Hvordan Olia lærte seg norsk

Post nummer 1001 her på bloggen skal handle om hvordan Olia lærte seg norsk. Vi traff hverandre første gang i Kiev vinteren 2009. Våren 2011 kunne hun norsk godt nok til å klare Bergenstesten. Postene om dette har fått mange treff, og mange har sikkert lurt på hvordan hun fikk det til. Her er svaret.

Da jeg traff Olia var hun ikke helt blank i norsk. Den første tekstmeldingen jeg fikk fra henne var på norsk, mildt sagt uventet. Hun hadde vært opptatt av Norge siden hun var ganske ung. Som 16-åring hadde hun søkt om å få begynne på tannlegeutdanningen ved universitetet i Tromsø. Hun hadde fått plass på utenlandskvoten, men hun hadde selvsagt ikke fått visum. Hun hadde ennå brosjyrene liggende i en skuff. Pussig nok med et bilde av ei jeg kjente fra min egen tid i Bergen, som eksempel på tannlegestudent.

Olia et også utdannet innen språk. Det hjelper veldig. Hun har master i italiensk oversettelse, og har også engelsk med i graden. Årsaken til at jeg traff henne, var at hun hadde en språkskole i Kiev. Den hadde en briljant forretningsidé. Den henvendte seg til potensielle lærere og studenter, alle som var interessert i å lære språk eller lære bort språk kunne ta kontakt. Når det var en match, altså at det fantes lærere og studenter i et språk, ble det opprettet en gruppe. Olia underviste selv i engelsk og italiensk. Ellers ble det tilbudt en rekke eksotiske språk, japansk, kinesisk, hindi, farsi, portugisisk og hva vet jeg. Olia hadde flere språkbøker enn jeg i hyllen, og jeg har mange.

Slik ble det å lære språk nesten et konsum for Olia. Hun deltok gjerne i gruppene selv, for å passe på at alt gikk bra, og sjekke ut at lærerne holdt mål. Hun plukket jo opp en del språk på kjøpet, i hvert fall de mest grunnleggende reglene og glosene. Olia ville svært gjerne tilby norsk også på skolen sin, men den eneste hun kjente til som kunne norsk i Kiev, han jobbet ved universitetet, og forlangte altfor mye i lønn. Det var for øvrig samme mann som tok seg betalt for oversettelsen av ekteskapsdokumentene våre. Merk «tok seg betalt». Det var Olia som oversatte dem. Han så på dem, og satte stempel.

Hvordan Olia lærte seg norsk denne første tiden er vanskelig å begripe. Hun hadde en lærebok, skrevet av en russer i Sovjettiden. Det var ganske åpenbart at denne russeren hadde studert norsk språk nøye, her var grammatikken pugget samvittighetsfullt, men han hadde nok ikke så ofte vært i Norge og helt tydelig sjelden snakket med nordmenn. Lesetekstene han hadde laget var fulle av feil, fulle av formuleringer vi aldri bruker på norsk, på et øyeblikk ser hvem som helst at dette er skrevet av en utlending. Dette er den eneste læreboken Olia hadde. Og så hadde hun en nokså ufullstendig ordbok, typisk billigutgave. Det skulle ikke være mulig å lære seg norsk så godt som hun kunne det, med et så dårlig utgangspunkt. Fremdeles tror jeg dette er den eneste læreboken som egentlig finnes, som russisk lærebok for å lære norsk. Her har noen en jobb å gjøre.

I tillegg hadde hun et Vi menn og et Dagbladet som noen hadde lagt igjen til henne. Det var to helt tilfeldige utgaver, men hun leste dem svært samvittighetsfullt. Hvert eneste ord. Med ordboken ved siden av, for å få oversatt ordene hun ikke forstod. Det var dette hun holdt på med første ferien vår på Krim. Jeg var i sjøen og badet, hun satt på betongen i nærheten og leste Dagbladet.

Denne tiden var det vanskelig for oss å si hva det gikk mest i. Norsk, russisk og engelsk. Vi snakket det om hverandre.

