Opp Bogafjell fra Ullvaren, med lille Irina på 3

Det er vinterferie nå. Så det blir daglige turer, og kanskje også daglige turer. Det er mange andre poster jeg også skulle ha skrevet, mye gøy som er hendt og tenkt, kanskje vil det bli tid tiil å skrive dem ned og legge dem ut i ettertid. Men tiden som småbarnsfar er knapp, og dyrbar, den gjelder det å ta vare på.

I dag var været sånn passe middels. Det var så vidt over null, grått, og med tilløp til vind. Ingen dag for langtur. Irina og jeg reiste rundt Bogafjell, for å gå i terrengte på baksiden der.

Som så mange ganger før gikk det feil i pakkingen min. Jeg glemte sjokoladen. Det er kanskje det viktigste, sammen med alt det andre viktige man skal ha med på tur. Sist søndag husket jeg riktignok varmdrikke til Dalsnuten, solbærtoddy, men toppen på den nye termokoppen var ikke låst, så alt rant ut i sekken. Det er også viktig, å unngå. Jeg ergret meg grønn over den sjokoladen, vi har jo så latterlig mye også av den nå, som vi i kjent stil har kjøpt inn på tilbud på grunn av datomerkingen.

Irina var derimot strålende. En kort tid hadde hun det for seg at hun snaut ville gå ti meter før det var tid for sjokoladepause. Og den kunne godt vare til turen var slutt. Jeg klarte alltid å lirke henne med, noen ganger i bæremeis, men det var altså en stund motoren trengte litt starthjelp. Nå, i år, har det vært null problem. Heller ikke denne gang. Hun løp av gårde, mens jeg i fortvilelsens håp så etter om jeg kanskje hadde lagt igjen noe sjokolade i bilen, eller hanskene, som jeg også hadde glemt.

I vår familie forlater vi stien. Det gjelder både i direkte og i overført betydning. Vi går ikke der alle andre går, der alt er kjent, vi skal opp i det ukjente, og opp det vanskelige. Første lille skogssti ville ikke Irina være med på, men i den andre hadde hun autostart. Rett opp fjellsiden.

Det er ikke bratt i det hele tatt, Bogafjell, og det er slett ikke høyt. Men Irina er tre år, bakken er gjørmet og våt, og det er fullt av løse steiner. Hun kravler seg opp likevel, på og utenfor stien. Den rene jakken og buksen er til vask med en gang, her hadde det nok vært bedre med noe regnklær eller vann- og skittavstøtende. Barn har ikke den bekymringen. De setter seg ned når de på, kommer seg opp og ned, der de kan. Irina har nettopp brutt denne koden. Det går lettere opp når man kryper, lettere ned når man sitter. Og så kan man vri og vende seg, om det er noe ekstra krevende.

Veldig kjekt valgte hun igjen og igjen den vanskeligste veien, der det var valg. På et sted ville hun opp på en stein, som ikke jeg hadde så veldig lyst å kravle opp på, jeg ville heller gå rundt. Steinen var glatt, men hadde et flatt parti hun kunne stå på før det bratte. Tre-fire ganger skled hun ned, uten kontroll, før hun gav seg, og jeg løftet henne ned igjen. Den siste gangen gikk det også i rulle, sånn at hun turnet rundt og endte sittende på rompa. Med et smil.

Nå var hun ivrig på litt mat. Jeg fikk henne opp enda et stykke, slik at vi kunne sitte på en avsats med utsikt. Der var det også vind. Enda så ofte jeg har vært i dette området, jeg har jo vokst opp her, og enda så lite det egentlig er, så kan jeg ikke huske akkurat dette stedet. Det var rester etter bål der, så at dette er et flott egnet rastested er godt kjent. Området vi ser utover var før terreng og dyrket mark, ispedd et og annet hus og bondegård. Nå tar de det vekk, og erstatter det med boligfelt og industriområder. Det går voldsomt fort, og er ikke sånn som jeg liker det. Man må kunne være i naturen, for å bli ordentlig glad i den, og med det ha et virkelig sterkt ønske om å bevare den.

Irina fikk ikke noe sjokolade. Yoghurten spiste hun litt av, det samme med appelsinen og med clementinen. Jeg traff ikke helt med turmaten for henne. Men hun var likevel godt fornøyd, og stormet videre, mens jeg forsøkte å samle sammen sakene. Irina ville ned igjen samme vei, tilbake, men jeg fikk henne videre på en runde. Med det ble turen også et stykke lenger, og vi kom oss enda høyere opp.

