Farvel til Rema 1000

Et lite hjertesukk om situasjonen i dagligvarebransjen.

De tar seg til rette. Hos oss på Ganddal har Rema 1000 bygd et lager. Det er på størrelse med et jorde. Det fanger blikket og dominerer landskapet enten du kjører forbi på oppsiden eller nedsiden. Særlig om du kommer fra jærstrendene over Malmheim kan du lure på om det er et romskip fra filmen Independence day som har funnet seg sin plass ved siden av Vagleskogen, og på størrelse med den.

Jeg er av typen som kan være villig til å boikotte Rema på grunn av sånt. Om dette skal være prisen – et velvalgt ord – for billige varer, så blir det ikke noen handel for min del. Lastebilene som kjører frem og tilbake til denne lagerbygningen, eller som kjører frem og tilbake med sand og grus og asfalt og bygnignsmateriale, de låser trafikken og lager kø og kork i alle retninger de kommer fra, langs veier ikke laget for noe sånt. Så de må lage flere veier, ta mer jord og skog og mark, ødelegge turterreng og beitemark, og matjord. Ta seg til rette.

Men ok, jeg tror ikke de andre aktørene blant dagligvaregigantene er så veldig mye bedre. De ville neppe hatt kvaler med å ta plass i lagerbygningen de heller, om de hadde trodd de kunne tjene penger på det.

Så kommer Rema 1000 dette året her med en ny app. Det er slått veldig på stortromma, reklame for denne appen finnes overalt, liksom folkelig laget til med det trønderske ordet for «jeg». Det er liksom Reiten som spanderer på deg. Han, eller Rema, gir deg, alltid deg, 10 % avslag på de ti varene du kjøper mest, pluss 10 % avslag på alt frukt og grønt. Vilkåret er altså at du laster ned denne appen, installerer den på telefonen din, og knytter bankkortet ditt opp mot det.

Sånn for Reitan og Rema 1000 vite alt hva du kjøper, så lenge du bruker dette kortet. Og dette kortet må du bruke, for å få avslagene. Ti prosent monner litt. Det er veldig dumt å ikke laste ned denne appen, om du vil handle på Rema.

Alternativene er ikke så veldig mye bedre. Kiwi har også et lignende opplegg, der du også legger til bankkortet ditt, og får 15 % avslag på all frukt og grønt. Mot at Kiwi får vite alt hva du kjøper, når du kjøper det og hva det i det hele tatt måtte være mulig å registrere og bruke, med avanserte dataalgoritmer og beregninger. Coop har sitt gamle Coop-kort, som regel med 3 % avslag på alt du kjøper, og med enkelte spesieltilbud i tillegg. Også der kan du laste ned app, og få ekstra tilbud. Der også blir alt du kjøper registrert, og brukt.

I flybransjen ble slike «lojalitetsprogrammer» forbudt. Vi som ikke vil være med på dem, må spandere på dem som er det. Vi som ikke orker å ha et kort og en app for hver bidige butikk vi handler hos, må betale bitte litt ekstra, slik at de som har dette kortet kan få det billigere. De store aktørene vil lure deg og manipulere deg til å handle kun hos dem.

Dette er ikke fri konkurranse. Dette er rå markedsmakt. Rema 1000 har kommet i søkelyset også i mediene, siden de har takket nei til å fornye avtalen med noen store aktører, sånn som Lerum. Rema 1000 vil ha syltetøyet fra andre leverandører.

Jeg kommer ikke til å laste ned denne appen fra Rema 1000. Og om jeg gjør det, så er det for å kjøpe kun 10 forskjellige produkter på Rema, slik at jeg får ti prosent på dem alle sammen.

Frukten og grønnsakene kjøper jeg i gårdsbutikken på Skjæveland. Der er det skikkelig. De godtar bare kontant betaling, for de har ikke tatt seg råd til betalingsautomat, som selvfølgelig koster penger, må vite. De har ingen reklamekampanjer, ingen merkevarer. Der er egg egg, ikke egg fra prior og liksom «bare verpet av lykkelige høns». Poteter og epler er etter type, ikke etter produsent. Og om jeg har med meg lille Irina, pleier hun å få en banan eller noe av hun som står bak disken, for Irina er jo så søt og står jo med så store øyne og ser på disse bananene. Så får man også en følelse av at ikke alt i livet er big business og forretninger.

Det var et lite hjertesukk. Som alle andre hjertesukk, vil det bli fullstendig ignorert.

Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

McDonald’s vs Firenze

I skyggen av det litt spesielle valget i går og alt skrålet omkring det, meldte BBC om en sak få fikk med seg. Det er den amerikanske hamburgerkjeden McDonald’s som ikke får lov til å sette opp en restaurant på Piazza del duomo i Firenze. Det er i hjertet av byen, den viktigste byen i renessansen, den viktigste plassen, sentrum. Det er big business møter katedral så til de grader. McDonald’s saksøker byen Firenze for 18 millioner euro.

Aldri skal jeg sette min fot i en McDonald’s restaurant igjen. Annet enn for å pisse der.

For tiden er det en del forhandlinger om store handelsavtaler mellom EU og USA, USA og stillehavslandene, EU og Canada. «Fri handel», er mantraet, mottoet. Handelen over verdenshavene skal gå fritt, handelsrestriksjoner må bort. At McDonald’s ikke får sette opp restaurant hvor de vil, er handelshindring.

Nå saksøker de altså byen, slik at skattebetalerne i Firenze skal fylle opp investorenes lommer i McDonald’s. Eierne der er søkkrike, de største eierne kvalmende rike. Firenze sliter vel antagelig som byer flest i Italia, det er et land i dype, finansielle problemer. Særlig for unge er det vanskelig å finne jobb.

Jeg har bodd to somre i Firenze for å lære italiensk. Skolen – Scuola Leonardo daVinci – lå like ved domplassen, like i nærheten av hvor McDonalds hadde tenkt å sette opp restauranten sin. Den ville være et fremmedelement der, og ville ødelagt plassen, slik Narvesen-kiosker har ødelagt utallige sentrale plasser her i Norge. Torgallmenningen i Bergen er det grelleste eksempelet jeg vet. Når jeg går forbi der, tenker jeg alltid at det ville de ikke tillatt i Italia.

Heldigvis gjør de ikke det heller. Hva slags verden som gjør at en gigant som McDonald’s da kan saksøke byen, det er over min forstand å begripe. Det er et system jeg ikke vil være med i. Derfor må jeg være i mot alle slike handelsavtaler som skal gjøre slike ting mulig, og politikerne som kjemper for å få dem innført. Jeg vil ha respekt for fortiden, for kulturen og for naturen. Om big business og handelsavtaler trenger seg inn på slike områder, sier jeg takk for meg, det vil jeg ikke være med på.

Det ser ut til å være flere enn jeg som har fått dette systemet opp i halsen. Særlig de anglosaksiske landene, med Storbritannia og USA i spissen, ser ut til å gå på en politisk self destruction, som det heter på deres språk. EU har mange av de samme problemene. Politikerforakten og eliteforakten er svært stor. Når man ser på hvordan de oppfører seg, er det ikke så rart. Jeg håper inderlig at rettssaken McDonald’s nå setter i gang slår tilbake på dem selv, at de taper grådig med penger, det eneste de bryr seg om.