Avslutningskveld for studentene fra Novgorod

I dag var det avslutning for besøket fra Russland. På programmet skulle arrangementet vare fra 1800-2000, men det trakk ut, og endte for meg i en pikant avslutning da jeg med fire studiner i bilen ble tvunget til å kjøre hjemom for å lade bilen.

Vi var med disse studentene også sist fredag, på grillfest i Vagleleiren. Da var lille Irina med, og jeg fikk ikke så mye kontakt akkurat med studentene. Det var også deres første dag, her, mye var uvant for dem. Nå har de vært her en uke, de har vært på prekestolen, skoler i området, sett bedrifter og fabrikker, besøkt ordføreren, og feiret 17. Mai. Alt i sjeldent finvær, til Rogaland å være.

Arrangementet i kveld skulle være i det som vel kalles Tinnhuset, huset til den gamle tinnfabrikken, på Storhaug i Stavanger. Huset er nå i privat eie, og disponibelt for oss i Rogaland-Novgorod. Jeg har vært der før med dem, og notert meg at det er ikke så barnevennlig. Derfor hadde jeg ikke lille Irina med, noe som viste seg å være feil, da det norsk-italienske paret hadde med seg sin Gabriel, en av Irinas aller beste venner. Nå måtte han klare seg selv.

Avslutningen besto av enkel servering, tapas fra ostehuset, kaffe og is, ledsaget av korte informasjonstaler og musikalske innslag. Det er mange hobbymusikere i Rogaland-Novgorod, nå var det forsterket med Solveig fra kulturskolen, på fiolin. Dermed var det fiolin, trekkspill, kornett, klarinett og keyboard. Norsk og russisk folkemusikk. Eller, norsk folkemusikk og russiske sanger, er riktigere å si.

De russiske studentene satt på helt andre enden av bordet for meg, så jeg fikk ikke snakket med dem. Men jeg hørte de holde en avslutningstale, der hver av dem oppsummerte sine inntrykk av Norge. Og det er virkelig imponerende hva de har å si, det er en hjertelighet og takknemlighet jeg finner ganske sjelden. Norske taler blir lett veldig formelle i sånne sammenhenger, og uhøytidelig formelle, «alle var enige om at det var en fin tur», og at «vi har lært mye». Her var det poengtert, og med alvor, dette, dette og dette har imponert oss. De har hatt sitt livs tur, og de klarte å overbringe det i ord.

Klokken var mellom ni og ti da det var på tide å reise hjem. Jeg ble spurt om å være sjåfør. Det ville være veldig gøy, sånn sjanser gir jeg ikke fra meg, men det var et problem at det bare var 35 km igjen på elbilen. Fra Stavanger og inn er det drøyt to mil, så det skulle gå. Vagleleiren er rett ved der jeg bor, et par kilometer unna, eller så.

Dermed kom fire sprudlende russiske studiner inn i bilen min. Det var veldig kjekt, jeg snakket jo i vei, der jeg hadde noe å si, men det var et problem at kilometerne for rekkevidde ble slukt raskere enn veien. Kanskje var det kveldskulden? Kanskje at jeg kjørte litt fort, altså på motorvei, ikke i idealfarten på cirka 60?

I alle fall var jeg nede i 11-12 km igjen da vi parkerte på Rema 1000 for å handle. Flyet deres skulle gå 0600 i morgen neste dag, nå skulle de handle norske varer som minne og gaver på veien hjem. Jeg kunne jo også handle litt, det blir pinse, og vi må også ha mat. Men det uroet meg med ladingen, bilen hadde selv gitt beskjed: «lad nå», da vi parkerte.

Da jeg startet igjen, ville ikke bilen vise hvor langt vi hadde igjen. I stedet viste den en strektegning av lading. Da det også kom melding: charge immediately, våget jeg ikke mer. Jeg sa jeg måtte kjøre hjem, lade. Det er jo ganske pinlig, men enda mer pinlig hadde det vært å bli stående et sted på veien, uten mer strøm igjen.

Så dermed var jeg i den litt vriene situasjon å parkere en bil med fire unge russiske studenter oppi i garasjen, og uten å vite hvor lang tid en lading til forsvarlig nivå ville ta. Jeg har ikke noe hurtiglading eller noe sånt i garasjen, det er vanlig stikkontakt. Og så er jeg fullstendig klar over at det er helt uakseptabelt å kjøre en bil med fire jenter et annet sted enn avtalt.

Først tenkte jeg å få lånt en bil av en av naboene, det hadde gått helt fint, minst to hadde hjulpet, om de var hjemme, men så introduserte jeg dem for Olia og lille Irina, som var våken ennå. Jeg sa Olia måtte finne på en gave, de måtte få kompensasjon for ubehaget, klokken var over halv elleve, og de hadde en svært kort natt foran seg. Men det var ikke så lett å finne på noe å gi, vi var jo ikke forberedt.

