Opphogging av bjørketre, de første apostler og Johannes pasjonen

Det er kveld. Olia har reist på jobb, nattevakt. Jeg er alene, og har kaffekoppen og vestlandslefsene. Jeg kan skrive litt før jeg legger meg.

For et par dager siden fikk vi hogget ned bjørketreet i hagen. Det var plantet av min far, som var glad i trær. Jeg var glad i ham, og er det fortsatt, men vi må komme oss videre. Det er for mange trær og busker og planter plantet hos oss. I tillegg kommer alt det som ikke er plantet, men som bare kommer av seg selv. Bjørketreet delte seg i to, som far og mor, kan man si. Den ene delen ble tidlig saget bort, den andre stod høy og fin, men uten den halvdelen som hørte til. Det var på det metaforiske plan. På det praktiske plan sperret bjørka for utsikt og for solen, i tillegg til at den gjorde det vanskelig å holde det ordentlig rundt den. Olia og jeg må også få laget vår egen hage, som vi vil ha den. Vi må overta.

Så bjørketreet er hogget ned. Det ligger i hauger på plenen. Det er utrolig så mye materiale et eneste tre kan inneholde. Dette er til og med halvdelen av et tre, den andre halvdelen er allerede hogget bort. Greinene, kvistene og stammen ligger strødd rundt i hagen. Det er fullt av dem, enda jeg har arbeidet flere timer hver dag i helgen, for å få det bort.

Det er arbeid som får meg til å tenke på Lev Tolstoj, og hans Konstantin Levin, i Anna Karenina. I en scene der, går han sammen med arbeidsfolket på godset, og slår med ljåen. Det er den beste dagen han har. Oppslukt av arbeidet går han i ett med naturen og livet, glemmer seg selv og alt han ellers har å tenke på, og er helt og rent lykkelig. Sånn hadde også jeg det fredag, og hver dag, men særlig fredag. Da klippet jeg og hogg litt og ordnet og stablet, og fikk unna de tyngste greinene til Olia ropte meg inn for mat. Sånn var det med Levin også. Han måtte bli kalt inn for å avslutte arbeidet, og han hadde en stor og naturlig appetitt på maten da han skulle spise.

I går og i dag har jeg litt utolstojsk hatt foredrag på ørene mens jeg har arbeidet. Det er den mirakuløse verden av MP3, man kan laste ned nær sagt hva man vil. Informasjonen jeg store deler av mitt liv har vært så ivrig etter å finne, ligger nå mer eller mindre fritt tilgjengelig. Jeg har lastet ned mange harddisker og eksterne harddisker med forskjellige slags foredrag, språkkurs, diskusjoner og den slags. I Bergen fikk jeg sjelden tid til å høre på dem. Jeg hadde så kort vei til jobb, og hadde heller ingen andre steder det var naturlig å gå rundt og lytte i timevis på alt jeg hadde tilgjengelig.

Her på Ganddal er det annerledes. Nå går det unna. Jeg har også kommet frem til foredrag jeg riktignok lastet ned, men egentlig aldri trodde jeg skulle komme til å høre på. Jeg er heller ikke så nøye på å ta det systematisk lenger. Det blir det ene etter det andre, som det ligger på spilleren.

Akkurat nå ute i hagen har jeg hørt på forskjellige foredrag som har å gjøre med de første kristne skrifter. Det henger også sammen med hva jeg hørte på vei til jobb før sommeren, om Jesus Kristus som historisk person, altså hva man kan vite eller anta om ham, ut i fra de historiske kildene, og ikke ut i fra troen. Foredragene om de første skriftene handler om hvilke skrifter som er kommet med i Bibelen, hvordan de kom seg dit, hva med tekstene som ble utelatt, og hvor usikkert det meste er med alle sammen av dem.

Timene forsvinner sammen med disse foredragene og bjørketreet. Jeg er helt uten fornuft nøye med det, jeg kaster ikke bort en eneste kvist, alt skal til brensel. Klok av feil fra i fjor, klipper jeg imidlertid bort bladene. Det går med veldig mange timer for et helt tre på denne måten. Det blir et haug av blader i det jeg kaller komposthaugen. Det blir eske med eske med småkvist, og greiner. Det blir stabler av noe som nærmer seg vedkubber, og etter hvert det som virkelig er vedkubber hogget og saget av stammen.

