Endelig en behagelig flyreise hjem

Det kunne gått atskillig verre. Fly klokken 0610 om morgenen. I fjor krasjet vi på motorveien på vei mot et slikt fly. Irina har vært over de 90 lovlige dagene for utlendinger i Kiev, og vi hadde bare fotografi av fødselsattesten og mama Olias pass å overbevise passkontrollen at Irina også er ukrainer. Deretter var det en times skifte av fly i München, der vi også må gjennom ny sikkerhetskontroll, passkontroll og bane mellom terminalene. Til slutt var det hele 5 timer venting i Oslo, der vi er nå.

I SAS Lounge.

Jeg har reist tilstrekkelig til å være sølvkunde i Eurobonus. Det gir tilgang til Longue visse deler av året, men jeg var usikker på hvordan det virket når vi kommer fra utlandet for deretter å fly innenlands. Norge er noe helt spesielt med disse greiene her, på grunn av tollkontrollen. Boardingkortene våre rakk bare til Oslo, så er meningen vi skal ta med oss bagasjen gjennom tollen, for så å sjekke den inn på ny. Skrekktanken var at vi skulle bli stående utenfor hele flyplassen i påvente at det skulle bli to timer før avgang, da det er lov å sende bagasjen. Vi gamblet på at bagasjen klarer seg selv, oppsøkte longuen – og slapp inn!

Der har vi kost oss med god mat og drikke, nødvendig etter en veldig lang morgen (og kort natt), med sparsommelig servering på flyet fra Kiev til München og München til Oslo. Jeg har fått grei vin og førsteklasses kaffe, Irina har fått sjeldne mengder brus, og dessuten chips. Hun har sloknet. Jeg har tid til å skrive dette innlegget, før vi går ut og sjekker inn bagasjen vår, og reiser videre til Sola klokken 1600.

Vi hadde øvd på å våkne om natten. Det vil si, Irina hadde øvd. – Nå sover jeg, sa hun til meg på russisk, og så må du vekke. Deretter la hun seg på sengen med øynene igjen, jeg vekket henne med ordene at nå skal vi fly, og hun spratt opp av sengen på et øyeblikk. Med denne treningen perfeksjonert gikk vi til sengs i elleve-tiden, med alarm klokken 0330.

Klokken 0307 vekket babusjka meg. Hun mente vi trengte en halvtime. Det trengte vi nok ikke, men det er aldri dumt å ha litt god tid. Lille Irina var lys våken på et øyeblikk, og ble kledd i nydelige klær, mens jeg gjennomførte mitt lille morgenstell. Så var det Irina som hadde en runde på toalettet, og så var vi klar.

Taxien kom 0340, som avtalt. – Det er en Skoda, sa lille Irina på snart fire, til babusjkas formidable forundring. Der er en Toyota, der er en BMW, fulgte Irina opp, og pekte på bilene rundt. Hun var i storform. For en gangs skyld hadde vi fått plass til all bagasjen vår i koffertene, mye på grunn av den ganske bra kofferten jeg har kjøpt til Olia, og det at vi hadde rett til en ekstra koffert på grunn av sølvkortet. Den ekstra kofferten var Irinas lille trillekoffert, som godt kunne passert som håndbagasje.

Jeg fulgte nøye med på at taxisjåføren ikke sovnet. Det stedet vi krasjet i fjor virket ganske trygt da vi gjorde det, på langs, mot en vegg. Men når jeg ser det nå igjen, så er det bare meter om å gjøre, så hadde vi kunnet gått med fronten inn i denne murveggen. Disse bilene har ikke sikkerhetssele bak, og med farten ukrainske taxisjåfører har på motorveien, er det best å ikke tenke på hva som kunne skjedd.

Denne gangen gikk alt helt, helt forbilledlig. Den nye superkofferten var 27 kg, men triller seg lett, og det var ikke noe problem med vekten, siden Irinas lille kompenserte. Innsjekk gikk helt fint, og passkontrollen var akkurat som vanlige passkontrollen. Han spurte ikke engang om de noen-og-nitti-dagene Irina har vært i Ukraina. Lettelsen min var enorm, da dette hindret var overstått. Enorm.

