Første søndag – strandtur til Ølberg

Det er konfirmasjonssøndag i Rogaland, som ellers i landet. Derfor var det kanskje ikke så mange på Ølberg-stranden som det pleier å være, en solskinnsdag i mai. Men vi var der, og vi var der godt.

Det var første hele dag sammen siden Olia og Irina kom hjem på lørdag, og første søndag. Selv om det snart er eksamen, og vi har tysk å lese, kan ikke en slik dag kastes bort. Vi reiste til Ølberg.

Jeg sendte ut melding om noen vil være med, og fikk napp hos min mor, Irinas bestemor. Så ble vi tre. Før det hadde vi en lang, god morgen, med kaffe og te, og frokost delvis inne, delvis på terrassen.

Vi pakket sånn noenlunde. Olia pakket klær, jeg pakket ting. Og vesle Irina fikk også være med å velge noen leker, deriblant var hun temmelig interessert i en ny sprettert hun måtte ha med. Så reiste vi.

I bilen var det intens norsk. Irina har halvannen måned på seg, før hun reiser til Kiev på ny, og i løpet av den tiden bør hun ha norsk inne også. Irina foretrekker russisk, der vet hun at hun er flink, men hun kommer raskt til et punkt der hun gjerne vil vise hva hun kan på norsk også. Hun kan repetere hele setninger, og huske hele sangtekster, så hun har det inne, men hun blir usikker når hun skal sette språket sammen selv. Jeg forklarer og forteller alt vi ser, på vei til Ølberg.

Irina husker Ølberg. Hun kjenner seg igjen, og hyler av glede da vi nærmer oss. På plass der ute, setter hun straks i gang med å grave i sanden. I ledig tid, går jeg gjennom tyske gloser. Det er ikke den mest effektive eksamenstreningen, men det er tysk, og eksamen er om en uke. Etter å grave i sanden, er det sprettert, og så litt fotball, og så en slik plastleke der en ball vippes frem og tilbake mellom to, og oppi en holder.

Så er det bading. Vassing. Det er mama-Olia som har kledd Irina, og som alltid for mye. Nå må klærne av, for å kunne vasse skikkelig. Det enkleste er å la henne vasse i truse og genser. Jeg vasser i kortbuksen jeg kom i. På Ølberg er det små bølger, men det er litt, og Irina elsker at jeg svinger henne over dem. Det er en ganske vill lek, jeg holder henne i armene, og svinger henne rundt høyt oppe i luften, og ned mot bølgene, en til to ganger. Problemet er at jeg blir så lett svimmel, så vi kan ikke gjøre det så enormt.

Det gjelder å få Irina til å leke med bølgene selv. Vi kan løpe frem og tilbake. Noen andre barn viser enda et triks, hoppe når bølgene kommer. Hoppe i dem, på en måte, eller over dem. Irina er med som bare juling. Vannet er iskaldt som bare juling, men Irina er en av oss, hun holder lenger. De gangene jeg holder henne, kjenner jeg hun er iskald på beina.

Jeg får vippet på meg en kortbukse det går an å bade i. Og vi holder på litt til, i vannet. Irina vil ha trusen av, den er jo våt og ekkel. Selvfølgelig blir den det, når vannet skvetter opp på den. Men nå er hun tre år, og allerede litt stor til å gå helt naken, selv om jeg ikke er en som vil gjøre sånt til noe problem. Jeg sier hun må ha den på, og Irina finner seg i det. Vi holder – som alltid – på mye, mye lenger enn noen av de andre. Det lar seg ikke sammenligne.

Det er dog godt da mor endelig kommer. Det ligger leker og klær spredt, og Irina er våt og kald. Jeg kan ikke godt la en solskinnsdag gå med, uten å bade skikkelig. Så jeg svømmer og dykker. Blir våt over det hele.

Så går vi over til lekeplassen, bak sanddynene, for også å spise nisten mor har med. Det er frokostbrød med kjøttkaker, og rosinskiver med brunost. Også Irina har appetitt, og spiser skikkelig. Men hun er mest interessert i dissene, favorittaktiviteten. Jeg må av og til til pers, og gi fart.

Jeg kan ikke fordra den såkalte ølbergkiosken, den var fin og rød før, så brant den ned – meget beleilig for de som ville bygge nytt, og så har den blitt en pengemaskin. De har også et merkelig køsystem, der man først må stå i kø for å betale, og så i en ny kø, for å få det man har kjøpt. Mor har tålmodighet til sånt, og kjøper Irina en is og en brus.

