Langhelg i Bergen – og hjem igjen

Det var deilig å være en langhelg i Bergen. Fjernt fra nyheter, fjernt fra internett. Men man savner sin familie og særlig sitt barn. Før i livet var det alltid kjekkest å reise ut, ut på eventyr. Nå er det vel så kjekt å komme hjem til en glad kone og et strålende barn. Da er det bare ikke å la nyhetene som rir verden om dagen ødelegge for én.

Først besøkte jeg en gammel venninne fra studietiden, teatertiden. Hun har delvis holdt frem med livet vi levde. Men virkeligheten innhenter henne også, med voksen alder følger en del ting. Det er ikke bare å la det stå til på scenen og på fester, som vi kunne før. Vi rakk å besøke to restauranter mens vi var der. Den første hadde kelner til oss med deler av slekten fra Ukraina, så jeg kunne teste russisken min – og hans. Dette gjorde at jeg tok i også i bestillingen, helflakse vin, og både primo og secundo på den italienske restauranten, skikkelig opplegg.

Deretter skiftet jeg beite, til en venn som har funnet seg kjæreste fra Brasil, slik jeg har fra Ukraina. Det var femårs jubileum for hennes opphold i Norge. Jeg var der da hun kom. Nå var jeg der igjen. Min venn og kjæresten snakker portugisisk, slik jeg og min kone snakker russisk. Så når  kona ringer, blir det russisk på meg og henne, portugisisk på min venn, og hans. Hvem skulle trodd det da vi gikk ut videregående sammen for snart 25 år siden?

Lørdagen reiste jeg og min venn jeg besøkte til Kvamskogen på skitur. Det er lenge siden! Men veien dit føltes som jeg har kjørt den hele tiden, nesten hjemmekjær. Skituren var flott, fint vær, men dårlig snø, og dårlig kropp, kan man legge til. Man blir vel kanskje litt stiv og støl med årene. Eller var det bare at jeg ikke har stått på ski på noen år, som gjorde at jeg følte meg ustødig og klønete nedover. Selv ploging var vanskelig.

Tvillingtoppene

Opp Tvillingtoppene på Kvamskogen

På kvelden var det middag hjemme i anledning femårsjubileet, og rikelig med vin ut over kvelden. Vi snakket om alle de tingene vi pleier å snakke om. Og et par nye, siden tiden går, og vår livssituasjon endres.

Både opp og ned kjørte jeg med kystbussen. Prisen er mer enn doblet fra sånn det pleide å være. Jeg vurderte alternativ, kjøre selv i min elektriske bil, eller ta danskebåten opp, kanskje med min bil inni. Det endte altså med kystbussen. Fly ville kommet på opp mot 3000 kroner denne helgen. Dyrt, for en tur til Bergen.

Jeg klarer å lese, og få gjort ting på bussen. Oppover hadde jeg tilgang på Internett, men det kan også være en forstyrrelse for meg. Facebook klarer jeg å holde meg unna, men jeg må liksom sjekke Twitter. Så går tiden. Og så blir jeg engasjert, og provosert. Det er krig i Ukraina igjen, i Donbass. Avdiivka, heter byen. Det er best å holde seg unna, ikke tenke på det, ikke snakke om det. Det finnes en filmsnutt fra begynnelsen av januar, der John Mc Cain og en annen amerikansk senator er i Ukraina, og snakker til ukrainske soldater. De snakker om en offensiv som skal begynne 20 januar. De har det kanskje best, de som ikke vet. Jeg skulle gjerne vært en av dem.

Så jeg leser heller gamle bøker, gamle dikt. Edith Södergran er en poet jeg har oppdaget. Hun ble tidlig rammet av tuberkolose, samme sykdom som faren døde av. Og da den russiske revolusjon kom i 1917, mistet familien Södergran formuen sin. De kunne heller ikke reise mer til St. Petersburg, fra hjemmet sitt i Raivola. Plutselig var det grenser i verdenen hennes. Hun hadde da seks år igjen å leve, med stadig mer sviktende helse. Likevel skriver hun noen av de mest livsbejaende dikt som er utgitt, hun insisterer på å leve og å skrive i triumf. Det er imponerende og suggererende gjort. Den andre boken jeg leste var Et mord i Kongo, av Morten Størksnes. Han og Kongo har jeg skrevet om i en eldgammel post, jeg vet ikke om jeg vil stå for det jeg skrev den gang, nå. Boken om mordet i Kongo var ikke så verst. Jeg lånte den av min venn, eller fikk den.

Og hjemme har lille Irina vokst noe så ubegripelig på de få dagene jeg har vært vekke. Hun snakker og snakker og snakker, en rekke med nye ord, og stadig oftere setninger på tre ord, stadig mer komplisert. Stadig oftere har hun også en egenvilje, som at hun ikke vil ha på bleie og sier njet, eller skjønner hva som er på ferde, og har andre forslag. Noen ganger tar hun også initiativet, ikke bare med å gripe hånden vår, og føre oss dit det skjer, men også med å snakke og å foreslå. Hun synger i vei på sanger hun har hørt på YouTube, og av meg. Hun er helt etter trykket og uttalen av ordene, men hun klarer ikke å skille dem, og det går ikke an å skjønne hva hun synger, om man ikke vet det fra før.

Andre ting har også skjedd, til minne fra denne posten til ettertiden. Mandag var temaet manglende strøm, ganske kritisk, med null respons fra bilen, mistet lader til en PC, og et eller annet som har skjedd med stereoanlegget, så det ikke slår seg på. Gradvis blir alle disse problemene løst. KIA-eiere som forviller seg bort til denne posten, kan få vite at problemet med manglende strøm er kjent, med meg var det min egen feil, men jeg fikk likevel gratis hjelp uten problemer av noe slag. Hjelpen var en liten sjokkstart av 12-volts batteriet, en boost, som de kalte det, og så var alt i gang. Det har det også vært siden.

Etter bilen hadde fått tilbake strømmen sin, reiste vi alle sammen i vår lille familie ut og stod på skøyter på Jærhagen. Vi kjøpte til hele familien, Irina, Olia og meg, under tusen kroner. Irina med sine to år og fire måneder er selvsagt altfor liten til skøyter, hun fant ikke ut av det, men vi holdt henne, og hun skøytet. Enda har jeg ikke helt funnet ut av om hun syntes det var mest kjekt, eller mest skummelt. Det får vi snart se når vi hører om hun vil ut dit igjen. I alle fall har hun snakket litt om katatasja, som er å stå på skøyter på russisk. Også før hun fikk seg skøyter selv, så hun med stor forundring og nysgjerrighet på de som allerede hadde, og skled rundt på isen. Snart gjør hun det selv.

Babmi! Jærhagen, Barn på skøyter

For første gang på isen!

Forblåst tur til Hellestø

I en travel hverdag uten blogging og lite av det meste fant lille Irina og jeg endelig anledning til å være sammen en hel dag og reise ut til stranden i går. Det har vært en spesiell måned, september i år, veldig varm, og i går var ikke noe unntak med 18 grader i det måneden går mot slutten. Det var sjelden så varmt i juli, etter hva jeg forstår, vi var i utlandet. Gårsdagen var imidlertid ingen solskinnsdag, det var overskyet med tunge skyer, og det var sterk vind. Det er ikke det beste været for å reise på stranden, der er vinden sterkere og temperaturen kaldere, men det var siste sjanse for dette året å få en slags «sommertur» ut dit. Så jeg pakket intet mindre enn den gamle tursekken, med god plass, og så satte vi oss i bilen og reiste av gårde.

Med oss hadde vi kokeapparat, pølser og pølsebrød, og det som med det hører til, sjokolade, kaffe og appelsin, grapseved å brenne, varme klær og litt leker til Irina. Jeg var ikke så sikker på veden, men vi har så kolossalt mye etter at konemor Olia har hatt storopprydning i bedene rundt huset, og hos naboen, i tillegg til alt plankeverket som følger med skifte av hele kledningen på hus og garasje, pluss ny terrasse. Selv om et lite strandbål ikke monner i det hele tatt, føles det liksom greit å få brent unna litt. Det ble ikke noe av, riktignok, bål og barn går ikke når man er alene, særlig ikke i sterk vind, det visste jeg jo egentlig. Men ok, vi hadde i hvert fall muligheten. Det er viktig for meg, man skal ha muligheter, også mange man ikke utnytter. Det er livsvisdom.

Hverdagsvisdom er at Irina sovner i bilen om hun har hatt en litt kort natt, eller litt travel dag. Og hun sovner når man ikke tenker på det, sjelden når man håper hun skal gjøre det (dette er ren matematikk, folkens, det er såpass ofte man ikke tenker på det, og såpass sjelden man håper hun skal sovne, det er klart hun sovner oftest når man ikke tenker på det!). Jeg var hele tiden litt i stuss hvor vi egentlig skulle. Hellestø er liksom bålstranden vår, der finnes det knauser å brenne mellom, men det er også blant de mest forblåste. Jeg hadde jo også i tankene at det fort kunne bli bare kokeapparat, og at kanskje det viktigste ville være å finne le for vinden.

Det mektige synet av kraftige bølger langs den store stranden overbeviste meg. Her ville vi være. Vi parkerte, og jeg ventet til Irina våknet før vi forlot bilen. Klokken var da omtrent to.Hellestø, Strand, Jærstrender, Hav og himmel, Himmel og hav, Sol i skyer, Naturen, Mektig, Sublim, Svaberg, Strand

Ankomst

Irina har dette herlige, overraskede blikket hver gang vi kommer ut av bilen. Hun har jo aldri peiling hvor vi skal, og fra barnesetet har hun ikke all verdens oversikt hvor vi kjører. Plutselig er vi liksom fremme, og et helt nytt sted, eller helt annet sted. På Ølberg kjenner hun seg igjen. På Hellestø har vi ikke vært på noen måneder, så om hun kjenner igjen stedet eller kjenner igjen stranden er ikke godt å si. Glad er hun i alle fall, og løper av gårde på de små bena i de altfor fine rosa joggeskoene kjøpt av bestemor på Klepp stasjon. De skoene skal få kjørt seg denne strandturen. Men, som jeg tenker, sko er til for å brukes. Om kort tid er de for små. Sko er til for å ha det kjekt i dem.

