Første tur i år til botanisk hage

Som vanlig kom vi oss sent av gårde. Men når vi først var samlet på vei, mor og far og barn, så går det veldig greit å komme seg til botanisk hage fra der vi bor. Det er mange ruter med hyppige avganger, buss 14 langs Lesu Ukrainka, eller buss 62 fra Kontraktova plosjad og over Arsenalnaja. Blir vi utålmodige, kan vi hoppe på nummer 38 eller nummer 15 også, eller noen av de mange marsjrutkaene, og komme oss innen en rekkevidde på noen hundre meter fra parken.

Det er særlig Olia som har et sentimentalt, nostalgisk forhold til parken. Hun har vært her siden hun var barn. Nå er hun der, med neste generasjon barn. Mye er forandret i Kiev, og i det Ukraina hun vokste opp i, men parken er for det meste det samme. Blomstene og trærne forandrer seg ikke stort fra år til år, og de ulike veiene å gå er også som de har vært i årtier.

Det var til den botaniske hagen Olia og jeg gikk første dagen etter vi hadde giftet oss, første dagen etter gjestene var reist og vi var for oss selv. Jeg har også minner derfra, sittende på en av dens mange kafeer, med en øl, eller bare rusle rundt i de ulike småveiene og avenyene. Det er et veldig avslappet sted å være, det passer for rolige dager, der det ikke er så altfor varmt.

Parken er også barnevennlig. Like ved inngangen er det en fin lekeplass, Irina har likt den fra første stund, før hun egentlig var i stand til å gjøre noe der, og ennå liker hun å krype rundt i rørene de har lagt til der. Nå er det imidlertid dissene som er favorittaktiviteten, å disse eller huske frem og tilbake, mens far – som er jeg – gir fart. Jeg gir stor fart, så stor jeg bare klarer, og helst når mor – som er Olia – ikke ser det.

Nå har de også fått noen nye leker. Typisk, for det nye Ukraina, med navn på firmaet som har sponset apparatene, og mye tekst på engelsk. Ingenting på russisk, som er vårt språk. For første gang i mitt liv ser jeg også leker tilrettelagt handicappede, lekeapparat for rullestolbrukere, også noe som indikerer en ny tid, eller forsøk på en ny tid, i Ukraina. Og navnet på sponseren stod på, en engelsk sponsor. Karakteristisk for det nye Ukraina, er det noen ting som skinner, mens mye ikke er på plass i det hele tatt, for eksempel toalettpapir på toalettene. Dette ganske nyttige tilbehøret til et toalettbesøk, gjør seg ikke å sponse, og kanskje derfor er det ikke på plass i Kievs ganske mange offentlige toaletter.

Men ok, det var kjekt med litt nye lekeapparat, godt tilpasset litt større barn, som Irina er i ferd med å bli. Vi var på denne lekeplassen i flere timer, og forspiste oss vel litt å søtt, kaffe med sukker og is. I alle fall var jeg guffen i magen da vi gikk, og drakk bare siste rest av kaffe i protest. Derimot var det deilg å få seg en øl, noe usøtt, på en av kioskkafeene som er der. Tidligere fikk vi friskt øl på fat, av en eller annen grunn får vi ikke det lenger, men vi får i det minste flaskeøl. Det er ikke alle steder vi får det heller. Irina var veldig fornøyd med å få flere slikepinner, hun er fra Norge ikke vant med å få så lett det hun peker på, men her er vi på ferie, lille venn, dette er annerledes.

Olia er på plutselige og kortvarige slankekurer, stort sett mellom måltidene, og uten å være så altfor nøye på når måltidene er, i alle fall ville hun ikke ha noe. Men hun var glad vi var fornøyd, og satt litt og leste på sine neste studier, på russisk, og på mobiltelefonen.

Så gikk turen over til et annet nivå, og skiftet litt karakter. Nå satte Irina av gårde med vognen, de fant en gammel dukkevogn nede i kjelleren, Olia og moren, og den hadde Irina med i dag. Med den løp hun av gårde, stoppet bare for å se på humler og biller og andre insekter. Olinka var på do, og kom grovt på etterskudd, da Irina brakte oss inn på en vei vi aldri pleier å gå, og som jeg bare kan huske å ha gått en eneste gang, da jeg slapp fri når Olia hadde med seg familien hit en gang. Den går liksom bakenfor, og opp på en høyde.