Lille Irina gjorde imidlertid sjarmjobben, som hun pleier. Særlig med hun som het Katja ble det full kontakt. Irina var rett og slett utrøstelig, da disse jentene skulle reise igjen, og hun ikke kunne være med. – Jeg kan også fly om natten, sa hun, på russisk. Med Olia ble det også øyeblikkelig kontakt. Jeg snakker godt russisk, men det er litt anstrengt, og særlig i lange utlegninger om ting jeg ikke er vant å snakke om, kan det stokke seg til i det uforståelige. Med Olia fikk de også direkteinformasjon, om hvordan det er å komme til Norge, som russer, hvordan livet egentlig er, om man kan si det sånn. Under en ukes omvisning er det alltid den polerte versjonen man ser.

Under disse samtalene gikk bilen fra 6 til 7 til 8 og 9 % av fulladet. Hadde jeg visst det var 6 % igjen, kunne jeg kanskje tatt risken til Vagleleiren uten å kjøre hjemom, det hadde nok godt, men jeg kjenner ikke bilen så godt, og visste ikke annet da vi kjørte enn at jeg måtte lade øyeblikkelig. Klokken var cirka elleve, nå, det hadde tatt 20 til 30 minutter, dette ekstra eventyret. Forhåpentligvis ser de på det som en ekstra opplevelse, slik jeg alltid ser på sånne ting. Men det var veldig pinlig å ikke klare å kjøre dem dit de skulle, straks.

Det endte uansett godt. Da vi kjørte ut fra garasjen hadde jeg 14 km rekkevidde, og da jeg var fremme i Vagleleiren hadde jeg 12. Fra hjemme og dit var de fire fulle av spørsmål, mye ny informasjon å spørre ut i fra, og nå hadde vi jo allerede snakket sammen om litt av hvert. De var virkelig forundret over at jeg kunne russisk, og så mye russisk fra dagligtalen, vanlige ord og formuleringer, sånne som de også bruker, og ikke alltid så innlært og formelt et fremmedspråk blir, når man ikke bruker det til vanlig. De sa også de var glade for å ha møtt min kone, Olia, og de var selvfølgelig sjarmert av lille Irina.

Jeg for min del hadde rett og slett litt vanskelig for å roe meg. Det var noen sterke inntrykk, litt uvirkelig, ennå, med vaskeekte russere i min bil og i mitt hus, og så dette vanvittige med at bilen ikke hadde nok strøm. Da vi parkerte i går, etter 17. Mai, var det 40 % igjen. Med det skulle jeg kjøre Ganddal- Klepp – Stavanger – Klepp – Ganddal. Så lenge den ikke er under 40, pleier jeg ikke å lade den opp, om det ikke er noe spesielt. Dagens reise var ikke spesiell nok, før jeg visste hva den ville komme til å bestå i.

Det ble veldig spesielt, og veldig kjekt. Neste arrangement i Rogaland-Novgorod er vårfesten i Arboretet.

Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

For første gang på isen!

Oslotur

Et tilbakepostet innlegg i dag. Slik må det bli, etter en travel uke, der det strengt tatt ikke har skjedd så mye. Jeg har bare ikke hatt tid til å sette meg ned og skrive blogg. Tirsdag var lang dag på jobb, onsdag var jeg hos mor og hentet bilen, og i går var det fest, så litt har jo skjedd. Min kone leser fysikk, og jeg hjelper henne, jeg leser Tsjekhov, og hun hjelper meg. Sånn har vi nådd lørdag 16. november, kveld, og jeg skriver innlegget om Osloturen som var forrige helg.

Anledningen var jobbrelatert, og jobb holder jeg utenom denne bloggen, annet enn å si det var et fint opphold på Quality resort hotell på Leangkollen i Asker. Oppholdet der endte fredag ettermiddag, jeg tok tog til Oslo sentrum, og fant veien i trikk til Adamstuen, der Ingrid bor med familien. Denne familien har fått en veldig økning siden vi alle giftet oss sommeren 2009. De har barn og hund, og flott leilighet med mange rom og to vedovner, godt inne i sentrum av Oslo.

Tilfeldigvis skulle Pål reise bort denne helgen. Så jeg fikk på en måte prøve meg som barnefar, litt i utkanten, en slags barnefarobservatør. Litt sånn å se hvordan det fungerer. For lille Lauritz var det særlig til å begynne med ikke helt greit, noe jeg godt kan forstå, en sånn kjekk far som Pål må være. Ett år er han, i den alderen hvor det kan være vanskelig å vite hvor mye han egentlig får med seg. Forstår han at Pål kommer tilbake, og jeg skal reise igjen? Det var i hvert fall vanskelig for ham å forstå at Ingrid gikk, og jeg ble igjen, der i starten. Om hun så bare gikk ut på kjøkkenet for å ordne med maten.

