Morsomt også muntlig!

I dag var det muntlig eksamen i tysk for Olia og meg. På ny reiste vi ut til mor på Klepp for å overnatte i går, og på ny satte vi av gårde til universitetet i Agder i dag morges. Det var litt mer stressende enn skriftlig eksamen, men alt i alt en fin opplevelse denne gangen også. Som vanlig var ikke det verste for oss selve eksamen, men å få ordnet alt det praktiske med å levere Irina til barnevakt og komme oss frem og tilbake til rett sted. Denne gangen måtte vi til og med fylle vindusspylervæske – for første gang i våre liv!

Da måtte også telefonen frem for å ringe til mor.

Den skriftlige eksamen var veldig enkel å forberede seg til, for vi hadde øvingsoppgaver etter mønster for hvordan eksamen ville se ut. Den var også laget slik at det ikke var så nødvendig med så veldig mye tysk, det holdt med grammatikkunnskaper og fagkunnskaper om språket. Til muntlig var det lautlehre – lydlære – som stod på programmet. Vi hadde en tynn lærebok, og undervisningsmateriell som langt på vei sa det samme som denne tynne læreboken, men kunnskapen vi tilegnet oss måtte vi legge frem på tysk. Det uroet meg, for jeg er ennå ikke i stand til å uttrykke meg raffinert, og ikke i stand til å unngå grove feil og dumme krasj.

Olia fikk også siste helgen før eksamen forstyrret av problemer for familien hennes i Kiev. Hun tilbrakte lange samtaler med moren på Skype, og fikk egentlig bare sett gjennom læreboken søndagen. Altså i går. Den dagen tilbrakte jeg stort sett ute i snøen med Irina, eller inne med henne, der hun turnet i sofaen, spilte sjakk, eller gjorde andre ting jeg måtte være med på. Så jeg fikk ikke forberedt meg helt inn til mål jeg heller. Jeg fikk ikke sånn jeg hadde tenkt skrevet ned eller planlagt utvalgte formuleringer for å legge frem lærebokstoffet jeg hadde lært meg.

Skypesamtalene Olia hadde med moren gjorde også at vi kom oss altfor sent bort til min mor. Mor blir veldig trøtt om kveldene, så det er viktig vi kommer frem i alle før ti, for så å gå rett i seng. Men det var ikke så godt å formidle dette til Olia, når hun var i alvorlig samtale med sin mor. Da vi omsider kom oss ut, ble vi ytterligere forsinket av at (bensin)bilen vi skulle hente hos Tone, var frosset ned, og måtte varmes opp for å gi oss sikt (vi fant ikke skrapen), og at vi deretter måtte fylle bensin på den. Tre minutter over ti sendte mor en SMS om at vi måtte komme. Fem minutter over ti, var vi der.

Lille Irina senset lite grann uro, og ville ikke gi slipp på moren sin for å ligge hos (sin) bestemor. Og mama Olia hadde ikke morshjerte til å gi slipp på henne når hun gråt, så dermed endte vi opp alle tre i den lille sengen Olia og jeg delte gjennom tiden i Bergen. Det ble dårligere søvnkvalitet på meg denne natten, enn natten vi tilbrakte før den skriftlige eksamenen, og det til tross at den natten måtte vi opp halv fem.

Dessverre stod jeg opp halv seks, i den tro klokken var halv syv (klokkeradioen på rommet stod på sommertid). Da jeg fant det ut, var jeg allerede nede i stuen, og tok meg litt hvil før Olia kom ned. Snart kom mor også, og laget frokost og nistepakke slik hun pleier å gjøre. Fra da av ble dagen behagelig for oss, men starten og innledningen hadde jo vær ganske dårlig.

Jeg var tung i hodet og stiv i nakken da vi kjørte av gårde. Hjernen var seig og treig, og fant ikke frem til tyske ord og lydlære på noe sett og vis, i det sene morgenmørket fra Klepp til Ålgård og ut over E39. Jeg hadde tenkt vi skulle snakke tysk i bilen på veien opp, men de samtalene gikk ganske godt i stå, og særlig Olia slo stadig over i russisk, for å forklare alle de tingene hun ville forklare, og som ikke hadde noe med tysk å gjøre.

Mors gode matpakke hjelp litt. Og fra vi kom til Vest-Agder, klarnet i alle fall mitt hode litt. Men jeg var ikke som forrige gang helt ubekymret, da vi svingte inn på parkeringsområdet til UiA i Kristiansand. Nå var det senere på dagen, så parkeringsplassen var full, men i tråd med vårt hell som nå hadde vekslet, var det akkurat ei som kjørte ut i det vi stod der, og så kjørte vi inn.

Det var godt én time til eksamen. Den timen brukte jeg til å få de siste tingene på plass, mens Olia i kjent stil var mer bekymret for frisyren enn for tysken. Hun var også opptatt av å få tatt fine bilder med ulike motiv, så vi ruslet rundt i det hun trodde var eksamenslokalet, og fotograferte. Da det var et kvarter igjen, var vi litt urolige for at det ikke var noen aktivitet i eksamenslokalet vi trodde var vårt. Jeg hadde skrevet ned et romnummer på mobilen, men jeg hadde glemt strøm til PC, og jeg kunne ikke sjekke meldingen der dette romnummeret hadde stått. Og jeg hadde problemer med å få koblet meg til nett, på mobil eller nettbrett, for å dobbeltsjekke.

Da det var fem minutter igjen, sjekket Olia, og fant at vi var i feil rom og feil bygg. Heldigvis lå det riktige like ved, og vi løp ned, der det rommet Olia hadde notert, ikke fantes. Det var stressende øyeblikk å lete i det starten for eksamen passerte, men noen minutter etter kom tysklæreren vår ut, og sa at i dette rommet skulle det være tysk. Det var et annet rom. Vi kjente hverandre ikke, for vi har ikke vært på noen forelesninger og ikke sett hverandre annet i rommet for skriftlig eksamen, men vi kunne peke på navnene våre på listen, og så var det greit.

Olia var første mann inn. Jeg forberedte meg videre mens hun var inne, etter hvert stort sett med å drikke kaffe og vann, og da hun kom ut, kunne hun si eksamen var veldig lett. Det var bare å lese en liten tekst, og kommentere utvalgte ord. Det var ikke i nærheten av den vanskelighetsgraden jeg hadde forberedt meg for. Tysken min var selvfølgelig et takras, men jeg kunne selvsagt kommentere stavemåte og uttale i alle ord jeg ble bedt om, og fylle på med rikelig med tilleggsopplysninger, uten at mitt kunnskapslager ble tomt, og også uten at min egen tysk ble korrekt. Pussig var det nok for eksaminator og sensor å registrere at jeg knotet over på russisk ved enkelte anledninger, typisk når jeg hadde gjort noen feil og skulle rette meg selv, njet, eller oppdaget noe åpenbart, konetsjno. Min russiske kone fra Kiev, derimot, gjorde denne knotingen på norsk.

Vi gjorde nok et fint inntrykk.

