Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

Melsvatn, Barn, Jæren, Jærheiene, Jærlandskap

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Rør, Vann i rør, Barn og lek, Barn og vann, Melsvatn, Bekk

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Bekk, Lek, Pinne, Lek med pinne i bekk

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Melsvatn

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Melsvatn,

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Irina, kjeledress, Tur

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Tur til Melsvatn med tante Tone og barna

I dag var det fredag, og tid for en litt skikkelig tur. Vi fikk med oss tante Tone og søskenbarna Sara og Andreas, avtalte vi reiser til Melsvatn i morgen formiddag, tar med god mat og kokeapparat, og ser hva det blir til. Det ble en skikkelig Salen-tur, klassisk stil, med timevis i den frie natur, og nye påfunn for hver femtende meter. Ingen var i nærheten av å gå så seint og lenge rundt Melsvatn som vi gjorde. Som om de var av den oppfatningen at turer er noe man må bli ferdig med, vår oppfatning er at tur er noe som må vare.

Lille Irina sov som en heltinne i dag morges. Helt til halv elleve. Det er ikke mange norske toåringer som kan holde det gående i søvn såpass, men så er da også lille Irisjka halvt russisk. Mama Olia tillot at vi fikk slippe ut uten å spise først, kledde bare på henne noen fine og varme klær, og så var sekken pakket og vi av gårde. På veien svippet vi innom baker og kjøpte ferskt brød, og gårdsutsalg for rikelig med tomater og agurk. Selv om vi er på tur, skal det ikke spares på pålegget.

Hos Tone var alle klare da vi kom. Ulikt meg hadde vi til og med sendt tekstmeldinger til hverandre for å være klar samtidig, sånn er det å være voksen barnefar. I bilen min kjørte vi alle sammen, lille Irina var smil som skinte i hele bilen, så glad hun var, i samme bil som tante Tone, Sara og Andreas. Hun visste jo vi skulle på tur, og nå med dem!

En liten forsinkelse fikk vi opp fylkesvei 220 fra Frøyland, Åslandsvegen, der er det veiarbeid, og vi måtte vente et kvarter. Det var ikke bare enkelt, da alle var sultne, og vi gjerne ville frem. Ti over tolv var vi der imidlertid, akkurat som onkel Eivind hadde sagt, det er ti minutter herfra. Og det var det.

Der vi ventet på å få kjøre videre var det ganske varmt. Men ved Melsvatnet, der vi skulle være, var det kaldt. Det blåste ganske guffent, og solen kavet for å få gjort noe ut av seg. Vi var i kjent stil ganske tynt kledd, heller forberedt på at det kunne bli for varmt, enn at det kunne bli kaldt. Det gjorde at vi måtte se oss om etter et sted i le for vinden, stedet jeg hadde tenkt ut på forhånd var ikke ideelt, men vi endte opp det stedet likevel, rett ved den første broen, den store åpne plassen. Der er det best.

Og så var det å fyre opp kokeapparatet, og gjøre klar maten. Vi hadde fem egg til fem stykker, men det endte med at jeg spiste tre og Andreas spiste to. Tone hadde med en hel pakke med bacon. Alt ble lagt på pannen, og spist, stort sett av Sara, så av jeg og lille Irina, og til slutt litt av Andreas. Sara spiste omtrent ikke noe annet enn bacon. Lille Irina prøvespiste litt forskjellig, men endte opp med mest banan, bacon, tomater og peanøtter. Litt antydning til skive var det nå der, og litt musebitt av speilegget. Andreas spiste nok en del brød, Sara ble tvunget til å ta en halv skive, eller så. Mesteparten av brødet spiste jeg. Og alt forsvant. God appetitt!

Jeg spiste også resten av bananene og tomatene til Irina, så det var nesten ikke plass til de to kanelrullene fra Tone.