Da hun kom til Norge julen 2009 hadde hun langt på vei sluttet å lære seg norsk systematisk. Hun brukte ikke lenger tid på å studere det og lære det og pugge det, men hun brukte det overalt hvor hun var i kontakt med nordmenn. Hun snakket norsk og bare norsk fra første stund, selv om det på denne tiden ikke gikk helt knirkefritt. Det tror jeg er hun lur strategi for å lære språk. Man må tørre å bruke det. Ikke flykte inn i engelsk.

Som alle innvandrere som skal bosette seg i landet måtte Olia ta norskkurs. Dette tok Olia svært lite alvorlig. Jeg så omtrent aldri at hun jobbet med lekser eller arbeider derfra. Om hun hadde en unnskyldning for ikke å gå på kurset en kveld, brukte hun den alltid. Jeg var ikke helt enig med henne her. Jeg mente kurset måtte være bra for å lære reglene i språket. Jeg skulle gjerne sett henne drille grammatikken ved å gjøre oppgaver, og at hun øvde på å skrive tekster. Det ville forberede henne på norsktestene hun skulle ta, mente jeg.

Jeg fikk delvis rett, og delvis feil. De ordinære testene i forbindelse med kurst kom hun igjennom alle sammen med en gang. Bergenstesten strøk hun på første gang. Så gikk hun også opp, etter bare å ha vært her et halvt år.

Før jeg traff Olia møttes jeg jevnlig med en ukrainsk venninne som var her som au pair. Hun ville lære norsk, jeg ville lære russisk. Vi hjalp hverandre med hvert vårt språk. Hun hadde en annen strategi enn Olia for å lære språket. Hun jobbet helt enormt med oppgaver, gjorde alle oppgaver i alle lærebøker hun fant, drillet og drillet. Og ville ha meg til å rette. Det var også kritisk for henne å klare Bergenstesten. Hun var avhengig av det for å kunne begynne på universitetet, og med det få forlenget oppholdstillatelsen når perioden som au pair går ut. Jeg vet det er svært mange i samme situasjon.

Med min venninne gikk det bra. Hun klarte Bergenstesten. Jeg mener hun strøk på noen av testene, men den gang var det enklere. Man kunne få bestått selv om man ikke klarte absolutt alt. Nå må man bestå absolutt alt. For henne var det lytteprøven som var den vanskelige. Det er ikke så lett å øve samvittighetsfullt på den. Man må ut og snakke med folk, være aktiv i språket og bli vant med alle dialektene og måter å uttrykke seg på. Problemet for mange au pairer er at de har ikke noe norsk miljø å gå i. Min venninne passet barn i en norsk familie på et lite sted et stykke utenfor Bergen. Barna var så små at de snakket ikke noe særlig norsk. Utenom dem, hadde hun meg. Men når jeg snakket med henne, snakket jeg tilpasset. Jeg brukte ikke dialekt, jeg snakket langsomt og tydelig, og var oppmerksom om jeg brukte vanskelige ord. Lytteprøven er ikke slik tilpasset.

For Olia var det de to skriveoppgavene som var de vanskelige. Etter å ha vært i Norge i fire måneder, fikk hun jobb i vikarbyrå, og ble ringevikar i barnehage. Barnehage og eldrehjem er det beste stedet å lære å snakke norsk. Der er det ingen nåde. Verken barna eller de eldre snakker noe annet enn norsk, og de snakker sånn de har lært eller sånn de alltid har gjort. Du får ikke noe normert bokmål der. Og du er nødt til å forstå, og bli forstått. Det var forferdelig slitsomt arbeid for Olia aldri å vite om hun kom til å bli oppringt, og hvor hun eventuelt måtte reise. Det var alltid nye steder og nye måter å gjøre det på å tilpasse seg. Men for å lære norsk, var det glimrende.

Året etter greide Olia Bergenstesten. Det er fremdeles raskt, etter bare å ha vært her halvannet år. Bergenstesten kvalifiserer for norsk høyere utdannelse. Det vil si at man skal forholde seg til store mengder norsk tekst, høre forelesninger på norsk og skrive fyldige tekster feilfritt om vitenskaplige emner. Man skal ikke henge nevneverdig etter fordi man er utlending. Olia skrev dårlig denne tiden, og strøk først på begge de skriftlige tekstene, referat og selvstendig oppgave. Men akkurat på disse to testene er det klagerett. Olia klaget, og fikk medhold. Det var naturligvis en gledens dag for oss. Endelig kunne Olia ta høyere utdannelse også i Norge. Oversetterutdannelsen fra Ukraina kommer hun ikke langt med.

