Kandidatturneringen i sjakk – Berlin 2018

Jeg kommer ikke til å skrive daglige poster for kandidatturneringen i sjakk, men jeg regner med jeg kommer til å legge til en kommentar for dennne posten etter hver runde. Når det gjelder sjakk, tror jeg at jeg har mer behov for å skrive, enn folk har til å lese.Veldig mange skriver om dette med større innsikt enn jeg, og folk interesserte i sjakk vet utmerket hvor de skal finne informasjonen.

Så jeg skriver for de som synes det er litt fascinerende. Og jeg skriver litt personlig, hvordan jeg ser på det. Som småbarnsfar har selvfølgelig familien full forkjørsrett fremfor sjakken, uansett hvor viktig turnering som blir spilt. Så mens runden i dag ble spilt, var jeg stort sett ute på lekeplassen med lille Irina, og var med på ethvert lite påfunn av lek hun ville ha meg med på. Av og til skrudde jeg på mobildata, for å få oppdatert stillingene. Ellers var det tyske gloser, når Irina var opptatt med sin egen lek.

Når det er sagt, så var det en pangstart uten like, en drømmestart, og vel så det. Tre av fire partier fikk en vinner, og det partiet som endte remis, var kanskje det villeste og gøyeste av alle. Det var Aronian mot Ding Liren, av hva jeg vet om sjakk, var de ute i sjeldent landskap fra trekk 4-5, og i en helt uvanlig stilling før antall trekk ble tosifrede. Underveis brøt de en rekke med regler for hva man egentlig skal gjøre i åpningen, og det virkelig var sånn man måtte se nøye etter for å finne ut hvordan de kunne ha kontrollen. Det var offerspill og triks og en originalitet man sjelden ser. Den unge kineseren var helt med på notene, og lot seg ikke imponere eller plage verken av stundens alvor eller kvaliteten på motsanderen. Det var rett og slett imponerende. Jeg har tippet Ding Liren som minst sannsynlig vinner. Han er mer sannsynlig etter denne runden. Tipp, topp forberedt, nerver av stål, og ambisjonene og tenningsnivået helt fininnstilt. Aronian imponerte også, og ville kanskje vunnet, mot en svakere rustet motstander.

Det neste partiet som fikk en avgjørelse, var mellom de to amerikanerne, Caruana og So. Her gikk jeg på et tidspunkt inn og så på computeranalysen. Da stod det +15 til Caruna, altså at han ledet med tilsvarende dronning og tårn. Jeg måtte se litt til for å skjønne hvorfor, men So gav opp i samme trekk. Jeg vet ikke så mye om dette partiet, fulgte ikke så godt med på det som de andre, på meg virket det roligere, men her må andre uttale seg. Caruana fikk i hvert fall starten han trengte, et plusspoeng allerede fra starten hjelper på det psykiske, og han har posisjonert seg som en av de virkelige favorittene nå.

Min favoritt før turneringen var Kramnik. Han møtte Grisjuk i første runde. Her ville jeg tippet remis, noe som er omrtent like vanskelig å tippe som uavgjort i fotball, det er den veien det ofte går. Men Kramnik gikk ut med ambisjoner, spilte noe uvanlig før det var gått fem trekk, og fikk Grisjuk til slutt i den vanlige tidsnøden hans, og i en veldig vanskelig stilling. Etter tidsnøden hadde Kramnik klar fordel. Og med klar fordel er Kramnik en av de verste å spille mot. Han spiller selv små fordeler inn til seier. Grisjuk holdt ikke lenge. Kramnik har markert seg, men seier i første runde var viktigere for Caruana, vil jeg tro. Kramnik er kanskje den mest profesjonelle og kaldblodige av dem alle. Han følger sin strategi, til punkt og prikke, og vil gjøre de helt riktige tingene uansett hvordan det videre går i turneringen. Han kan som bare Karjakin av de andre, tackle både seier, tap og remis, han er ikke avhengig av å komme bra ut.