Maten var fårikål. – Det er veldig lett, sa Ingrid. Kanskje er det det, men jeg har aldri laget det. Og min utenlandske kone er ikke så ivrig på norske oppskrifter. Så det er ikke alle år jeg spiser fårikål, selv om jeg – veldig – naturligvis synes det er veldig godt. Marte kom også på besøk. Hun syntes det passet best med øl til fårikål, mens Ingrid foretrakk vin. Og jeg gjorde kompromiss ved å drikke både øl og vin. Det var kjekt å se både Marte og Ingrid igjen. Tiden flyr sånn i vår alder, og det er rart å måtte ta seg i å telle i år og ikke i måneder siden vi så hverandre sist. Vi bør prøve å få til et møte i året, holde kontakten.

Lørdagen var en kjempedag for meg. Jeg våknet jo helt uthvilt. Jeg var bare barnefar på prøve, jeg fikk ikke med meg at barnet gråt gjennom store deler av natten, noe Ingrid fikk veldig godt med seg. Så hun våknet ikke helt uthvilt, den morgenen.

Men det var ikke verre enn at det ble servert ferskt brød, hjemmelaget. Og det var rikelig med kaffe. Dessuten var det med moderne musikkavspilling. Trådløse høytalere og strømming fra Wimp, all musikk tilgjengelig. Så flott at jeg nok må kjøpe meg dette selv. Det ble en god og lang morgen. Først med Aftenposten som selskap, så med Ingrid, og etter hvert også Lauritz. Og hunden, Frida.

Tja, det skjedde jo litt i løpet av dagen også. Jeg skulle ut og kjøpe gaver og sko, men klarte bare å finne veien inn i en eneste butikk, Moods of Norway, Super duper store, flott butikk, men nok ikke en jeg kjøper sko og gaver i. Jeg gikk vel rundt i nærmere to timer, fra Ullevål til slottet, i Oslo sentrum, uten å finne butikker å gå inn i. Ganske godt gjort, når man bare skal kjøpe vanlige joggesko og en liten gave til sin kjære kone.

Etterpå gikk vi tur med barnet og hunden. Det var jo ganske gøy. Vi hadde tenkt oss opp i Nordmarka, men Marte ville også være med, og da gikk vi i parken i nærheten av Fagerborg kirke i stedet. Frida, hunden, er ivrig på å gå tur. Hun finner selv båndet, og liker best å holde kontrollen over det selv, holde det fast i kjeven. Så løper hun av gårde. Jeg løp etter. For det var liksom jeg som passet henne. Men det kunne nok være vanskelig å avgjøre hvem som luftet hvem, av Frida og meg.

Da vi kom hjem var det ikke så mye å vente etter, før vi begynte å drikke vin. Det skulle være kyllingmiddag, avansert kyllingmiddag, med kyllinger store som høner, og fylt og marinert og diverse. Det ble et festmåltid. Martes mann, Hernan, kom også. Nå heter han forresten ikke lenger Hernan, men Herman. Så sånn har utviklingen vært for ham.

Det ble en riktig så trivelig lørdagskveld. Hernan og Marte hadde tatt seg noen vin utover natten før også, så de var ikke så altfor sene med å ville hjem og kose seg for seg selv. Ingrid hadde også god grunn til å være trøtt, men hun var gjestfri, så hun hadde holdt, om det ikke var for at Lauritz var urolig denne natten også. Så ble det til at jeg alene måtte holde fortet. Det var det jo ingen grunn til. Det var bare å legge seg for meg også. Vi hadde jo fått hatt mye god tid sammen.

Søndagen spiste vi frokost, og tok turen rundt Sognsvann som vi ikke hadde fått tatt dagen før. Det var Ingrid og jeg og Frida og Lauritz. Det var riktig koselig, det også, selv om jeg best liker å gå tur i villere natur. Her var det litt som å gå tur i kø i parken. Litt sånn, men bevares, vannet var fint og omgivelsene fine, og vi hadde jo barnevogn, det var en helt flott formiddagstur.

Etterpå måtte jeg stresse litt med å rekke flyet, men ikke verre enn at jeg trygt fikk satt meg ned på plassen min i god tid før flyet begynte å rulle. Flyturen hjem ble også fin. Alt ble visst fint, på denne turen her. Jeg liker meg på turer som dette. Det gjør meg godt. Hverdagen er utmerket hjemme på Ganddal, men det gjør seg når det skjer ting, komme seg ut og få frisket opp hodet i møte med andre folk, og friske opp minner fra tiden som har vært. Denne gangen var det nok blitt litt for lenge siden sist med Ingrid og særlig Marte. En gang i året bør være regelen. Tre år å vente er for lenge.

Dennis og familien har reist

Det er rart med det. Når man er for seg selv, og dagene er som vanlig, blir det snart monotont og kjedelig, man savner besøk og at det skal skje noe. Når besøket kommer og avvekslingen skjer, er det kjekt og trivelig, men det kan fort bli stress og travelt også. Når man er for seg selv, bestemmer man selv hva som skal skje. I samvær med andre kommer ønsker i veien for hverandre, og det blir alltid noen som ikke får det helt på sin måte.

Det var kjekt å se Dennis igjen. Det er fetteren til Olia, på morsiden, vi har ikke sett ham siden bryllupet for fire år siden. Han og konen har to flotte barn, virkelig flotte, så flotte at de tjener penger som modell. Til tross for at de er 3 og 6 år gamle.