Så var det å reise hjem. Det alvorligste problemet nå, var at bilen hadde gått tom for vindusspylervæske. Og på slapsete vinterveier var det ganske kritisk. Hver gang en bil svingte inn foran oss, eller en lastebil kjørte forbi mot oss, så sprutet det snø og søle på vinduet, og vindusviskerne greide ikke å viske det bort uten væske. Forsøkene gjorde bare vondt verre.

Vi hadde altså fint lite valg. Da vi kom til Mandal, måtte vi svinge inn til bensinstasjonen og det som har blitt vår faste rasteplass. Der stod heldigvis vindusspylervæsken lett utstylt, så den var det bare å forsyne seg av. Men hvordan fylle den på tanken? Her var det å ringe til mor, som måtte instruere meg hvordan panseret åpnes, og hvor tanken for vindusspylervæske her. Det var ikke så lett over telefon, og mor kunne bare huske det sånn noenlunde, men vi fant ut av det, og Olia hentet vindusspylervæsken på, mens jeg stod i telefonen og instruerte gjennom ytterligere instrukser fra mor. Godt samarbeid.

Selvsagt er det en liten lettelse da bilen starter, og vi ikke har heldt på vindusspylervæske der kjølervæsken eller motoroljen skulle være, det hadde vært kjedelig, og da første lastebil sprutet forbi og vi kunne etterpå spyle det vekk, så var det bare velstand.

Eksamen var overstått, og vi var på vei hjem til det som vil bli en lang og fin juleferie, og lang tid før tyskfaget på ny blir påtrengende. Nå kan vi gjøre hva vi vil. Sørlandsskapet fra Agder til Rogaland lå dekket i snø, og før solen gikk ned hadde vi muligheten til å se det. I det beksvarte vintermørket føles det veldig sent, men klokken var ikke mer enn seks da vi hentet Irina hos Nygårds. Hun hadde også hatt det fint, og hadde ingen spesiell lyst til å reise hjem.

Jeg hadde litt av hvert av planer for hva jeg skulle gjøre utover kvelden, nå som jeg ikke hadde tysk å lese på. Men disse planene overtok Irina. Kvelden var fullt og helt med henne.

Å studere tysk på avstand ved universitetet i Agder har vært en veldig fin opplevelse for oss. Det gleder vi oss til å fortsette med.

 

Tur til Melsvatn med tante Tone og barna

I dag var det fredag, og tid for en litt skikkelig tur. Vi fikk med oss tante Tone og søskenbarna Sara og Andreas, avtalte vi reiser til Melsvatn i morgen formiddag, tar med god mat og kokeapparat, og ser hva det blir til. Det ble en skikkelig Salen-tur, klassisk stil, med timevis i den frie natur, og nye påfunn for hver femtende meter. Ingen var i nærheten av å gå så seint og lenge rundt Melsvatn som vi gjorde. Som om de var av den oppfatningen at turer er noe man må bli ferdig med, vår oppfatning er at tur er noe som må vare.

Lille Irina sov som en heltinne i dag morges. Helt til halv elleve. Det er ikke mange norske toåringer som kan holde det gående i søvn såpass, men så er da også lille Irisjka halvt russisk. Mama Olia tillot at vi fikk slippe ut uten å spise først, kledde bare på henne noen fine og varme klær, og så var sekken pakket og vi av gårde. På veien svippet vi innom baker og kjøpte ferskt brød, og gårdsutsalg for rikelig med tomater og agurk. Selv om vi er på tur, skal det ikke spares på pålegget.

Hos Tone var alle klare da vi kom. Ulikt meg hadde vi til og med sendt tekstmeldinger til hverandre for å være klar samtidig, sånn er det å være voksen barnefar. I bilen min kjørte vi alle sammen, lille Irina var smil som skinte i hele bilen, så glad hun var, i samme bil som tante Tone, Sara og Andreas. Hun visste jo vi skulle på tur, og nå med dem!

En liten forsinkelse fikk vi opp fylkesvei 220 fra Frøyland, Åslandsvegen, der er det veiarbeid, og vi måtte vente et kvarter. Det var ikke bare enkelt, da alle var sultne, og vi gjerne ville frem. Ti over tolv var vi der imidlertid, akkurat som onkel Eivind hadde sagt, det er ti minutter herfra. Og det var det.

Der vi ventet på å få kjøre videre var det ganske varmt. Men ved Melsvatnet, der vi skulle være, var det kaldt. Det blåste ganske guffent, og solen kavet for å få gjort noe ut av seg. Vi var i kjent stil ganske tynt kledd, heller forberedt på at det kunne bli for varmt, enn at det kunne bli kaldt. Det gjorde at vi måtte se oss om etter et sted i le for vinden, stedet jeg hadde tenkt ut på forhånd var ikke ideelt, men vi endte opp det stedet likevel, rett ved den første broen, den store åpne plassen. Der er det best.

Og så var det å fyre opp kokeapparatet, og gjøre klar maten. Vi hadde fem egg til fem stykker, men det endte med at jeg spiste tre og Andreas spiste to. Tone hadde med en hel pakke med bacon. Alt ble lagt på pannen, og spist, stort sett av Sara, så av jeg og lille Irina, og til slutt litt av Andreas. Sara spiste omtrent ikke noe annet enn bacon. Lille Irina prøvespiste litt forskjellig, men endte opp med mest banan, bacon, tomater og peanøtter. Litt antydning til skive var det nå der, og litt musebitt av speilegget. Andreas spiste nok en del brød, Sara ble tvunget til å ta en halv skive, eller så. Mesteparten av brødet spiste jeg. Og alt forsvant. God appetitt!

Jeg spiste også resten av bananene og tomatene til Irina, så det var nesten ikke plass til de to kanelrullene fra Tone.

Kruttsterk kaffe ble også servert, det hører med, og tolvårige Andreas fikk det for seg at han også skulle prøve, nå skulle også han drikke kaffe. Lykke til. Kokekaffe er for viderekomne, særlig når jeg har laget den. Jeg følger min egen oppskrift der det skal være så mye kaffe at det i alle fall ikke er for lite. Og der man skal vente til man ikke holder ut lenger, da er den ferdig. For Andreas ble det nok litt tidlig, og litt sterkt.

Alt ble fyldig dokumentert på film og foto, for slekt og venner.

Andre begivenheter på denne første rasteplassen, som var verdt en hel tur (mange går jo bare bort hit og tilbake, særlig når de spiser så lenge som oss), var klatring opp og ned steiner, hiving av pinner og stein i vann, krype rundt på gresset, rutsje ned steiner, hoppe fra stein til stein, løping, og så hadde Andreas med seg en fotball for triksing og spilling. Hvem vet hvor lenge vi var der?

I alle fall måtte vi videre. Det var ymting om hvor vi skulle hen, jeg visste jo godt vi skulle helt rundt. Hvordan skulle vi vel kunne unngå det, når vi først var begynt? Med Irina på to uten vogn og bæremeis, på egne, små, spreke bein, så går det tid, om det er aldri så mange sauer å løpe til, og det var forresten ikke alltid Irina som forsinket oss mest. Jeg fant for eksempel en morken liten tømmerstokk ved siden av en gjørmebekk. Å kalle den en tømmerstokk er flatterende for den, både mennesker og døde trestubber liker nok å bli kalt for noe bedre enn de er, jeg slengte den i alle fall over gjørmen som en bro.