Vi var med vilje veldig tidlig ute, i tilfelle det skulle bli noen problemer. Så nå hadde vi en veldig god time sykt tidlig på morgenen, der på flyplassen. I det lille lekeområdet for barn hadde to engelskspråklige lagt beslag på alle plast-pute-byggeklossene, og Irina satt tålmodig og så ut i luften. Først når det kom en russiskspråklig og tok seg til rette, løp Irina også til. Da ble det også god fart og moro. Veldig koselig, var det å se og høre. – Jeg skal reise til Norge! forklarte Irina, med store håndbevegelser. – Vi skal reise fra nummer 7, sa Irina om gaten vår.

Da jeg måtte på toalettet kort før boarding, ville ikke Irina være med. Hun ville heller leke. Greit nok, skal Irina være barn av meg, må hun finne ut av litt ting, hun vil alltid møte grenser som blir presset bort. La nå tre-åringen leke der på flyplassen, mens jeg er på et kort toalettbesøk, 50 meter unna. Mens jeg er der, hører jeg det blir annonsert boarding av vårt fly. Men jeg kan ikke forlate toalettbesøket før jeg er ferdig.

Da jeg kommer ut, er de andre barna vekk, og Irina står oppvakt midt på gulvet. Dette er alvor for henne. Hun skjønner at flyet snart går, og at far er vekk. Jeg roper på henne, og da hun endelig hører, kommer hun med vilt oppsperrede øyne og roper, gate 7! Gate 7! Vi kommer oss til gate 7, like ved siden av. Køen er enorm, men vi kommer oss av gårde i rute, landet i rute. Og alt er under steel control, for å si det på engelsk.

I München har vi bare tiden og veien. Det er sikkerhetskontroll, passkontroll, flyplasshotell, toalettbesøk, og gate. Og boarding.

Flyet til Oslo går også fint. Vi bestiller fin drikke, eplejuice, tomatjuice og sprudlevann til Irina, kaffe, vin og sprudlevann til meg. Irina har det supergøy, viser hvordan hun skal organisere drikken, drikker litt her og der, dupper av noen øyeblikk, men spiser ingenting. Det tørre brødet med ost og egg frister ingen. Italieneren ved siden av meg ler rått da han sier det skal være fra Italia.

Så det er veldig, veldig godt at vi kom inn på denne Loungen. Det vanskeligste var å finne den. Gardermoen er egentlig ganske uoversiktlig, for oss som ikke så altfor vant med å være der. Det er flere avdelinger, har jeg nå lært meg, og jeg kjente meg ikke igjen der vi var. Vi gikk litt rundt omkring på måfå, Irina ville til lekerommet, jeg ville til Lounge, og det var også spørsmålet om vi skulle hente bagasjen vår.

Det hjalp da vi fikk satt Irina i en trillevogn. Da fikk vi gått i mitt tempo. Og da fant vi loungen. Så var det bare å legge kortene på bordet, bokstavlig og billedlig talt. Sølvkortet mitt var gyldig, og jeg sa fra at vi kom fra München og skulle videre til Stavanger. Det var greit. De er virkelig hjelpsomme her, når man først har rett til å være her, jeg fikk utskrevet boardingkort, og fikk senere beskjed om at jeg måtte hente bagasjen. Deretter var det aktuelt med innenriksloungen, eller jeg kunne også komme tilbake hit, på en måte jeg ikke helt skjønte. Uansett kunne vi godt ta oss tid til å spise ferdig.

Det har vi gjort til gangs. Dette er 3 timer siden. Mange kopper espresso, glass vin, brus, sprudlevann og små porsjoner med chips, pasta og salat. Snart reiser vi videre. Snart ser vi igjen hun vi elsker aller, aller mest – Min kjære kone, og Irinas mor, Olia.

Lang flyreise til Kiev

Flyet vårt gikk fra Sola klokken 1600, og skulle være i Kiev klokken 0025 norsk tid. Det er etter dette innlegget blir postet. Jeg har også skrevet det i ettertid, grunnet mangel på tid og internett.