Det er viktig å ha ideer, sånn at turen ikke bare blir å gå. Det må skje ting. Særlig for barna. Et tre hadde falt ned i et åpent område, sånn at stammen lå rank og fin, og klar til å klatre på. Irina er for liten til å klare det selv, det er også litt skummelt, når det blir mer enn en meter over bakken. Men hun får prøve, og hun finner sannelig ut av det. Hun legger seg ned, og kryper som en snegle, noen centimeter. Hun er helt trygg, når hun sitter, selv om jeg ikke holder henne. Jeg kan gå langt unna, og fotografere. Hun vil bare videre opp. Gå, mens jeg holder henne i hånden, eller krype, noen centimeter. Når jeg holder henne i hånden, så har jeg min egen hånd over mitt eget hode. Det er ikke sånn at jeg holder henne fast, og har god kontroll om hun skulle falle.

Videre er det bare noen meter før vi kommer til stien ned igjen, langs beitemarken. Det er markant atskilt med et gjerde, typisk for området jeg er vokst opp i. På den ene siden er beitemarker for sau og kveg, på den andre siden skog, som verken er særlig stor eller særlig tett. Dette er Sandnes-terrenget. Irina går over gjerdet, til beitemarkene, her er det hun som bestemmer, og hun vil ikke straks opp eller ned stien. Hun går over en liten myr til beitemarkene. Der går hun helt opp til det nest øverste gjerdet, nesten opp til boligfeltene, det som ikke var der da de eldste søskenbarnene hennes ble født, og først der er det hun snur. Hun har gått nesten opp til toppen.

Nå er det dog ned igjen. På det åpne landskapet med beitemarkene blåser det litt, så jeg får oss tilbake over gjerdet igjen. Der er stien ned på det aller bratteste. Det er så vått at det er tilløp til bekker, her og der er det frosseet til is, og alle steinene er løse og gjørmete. Jeg lar Irina komme seg nedover så langt hun kan, før jeg hjelper henne. Det gjør hun på rompa, og buksene får forsikret seg om at de skal være skitne.

Til slutt holder jeg henne i hånden, og går det i mitt tempo. Irina kan hoppe og fly. Hun er godt vant, og hun liker å presse grensene sine, slik de aller fleste liker, når de får lov. Også her, når turen går mot slutten, gjelder det å ha ideer, så det ikke blir monotont. Det er opp på en stein, hoppe litt, se på et tre, høre en fugl, snakke sammen.

Da vi er over det verste partiet, går Irina selv. Og da går hun ikke, hun løper. Sånn det er så herlig barn gjør, raskest mulig til nye steder å se, nye ting å gjøre, oppdage verden så fort som mulig. Da hun får se bilen, jeg viser henne den, løper hun enda fortere. Den siste skråningen er også litt bratt, gjennom litt granskog, med avstand mellom trærne, men ingen gress og planter på bakken. Der det er for bratt, setter hun seg, og sklir, kravler, eller kryper. Slik det skal være.

Hjem igjen er det 5 minutter i bil. Der får vi også sjokoladen vår.

Kort tur til Bogafjell

I dag startet dagen med ferskt, nybakt brød, te og egg. Jeg tar høstferien på alvor, og vil gjerne spise godt og ha det godt. Litt kaffe laget jeg meg også, sånn før frokost, og til å ha med på termokopp den lille turen Irina og jeg var på.

Det er uvanlig høytrykksvær her i Rogaland. Ikke så veldig varmt lenger, men klar sol og skyfri himmel. På terrassen kan man være i kortbukse. Om kveldene er det forsvarlig å fyre i peisen. Det gjør jeg nå, og poster tilbake til dagen før. Jeg skal prøve å ha en post til dagen nå i ferien.

Etter storsuksessen opp Åslandsnuten søndag tenkte jeg å ta med lille Irina på en roligere tur bak Bogafjell, eller Stokkalandsfjellet som det også av og til blir kalt. Det er Foss-Eikeland, der med Ullvaren og rideskolen. Vi har gått turer der hele mitt liv, fra vi flyttet hit i 1977, og jeg har til og med vært med på en liten militærøvelse her fra den gang jeg avtjente verneplikten. Terrenget er forandret mer enn jeg. De tar seg til rette, de som har pengene og makten. Jeg vil gjerne oppdra Irina til å bli glad i naturen, og til å ville ta vare på den for dens egen del. Ingenting er da bedre enn å gå tur i den.

Bogafjell, med effekt fra Google foto.

Bogafjell, med effekt fra Google foto.

Lille Irina har vært med på tur hele sitt liv. Hun er blitt dratt rundt i vogna, på stier slett ikke laget for vogn. Siden hun var stor nok til å sitte i bæremeis, har hun sittet der. Og så snart hun lærte å gå lite grann, har hun gått selv også. Nå er hun såpass stor at vi kan prøve oss uten verken vogn eller bæremeis. Det er begge oss på føttene våre.

Kanskje er dette første turen vi gjør det på alvor? Ellers har vi bare tuslet rundt huset vårt eller på stranden, når vi ikke har hatt med vogn eller bæremeis. Dette er første gang vi skal litt i terrenget. Om enn det ikke er rare terrenget, det er bare rett opp i høgget, og så ned igjen. Hele turen ender på maks et par kilometer.