Til å begynne med var det en spøk, men for Sara på ti var det alvor, hun balanserte over denne broen. Og når Sara hadde gjort det, måtte storebror Andreas også over. Da var det kort vei til at også jeg måtte gjøre det, dritskummelt og tøysete. Knakk stokken, var det dypt vann (så dypt at en skikkelig feit fisk svømte der, inntil Sara forsøkte å fange den med hendene, eller skremme den, eller hva hun nå prøvde på) å falle i med lave turjoggesko. Sekk hadde jeg også. Om stokken ikke knakk, kunne jeg skli på den. Latterlig å gå på den, som jeg gjorde.

Og da måtte jo også lille Irina få være med på moroa, over med henne også, frem og tilbake, fra meg, til Sara. Til sist var det Tone sin tur, hun måtte forbedre meg, som hadde stått litt og nølt først, Tone gikk straks. Fordi hun ble filmet.

Så var det tid for sjokoladepausene til Irina. Vi var nå kommet kanskje 30 meter fra der vi spiste lunsj, som kanskje var 200 meter fra der vi parkerte bilen. Rundt vannet er det fire kilometer. Så det er klart, dette kunne ta tid. Irina sparer ikke på sjokoladepausene, de tar hun på alvor. Jeg løftet henne opp, og da visste hun nok hva som var i lommen.

Oppe på toppen av første lille bakken er laget til en liten rasteplass. Der spiste vi sjokoladen, og vel så det. Det var trening for Irina å klatre på stein, og hoppe ned fra den, en trening hun klarte ganske bra, til stor jubel fra oss, og uten sammenligning mye større jubel fra henne selv. Med tiden vil hun nok lære det ikke sømmer seg å være så uttrykksfylt fornøyd av egne prestasjoner, men nå, i hennes alder, er det – mildt sagt – sjarmerende. Sara viste også sine triks, å stå i bro og stå på hendene.

Storebror Andreas var nok allerede i ferd med å bli litt lei av hele turen, og søsteren og slekten. Han hadde nok litt lyst å reise hjem, men skjulte det godt og var hele tiden en solid deltaker på turen. Nå ville han imidlertid ha en pause, og la seg på en stein med fotballen som pute. Det ville lille Irina og lillesøster Sara hjelpe ham med, og kløv opp på steinen de også, til store smil fra dem, og kanskje et litt mer oppgitt smil fra Andreas. For å gjøre hvilen mer komfortabel eller for at Andreas skulle forstå hva dette dreide seg om, dyttet Irina ned hele fotballen, så slapp Andreas å ha noe å hvile hodet på.

Neste post på programmet var å gå ut på noen steiner som lå uti vannet. De ble bare for fristende. Jeg gikk først, og hele gjengen kom etter. Jeg benyttet anledningen til å få vasket den ene skoen litt, i tilfelle den var skitten. Jeg fikk det til å se ut som jeg gled, sånn at det ble litt mer diskret. På den andre siden var en liten grøft å hoppe over, som vi gjorde. Sara først, så Andreas, så jeg med Irina og sekken, og så var det å slenge Irina frem og tilbake her også. Det er godt hun får øvd seg.

Deretter var det å kaste stein i vannet. Her var Tone så håpløs at jeg tror jeg dropper henne i denne delen av posten, hun klarte ikke å få en eneste stein i noen som helst størrelse uti vannet, så for henne var det å kaste stein på trær og i terrenget, helt håpløst. Sara, Andreas og jeg kastet imidlertid stein i vannet. Irina kastet også, hun er rask til å skjønne hva det går i. Men det virket som hun tok etter Tone, for fikk ikke steinene bort til vannet hun heller.

Og så ble det kult. Jeg er som min avdøde far var veldig glad i små bekker som klukker ut i en liten kulp, og hvis det er litt rør og bro og greier i tillegg, så er det allerede veldig mye å gjøre. Jeg tenkte nå helst på kulpen og bekken og det bittelille fossefallet, det rant så skjønt, men Tone og barna hennes gikk heller til angrep på rørene. Det var en god idé å rope gjennom. Så fikk Sara den helt enestående ideen å krype gjennom. Det tror jeg ikke det er mange som har gjort, for disse rørene er lange og smale. Er du 15 år, er det for sent. Er du ennå ikke 7-8, er det for tidlig. Disse rørene er ikke fristende. Men lille Sara smatt sannelig i gjennom. Hun er som skapt for dette, slank og tynn, veldig bevegelig, og helt uten frykt i sånne spørsmål.

Andreas er allerede for stor, det går bare om man er liten. Så han sendte ballen igjennom. Det vil si, han sendte ballen helt til den krasjet i en stein midt inni. Veldig morsomt. Så var det et slit å få ballen ut igjen. Sara hadde ikke akkurat så lyst å krype inn en gang til, bare for å hjelpe storebroren. Med flere steiner, litt pinner og kreativitet, gikk det. Lille Irina syntes også disse rørene var kjempegøy, og ropte i vei hun også, og kastet rikelig med stein inn der, etter ballen var ute, slik de større barna hadde gjort. Hun er rask å skjønne hva det går i.

Litt lenger borte er det mer sau. Og så er det en grind. Og så dukket det opp et gammelt naust, der det gikk an å klatre opp på taket. Dette er sånn man knapt skulle skrive på offentlige blogger, men jeg vil jo også være redelig og etterrettelig, de krøp oppå der hele gjengen. Sara først, så sendte jeg Ira etter, og så kom Andreas seg opp så vidt han også. Tante Tone orket ikke se på, heldigvis, for hadde hun vært der hadde de neppe fått lov til all turningen de drev med. Det var jo et spesielt syn, høyt oppe på taket, godt to meter ned til vannet, og Sara oppe på hendene, og Irina tuslende rundt og turne hun også. Mange gode bilder ble det. Vi benekter alt, skulle det bli noen problemer.

Inne i naustet gikk det også an å finne på gøy. Lille Irina hadde en 20 cm bred kant å gå på. Jeg er kald i blodet, og lar henne gå. Hun pleier jo ikke falle uti, hun har lært seg ganske bra respekt for vann. Hun vet hva det går i, hold deg unna, ikke fall. Hun gikk forsiktig, men skummelt var det, mer for meg, enn for henne, vil jeg tro. Sara kravlet over på den andre siden, der det ikke var noen kant, men der det gikk an å henge i takplanker og rekkverk, og komme seg over som en apekatt langs veggen. Alt ble dokumentert av meg, på en ganske bra film. Få mødre ville være villig til å lage en slik film. Det er det man har fedre, å la barna utvide grensene sine, ikke bare utfordre dem.

Naust

Nå var storebror Andreas mektig lei, nå snakket han om hvor langt det var igjen, men Sara hadde mer på programmet. Irina også. Vi også. Et enormt, gammelt bjørketre står i den søndre enden av vannet. Det skulle Sara opp i. Etter å kommet seg opp den første, vanskelige, så var det ganske lett å klatre rundt omkring. Hun klatrer mye, mye høyere enn mor Tone setter pris på, akkurat litt høyere enn det er forsvarlig, og så langt ut på tykke greiner lenger nede at folk som går rundt vannet, stopper opp. Lille Irina klatrer ikke, hun hiver pinner og stein i vannet, og leker i strandkanten. Hun har det kjempefint, og hyler av fortvilelse i det vi må gå, akkurat i det hun har funnet en ekstra kjekk pinne å røre i vannet med. Nå begynner hun kanskje å bli trøtt.