Til slutt var det Karjakin og Mamedjarov. Her ser jeg ekspertene sier Karjakin gikk rett inn i åpningsforberedelsene til Mamedjarov. Det så jeg ikke mens det stod på, jeg syntes de hadde en veldig interessant stilling, og kunne ikke klare å avgjøre for meg selv hvem som stod best. Det viste seg det var Mamedjarov, som hadde en fribonde i et dronningsluttspill. Karjakin forsøkte sin sagnomsuste redningsaksjon, og i hvert fall på et punkt sier computeren at han hadde remisen inne, men han spilte så selv feil, eventuelt, og fra da av var det ingen nåde fra Mamedjarov. Mamedjarov er nummer to på verdensrankingen, men likevel undervurdert. Folk – inkludert jeg – har vanskelig for å få inn i hodet at en slik villmann (på brettet) kan beseire Karjakin gjennom bedre åpningsforberedelser, Mamedjarov rett og slett bedre forberedt, og også etterpå med gjennomføringskraft. Tross seieren, tror jeg ennå ikke jeg vil justere Mamedjarov til en høyere favoritt. Han er for ustabil, og det problemet løses ikke med en seier i første runde.

Så de som psykologisk kom best fra det, som imponerte mest og ser farligst ut fra starten, er etter min mening Caruana og Ding Liren. Ding Liren møtte en av de absolutte forhåndsfavorittene med svart, og så ikke ut til å ha noen problemer med å holde remis i en helt vanvittig stillign, helt utrolig om han på forhånd kunne vært forberedt på dette, han viste kvaliteter i alle ledd. I neste runde har han hvit, så da får vi se. Caruana har vært i dårlig form en stund, og har aldri helt slått til i kandidatturneringer, men får her starten han trengte, og som han aldri har fått før. Han blir hyperfarlig. Mamedjarov vinner overbevisende med svart, men alle vet han kan vinne når som helst over hvem som helst, problemet er at han vel så ofte plutselig taper mot hvem som helst, også. Kramnik kommer til å spille for å få pluss 3, åpner med seier, noe som er bra, men ikke nødvendig for ham.

Av de som tapte og spilte remis er det bare Karjakin og Aronian jeg har noen tro på kan snu dette. Karjakin har nå en lang vei å gå. Det skal mye til at han klarer å vinne 4 av de 13 neste rundene, og uten å tape noen, men han har vært nede før, og reist seg igjen. Han er den i feltet sammen med Kramnik, som best tåler tap. Aronian skulle gjerne hatt en seier, for å få sine demoner under kontroll. Og han leverte en perle av et parti. Bare synd han leverte det mot en vegg, som Ding Liren. Grisjuk var aldri egentlig noen seriøs utfordrer, og er det enda mindre nå. So ser heller ikke ut til å ha det som skal til.

Det er ikke så rent usannsynlig at den som skal spille om verdensmestertittelen mot Magnus Carlsen senere i år, var en av dem som vant i dag. Om det ikke blir en av dem, er det Aronian først, dernest Karjakin og til og med Ding Liren det kan bli. Grisjuk og So vil jeg si er ute.

I morgen har Kramnik ny hvit, denne gangen mot Karjakin. Ding Liren får prøve seg mot Caruana, nå han vise hva han kan få til med hvit. Caruana kan fort ta seieren her. Alle husker hans 7 av 7 i superturneringen i USA i 2014. Mamedjarov møter Aronian, kamper mellom spillere fra Aserbajdsjan og Armenia er alltid spesielle, de ender ganske ofte remis. To av taperne, Grisjuk og So, møter hverandre. Grisjuk vil ganske sikkert forsøke å slå tilbake etter tapet. Det er ennå 13 runder igjen, flere uker med sjakk.

Fortsetter det som i dag, blir det så god underholdning som sjakken kan gi!