Selv det kan være mye for små, to år gamle bein. Lille Irisjka er i hvert fall søt og seg selv lik. Hun setter seg plump ned etter 15 meter, med et optimistisk blikk i øynene – mat. – Det var litt tidlig, Irina-vennen, vi må i hvert fall komme et lite stykke på vei. Og vi må finne oss et sted som er litt koselig. Hun har litt å lære seg, de skal også være oppdragende, disse turene.

Men for Irina er det viktigste sjokolade. For hver femte meter setter hun seg ned på ny, mat, og med det mener hun sjokolade. Det har vi ikke engang med, dette er en mandagstur. Det får være måte på, selv i høstferien. På toppen av første lille bakken setter vi oss riktignok ned, og jeg serverer henne en banan hun spiser straks opp. Hun er også glad i å drikke vann fra små todeslitersflasker laget for løping, til å ha i et belte. Vi har den første lille rasten, midt i et skogholdt, midt på bakken, uten mye verken å se eller å gjøre. For Irina er det imidlertid spennende nok, med trær, stubber, kongler og greiner. Alt i entall, og bare noe av det glir inn i vokabularet.

Det er kjekt å gå på tur. Og naturen inviterer til mange påfunn. Ei bjørk ligger veltet på bakken. Den er liten nok til at jeg akkurat klarer å løfte den. Men den er så morken at den knekker. Jeg knekker den videre, og vi får stokker å gå med som en gammel manns stav. Lille Irina kopierer søtt bevegelsene, uten å skjønne meningen med dem. Det morsomste er når hun klapper i hendene når hun ser flue. Her har hun det for seg at det gjelder å dunke stokken i bakken, slik jeg gjorde når jeg gikk. For lille Irina er det dunkingen som er hovedsaken, og hun dunker med både en og to stokker. Jeg må også være med å dunke. Sånn får jeg lurt henne noen meter fremover også. Så er det å kaste pinnene inn i terrenget. 1 – 2 – 3!

Jeg hadde tenkt å komme ut av skogen, og over på andre siden av gjerdet, der beitemarkene er og kuer eller sauer går. Dette er terrenget jeg er vokst opp i, dette er sånn jeg vil ha det. Heldigvis er det antydninger til debatt over problemet at Norge gror igjen. For meg er løsningen sau og storfe på beite. Ingen maskiner er i nærheten av å kunne være like nyttige og effektive. Det er verdt mange penger, man må legge til rette for bonden. Her vi bor er de ivrige etter å ta bort beitemarker til fordel for veier og boligområder, eller industriområder, lager og kontorer. Kanskje er det prisen for å være en region i vekst? I så fall er kanskje ikke veksten verdt prisen.

Lille Irina er ikke stor nok til å være opptatt av slike ting ennå. For henne står det om å komme til en rasteplass, ha en pause, spise mat. Hun synes det er spennende å se sau, eller seu, som hun sier det, og helt riktig sier det, men det er måte for tålmodighet for å komme til dem. Jeg må bære henne litt, og hun finner seg i det.

Så er vi ved gjerdet, og jeg vipper henne over, før jeg klyver over selv. Vi går ikke langt inn på beiteområdet før vi setter oss ned for å spise. Både fordi Irina setter seg ned med en gang, men også fordi det har pleid å være kuer her i det siste, og jeg er ikke så sikker på kuer i voksen alder, som jeg var da jeg var liten. Nå synes jeg det er best å dem litt på avstand, og finner det greit å ha kort vei til gjerdet om de skulle komme for nærme.

Vi har yoghurt, saft, vann, brødskiver og druer. Irina spiser yoghurten, med hele seg, jeg spiser skivene og drikker kaffen. Solen kommer frem, og jeg kan ta av Irina kjeledressen. Da er det lettere for henne å bevege seg. I den lille sekken jeg har med er det ikke plass til alle klærne vi tar av, så jeg må binde dem fast utenpå. Det blir en kort tur. Vi begynner allerede å gå tilbake.

Det neste gjerdet vi går over er litt vanskeligere. Irina må stå stille på en stein, mens jeg klatrer over et annet sted. Heldigvis er hun flink til sånn, hun tuller seg ikke bort så hun faller. På andre siden av gjerdet er det riktig varmt og fint, og hun spiser resten av yoghurten.

Så kommer det sauer nedover fjellsiden på andre siden av gjerdet, der vi var. Vi skynder oss bort til et bedre sted å se på dem. Irina løper også, over myr og i høyt gress, ofte må hun leie meg i hånden for å komme seg frem. På toppen av høyden kan hun peke entusiastisk som hun peier, og gynge med føttene, – seu, seu, seu!

Det var det klart kjekkeste dyret Irina fant på turen. Enda vi senere skulle se hest, frosk og rådyr. Frosken var kanskje en padde, knøttliten i sitt første leveår, og vanskelig å si om det var fordi den var en padde den ikke kunne hoppe, eller fordi den var for liten til å få sats på gresstrående den kravlet over. Irina så nysgjerrig på den, men ikke med den iveren hun ser på de dyrene som for henne er mer spennende.