Vår tur på Hellestø når vi har bål å kanskje brenne går alltid til høyre, bort til knausen med den ene viken, der borte det ikke går an å parkere lenger. Det er noe som henger igjen fra barndommen, kanskje, det var det fritt frem å parkere der, og kort vei ned. Det er også det beste stedet. Men fra den nye og større parkeringsplassen er det et stykke å gå. Og det er få som gjør det, ingen denne forblåste lørdagen.

Irina er ikke vanskelig å be. Jeg må løfte henne over den skitne elvebekken nesten hver eneste strand har her i dette området av Jærstrendene, det er alltid rennende vann å krysse, og skilt fra kommunen om at det er tatt målinger, og at vannet er for skittent til å leke i. Jeg vasser likevel gjennom det i sandalene jeg har på meg. Også sandalene får kjørt seg. De en gang fine sandalene fra Nike holder seg langt fra så godt som de jeg kjøpte for 20 kroner, eller så, på Krim i 2009. De bruker jeg hele tiden, som tøfler mens jeg skriver dette, og er godt kvalifisert som kandidat til det mest nyttige fottøyet jeg har kjøpt i mitt liv.

Vi må lete litt etter et sted å være. Jeg hadde liksom en ide om at det skulle være le for vinden et sted på eller i nærheten av den landøyen som er der, en landøy er som en øy, men den ligger på land, strand og vann rundt, gress og stein på øyen, som en ordentlig øy. Le for vinden var det imidlertid ikke. Og det var så mye vann i sjøen at det nesten ikke var plass på det som ville vært lesiden, det var sjø opp hele viken.

På landøyen var gresset vokst veldig høyt. Det var aldri slik i min barndom. Lille Irina er veldig tålmodig med å gå, syter aldri, men her ville hun holde i hånden. Gresset var høyere enn henne. Hun fikk med seg det nye ordet, sjøen, og gjentok med store øyne sjøen, i det vi stod og så på den. Hun fikk imidlertid aldri inn ordet bølger, enten fordi hun ikke fikk til å si det, eller at hun aldri helt skjønte hva det var. Det holdt med sjøen.

Jeg tenkte kanskje vi burde reise et annet sted, med mindre vind. Her var det den lange veien tilbake til parkeringsplassen som reddet oss. Så uhorvelig langt er det ikke, noen hundre meter, men for langt til at man går det på et øyeblikk. Vi fant heller en plass mellom noen steiner, der det blåste litt mindre, men fremdeles var så kaldt at jeg måtte ha på treningsjakke og Irina ha på kjeledress. Hun var begynt å hikke i den tjukke buksen og fleecejakken. Uten fleecejakke, men med kjeledress, gikk det bra. Det var kleskoden.

Mat

Ny lærdom – eller gjenlæring av gammel kunnskap – var at kokeapparat på rødsprit ikke virker i sterk vind. Jeg vet ikke om det er noen som bruker slike apparat lenger, nå er det gass som gjelder, propan, atskillig mer effektiv. Det er ikke allmenn kunnskap å lage mat utendørs. Nåtidens felles referansepunkt er engangsgrillen. Med kokeapparat heller man rødsprit i en beholder, og fyrer opp. Stekepanner og gryter kan settes på. I kaldt vær virker det godt, vi har frest opp pølser i kuldegrader til fjelles. Men i vind blåser flammene vekk. Karakteristisk kunne lille Irina ta både på pølsene og på stekepannen mens det «stekte», i hermetegn, hun trente ikke legge begrensninger på nysgjerrigheten som følge av brente fingre.

Hellestø, Pølser, Kokeapparat

Varme pølser?

Selv kalde og lunkne var pølsene en storsuksess. Hun svelgte ned tre stykker, to der med stekeapparatet, og så senere enda en, helt kald. Hun likte også å ha på ketsjup, et ord hun gjentok – «kettp» . uten helt å få det til, så godt hun likte hun det, at hun snek seg til å slikke av bare ketsjupen av og til, ikke så nøye med pølsen. Og enda mindre med pølsebrødet. Jeg spiste min dose på seks pølser, slik at vi hadde én med hjem av pakken på ti vi kjøpte.

Så var det uforskning. Først var det en liten pause med litt lek for Irina, mens jeg spiste min mat. Jeg hadde jo et lite håp om å få litt varme inn i pølsene, noe som bare i aller beste fall kan kalles delvis vellykket. Det var knapt lunk. Men mat må man ha, og med ketsjup, sennep, spørstekt løk og gode pølsebrød er det ikke vanskelig å få det ned, og vi hadde gammel cola å skylle ned med. Mens jeg spiste, lekte Irina for seg selv med spadene og bøtten vi hadde med. Hun liker å pusle sånn for seg selv, eller sammen med andre, i sanden. Hun er slikt et barn akkurat som det skal være.

Og så – endelig – var det utforskning. Jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det er å rusle rundt på svaberg og knauser langs stranden, klatre opp og ned, se på den ville sjøen, gå så nærme man tør. Jeg var flere lag ekstra forsiktig, nå som Irina var med. I baktankene hadde jeg også alle som er skylt på sjøen i England og Skottland denne sommeren, uerfarne folk som ikke skjønner sjøen er lunefull. Plutselig kommer en bølge større enn alle andre. Lille Irina og jeg var mer enn trygge. Og Irina skjønte herlig at disse steinene her, de gikk det an å kravle på. Så det gjorde hun, med min hånd som støtte, eller alene. Dette er noe nordmenn skulle ha i blodet, synes jeg. Hvilke steiner det går an å klatre på, hvor bratt det går an å gå, hva som kan være glatt eller løst og utrygt, hva som går helt fint. I en alder av to år er Irina i full gang av å lære det.

Hjem igjen

Her, mens jeg skriver dette står solen akkurat opp over fjellkammen i Melshei, til en ny, varm og vindfull dag. Det er godt å leve nær naturen, å la seg glede og fylle av liv av den. Irina og jeg går ut hver kveld, men kommer ikke så langt etter at jeg har vært på jobb. I helgene forsøker vi å kompensere, og om søndagene er det alltid ut, om det ikke er noe annet på gang, bursdager eller noe sånt. Forrige helg var jeg i Stølsheimen, noe jeg håper å få skrevet om, ellers har vi vært ganske flinke til å utnytte tiden vi har. Året jeg var i permisjon var vi ute mer eller konstant. I går var vi altså på Hellestø. Det gjelder å overvinne den lille motviljen mot å bevege seg bort fra den behagelige komforten man er i, komme seg bort fra innevarmen, ikke bare sjekke hvert minutt hva som har skjedd siden sist på internett. Min erfaring er at man alltid får igjen for det, det lønner seg alltid.

Hjem igjen fra den lille landøyen vår gikk vi i motvind. Vi hadde hentet frem den lille plastballen. Jeg kunne sparke den av gårde av alle krefter. Så ville den blåse tilbake til oss. Alt mens lille Irina løp etter, hylende av glede. Noen ganger spilte vi liksom litt fotball også. Noen ganger satt hun seg ned i sanden også. Eller la seg ned. Det er svært, svært viktig med god tid, når man er på tur med barn. Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

I nærheten av den andre landøyen, den som er mer et klassisk svaberg, uten gress og planter, bare stein, og like ved stien ned fra parkeringsplassen, der oppdaget Irina sjøen og bølgene. Så der satte hun seg ned. Minst en gang feilberegnet hun bølgene, eller tenkte ikke på dem, så de kom opp og skylte over henne, eller under henne, rettere sagt. Da ble hun overrasket, og krøp opp, spørrende i blikket til meg, hva var dette for noe? – Det var at du lærer hvordan bølgene virker, lille Irina. Der det er vått, vil bølgene komme en gang til. Der det er tørt vil de sannsynligvis ikke komme, men de kan komme der også. Det gjelder å passe på. Og det er veldig gøy å presse det litt, ta litt større sjanser enn man egentlig kan. Ikke bare risikere å bli våt, men faktisk å bli det.

Bølger, Lek, Hellestø, Barn

Våt?

Vi klatret som bare juling over det ganske lille svaberget også (lite relativt sett, det er et par mannshøyder opp til toppen, og det er litt å gå oppe på toppen og langs den lille eggen også, bare at det andre lenger bort er så mye større). Irina fikk lære at sko med sand og særlig våt sand er glatte, så da får man ikke feste, og man sklir ned. Det går an å kompensere, ved gå raskt opp, løpe, eller finne fester på knausene. Foreløpig er beina hennes så små at det er ikke lett å bevege dem fra feste til feste, og hun får ikke fart nok til å løpe opp. Så hun må holde i fars hånd. Da går det helt fint. Hun kan klatre hvor hun vil.

Irina, Klatring, Stein

Alt under kontroll.

Og så kommer den store overraskelsen for meg. Da vi endelig, etter enda en god del tid (hun satt ved bølgene på andre siden av svaberget også, og ble nesten skylt på en gang til, men nå løftet jeg henne opp, så hun slapp det), kommer bort til stien opp til parkeringsplassen, så vil ikke Irina opp den. Hun vil opp, over sanddynene. Det får hun lov til. Og hun er ganske ustoppelig, går helt opp til toppen, mister balansen, og faller nesten ned skråningen, uten å bli skremt av det. Hun går på, i høyt gress, og med bratt sandbakke ned på begge sider. Jeg forsøker å lirke henne mot venstre, dit vi skal, dit bilen er, og det går litt tid før hun finner seg i det.

Der nede er gresset så høyt og tett at jeg må leie henne, og gå foran. Vi kommer omsider til den brede stien, men hun vil ikke gå den. Hun vil ha mat, faktisk talt, og prøver alle ordene hun kan for at jeg skal forstå. Jeg trodde hun mente sjokolade, eller brus, men nei. Det var pølse, kald pølse. Den smalt hun rett ned, med sand på fingrene, og på pølsen.

Så ville hun ennå ikke gå. Hun likte seg der, på strandstien. Vi skulle sitte ved siden av hverandre, der. Jeg fant frem mitt siste triks, såpebobler. I vinden blåste de helt av seg selv, myriader av bobler, som forsvant bort over det høye gresset med en gang. Helt umulig å løpe etter, og fange. Det var likevel stor stas. Irina prøvde selv også, inntil hun i kjent stil helte ut resten av såpevæsken, rett på bakken. Så var det slutt, tomt. et ord hun ennå ikke har verken skjønt eller sagt.