I år hadde vi nok erfaring til å vite at på avreisedagen nytter det ikke å gjøre annet enn å forberede reisen. Mor skulle hente oss litt før klokken to, og kjøre oss til flyplassen. Frem til da var det stort sett å spise frokost, pakke, rydde og smøre matpakke. Koffertene har vært pakket en stund, det har Olia tatt seg av, men håndbagasje og alle de tekniske tingene med ladere og det hele, det må på plass. Dessuten må mat i kjøleskap og kjeller sorteres ut, slik at det som vil bli dårlig blir gitt vekk. Da mor kom en stund før tiden var vi omtrent klare, men det tok ennå en halvtime før vi kom oss ut i bilen. Konemor Olia har en del russiske ritualer som må gjennomføres, de er viktigere enn at vi rekker flyet. Disse ritualene gjorde også at vi ikke fikk med oss posen med mat jeg hadde laget til, matpakke og middagsrester, gode å ha til flyturen. Men i følge russisk overtro, er det ikke bra å gå inn i huset igjen etter å ha forlatt det for avreise, så det fikk jeg ikke lov til. Og Olia fant ikke posen med mat, det lille hun lette. Den stod klar i gangen, eller i stuen.

På Sola flyplass har de laget det så moderne og så «effektivt» i hermetegn, «kostnadsbesparende». Det er så man kan bli litt i mot det hypermoderne, kapitalistiske samfunn, der de har laget det vanskelig for bilene for å presse folke over i buss og taxi, og der de har effektivisert bort personell til å hjelpe én på flyplassen. Det gjorde at vi fikk tidsnød, enda vi var der halvannen time før tiden. Og det hadde neppe hjulpet å være der tidligere, det meste av tiden stod vi bom fast i kø. Den automatiske innsjekkingen gav oss ingen bagasjelapp, så den måtte vi sjekke inn manuelt. Og der hadde den stakkars damen som skulle ta seg av det, ingen sjanse til å få unna de to køene. Det var en mann der også, til å begynne med, men han forsvant. Og som om ikke det var nok, måtte damen bort og ta seg av spesialbagasjen også av og til. Så kom det et fly fra London, passasjerene derfra hadde prioritet, og vi stakkarene som skulle ut og fly helt vanlig, måtte pent finne oss i å vente mens boarding-tiden nærmet seg og ble passert.

I farten sjekket vi inn feil med bagasjen, slik at alle tre colliene kom på meg. Dermed kom jeg ikke gjennom boardingkontrollen, og ble stående og måtte forklare damen bak skranken at med lufthansa har vi rett på en bagasje per passasjer. Man trenger ikke betale ekstra, og man trenger heller ikke kvittering. Irina var på armn, Olia allerede igjennom.

Det er noe eget og avslappende å sette seg på flyet – vi hadde greid det.

For Irina var det første flyreise på egen billett, og første gang hun hadde sjanse til å skjønne hva hun var med på. Hun har en merkelig interesse for fly, og vil alltid ha oppmerksomheten rettet mot fly som passerer. Her på flyplassen, med fly overalt, var hun i ekstase. Turen til Köbenhavn gikk veldig greit, oppholdet på flyplassen også, og deretter videre til Frankfurt. Alle reisene var med SAS, så vi fikk bare en vond kopp kaffe, og et glass vann til Irina. Ingen bevertning. Alt vi hadde var et par epler Olia hadde slengt med, liksom utenom posen med mat, den i hadde glemt.

På Frankfurt var ventetiden to og en halv time. Medberegnet i den tiden var den lange marsjen fra den ene enden av terminalen, til den andre, og gjennom passkontrollen. Heldigvis har de nå sluttet med ekstra sikkerhetskontroll, Ukraina er visst akseptert som såpass europeisk at det ikke trengs lenger. De får ingen applaus av meg, det er nok av land der regelen ennå praktiseres, og at vi nå kan reise til Ukraina uten å måtte gjennom sikkerhetskontroll to ganger, er noe som bare skulle mangle.