Kanskje hadde hun også her et sted sin første setning? Hun tok på meg luen sin, trakk den nedover øynene mine, og lo – gde papa? Det betyr «hvor er far», og er det vi har sagt til henne når hun har luen eller andre ting over ansiktet sånn. Morsomt at hun snakket russisk her ute i Foss-Eikelandsmarka, vi snakker jo norsk her, hun og jeg, men hun har ennå ikke lært å skille mellom språkene. – Gde papa, var det hun sa, og jeg var med på leken.

Jeg fullførte turen lang vei, feiget ikke ut og gikk jernbanen siste delen. Det var over haugen, og over gjerdet, og ned igjen. Et flott rådyr jumpet i gresset rett bortenfor oss. De har skammelig liten plass å være på, rådyrene nå, vi presser oss innpå dem. De lever sine liv i panikk, hele tiden er det mennesker som kommer for nære. Jeg fotograferte, og viste Irina, men hun skjønner ikke ennå dette er noe sjelden og spesielt. Hun var knapt mer enn sånn passe interessert.

Det var tid til enda en lang pause, på toppen av en karakteristisk bakke, alle som har vært i området vet hvor den er. Ned til Ullvaren. Du verden så utsikten har vært annerledes her, tidligere. Lille Irina satt og spiste druer. Jeg tuslet rundt.

Så var det den korte veien ned til bilen, og reise hjem. Der sovnet vi greit i solen begge to, på terrassen, og Irina sov faktisk det meste av kvelden. Jeg fikk god tid til å lese dikt av Majakovskij, en gave fra en jeg er kommet i kontakt med gjennom bloggingen min, så ingen skal si det ikke er kommet noe godt ut av den. Jeg leser så mye nyheter og graps nå om dagen, det har utviklet seg en ganske intens måte å skrive på, sånn som medievirkeligheten er endt opp med å bli. Det er rett og slett herlig å lese dikt av en russisk poet fra 1920-tallet, en av de fremste futuristene, få en påminnelse om at sånn kan også ord brukes. Jeg er underernært på den slags.

Men jeg er overernært på mye annet som er fint, og lever veldig gode dager. Sånn i nitiden våknet lille Irina til liv igjen, for nye timer i full fart.

 

Søndagstur med Irina over Stokkalandsfjellet

Jeg poster ikke mange bilder her på bloggen for tiden. Det er to grunner til det, begge ganske gode. Den ene er at jeg er i ferd med å gå tom for plass. WordPress gir bare 3Gb gratis, eller så. De er snart brukt opp. Den andre er at jeg ikke er helt komfortabel med å eksponere lille Irina på det åpne nettet. Så inntil videre vil hun bare bli beskrevet i ord. Naturen vi går i er det imidlertid ingen restriksjoner på.

image

Opprinnelig tenkte jeg å skrive en samlende post om alle turene vi har hatt, så langt i år. Men ordrik som jeg er, este posten om dagens lille, ubetydelige tur ut, og tok hele plassen. Dessuten ble jeg forstyrret, min kone Olinka ville heller at jeg skulle legge meg enn skrive blogg. Sånt diskuterer man ikke med. Posten ble skrevet ferdig mandag morgen.

Hver søndag går vi ut, om vi ikke har andre avtaler. Irina i bæremeisen. I dag gikk vi over Stokkalandsfjellet, rundt på baksiden, og opp. Det er et landskap i store forandringer. Boligbyggingen tar overhånd. Irina satt og sov i bæremeisen. Brydde seg ingenting om det.

Jeg hørte podkast med In our time, slaget ved Agnicourt. Henrik V, udødeliggjort av Shakespeare, eller enda mer udødeliggjort av ham. Det et blant britenes mest berømte slag, en heroisk seier over franskmennene. Etterpå hørte jeg et program om Machiavelli, og de italienske bystatene på hans tid. Deltakere var foruten programleder Melvin Bragg, Quentin Skinner, Evelyn Welch og Lisa Jardine. Det var uventet friskt, om Machiavellis livshistorie som jeg ikke var klar over, hvordan han selv ble offer for den statsmakten han senere skrev måtte være streng og om nødvendig spre frykt, hvordan han bygger på romerske forfattere og tenkere, analogien om løven (som er sterk) og reven (som er lur), og en virkelig fin problematisering og diskusjon om det er riktig av en fyrste å være umoralsk, og hva Machiavelli mente om det.

image

Pausen hadde vi helt oppe på den øverste toppen. Det er noe sånt som 187 meter over havet, småtterier, slik det er rundt oss. De har ryddet for trær, og satt opp benker og hus, ikke som det hadde vært om jeg fikk bestemme. Jeg foretrekker stubbe og stein, jeg synes vi tar oss for mye til rette. Ødelegger landskapet. Jeg ser ned på den store veien de har bygget ved Vagleskogen, byggeplassen like ved. Så enormt de har bygget ut på Foss Eikeland.