Kruttsterk kaffe ble også servert, det hører med, og tolvårige Andreas fikk det for seg at han også skulle prøve, nå skulle også han drikke kaffe. Lykke til. Kokekaffe er for viderekomne, særlig når jeg har laget den. Jeg følger min egen oppskrift der det skal være så mye kaffe at det i alle fall ikke er for lite. Og der man skal vente til man ikke holder ut lenger, da er den ferdig. For Andreas ble det nok litt tidlig, og litt sterkt.

Alt ble fyldig dokumentert på film og foto, for slekt og venner.

Andre begivenheter på denne første rasteplassen, som var verdt en hel tur (mange går jo bare bort hit og tilbake, særlig når de spiser så lenge som oss), var klatring opp og ned steiner, hiving av pinner og stein i vann, krype rundt på gresset, rutsje ned steiner, hoppe fra stein til stein, løping, og så hadde Andreas med seg en fotball for triksing og spilling. Hvem vet hvor lenge vi var der?

I alle fall måtte vi videre. Det var ymting om hvor vi skulle hen, jeg visste jo godt vi skulle helt rundt. Hvordan skulle vi vel kunne unngå det, når vi først var begynt? Med Irina på to uten vogn og bæremeis, på egne, små, spreke bein, så går det tid, om det er aldri så mange sauer å løpe til, og det var forresten ikke alltid Irina som forsinket oss mest. Jeg fant for eksempel en morken liten tømmerstokk ved siden av en gjørmebekk. Å kalle den en tømmerstokk er flatterende for den, både mennesker og døde trestubber liker nok å bli kalt for noe bedre enn de er, jeg slengte den i alle fall over gjørmen som en bro.

Til å begynne med var det en spøk, men for Sara på ti var det alvor, hun balanserte over denne broen. Og når Sara hadde gjort det, måtte storebror Andreas også over. Da var det kort vei til at også jeg måtte gjøre det, dritskummelt og tøysete. Knakk stokken, var det dypt vann (så dypt at en skikkelig feit fisk svømte der, inntil Sara forsøkte å fange den med hendene, eller skremme den, eller hva hun nå prøvde på) å falle i med lave turjoggesko. Sekk hadde jeg også. Om stokken ikke knakk, kunne jeg skli på den. Latterlig å gå på den, som jeg gjorde.

Og da måtte jo også lille Irina få være med på moroa, over med henne også, frem og tilbake, fra meg, til Sara. Til sist var det Tone sin tur, hun måtte forbedre meg, som hadde stått litt og nølt først, Tone gikk straks. Fordi hun ble filmet.

Så var det tid for sjokoladepausene til Irina. Vi var nå kommet kanskje 30 meter fra der vi spiste lunsj, som kanskje var 200 meter fra der vi parkerte bilen. Rundt vannet er det fire kilometer. Så det er klart, dette kunne ta tid. Irina sparer ikke på sjokoladepausene, de tar hun på alvor. Jeg løftet henne opp, og da visste hun nok hva som var i lommen.

Oppe på toppen av første lille bakken er laget til en liten rasteplass. Der spiste vi sjokoladen, og vel så det. Det var trening for Irina å klatre på stein, og hoppe ned fra den, en trening hun klarte ganske bra, til stor jubel fra oss, og uten sammenligning mye større jubel fra henne selv. Med tiden vil hun nok lære det ikke sømmer seg å være så uttrykksfylt fornøyd av egne prestasjoner, men nå, i hennes alder, er det – mildt sagt – sjarmerende. Sara viste også sine triks, å stå i bro og stå på hendene.

Storebror Andreas var nok allerede i ferd med å bli litt lei av hele turen, og søsteren og slekten. Han hadde nok litt lyst å reise hjem, men skjulte det godt og var hele tiden en solid deltaker på turen. Nå ville han imidlertid ha en pause, og la seg på en stein med fotballen som pute. Det ville lille Irina og lillesøster Sara hjelpe ham med, og kløv opp på steinen de også, til store smil fra dem, og kanskje et litt mer oppgitt smil fra Andreas. For å gjøre hvilen mer komfortabel eller for at Andreas skulle forstå hva dette dreide seg om, dyttet Irina ned hele fotballen, så slapp Andreas å ha noe å hvile hodet på.