Olia ville helt klart tjent på å forberede seg mer på Bergenstesten. Hun gjorde svært lite. Hun snakket norsk og bare norsk overalt hvor hun kom (utenom når det var russere eller ukrainere der, da gikk det straks i russisk), men gjorde ingenting når hun ikke måtte. Derfor fikk Olia lite trening i å skrive tekster på norsk, og kunne det heller ikke særlig bra. Grammatikken klarte hun allerede på første forsøk, den falt lett for henne, siden hun kunne så mange andre språk. Leseforståelsen var heller ingen sak, siden ordforrådet var så godt etter måneder i barnehage. Lytteforståelsen var den delen av Bergenstesten hun var best forberedt til, siden hun stort sett hadde vært i kontakt med språket muntlig etter at hun kom til Norge.

Mange lurer på om det finnes noen tips for å lære språket raskere og bedre. Det er ikke så mange andre tips enn hardt arbeid. Det gjelder enten man er talent i språk, eller ikke er det. Man må bruke tid på språket, jobbe med det, og stille seg i situasjoner der man er nødt til å bruke det. Eksplosjonen av Internett har gjort det mye enklere å finne tekster og lydopptak av språkene man vil lære. Disse er det bare å bruke.

Og så må man huske på at det å lære språk er en formidabel oppgave. Man må ikke la seg lure av at så mange russiske og ukrainske kvinner klarer det så godt. Det er bare å ta en titt på engelskspråklige menn. De har et morsmål mye nærmere norsk enn det russisk er, men det går ikke akkurat raskt for dem å lære norsk når de kommer hit. Enda så mye tid jeg har brukt til å lære russisk, er det slett ikke sikkert jeg ville klart en tilsvarende Bergenstest der. Da måtte jeg forberedt meg veldig grundig. Jeg ville tatt det langt mer alvorlig enn Olia gjorde.

Men hun klarte det.

Olia er innkalt til Bergenstesten

I helgen fikk Olia innkallingspapirene til Bergenstesten som skal bli holdt 24. april. Dette er siste sjanse for å klare testen om hun vil studere fra høsten av, som hun vil. Klarer hun ikke testen, må hun nok regne med at studieplanene blir utsatt med et helt år, men vi skal selvsagt eventuelt undersøke om det er en mulighet å begynne fra januar av i 2011. Vi må i det hele tatt legge planene på ny om testen ikke blir bestått, noe det er en reell sjanse for at den ikke blir. Det er en krevende test, og det er høyst unormalt at noen klarer den etter bare å ha bodd i Norge noen måneder, slik Olia har. Hun er et språktalent jeg ikke kan annet enn beundre, men her blir selv hennes evner alvorlig utfordret.

Påmeldingen til testen gjøres gjennom folkeuniversitetes nettsider. Jeg har skrevet om fremgangsmåten i en tidligere bloggpost. Det koster 1500 kroner, og pengene blir ikke refundert hvis man trekker seg fra testen eller ikke klarer den. Det er tydelig de vil ha folk fra å prøve seg uten å være kvalifisert.

I følge innkallingspapirene består testen av fem deler, og man må ha bestått alle fem for å få bestått testen. Hvis man ikke består, vil man få informasjon om hvilke deler man strøk på. Det er også mulig å få «godt bestått» eller «bestått med godt resultat», eller noe sånt, altså litt bedre enn bare bestått. For de fleste vil nok imidlertid beståt med beste resultat ha liten verdi. Så lenge man bor i landet, vil språket bli bedre med tiden uansett, og så lenge universiteter og høyskoler bare krever bestått, skulle saken være grei. Olias mål er i alle fall bestått.