Mer skal det bli. Mer skal det bli.

Lille Irina våkner opp, og får seg en grov skive med brunost. Varm solbærsaft. Hun har sovet gjennom to program fra In our time, 84 minutter. Hun er alltid stiv i føttene etter det. Men hun våkner til liv. Tumler rundt på plassen. Faller i jord og søle, den minste hindring et vanskelig for uvante og stive, små ben. Jeg løftet henne opp, og lar henne tumle.

image

Det er mange som bor i området nå, og selv en grå dag som denne er det flere som går forbi plassen mens vi er der. Det blir som regel vekslet noen ord, folk er i godt humør når de er ute. Og Irina ser på dem med store øyne, de fleste har noe å si henne.

Ned igjen vil jeg at Irina skal gå litt selv. Det er optimistisk, selv om hun ikke hadde hatt tykk kjeledress og lag på lag med klær under, og fremdeles litt stive, kalde bein, kanskje, etter å ha sovet over halvannen time i bæremeisen. I hvert fall er hun litt mer ustødig enn når vi bare går rundt vannet, og hun får ut og løpe etter bare å ha sittet litt i vognen. Noe av skylden for knallene og fallene må også det ulendte terrenget ta. Det er ikke ment for barn knapt over året å gå i. Det er skogssti, ned fra en bergtopp, stein, røtter, gjørme og søle. Jeg holder henne i hetten, og hun gir seg utfor uten å frykte noen ting. Dette er gøy!

Sony Xperia Z5, Mosaikk

Mosaikkfunksjonen til Sony Xperia Z5 viser oversvømmelsen i østenden av Stokkalandsvannet.

Det gikk selvsagt sakte nedover når Irisjka skulle gå selv. Etter noen minutter pleier hun også å få nok, og setter seg pladask ned, blid og fornøyd. Jeg setter henne på en stein, i det minste, så hun ikke blir sittende på den våte marken, og gir henne litt sjokolade. Så er det videre.

Så er det videre. Klokken nærmer seg fem, det mørkner, og til kvelden er det meldt regn. Vi er ennå langt hjemmefra, så jeg må bære henne litt. Ennå forsøker jeg å sette henne ned, tid om annen, så hun får trent litt, og vennet seg til å gå i all slags terreng, og like det. Men det blir stadig mer bæring, og mindre egen gåing.

Sony Xperia Z5, Gammel film

Filteret «Gammel film» på Sony Xperia Z5 viser Storånå gå over sine bredder på Ganddal.

Til slutt setter jeg henne i bæremeisen. Det er når vi er kommet frem til bilveien igjen, på baksiden av toppen. Tenk at det skal være bilvei her. Jeg har så mange minner fra stedet, fra jeg var liten. Rett over toppen på Stokkalandsfjellet var vi sjelden, som regel gikk turen ut fra Ullvaren på Foss Eikeland, og vi gikk ikke helt opp. De gangene vi gikk opp, var toppen målet, og vi gikk ikke ned på andre siden. Det pleide være mark og myr, der. Nå er det bilvei. Tidene forandrer seg, og ikke nødvendigvis til det bedre. Dog er det vanskelig å argumentere mot at folk skal ha et sted å bo. Det er et reelt og vanskelig spørsmål hvor det skal være. Matjord bør ikke tas, friområder ikke heller – hva er det da igjen? Det er vanskelige spørsmål.

Med Irina i meisen går det fort ned. Batteriet på iPhonen der jeg spiller av podcastene er tomt, så nå blir det i stedet lydbok fra Sony-telefonen, telefonen som har tatt bildene på denne siden. Lydboken er Korstogene sett med arabiske øyne, jeg hører på med begrenset interesse. Lydbøker har jeg aldri helt fått taket på. Det er foredrag og podkaster med radioprogrammer som er tingen for meg. Noen av bildene jeg legger ut er tatt med noen av filtrene telefonen tilbyr, de viser hvor mye det har regnet i området. Jeg har fotografert disse motivene ofte, derfor tenkte jeg å krydre det litt, med å legge på disse mer eller mindre morsomme filtrene. Det er området rundt Stokkalandsvannet, i det ugjenkjennelige.

 

Sony Xperia Z5, Nostalgi, Mobilbilder

Dette filteret heter «nostalgi», og man kan selv velge i hvilke fargetoner nostalgien skal være. Her er det gult. Det kan se ut som en flod i jungelen eller regnskogen, men er bare Storånå på Ganddal.

Hjemme har som vanlig Olia gjort stort arbeid på og rundt huset. Nå er det rydding det går i. Alt tar lenger tid enn ventet. Vi har også fått arbeidet stoppet litt opp, med at vi må bestille nye planker. Hun mangler materialene til å bygge videre. Det ligger også og flyter i gårdsrommet. Vi har arbeidet over et halvt år. Det er ingen ende i sikte.