Neste post på programmet var å gå ut på noen steiner som lå uti vannet. De ble bare for fristende. Jeg gikk først, og hele gjengen kom etter. Jeg benyttet anledningen til å få vasket den ene skoen litt, i tilfelle den var skitten. Jeg fikk det til å se ut som jeg gled, sånn at det ble litt mer diskret. På den andre siden var en liten grøft å hoppe over, som vi gjorde. Sara først, så Andreas, så jeg med Irina og sekken, og så var det å slenge Irina frem og tilbake her også. Det er godt hun får øvd seg.

Deretter var det å kaste stein i vannet. Her var Tone så håpløs at jeg tror jeg dropper henne i denne delen av posten, hun klarte ikke å få en eneste stein i noen som helst størrelse uti vannet, så for henne var det å kaste stein på trær og i terrenget, helt håpløst. Sara, Andreas og jeg kastet imidlertid stein i vannet. Irina kastet også, hun er rask til å skjønne hva det går i. Men det virket som hun tok etter Tone, for fikk ikke steinene bort til vannet hun heller.

Og så ble det kult. Jeg er som min avdøde far var veldig glad i små bekker som klukker ut i en liten kulp, og hvis det er litt rør og bro og greier i tillegg, så er det allerede veldig mye å gjøre. Jeg tenkte nå helst på kulpen og bekken og det bittelille fossefallet, det rant så skjønt, men Tone og barna hennes gikk heller til angrep på rørene. Det var en god idé å rope gjennom. Så fikk Sara den helt enestående ideen å krype gjennom. Det tror jeg ikke det er mange som har gjort, for disse rørene er lange og smale. Er du 15 år, er det for sent. Er du ennå ikke 7-8, er det for tidlig. Disse rørene er ikke fristende. Men lille Sara smatt sannelig i gjennom. Hun er som skapt for dette, slank og tynn, veldig bevegelig, og helt uten frykt i sånne spørsmål.

Andreas er allerede for stor, det går bare om man er liten. Så han sendte ballen igjennom. Det vil si, han sendte ballen helt til den krasjet i en stein midt inni. Veldig morsomt. Så var det et slit å få ballen ut igjen. Sara hadde ikke akkurat så lyst å krype inn en gang til, bare for å hjelpe storebroren. Med flere steiner, litt pinner og kreativitet, gikk det. Lille Irina syntes også disse rørene var kjempegøy, og ropte i vei hun også, og kastet rikelig med stein inn der, etter ballen var ute, slik de større barna hadde gjort. Hun er rask å skjønne hva det går i.

Litt lenger borte er det mer sau. Og så er det en grind. Og så dukket det opp et gammelt naust, der det gikk an å klatre opp på taket. Dette er sånn man knapt skulle skrive på offentlige blogger, men jeg vil jo også være redelig og etterrettelig, de krøp oppå der hele gjengen. Sara først, så sendte jeg Ira etter, og så kom Andreas seg opp så vidt han også. Tante Tone orket ikke se på, heldigvis, for hadde hun vært der hadde de neppe fått lov til all turningen de drev med. Det var jo et spesielt syn, høyt oppe på taket, godt to meter ned til vannet, og Sara oppe på hendene, og Irina tuslende rundt og turne hun også. Mange gode bilder ble det. Vi benekter alt, skulle det bli noen problemer.

Inne i naustet gikk det også an å finne på gøy. Lille Irina hadde en 20 cm bred kant å gå på. Jeg er kald i blodet, og lar henne gå. Hun pleier jo ikke falle uti, hun har lært seg ganske bra respekt for vann. Hun vet hva det går i, hold deg unna, ikke fall. Hun gikk forsiktig, men skummelt var det, mer for meg, enn for henne, vil jeg tro. Sara kravlet over på den andre siden, der det ikke var noen kant, men der det gikk an å henge i takplanker og rekkverk, og komme seg over som en apekatt langs veggen. Alt ble dokumentert av meg, på en ganske bra film. Få mødre ville være villig til å lage en slik film. Det er det man har fedre, å la barna utvide grensene sine, ikke bare utfordre dem.