Det tenkte jeg da. Nå vet jeg hun ikke sovnet før klokken var nærmere elleve i kveld. Så om hun var trøtt, har hun god stayerevne. Som sin far. Slik vil vi ha det.

Den korte langsiden av vannet gikk raskere. Der stoppet vi nesten ikke på badeplassen en gang, kanskje fordi flere av oss hadde behov for toalettbesøk på toalettene som er der. I skogen som her begynner, ville Sara se hva «Klubben» er for noe, det står på et skilt, og hun forsvant inn stien. Da blir det grining fra Irina, ‘ara, roper hun, med skarre-r, og løper etter. De fant hverandre, og tok en snarvei gjennom skogen, mens Tone og Andreas driblet på stien.

Litt bortenfor her er det en hinderløype, som både Sara og Andreas passerte i begge retninger. Jeg fikk også trent litt, men i respekt for selskapet som ville hjem, ikke så meget. Irina, derimot, tumlet frem og tilbake i hinderne, med god hjelp av Tante Tone.

Nå gikk det ganske fort. Irina gikk ikke så mye selv, men fløy mellom hendene på Tone og meg, eller satt på skuldrene til noen, eller balet med Andreas og fotballen. Ved en av broene var det øving og gjennomgang av bukkene bruse, og hvem det nå er som tramper på broen, uten at jeg er overbevist om at Irina skjønner poenget.

Siste biten er sjarmøretappen. Det er ingen grunn til at Tone skal gjøre noe feil her, men hun spilte fotball med Andreas, og sannelig greide hun å falle for andre gang på denne turen. Første gang fikk hun hull i buksen, veldig pinlig for oss andre, hun skulle liksom føre ballen bortover, og så greide hun det bare ikke i det litt ujevne terrenget og grøften ved siden av, der lå hun med hull i buksen som varig minne om hva som var skjedd.

Vi andre har bilder og hukommelse til minnebruk. Det var en begivenhetsrik tur, som vil bli husket. Nå er den også grundig og etterrettelig dokumentert her på bloggen. Ingenting er tatt fra, eller lagt til (i hvert fall ikke lagt til, en god del er tatt fra, det skal sies). Klokken var sikkert fem, eller hva den var. Seks var den, da vi kjørte, og enda litt tid tok det før vi var hjemme.

Bompengeregning for elbil

Jeg kommer neppe til å drive folkeopplysning med denne posten her. Folk i målgruppen vil antagelig være vel kjent i hva det går i, og ha fått informasjon fra bedre informerte slik at de har unngått regning jeg har fått. I går dumpet en regning på 800 kr ned i postkassen. Bompenger. Men jeg har elektrisk bil, som skal være fritatt. Hvordan kan dette ha seg?

Timingen var pikant. Vi har storoppussing på huset, med skifte av kledning og etterisolering, og utskifting av mur og betong i gårdsrommet på fremsiden av huset, blant annet. For å spare de små tusenlappene det koster med en container (misvisende kalt «miljøkontainer», som om det fantes «miljøsøppel»), kjører vi små turer til gjenvinningsanlegget på Forus, og leverer avfall for en hundrelapp. Det var mellom to slike turer jeg sjekket postkassen, og fant regningen.

Det blir litt ekstra pikant at min kone og jeg er som vi er, har det som vi har det, tenker og mener som vi gjør. Jeg har alltid likt å spare penger, være forsiktig og økonomisk, ikke bruke penger man ikke trenger bruke. Min kone er fra Ukraina, fra Kiev, og tar dette til et annet nivå. Det var et viktig argument for å få henne med på å kjøpe bil, at bilen var elektrisk, og at vi derfor ikke trengte betale bompenger.

Videre hadde vi fått vært i butikken og handlet på vei hjem. Ferskt brød, fersk fisk. Klokken var blitt nærmere to. Jeg hadde ikke lyst til å reis ut igjen, og havne i rushtrafikken. Da heller å spise lunsj lenge, med det fersk brødet. Sånn er jeg. Om vi kjørte ut med resten av avfallet mandag, kunne vi reise innom butikken på ny, og gjøre nye innkjøp. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å reise ut en gang til, denne fredagen, virkelig ikke lyst.

Vi kranglet nesten. Kona er møkkalei av alt rotet i gårdsrommet, hun vil ha det vekk, så hun kan komme seg videre i arbeidet. Det er hun som står bak praktisk talt all oppussingen, det er hun som gjør arbeidet. Hun la mye press inn i dette, at vi måtte kjøre ut en gang til, denne dagen, få det vekk. Hun la så mye press i det at jeg skjønte her var det bare å gi seg.

Så fant jeg altså dette brevet i postkassen. 800 kr. Fullt av bompengepasseringer fra vi kjøpte bilen i oktober, til slutten av desember. «Svina har latt oss kjøre lenge i bomkontrollene, slik at regningen får blitt stor før vi skjønner vi må betale», tenkte jeg, unektelig. Fra slutten av desember til nå hadde vi ohså gjort mange ganger gjennom bommer. Alltid med en viss glede, siden det var gratis.

Trodde vi.

Kona stod ute og lesset betong i bilen. Jeg hadd spist en lang, god lunsj, over et halvt bød hadde jeg spist, sikkert en 8-10 skiver, fordi det var så godt, varmt brød til 25 kr, fra Helgø meny. Nå måtte jeg vifte med regningen, 809 kroner, vi må betale, hvis vi reiser ut igjen.

Kona er et tankskip, vond å snu. Hun va innstilt på å reise ut til Forus en gang til, arbeide, få betongen vekk, hun ville ikke betale noen regning. Dette måtte jeg finne ut av.

Og jeg sjekket på vår tids leksikon, søkte på Google. Og ganske riktig, det er gratis å kjøre med elbil i bomringer, hvis bare, om atte, men, med et lite forbehold, og så videre. Man trenger en brikke som bekrefter at man har elbil. Denne må man bestille. Eller, rettere sagt, man må søke om den. Inntil man har en slik brikke, autopass heter den her i Rogaland, så må man betale som alle andre.

Jeg gikk forsiktig ut og sa dette til kona. Nettbrettet i hånda. Der det stod svart på internettet. Vi må betale, om vi kjører ut en gang til.

Jeg klikker av slike ting. Kona klikker i vinkel. Jeg blir forbannet når det er noe man har rettigheter til, og så mister man det på grunn av en dum regel, eller det er et eller annet formelt. Gjør det enkelt, tenker jeg, la nå bare elbilene være utstyrt med en slik autopassbrikke når man kjøper den. De hadde også bilnummeret mitt, El, står det først i det, el for elbil. Det var bare noe tull. Nå måtte jeg betale hundrevis av kroner fordi jeg ikke hadde fått med meg denne dumme regelen. Lignende har det vært svært mange ganger før, i svært mange forskjellige ting. Det er prisen for å være ubekymret. Av og til gjør man seg erfaringer som viser at de bekymrede har rett (men vi ubekymrede har det best).

