Valg i Italia

I dag er det valg i Italia. Og siden jeg har skrevet litt om valg i både Russland, USA og Zimbabwe tidligere, må jeg nesten fortsette nå, som det er valg i et land jeg har reist litt i og vet litt om.

Italia er et politisk rotete land. Det har en stolt fortid, med å ha vært sentrum i Romerriket og dominerende makt i Europa i middelalderen, og helt overlegen kulturell makt i hvert fall frem til barokken. Men i storhetstiden var ikke Italia samlet som nasjon. De var organisert i bystater og regioner, og selv om de hadde felles språk, kunne de kulturelle forskjellene være store, og den politiske rivaliseringen enda større. På denne tiden var forskjellen mellom nord og sør så store, at de knapt kan sammenliknes. Nord var de rike og frie bystatene, mens sør hadde vekslende herskere fra Byzants, Arabia og Frankrike, bare for å nevne noen få.

Samlingen av nasjonen kom på midten av 1800-tallet, med frigjøringshelten Garibaldi og kong Vittorio Emanuelle, det var så romantisk og italiensk som det blir. Den nye staten blir stiftet i 1861, det blir et konstitusjonelt kongedømme med Vittorio Emanuelle I som første konge. Dette var midt i den store nasjonsbyggingens tid, hvor alle land i Europa så på sin stolte fortid for å bygge en stor fremtid, for å si det så flott som det den gang var. Og ingen land hadde en rikere historie enn Italia.

 Dessverre stod ikke datidens situsasjon helt i stil med den stolthet og selvtillit man følte. Italia var akterutseilt, og forsøkene på å knytte gammel historie med den nye ble direkte grell, godt illustrert med det vanvittige monumentet til ære for kong Vittorio Emanuelle II i Roma, som evig eksempel. Politisk mislyktes den nye nasjonen også. Den ble ingen maktfaktor i Europa, og den klarte seg heller ikke godt som imperialistmakt i Afrika. I første verdenskrig blir italienerne sjelden nevnt. Det er med god grunn, de spilte en marginal rolle, og skiftet til og med side under krigen, uten at det fikk noen større innvirkning på krigsforløpet.

Ut i fra denne skadeskutte staten kom Benito Mussolini, som karakteristisk nok heller blåste opp det italienske selvbildet, enn å gjøre noe med den reelle situasjonen. Det var flotte uniformer og store byggeprosjekt, grandiost i form og tomt i innhold, og det var imperialistiske, militære tokt i Afrika, grandiost i form og tomt i innhold. Også i andre verdenskrig viste italienerne seg som en elendig krigsmakt. De var som kjent alliert med Tyskland, en allianse som fungerte slik at tyskerne kom og ordnet opp når italienerne kjørte seg fast, noe som kort sagt var overalt. Det endte med at tyskerne også erobret landet, og det var de allierte som jaget tyskerne ut. På ny var Italienerne statister i stormaktspolitikken.

Det var altså en skjør nasjon som kom ut av verdenskrigen. Italia hadde tapt så det suste, ødeleggelsene var enorme, og det var ingen spor av den optimisme og håp til fremtiden som man fant for eksempel i Norge etter frigjøringen, Italia hadde jo ikke noe demokrati å vende tilbake til, slik vi hadde. De hadde egentlig ikke noen statsforfatning i det hele tatt. Systemet til Mussolini var det ingen lenger som ønsket, og ikke gikk det særlig bra med kongedømmet før det heller. Derimot hadde italienerne en ikke ubetydelig mengde kommunister, som ønsket en kommunistisk stat, og en enda større mengde sosialdemokrater og tidligere fascister som for alt i verden ville unngå kommunismen. I dette klimaet her, er det den italienske republikken blir opprettet. En skjør stat, som sagt.

Den italienske republikken har blitt den mest ustabile i verdenshistorien. Årets valg kommer tre år for tidlig, etter at den skrøplige venstrekoalisjonen til Romano brøt sammen i februar i år. Etter det var det rett og slett ingen til å regjere, og velgerne ble bedt om å sette sammen et nytt parlament, kanskje går det an å danne en ny regjering ut i fra det. Det vil bli Italias 62 regjering, på 63 år. Det er klart, det er vanskelig å tenke langsiktig og planlegge fremover, når gjennomsnittlig levetid for en regjering er sånn cirka litt over ett år.