Ennå gikk det en drøy halvtime, minst, før vi var tilbake i bilen. Enda det var knappe hundre meter til parkeringsplassen, og nye hundre meter over den, til bilen. Irina kikket på steiner, holdt i et gjerde, holdt på med sine ting, i sin verden. Jeg gikk langt foran, la fra meg sekken, la sekken i bilen, var ute av syne for henne, uten at det fikk henne til verken å stresse eller skynde seg. For henne var denne siste etappen vel så interessant som alle andre. Det er noe fascinerende med barnesinnet. De har ikke lært hva som er sjelden, og verdt å bruke oppmerksomhet på, og hva som er vanlig, og til å gå forbi. Irina er svært opptatt av steiner hun kan plukke opp, og kaste bortover. Eller bare se, og plukke på.

Hellestø, Barn, Sti

Hjem igjen

Hjemme fortsatte utedagen straks med en kort tur bort til skolen i nærheten, der det er litt lekeapparater for henne, og apparater til litt trening for meg. Konemor Olia hadde fikset takrenne og fått malt litt og saget til terrassen mens vi var ute. Nå ruslet hun med oss for å se på resultatet av arbeidet, og for å få snakket litt med oss. Irina satt på trehjulssykkelen, men var ikke så interessert i huset, hun ville til lekeplassen. Så det fikk hun lov til.

Først nærmere var vi hjemme, inne, og fikk kyllingmiddagen i ovnen. Det var å spise og å sove. Begge deler gjør man svært godt, etter slike lange, gode utedager.

Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

dsc_1732.jpg

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

dsc_1725.jpg

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

dsc_1723.jpg

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

dsc_1730.jpg

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

dsc_1735.jpg

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

dsc_1731.jpg

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

dsc_1751.jpg

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Søndagstur med Irina over Stokkalandsfjellet

Jeg poster ikke mange bilder her på bloggen for tiden. Det er to grunner til det, begge ganske gode. Den ene er at jeg er i ferd med å gå tom for plass. WordPress gir bare 3Gb gratis, eller så. De er snart brukt opp. Den andre er at jeg ikke er helt komfortabel med å eksponere lille Irina på det åpne nettet. Så inntil videre vil hun bare bli beskrevet i ord. Naturen vi går i er det imidlertid ingen restriksjoner på.

image

Opprinnelig tenkte jeg å skrive en samlende post om alle turene vi har hatt, så langt i år. Men ordrik som jeg er, este posten om dagens lille, ubetydelige tur ut, og tok hele plassen. Dessuten ble jeg forstyrret, min kone Olinka ville heller at jeg skulle legge meg enn skrive blogg. Sånt diskuterer man ikke med. Posten ble skrevet ferdig mandag morgen.

Hver søndag går vi ut, om vi ikke har andre avtaler. Irina i bæremeisen. I dag gikk vi over Stokkalandsfjellet, rundt på baksiden, og opp. Det er et landskap i store forandringer. Boligbyggingen tar overhånd. Irina satt og sov i bæremeisen. Brydde seg ingenting om det.

Jeg hørte podkast med In our time, slaget ved Agnicourt. Henrik V, udødeliggjort av Shakespeare, eller enda mer udødeliggjort av ham. Det et blant britenes mest berømte slag, en heroisk seier over franskmennene. Etterpå hørte jeg et program om Machiavelli, og de italienske bystatene på hans tid. Deltakere var foruten programleder Melvin Bragg, Quentin Skinner, Evelyn Welch og Lisa Jardine. Det var uventet friskt, om Machiavellis livshistorie som jeg ikke var klar over, hvordan han selv ble offer for den statsmakten han senere skrev måtte være streng og om nødvendig spre frykt, hvordan han bygger på romerske forfattere og tenkere, analogien om løven (som er sterk) og reven (som er lur), og en virkelig fin problematisering og diskusjon om det er riktig av en fyrste å være umoralsk, og hva Machiavelli mente om det.

image

Pausen hadde vi helt oppe på den øverste toppen. Det er noe sånt som 187 meter over havet, småtterier, slik det er rundt oss. De har ryddet for trær, og satt opp benker og hus, ikke som det hadde vært om jeg fikk bestemme. Jeg foretrekker stubbe og stein, jeg synes vi tar oss for mye til rette. Ødelegger landskapet. Jeg ser ned på den store veien de har bygget ved Vagleskogen, byggeplassen like ved. Så enormt de har bygget ut på Foss Eikeland.

Mer skal det bli. Mer skal det bli.

Lille Irina våkner opp, og får seg en grov skive med brunost. Varm solbærsaft. Hun har sovet gjennom to program fra In our time, 84 minutter. Hun er alltid stiv i føttene etter det. Men hun våkner til liv. Tumler rundt på plassen. Faller i jord og søle, den minste hindring et vanskelig for uvante og stive, små ben. Jeg løftet henne opp, og lar henne tumle.

image

Det er mange som bor i området nå, og selv en grå dag som denne er det flere som går forbi plassen mens vi er der. Det blir som regel vekslet noen ord, folk er i godt humør når de er ute. Og Irina ser på dem med store øyne, de fleste har noe å si henne.

Ned igjen vil jeg at Irina skal gå litt selv. Det er optimistisk, selv om hun ikke hadde hatt tykk kjeledress og lag på lag med klær under, og fremdeles litt stive, kalde bein, kanskje, etter å ha sovet over halvannen time i bæremeisen. I hvert fall er hun litt mer ustødig enn når vi bare går rundt vannet, og hun får ut og løpe etter bare å ha sittet litt i vognen. Noe av skylden for knallene og fallene må også det ulendte terrenget ta. Det er ikke ment for barn knapt over året å gå i. Det er skogssti, ned fra en bergtopp, stein, røtter, gjørme og søle. Jeg holder henne i hetten, og hun gir seg utfor uten å frykte noen ting. Dette er gøy!

Sony Xperia Z5, Mosaikk

Mosaikkfunksjonen til Sony Xperia Z5 viser oversvømmelsen i østenden av Stokkalandsvannet.

Det gikk selvsagt sakte nedover når Irisjka skulle gå selv. Etter noen minutter pleier hun også å få nok, og setter seg pladask ned, blid og fornøyd. Jeg setter henne på en stein, i det minste, så hun ikke blir sittende på den våte marken, og gir henne litt sjokolade. Så er det videre.

Så er det videre. Klokken nærmer seg fem, det mørkner, og til kvelden er det meldt regn. Vi er ennå langt hjemmefra, så jeg må bære henne litt. Ennå forsøker jeg å sette henne ned, tid om annen, så hun får trent litt, og vennet seg til å gå i all slags terreng, og like det. Men det blir stadig mer bæring, og mindre egen gåing.

Sony Xperia Z5, Gammel film

Filteret «Gammel film» på Sony Xperia Z5 viser Storånå gå over sine bredder på Ganddal.

Til slutt setter jeg henne i bæremeisen. Det er når vi er kommet frem til bilveien igjen, på baksiden av toppen. Tenk at det skal være bilvei her. Jeg har så mange minner fra stedet, fra jeg var liten. Rett over toppen på Stokkalandsfjellet var vi sjelden, som regel gikk turen ut fra Ullvaren på Foss Eikeland, og vi gikk ikke helt opp. De gangene vi gikk opp, var toppen målet, og vi gikk ikke ned på andre siden. Det pleide være mark og myr, der. Nå er det bilvei. Tidene forandrer seg, og ikke nødvendigvis til det bedre. Dog er det vanskelig å argumentere mot at folk skal ha et sted å bo. Det er et reelt og vanskelig spørsmål hvor det skal være. Matjord bør ikke tas, friområder ikke heller – hva er det da igjen? Det er vanskelige spørsmål.

Med Irina i meisen går det fort ned. Batteriet på iPhonen der jeg spiller av podcastene er tomt, så nå blir det i stedet lydbok fra Sony-telefonen, telefonen som har tatt bildene på denne siden. Lydboken er Korstogene sett med arabiske øyne, jeg hører på med begrenset interesse. Lydbøker har jeg aldri helt fått taket på. Det er foredrag og podkaster med radioprogrammer som er tingen for meg. Noen av bildene jeg legger ut er tatt med noen av filtrene telefonen tilbyr, de viser hvor mye det har regnet i området. Jeg har fotografert disse motivene ofte, derfor tenkte jeg å krydre det litt, med å legge på disse mer eller mindre morsomme filtrene. Det er området rundt Stokkalandsvannet, i det ugjenkjennelige.

 

Sony Xperia Z5, Nostalgi, Mobilbilder

Dette filteret heter «nostalgi», og man kan selv velge i hvilke fargetoner nostalgien skal være. Her er det gult. Det kan se ut som en flod i jungelen eller regnskogen, men er bare Storånå på Ganddal.

Hjemme har som vanlig Olia gjort stort arbeid på og rundt huset. Nå er det rydding det går i. Alt tar lenger tid enn ventet. Vi har også fått arbeidet stoppet litt opp, med at vi må bestille nye planker. Hun mangler materialene til å bygge videre. Det ligger også og flyter i gårdsrommet. Vi har arbeidet over et halvt år. Det er ingen ende i sikte.

Men vi har det fantastisk godt om dagen. Jeg går inn, kler av Ira, dusjer, og lager lasagne etter oppskriften på pakken vi kjøpte pastaplatene i. Tenner opp i peisen. Begynner å skrive denne posten. Får beskjed av Olia at det er på tide å legge seg. Gjør det.

Dåpen til David

Årsaken til at jeg måtte hjem fra Kiev før ferien var slutt, var at fantastiske, lille David til Tonje og Espen skulle døpes. I dag var dåpen.

Barn

Karakteristisk bilde av David. Glad! Oppvakt! Hodet langt over bakken. Ranglen slengt langt unna bak seg. Det er mye mer interessant med alle de nye menneskene som ser på ham, og som han kan smile til og bevege seg for, og så skjer det ting!

Vi hadde en liten oppvarming hos mor i går ettermiddag og kveld. Det var flere som hjem fra ferie, også søster Trude kom hjem fra hennes nye familierekkehus i Spania, og vi hadde ikke sett hverandre vi søsknene på en stund. Så vi samledes hos mor, der Espen, Tonje og David har flyttet inn, etter at de har lånt huset til Olia og meg mens vi begge har vært i Kiev. Mange detaljer – men sånn har det vært.