Det er en etter Rogalandske forhold en varm soldag, over 15 grader, men vind. Så det er ikke egentlig noen følelse av at det er så varmt. Da skyene kommer og dekker solen, blir det straks kaldt, og mor vil hjem. «Kjøre hjem» er en vending Irina kjenner igjen, og hun vil straks kjøre hjem hun også. Veldig koselig har hun fått det for seg at vi da kjører hjem til mor, altså hennes bestemor, og hun blir helt fortvilet da hun skjønner vi skal kjøre hjem hver til oss.

Da gråter hun sine modige tårer. Enhver god mor og far kjenne gråten til sitt eget barn, den forteller mye, og kan nesten kalles som en del av språket. Irina har en veldig lys, pipende gråt, når hun har opplevd noe hun vet er feil, eller urettferdig, når hun hun skulle hatt lov til, ikke blir allikevel. Det er ikke syting, eller sutring, men det lille, maktløse barnet som gir uttrykk for at her blir jeg feil behandlet, og jeg er ikke i stand til å gjøre noe med det, annet enn å gråte.

Det er ikke noe stort offer å ta henne med til mor. Det kan vi godt gjøre, reise litt på besøk. Det var en stund, nå nylig, mor var uten sertifikat, og da kjørte vi sammen. Da kjørte vi selvfølgelig henne hjem først, og så pleide vi gjerne stikke innom. Irina har minner fra dette, og vil ha det slik igjen. Selv det at vi kjører i hver vår bil, er helt i overkant av hva hun kan tåle. Vi må vente til bestemor kommer opp like bak oss, men det hjelper jo ikke stort, siden Irina sitter i barnesete, og må se rett frem.

– Jeg er veldig glad i bestemor, sier Irina, med gråtkvalt stemme. – Ja otsjen bestemor liubliu, på russisk.

Irina sovner der på bilturen. Hun pleier alltid gjøre det, når hun har grått, hun har det ikke med å gråte. Men da vi parkerer bilen er hun på pletten med en gang, er vi hos bestemor? Det er vi, og da er alt greit.

Hos bestemor finner vi frem toget. Hun får dusjet, litt, med selv å holde dusjhodet, og ikke noe vann og såpe i håret og ansiktet, trygt og godt. Etterpå får hun rene klær fra bestemor, de har ligget en stund, og er altfor små. Likevel er det antagelig mer behagelig enn det sandete tøyet fra stranden. I tillegg til å leke med Brio-toget, så er det Peppa gris på Netflix, og til og med å lage vafler. Også dette er noe Irina husker, lage mat hos bestemor. Da finner hun selv frem en stol, og klyver opp på kjøkkenbenken.

Jeg bruker tiden til kaffe, avisen og tyske gloser. Og til å fotografere.

Etter en god omgang vafler, te og kaffe, kan vi reise hjem. Irina er som jeg, hun gir ikke slipp på en glede uten å prøvd den, hun må på lekeplassen også. Så det får hun lov til. Sent på dagen, allerede kveld, halv åtte, halv ni, eller deromkring. Solen på skrå. Kaldt for meg, i kortbukse. Men Irina må prøve den bitte lille lekeplassen ut, også, før det er greit. Før vi kan reise hjem.

Det har vært en hel dag på stranden.

 

St. Hans

Det var St. Hans-aften på torsdag, årets lyseste kveld, og for oss ble det en veldig hektisk dag som ble avsluttet med rolig spekemat og rømmegrøt hos mor, før lille Irina og jeg tok toget hjem til litt fotballspilling i hagen til skumringen falt på. Det var kortversjonen, her er detaljene.

På søndag – som allerede er i morgen – reiser vi til Kiev. Flybilletter er bestilt, de ble dyre denne gangen, og reisen går fra formiddagen av via Oslo og Frankfurt, til vi er i Kiev natt til mandag. Før det håper vi at vi har huset i best mulig stand. Det håpet vi også i fjor, da vi bare skulle skifte noen planker. Nå har vi skiftet hele kledningen, og etterisolert alle vegger utenom den vi har motoren til varmepumpen på. Ennå ligger plankerester i gårdsrommet. Håpet er at vi skal få malt huset ferdig, og ha hagen og busker i noenlunde stand. Vi har klippet ned med hard hånd, og også fra det ligger det graps i gårdsrommet og i hagen. I tillegg er terrassen kappet opp i kantene, slik at vi skulle komme til og få skiftet kledning på huset, og det ligger plankerester og kapp på terrassen også. I hagen ligger plankene til den nye terrassen vi skal bygge. Takrennen er det også problemer med. Vi har forsøkt å sette opp ny, men har ikke greid å få den tett, og den er heller ikke satt opp helt ferdig.