Naust

Nå var storebror Andreas mektig lei, nå snakket han om hvor langt det var igjen, men Sara hadde mer på programmet. Irina også. Vi også. Et enormt, gammelt bjørketre står i den søndre enden av vannet. Det skulle Sara opp i. Etter å kommet seg opp den første, vanskelige, så var det ganske lett å klatre rundt omkring. Hun klatrer mye, mye høyere enn mor Tone setter pris på, akkurat litt høyere enn det er forsvarlig, og så langt ut på tykke greiner lenger nede at folk som går rundt vannet, stopper opp. Lille Irina klatrer ikke, hun hiver pinner og stein i vannet, og leker i strandkanten. Hun har det kjempefint, og hyler av fortvilelse i det vi må gå, akkurat i det hun har funnet en ekstra kjekk pinne å røre i vannet med. Nå begynner hun kanskje å bli trøtt.

Det tenkte jeg da. Nå vet jeg hun ikke sovnet før klokken var nærmere elleve i kveld. Så om hun var trøtt, har hun god stayerevne. Som sin far. Slik vil vi ha det.

Den korte langsiden av vannet gikk raskere. Der stoppet vi nesten ikke på badeplassen en gang, kanskje fordi flere av oss hadde behov for toalettbesøk på toalettene som er der. I skogen som her begynner, ville Sara se hva «Klubben» er for noe, det står på et skilt, og hun forsvant inn stien. Da blir det grining fra Irina, ‘ara, roper hun, med skarre-r, og løper etter. De fant hverandre, og tok en snarvei gjennom skogen, mens Tone og Andreas driblet på stien.

Litt bortenfor her er det en hinderløype, som både Sara og Andreas passerte i begge retninger. Jeg fikk også trent litt, men i respekt for selskapet som ville hjem, ikke så meget. Irina, derimot, tumlet frem og tilbake i hinderne, med god hjelp av Tante Tone.

Nå gikk det ganske fort. Irina gikk ikke så mye selv, men fløy mellom hendene på Tone og meg, eller satt på skuldrene til noen, eller balet med Andreas og fotballen. Ved en av broene var det øving og gjennomgang av bukkene bruse, og hvem det nå er som tramper på broen, uten at jeg er overbevist om at Irina skjønner poenget.

Siste biten er sjarmøretappen. Det er ingen grunn til at Tone skal gjøre noe feil her, men hun spilte fotball med Andreas, og sannelig greide hun å falle for andre gang på denne turen. Første gang fikk hun hull i buksen, veldig pinlig for oss andre, hun skulle liksom føre ballen bortover, og så greide hun det bare ikke i det litt ujevne terrenget og grøften ved siden av, der lå hun med hull i buksen som varig minne om hva som var skjedd.

Vi andre har bilder og hukommelse til minnebruk. Det var en begivenhetsrik tur, som vil bli husket. Nå er den også grundig og etterrettelig dokumentert her på bloggen. Ingenting er tatt fra, eller lagt til (i hvert fall ikke lagt til, en god del er tatt fra, det skal sies). Klokken var sikkert fem, eller hva den var. Seks var den, da vi kjørte, og enda litt tid tok det før vi var hjemme.

Dalsnuten 2013

Vi gjorde det i fjor, så nå er det en tradisjon. Tidlig på vinteren tar mor og jeg en tur til Dalsnuten i Sandnes. I fjor var det 12. februar, i år allerede 20. januar. Begge årene var det i strålende vær, og med nydelig mat.

Dalsnuten, Sandnes, Vinterkulde

I drømmevær som dette er det minste føre (som far pleide å si) å gå tur.