Familien min – Olia – er i Kiev, familien til Trude – Lars og barna – er i Spania. Siden Olia og jeg ennå ikke disponerer noen bil, måtte jeg løpe til mor på Klepp i går, og for å unngå styr og stress med henting eller løping i dag morges, ble det til at jeg bare overnattet hos Trude i natt. Jeg våknet svært tidlig, og sørget for å sette på alarmen, for å forsikre meg om at også Trude ble vekket, om hun ikke allerede var våken, som hun var. Klokken seks var det ingen tvil om at vi begge var våkne og stått opp, klokken åtte spiste vi frokost, og klokken ti kjørte vi til Frøyland og Orstad kirke, der dåpen skulle være.

Ny kirke, Moderne kirke, Kirke på 2000-tallet, Ny arkitektur

Frøyland og Orstad kirke stod ferdig desember 2008. Det er ikke mange kirker i Norge som er nyere.

Det er en stund siden jeg har vært på Gudstjeneste nå. Mitt inntrykk var at det var mye nytt, liturgien var ikke som jeg husker den, og det var ikke bare det at tekstene her var på nynorsk og kanskje nyoversatt, det var valgt helt andre, eller til og med skrevet nye. Folk jeg snakket med som går oftere i kirken, som min mor, mente at det ikke var noe spesielt, det var bare ganske som vanlig, men jeg tror nok jeg vil stå på mitt om at dette skilte seg litt ut. For eksempel vil jeg garantere ganske sterkt at det aldri tidligere var slik at presten tok over dåpsbarnet etter dåpsritualet var ferdig, holdt det opp foran menigheten og ba om at det skulle bli tatt godt i mot og husket i bønnene, for så å bli svart av menighetens applaus. Bortsett fra applausen var det ganske artig. Jeg synes kirken skal våge å være hellig, det er ikke noen fotballkamp eller popkonsert, det skal være litt høytidelig. Men jeg er ikke så veldig meningsberettighet, jeg er jo ingen kirkegjenger. Og Frøyland og Orstad menighet er populær i måten sin å gjøre tingene på, kirken er godt besøkt og har en engasjert menighet. Da nytter det ikke å stå utenfor og være surpomp, og mene tingene ikke blir gjort riktig.

Siden det berører hovedfaget mitt, vil jeg ikke holde meg fra å kommentere dagens evangelietekst lite grann også. Det var om Jesus som snakker med jødene, der jødene mener de er Guds utvalgte folk, og at de overholder pakten. Vi i Norge er protestantiske, den letteste veien til frelsen, vi er opplært til at troen alene er nok. Så presten kunne ta lett på det, og si at jødene her tok feil, for de var som alle andre syndere,  men de kunne – også som alle andre – få frelsen ved å ta i mot Jesus Kristus. Det er jo litt av et budskap å komme med, ikke av presten, men av Jesus. Han var selv jøde, og han går i mot selveste religionen deres, selveste pakten med Gud, og sier den ikke gjelder lenger slik den har vært forstått. Det er nå en annen pakt, der han – Jesus – er veien. Det må vel kunne sies at presten glattet over akkurat dette lite grann, som vi har det med å glatte over ting her i dette landet, og her i dette fylket. Særlig når det kommer til vanskelige ting som religion.

Men dette var ikke og skulle ikke være noe vitenskapsakademi. Dette skulle være dåpen til David, en høytidelig og gledens dag. Og det ble det til gangs.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Matbordet før maten kommer på. Jeg synes det er vakkert allerede.

Etter Gudstjenesten og dåpen, reiste vi hver til vårt noen timer, før vi møttes igjen til middag og selskap. De hadde laget det veldig, veldig, veldig fint til, Tonje og Espen og alle de andre som har vært med og hjulpet dem (det vil vel nesten si alle de andre som var der, vil jeg tenke). Det var enkelt og flott, ikke noe dingel dangel. En spesielt flott ide Tonje hadde funnet på, var å henge på bilde av lille David sammen med alle i slekten som kunne komme, og også de som ikke kunne komme. «Slektstreet», kalte hun det, artig og passende. Her blir vi knyttet sammen, til og med vår avdøde far er med, død over fire år før David blir dødt, men likevel med, og min kone Olia er med, Lars til Trude er der, alle er med. Enkelt og briljant.

Slektstre

En kjempeide fra unge familien Kirkeby til dåpen! Den kommer til å bre om seg. Bilder av slekten og dåpsbarnet blir hengt på en kvist av vrihassel, slik får vi et nydelig, lite slektstre, som på en måte binder oss alle ytterligere sammen, også de som ikke er til stede. Veldig artig!

Middagen var rett og slett bakte poteter. Det fungerte svært bra. Det var satt ut skåler med tilbehør, friske grønnsaker, foccacciabrød, kryddersmør, litt forskjellige typer kjøtt, også sånn at det var mulig å trikse seg til taco, for de som liker det best. Det var enkelt å forsyne seg, og det så lekkert ut fra start til slutt. En veldig god ide å servere. Jeg ble mett så jeg måtte vente med det ene foccacciabrødet til desserten.

Kryddersmør, Salater, Rødløk

Første ladning med mat. Allerede ser det fristende ut. Paprika i flere farger, kryddersmør (synd jeg ikke skjønte hva det var, før jeg alt hadde spist en diger bakt potet), rødløk, agurk, salat og kyllingkjøtt.

Etterpå var det også kaffe og kaker. Ikke noe stress, det ble rolig satt frem, og folk kunne forsyne seg. Det var langbord å sette seg på, fortsatt, eller man kunne sette seg i noen av de behagelige skinnsofaene. Selskapet ble forresten holdt i et av siderommene i kirken, den samme kirken som både bryllupet og bryllupsfesten ble holdt i, så det lønner seg å være engasjert i menigheten, som familien Kirkeby (familien til Espen) er.

DSC_0507

Andreas gikk og lusket rundt kakebordet fra middagen var slutt. Det var en kake der han hadde veldig lyst på, som moren hadde bakt, og må kunne kalles en favoritt.

Jeg må også si litt om hvem som var med. Fra vår side stilte bare familien Sivertsen (Tone og Torben + barn) opp fulltallig, for Trude og meg var det alstå ferieavvikling. Mor var der selvsagt. Fra Espens sin side deltok den nære familien med mor og far og to brødre, pluss besteforeldre, der var de alle. Det er klart det er kjekt når så mange som mulig kommer, men det var også behagelig med litt færre folk enn det har vært før. Det ble rolig og fredelig av det, en veldig god stemning fra start til mål.

Servering, Oppdekning, Dåp, Borddekning

Enkel og elegant oppdekning. Sara inspiserer at det er plass nok til alle, og hvem som skal sitte hvor.

Og hovedpersonen blant oss alle sammen var ubetinget dåpsbarnet og mirakelet David. Han er ennå ikke seks måneder gammel, men så sterk i kroppen at han løfter den himmelhøyt over bakken når han ligger på gulvet. Han vil se hva alle lyder er for noe, han vil ta tak i alt som er i nærheten, og han har så lyst, så lyst til å krabbe til det som er falt utenfor rekkevide. Foreløpig går det bare bakover med krabbingen, han har ikke funnet hvordan å få fremdrift, han spreller og sparker og skyver, og så går det bakover, men det er ikke altfor dristig å gjette at han kan ha knukket krypekoden før Tonje og Espen tar ham med tilbake til Slovakia rundt månedskiftet.

Barn, klatre, mur

Straks maten er ferdig og muligheten er der, må Sara ut og klatre litt. «Klarer du å klatre opp den muren der?» spurte jeg, litt uerfarent.

Lille David er også i utmerket humør. Han gråt ikke hele dagen. Hele helgen har han bare varslet litt når han har sovet, og våknet, uten at det har vært noen der, akkurat som skal. Når det kommer noen og viser seg for ham, er alt greit igjen. Og i dag var det veldig greit. I dag var det et helt, lite slektstreff som kjempet om oppmerksomheten hans. Og han har rikelig å gi, nysgjerrig på alt, og ivrig på utfordringer, som å komme seg opp på beina, finne ut hva det er med disse musklene han har så mye av. Lekene har langt på vei mistet interesse for ham, de har han klemt på og ristet lyder i for lenge siden, da var det mer spennende med sugerør og håret og ansiktet til Sara (til Tone og Torben), og alle de andre nye menneskene som smilte sånn til ham, og laget så mange lyder han ikke har vært så vant til der nede i Slovakia. Det gav hjernen noe å bryne seg på, langt mer spennende enn en rangle. Rangler er for spebarn.

Bunad, Blå kjole, Dåp, Dåpsselskap

Mor og søster, søster og moro, tanter til hverandres barn, Tone og Tonje, søstrene mine.

 

Det er ganske sjelden vi får inntrykk av at dåpsbarnet koser seg i sin egen dåp. Det var absolutt mitt inntrykk av David. Hadde han bare hatt en litt mer velutviklet evne til å huske, ville han huske dette som en usedvanlig spennende og morsom dag. Vi andre har jo mistet litt evnen til nysgjerrighet og forundring, vi er blitt litt for vant til mirakelet som livet og verden er. Men vi vil huske dåpen til David som en veldig fornøyelig og kjekk dag, der det på nytt ble vist frem at både Tonje og Espen kommer fra trygge og gode familier, med stødige folk det er behagelig å være med. I dag fikk Tonje og Espen vist at de har forstått det, og tar arven videre. På den måten får lille David det aller beste grunnlaget for et trygt, godt og lykkelig liv. Det er veldig kjekt!

1. April og nytt forsøk på vår

Det ble ikke noe særlig vellykket forsøket mitt på å introdusere våren første mars. Det fulgte den kaldeste mars siden krigen, og vel så det. Kuldegrader hver natt, som regel om dagene også. Vi har her is på alle vann, og så tydelig vinter som det blir her.

20130401-143943.jpg

Jeg laget dette bildet lite, siden jeg tenkte det uansett ikke ville bli noe særlig fint når det var tatt med minipaden. De andre bildene i posten viser at her tok jeg feil.

Men vi har hatt sol (det er derfor det har vært så kaldt), og det har vært fine greier. Nå er det også april, og da går det ikke an å vente lenger. Dette er en vårmåned, nå er det vår.

20130401-143952.jpg

Dette bildet kan på ingen måte kalles verst, tatt rett i farten, med det enkleste kameraet jeg hadde for hånden, iPad-mini.

Plantene sliter riktignok litt med å henge med. Snøklokkene kom for lenge siden, men de har ikke vært helt fornøyde, altfor tørt som det har vært. Andre planter ser ut til bare å ha lukket seg inne i kulden. Her er ikke akkurat noe knoppskyting.