Kort sagt, tingene er ikke ferdige her, og det ser ut som en byggeplass rundt huset. Hagen og bedene har sett ut som en villmark. Inne har lille Irina fått regjere fritt, tiden vi har hatt til overs har vi jobbet ute, inne er det mildt sagt rotete. Og også inne kan man få ideer om å befinne seg på en byggeplass, oppussingen inne kommer til å starte – eller fortsette – når vi er blitt ferdige ute. Det er mye å gjøre der også.

Men nå gjaldt det altså å få huset i noenlunde stand til reisen. Det er å få malt det ferdig, få takrennen i rør, og gjerne få ryddet unna det verste hagegrapset. Olia tar seg av byggearbeidet, jeg har hagen. Og jeg har Irina. Den kombinasjonen gjør at jeg som regel har Irina, hun slipper oss ikke fri til å jobbe med andre ting enn henne, det er bare i korte øyeblikk jeg kan rydde unna ugress mens hun leker med noe annet. Inne er ikke prioritert, ikke når det er fint vær. Der får det se ut som det vil disse dagene.

Torsdag var siste dag med meldt fint vær. Fredag – som var i går – var det varlset pøsregn. Derfor gjaldt det å få gjort mest mulig torsdagen. Vi fikk hjelp som tilkalte seg selv, min mor, hun skulle ta sin tørn innendørs. Hun kom en stund etter lunsj, og gav seg i kast med den smått uovervinnelige oppgaven å rydde og vaske kjøkkenet vårt. Min kjære Olia var ute og malte fra tidlig morgen til sen kveld, hun hadde en langvegg, en trekant opp mot taket og en garasjevegg igjen. Jeg tuslet med Irina i hagen, og rev opp ugress i uoppmerksomme øyeblikk fra henne. Da mor kom tok jeg Irina ut i vognen, hvorpå hun svært, svært velkomment sovnet, slik at vi alle tre fikk arbeide for fullt.

Mor satte seg fore å rydde og vaske kjøkkenet grundig, ikke bare få vekk det synlige. Som jeg sa til henne etterpå kom hun inn i flytsonen, glemte tid og sted, bare jobbet og gjorde det som må gjøres, overvant uforutsette hindringer, planla og improviserte, jobbet som en mester. Hun ble ikke ferdig og ville ikke gå, og da vi fikk overtalt henne til å gjøre det, så var det ikke uten garantier for at hun fikk komme tilbake neste dag og fullføre arbeidet. Utrolig. Snilt. Og imponerende.

Jeg fikk fullt to dunker med ugress, klippet plenen til klipperen gikk tom for bensin og lagt kvister og greiner vi kan bruke i esker. Olia malte ufortrødent, det har hun gjort de siste dagene og ukene så lenge hun har vært fri fra Irina, som hun denne dagen ble fullt og helt. Kort sagt kom vi veldig langt, og svever egentlig i en lykkefølelse om dagen over at vi en gang, en gang kommer til å bli ferdige.

Så var det for Irina og meg å kjøre ut til mor for å spise St. Hans-mat mens Olia fortsatte å male. Hun foretrekker å jobbe fremfor det sosiale, hun er snål slik, som regel liker hun best når hun slipper å være med, og det får hun derfor som regel lov til å slippe. Lille Ira og jeg, derimot, liker å være med på det meste, og er som regel i toppslag når det er noe som skjer rundt oss.

Hos bestemor er det noe som heter Playdo, leire, kalte jeg det, men det sa mor er uriktig. Uansett var det en stor opplevelse for barnet vårt, selv om hun ikke er stor nok til å lage figurer ennå. Det ble med å ta de fire ulike fargene ut og inn av fargene, og rive den tøyelige massen litt fra hverandre. Det var mer enn nok.