Men vi har det fantastisk godt om dagen. Jeg går inn, kler av Ira, dusjer, og lager lasagne etter oppskriften på pakken vi kjøpte pastaplatene i. Tenner opp i peisen. Begynner å skrive denne posten. Får beskjed av Olia at det er på tide å legge seg. Gjør det.

Tur med Irina på ryggen langs Figgjoelva

I blant er det godt å la verden være verden, sette Irina i bæremeisen, og komme seg ut på tur. Det gjør Irina og jeg hver søndag. I helgen har det vært småflom i Rogaland, der vi bor, og derfor gikk turen langs Figgjoelven, for å få se vår kjære elv i stor vannføring en karakteristisk vinterdag sent i november.

Forrige søndag gikk vi opp til Åslandsnuten, ruten fra Foss-Eikeland, og rundt. Det var en kald dag til november å være, kuldegrader og sol. På vei opp gikk det fint, Irina sov, og det var sol. På toppen var det så kaldt at det ikke gikk an å slappe av skikkelig, tross solid niste, og på vei ned ble det egentlig altfor kaldt for Irina å sitte i bæremeisen. Tappert holdt hun ut mens jeg på sedvanlig vis forvillet meg inn i et kratt, på skyggesiden av fjellet, og bratt og galt.

Derfor valgte vi en mer moderat tur i dag, nede i lavlandet. Jeg tenkte først å kjøre til Vagleskogen, nå som vi har bil, men slo det fra meg, siden bilen også binder med at man er nødt å gå tilbake til den. Ved å gå de par tre kilometerne det er til fots til Vagleskogen kan vi gå direkte hjem igjen, ned over eller rundt Bogafjellet.

Irina er fantastisk for tiden. Alltid i strålende humør, hun klapper i hendene når hun våkner, klar for en ny dag, med helt enorme muligheter. Hun har begynt å ta hånden vår, og lede oss til steder hun vil ha oss. Meg vil hun ha bort til en tøytiger vi har kjøpt. Det var opprinnelig en gave fra Olia til slekten min, fra den gang vi hadde bestemt oss for å gifte oss, og hun brukte det vesle hun hadde av penger til å kjøpe gaver til mine mange søstre og til mor. Tigeren var imidlertid så stor og fin at det ble vanskelig å avgjøre hvem som skulle ha den, så den endte opp hos oss. Irina elsker den, og hun hyler av glede når jeg beveger på den. Det vil hun jeg skal gjøre hele tiden.

Dagene er korte nå i dypet av vinterhalvåret, så det var bare å komme seg ut like etter frokost. Det var nybakte rundstykker til den i dag. Jeg våknet klokken seks, og satte i gang med å bake og å rydde på kjøkkenet. Da Olia og Irina våknet noen timer senere var rundstykkene ferdig rullet ut, og ferdig hevet. Det var bare å steke dem. Egg og te hører også med til en søndagsfrokost. De nybakte rundstykkene fungerte også som niste, sammen med appelsin, banan og melkesjokolade. Til å drikke har vi alltid varm solbærsaft, som jeg spyler ut med kaldt vann på turen, så Irina straks kan drikke den. Alt får plass i en lomme i bæremeisen.

Olia er full i hodet av eksamen og oppussing av huset, hun ringer straks vi har kommet oss ut. – Eureka, sier hun, hun har funnet ut av hvordan vi skal få til bra maling på huset, hun har sett det på YouTube. Oppussingen vi hadde håpet å få ferdig før vi reiste på sommerferien i år kommer nå garantert til å gå over vinteren. Sannsynligvis vil vi reise enda en gang til Kiev, før vi får malt huset.

Etter Olia har fått snakket ut har Irina sovnet, jeg er nederst i Elgveien, og Irina har sovnet. Da kan jeg sette på en Podcast, fra In Our Time med Melvin Bragg på BBC4, tror jeg det er. På søndagsturer hører jeg fra arkivet, tema Historie. Jeg har mange minner fra programmet, og har hørt på det siden jeg kjøpte iPhone juleferien 2011-12. På mange løpeturer rundt Frøylandsvannet det året hørte jeg programmene som hadde med naturvitenskap å gjøre. Rundt Stokkavannet i Stavanger pleide jeg å høre programmer om kultur og litteratur.

Det kommer fremdeles nye programmer i denne serien. Jeg husker fra et av de gamle at programleder Melvin Bragg oppfordret lytterne å sende inn sine ønsker om hva som skal være tema. Jeg tenkte hva jeg da ville ønske, hva slags tema vil jeg høre tre kunnskapsrike professorer snakke sammen om, ledsaget av en programleder fri for kjekkaserier og med solid, faglig fundament. Det er britisk kvalitet, svært skikkelig gjort. – Slaget ved Lepanto, tenkte jeg, det er noe jeg gjerne skulle hørt mer om, og som passer til konseptet. Programmer med avgrenset tema pleier å fungere best.