20130401-144002.jpg

Både krokusen og gresset rundt er skarpt og klart, selv om jeg ikke har fotografert med iPhone, som er ødelagt, men iPad-mini, som jeg bruker i stedet. Det er ikke så håpløst reservekamera som jeg forestilte meg. Det kan brukes.

 

Vi har hatt påskeferie, den første på lenge og det blir lenge til neste det ikke går an å bade i. I påsken har vi hatt god tid til å følge med på hagen og hva som skjer med dem. Ikke at det skjer så mye, men forrige uke kom krokusen. En og annen flue har vi også sett.

20130401-144015.jpg

Denne krokusen er zoomet inn med fotoapparatet i mini-paden. Det er slett ikke verst skarphet og kvalitet, til å være tatt med slik et merkelig og sjeldent brukt kamera!

Og så har vi selvfølgelig satt ut putene til hagemøblene. Jeg sitter i kortbukse og bar overkropp og skriver, godt forsynt med rødvin, det er siste runde i kandidatturneringen i sjakk like etter. Den skal jeg følge med på, minutt for minutt.

Det følger mye arbeid med denne våren. Vi har hus som skal fikses på og males. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, og ikke altfor mye eldre, jeg er ikke mer enn 39, så er det blitt bare kjekkere og kjekkere når vinteren gir slipp, og livet spretter ut. Jeg introduserte den i mars, det var overivrig, denne gangen skal jeg få ha mine ord i behold.

20130401-144028.jpg

Selv om vi så vidt har fått vannet hagen litt og raket den, er den fortsatt gul og tørr og full av mose etter den spesielle marsmåneden vi har hatt.

Det er vår.

Dalsnuten 2013

Vi gjorde det i fjor, så nå er det en tradisjon. Tidlig på vinteren tar mor og jeg en tur til Dalsnuten i Sandnes. I fjor var det 12. februar, i år allerede 20. januar. Begge årene var det i strålende vær, og med nydelig mat.

Dalsnuten, Sandnes, Vinterkulde

I drømmevær som dette er det minste føre (som far pleide å si) å gå tur.

Det har egentlig siden Olia kom over vinteren 2009/10 blitt helt vanlig med uvanlige vintre. Første året var det kolossalt med snø, og iskaldt – lenge. Året etter var det også kaldt, og i år har vi på ny hatt både en sjokkperiode med stort snøfall og nå en lang periode med stabile kuldegrader og pent vær. Da er det bare å komme seg ut på tur.

Olia syklet tidlig av gårde på jobb, så jeg var klar fra tidlig morgen. Det var mor som ble forsinket denne gangen, hun ventet gjester (Tonje og Espen, de vordende foreldre) på kvelden. Så kjørte vi treffsikkert opp til Dalsnuten.

Der ble jeg enda så ventet det var, forbauset over isen på vannet.  Det er tiltrekkende som en stein man bare må klatre opp på. Is bestemmer veien man må gå, jeg vil si det så sterkt. Man må gå på isen. Mor var nølende med å gå ut på isen på Gramstadtjørna, det nederste vannet ved parkeringsplassen. Først mente hun noe sånt som at den kanskje kunne være usikker, siden isen på Frøylandsvannet alltid er usikker, kommunen måler ikke denne isen engang, og da kan den umulig bli sikker noensinne, deretter hadde hun det noe mer rimelige argumentet at isen «var glatt». Det er i det minste sant.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Så vi fant det kompromisset at jeg gikk på isen (som man skal), mens mor gikk ved siden av (fordi isen var glatt). For de som vil bli opplyst av det vi snakket om, så var det språk, bøyning av ordene «å dette (falle)» og «å omgås». Jeg prøvde meg med «å dette – detter – datt – har duttet», men var usikker som tynn is med den siste. Jeg tror ikke jeg ville skrevet det noe sted. Det skal man heller ikke. Verbet «å dette» brukes ikke i perfektum skriftlig. Å omgås er enkelt og greit, med det ordet kommer man ikke lenger enn til presens, man omgås i nåtid, og kan prøve det i fremtid, man skal omgås med celebriteter. Det er det som på engelsk kalles «habital action», en vane, det går ikke så godt å si det om  noe man gjør akkurat nå. Jeg omgås min mor. Det gjør jeg dag for dag, ikke akkurat der og da, her og nå, på Dalsnuten.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

Dette var noe av det vi snakket om. Mens vi snakket så jeg noe av det kjekkeste, en bekk. På den var det selvfølgelig is, og til overmål en tømmerstokk. Det var ut å balansere, mor til å fotografere, og så var det å kontrollere om isen holdt. Det gjorde den ikke. Men sånt går ikke an å finne ut uten å prøve det med sin fulle tyngde. Det er som å få seg kjæreste. Man kan ikke få det uten å satse alt. Satser man alt, risikerer man å gå igjennom – som jeg gjorde, eller man kan lykkes – som jeg gjorde etterpå. Det gjelder både i å få seg kjæreste, og i å gå på isen.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Begge deler er viktig. Nå gikk jeg oppover isen (som selvfølgelig bestemte hvor vi måtte gå!), mor gikk ved siden av. Da vi kom til en bro, gikk mor over den. Da vi kom til et sted der det ikke lenger var skygge på isen (bekken gikk i en skog), var det sjokoladepause. Der fortalte mor hvem Jesus var, i fra barnemunn, sønnesønn til mors søster, Trine, det «er’n’ Jens Arnold!» Forstå det den som kan. Og det kan alle som kjenner forklaringen. De skal ha julespill, og Jens Arnold skal spille gjeter.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Det fulgte et stykke uten is, men med sti. Det gikk vi raskt forbi.

Revholdstjørn, Vann med is

Her er vi akkurat i ferd med å komme oss bort fra det intetsigende partiet med sti, og over til Revholdstjørn med is.

Så kom Revholdstjørn. Dekket av klink is, og barn og familier på skøyter. Det var strålende. Det var så få som gikk her på skøyter, at isen lå helt blank og fin, nesten ingen riper og sår,helt glatt. Det var gøy! Vi hadde heldigvis en pause her også. Kanelruller.

Revholdstjørn, Motlys, Is på tjern

Mor gjør et forsøk på isen. Som man ser er den ikke særlig glatt akkurat der hun står.

Litt lenger oppe måtte jeg bruke list for å få mor med på is, siden det var så åpenbart i feil retning i forhold til hvor vi skulle. I tillegg var dette is som gikk nokså bratt nedover. Det var is man kunne sette seg å ake på. Eller gå forsiktig oppover. Jeg gikk oppover på isen, mor ved siden av (isen var glatt), som alltid. Hun snakket om ferieplanene sine. Slik fikk hun ikke med seg at Dalsnuten lå rett frem, mens vi gikk rett til høyre. – Hvor skal vi? spurte hun plutselig. Jeg tenkte raskt, men klarte ikke å svare like raskt. Det var ikke så mye å si. – Vi skal gå her oppover isen, sa jeg.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Isen brakte oss slik at vi måtte klatre over et gjerde, det var ingen vei utenom. Og så måtte vi gå gjennom det noen vil kalle skog og kratt, andre – som jeg – vil kalle sti. Etter en stund var vi tilbake på hovedstiden.

Da gikk det rakt oppover.

Sandnes, Dalsnuten, Vinterdag

Fantastisk. Av og til må man ta sånne uttrykk i bruk.

Utsikten var fantastisk. Av og til må man ta slike sterke uttrykk i bruk. De er spart til anledninger som dette. Gjesdalsfjellene lå innover, Sandnes lå under noen tynne kuldeskyer, Stavangerhalvøya badet i vintersola, og Jæren og storhavet åpnet seg i det fjerne. Den lave vintersola gav det hele et veldig vakkert lys. Det er liksom soloppgang og solnedgang hele dagen nå i de dypeste vintermånedene.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

På toppen var det niste: Kakao, fylte horn, rundstykker, sjokolade. Vi satt og speidet på utsikten. Solen gjorde at det umulig ble kaldt, tross alle kuldegradene.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Så var det bare ned og hjem igjen. Jeg måtte hjem til min kone, som snart var på vei hjem fra jobb, mor måtte hjem til middagsgjestene sine.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Nedturen går på andre siden av Revholdstjørn, så det blir liksom en slags runde. Jeg var tro til mine prinsipper, og holdt meg på isen der det var mulig. Mor var tro mot sine, og holdt seg konstant ved siden av. På et tidspunkt ringte Olia, og så måtte jeg snakke med henne på russisk.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Olia har det ved seg at hun sjelden vil slutte å snakke når hun begynner, og som regel har begynt, så telefonsamtaler med henne kan ta all tid som er, men på tur tar det seg ikke helt ut å snakke i mobiltelefon. Jeg måtte avslutte samtalen, jeg var jo på vei hjem, vi skulle snakkes om en halvtime, det som var viktig og uviktig nå, vil være like viktig og uviktig da, Olia reagerte ikke noe på det. Hun trengte ikke den omstendlige forklaringen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde - til Instagram - av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde – til Instagram – av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Først da vi kom helt ned til Gramstadtjørna igjen gikk også mor ut på isen. Det hadde også tatt seg ut, om hun skulle insistere på å gå helt rundt, noe som ville inkludere å klyve over et gjerde, når man bare kunne gå rett over isen. Og ha det mye gøyere. Jeg gikk først, hun kom etter.

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Det var en veldig flott tur, skikkelig vintertur, som vinterne gjerne er her nede i det vestlandske lavland. Det blir gjerne kaldt, men snø blir det gjerne ikke. Man går til fots hele året. Men landskapet, naturen og lyset forandrer seg gjennom årstidene, hver tid har sitt, og vinteren kommer ikke dårlig ut på turer som denne.

Tjern med is

Endelig tok mor også sjansen ut på isen. Man ser tydelig hvor glad hun er.

Flere bilder fra turen er lagt ut på min engelske avlastningsblogg. Det vil etter fem år med blogging stadig oftere bli en vane at store og mange bilder må legges ut der, siden jeg nærmer meg å bruke opp min tildelte opplastningsplass på WordPress.

Tur opp Kinso

Kinso er en elv som går fra Hardangervidda ned Husedalen til Kinsarvik i Ullensvang. Det var en tur opp langs denne min kamerat og jeg gikk fra lørdag til mandag.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Slik så fossen ut ved parkeringsplassen, da vi kom opp lørdag kveld.