Til maten hadde vi øl og akevitt, noe som hører med, men ikke gjør så mye annet med oss enn at vi ikke blir kjørbare hjem. Til kaffen så vi gammel film fra sommerferien 1987, da mor og far var yngre enn vi  eldste i søskenflokken er nå, og vi barna var like gamle som våre egne barn er nå. Det vil si, ikke mitt, selvfølgelig, jeg er eldst og senest ute, vi er småbarnsforeldre, Olia og jeg. Det er søsknene mine som har barn på vei inn i og utover tenårene.

Så var det hjem. Det var med toget klokken ti. På Jærbanen er det stort sett arbeid på linjen, det er nesten utrolig så ofte det er arbeid på linjen, buss for tog er snarere regelen enn unntaket på kvelden om sommeren på Jæren, men heldigvis gikk det vanlig tog fra Klepp og innover til Stavanger. For Irina var det en glede som overgikk det meste, vi skulle ut og ta toget, Toget! det første ordet hun lærte. Før vi gikk begynte hun å bli trøtt og gned seg i øynene, da vi var ute og på vei til Toget! var hun et fyrverkeri med fingre i været og høye rop Toget! Toget!

Det gikk over alle grenser da vi gikk forbi kuer på veien, og det på et tidspunkt kom et helikopter. Det svimlet for Irina, hun visste ikke hvor hun skulle se eller hva hun skulle vise oss, overalt var det noe interessant, et tog som gikk forbi, et helikopter som fløy, det ble mye for et lite barnesinn. Øynene var som tinntallerkner da vi gikk over perrongen, og inn i toget. Jeg vet ikke hva hun tenkte og skjønte da, om hun klarer å koble at toget vi ser kjøre forbi på utsiden nå er det samme vi sitter i, på innsiden. Hun satt stille og storøyd og så ut av vinduet på den korte reisen fra Klepp til Ganddal.

Hjemme var Olia godt i gang med garasjeveggen. Det er risikabelt å gå inn med Irina da, plutselig vil hun sove, og da trengs mor, da blir hun veldig oppmerksom på at mor ikke er der.  Om vi er ute og spiller fotball derimot…

Så det gjorde vi med stor aktivitet og sterkt engasjement. Vi hadde en stor og en liten plastikkball. Lille Irisjka løp og sparket, og likte enda bedre når jeg holdt henne i hendene og snurret henne rundt så det ble mer kraft i sparkene. Noen ganger løp vi etter hverandre til hun falt og rullet rundt i det nyklipte gresset, klukkende av latter. Så opp igjen, og løpe etter ballen. Slik gikk en hel time, og vel så det. Vår kjære Olia ble ferdig å male garasjeveggen, det gjenstår bare nå noen flekker og en liten kortvegg å male, kanskje klarer vi det i dag. Lille Irina vil legge seg øyeblikkelig når vi kommer inn, klokken er jo henimot midnatt, men Oliamor må jo vaske seg først, og strengt tatt må jo også lille Ira det, skitten og svett som hun har blitt av all fotballen.

Det kaller jeg skikkelig St. Hans-feiring. For lille Ira var det en dag alt skjedde, bestemor på besøk, fotball i hagen, playdo, tog og helikopter, hun sovnet som et pistolskudd. Vi voksne sovnet også sammen, slitne og lykkelige etter en lang dag vi fikk gjort mye, både av kjekt og nytte.

Liten russisk minnemarkering

Liten russisk minnemarkering

For tre dager siden døde bestemor. Da er det russisk tradisjon å ha en liten minnemarkering. Den foregår slik at vi har et lite måltid med litt drikke, og så dekker vi på til den døde også. Så er denne på en måte også til stede.

Det var selvsagt underlig å tenke på at bestemor skulle være til stede her på Krim. Hun beveget seg sjelden langt utenfor huset sitt. Det var å spasere ned til Bryne for å kjøpe mat. På ferie reiste hun til Sørlandet. Hun hadde ikke førerkort, og jeg har vanskelig for å forestille meg bestemor på tog eller buss. Fløy gjorde hun aldri. Utlandet interesserte henne ikke, og russerne var hun regelrett redd for, etter hva hun i barndommen hadde lært om Bolsjevikene, som hun også kalte dem. For bestemor var det nære alt.