Tais, barnet til Olias søster, er 4. Det blir 3 barn, og 6 voksne i huset. Selv om russiske barn vanligvis er godt oppdratt, blir det alltid en del bråk. Og barna vil være aktive om morgenen, der de voksne gjerne vil være aktive om kvelden.

Og så er de vanlige spørsmålene om hvem som skal lage maten og hvem som skal vaske. Det er urimelig at Mama Irina skal gjøre alt, men det er hun som gjør det, om ingen andre gjør det. I ukrainske hjem er det også et spørsmål om hvem som skal betale. Et spørsmål vi i Norge ikke lenger kan forestille oss. Vi er blitt for rike til det.

Jeg står jo litt utenfor. Jeg klarer meg selv. Blir jeg servert mat, spiser jeg den gjerne. Om ikke, finner jeg meg en restaurant, eller klarer meg på andre måter. Jeg forsøker å få kjøpt inn litt mat til meg selv og til fellesskapet, og sier det jeg kjøper til meg selv, er til fellesskapet det også. Jeg vet jo ikke så mye om ingrediensene i ukrainsk mat, så det er helst drikke jeg kjøper. Der kjøper jeg til gjengjeld rikelig.

Uansett, poenget er at jeg ikke blir sliten av besøket. Jeg kan trekke meg tilbake. Jeg kan gjøre som jeg vil. For meg var det bare artig å ha en ekstra familie her.

Men for mor til Olia ble det synlig slitsomt mot slutten. Det var kjekt når de kom, men det var også en lettelse da de dro. Vi bestemte oss for å feire, som alltid med sjampanskoje. Den sitter løst her borte. Er det en anledning, sier vi den ikke fra oss.

For sikkerhets skyld ble det en liten feiring både til lunsj og til kvelds. Olia og jeg ville komme oss ut, spise businesslunsj, før moren rakk å slite enda mer med å lage mat til oss. Men det gikk ikke. Toretters lunsj, rikelig av begge, som alltid rikelig av begge. Til å drikke vodka og øl. Det er akkurat som om Olia og jeg ikke er gjester lenger, som om det nå ikke lenger er noe stress.

Ikke lenger er noe stress. Et par timer etter denne lunsjen – bokstavlig talt, det gikk to timer – kom det mer mat, til meg som satt på balkongen. Det var en mellomrett. Da jeg en knapp time etter det igjen skulle ut for å gå til Hydropark, så kom Olia med enda en, men nå fikk det være grenser også for meg. Nå måtte jeg gå.

På kvelden, derimot, ble det mer mat, og mer drikke. Nå gikk det i sjampanskoje. Maten bestod av potetmos, eller kartosjki pure, som det heter her, og forskjellige tradisjonelle retter, helst salo, som er rent fett. Søster Tanja var også med.

Men vi var nok alle bedagelig slitne, for festlighetene døde snart ut. Allerede klokken elleve var vi hvert på vårt rom, og klare til å legge oss.

Neste gang vi ser Dennis og familien hans igjen, kan fort være i Norge eller New York. Vil vi til New York, har de hus på Brooklyn. Vil de til Norge, har vi hus på Ganddal. Like kult begge deler.

Et brøl over uavgjort i sjakk

Den gamle sovjetiske sjakkverdensmesteren Anatolij Karpov spilte en gang simultan mot en rekke ungdommer i sitt hjemland. Simultan vil si at du spiller mot mange motstandere samtidig. Det er vanlig at mesterspillere stiller opp i slike oppvisningskamper, for å skape blest om sjakken og gi ordinære spillere en sjanse til å møte en av sjakkens stjerner. De beste spillerne vinner vanligvis samtlige av simultanpartiene, med unntak av en remis eller to, og kanskje også et nederlag om det stiller opp noen som er et godt stykke over det ordinære. Mesterspillere kan kaste et blikk på en stilling, og med en gang se hva som er et fornuftig trekk, mens ordinære spillere kan ha store problemer med å skjønne hvorfor dette er et fornuftig trekk før de får det forklart.

I det gamle Sovjetuninonen holdt også ordinære sjakkspillere høy kvalitet. Det var en sjakklig stormakt, mer enn det var en stormakt på noen andre områder. Etter Sovjetunionens fall har fire av republikkene, Russland, Ukraina, Aserbadsjan og Armenia, holdt seg helt i verdenstoppen, i tillegg til at emigranter har forsynt også resten av verden med toppspillere. Så når Karpov stilte opp i oppvisningskamper, så møtte han skikkelig motstand. Dette var folk som kunne skremt det meste av sjakkspillere i Norge. Likevel vant Karpov det meste. Han var den store stjernen, verdensmesteren, og han var suveren i spilleforståelse og det som kalles posisjonell sjakk. Han vant sine partier uten at motstanderen kunne forstå hva i all verden de hadde gjort galt.