Turen ble ikke helt som planlagt. Egentlig skulle vi gå fra Finse til Ustaoset, vi hadde også togbilletter til denne turen. Men min kamerat hadde vært på pøsregnstur forrige helg, og hadde dårlige erfaringer med det. Dette skulle vi holdt ut. På Finse hadde de imidlertid meldt både regn og snø og kaldt og vind, og det meste som er galt. Uti oktober skal man ikke tulle med høyfjellet, så vi valgte å begrense oss litt. Vi flyttet turen noen hundre meter nedover, til en annen utkant av Hardangervidda, og fikk med det en tur som riktignok var delvis kald og våt, men der ingenting av dette egentlig var noe problem.

Endringen i planene innebar også at vi måtte korte ned turen med en dag. Min kamerat er medlem i bildeleringen i Bergen. Der var det bare ledig bil fra lørdag til mandag, egentlig ville vi gå lørdag til tirsdag. Det var derfor vi opprinnelig hadde valgt å ta toget til Finse, og ta denne ruten vi har tatt mange ganger før. For en gangs skyld lot vi oss styre av værmeldingen. Kanskje er det min kamerat som er blitt halvsvak på sine halvgamle dager.

Uansett seilte jeg inn til Bergen med flaggruten lørdag i to-tiden. Sekken var sånn omtrent ferdig pakket. Det var bare å rusle bort til min kamerat i Gartnergaten på Engen. Et par små timer senere var vi av gårde.

Lørdag kveld – tur

Det var så smått begynt å mørkne da vi parkerte bilen ved kraftstasjonen på Kinso. Den ligger et par hundre meter over havet. Så det ventet oss tre hundre meters stigning før vi var på platået min venn hadde sett seg ut for overnatting. Noen få hundre meters stigning er ingenting for turvante folk. Det er imidlertid ikke like trivelig når det blir så mørkt at man mister litt orienteringen, og skal ha seg en teltplass før det blir for sent.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Dette er morgenen første dag. Jeg tar bilde med selvutløser.

Lite aner jeg hvor vi egentlig gikk. Jeg tror vi gikk en omvei. Jeg hadde lettere sekk, er godt trent for tiden og ser bedre i mørket enn min kamerat, så jeg gikk langt foran. Det vil si, etter en stund måtte jeg stoppe og vente for hver ny høyde, så vi ikke skulle miste hverandre. Jeg hadde ikke sett på kartet, så jeg visste ikke hvor langt det var opp til dette platået min venn snakket om, eller om det var realistisk for oss å komme dit. For meg var det slik at jeg gikk i mørket, så mindre og mindre, og ikke hadde antydning til teltplass, om det så skulle være som nødløsning. Bruset fra Kinso hørte vi fra en avstand vi umulig kunne bedømme størrelsen på.

Plutselig bredte det seg ut en bred grusvei foran oss. Vi fulgte den til vi kom til en stor, åpen plass med samme grusen. Det kunne vært en parkeringsplass, om det ikke hadde vært for at grusveien var for smal til å kjøre fornuftig på. Nå var det så mørkt at min kamerat tok på seg hodelykten. Jeg var opptatt av ikke å se verken på ham eller på lyset, for ikke å miste nattesynet mitt. Det betydde at jeg måtte gi på litt nedover det stiaktige vi fant fra denne åpne plassen. Nå kunne jo også min venn se hvor han satte foten, så nå fulgte han etter i bedre fart.

Turmat, Turfrokost, Kokekaffe, Kokeapparat, Kinso

Dette er frokosten første dagen. Som alltid er det speilegg og kaffe. Minst.

Etter kort tid kom vi til et sted der vi både hørte tydelig sildring fra en bekk og kraftig brus fra elven og sikkert en foss. Nå hadde vi vannkilde, nå kunne vi telte. Som en lykkens gave var det i dette kuperte skogterrenget akkurat i nærheten her et par små myke, flekker, der det var rimelig og til og med helt flatt. Vi fant en slik, surret litt i mørket, før vi fikk satt opp teltet og gjort alt klar for middag.

Middag

Det er tradisjon for at vi har overdådig middag første kvelden på turene våre. Min kamerat kjøper kjøtt hos slakter. Vi har kokt poteter på forhånd, steker dem opp på ny, vi har rikelig med grønnsaker, ofte i fine oljer, vi sparer ikke på noe. Denne gangen kuttet vi ut alt grønt utenom potetene. Kjøttet var koteletter kjøpt på Rema. Back to basic.

Min kamerat har et sterkere forhold til bål enn til kvinner. Han lever lykkelig med sin samboer og er veldig glad i henne, men han har i sine forhold opp gjennom årene alltid vist større kontroll enn han styre i sin lidenskap for bål og demning. Da mister han alle begrep om tid og sted, da er bålet alt. Denne gangen gav vi opp bålet på forhånd. Det har aldri noensinne skjedd før. Vi har alltid forsøkt oss, uansett hvor mye det har regnet, og uansett hvor uforberedt vi alltid er med ikke å ha med oss egen, tørr ved. I Ullensvang har det som ellers på Vestlandet regnet omtrent konstant siden slutten av august. All ved og brennbart vi kunne finne i skogen var gjennomvått.

Vi fikk nøye oss med engangsgrillen. Det var også såpass mildt på de 500 meterne over vannet at det ble ikke noe problem med kulden. Fra min base i Ganddal (i Sandnes, Rogaland) var min mor for første gang så vidt involvert i pakkingen. Det betydde at jeg for første gang hadde ullundertøy i stedet for superundertøy (og jeg som alltid ellers i livet har instinktiv motstand mot for flotte ord, sånn som kvalitetsreformen). Det varmet godt.

Nå hadde vi ikke sett hverandre på månedsvis og hadde mye å snakke om. Vi som i årevis var muntre ungkarer har jo også begge fått kvinner veldig tett innpå oss, hva skal vi gjøre med det, hvilke forandringer gir det, hvordan er det. Her har vi mye å snakke om i en vinkling andre med en annen bakgrunn kanskje ikke har så lett for å skjønne seg på.

Etter hvert tok vinen overhånd. Vi stakk ned for å finne elven. Den viste seg å være 13 meter fra oss. Så gav vi oss til å henge i greinene til døde trær, slik at de knakk, altså greinene. Nå skulle vi lage bål. Beruset av vin går alt så mye greiere. Da ser vi ingen problemer, heller ingen løsninger, for det er aldri noe å løse. Det er bare ting en skal gjøre. Nå skulle vi lage bål, og bål ble det. Plutselig brant det meste av kvister og greiner vi hadde liggende, og som vi fant. Min kamerat gav seg til å skjelle og smell for at vi ikke hadde mer vin, 3 liter er ikke nok, enda han vet når han er mer fornuftig og ikke beruset at det blir aldri nok. Han gav også uttrykk for sine alltid ubegrensede følelser for bålet, dets muligheter overgår alltid alt når det endelig er begynt å brenne skikkelig. Jeg tok vare på hygienen ved å pusse tennene, og fikk også for dette en skyllebøtte. Så gikk jeg i soveposen og sov til neste morgen, som min kamerat også gjorde.

Søndag morgen

Teltplassen vi hadde funnet var aldeles utmerket. Den var helt flat og helt myk og helt jevn, vi sov som steiner hele natten. Når vi våknet var det lyst. Det er ikke alltid det er så enkelt når man ligger i telt. At det ikke var så iskaldt nede i lavlandet hjalp nok også.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Etter vi har spist frokost er det ikke spor igjen etter oss.

Jeg tror vi lå ganske lenge utpå morgenen før vi stod opp. Jeg hadde for eksempel et toalettbesøk jeg måtte ta, men lenge utsatte, slik at man lett og veldig gjerne utsetter å forlate den varme sovepose for å ta på seg alle klærne og skoene for å gå ut og tisse litt. Til slutt gjorde jeg det, og fikk se elven åpne seg i en enorm foss like i nærheten, og nedenfor den en stor, åpen slette med en fin, liten høl der vi hadde teltet på en liten haug ved siden av. Skogen lå også vennlig og fin. Jeg krøp inn i soveposen og sov enda litt til.

Sånn er det vi har første dagen. Det er derfor det er så bra for oss å ha en ekstra dag, altså at det ikke bare blir en helgetur med to overnattinger, men en langhelg med tre. Første kveld er satt av til vin, første morgen til ro. Det blir ikke gått noe særlig dag to, og når vi da skal hjem tredje dag, blir det nødvendigvis en pusletur.

Det ble det denne gangen. Men der er vi ikke ennå. Nå er det søndag morgen. Det er mildt og fint, skyet, men ikke noe regn. Jeg står opp, og gjør mitt morgentoalett. Jeg rusler litt opp og ned langs elven. Da jeg kommer tilbake ser jeg et menneske, min kamerat. Han har ruslet opp og ned andre retningen.

Nå er det frokost. En av de klareste forbedringene vi har innført på turene våre er å ha med egg og bacon til frokost. Vi har et speilegg, og rikelig med bacon. Etterpå er det kaffe. Mens vi venter har vi rikelig med skiver med fårepølse eller syltetøy. Særlig spiser jeg flittig. Min appetitt overgår det meste. Og på tur går den enda et hakk opp.

Ut og gå

Så er det å pakke ned sekk og telt og komme seg av gårde. Det venter oss enda en kraftig stigning før vi er helt oppe på Hardangervidda, målet for turen. Det er vakkert å gå langs elven, men ennå for mye skog til at det helt kan kalles en ordentlig fjelltur.

Kinso, Foss, Elv, Norsk landskap

Dette er den øverste fossen i Kinso. Over her ligger Hardangerplatået.

Min kamerat er denne dagen litt slapp i gåingen, om det er vinen eller hva det er. Jeg får raskt et veldig forsprang. Nå er det lyst og oversiktlig, nå vil vi ikke miste hverandre. Etter å ha gått en stund bestemmer jeg meg for ta en appelsinrast ved første vannkilde, og vente på min venn der.

Nå er vi kommet så høyt at kulden begynner å merkes. Det er ikke regn, men det blåser litt. Og det merkes når vi slutter å gå. Noen steiner gir oss litt antydning til le, men vinden blåser overalt. Vi kan ikke bli sittende lenge uten å gjøre noe.

Tur, Fjelltur

Min venn kommer et lite stykke bak.