Etter hvert begynte ventetiden å falle litt lang for Irina, der på flyplassen i Frankfurt. Flyet skulle gå klokken ti. Hun klaget over at hun var tørst også, og det er kanskje ikke så mange foreldre utenom oss, som ikke handler noe på flyplasser, ikke engang drikke til ens eget barn. Drikken kommer på flyet, når vi er i luften.

Inne på flyet begynte det å bli vanskelig. Irina var trøtt og tørst, mest det siste, og hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke kunne få vann, når hun spurte både på norsk og russisk, og helt riktig. Jeg var inne på tanken å spørre flyvertinnene, om det ikke var mulig å få et glass vann til barnet, sånn før avreise, men jeg lot det være. Det er jo vårt ansvar. Vi fortalte Irina, igjen og igjen, at hun skulle få vann – kanskje til og med juice – når vi var oppe i luften.

Så lettet vi, det var nå mørkt, og vi hadde sagt til Irina at vi ville være fremme i Kiev om natten, når det var mørkt. Det gikk en stund før lyset med fest sikkerhetsselen slukket, og enda en stund før det ble delt ut – mat. Ingen drikke til Irina, bare en tørr skive. Den spiste hun av, riktignok, men bare for å be enda en gang om noe å drikke. Endelig begynte de å servere, langt der fremme, sikkert på seterad fem eller seks, like bak business class. Vi hadde seterad 21. Det var lenge, lenge til oss. Vi kunne imidlertid vise lille Irina, at nå kom vannet. Hun kunne selv stå og se. Men det gikk så sakte så sakte, på alle seteradene satt det 6 stykker, og alle skulle ha flere ting. Ofte gikk det tom for noe, så flyvertinnen måtte hente mer.

Det var en tålmodighetspøve for lille, tapre Irina, og en tålmodighetsprøve for oss. Jeg spurte Olia om det kom bevertning fra andre enden av flyet også, bakfra. Det kunne hun bekrefte at det gjorde, men også den var langt fra oss. Endelig dukket det opp en vertinne til, som kunne hjelpe med bevertningen. Hun tok vognen fra hun der fremme, og trillet den til – seterad 22. Rett bak oss.

Vi var de aller, aller siste som ble servert i flyet. Irina fikk sin juice, appelsinjuice og eplejuice, og jeg fikk min tomatjuice og vin. Vi bestilte rikelig å drikke, og drakk rikelig. Særlig vesle Irina, som nå var på sin første, ordentlige flytur, som egen passasjer med eget sete. Hver gang sprang hun selv og tok plass, like ved vinduet, og festet selen. Sånn det skal være.

Reisedagen (Fly hjem fra min første juleferie i Ukraina)

Kofferten er pakket. Klokken et litt over halv fem da jeg begynner innlegget. Taxi er bestilt, og skal komme kvart over fem. Vi har beregnet god tid, med tanke på at det kan være mye trafikk, som det var da jeg kom ned hit. Flyet går 1945. Det går via Riga, og lander i Stavanger 2345. Alt er klart. Posten vil bli skrevet ferdig under reisen, og oppdatert når jeg kommer frem.

*

Flere dager senere…

Slik gikk det ikke akkurat. På flyet satt jeg og leste aviser og annet på iPad, skrev ingenting, og i hvert fall ikke blogg. Det gikk også helt upåklagelig. Det var ingen trafikk ut av Kiev. Jeg var på flyplassen i veldig god tid. Jeg hadde husket å ha med akkurat til taxien, og taxien var billig – 140 hryvnaer. Som utlending vil man nok ikke ha forhåpninger om slike summer. Det var Olia som ringte, og forhandlet.

På flyplassen gikk innsjekkingen greit, 19,5 kilo veide bagasjen, håndbagasjen hadde ingenting som interesserte sikkerhetskontrollen. Flyet var i rute. Jeg satt behagelig, kjøpte vin. I Riga var det ny sikkerhetskontroll, irriterende, men det var jo ikke vanskeligere å komme gjennom denne, enn den i Kiev.

Jeg har lastet ned gratis brukerhåndbok for Ipad. Der står hvordan man skal ta Screenshot av skjermen. Trykk «hjemknapp» og «avknapp» samtidig.

