske «The thick of it». De store bokstavene i «MÅ» er journalistens, ikke mine. Starten setter standarden for hele anmeldelsen, journalisten er begeistret, gir serien terningkast 6, og gir seg selv ende over.

Alt dette er til å holde ut. Man kan ikke lenger kreve at folk skal klare å tenke for å skrive anmeldelser i norske aviser, og enda mindre for at de skal klare å gi uttrykk for tankene sine. Verre blir det når Bie skal forklare hva denne serien er for noe, og hvorfor den er så «sylskarp» og «supersmart», ordene Bie velger å bruke. Den skildrer et politsk landskap befolket av aggressive medier som tørster etter statsrådblod, sleipe lobbyister, enda sleipere spin doctors, kyniske byråkrater, tullballrådgivere og politikere som først og fremst er opptatt av egen posisjon og medieimage.

Timingen er spesiell. Akkurat nå har engelske politikere avbrutt sommerferien sin, etter de blodige opptøyene som har vært i London og andre byer de siste dagene. Eller for å pleie sin egen posisjon og medieimage, som ser ut til å være det serien og Bie legger til grunn for politikernes aktiviteter. Norske politikere har kanskje også vært opptatt av egen posisjon og sitt medieimage den siste tiden. For man skal for all del ikke menneskeligegjøre en politiker, en byråkrat eller en rådgiver.

Anmelder Bie er uvanlig slepphendt med kraftuttrykk. Slik går det gjerne når man skriver uten å filtrere ordene gjennom tankene. «Den geniale humoren ligger i manuset», skriver Bie, «i de ekstremt godt besatte og velspilte rollefigurene», det er ikke småtteri. Som eksempel på det geniale i manuset, eller hvordan de får til den geniale humoren sin i manuset, så skriver Bie at manuset må gjennom en «språkkonsulent». Hermetegnene er Bies, ikke mine. Denne språkkonsulenten «sørger for sitatvennlige utsagn som «He is as useless as a marzipan dildo«.

Utsagnenet er kanskje sitatvennlig, men da for å vise hva som skjer når språkkonsulenten ikke gjør jobben sin. Eller for å vise hvor vanvittige utsagn som nå kan bli sitatvennlig for norske anmeldere, uten ironi og ment fullt ut positivt. En dildo av marsipan kan man spise, hvis man liker marsipan. En vanlig dildo derimot, vil jeg ikke kunne ha glede av, verken for meg selv eller sammen med min kone. Så for meg vil Elisabeth Bie være like ubrukelig som en ekte dildo. Det er jo veldig morsom og supersmart og sitatvennlig, og det er et «ondt og fullstendig respektløst spark oppover», som Bie skriver et annet sted i teksten.

Vanligvis vil jeg ikke gå til så direkte personangrep i en bloggpost. Skulle noen kjenne Bie, får de ha meg unnskyldt. Det gjelder også om hun skulle finne frem til den selv. Jeg leser selvfølgelig ikke anmeldelsen slik den er ment. Men slik den er ment, kommer den heller ikke frem til meg. Jeg mener man i det minste må skru på tankene når onde og respektløse spark går i den ene eller andre retningen. Det er ikke sikkert de er legitime bare fordi de går oppover. Å sparke politikere kan i dag være som å sparke noen som ligger nede. Og man vil alltid slippe bedre fra det når man behandler hverandre med respekt.

Jeg vil ikke uttale meg om serien. Den har jeg ikke sett, og kommer neppe til å se. Normalt står BBC for kvalitet, så serien er sikkert god. Da ytte ikke denne anmeldelsen av den serien rettferdighet.