Så vi fortsetter å gå etter en appelsin, litt sjokolade og litt kjeks. Det var jo uansett planen. Vi krysser en liten sideelv til Kinso, en krysning som ikke var helt så elementær som turistforeningen pleier å ha dem. Kanskje var vi på feil vei? Passet vi hadde sett oss for å komme oss opp virket heller ikke helt elementært. Og rundt dette passet lå fjellene stupbratte, slik Hardangerfjellene gjør.

Min kamerat insisterte på å ta frem kartet, og gjorde lurt i det. Vi skulle ta ikke rett frem, men rett venstre. Der var det en sti langt oppe i terrenget vi skulle vært på. Vi måtte komme oss opp til den. Det ble en artig stigning.

Kinso, Hardanger, Hardangerlandskap

Bilde av stigningen vi måtte ta, da vi fant ut vi hadde gått litt feil vei.

Jeg trives i ulendt terreng og har ingenting i mot litt stigning og litt klatring. Det ble imidlertid litt vanskeligere av at fjellet var så vått. Snaufjellet var ikke helt å stole på, man kunne plutselig skli på det. Man måtte gå litt forsiktig, og helst holde seg der det var litt gress og jord å få fotfeste på.

Norsk natur, Landskap, Hardanger, Fjelltur

Det er ingenting å si på terrenget.

På ny fikk jeg et enormt forsprang. Jeg bestemte meg for at vi måtte finne et sted å spise lunsj langs sideelven vi hadde krysset, og som vi nå var et stykke fra. Vi skulle gå til vi kom til den høyere oppe. Jeg satte fart, og fant et sted i fint le.

Der gjorde vi tingene riktig. Vi skiftet til tørt tøy under, for meg for første gang ullgensere, og så laget vi rømmegrøt. Det ble varmt og godt. Utsikten var upåklagelig, med Kinso og dens første store foss nedi dalen.

Finne teltplass

Jeg liker godt å ikke følge klokken i det hele tatt når jeg er ute på fjelltur. Der er det kroppen og naturen som gjelder. Det er mat når man blir sulten, kveld når det blir mørkt. Men hva skal en stakkar gjøre, fotoapparat har en alltid med, og nå hadde jeg også med en iPhone i tilfellers skyld. Den hadde jeg kommet til å se på, og den var halv fire. Før vi tok fatt på stigningen som ledet til lunsjplassen.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Siden vår oppstigning til siste platået gikk utenfor stien, ble også en av elvekrysningene våre litt utenfor turistforeningens standard. Men det gikk helt fint.

Etter at vi hadde spist lunsj var klokken altså sikkert rundt fem. Klokken sju, cirka, ville det begynne å bli mørkt. Det betydde at om ikke altfor lenge måtte vi begynne å se oss om etter teltplass. Det var bare å komme seg opp til neste platå.

Nå fulgte turens mest krevende stigning. Dette var ikke terreng ment å gå i. Det var heller på ingen måte vanskelig. Vi måtte bare over og rundt og forbi en del steiner i elven. Vi måtte også krysse den så det var forsvarlig. Og vi måtte klatre opp skråningen på andre siden. Nesten akrobatisk ble det da jeg måtte dra meg opp i et bjørketre som vokste rett ut av bergveggen, og slepe meg opp i lyngen og et einertre ovenfor.

På ny fikk jeg et stort forsprang. Og nå var jeg på jakt etter teltplass. Det gir meg veldige krefter, dette her, å gå i terreng der det hele tiden er noe på baksiden og over toppen. Min nysgjerrighet gjør at jeg langer ut, jeg går alltid i fra de andre når jeg er i en gruppe, jeg må få oversikten så jeg kan orientere meg. Jeg må opp til toppen, og heller hvile der.

Platået vi kom opp til ligger omtrent 990 meter over havet. Det er det platået der Vierdalsvannet ligger. Det er en vakker dal som åpnet seg foran meg når jeg kom opp til den. Det er så typisk norsk, runde, milde fjell på alle sider, et vann og en åpen slette med litt myrlandskap. Fra noen av fjellsidene kommer små fosser og bekker, typisk i enden av dalen, som det var her. På begge sider.

Telt, Fjelltelt, Hardangervidda

Slik så det ut morgenen etter. Det var tydelig kaldere høyere oppe mot Hardangervidda.

Jeg fant raskt en forholdsvis flat og tørr nok plass å slå opp teltet. Den var ikke så perfekt som den vi hadde første natten, men den fikk gå. Det var her vi måtte være. Den var fin med det at den lå litt nede i en senkning, men ikke slik at det ville kunne renne vann ned i den. Det gav bare litt le for vinden, med haugen bak. Bakken under var imidlertid ganske hard, gult gress på hard jord, og så var det slik at hodet ville bli liggende høyere enn beina.

Vi slo opp teltet her. Så var det på ny å skifte til tørt. Jeg tok nå på meg alt, inkludert stillongs, alt under var av ull. Selv om kvelden ville bli kald, ville jeg ikke bli så altfor kald. Vi var ikke sultne så kort etter lunsj, så vi gjorde et forsøk på å samle noen døde kvister for å lage et lite bål. Det er ikke det samme når man ikke har vin, men det er kjekt likevel, og litt varmere å spise middag med.

Men all kjærlighet og omtanke min kamerat la ned i det til tross, bål var ikke snakk om. Han sagde spon, han brukte 30 – 40 fyrstikker, han brant opp både fyrstikkesken og vinkartongen, det var ikke snakk om. Veden var for våt og rå. De små kvistene og sponet ville ikke brenne av seg selv en gang, langt mindre gi energi til å brenne noe av det andre. Det ble aldri selvdrevent, kom aldri i gang, var aldri i nærheten.

Morgenfjell, Fjelltur, Telt

Dette er fra morgenen andre dagen.

Kvelden før hadde vi fått hjelp av restene av grillkullet. Det var glodhaugen som tørket kvistene, og fikk bålet i gang.

Nå hadde vi ingen grill eller noe tørr ved overhodet. Vi måtte gi det opp. Vi fyrte opp kokeapparatet, og varmet opp noe bacalao min kamerat hadde laget på forhånd. Det varmet godt, og smakte godt. Så gikk vi i soveposene, og fikk på langt nær en så god natt som vi hadde hatt den første.

Natten

Vi var 500 meter høyere enn første natt, og det merktes. Det var iskaldt. Der jeg lå, kom det kald trekk like inn i ansiktet mitt når jeg vendte det mot venstre. Det var egentlig ikke aktuelt å ha mer enn nesetippen over soveposen, men ikke så enkelt å ha bare den, og ikke resten av ansiktet ute. I tillegg hadde jeg fått fuktighet i fotenden, så føttene ble kalde. Bakken var hard og vond, og inviterte ikke til noen god sovestilling. Jeg lå og så at det var mørkt. Jeg fulgte mine egne tanker bevisst. Jeg skiftet stilling, bevisst. Jeg så det var mørkt. En gang jeg følte jeg hadde ligget en veldig lang stund og tenkt veldig mange ting, og kanskje til og med duppet av, så så jeg at det var blitt mørkere. Og mørkt var det, og mørkt ble det. For hver gang jeg åpnet øynene og så ut av teltgluggen – mørkt. Vi hørte regnet som av og til ble avløst av sludd.

Mandag morgen

Enda man sover eller ei, går natten over. Det er bare å vente. Min kamerat sa dagens første setning: Se ut. Det var rim tykk som snø på gresset. Vi hørte regnet, eller om det var sludd, tappe på teltduken. Min kamerat avskår videre planer om å gå opp til Hardangerviddeplatået, og ned igjen på andre siden av Kinso. Det ville bli for langt og tvilsomt i ukjent terreng og dårlig vær. Tåkeskyer var det også, stadig. Særlig høyere oppe.

Snø på fjellet

Det var ikke like fristende å fyre opp kokeappartet denne morgenen som den første. Eller jo, det var det forresten. Det er alltid fristende.

Ellers var det greit. Jeg tok på meg mitt tørre sett med klær, og kom meg ut. Når jeg endelig var der, var det ikke så ille. Dalen lå vakker som før. Akkurat der og da regnet det ikke. Snø og rim lå på bakken, tykt til å være rim, men tynt til å være snø. Det ville ikke bli noen videre plage, kalde tær, ellers greit. På et tidspunkt var det til og med antydning til blå himmel et sted. Den forsvant fort. Denne dagen var regnet vår følgesvenn.

Men vi sparte ingenting på frokosten av den grunn. Vi skar opp brød, smurte skiver, og stekte egg og bacon. Etterpå var det kaffe. Alt som varmer gjør veldig godt, og mat gir optimisme. Jeg spiste sikkert 5 – 7 skiver, i tillegg til den med egg og bacon. Til dessert var kjeks og sjokolade, sammen med kaffen.

Tåke, Fjell, Fjelltur

Vi tok oss en liten spasertur og kikket litt innover terrenget, denne morgenen.

Siden vi ikke skulle videre oppover, hadde vi plutselig veldig god tid. Vi tok oss en tur lenger innover dalen, uten sekkene, for å kikke litt. I andre enden var det enda bedre leirplass enn den vi hadde hatt. Helt flatt, og rennende vann like ved. Vi hadde et stykke ned til vannet vi hentet vann fra.

Gå ned igjen

Så var det bare å pakke sammen, og komme seg nedover. Det er klart det blir kaldt på fingrene når alt har et lite islag på seg, men det er ikke så ille når det ikke er vind. Vi skiftet til turtøy – sitte i tørt, gå i vått – og la av gårde.

Fjellmorgen, Etter frokost, Fjelltur, Utstyr

Sånn pakker vi sammen.

Ned igjen fulgte vi stien til turistforeningen. Selv om vi gikk i det samme landskapet, åpnet det seg på en annen måte på vei ned. Vi gikk heller ikke akkurat samme sted, og hadde egentlig aldri følelsen av at her har vi vært før. Noen små, artige utfordringer ble det også av at fjellsteinene kunne være glatte, så vi måtte avveie hvor vi kunne gå vanlig, og hvor vi måtte være varsomme.

Hardanger, Fjelltur

Sånn så det ut, landskapet vi lå i.

Ved en bekk dannet på stien av pøsregnet tok vi appelsinrasten. Vi var allerede så langt nede at det ble varmt nok, uten at vi skiftet til tørt undertøy. Appelsinene var så gode at vi spiste begge vi hadde igjen. Det var en fin, liten pause.

Bekk, Sti, Gåtur i fjellet

I dette området var det vi fant det for godt å ha en liten appelsinrast.