Jeg har lest en av Karpovs bøker, den som på norsk i oversettelse fra tysk (!) har fått tittelen nienderaden. Det er åtte rader på sjakkbrettet, så på den niende er det spilleren sitter. Der foregår kampen mellom viljene, og det passet godt for det sovjetiske regimet at helten deres var aller sterkest på dette punktet. I boken skriver Karpov at han var på en slik oppvisning med simultanpartier, der en av motspillerne plutselig hadde gjort et ekstra trekk, mens Karpov var opptatt med de andre partiene. Det var en delikat situasjon. Regelen i simultanpartier er at man skal gjøre sitt trekk når mesterspilleren kommer, slik at han eller hun får se hva du gjør, og så svarer mesteren straks med sitt trekk, før han eller hun går videre til neste. En av motstanderne til Karpov hadde imidlertid allerede gjort et trekk, og insisterte på å gjøre et til.

Karpov protesterte. Og motstanderen holdt på sitt, han hadde ikke flyttet noen brikker. Hva skulle man gjøre? Partiet var ikke skrevet ned, og ingen hadde sett stillingen som den var, og ingen hadde heller sett Karpovs gjøre dette eventuelle ekstra trekket sitt. Karpov tilbød seg da å reprodusere partiet, spille det gjennom fra begynnelsen av, og med det vise at stillingen må ha vært som han mente den var. Det er en kamp for hukommelsen, han hadde i hvert fall over 20 partier i hodet som han holdt på med, og han måtte huske hvert eneste trekk i akkurat dette partiet. Og da er det Karpov har sin stjernekommentar, i boken sin, der han skriver at «det var svært vanskelig, for min motstander spilte komplett ulogisk, og mistet en bonde allerede i åpningen».

Slik var det også i partiet jeg spilte i går. Jeg har kjøpt sjakkprogrammet Fritz med en liten rabatt, og har fått tilgang på Playchess på kjøpet. Det er en spillserver hvor jeg kan spille mot levende motstandere fra hele verden, og jeg spiller hver dag et par partier for sinnsroen og for å vinne dem.

I går spilte jeg mot en motstander som tillot seg å miste en sentral bonde allerede i åpningen. Deretter ofret han helt håpløst en offiser mot en av mine bønder, og var dermed dømt til å tape før partiet egentlig kom i gang.

Vi får rating når vi spiller, og han hadde noen hundre poeng mindre enn meg. Egentlig er det ikke en spiller jeg skal spille mot, jeg tenkte jeg måtte sette grensen noe høyere for hvilke spillere jeg er villig til å møte, jeg kan ikke vinne partiene på at min motstander bare tøyser og det egentlig aldri blir noen kamp.

Tidsbegrensning vi hadde var 15 minutter pluss 5 sekunder for hvert trekk. Det vil vi si vi hadde 15 minutter hver til å begynne med, og så fikk vi 5 sekunder ekstra for hvert trekk vi gjorde. Om han brukte tiden sin, og det ble spilt en del trekk i partiet, så kunne det fort komme opp i at vi ville bruke en hel halvtime på dette nesten meningsløse partiet.

Og selv om jeg ledet i brikker, så var det egentlig jeg som var under press. Det slurvete offeret hans åpnet kongestillingen min, om det ikke var verdt ressursene han brukte på det. Men det ble litt vanskelig for meg å få kongen i sikkerhet, den viktigste brikken. Jeg måtte være litt forsiktig.

Siden jeg ledet og er en sterkere spiller enn ham, valgte jeg i stedet en annen strategi. Jeg lot kongestillingen min være åpen og usikker, og gikk i stedet til angrep på ham, selv om det førte til at brikkene mine ble hengende litt i løse luften rundt omkring. Jeg vant noen flere bønder av ham som følge av dette, men det førte bare til at stillingen ble mer åpen. Og det var en fordel for ham, som ikke hadde noe å tape, og bare kunne håpe på en kaotisk stilling der jeg gjorde et eller annet feil.

På et tidspunkt så jeg at stillingen ble mer åpen og rotete enn jeg strengt tatt hadde kontroll over. Plutselig kunne jeg bli sjakkmatt, eller miste dronningen eller noe annet alvorlig. Jeg måtte bruke lang tid på å forsikre meg på at det ikke skjedde noen ulykke. Og med det kom jeg i det som kalles tidsnød. Jeg hadde så liten tid, at jeg hadde egentlig ikke tid til å tenke gjennom trekkene mine skikkelig. Jeg måtte bare gjøre dem for ikke å tape på tid.

Så går det altså ikke bedre enn at stillingen kommer helt ut av kontroll. Brikkene forsvant fra brettet som sagflis når man sager ved, og ved opptellingen etterpå så jeg at jeg fremdeles ledet med en offiser, og uten problemer skulle vinne. Men det hadde vært virkelig nære på, og det var mer som følge av flaks, enn at jeg på noen måte hadde planlagt det slik.

Dessuten hadde jeg liten tid, 20 sekunder pluss tilleggssekundene. Og jeg ønsket å gjøre trekkene raskt for å bli ferdig med dem og med partiet, og få dette her ut av verden. Så gikk det ikke bedre enn at jeg mistet først en hest og så et tårn, og når opptellingen ble gjort etter dette var det jeg som var skikkelig heldig som slapp unna med remis.