20 år siden Berlinmuren falt

Den tyske forfatteren Günter Grass skriver i boken «Mitt århundre» – en boksamling mer eller mindre oppdiktede, små prosastykker om hvert av årene fra 1900 til 1999 – for året 1938 om en tysk historielærer som med datoen 9. november ikke er opptatt av 9. november 1989, men samme året i 1938. Det er datoen for krystallnatten, natten da hele det tyske samfunnet går til angrep på jødisk liv og eiendom, for å hevne drapet på en tysk diplomat foretatt av polsk-tysk jøde. I den lille tre siders historien til Grass er det lektor Hösle som underviser i historie, og en av skoleelevene som forteller, og gjennom den smått uinteresserte skoleeleven får vi den nødvendige distansen både til krystallnatten og Berlinmurens fall, og til den tyske lærerens historieundervisning. Den blir flittig kritisert på foreldremøtene, gode tyske besteborgere  anklager læreren for «fortidsbesatthet».

Jeg er ingen stor fan av Günter Grass, men akkurat denne historien har gjort at siden jeg leste denne boken, alltid har hatt helt klart i hodet at krystallnatten og Berlinmurens fall skjedde samme dag, samme natt, og at det var et lite stykke uti november. Det gjør meg også oppmerksom på hvor usannsynlig rik og problematisk tysk historie fra det forrige århundret er, et århundre som egentlig stort sett omfatter hele den tyske stats levetid. Denne staten har vært full av enorme nederlag og seire, ufattelige katastrofer og like ufattelige gjenreisninger, redselsregimer på begge ytterpunkter av den politiske skalaen, og begge uten større problemer med å finne frivillige til å utføre ugjerningene regimet påkrevde, også ugjerninger uten sidestykke i verdenshistorien. Hva er det egentlig med tyskerne og den tyske historien fra det forrige århundre? Hvordan kan en stat og et folk pådra seg så mange verkende sår over en så kort periode, og være så åpen og redelig i forsøk på å lege disse sårene igjen?

I det første er det mange stater som kan måle seg, i det siste står tyskerne alene. Det er bare der viljen til å rette opp i feilene virkelig har vært til stede, og man i dag har et demokrati som står seg som et av de aller beste i verden.

Mot en slik bakgrunn blir den utrolige Berlinmuren bare en av mange ting. Rivingen av Berlinmuren er den første, store historiske hendelsen som fant sted i min levetid, og som jeg allerede når det skjedde, skjønte var betydningsfullt. Berlinmuren stod der da jeg var født, og jeg visste at den var et både symbol og en meget konkret sak i kampen mellom øst og vest under den kalde krigen. Jeg visste at Øst-Tyskland var kommunistisk, og at Vest-Tyskland ikke var det, og jeg hadde også noen forestillinger om hva dette innebar. Jeg visste at Berlinmuren hindret folk å reise fra den ene siden til den andre.

Siden har jeg selvfølgelig fått vite mye mer om denne vanvittige muren, som ble reist så å si fra den ene dagen til den neste.  Plutselig en dag i 1961 var den der, det var ikke lenger mulig å gå fra øst til vest, slik det merkelig nok hadde vært mulig like siden krigen. En vanlig utbredt misforståelse er at muren straks ble reist for å skille den sovjetiske delen fra de franske, britiske og amerikanske etter andre verdenskrig. Muren er atskillig nyere.

Jeg har vært 3 ganger i Berlin, og jeg har rukket å besøke museene som har med muren å gjøre. Det smått konroversielle museet ved Checkpoint Charlie har jeg vært ved hver gang. Det er kontroversielt, fordi det ikke er opplagt hva det er som gjør at amerikanerne skal tjene penger på Tysklands vanskelige historie, og dette museet er amerikansk. Det er også litt usmakelig hvordan amerikanerne og alle vi i vesten, egentlig, trykker på for å vise at vi hadde rett gjennom hele den kalde krigen, og at de kommunistiske regimene var akkruat så grusomme som vi hele tiden sa. Historien kan godt være litt balansert, selv om det er seierherrenes historie som også her blir skrevet.