Ellers er det verdt å merke seg at dette er en test der det ikke er lov til å bruke hjelpemidler. Det står jo litt i kontrast til utviklingen i norsk skole, og også etter hvert høyskoler og universiteter, der stadig flere hjelpemidler blir tillatt. Det er godt at man i alle fall noen steder ser at skal man kunne en ting, så må man kunne det også uten å måtte slå opp i oppslagsverk. Mesteparten av livet må man klare seg uten ordbok, så det er etter min mening bare rett og rimelig ordboken må ligge på denne testen også. Hadde det bare vært like strengt på skolen, og ved universitetene. Det kan jo ellers se ut som om man vil la nordmenn komme lettere til det.

Reglene på testen ser også ut til å være strengere enn ved norske eksamener. Her er alle samlet i samme lokalet, og det blir presisert at man ikke har lov til å gå ut, og om man allikevel må, skal man ha følge av en vakt. Strengt tatt kan mye foregå på toalettene ved eksamener i skole- og universitetssystemet. For å sjekke at våre innvandrere kan norsk blir det testet skikkelig, og det er bra. Man er etter min mening litt for opptatt med å kamfulere kunnskap i Norge. Slik Bergenstesten ser ut til å være, er man der fortsatt opptatt av å avdekke den. Det er klart man gjør innvandrere en bjørnetjeneste om man sender den inn i et utdanningsløp de ennå ikke har forutsetninger for å klare. Måtte bare vanlige nordmenn også få en litt sterkere garanti mot denne ufrivillige tjenesten.

Men dette skulle altså handle om Olia og hennes innkalling. Jeg har allerede sagt at jeg følger henne til lokalet, realfagsbygget i Bergen, lørdag morgen den 24. april. Det er en viktig dag, og ingenting skal overlates til tilfeldighetene. Vi skal gi den vårt beste forsøk.

Etterpå må vi vente 6 uker på resultatet. Det er lenge, og vi hadde nok satt pris på om det gikk litt raskere, slik at det ble lettere for oss å planlegge sommeren og fremtiden vår. Ett år fra eller til er jo ikke helt ubetydelig, i denne fasen av livet, og når det kommer til år med utdannelse og år med arbeid i yrket man har utdannet for. Olia er fortsatt ung, så vi skal nok klare oss, men de vil gi oss en spennende mai, om testen går slik at det kan se ut for Olia som om det er en sjanse for at hun har bestått.

Der er Olia meldt opp til Bergenstesten!

Så er det gjort! I dag fikk jeg endelig svar på hvordan oppmeldingen foregår og hva som trengs, jeg ble litt forvirret da nettsidene hadde påmelding både for muntlig og skriftlig test. Det er bare den skriftlige som er nødvendig, den er 24. april her i Bergen. Nettsidene har også noe litt forvirrende om et referansenummer og noe loginn, men dette er noe man får straks man har meldt seg opp. Saken er altså ganske grei, og jeg setter det opp tydelig med innskudd og det hele:

Man melder seg opp på Folkeuniversitets nettsider, og det koster 1800 kroner å gjøre det. Man trenger i utgangspunktet ingen forkunnskaper og ingen kurs for å melde seg opp, man trenger bare å betale.

Det kreves naturligvis forkunnskaper for å klare testen.

De skal vi sørge for at Olia har i rikelig monn når 24. april og testen kommer. Jeg er så heldig å ha en kone som er like ivrig som meg når det gjelder å lære seg ting (om enn motivasjonen kanskje kan være en noe annen). Hun sprengleser faglitteratur på norsk, og har for lengst forlatt engelsk som kommunikasjonsspråk her i Norge. Det går kun på norsk, hva enn hun måtte ønske å gjøre.

Bergenstesten en norsktest som er nødvendig for å ta høyere utdanning i Norge. Innvandrere som ikke kan dokumentere norskkunnskaper er nødt til å ta den.

Olia har fått plass på et norskkurs på Nyård skole i Bergen, men venter på innkallelsen for å ta det. Hun kontaktet dem og tok en test, og ble plassert på nivået B1. Det skal være tilstrekkelig til å komme seg frem til nivået som trengs for Bergenstesten i april. Alle innvandrere med fast opphold i Norge har rett (og plikt) til et slikt kurs. Jeg er svært optimistisk på at dette kommer til å gå bra, og vi skifter nå oppmerksomheten til å få sendt unna utdanningspapirene fra Ukraina til NOKUT, slik at hun kan bruke dem i søkeprosessen gjennom samordna opptak.