Så gikk det ikke så altfor lenge – i spennende skoglandskap – før vi var nede på stedet vi hadde rastet første natt. På forslag fra meg fulgte vi elven, og ikke stien nedover. Det gikk veldig greit, det gikk jo sti langs elven også, men denne hadde ingenting med turistforeningen å gjøre. Det er klart det er mer spennende å gå langs med elven. Den er jo ganske dramatisk, med mange fosser og stryk.

Her har vi oss en appelsinpause.

Her har vi oss en appelsinpause.

Ved et av dem satte vi oss til for å spise lunsj. Det var pasta og bacon, med knust egg oppi. Her skiftet min venn til tørt, ikke jeg. For det ble jeg straffet med å ha det litt kaldt. Det regnet ganske godt denne dagen.

Regnvær på fjellet, Fjelltur, Rast

Som man ser er turstien blitt til en bekk.

Men så fort vi kom oss i bevegelse, ble det varmt på ny. Nå fulgte vi ikke bare stien, men selve elveleiet nedover. Det har tatt for seg i vårflommene, så vi kunne gå rimelig ufarlig på steiner elven hadde renset for gress og jord. Det var artig og spesielt å gå nedover leiet til en så dramatisk elv, med fossene og strykene like ved siden av oss.

Kinso, Hardanger, Fjelltur

Her spiste vi lunsj. Vi er allerede lenger nede enn der vi teltet første natten.

Vel tilbake på stien ventet noen klatreøvelser hvor vi måtte ha hjelp av tau. Det byr meg i mot at man henger opp tau og rekkverk overalt, jeg forsøker alltid å unngå å bruke det, men her hadde jeg kanskje ikke greid å komme ned uten. Det var ikke snakk om å komme seg ned behagelig, det var bare å komme seg ned. Sittende, skliende, kravlende, krypende – den metoden som gjorde det mulig.

Lunsj i regnvær, Fjellet, Hardanger, Regnkappe

Selv om det er regnvær sparer vi ikke på noen ting. Det skal være skikkelig lunsj.

De siste fosser

Kinso har mange flotte fosser som ville vært turistattraksjoner i de fleste andre land. Her gikk min kamerat og jeg rimelig i fred. Store fosser har vi så mange av hos oss. Jeg hadde aldri verken hørt om eller sett på noen av fossene langs elven Kinso, ei heller at det fantes noen slik elv og at Kinsarvik ligger i enden av den. Den mektisgte av fossene er Nyastølfossen.

Tau, Fjell

Det var ikke alle stedene det var like lett å komme seg nedover. Noen steder var det satt opp tau til hjelp.

Stien vi gikk på gikk langs den stupbratte bergsiden ned til dalen den landet i. Det var et dramatisk skue. Og som det ofte skjer med meg, ble jeg grepet av tanken hva om jorden plutselig løsner her. Da bærer det ganske mange titalls meter rett ned. Vi tok noen bilder, og stilte oss på noen forskjellige utsiktspunkt, laget av naturen selv.

Etter dette hadde ikke turen noe særlig mer å by på. Vi fulgte stien vi kom til demningen, og gikk etterpå ned langs vannrøret til kraftstasjonen.

Utsikt fjellet, Kinso, Hardanger, Norsk natur

Det mest spektakulære utsiktspunktet. Det var som om naturen selv hadde satt opp et tre der. Så vi skulle vite hvor det var.

Hjem igjen

Nå var absolutt alt, inkludert oss selv, blitt kliss vått og ganske skittent. Vi måtte pakke litt om, og sørge for at vi ikke skitnet til leiebilen. Så kjørte vi ned til fergen. Der ringte vi våre koner og kvinner, sånn er vi blitt, nær sagt familiemenn. Samtalen tok fergeturen. Deretter var det over Voss, og hjem til Bergen.

Jeg bor ikke lenger i Bergen, så jeg må overnatte hos noen mens jeg er her. De første nettene blir hos ham, min turkamerat. Det er ikke ideelt å komme hjem med skittent og vått turtøy til andre enn deg selv, men nå som vi bor forskjellige steder er det ikke lett å få det til på andre måter.

Det ble jo også veldig koselig. Lara hadde laget lansagne, og serverte den sammen med vin. Det var kjempegodt, og veldig passende etter fjellturen. Så var det ikke lenge før vi lot det bli med det, og sovnet mykt og varmt og tørt.

Gourmetmat og lysbilder

Det var en kveld som var den laget bare for meg. Vi samlet oss hos mor, alle vi fire barna og henne, og vi spiste en bedre fireretters middag før vi så på lysbilder fra livene våre. Det er akkurat som jeg liker det, god mat og mye av den, og så mengder på mengder av lysbilder.

Jeg tror ikke de andre er så opptatt av maten og lysbildene som jeg er det. Jeg vet mor liker å lage mat, og det er alltid kjekkere å lage den for et meningsfylt selskap. Når det skal være gorumetmat og spesiell anledning, kan man også snope seg til litt dyrere mat enn man spiser til vanlig. Første rett var en liten aperitiff, jeg er ikke kar til å si hva den bestod i, sviske og skinke, kanskje, fingermat med tannstikk i, veldig godt. Andre rett var asparges surret sammen av bacon, tror jeg det var. Hovedretten var en kyllingrett i spennende saus, og ris og salat. Desserten var sjokoladepannacotta. og alt var ledsaget av italiensk rødvin.

Det er ikke så ofte vi får møtes alle sammen, og bare oss. Vi er nå alle blitt gift, Trude og Tone har barn, og Tonje bor i Slovakia. Jeg kan på direkten ikke huske sist gang vi var samlet slik, bare oss, kanskje er det så lenge siden som den gang far døde? Ellers er det nå blitt Tonje som ikke kan, siden hun bor så langt unna, men nå var hun på besøk i anledning hun får opplæring i en sommerjobb hun skal ha, og dermed kunne også hun være med.

Etter maten var det lysbilder. Jeg er en varm tilhenger av lysbilder. Jeg tror vår tids unge generasjon går glipp av noe som ikke får oppleve ekte lysbilder. De får selvsagt noe til gjengjeld, digitale bilder og distribusjon på internett. Det er gratis å ta hundrevis av bilder av hver minste anledning, og med dagens kvalitet selv på mobilkamera blir kvaliteten ypperlig selv om fotografen ikke har anstrengt seg det minste for å tenke ut hvordan bildet skal være. Det blir masseproduksjon, konsum, bilder er ikke lenger noen stor begivenhet.

Den gang det var lysbilder kostet en film på 24 eller 32 bilder en del penger, og det kostet enda mer å fremkalle den. Man hadde ikke anledning til å klikke i vei, og slette de dårlige bildene hvis man gadd. Man måtte mene noe med bildene. Det kan man selvfølgelig gjøre også i dag, jeg er selv veldig glad i å fotografere, og har mange, mange bilder som viktige minner fra alt jeg har opplevd de siste årene. Bildene betyr noe for meg. Men lysbildene får ekstra betydning, i det at det er så få av dem. Hvert eneste ett er en skatt.

Og så har man anstrengelsen man må gjøre for å se på dem. Det er ikke bare å skru på en hvilken som helst datamaskin, og la dem flimre over skjermen.  Man må hente frem lysbildeapparatet, altså fremviseren, og man må hente bildene og en skjerm å vise dem på. Man må skru av lyset, sette seg ned og se på dem. Man kan ikke la dem rulle forbi mens man egentlig holder på med andre ting. Man trykker på knappen når det ene bildet skal skiftes ut med det neste, man får den karakteristiske lyden, man kan justere litt på skarpheten, men man kan ikke trylle et dårlig bilde godt som man kan i dag. Men man får bildet stort opp på skjermen, og kan diskutere det og snakke om det før man skifter over til det neste. Jeg er ikke i nærheten av å komme i samme stemning av å se på bilder på en dataskjerm. Det er en helt annen opplevelse.

De eldste bildene vi har er fra 1971-72, da mor og far ennå ikke hadde giftet seg, de er så unge at de ser ut som en spøk, og de viser helt andre kvaliteter ved seg enn det vi barna har lært å kjenne dem med. De nyeste bildene er fra slutten av 1980-tallet, da Tonje nettopp er født og jeg trer frem som en smukkas med fluffy hår og hockysveis. Mellom der finnes det hundrevis av bilder fra mor og fars og vår families liv. Vi ser når mor og far bor i studentleilighet i Oslo, vi ser når jeg blir født, vi ser vi flytter til Selje og bor der, vi ser Trude blir født, Tone blir født, vi vokser alle til, vi forandrer oss alle. Særlig mor kjører løpet fra 70-talls-look til fullblods 80-talls, mens far legger av seg forfengeligheten, kinnskjegget og barten. Vi ser mange turer og ferier, de viktige turene jeg hadde med far og bestefar, hvordan det så ut på Ganddal, hvordan alt har forandret seg.

Og vi ser hvordan ikke så mye har forandret seg i grunnen. Mor og far lager det koselig sånn som Olia og jeg lager det koselig, hun lager mat og han spiser, det pyntes og fotograferes, det er høytidsstemt i hverdagen. Trude og Tone ligner på barna sine, i utseende og væremåte, trekkene og stilen går igjen, slekten går sin gang. Barna sitter på kjøkkenbenken og baker med hele kroppen, Tone setter seg i badekaret med klærne på, Trude gjør seg til i forkledning, jeg står ansvarsfullt med orienteringskartet i hånden, 8 år gammel.

Fra klokken litt over elleve begynte det å tynnes ut i rekkene. Tonje måtte legge seg, fordi hun skal på jobb. Så måtte også mor, Tone og Trude gå. Jeg gav meg aldri. Jeg så gjennom alle bildene. Siste halvdel helt alene. De var vel ferdige sånn litt før klokken to på natten. De andre gikk glipp av mange skatter. Og jeg skulle gjerne hatt mor der til å forklare meg hvem de var, alle disse menneskene som smilte og var glade på bildene fra før jeg var født.

Mor har nå satt i gang tiltak for å få bildene digitalisert. Det er selvfølgelig veldig bra, så vil de bli bevart for alltid. Men dette er lysbilder. For virkelig å komme til sin rett må apparatet av, lyset må skrus av og man må ha god kaffe eller god vin. Så må man sitte og se og se og se, i timevis, hvert bilde en evighet, for med disse bildene er det som om selve tiden viskes ut, den gang gjelder som nå, livene våre og slekten knyttes sammen.