Vi gikk ikke opp på høyden, vi gikk rundt den. På den måten kom vi inn i terreng, som om vi var på en god norsk søndagstur, bare at alt her var mye tørrere, og faunaen helt annerledes. Selv det høye, gule gresset og tornebuskene så fint ut i den lave kveldssola, og min skjønne kone og mitt vakre barn ble selvsagt helt herlige, lett sommerkledd som de var. Her ble det mange bilder, også av meg, en litt malplassert far som ikke helt kan skjønne lykken han har havnet i.

Enda en øl, og flere slikkepinner til Irina, ble det også plass til. Det var Irina som bestemte, – sett deg ned, sa hunpå russisk. Sadis. Det gjorde jeg, og så ble det mer servering. Olia var snill mor, som tillot sine å bli mette, glade og fornøyde. Dette er også favorittkafeen min i parken, der jeg liker meg best og hvor jeg har mest minner fra, den som ligger litt oppe, og i nærheten av kirken som er der.

Etter dette var det bare sjarmøretappen inn til mål, og ut av parken. Det er mye fint å se dette lille stykket også, mye å fotografere. En liten, kunstig andedam har de laget til. Riktignok uten ender, men med liljer og broer, og vakre blomster rundt. Olia får ideer hvordan hun skal innrette datsjaen vår, og hva vi skal gjøre med hagen hjemme i Norge.

Utenfor parken er det like enkelt å finne buss hjem, som det var å finne den bort. Tradisjonen er nå at Irina finner de andre i lekeparken utenfor, og blir avlevert, mens Olia blir der og får snakke med moren min. Jeg får fri for kvelden, og kan gjøre som jeg vil. De siste kveldene har det betydd litt nødvendig, og ekstra, hvile.

Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

dsc_1732.jpg

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

dsc_1725.jpg

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

dsc_1723.jpg

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

dsc_1730.jpg

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

dsc_1735.jpg

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

dsc_1731.jpg

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

dsc_1751.jpg

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Ingen vår i 2013

Så kom sommeren. Den var helt uten forvarsel i år, våren prøvde seg ikke så mye som en dag. Vi gikk like fra vinter til sommer. Det eksploderte i grønt og sommerfarger. Plutselig var fuglene og humlene og biene overalt. Lyd og lukt og farge er sommer. Og det er varmt og godt. Fra tidlig morgen til sene kvelden kan vi sitte på terrassen, folk i lette antrekk er overalt. Det er sommer. Det er plutselig blitt sommer.

Vi reiste ut til Orrestranden i dag. Det var ingenting som gjorde det vanskelig å gå i kortbukse, det var sol og varmt. Men sjøen minner oss om vinteren som har vært. Den var iskald. Vi pleier alltid starte badesesongen i påsken. I år var sjøen påskekald i pinsen. Det har vært en eksepsjonelt kald og tørr mars, april og tidlig mai. Og så løsnet det bare plutselig, 18. Mai, med temperaturer og vær som vi har det i juni og juli og august når alt fungerer.

Planter og insekter har reagert øyeblikkeligelig. Sjelden er «spretter ut» et mer dekkende uttrykk for hva som skjer med knoppene. Det går så fort, plommetreet vårt har blomstret – om ikke i løpet av dagen, så i løpet av pinsen, det er to dager. Trærne stod nakne som var det vinter. Gresset var brunt og dødt.

Så plutselig er det grønt og friskt og levende overalt. Det var dårlig gjort av årstidene å snyte oss for våren. Men vi har fått en overveldende start på sommeren. Planter og insekter griper sjansen når den er der. Det bør vi mennesker også gjøre.

20130519-222656.jpg

Tullipaner er mine favorittblomster. Samme hvor avslappet vi behandler dem, blomstrer de og sprer seg.

20130519-222709.jpg

Jeg er også blitt meget glad i plommetreet. Til alle årets tider. Om våren når det blomstrer, og om høsten når det er plommer i det.