Uavgjort. Jeg brølte. I Bergen kunne jeg ikke gi uttrykk for frustrasjon på denne måten, for vi hadde folk i leiligheten under, over og ved siden av. I huset på Ganddal er det vegger, garasje og uteareal til nærmeste naboer. Ingen kunnne høre noe. Jeg kunne brøle så høyt jeg ville og måtte.

Da jeg senere på dagen, på kvelden, var på besøk hos noen slektninger spurte en av dem hvorfor jeg hadde mistet stemmen, om det kanskje hadde noe med jobben å gjøre. Jeg hadde ikke noe annet å si enn sannheten. Det var nødvendige brøl over å spille uavgjort i sjakk i et parti jeg skulle vunnet. Kona til denne slektningen sa at jeg oppnådde i det minste uavgjort, det er jo ikke så galt, og avslørte med det veldig tydelig at hun ikke selv spiller sjakk.

Jubileum (så å si)!

Det er et par timer til jeg skal opp i russisk muntlig. Det at jeg skal opp så sent, som sistemann i nest siste pulje, gjør at jeg fikk litt ekstra tid til å lese gjennom pensum, og kommer til å stille godt forberedt. Jeg har hatt litt leseøvelse med Olia, og de har virkelig hjulpet meg. Lesingen er bedre, uttalen er bedre, og jeg har generelt sett fått luket unna noen feil. Eksamen på tirsdag i russisk grammatikk fikk også gjort at jeg fikk strammet opp den grunnleggende grammatikken en god del. Hele denne uken har jeg satt av til russisk, mens det i helgen blir sprenglesing i fysikk, hvor jeg skal ha eksamen på mandag.

Denne innledningen skulle bare sette stemningen bloggposten blir skrevet i. Jeg skal selvsagt straks lese grammatikken enda bedre, dobbeltsjekke et par ting, slå opp noen ord jeg kan få bruk for, generelt sett forberede meg til det siste. Men jeg fikk nettopp en telefon, eller det var rettere sagt Olia som fikk den gjennom min mobil, det var fra et vikarbyrå hvor hun har vært innom noen ganger, og som gjerne vil ha henne igjen, siden hun nå har fått gode tilbakemeldinger! Det er veldig gode nyheter, spesielt med tanke med hvordan hun slet i begynnelsen med å få det til, og hvor mange klager hun fikk. Ett år etter at hun fikk oppholdstillatelse i Norge ser hun allerede ut til å være endelig etablert.

For det er i dag nøyaktig ett år siden jeg kjøpte flybillettene hennes. Jeg trodde det var denne dagen jeg fikk brevet om at søknaden om familiegjenforening var innvilget, men dette brevet viste det seg at jeg fikk to dager, første desember, tirsdagen. Det var av den type brev som virkelig kan snu tilværelsen til det bedre. Jeg forsøkte den gang å vende meg til tanken om å feire min første jul utenlands, samtidig som jeg også den gang måtte konsentrere meg om eksamen, og alt det andre jeg hadde å gjøre. Fra politiet hadde jeg fått beskjed om at jeg skulle ringe dem om jeg ikke hørte noe før februar. Og jeg som så gjerne ville ha Olia hjem til jul.

Det fikk jeg altså. Første desember kom brevet, tredje kjøpte jeg flybilletene og den fjortende kom hun virkelig. Den syttende hadde jeg eksamen og den nittende reiste vi hjem til Ganddal. Du verden så ferske vi var den gangen.

I dag blir det feiring av mye. Jeg er ferdig med russisk eksamen, det er bagatell, når alle eksamener er ferdig kan vi snakke. Men Olia har nå minst to vikarbyrå som ønsker henne, og det finnes også konkrete barnehager som ønsker henne, og det er altså ett år siden vi fikk de gode nyhetene om at hun fikk komme. Til overmål kommer Trude og Lars, søster og svoger, på besøk. Olia har allerede vasket leiligheten, inkludert overtrekket på sofaen. Er det besøk, så er det fesøk. Og er det feiring, skal ikke vi være dem som holder igjen.

 

Vårt første besøk – Lars

I dag fikk Olia og jeg vårt første besøk her i huset, eller her i den lille leiligheten vår på Nordnes i Bergen. Det vil si, besøket fikk jeg i skrivende stund for to dager siden, posten er skrevet fredag og postet onsdag. To dager er gått mellom hendelsen og skrivingen, det er godt å se den menneskelige faktor spille inn i disse internettider hvor alt skal skje i øyeblikket.

Lars var altså på besøk i dag, eller for to dager siden. Han ringte i går, det vil si tirsdag, og siden jeg ikke hadde lagret nummeret hans, var jeg overbevist om at han var en selger, og ikke engang det at han presenterte seg først som Lars, siden Lars Nygård, bidro til å redusere mistenksomheten min.Fra første stund var jeg innstilt på å avslutte denne samtalen raskest mulig.