Men trass i at museet er kontroversielt, så er jeg der hver gang. Det skyldes naturligvis at det er så mye interessant å se der inne. Og siden jeg nå en gang er i en situasjon der jeg egentlig ikke har tid til å skrive bloggposter, skal jeg inntil denne posten eventuelt bli utvidet, bare skrive litt om den ene filmen som blir vist på et av de mange TV-apparatene der inne.

Det er en seiersfilm fra det som må være 10. desember 1989, eller der omkring. Muren er ikke bare åpnet, men vanlige tyske mennesker er også i gang med å gyve løs på den med hammer og meisel, for å ødelegge den. I en scene er det en gammel mann som klatrer opp en stige, for å sette seg oppå den og hamre løs noen biter. Han er ikke så sprek som han en gang var, det går stivt oppover, og han har litt problemer bare med det å forlate stigen, og sette seg overskrevs over muren. Så tar han frem utstyret sitt, hammer og meisel også for ham, men han eier ingen balanse i det hele tatt, og jeg antar at alle som ser det må tenke som jeg, at han der vel umulig kan greie å hamre løs noe. Det klarer han da heller ikke, med en gang han begynner å hamre på skrå inn mot meiselen, ramler han ned bak muren på andre siden, filmen skifter til et annet klipp, og alt forsvinner.

 

Skoletur 2008

Ved Wawel-borgen

Hei igjen!

Forrige post om skoleturen ble brått avbrutt, da jeg ble bedt om en liten tjeneste mens jeg satt og skrev. Jeg fullfører den i kommentaren, skjønt, fullføringen består bare av å skrive siste setning ferdig og en setning til. Dere finner det like under.

Vi reiste til Berlin som planlagt dagen etter. På veien var vi innom Saltgruvene i Wieliczka (like utenfor Krakow). Etter min mening er disse gruvene nå litt mye underholdning, og litt lite historie, men slik er det blitt, og det er i seg selv interessant å se hvordan polakkene har gjort disse salgruvene som normalt bare er for spesielt interesserte, til vellykket turistindustri med over en million besøkende i året. Nåvel, omvisningen tok et par timer, og var så artig og striglet og på sitt vis imponerende som det pleier.

Jeg og elever på Wawel-høyden

Dessverre lot det seg ikke gjøre å både rekke innom disse gruvene, og komme frem til hotellet i Berlin innen middagstid. Dermed måtte vi ta enda et måltid langs veien, og veikroer i Polen og Tyskland eller noen steder jeg har vært, er ikke bedre enn dem i Norge, eller andre steder jeg kjenner. Det er feit trailersjåførmat, tungt kjøtt og steikte poteter, frityr og tørt, et klamt salatblad og en sliten sitron, flere enn jeg fikk nok av den type mat. Vi måtte også skifte hotell i Berlin fra det opprinnelig planlagte Park inn på Alexander platz, et helt førsteklasses hotell, til et jeg nå har glemt navnet på (og ikke vil anstrenge meg for å huske) i Charlottenburg, et helt middelmådig hotell. Det var ikke noe særlig å komme frem dit sånn litt før klokken 2200 på kvelden, og se det omringet av regelrette strippebuler og ha et inngangsparti så smalt at bussjåførene måtte spørre seg frem for å finne det – enda de hadde både adressen og GPS. Nei, det var ikke noe særlig å få 94 elever inn dit og inn på kontrollerte rom, men det var ikke annet å gjøre enn å gjøre det, og når de først var på plass lader unge elever raskt energien opp og er klar for livet, mens vi lærere er klar for å slappe av og fort finner roen over en god prat på et dempet sted.