Men det var tilsvarende da far til Olia døde i høst. Da hadde vi minnemarkeringen i Norge, med ham til stede, slik den døde skal være til stede i russisk tradisjon. Like fremmed som det ville være for bestemor å reise til Krim, ville det være for ham å reise til Norge. De var begge sterkt bundet til sitt eget, og var begge skeptiske, om ikke direkte fiendtlige, til alt fremmed. I Olia og meg er disse to forenet. Våre etterkommere vil ha Ukraina og Norge som en selvfølge, og både det russisk-ukrainske og det norske som en naturlig del av sin identitet.

Så vi gjennomførte markeringen. Det var Olia som tok initiativet. Hun inviterte også vertene, som vi har fått et spesielt forhold til, etter at Olia langt på vei reddet livet til en ganske nær slektning av dem. De ville gjerne delta, men gamle som de er, hadde de allerede lagt seg da mørket falt på, og vi tenkte vi skulle begynne.

Det ble dermed Olia og meg. Jeg ble sendt ut for å kjøpe mørkt brød, eller grovbrød, som vi ville kalle det, mens Olia forberedte maten. Det var ikke så lett for henne, for det er primitivt utstyrt, det vesle kjøkkenet vårt. Blant annet måtte hun mose potetstappen med gaffel. Og de to gassplatene er små, gir ikke mye varme. Så alt tar lang tid.

På toppen er gamle Barin, som vi kaller ham, birøkter. Bikubene står bare noen meter unna der vi spiser. Om dagen går det greit, da finner biene veien til kuben, og forstyrrer ikke oss. Om kvelden, når lyset er tent, flyr biene opp i lampen over døren, den som lyser for oss, og strever der oppe i varmen til de faller ned halvdøde. Først er det ingen bier, og alt ser ut til å gå greit. Men så er det visst en som summer likevel. Etter en stund er det to, og så er det plutselig mange.

Jeg er kanskje allergisk for bier, som barn var jeg det, og et bistikk kan ødelegge ferien. Jeg er derfor litt engstelig for dem. Dette kom på toppen av alt det andre som gjorde stemningen spesiell, at mange sinte bier summet rundt, levende og halvdøde.

Vi gjennomførte likevel markeringen rolig og verdig. Vi serverte mat og drikke på hedersplassen, den bestemor skulle hatt, og jeg fortalte Olia hvordan bestemor var, hva hun stod for og mente, og hva hun syntes var viktig her i livet. Jeg fortalte også at bestemor levde helt etter idealene sine, og i dette kan hun være et forbilde for mange.

Bestemor er død

Bestemor er død

I dag døde min bestemor. Hun ble nesten 96 år gammel, om jeg nå ikke husker fødselsåret feil. Det er den siste av besteforeldrene mine som dør.

Jeg husker da jeg var så vidt i tenårene, så fikk bestemor kreft. Det vil si, hun hadde en føflekk som måtte opereres bort, og i denne var det kreft. Det var mitt første møte med tanken om at noen av mine kunne dø. Jeg var vant til at jeg var den i klassen som hadde fire besteforeldre i live, og alle ved god helse. Så ble bestemor syk, og det kunne stå om livet. Jeg husker jeg tenkte dette ikke måtte skje, det ville være for tidlig. Det betydde for mye for meg å reise ut dit og spise kjøttkaker. Bestefar ville heller ikke klare det. Det var jo bestemor som laget all maten, og holdt alt ryddig og rent. Det er eneste gangen jeg husker bestefar ringte for «å radla litt», snakke litt.

Den gang gikk det bra. Det var ikke spredning, bestemor ble helt frisk, og vi kunne mange ganger til reise ut og spise kjøttkaker.

Det er gode minner. Mor og far pleide spille kort mot dem, whist, jeg satt og så på, slik lærte jeg whist. Jeg har nesten aldri spilt det selv, men er likevel ganske god.

Jeg husker også ferieturer til Marivold, og til og med Ogna, da jeg var ganske liten. Bestemor var med, og laget pannekaker. Hun var også den flittigste til å bade, og overfor oss ungene den aller blideste.

Bestemor døde langsomt for oss, så vi fikk god tid til å venne oss til tanken. De 4-5 siste årene bodde hun på gamlehjem, og ble stadig mer senil.

Vi husker henne fra den gode tiden, da vi var barn og vokste opp, og hun var bestemor, med all verdens god mat og ubegrenset gjestfrihet. Det var alltid en glede å komme til bestemor og bestefar på Kåsen.