Men min svoger Lars, gift med min søster Trude, hadde en god sak, og når man vet man har rett, er det lett å overtale. Han var i Bergen og ville på besøk. På mannfolks vis ble det raskt avklart, i morgen klokken halv seks, middag.

Dermed ble vårt første besøk og vår første middagsgjest slått sammen i en smekk. Olia laget på russisk vis ikke bare én rett, men flere, og på like russisk vis overflod av alt. Godt var det også.

Lars var på besøk frem til klokken ti, og fikk både middag, is, hjemmelaget kjeksiskake av typen eksperiment, og både te og kaffe, i tillegg til litt amarulla å drikke. Det er sjelden jeg har vært med ham uten min søster Trude, så det var jo noe nytt i seg selv, jeg var den gifte og Lars for seg selv. Olia og Lars finner imidlertid lett tonen, og snakker av gårde i god fart uten at det er nødvendig å fylle bensin i motoren.

Det er godt også at Olia får treffe andre folk enn meg her i Norge. Jeg er jo en uhyre intelligent person, og som den uhyre intelligente personen jeg er, skjønner jeg at det meste i verden er subjektivt, og det er gått Olia får høre et annet syn på den, enn mitt. Selv om mitt syn på verden etter min mening er det beste av de mulige.

Det ble diskutert det meste, fra private og intime forhold, til storpolitikk og livssyn, også det helt etter russisk standard. Jeg vet det finnes et par minefelt i Olia i slike diskusjoner, det er en rekke ting vi bare ikke sier her i Norge, som hun bare sier. Jeg har gått på en rekke av dem, og vet at det smeller.

Og jeg vet det går over. Som regel er det heller ingenting å frykte. Takk for besøket og velkommen igjen!

Takk for besøket, velkommen igjen!

Jaja. Så har mor reist hjem, og jeg koser meg med restene som er igjen, slik som litt ekstra god middag og litt ryddigere og renere leilighet. Kake er her også, trøffelkake, det er favoritten like siden jeg var barn og frem til i dag, skikkelig sjokoladekake med skikkelig sjokoladefyll. Den er så sjokoladefylt, at når jeg serverer den til kvinner, så vil de vanligvis ikke ha, og jeg kan ikke tenke meg annet enn at det skyldes fettmengden. Smaken kan det i alle fall ikke skyldes.

Jeg tror jeg godt kan skrive ut på bloggen nå at jeg har en nabo jeg kaller gærn. Om han hadde oppført seg litt normalt, så skulle jeg latt være å skrive om det. Men slik som for eksempel i dag, så startet mor dagen  med å gå ut og jogge i 8-tiden. Jeg stod opp litt senere, og da mor kom tilbake, luftet vi etter soveluften vi hadde laget oss om natten. Da hørte jeg plutselig den velkjente nordveslandsdialekten jeg har hørt klage så mange ganger før, nå var den der igjen, og tilhørte en gærning (om han bare hadde oppført seg normalt, skulle jeg slett ikke skrive det sånn) i bar overkropp, som ville ha kontakt med «du Stavanger», og klaget på bråk om natten. Jeg tipper han ble overrasket da jeg sendte ut mor i vinduet, og forklaringsproblemet lå hos han hvorfor i all verden vi skulle finne på å bråke klokken tre om natten, som han hevdet. Tvert i mot var det han som stod der og bråket ganske så pinlig for både meg og ham. Det er slett ikke første gang.

Mor og jeg hadde imidlertid den rene samvittighets ro, og kunne makelig lage i stand frokosten som planlagt. Den skulle vare det meste av formiddagen, det var nøyaktig det som var planen, vi hadde ingenting vi skulle gjøre. Flyet for mor hjem til Sola gikk klokken 1620, det var alltid lenge til.

Klokken 1100 cirka gikk mor i gang med å pakke, og ved hjelp av det kvinnelige mirakel fikk hun plass til ikke bare all sin egen bagasje, men også alle julegavene og andre gaver Olga og jeg hadde kjøpt. Det eneste hun ikke fikk til, var å lage meg cappucino med kaffemaskinen det er noe rart med, det er det bare min søster Tonje som klarer.

Sånn litt før to var jeg med mor å bære bagasjen til bussholdeplassen, for at hun skulle ta flybussen til Flesland. Det var et trivelig besøk, der vi hadde mye å diskutere, og hvor det ikke var så enkelt å komme frem til noe sikkert, siden det er så mye som er usikkert. Vi kan for eksempel vanskelig avgjøre når vi vil sees igjen, og hvor jeg vil være i juleferien. Det kommer så mye an på når jeg får min kjære kone opp hit fra Kiev, og hvordan det da kommer til å gå.

Da jeg kom hjem igjen etter å ha tatt avskjed med mor, lukket jeg vinduet tvers mot stangen som brukes til å vende persiennene, og knakk den tvert. Etterpå laget jeg cappucino manuelt, det vil si at jeg skummet melken sånn noenlunde som det gikk an i presskannen.