Kona klikker som sagt i vinkel. Hun blir rasende. I kjeledressen slenger hun fra seg hammeren og keiseren hun har knust betong med, tar fra meg regningen og finner telefonen. Ringer til bomselskapet, og forteller dem i rene ord hva jeg tenker inni meg. 

Det hjalp.

Regningen vil bli slettet. Det er jo også rett og riktig, vi har elbil, og skal kjøre gratis. Jeg må melde meg som kunde, som jeg nå ha gjort, bestille brikke, som er på vei, og så vil regningen bli slettet. Å bestille brikke var enkelt, på nettet, jeg fotograferte vognkortet med nettbrettet, og la ved. Det skal nå være på vei. To ganger ble jeg medlem, i farten.

Så gikk kona ut igjen for å flytte betong. Men nå hadde jeg et uovervinnelig argument. Gjenvinningsanlegget på Forus stenger klokken 1600, fredager. Klokken var 1538. Vi ville ikke rekke det.

Jeg dikk den fredagsettermiddagen og -kvelden som jeg ønsket meg.

Min første bil – En Kia Soul Electric

I går kjøpte jeg min første bil. Jeg tok med meg min lille datter, såvidt over ett år, og gikk de omlag 8 kilomteterne det er til bilforhandleren Kia Sørvest i Bedriftsgaten, Sandnes. Den lille vognen jeg hadde henne i var kjøpt på Finn.no for et par hundre kroner, og den var i tillegg løsnet i et feste, slik at det ikke gikk an å stille den inn. Lille Irina måtte sitte helt oppreist. Jeg øvde også russiske gloser fra Anki, i tillegg til å snakke med henne, og forklare henne alt vi ser, slik jeg alltid gjør.

Mot slutten mistet lille Ira tålmodigheten. Jeg var selvfølgelig veldig sent ute, skulle vært der klokken 1100, gikk hjemmefra nærmere halv tolv, og visste selgeren hadde avtale med ny kunde klokken 1300. Med i historien er at jeg tenkte å plukke med meg et barnesete på veien, på Coop Mega, Brueland, for de som er lokalkjent. Setet var imidlertid så stort at det var aldeles upraktisk å bære det med meg, sammen med vogna, og barnet. Der Irina var utålmodig og sikkert ville sove, eller i hvert fall hvile, skifte stilling, så gikk jeg på for å komme oss frem, slik at jeg kunne ta henne ut av vognen. Flere ganger forsøkte jeg å fikse vognen, slik at jeg kunne legge den ned.

Plutselig smatt Irisjka ut av hele vognen. Ramlet ut, er riktigere å si. Min østeuropeiske kone liker å bygge opp vognene med tepper og madrasser, slik de gjør der hun kommer fra, og det gjør det vanskelig å feste selene som vi i Norge er så opptatt av. Det er en illustrerende forskjell der, vi er fanatsik opptatt av sikkerhet, de av at barnet skal ha det mykt og varmt og godt. Jeg festet selene likevel, sånn noenlunde, for den lille vognen er lett å skli ut av, og det gjorde hun, på tross av selene. Rett på pannen. Smokk i asfalten.

Så Irina hylgråt de siste par hundre meterne, og hadde en stor, stygg, blå og rød kul i pannen, med et lite, åpent sår, og en liten stein i det, den samme steinen som laget såret.

Sånn foregikk handelen.

Irina sluttet å gråte, jeg fant meg litt Espresso, som de tilbyr, og ventet riktig så tålmodig, til selgeren hadde god tid for oss. Vi ville ikke trenge oss på, siden vi uansett var forsinket. Vi fikk en rekke instruksjoner, om knapper og utstyr, som jeg sikkert har betalt for, men aldri kommer til å bruke, og allerede ikke husker.

Da klokken ble ett, overtok en annen selger instruksjonsrunden. Særlig viktig er det jo at jeg klarer å skru motoren av og på, og klarer å bruke alt som er nødvendig, blinklys, fjernlys. Et minstemål av det store displayet ville jeg også vite om, skifte fra kart til radio, for eksempel, og få instruksjoner om hvor mye strøm som var igjen, og hvor langt jeg kunne kjøre.

En litt klein situasjon oppsto da all informasjon var gitt, og det ikke var mulig å utsette noe lenger. Vi kunne jo ikke kjøre noe sted. Lille Irina hadde jo ikke noe barnesete. Til overmål var det ikke plass i baksetene. Der lå reservehjulene. Med i historien hører det at jeg fra Coop Mega ringte Kia Sørvest, for å høre om de hadde barneseter der, noe en dame i en slags sentral sa hun trodde de hadde. Men hun klarte ikke å sette over til noen som visste for sikkert, og jeg gikk sedvanlig bekymringsløst på, sikker på at jeg ville greie å fikse meg ut av ethvert problem som kunne oppstå.

Med lille Irina på armen gikk jeg den knappe kilometeren opp til Kvadrat, det store handlesenteret, der måtte de vel ha barnesete? På veien gikk vi til og med forbi Biltema. Der sovnet Irina, på armen, og gav enda en ting for meg å tenke på. De hadde barneseter på Biltema, men ikke for Irina, bare fra 4 år og oppover. På Clas Olsson traff jeg en gammel kjenning, gammel venn, Espen, vi hadde mye med hverandre å gjøre da jeg gikk på ungdomsskolen, en tid med store forandringer for meg, men nå hadde jeg ikke tid og anledning å snakke med ham igjen, jeg hadde ting å ordne, sovende barn på armen. Barnesetene på Clas Olsson var ikke noe for oss.

Neste forsøk var Coop Obs. Der håpet jeg også å finne en handlevogn med barnestol, så Irina kunne ligge ned. Det fant vi ikke. Det var allerede i bruk, ingen visste hvor.

Jeg satte meg ned på en Cafe like ved, hurtigmat, plaststol, rød. Irina på armen, sovende. Jeg øvde noen russiske gloser, ulike betydninger av ordet «stoff», ulike betydninger av ordet «sting», tømmerhogst og å «flotte seg», mange ord og mange betydninger, men fant vel ikke helt konsentrasjonen. På nettet sjekket jeg hvor lenge Kia var åpent. Det var til fire, halvannen time til. Irina med det stygge såret i pannen. Tung og trygt i søvn.

Det var en del problemer. Selv om de skulle ha barnesete på Obs, ville det bli tungvint å bære det sammen med barnet, og uansett ville det ikke være plass i baksetet.

Jeg ringte min mor, som var opptatt, noe jeg visste. Det var bursdagen hennes, og jeg tenkte å overraske henne med å komme på besøk i bil for første gang. Ellers pleier jeg jo å spasere de 8 kilometerne fra Ganddal til Klepp Stasjon. Før jeg fikk Irina løp jeg, eller syklet. Vanligvis måtte mor alltid kjøre meg hjem igjen. Noen ytterst få ganger har jeg tatt toget ut, aldri hjem, faktisk. Det vil være en stor lettelse for mor å slippe å være involvert i våre transportproblemer, trenger vi bil, låner vi hennes. Mor tipset om Tonje, min søster.

Tonje kunne hjelpe, hun og mannen hennes, Espen, var på jobb i Stavanger-området, og skulle snart hjem. De regnet med å slutte rundt halv fire. De kunne godt plukke meg opp.