Og jeg tenker på hva foreleseren sier. Det er stoffet fra hovedfaget mitt, dette, jeg skrev om den kristne og jødiske martyren. Bøkene til Eusebius og Josefus var hovedkildene mine. Mye av det jeg fant, og trodde var viktig, blir her sagt som den største selvfølge, som premiss. Det er herfra forskningen begynner. Dette fant jeg også ut under arbeidet med hovedfaget. Det skal veldig mye til før man har satt seg så godt inn i et emne, at man kan uttale seg og komme med noe nytt, at man har noe å bidra med. Har man en lur tanke, har nok en annen hatt den før deg. Så det kan være lurt å holde litt igjen, aldri bli bombastisk.

Den tidlige kirkehistorien er et betent tema. Det er mange ikke-kristne på jakt etter enhver opplysning som kan skade troen. De er notorisk opptatt av evangelistene som ikke kom seg med i samlingen på fire, de gjør mye ut av hvordan tekstene er skrevet lenge etter hendelsene de omtaler, og generelt alt som kan gjøre kristendommen utroverdig. Likeledes er det mange kristne som tviholder på alt de tror må til for å opprettholde troen. De vil ikke ha bibeltekstene valgt ut av mennesker, Bibelen er hellig, det som står der er sant og korrekt, og kan ikke være noe annet.

I våre dager er disse problemene ingenting mot hva de var den gang. Vi har i det minste en fasit, Bibelen som vi har den, og som den har sett ut i omtrent 1600 år. Du skal være ganske fiendtlig innstilt, hvis du mener at disse tekstene teller mer, enn de tekstene som ikke kom seg med i den. De første 3-400 år fantes ingen slik fasit. Det var bare mange tekster som sirkulerte. Og de som skulle organisere menighetene hadde et svare strev med å få med hvilke som var de riktige, og hvordan man skulle leve som en god kristen. Det var svært, svært, svært mange alternativ. I tillegg kom problemene med kopiering, feilkopiering og uekte manuskript. Om de som stod oppe i det den gang, hadde visst hvor enorm betydning det skulle få for hele verdenshistorien, hvilke valg de den gang gjorde, det følger en hel verdenshistorie av resultatene.

Inspirert av dette tenkte jeg å høre litt på Johannespasjonen av Bach, nå som Olia er reist på jobb. I den tiden internett ikke kunne tilby noe gratis av verdi, kjøpte jeg tre ulike bokser med Bachs store korverk (Münchinger, Richter og Gardinger). Johannespasjonen er selvfølgelig spilt inn på alle av dem. I tillegg har jeg lånt noen versjoner på musikkbiblioteket, det fantes fantastiske muligheter også før nettet. Nå er det imidlertid opp mot det ubegrensede. Jeg valgte en versjon av Peter Schreier, fordi jeg synes han er en så flott evangelist i en versjon av Mattauspasjonen jeg har. Versjonen av Johannespasjonen er imidlertid litt tung og treg, kanskje.

Men det finnes youtube. Der er en versjon av Maasaki Suzuki, filmet, og med undertekster på engelsk, slik at man kan følge med på hva som egentlig blir sagt, om tysken ikke skulle strekke til sunget på denne måten. Der sitter det. Det er et verk som selvfølgelig går over vår forstand. Alle som har et forhold til dette verket vet hva jeg snakker om. Man kan like Beatles, Carola og jazz, man kan få religiøse opplevelser av salmer, tårer i øynene av visesang, det er ingen sak å ha et sterkt forhold til musikk. Men det er noe helt eget med Johannespasjonen og Bachs øvrige storverk. Det er ikke noe man trenger å snakke om, eller dele med andre. Opplevelsen er så sterk og inderlig at man har helt nok med seg selv. Det er verdenshistoriens største lidelseshistorie det handler om. Det er laget av en som fullt og helt trodde det var menneskehetens frelser som her døde, forrådt av de samme menneskene, for så å overvinne selve døden, og frelse alle sammen allikevel.

Hvordan skal man sette musikk til noe slikt? Johan Sebastian Bach. Hør selv, igjen og igjen og igjen. Når man først er kommet inn i hans verden, slipper man ikke ut igjen.

Og hverdagens små og store problemer blir veldig lette å leve med.