Mor er på besøk!

I dag har mor tatt turen opp hit. Vi har kost oss med hjemmelaget eplemat, noe som har blitt et slags varemerke når mor er her oppe, vi har det nesten hver gang, og sjelden har vi det andre steder, og jeg serverte en flaske ukrainsk vin fra Koblevo. Søtlig var vinen, som man forventer det fra de kanter, og den hjemmelagde eplematen bestod foruten eplene først og fremst av godt svinekjøtt, og en rekke med andre ingredienser jeg ikke er riktig sikker på. Det var jo mor som laget maten.

Hun blir her til søndag, men deler av tiden vil vi være travelt opptatt på hver vår kant. Det er jo arbeidsuke, og jeg har stelt meg til slik at jeg får lov til å studere fysikk med lønn, og mor skal også på et kurs her oppe.

I morgen blir det imidlertid frokost med mor og kaffe, det skal bli godt. Vi har også litt av hvert å snakke om etter en rekke med ting som har hendt, og skal hende. Foreløpig er det bare – god natt.

Jobben er gjort

Det er flere som i forskjellige formuleringer har sagt at «her er en jobb å gjøre» når de har kommet inn i leiligheten min. Det er en leilighet som avslører at her bor en som bryr seg om andre ting enn hvordan det ser ut. Den levner ingen tvil om hva som er viktig for meg. Bøker på flere forskjellige språk velter ut av bokhyllene, en omfattende CD-samling er lett tilgjengelig og spredt rundt, to datamaskiner står klar, flere gitarer er plassert her og der, og overalt ligger ting som helt klart ikke skal ligge der det ligger. Det har i det hele tatt vært litt av hvert å si om hvordan det ser ut her.

Tonje gjør klar til å omplassere bøkene mine

Mor og Tonje har tidligere vært her hver for seg, min søster Tone har også vært her, og hver gang har besøkene ført med seg til dels store forandringer. Det har som regel kommet noe nytt inn i leiligheten, som regel har noe gått ut, og som regel har det vært et skifte til leilighetens fordel. Det har som regel blitt flyttet på noe, som regel er noe satt frem og noe satt bort, og ofte så enkelt at føles helt tøysete at jeg ikke har kommet på det selv. Og om jeg har kommet på det, har jeg ikke gjort det. Det har alltid blitt ryddet og som regel blitt rent på steder jeg ikke visste jeg hadde. Denne gangen var mor og Tonje her på en gang, begge i et par dager, og begge i lang tid mens jeg har vært på jobb ikke har kunnet forstyrre dem. De har fått ordne opp i fred.

Og nå er det virkelig ordnet opp her. Det er omtrent en annen leiligeht. Det ser for første gang fornuftig ut. Jeg hadde det jo bra med de tingene jeg hadde, jeg er nå en gang slik at jeg ikke bryr meg så nøye om hvordan det ser ut, så lenge jeg kan drive med mitt, og mitt kan jeg stort sett drive med så lenge jeg har noe å lese på og skrive med, da er jeg i gang. Men jeg ser jo at det er mye bedre enn slik det ser ut nå. Nå er det bra her.

I dag gikk jeg ned på hotellet der de bor for å spise frokost med dem, det er en tradisjon fra tiden far levde. Jeg er jo alltid klar til å spise frokost i timesvis, men mor og Tonje blir anige, som vi sier på Rogalandsk, de må ut og gjøre noe, rekke noe, pakke, ordne. Det er to forskjellige verdener dette her. Min verden er å ta det fullstendig med ro så lenge det er mulig, og i min verden er dette stort sett mulig. Vi begynte klokken cirka litt over ni, de var ferdige allerede ti, da jeg hadde flere kaffekopper igjen å drikke og avisen fra i går igjen å lese. Da frokosten på hotell Ludvig (eller Holberg, kanskje) ble avsluttet halv elleve, gikk jeg hjem og satte på ny kaffe og lot lørdagstradisjonen tro frokosten gli naturlig over i lunsjen, med risengrynsgrøt.

Mor og Tonje stakk forresten oppom, og for første gang siden onsdag kunne vi sitte og bare slappe av. De fikk forresten opp noen bilder og forskjellig, rett skal være rett, og de la også noen planer for flere bilder, alt ska lvære rett. Men det var forholdsvis rolig, jeg drakk kaffe, de var her og tok det med ro til de skulle reise. Det var jammen bra de kom en dag tidligere enn planlagt, ellers ville dette bli den eneste helt fredelige stunden vi hadde.

Mor og jeg middagen første dagen

For meg ble det kanskje vel mye vasking og kasting. Noe av det som forsvant ut var helt ok, noe av det som ble vasket var temmelig rent, og av og til er det godt å bare ta det litt med ro og slappe av også. Men jeg er veldig glad for hjelpen jeg fikk. Og leiligheten er her som et stående argument om at mor og Tonje har gjort veldig mye riktig. Det er bedre her nå. Det er det ingen tvil om.

Takk skal de ha! Og takk for besøket! Velkommen igjen!