Konsert med Randy Newman på Bergensfest

Jeg var på konsert i går. Det var Randy Newman som hadde tatt turen til Norge, for å spille en kveld i Oslo onsdagen, og i Peer Gynt salen i Grieghallen i Bergen. Det var en stiv pris for billettene, 520 kroner, men må man så må man. Jeg kjøpte også en CD-plate, klassikeren Good old boys fra 1974, året det definitivt kom ut flest bra plater her i verden. Det var mange gode band og artister som nådde høyden akkurat det året, og også flere bare halvgode band nådde sine høydepunkt. Det er bare å sjekke det opp, faktum taler for seg selv.

Med Randy Newman er ikke jeg spesielt godt bevandret. De to platene, Trouble in paradise og 12 songs, er nokså tilfeldig kjøpt, og strengt tatt bare gjennomsnittsplater for Newman. Men de er kjekke å høre på, særlig liker jeg Trouble in paradise, med I love LA, He’s different og perlen My life is good, sistnevnte er en av de kjekkeste sangene jeg vet. Den kan overvinne ethvert humør.

På konserten kunne ikke jeg gjøre regning med at han skulle spille så mye fra mine plater. Men det gjorde ikke så mye, sangene hans er ganske umiddelbare, i alle fall når man kommer inn i stilen, og tekstene hans trenger man ikke høre flere ganger for å nyte. Newman var også morsom når han geleidet oss gjennom sangene, som alle store artister har han stor humor, eller så unngår man humoristiske forsøk. Newman hadde denne kvelden generelt flere ideer til min egen lille stand up karriere, og det er ikke så verst bare det.

Jeg ser på Randy Newman som talsmann for kjendisen som ikke er så altfor kjent, eller for det vakre utgangspunktet at man har et stort talent, det er bare at man skjønner at det er andre som har større. Og det skjønner man selv veldig godt.

Randy Newman har flere sanger der han insisterer på at han er fornøyd med det livet han lever, at det ikke inneholder så mye, men det gjør generelt ikke liv. Man vokser opp, prøver å få seg jente og å bli til noe her i livet, får seg en kvinne og blir til noe, det er bare det at det man har blitt er ikke så stort som man hadde tenkt. Man får barn som også vokser opp, man blir gammel, som Randy Newman også nå har blitt, men hva skal man gjøre annet enn å holde på videre, inntil «barna sender en av sted,» som han synger i en sang, «til et lite hus i Florida, der man kan spille Dam hele dagen». Utfordringene er liksom ikke akkurat all verden, i et velstående Amerika for dem som er velstående i det. I par med disse satiriske sangene har han også noen følsomme kjærlighetssanger, og de står seg godt sammen med satiren. Randy Newman tar dem også alltid ned etterpå, og viser en ganske herlig distanse til sitt eget stoff, og sitt eget liv.

I tråd med den Newmanske rockemyten, som overhodet ikke har noe mer rockemyten å gjøre, begynte konserten klokken syv, sluttet klokken ni, og Newman drakk selv bare vann. Det var bare en vanlig dag i en vanlig jobb.

Jeg må også få med til slutt at det var skammelig så deler av publikum bråkte, snakket sammen og skrev og mottok meldinger, og også fant det for godt å gå midt i konserten de skal ha betalt 500 kroner for å være på. Hva er det som skjer med oss nordmenn? Vi skulle gjerne hatt en Newman til å utlevere oss.