Kampen i år ser ut til å stå mellom sentrum venstre, med tidligere borgermester i Roma, Walter Veltroni, og sentrum høyre, med – ja, jeg vil rett og slett kalle ham sleipingen, det er jo bare en bloggpost – Silvio Berlusconi. Berlusconi har blitt en av Europas rikeste på å bygge opp et mektig forretningsimperium, der forsikring, forlag, film, fotball og media hører med, Berlusconi er blant Italias største innen alt dette. Særlig er mediekontrollen problematisk, når Berlusconi har gått inn i politikken. Berlusconi har også tunge beskyldninger om korrupsjon mot seg. I tidligere perioder som statsleder har han fått forandret lovene i saker han selv er siktet for, og slik – kanskje – unngått å blitt dømt. Han er også beryktet for en stil og en tone som ikke hører hjemme i toppolitikken. For eksempel er det ille når Italias statsminister foreslår for et tysk medlem i Europaparlamentet, at han ville passe utmerket i rollen som kapo i en ny film om holocaust.

Men Berlusconi bare ler det bort, «jeg bare spøkte», sier han, som han også sa, da han gjorde gesten for det mannlige kjønnsorgan like bak Spanias utenriksminister i 2002. Han er italiensk, og snakker raskt og smiler pent, for noen år siden gjorde han sågar en kosmetisk operasjon, for å fjerne rynker ved øynene. Slik er han, utseende og overflate er alt. Og det virker som bare juling, han er blant Italias aller mektigste menn og har nådd toppen innen alt han har satset på.

Årsaken til at en mann som Berlusconi kan komme og ta også den politiske makten i Italia, og ikke bare den økonomiske og mediemakten (og for den saks skyld, fotballmakten, som er viktigere enn alt, og som han med uttømmelig bankbok kunne kjøpe storklubben AC Milan, og deretter alt som var av stjernespillere i verden, slik at man på 90-tallet spøkte med at det beste laget i verden var A-laget til AC Milan, og det nest beste var B-laget), årsaken er at Berlusconi kan spille på politikerforakten, og at en riktig stor slump velgere egentlig bryr seg null nix om politikk. Italienerne diskuterer gjerne politikk, men de orker ikke sette seg ordentlig inn i sakene, klare meninger er det viktigste, og store fakter og høy lyd er viktigere enn gode argument. Berlusconi passer godt inn her, han er ikke så vanskelig, man er for eller i mot. Og han sier det folk vil høre, han er superpopulisten, han skal gjøre noe med korrupsjonen, og han skal gjøre noe med den illegale innvandringen. Begge deler er reelle problemer i Italia, og enda mer enn reelle problemer, er det en favorittforklaring til mange, mange italienere på hvorfor alt ikke står helt bra til i landet.

Da jeg var på vinterferie i Torino i 2006, fortalte Danielle som jeg bodde hos til faren, at det var sigøynere i Norge også, hvorpå faren som kjørte bil, på godt italiensk vis, slo i rattet og skrek, regelrett skrek. Over at sigøynere fantes i Norge også. Men her har vi strengt tatt ikke noe sigøynerproblem, det har de i Italia, som de også har problemer med afrikanske, illegale innvandrere, disse vi alle har sett, som står og selger solbriller og vesker. Det er nå bot på opptil 10 000 norske kroner på å kjøpe av dem, siden det er ulovlige produkt, og afrikanerne er i lommen på det italienerne uten å nøle kaller mafiaen. Her skal vel ikke jeg fyre opp under ting jeg ikke vet, men jeg spurte læreren min om hva det var med disse selgerne, som håpløst stod og solgte dette juggelet, sammen med et titalls andre på rekke og rad, og straks politiet kom, som de gjorde hele tiden, måtte de pakke sammen og løpe. Og jeg ville også ha en forklaring på hvorfor loven straffet bare kjøperen, og ikke selgeren, en ganske merkelig lov, mente jeg. Men han sa at det ikke var noen vits å straffe selgeren, de oppholdt seg ulovlig her uansett, og måtte bare komme seg ut av landet, mens de var tvunget å selge disse tingene, fordi de hadde forpliktet seg til det, for dem som fraktet dem til Europa, det han altså kalte mafiaen. Det sier litt om forholdene i Afrika, når så mange likevel vil reise. Og det sier litt om synet mange italienere har på disse immigrantene. Italia er jo også et gammelt fascistisk land, og Berlusconi kan være et minste felles multiplum for mange fascister og halvfacsister.

Uansett hvem som vinner, vil konsekvensene kanskje ikke være all verden, og vi som har problemer med Berlusconi, kan trøste oss med det, at hans regjering neppe vil vare mer enn maksimalt et par år denne gangen heller. Det er da Italia.