Men det skal ikke være lett. Telefonen jeg bruker er en iPhone 5, overtatt fra min mor, fordi det var en del problemer med den. Knappen til å skru av skjermen er veldig treg, vanskelig å få til å virke, batteriet er dårlig. Den nye Kiaen kan koble seg opp med telefonen gjennom Bluetooth, noe vi gjorde. Så glemte jeg å skru av batteriet, og skru av skjermen, slik at begge deler sugde batteriet ned mot null. I lommen lå den og gned seg, og startet programmer og tull og tøys, som nesten tok knekken på batteriet. Fra halv fire i Stavanger-området er det akkurat ikke tid nok, kanskje, til å rekke å hente meg på Kvadrat, og kjøre til Kia, før de stengte.

Irina med det store stygge såret i pannen. Min søster Tonje er lege, sånn i halvtankene tenkte jeg det ville være fint om hun fikk se på såret. Kanskje sovnet Irina vel lett, og vel tungt, hun ramlet jo ut av vognen, praktisk talt rett på pannen.

Jeg gikk ned til Kia igjen, så de kunne hente oss der. Da kunne vi kjøre ut bilen, om det ble stengetid. Jeg drakk ytterligere en del Espresso. 3-4 stykker. Ble høy i hodet av det.

Klokken fem over fire kom de, Tonje og Espen, og lille, nyfødte Noah. Irina kan sitte i barnesetet til David, som er i barnehagen. Såret til Irina måtte tørkes. Tonje, Espen og de to barna satte av gårde hjem til oss, mens jeg hadde ytterligere et par ærender.

Først nå kunne jeg kjøre min nye bil, min første.

Foreløpig er det som å kjøre en bil man låner. Man er livredd for å krasje, at det skal skje noe. Jeg er ikke vant med bilen, ikke vant med automatgir. Bremsene hogger til. Giren har en innstilling som skal lade batteriet i nedoverbakke, det er lurt å bruke den, selvsagt, men jeg er ikke vant med hvor fort eller sakte det går, og kjørte rykkete, og uvant. Hver brems var bråstopp. Den hogger til.

På Kvadrat fikk jeg ikke til å starte bilen. Det hadde også skjedd da jeg prøvekjørte. Jeg måtte ringe forhandleren, faktisk. Nå hadde jeg verken batteri eller telefonnummer. Men jeg husket hva det var, man måtte trykke bremsen inn. Så starter den.

På Coop Mega, Bygg og bo, var barnesetet utsolgt. Så det kunne ikke bli noe besøk til mor på bursdagen hennes.

Hjemme var min kone Olia med Irina. Jeg laget spaghetti i en fart. Vi spiste alle sammen. I garsjen er så mye verktøy og utstyr til oppussingen av huset at bilen måtte stå ute i gaten. Jeg kjenner ikke bilen, rygget som en snåling, og satte bilen så langt ut, at jeg måtte starte den på ny, og parkere bedre.

Foreløpig er det en hvit elefant. Det er sikkert en veldig bra bil vi vil få veldig mye glede av, den er mye kjekkere å kjøre en mors polo, men ikke har vi barnesete, og ikke har vi plass til den, ennå. Så den står uti veien. Jeg har liksom lyst til å kjøre et sted.

Ny bil, Kia, Elektrisk bil

Her står bilen på veien utenfor huset.

 

Hybris

Nå har høstregnet kommet til Rogaland. Det pøsregner utenfor, og i lyset fra gatelyktene kan vi se greiner på trærne svinge seg hit og dit i vinden. Høstjevndøgn har vært, selv om klokken er 2028 akkurat nå, er det helt mørkt ute. I dag var min første dag på jobb etter fødselspermisjonen.

Jeg var full i lykke. Alt går bra, bra, bra, sa jeg, veldig bra, sa jeg. Laget mitt vinner i fotball, til og med bedriftslaget har vunnet alle kampene i høst, og kapret tredjeplassen i serien, og vår vesle Irina er bare gull og kjærlighet, velstand og glede.

Så kjører jeg hjem fra jobb, jeg har lånt bilen av mor, fikk låne den for å reise på Potetfestivalen på Bryne. Olia var med, enda hun sa hun var trøtt og sliten, og neppe orket å gå i noen butikker. Lille Irina var også med, trygt plassert i bilstolen, og siden i Bebeto, som vi kaller den, overdelen til en vogn, der vi hadde med overdelen, ikke vognen, fra Kiev. Den la vi i en handlevogn, og så kunne vi tusle rundt på M44 på Bryne, med veslegullet trygt i søvn, og ennå ukjent med jenters merkelige glede i handling. Jeg trenger knapt nevne at Olias trøtthet forsvant øyeblikkelig med en gang hun kom i kontakt med en butikk, og kom tilbake for fullt straks handlingen var overstått. Men hun var glad, hun fikk gjort mange kupp. Som jeg sa til henne etterpå, – du vil ikke ha 30 % rabatt, du vil ha 30 % av prisen.

Olia i sitt ess.

Olia i sitt ess.

70 prosent rabatt er interessant for henne. Da slår hun til gjengjeld til som en hauk. Ingen vare er trygge, når de er på godt nok tilbud.

På vei til jobb i dag lugget det liksom litt i bilen, den rant liksom ikke i nedoverbakkene, det var som om håndbrekket hadde hengt seg opp, eller den på andre måter var gått i brems. På motorveien var det ubehagelig, det var like før jeg valgte å ikke kjøre inn på den. Men i morgentrafikken er det leit å måtte svinge av veien unødig, og måtte komme seg inn på den igjen. Dessuten var det bare et kort stykke på motorveien. Jeg kjørte forsiktig. Det gikk heldigvis rimelig bra, til jobb.

Hjem igjen skulle jeg ikke hjem, men til mor. Da er det et lenger stykke på motorvei. Oppe på toppen, like før det går ned til den nye rundkjøringen på jærveien, lugget det skikkelig i femte gir. Nå var det ikke snakk om annet enn å komme seg til side, og få sjekket hva som var galt. Jeg hadde jo sjekket på jobb også, men ikke funnet noe (og åpenbart ikke lett godt nok!).

Det var ikke bare punktert. Dekket var flerret av. Det var guffent.

Så måtte jeg i kast med fullt av ting jeg ikke kan. Jeg har ikke skiftet dekk på bil siden jeg var tenåring, ikke siden jeg flyttet hjemmefra. Med mor på telefonen til å forklare, var det også så som så med håp om å få det til. Det ville nok være lurt å satse på en hvilken som helst annen kombinasjon, enn at mor skulle forklare meg, over telefon, hvordan man skifter dekk.

– Spør etter hjelp, var kanskje det mest fornuftige hun sa. Jeg liker ikke det heller, jeg synes det er svært ubehagelig, det er mye bedre å gi hjelp, enn å be om det.

Heldigvis hadde jeg fått kjørt inn like ved grønnsaksboden på Skjæveland, den som heter Skjæveland, ikke det større gårdsutsalget på andre siden av veien, og litt lenger borte. Uansett, så var det folk der. Og jeg måtte jo spørre, jeg stod jo helt fast der, med bilen. – Vet du hvordan denne jekken, spurte jeg en kar, en østlending. Det visste han, og det forklarte han meg. Det var så opplagt, at det var pinlig å ha spurt.