Neste dag var fridagen min, og det ble på sedvanlig vis den travleste dagen av alle. Jeg stod selvsagt opp og så de andre av gårde, og hadde meg etterpå en lang kopp kaffe og en tysk avis, men så var det ut å gå på museumsbesøk. Jeg undervurderer alltid hvordan det er å finne frem i en storby, og kaster alltid bort litt tid på å gå litt feil vei og slikt noe, men klokken 12 var jeg fremme ved Pergamom-museet. Endelig skulle jeg få se Ishtar-porten. De som ikke vet hva den er, må søke på Google, Ishtar eller Ishtar gate, så blir det lærerikt å lese blogg også. Den var akkurat så imponerende som ventet, men resten av museet kommer nok litt til kort i forhold til British museum hvor jeg var i høst, det er uovertruffent, der strakk ikke åpningstiden til og jeg måtte gå flere ganger, Pergamom-musset forlot jeg sånn litt over fire-tiden. Så var det til altes museum, med greske og egyptiske samlinger. Jeg er fulladet med slike utstillinger, etter både omtalte British museum og tur til Athen og Hellas i høst, og jeg lar meg hver gang imponere, selvsagt. Tyske malerier på alte galleri, eller hva det het, kommer imidlertid til kort for det italienske jeg har sett mye av tidliger og i høst i Venezia og National gallery i London. Klokken seks var jeg ferdig (fordi da stengte museene), og jeg tenkte meg til den store bok- og musikkhandelen i Friedrichstrasse, men den fant jeg ikke riktig, og nå hadde det vært en energisk dag uten mat og hvile, nå fant jeg frem til de andre og middag.

Dagen etter var det videre til Lubeck, eller egentlig på vei hjem. Vi var innom olympiastadion, og satt ellers i bussen denne dagen også. Etter mitt syn ble det vel mye buss, og noe så til de grader mye plastmat langs veien, det henger igjen fra turene med aktive fredsreiser at man plent skal kjøre buss på disse turene. Fly er mye greiere, og så kan man eventuelt ta tog hvis man skal fra by til by. Her mot slutten var som vanlig flere av elevene og også lærerene blitt syke eller småsyke, det tar på med dette livet, og bussene gir fin spredning av smitte, men hotellet i Lübeck er bra og vi får slappet godt av. Men jeg liker ikke at vi i en flott by som Lübek kommer frem etter at det er blitt mørkt, og reiser så tidlig om morgenen at vi ikke får tid til å se den. Jeg for min del har jo nå vært der to ganger, i år og i fjor, og ikke egentlig vært utenfor hotellet. Slik vil ikke jeg det skal være.

Siste dag var sluttspurten hjem, den lange, seige sluttspurten hjem. Elevene gav en god dag i veikromaten, og gikk i stedet til en McDonalds like ved (kjent, stort stoppested i Danmark, alle som har kjørt gjennom har sikkert vært der eller vet hvor det er), og jeg tror nok jeg må si at hvis  jeg blir tvunget ut på noe slikt igjen, vil jeg gjøre det samme neste gang. Ikke et godt ord om maten på McDonalds, men av de sånn cirka 12 personer elever og lærere som spiste der nå, var det ikke en eneste som spiste opp maten, og prisene var det dobbelte av den amerikanske hurtigmatkjeden. Og på danskebåten gikk de aller, aller fleste tidlig til sengs, og satt bare og ventet på at båten skulle i land neste dag.

Gledelig nok ser jeg at departementet nå snur i spørsmålet om egenandeler på skoleturer. Det er nå lov så lenge det skjer frivillig, og det har så vidt meg bekjent aldri vært snakk om noe annet. Slike turer er veldig sosiale, og en flott avveksling fra hverdagen både for elever og lærere, så når vi bor i et så heldig land at vi har råd til det, er det etter min mening for dumt om vi lar det være. Så nå kan vi håpe det blir tur neste år også, og jeg kan håpe det blir enda sterke trykk mot det faglige (av de 8 dagene var det bare Auschwitz og den ene dagen i Berlin som fullt og helt var satt av til fag), og at neste tur ikke blir med buss.

Takk til alle som var med og til dem som lot oss få lov til å reise!

Jeg og elever på Wawel-høyden