Nærmere grunnteksten

Det har kommet en ny Bibeloversettelse. Den har fått en del oppmerksomhet. Noe av oppmerksomheten har vært festlig, som at kristne kler seg ut som personer fra Bibelen og legger seg i kø utenfor bokhandelen for å kjøpe nyutgivelsen straks butikken åpner. Noe av det har kommet av at setningene i Bibelen betyr mye for mange. Så når man endrer dem, er det noe som både kan engasjere og opprøre. De er godt fornøyd i Bibelselskapet, fordi nyutgivelsen selger godt, som om denne boken her skal ha sin verdi i salgstall.

Engasjerte kristne kommer komikere og kultureliten i vold, så de gjør lurt i å ligge lavt. De ser ut som de ikke vil prøve å late som om de kjemper for det de tror på engang. Stilt overfor utfordringer fra en ny tid, vinner den nye tiden, om det går aldri så mye mot den kristne tradisjonen, som mot Bibelen selv. Det har ført til at vi har en ganske glatt og komfortabel kristendommen i dette landet her. Den prøver så hardt å være åpen og inkluderende, at den holder alle dører og alle vegger åpne, slik at det er ingenting inni. Man kan gå ut og inn som man vil, tro hva man vil, gjøre hva man vil. En religion som stiller krav er ikke noe for den vestlige verden i 2011. Der er det alltid individet som stiller krav, og den som vil tilby individet sine tjenester eller holdninger, har vær så god å legge til rette så individet blir fornøyd. Hvis ikke er det nok av annet å ta av.

Slik tolker jeg den nye oversettelsen av Bibelen. Den kommer så vidt litt over 30 år siden den forrige oversettelsen i 1978. Siden den gang har det ikke vært noen som helst rettskrivningsreformer i Norge som kan ha gjort den oversettelsen lite tilgjengelig. Det er rett og slett litt vanskelig å se motivasjonen for å sette i gang med prosjektet.

Til å være med å oversette denne Bibelen har vært noen høyprofilerte forfattere. De er kjendiser. Men de er det ikke i kraft av å være gode kristne, ei eller av å ha spesielt gode kunnskaper om kristendommen, og aller minst for sine kunnskaper i Bibelens originalspråk. De har så vidt jeg vet aldri lært seg verken gammel eller ny hebraisk, og heller ikke noe annet dødt språk. Jeg har vanskelig for å tro at det bare er jeg som reagerer på at folk er med og oversetter fra et språk de ikke kan.

La oss her gjøre et tankeeksperiment. Tenk deg at du skal være med på å oversette en betydelig tekst fra arabisk til norsk. Du er med i en gruppe som har studert arabisk språk og kultur, de vil kunne gi deg god råd og veiledning, og svare på alle dine spørsmål. Men du er slett ikke med på kjøtt og flesk, du skal virkelig være med på å bidra, og absolutt ha et ord med i lag om hvilke norske vendinger som skal tilsvare de arabiske. Ethvert sunt og godt oppdradd menneske vil føle seg ukvalifisert for en slik oppgave.

Det er noe eget med forfattere. Ikke bare går de inn i oppgaven med stor autoritet. De går også ut etterpå, med en nesten litt skamløs selvsikkerhet, og sier at denne nye Bibelen er nærmere grunnteksten. Den nye oversettelsen er nærmere det som egentlig står der, enn de gamle. Karl Ove Knausgård – som har brukt 6 svære bind på å skrive sin egen historie, ganske betydelig mye lenger enn Bibelen med jødenes og Jesu’ historie, vi har vel et og annet å slutte om selvbildet her – har vært en slags siste hovedkonsulent, eller hva det nå er han har gjort. Han har i hvert fall bidratt med noe, og etterpå uttalt noe i retning av at den nye utgåven er mer lik det rå språket som finnes i originalen. Det er fristende å spørre hvordan han kan vite det, han har vel ikke lest originalen? Derimot er det rå, usensurerte språket veldig nær det som blir brukt i ny norsk litteratur, som mange av de som her ble brukt som konsulenter representerer.

Jeg skal ikke gå inn i detaljene i den nye oversettelsen. Jeg har ikke lest den, og kommer ikke til å gjøre. Jeg synes det er dumt vi i Norge ikke har en allment akseptert utgave av Bibelen, en som vi alle kan sitere fra uten å måtte forsvare hvorfor vi siterer fra akkurat den. For troende skal jo også ordet være hellig. Det tar seg ikke ut om man oversetter litt forskjellig fra gang til gang, som om det ikke er så farlig nøyaktig hva Gud sier til oss, om det var en ung kvinne eller om det var en jomfru som skulle bære frem Kristus. Det kommer an på hvilken utgave av Bibelen man leser. Og jeg synes det er noe eget med de kristne, som nå er så ivrige etter å skifte vakre ord som legeme og kiød med kropp og kjøtt, som om det var et ønske fra dem å spise kroppen til Jesus under nattverden.