Meg hjalp det selvfølgelig ikke så enormt å vite hvordan jekken virket. Jeg greide uansett ikke å feste den noe særlig, og måtte på ny ringe til mor, som på ny heller ikke greide å forklare det noe særlig.

Gudskjelov kom karen fra Østlandet kjørende til meg, for å hjelpe. Gudskjelov, han var sendt fra høyere makter, helt nødvendig. Som det så ofte går, prøvde jeg å gjøre tingene selv, ikke være helt håpløs, men det endte opp med at han gjorde praktisk talt alt, uansett. Han skiftet hjulet, man kan si det så sterkt. Jeg tenkte jeg måtte be om navn og adresse, og sende ham blomster, det var det verdt. Men jeg var nok for sjenert til å spørre, så jeg sa bare takk, og tok ham i hånden. Det så nok i det minste ut som jeg mente det.

Snøfall 2.0

Og i dag ble det bare verre…

Min kone og jeg våknet klokken seks. Hun hadde fri, men jeg vekket henne likevel, for å vise henne været og bilen, og fordi jeg forresten uansett gjerne pleier å vekke henne. Det er jo sjelden vi har slikt snøfall i Rogaland. Men de fire årene hun har vært her, har vi hatt det to ganger. Så for henne var det bare moderat overraskende.

Uansett: Vi måtte stå opp. Og hun stod opp hun også, selv om hun hadde fri. Og hun insisterte på å å gå ut og måke bilen, mens jeg spiste frokost. På radioen sa de på riksnyhetene at folk i Rogaland burde vurdere å holde seg hjemme, og i alle fall ikke ta bilen.

Men jeg måtte ta bilen, for bilen var mors, og jeg måtte levere den til henne. Hun skulle også på jobb. Avtalen var å være hos henne klokken sju.

Sju over sju ringte jeg og sa jeg ville bli forsinket. Olia hadde måket og børstet tappert, men snøværet var nok barskere denne gangen. Det var langt frem. Og som vanlig på telefonen var mor full av gode råd, både med hensyn til denne gangen, og med tanke på fremtidige ganger, og ting som før hadde skjedd. Det er flott med gode råd, men situasjonen krevde også handling. Så på et tidspunkt måtte jeg legge på og gå i gang med graving og ordning jeg også.

Vi trenger ikke utbrodere dette så lang tid det tok. Det var likt over hele Rogaland. Glatt og snefenner i oppkjørselen, ingen måking i sideveiene. Snøen lå halvmetertykk i vår kjære grein av Gaupeveien. Også nedover Elgveien var privatfolket ute og måket, en enslig kjørebane var laget for oss bilister.

På Kvernelandsveien ringte mor. Det var håpløst. Søster Tone hadde ringt, det var nytteløst for meg å kjøre til Klepp stasjon. Men nå hadde min mors lange måte å føre samtaler på sin effekt. Før samtalen var avsluttet, var jeg praktisk talt på Klepp stasjon, og så at det var mulig å komme dit. Det var i den andre kjøreretningen en trailer hadde kjørt i grøfta.

Men jeg sier det klart og greit: Jeg gjør ikke gjerne en sånn kjøretur igjen. Der det ikke var snø, var det glatt og uberegnelig. Rundt omkring stod bilene, parkert, sittende fast, ventende, hva de nå drev med. I veien stod de, og mange av dem hadde nok ikke noe valg. Jeg ville nødig bli en av dem.

Jeg kom meg imidlertid frem til mor på Engelsvoll. Hun tok rattet, og kjørte først meg på jobb, så seg selv. Om det kan kalles galskap er kanskje å ta hardt i, men jeg tror jeg vil ha ordene i behold om jeg kaller det ivrig. Min arbeidsdag sluttet sånn rundt ni, og deromkring, hennes for en liten halvtime siden. Det er ikke så mye å gjøre på jobb, for det er få som kommer seg dit.

Etter min korte arbeidstid fikk jeg tilsvarende problem med å komme meg hjem igjen. En liten hajk med andre i samme situasjon brakte meg 0pp til krysset med Engelsvollveien, derfra kunne jeg gå hjem til mor. Der kunne jeg også se lastebilen avbildet under, i ferd med å komme seg opp. Godt hjulpet av spadefolk snakkende hissig russisk. Kult.

Fra Klepp Stasjon til Ganddal tviler jeg på om jeg kommer meg i dag. Jeg er værfast. Dog, værfast hos mor, skal det være gode muligheter til å overleve.

20121213-105209.jpg

20121213-105156.jpg

General Motors – Tidenes største industrikonkurs i USA

Jeg hørte nyhetene på BBC world service i dag morges at det amerikanske megakonsernet General Motors har søkt konkursbeskyttelse under det såkalte chapter 11. Det er en vanvittig nyhet. Dette selskapet ble grunnlagt i 1908, som et slags holdingselskap i regi av industripioneren og bilentusiasten William Crapo – eller Billy – Durant, det er svært mye industri- og bilhistorie her. Durant var på denne tiden president i et annet bilselskap, ikke så ukjente Buick, ledet av den utflyttede skotten David Dunbar Buick, en større oppfinner enn forretningsmann. Durant ønsket en større slags paraplyorganisasjon – nettopp holdingselskap – som kunne produsere flere forskjellige bilmerker. Og det var dette som var hensikten med General Motors.

Historien

I 1908 var det slett ikke sikkert at bilindustrien skulle bli vellykket, og i alle fall umulig å vite i hvilken form den skulle bli det, diskusjonen gikk fortsatt om vogner var best med eller uten hester, og de fleste steder i verden var det ikke engang noen diskusjon, hester var best. Men Billy Durant gjorde på denne tiden veldig mye riktig, og fikk seg en ledende posisjon i en industri som skulle vokse seg ut over alle forestillingsevner. Han gjorde også noe galt, for i likhet med de fleste optimister, overvurderte han også mulighetene noen ganger, og i 1910 ble han på grunn av finansielle problemer tvunget ut av selskapet han hadde etablert, bare for å kjøpe det tilbake igjen i 1916. Kjente merker som nevnte Buick, Cadillac og året etter Chevrolet var allerede inne under paraplyen til General Motors, i tillegg til en rekke andre merker som i dag ikke er så kjente, i hvert fall ikke i Europa.

Det er industrihistorie, dette, og verdenshistorie. Gjennom  å følge historien til General Motors kan man følge mye av den amerikanske kulturen gjennom forrige århundre og frem til i dag, man får med seg oppturer og nedurer i økonomien, man får med seg forholdene for arbeiderne og søkkrike eiere, og man får hele populærkulturen fra 50- og 60-tallet og fremover. Teknologisk utvikling får man også med seg. Og siden amerikanerne på de fleste av disse områdene var ledende i verden, så ble deres historie snart etter resten av verdens historie. Fra den berømte krisen med depresjonen i 1929, har den økonomiske utviklingen i USA også smittet over til resten av verden. Og populærkulturen med pop- og rock som oppsto i USA fra litt utpå 1950-tallet, har siden blitt nærmest enerådende over hele verden. Og bilen stod sentralt, og de fleste av bilene kom fra General Motors i Detroit.