Det har egentlig siden Olia kom over vinteren 2009/10 blitt helt vanlig med uvanlige vintre. Første året var det kolossalt med snø, og iskaldt – lenge. Året etter var det også kaldt, og i år har vi på ny hatt både en sjokkperiode med stort snøfall og nå en lang periode med stabile kuldegrader og pent vær. Da er det bare å komme seg ut på tur.

Olia syklet tidlig av gårde på jobb, så jeg var klar fra tidlig morgen. Det var mor som ble forsinket denne gangen, hun ventet gjester (Tonje og Espen, de vordende foreldre) på kvelden. Så kjørte vi treffsikkert opp til Dalsnuten.

Der ble jeg enda så ventet det var, forbauset over isen på vannet.  Det er tiltrekkende som en stein man bare må klatre opp på. Is bestemmer veien man må gå, jeg vil si det så sterkt. Man må gå på isen. Mor var nølende med å gå ut på isen på Gramstadtjørna, det nederste vannet ved parkeringsplassen. Først mente hun noe sånt som at den kanskje kunne være usikker, siden isen på Frøylandsvannet alltid er usikker, kommunen måler ikke denne isen engang, og da kan den umulig bli sikker noensinne, deretter hadde hun det noe mer rimelige argumentet at isen «var glatt». Det er i det minste sant.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Så vi fant det kompromisset at jeg gikk på isen (som man skal), mens mor gikk ved siden av (fordi isen var glatt). For de som vil bli opplyst av det vi snakket om, så var det språk, bøyning av ordene «å dette (falle)» og «å omgås». Jeg prøvde meg med «å dette – detter – datt – har duttet», men var usikker som tynn is med den siste. Jeg tror ikke jeg ville skrevet det noe sted. Det skal man heller ikke. Verbet «å dette» brukes ikke i perfektum skriftlig. Å omgås er enkelt og greit, med det ordet kommer man ikke lenger enn til presens, man omgås i nåtid, og kan prøve det i fremtid, man skal omgås med celebriteter. Det er det som på engelsk kalles «habital action», en vane, det går ikke så godt å si det om  noe man gjør akkurat nå. Jeg omgås min mor. Det gjør jeg dag for dag, ikke akkurat der og da, her og nå, på Dalsnuten.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

Dette var noe av det vi snakket om. Mens vi snakket så jeg noe av det kjekkeste, en bekk. På den var det selvfølgelig is, og til overmål en tømmerstokk. Det var ut å balansere, mor til å fotografere, og så var det å kontrollere om isen holdt. Det gjorde den ikke. Men sånt går ikke an å finne ut uten å prøve det med sin fulle tyngde. Det er som å få seg kjæreste. Man kan ikke få det uten å satse alt. Satser man alt, risikerer man å gå igjennom – som jeg gjorde, eller man kan lykkes – som jeg gjorde etterpå. Det gjelder både i å få seg kjæreste, og i å gå på isen.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Begge deler er viktig. Nå gikk jeg oppover isen (som selvfølgelig bestemte hvor vi måtte gå!), mor gikk ved siden av. Da vi kom til en bro, gikk mor over den. Da vi kom til et sted der det ikke lenger var skygge på isen (bekken gikk i en skog), var det sjokoladepause. Der fortalte mor hvem Jesus var, i fra barnemunn, sønnesønn til mors søster, Trine, det «er’n’ Jens Arnold!» Forstå det den som kan. Og det kan alle som kjenner forklaringen. De skal ha julespill, og Jens Arnold skal spille gjeter.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Det fulgte et stykke uten is, men med sti. Det gikk vi raskt forbi.

Revholdstjørn, Vann med is

Her er vi akkurat i ferd med å komme oss bort fra det intetsigende partiet med sti, og over til Revholdstjørn med is.

Så kom Revholdstjørn. Dekket av klink is, og barn og familier på skøyter. Det var strålende. Det var så få som gikk her på skøyter, at isen lå helt blank og fin, nesten ingen riper og sår,helt glatt. Det var gøy! Vi hadde heldigvis en pause her også. Kanelruller.

Revholdstjørn, Motlys, Is på tjern

Mor gjør et forsøk på isen. Som man ser er den ikke særlig glatt akkurat der hun står.