Til min overraskelse kom slaget ved Lepanto som tema nå nettopp, og jeg lurte på om jeg skulle avbryte rutinen med å høre gamle programmer jeg har hørt før, om igjen, når jeg går på mine søndagsturer med Irina. De nye programmene hører jeg heller når jeg går tur med vognen, ukedagene. Men de siste par ukene har det vært så mye dramatisk i nyhetene, at det har overtatt helt, og jeg har hørt på nyhetspodcast eller nedlastede foredrag om islam.

Valget falt imidlertid på et program om det tredje korstoget, før jeg hørte et program om Abbaside-kalifatet i Bagdad fra 700-tallet.  Det hørte jeg mens jeg nådde frem til Vagleskogen, og valgte stien lengst mulig til høyre, nærmest mulig jernbanelinjen, for å få med meg mest mulig av elven. Aldri har jeg sett den så stor i dette området her. Den gikk nesten helt opp til stien nede ved den. Steiner der jeg har sittet og spist, eller stått på, lå nå under vann. Det fosset og freste der den før har rent stille.

Irina våknet da vi kom frem til det store hesteområdet på Foss-Eikeland. Også her forsøkte jeg å gå nærmest mulig elven, en vei jeg ikke har prøvd før, og som egentlig så litt tvilsom ut, om det gikk an å gå her, eller om man ville ende opp i en hesteinnhengning. Det siste gikk fint, det viste seg å være et feste så man kunne komme seg ut av strømgjerdet som gjerdet området inne. Med Irina våken går det heller ikke an å høre Podcast, så den skrudde jeg av, etter en god diskusjon om hva Abbaside-kalifatet var for noe, og hva de gjorde. Dette var en periode da Bagdad på mange måter var regnet som verdens sentrum, og da den islamske kulturen var helt overlegen den kristne.

Vi hadde oss en liten rast bak Dekkhotellet på Foss-Eikeland. Der går det en liten bro over en liten sideelv fra hovedelven, en sideelv som til vanlig er så liten at en bare er en bagatell, men som nå rant som en vanlig elv. På det som nå var en fullblods øy med fossende elv rundt, spiste Irina en banan, og fikk prøve seg å gå rundt litt. Tykt kledd som hun var fra moren, ble det helst fall med det, så hun klarte seg egentlig bedre på armen min.

Oi, det fristet litt å bare gå raskeste veien hjem, da vi kom ut på Kvernelandsveien igjen. Vi hadde allerede gått 7 kilometer, det var kaldt og kjølig, langt over midt på dagen, og valgte vi å krysse Figgjoelven over til andre siden, så var det ingen bønn, da ville nærmeste, nest bro være ytterligere noen kilometer, ved Mågedalshølen, og derfra er det enda en god del kilometer hjem. Vi kunne også ta en mellomløsning, holde oss på vår side av elven, men likevel gå rundt fjellet.

Noe av det jeg liker best med meg selv er at jeg stilt overfor valg som dette her alltid velger det som medfører mest arbeid, det som medfører mest aktivitet, motstår trangen til å hvile og ha det enklest. Vi krysset elven ved Foss-Eikelandsbroen, gikk på sørsiden, og jeg skjønte med en gang det var riktig. Vagleskogen er jo en filleskog, det blir aldri ordentlige naturopplevelser der, det er som en forvokst park. Langs den nedlagte Ålgårdbanen ved Figgjoelven mellom Foss-Eikeland og Bråstein er det noe annet. Der dukker trærne opp som de selv vil, mye stilig og vakkert å se på, og lille Figgjoelven nesten mektig med alt vannet den hadde å føre med seg.

Alt dette fortalte jeg Irina, naturligvis, alt om den nedlagte Ålgårdsbanen og hvor fint det var, og om Figgjoelven som nå hadde mye mer vann enn til vanlig. Irina satt i bæremeisen, og pludret tilbake. Noen ganger gled luen hennes ned i øynene på henne, da sa hun fra med lyder som var misfornøyde.

Vi hadde en lang og god rast ved en kulp mange har funnet ut det er fint å raste. Det er laget til en gapahauk der, eller «gapahuk», ser jeg det staves, det er et ord jeg ikke er vant med å bruke. Vi har alltid foretrukket naturens egne rasteplasser i familien vår, jeg liker ikke når det er så tilgjort, så tilrettelagt. En stein og en stubbe, tilfeldig plassert av isbre eller jordens egne bevegelser, det er sånn jeg liker det best. I turområdene i Sandnes er det ikke så mange slike igjen. Også langs Figgjoelven er det satt opp en rekke med hus, rett og slett, eller vegger og tak over hode for laksefiskere, men med en kvalitet og komfort som overgår det fattige mennesker i denne verden bor i.

