Jeg sitter i en finere leilighet på Kalfaret i Bergen. Eieren av den er mange tidssoner unna. Jeg har nettopp satt på en kopp espressokaffe, med kaffe, men uten vann, slik at jeg kanskje har smeltet noe plastikk. Det er ikke uvanlig når jeg er på besøk hos noen. I Bergen er jeg fordi jeg har gjort stand up, og deltatt på fagpedagogisk dag ved universitetet. Om standupen har jeg skrevet på humorbloggen, her kommer resten av oppholdet.
Det ble veldig tut og kjør å komme seg opp, denne gangen. Jobben og konemor krever sitt, det er ikke annerledes for meg enn for andre. Min ukrainske kone Olga har nok noen meninger om likestilling og forskjeller mellom kjønnene som ikke vil være stuerene i Norge, hun vil mer enn gjerne være underdanig. Men det er bare når det passer henne, og på de felt og de tider hun mener det er riktig å være det. Hun tar seg fullstendig til rette på det hun mener tilfaller henne, og det kan være hva som helst, når som helst. For eksempel har hun lagt beslag på alle koffertene våre. De er for flere måneder siden fylt opp av gaver hun skal ta med til Ukraina neste gang vi får lov til å reise, vi venter fortsatt provoserende nok på at hun skal få godkjent fornyelsen av oppholdstillatelsen sin, den vi søkte om i november, og som skulle være en ren formalitet. Fire kofferter er ferdig pakker for vår neste reise, og den etter der igjen.
Dermed måtte jeg ta ryggsekken. Mor stilte villig opp med å kjøre til flyplassen, og serverte også god middag på veien. Moderlig nok hadde hun til og med tenkt på nistepakke, skjønt det strengt tatt ikke skulle være nødvendig, men rett nok ble det likevel. Takk skal hun ha.
I Bergen ventet Renate på Flespland. Det er en gammel og veldig nær venninne fra midten av 90-tallet. Vi bodde sammen i en studentleilighet i Hans tanks, den gang det skjedde mer i løpet av årene og det betydde mer det som skjedde. I ettertid er det vanskelig å skjønne at det bare var halvannet år eller to vi hadde hver vår hybel, før hun flyttet ut og jeg – som alltid – grodde fast. Det var også på denne tiden, det begivenhetsrike 90-tall, at hun fant sin mann, Anders, som hun nå bor sammen med, og har fått sitt første barn med. Det var ganske spesielt når dette barnet kom løpende og slengte seg om halsen på henne som om hun var en helt vanlig mor, noe hun også har blitt. Tiden går.
Renate og Anders hadde fått et veldig koselig hjem. Her var ikke noe tøys og tull. Det var passe fint og passe bebodd i alle rom, godt og varmt, og avslappet stemning. Lille Ingrid, som barnet heter, ble beroliget av Rogalandsdialekten min (både Anders og Renate er fra Stavanger, det vil si, Anders er fra Finnøy, mens Ingrid på 3 allerede er kav bergenser), så etter den første sjenansen malte hun et flott maleri til meg og viste meg rommet sitt og favorittboken sin, Emil fra Lønneberget.
Besøket mitt klappet litt sammen når jeg skulle opptre samme kveld. Renate og jeg tok følge ned til Rick’s, vi spaserte den lange veien, og fikk snakket en del sammen da. Renate og en venninne hadde gjestelisteplass til showet, men vi fikk ikke snakket med hverandre etterpå, for mobiltelefonen min viste seg ikke å virke, så jeg kunne ikke motta noen melding fra dem. Og venninnen måtte hjem. Dermed måtte jeg også finne veien hjem selv, når den tiden kom sent på natt.
Det er kanskje ikke riktig å skrive det på en offentlig blogg, men neste dag var jeg fyllesyk. La oss kalle tingene med sitt rette navn. Renate og Anders var på jobb, Ingrid i barnehage, jeg hadde huset helt for meg selv og kunne sove helt i fred. Det var denne dagen matpakken fra mor kom til sin rett. Det var en kraftanstrengelse å få i seg dette ene frokostbrødet i løpet av dagen, det var sånn jeg hadde det.
Utpå ettermiddagen kom de alle sammen hjem, samtidig som jeg også begynte å kvikne til. Familien skulle til Ustaoset på hyttetur, og skulle reise like etter jobb. Det passet bra at jeg også forlot leiligheten da. Overtakelse av den neste skulle være mellom fem og seks. Vi fikk tatt farvel og på snarlig gjensyn, og så stakk jeg av gårde med bagasjen min og nøkkelen deres. Ganske klønete, og sånn har jeg det hele tiden. Men alright, jeg kunne levere den på fysisk institutt der Renate er tilknyttet, det ble ingen stor sak.