General Motors overtok for Ford som det selskap i verden som solgte mest i 1931, og gav ikke den ledende posisjonen fra seg før i 2006. Det er utrolig, det er 75 år i rekkefølge som verdens mest solgte bilmerke, eller merker, siden det er flere merker som hører inn under General Motors paraply. Fra 2006 til i dag var General Motors nummer 2, etter japanske Toyota. Hvor uhørt det er for amerikanerne at et japansk selskap skal selge flest biler i verden, er vanskelig å sammenligne med noe. Både bilen og produksjonen av den er så knyttet til amerikansk kultur, det er USA som er billandet, det er de som gjorde de nødvendige oppfinnelsene for at bilene skulle fungere, det er herfra samlebåndet kommer, utviklingen av forbrenningsmotoren, det ene og det andre. Det er også i USA bilen først gikk fra å være et overdådig luksusgode, til noe alle kunne eie, og skulle eie. Det er også i USA bilen trengs, med enorme landskap og store avstander, og brede fine veier. En øy som Japan?

Hva som gikk galt for General Motors og de andre store amerikanske bilselskapene Chrylser og Ford må de fleste som finner frem til denne posten ha fått med seg fra andre steder. Jeg liker godt sammenligningen med dinosaurer, amerikanerne klarte rett og slett ikke å følge med på sine egne spilleregler. Det er markedet som rår, og det nytter ikke å produsere store, bensinslukende biler når oljeprisen går opp, og miljøvern blir et krav. Når de endelig skjønte at de måtte omstille seg, var det allerede altfor sent, og det temmelig uavhengig av finanskrisen, den fremskyndet bare døden som måtte komme. Japanerne produserer rett og slett bedre biler. Og da har ikke amerikanerne i følge egne spilleregler livets rett.

En gigantisk konkurs

Det er ikke riktig som andre medier skriver at konkursen til General Motors er den største i verdenshistorien. Jeg ble selv litt overrasket da jeg sjekket og kontrollsjekket, og fant at General motors på det meste i år 2000 var verdsatt til drøye 350 milliarder kroner (aksjekurs $ 94). Det er nokså det samme som Statoil. Til sammenligning hadde Lehman brothers verdier for 691 milliarder ved sin konkurs i fjor høst. Og det var i dollar. Og fra dem oppsto ikke noe nytt selskap, slik det nå vil gjøre med General Motors, Lehman brothers forsvant og de 691 millarder dollarne med dem. Tilbake i 2002 var det etter dot.com (eller for dette selskapet var det mer mobilbølgen) bølgen et gigantselskap verdt 102 milliarder dollar som gikk over ende, world com. Det hører med til historien at denne sammenligningen min ikke er helt rettferdig. Med General Motors brukte jeg aksjeverdsettelsen, med de andre bokførte verdier. Men selv med bokførte verdier kom ikke General Motors seg høyere enn 5’te plassen, med sine 91 milliarder dollar. Det er dog en gigantisk konkurs, og en konkurs omtrent umulig å forestille seg.

For hvordan er det mulig å gå fra verdens største bilselger til konkurs i løpet av bare et par år? De må jo ha anstrengt seg for hardt for å selge disse bilene sine, og solgt dem billigere enn de kunne, for å beholde posisjonen som nummer 1. I årsrapporten jeg leste for 2003 var de riktig så selvsikre, det var ingen antydning til at de skulle være presset, de forsikret oss om at den gode følelsen vi fikk i bilene deres, var den vi alltid skulle få, og de skulle fortsette å jobbe knallhard, for fortsatt å være best i alt. Det er ganske utrolig at de seks år etterpå er konkurs.

Enkelte av de andre monumentale konkursene de siste årene har hatt sin noenlunde logiske forklaring, de har skyldtes åpenbar udugelighet eller til og med kriminalitet. Lehman brothers holdt på med en spiral der det med tiden ikke var forskjell mellom lånte og egne, kunstige og ekte penger, det ble bare tall i datamaskinen, og man vil i fremtiden kunne forklare den like forenklet som vi forklarer alle konkursene etter krakket i 1929. Worldcom hadde investert med en tro på fremtiden som vokste seg like kunstig høy som aksjekursene, og da regningen kom og skulle betales med ekte penger, så gikk det ikke. Et annet eksempel er Enron, den sjette største konkursen, 65 milliarder dollar var deres verdi, og de hadde i årevis vært både analytikernes favoritt på Wall street og de ansattes favoritt, og vinner av mange kåringer som det beste selskap å jobbe i, det best drevne selskapet, og egentlig de priser man vinner slike kåringer. De vant imidlertid alt sammen på falske tall, og jukset og trikset og skjulte tap gjennom alle slags underselskaper og pussige handler med seg selv. Til slutt kom det for en dag, favorittselskapet gikk konkurs, og styreformannen Kenneth Lay havnet i fengsel som USAs den gang minst populære mann.

Det er vanskelig å peke på hvilken tilsvarende feil General Motors har gjort. Denne konkursen er ikke så åpenbar. Den viser bare hvor fort det kan gå, selv blant et av verdens aller største selskaper, og uten at udugeligheten blir så eventyrlig som den i andre konkurser har vært.

Roger and me

Denne konkursen stiller vel kanskje også debutfilmen til den amerikanske dokumentarfilmregissøren Michael Moore i et annet lys. Den handlet om hvordan General Motors konsernsjef Roger Smith ville legge ned en fabrikk i byen Flint, Michigan, Michael Moores hjemby, og den fabrikken faren hans jobbet i. Flint har for øvrig historisk sus, det er herfra han var, Billy Durant, eller det var rettere sagt her han gjorde avtalen med David Buck, og opprettet General Motors første hovedkontor. Fabrikken ble nedlagt. Nå er det ganske så mange andre fabrikker som også vil bli nedlagt.

Den gang tok alle parti med Michael Moore, men historien har vist at tingene ikke alltid er så enkle som populærversjonen fremstiller dem som. At arbeidsplasser blir nedlagt og flyttet til land de er billigere er forferdelig for dem som blir berørt, men det nytter heller ikke å holde ulønnsomme arbeidsplasser kunstig i live. Ingen vil kjøpe et produkt de kan få billigere og bedre andre steder.

General Motors og populærkulturen

Michael Moore var kritisk, men opp gjennom årene har General Motors fått svært mye hjelp av populærkulturen. Både i musikken og i filmer fra 50- og 60-tallet står biler fra General Motors sentralt, ofte så sentralt at noen av sangene kunne vært rene reklamesanger. Dette var fra uskyldens tid, da man ennå ikke hadde begynt å betale for produktplassering i filmer, og man ennå ikke betalte rockestjerner for å opptre i reklamesnutter. Rocken og bilen henger uløselig sammen, og mange av bilene det synges om er nettopp biler som blir produsert av General Motors. Samme skjebne lider jo de to andre store, Ford og Chrysler. My baby drew out, in a brand new cadillac, Mustang sally, Think I’ll pack it in, and buy a pick up og From a buick 6 er bare en remse jeg kom på i farten. Det finnes mange, mange, mange flere.