Det var så mye vann på denne rasteplassen vår at steiner som før lå i vannet nå lå under det, og steiner som før lå ved vannet nå lå omringet av det. Jeg satte Irina på en av dem, og fotograferte i vei. På et av bildene kom hun ikke med, for hun var i ferd med å ramle uti, og jeg måtte konsentrere meg om å fange henne før hun røk nedi med hodet først. Fire rundstykker med brunost og med servelatpølse og majones, de forsvant, sammen med den varme solbærsafta. Irina likte seg veldig godt her, tuslet rundt, løp rundt, og tok det ikke så nøye at hun ramlet hele tiden. Jeg løftet henne snart opp igjen.

Det er ikke mange fra Lundehaugen på Ganddal som går til dette området til fots, vet jeg. Vi gjorde det aldri før, da vi bodde her i min barndom. Vi gikk i det hele tatt sjelden på denne siden av elven, og når vi gikk på den andre, kjørte vi først til Ullvaren, og gikk derfra. Nå hadde jeg ennå et godt stykke til Mågedalshølen og Bråsteinsnuten, og derfra er det også så langt å gå at folk flest kjører. Klokken var så mye at jeg så vi ikke ville komme oss hjem, før det var mørkt.

Alt dette forklarte jeg Irina. Jeg fortalte henne at vi så en svane, den satt i sivet, og jeg minnet henne stadig om at det var mye mer vann i elven, enn vanlig. Over broen, der vi i familien Salen og de nystiftede familiene derfra har hatt det vi kaller «påskeplassen», der var det så mye vann at jeg måtte fotografere. Opp over gjerdet derfra er et av mine favorittområder rundt der vi bor, der åpner det seg med karakteristisk grønt gras og stein, slik det skal være i vår del av Rogaland. Her er det ennå ikke utbygd, her er det som det var. Dyrene får ennå beite. Som ekstra belønning løp noen rådyr rundt på markene, hoppet og spratt, som vi har sett antilopene i Afrika gjøre på TV, og spratt til og med over gjerdet markene var stengt inne med.

Det ligger en pøl av et vann like ved, her. I mitt hode heter det her «Robin Hood-plassen» for det ligner litt på sånn jeg ser for meg Sherewood-skogen, samme fargen på gresset, og litt trær og ryddig, passende for å utkjempe kamper med lille John, og de andre muntre menn. Det skumret, og var på tide å sikre seg ut av skogen. Det var ikke godt å være der når det ble helt mørkt.

Etter å ha prøvd noen stier jeg ikke har gått på før kom jeg trygt og greit tilbake på hovedstien igjen. Det er sånn det pleier å være, både her, og i Bergen, der jeg bodde i mange år, man går ikke lenge på ukjente stier før man er tilbake på kjente. Irina sov mer eller mindre, nå, så jeg satte på en ny Podcast, nå om Katarina den store av Russland. Det var skikkelig, ikke noen forsøk på å score politiske poeng, i dette programmet er kunnskapen sin egen glede. Det var også den morsomme detaljen fra brevskrivingen med Voltaire, at Katarina hadde fordreid ham litt, og sagt at i Russland er bøndene ofte så leie av å putte kylling i gryten, at de gjerne kan finne på å legge i kalkun i stedet. Noe av diskusjonen i programmet gikk ut på om hun var bare fasade, slik hun er beskyldt for å være, eller om det var noe mer med henne. Noe av konklusjonen var nok at reformprogrammet ikke stakk så altfor dypt, og at hun blankt kopierte en del av opplysningstidens ideer fra Vesten, på en måte som ville gjort at hun ville blitt beskyldt for plagiat, om hun hadde vært student. I det hun har skrevet viser hun ikke at hun greide å tilpasse de vestlige ideene russiske forhold. En frisk og fin inngang til en person som ofte blir diskutert på andre måter, og i andre sammenhenger. Dette var tsaren som stod for delingen av Polen, og som jaget bort tyrkerne og andre i de nå så kontroversielle områdene i Ukraina og på Krim.

Det siste programmet var om renessansen i Karolingerriket til Karl den store. Det fikk jeg ikke hørt skikkelig. Irina våknet, og det ble mørkt og skikkelig kaldt. Vi havnet nå også i boligområdet på kanten av Bogafjell, ferdige med naturopplevelsene. Jeg gikk på for å komme oss hjem, og bestakk Irina med sjokolade når det ble for vanskelig for henne. Hjemme ventet et langt bad, og en god middag, før jeg malte presskannekaffen og fyrte opp i peisen. Irina holdt det gående til langt over ti, som hun pleier. Min kone Olia var full av tanker og ideer når det gjelder oppussing. Med andre ord en helt vanlig søndag hos oss.

Dette var en lang post. Det var deilig å skrive om annet enn terror og krig, skrive om det som gjør livet verdt å leve, og det som gjør at det er viktig å bevare det, og ta vare på verden vi lever på. Det går an å gjøre seg mange tanker om det, med stadige negative nyhetsmeldinger fra de mange konfliktområdene som nå er, og med klimatoppmøte i Paris til uken som kommer. Det var deilig ikke å la tanker om dette være hovedsaken, der jeg gikk med min skjønne lille datter i den enkle, men vakre naturen i nærområdet vårt.