Og så var det å innkvartere seg i Kalfaret, og skifte oppmerksomhet igjen. Nå var det min gamle gode venn, Martin, og innebandy som stod på programmet. Jeg er blitt 38 år, holder meg godt, men det skal ikke mange ukene til uten aktivitet før det faller bratt. Jeg pleier å være i ganske mye aktivitet, så det er ikke noe stort problem, men nå har jeg hatt månedskort på toget noen uker, og ikke sprunget eller trent på andre måter noe særlig. Det merktes. Mitt lag tapte hver kamp, større skam finnes ikke når det gjelder innebandy.
Så var det hjem til Martin som venter besøk av sin kjæreste, Lara, disse dager. Hun skulle kommet onsdag, kom i stedet i går, fredag. Torsdag var Martin i tipp og topp form, serverte både øl og whisky, mens jeg ganske lavstandard kjøpte med meg noen frossenpizza. Det er slett ingen vane, men denne dagen hadde jeg ikke spist annet enn det omtalte frokostbrødet. Og nå vendte matlysten tilbake. Og det er måte på hva man kan kjøpe med seg for å tilberede i en annens hjem.
Det var som alltid trivelig med Martin, men hvor radikalt og grunnleggende og alt omkalfatrende verden og livene våre har forandret seg, viste det seg når det nærmet seg midnatt, og hans kjæreste Lara ringte ham, og min kone Olia ringte meg. Det er ingen snakk om prioritering, Martin og jeg er bestevenner, men damer kommer alltid først, og slik ble besøket avsluttet.
Henriette er veldig snill som låner meg leiligheten sin. Jeg er godt fornøyd med alt, og stiller selvfølgelig ikke krav til noe når jeg har fått en nøkkel og kan bruke leiligheten hun bor i. Jeg skal sove på sofaen, det er veldig greit, jeg har hatt mange gode netter mellom kjempekjekke dager og fester og kvelder på sofaer opp gjennom livet. Men jeg tror det er noe jeg ikke har forstått når det gjelder tepper hun har lagt igjen, eller om det var jeg som skulle ta det med meg, eller hvordan det var. I hvert fall er det et slags hekleteppe jeg bruker, et slags stort sjal, det er huller overalt, og det blir ganske kaldt i løpet av natten. Jeg har provisorsk brukt det beste jeg har, et stort håndkle jeg fikk låne med fra mor, til å dekke over hullene slik at ikke all varme forlater kroppen gjennom natten. Men et håndkle er det ikke noe varme i.
Dette må ikke oppfattes som klaging. Det er en observasjon. Fredagen hadde det vært helt herlig å ha en fridag. Slik var det ikke. Jeg måtte på fagpedagogisk dag, og dermed måtte jeg spise frokost med et visst tidspress. Det kan godt oppfattes som klaging, for det er verdt å klage over. Jeg hadde kjøpt inn ferskt brød og ferskt pålegg, rikelig, det hadde vært helt på sin plass å spise i timevis. Men den muligheten var meg ikke gitt.
Etter fagdagen på universitetet fikk jeg levert nøkkelen til Renate på fysisk, og så hadde jeg meg en god lunsj på Peppes Pizza. Jeg kan jo strengt tatt sette regningen på foretaket når jeg er her, siden jeg er i Bergen også for å gjøre komikk. Det er foretaksvirksomhet. Så honoraret går med til maten, uten at det er trukket skatt i mellomtiden. Slik livet mitt nå er blitt er det sjelden jeg er på restaurant, og jeg liker jo å spise godt, og veldig godt å spise veldig godt. Allerede nå merker jeg det er på tide å planlegge neste lunsj.
På ettermiddagen tok jeg meg en hvilerunde, før jeg tok turen ned på Rick’s for et nytt show. Det gikk bra på onsdag, og enda bedre i går. Endelig var jeg ferdig med alle forpliktelsene, og det hadde alt sammen gått bra. Det er en veldig lettelse, og så kjekt at det egentlig gir mersmak. Jeg burde satse mer på dette, jeg liker jo et litt fargerikt liv der det skjer ting. Jeg gikk likevel hjem rundt midnatt, tidlig til meg å være, men da var også alle damer gått hjem, og jeg var lykkelig og tilfreds.
I dag hadde jeg den rolige frokosten jeg ikke fikk hatt i går. Jeg har fått lest litt avis, skrevet litt på computeren og herjet litt med en espressokoker. Tiden er allerede der det er på tide å gå ned til byen for en restaurantlunsj, så skal jeg kanskje ta en løpetur i Bergensfjellene, eller bare kontemplere i sentrum eller i leiligheten. I kveld er det middag og drinker hos Martin og Lara. Det blir veldig koselig, og enda koseligere hadde det vært om Olia hadde vært der også.
En helt grei blogg 