Litt lenger oppe måtte jeg bruke list for å få mor med på is, siden det var så åpenbart i feil retning i forhold til hvor vi skulle. I tillegg var dette is som gikk nokså bratt nedover. Det var is man kunne sette seg å ake på. Eller gå forsiktig oppover. Jeg gikk oppover på isen, mor ved siden av (isen var glatt), som alltid. Hun snakket om ferieplanene sine. Slik fikk hun ikke med seg at Dalsnuten lå rett frem, mens vi gikk rett til høyre. – Hvor skal vi? spurte hun plutselig. Jeg tenkte raskt, men klarte ikke å svare like raskt. Det var ikke så mye å si. – Vi skal gå her oppover isen, sa jeg.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Isen brakte oss slik at vi måtte klatre over et gjerde, det var ingen vei utenom. Og så måtte vi gå gjennom det noen vil kalle skog og kratt, andre – som jeg – vil kalle sti. Etter en stund var vi tilbake på hovedstiden.

Da gikk det rakt oppover.

Sandnes, Dalsnuten, Vinterdag

Fantastisk. Av og til må man ta sånne uttrykk i bruk.

Utsikten var fantastisk. Av og til må man ta slike sterke uttrykk i bruk. De er spart til anledninger som dette. Gjesdalsfjellene lå innover, Sandnes lå under noen tynne kuldeskyer, Stavangerhalvøya badet i vintersola, og Jæren og storhavet åpnet seg i det fjerne. Den lave vintersola gav det hele et veldig vakkert lys. Det er liksom soloppgang og solnedgang hele dagen nå i de dypeste vintermånedene.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

På toppen var det niste: Kakao, fylte horn, rundstykker, sjokolade. Vi satt og speidet på utsikten. Solen gjorde at det umulig ble kaldt, tross alle kuldegradene.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Så var det bare ned og hjem igjen. Jeg måtte hjem til min kone, som snart var på vei hjem fra jobb, mor måtte hjem til middagsgjestene sine.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Nedturen går på andre siden av Revholdstjørn, så det blir liksom en slags runde. Jeg var tro til mine prinsipper, og holdt meg på isen der det var mulig. Mor var tro mot sine, og holdt seg konstant ved siden av. På et tidspunkt ringte Olia, og så måtte jeg snakke med henne på russisk.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Olia har det ved seg at hun sjelden vil slutte å snakke når hun begynner, og som regel har begynt, så telefonsamtaler med henne kan ta all tid som er, men på tur tar det seg ikke helt ut å snakke i mobiltelefon. Jeg måtte avslutte samtalen, jeg var jo på vei hjem, vi skulle snakkes om en halvtime, det som var viktig og uviktig nå, vil være like viktig og uviktig da, Olia reagerte ikke noe på det. Hun trengte ikke den omstendlige forklaringen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde - til Instagram - av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde – til Instagram – av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Først da vi kom helt ned til Gramstadtjørna igjen gikk også mor ut på isen. Det hadde også tatt seg ut, om hun skulle insistere på å gå helt rundt, noe som ville inkludere å klyve over et gjerde, når man bare kunne gå rett over isen. Og ha det mye gøyere. Jeg gikk først, hun kom etter.

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Det var en veldig flott tur, skikkelig vintertur, som vinterne gjerne er her nede i det vestlandske lavland. Det blir gjerne kaldt, men snø blir det gjerne ikke. Man går til fots hele året. Men landskapet, naturen og lyset forandrer seg gjennom årstidene, hver tid har sitt, og vinteren kommer ikke dårlig ut på turer som denne.

Tjern med is

Endelig tok mor også sjansen ut på isen. Man ser tydelig hvor glad hun er.

Flere bilder fra turen er lagt ut på min engelske avlastningsblogg. Det vil etter fem år med blogging stadig oftere bli en vane at store og mange bilder må legges ut der, siden jeg nærmer meg å bruke opp min tildelte opplastningsplass på WordPress.