Mennesket er ikke et middel

«Mennesket skal være et mål, ikke et middel», sa den tyske filosofen Immanuel Kant, slik jeg siterer ham etter hukommelsen. Dette er opprinnelig et uttrykk for ganske dyp moralfilosofi, men har med tiden blitt nesten en slags godkjøpsuttalelse, folk som slett ikke er særlig moralske av seg kan bruke i tide og utide, for å få litt moralsk tyngde i sin argumentasjon. Jeg har aldri brukt det, inntil det nå er så til de grader på sin plass etter at KRF brakte en person med Downs syndrom til stortinget i uken.

Meningen med Kants setning er slik jeg forstår den at et menneske skal være et mål i seg selv, og ikke et middel for å nå andre mål. Du skal ikke bruke andre mennesker som et middel til å nå dine mål.

KRF har selvsagt blitt kritisert for det de gjorde. Det samme har to av de andre opposisjonspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, som har tatt med seg henholdsvis anorektikere og rullestolbrukere til Stortingets vandrehall. Det er selvfølgelig like forkastelig dette, men det var nå en gang slik at diskusjonen oppsto etter at KRF også hadde gjort sitt stunt. Det var en slags grense som ble nådd.

Etter at kritikken kom har KRF forsvart seg som den forsvarer seg som tror han har en vanntett plan, men så blir den likevel avslørt. De sier at de var ikke ute etter show, ikke etter oppmerksomhet, de ville hjelpe et menneske og det er klart at statsministeren må møte folk. Men dette forsvaret faller ganske så lett fra hverandre, for eksempel er det forskjell på å møte folk og på å møte folk foran TV-kamera. Det første er å møte folk, det andre er å vise seg frem.

Saken er den, at KRF leste dette leserbrevet eller om det var en kronikk denne personen med Downs hadde skrevet i VG. De tenkte ikke at «denne personen kan vi hjelpe», men «denne personen kan hjelpe oss å få mer stemmer». Det var knapt nok det siste, for ikke så mye å hjelpe KRF, kan det ødelegge for Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet om han oppfører seg klønete med henne foran alle TV-apparatene. Hvis det virkelig var henne de ville hjelpe, hvorfor da alle TV-kameraene? Hvorfor nettopp etter endt arbeidsdag for Jens Stoltenberg, mer eller mindre uforberedt? Eller vil KRF virkelig prøve å holde et argument om at de «trodde dette ville få AP og Stoltenberg til å skifte mening, når det kommer til personer med Donws»? Både Stoltenberg og Høybråthen er mer rutinerte enn som så.

Stoltenberg klarte seg selvsagt helt ok sammen med denne stakkars jenta som ble vist frem. Han er profesjonell, sier det han skal, og går videre. Da er det verre med henne. Hva skulle hun gjøre egentlig?

Om KRF ikke er så opptatt av Kant, så har de en god bok som heter Bibelen. De leser den også for å finne livsvisdom i den, og ikke for å finne motargumenter mot dem som tror på den. I evangeliene står det mye og fint om kjærligheten, man skal elske sin neste som seg selv, for eksempel, og det gjelder ikke bare personer med Downs, men også folk fra andre parti. Inkludert statsministere. Man skal ikke sette dem i vanskelige situasjoner, bare for å få dem til å snuble. I bedehusmiljøene skriver ungdommen «WWJD», det er kult og på engelsk, «What would Jesus do». Jeg har alltid tenkt det var litt dumt og litt barnslig og litt amerikansk. Men akkurat i dette tilfellet hadde det nok hjulpet helt opp til toppen av landets største, kristne parti. Hva ville Jesus gjort? Om han møtte en slik kvinne med Downs? Ville han tatt henne med til statsmakten for å vise sin moralske overlegenhet?

Skammelig var det, av KRF, og av alle andre som bruker mennesker i vanskeligheter for å få stemmer og oppmerksomhet. Ekte kjærlighet trenger ikke vise seg frem. Og politikk kan godt drives med redelige midler. Forhåpentligvis vil velgerne gjennomskue dette, om ikke politikerne selv gjør det.