Fra Riga til Sola fikk jeg lest ut det jeg skulle, og lekte meg litt med iPaden, og fant noen nye funksjoner. Artig nok. Bøkene jeg hadde lagret for å lese, var for tunge eller dumme for flylesing, så sent på kvelden.

På flyplassen stod mor i miniskjørt og ventet på meg, som jeg skriver i neste post – og dermed er jeg i Norge!

Utsikt fra flysetet – Ett og et halvt par føtter…

 

Nettopp ankommet revolusjonært Kiev

Det er morgen lørdag 21. Desember, en dag etter innlegget ble postet, jeg sitter på rommet etter en stor og tung frokost, med kraftige kjøttkaker og solid, russisk øl. På øret er juleplaten til Bob Dylan, akkurat nå «I’ll be home for christmas», kanskje den beste julesangen jeg vet, (you can plan on me, den linjen kan ikke synges bedre enn her), og jeg har denne platen her, siden Wimp har kommet med et nytt, beleilig tilbud, 3 måneder til prisen for 1, og dermed er jeg klar til å skrive innlegget om hvordan ankomsten hit ned var.

Etter en god siste dag hos mor var jeg ivrig etter å reise. Jeg hadde gjort alt i min makt for å bli sliten og trøtt, og greie å sovne, jeg hadde løpt langt og fort, jeg hadde til og med latt være å drikke kaffe. Likevel var det slik at det kroppslige jeg ikke skjønne vitsen med å sovne da jeg la meg litt over elleve. Og da jeg endelig gjorde det, våknet jeg igjen ved den minste lyd, eller uten hjelp av lyd. Vekkerklokken halv fire fikk jeg aldri bruk for. Kvart over tre fikk det være nok. Jeg stod opp, gjorde meg klar, og ble kjørt av mor til flyplassen.

For en gangs skyld gikk flyreiser ned helt fint, uten problemer eller ergrelser av noe slag. Ivrig var jeg fremdeles. Matpakken spiste jeg på sola flyplass, i tråd med det herlige prinsipp å alltid spise alt opp før reisen begynner. Til Riga kom vi 20 minutter før tiden, og det er nå slutt på tullet med at vi må gjennom en ny sikkerhetskontroll for å reise ut av EU. Fra Riga til Kiev hadde jeg sete ved nødutgang, og dermed bedre beinplass. Bare velstand.

På Borispol, flyplassen i Kiev, suste jeg rett gjennom passkontrollen, ingen problem av noe slag. Bagasjen kom kjapt og greit. Tullete måtte vi sende den gjennom røngtenstråling, men vaktene som sjekket virket til å synes dette var like dumt og kjedelig som oss. Noen gikk rett forbi uten å sende bagasjer på dette båndet. De som ble sett, fikk beskjed om å legge bagasjen på båndet de også. Men vaktene var nok gladest for dem som ikke ble sett.

Revolusjonært Kiev

Ved ankomst var det ingen som ventet meg. Jeg var forberedt på at Olia ikke skulle være der. Hun sa det var blitt dyrere, så det var ikke nødvendig for vår faste sjåfør, Andrej, å kjøre innom og hente henne, før de sammen hentet meg på flyplassen. Jeg var ikke helt forberedt på at ikke Andrej skulle være der heller. Og på flyplassen i Kiev gjelder det å ikke se forvirret ut. Det må ikke se ut som du ikke helt vet hva du skal gjøre. Da er taxisjåførene over deg. De var straks over meg.

Heldigvis fant jeg Andrej, før jeg virkelig ble nødt til å tenke gjennom alternativene mine. Han var blitt merkbart tynnere. Kanskje et tegn på at alt ikke er som det skal være i Ukraina for tiden. Og da tenker jeg ikke på demonstrasjonene. Det er vanskelig å tro det skal komme noe godt ut av dem. Og hittil kan det nesten se ut som folk bryr seg mer hjemme hos oss, enn her nede. Jeg tenker på økonomien. Ukraina har gigantiske pengeproblemer, og det blir verre. Det når for noen et punkt der det ikke engang er mulig å late som man lever et normalt liv.

Vi kjørte hjemover, selvsagt med mindre prat enn når Olia er i bilen. Men jeg fikk nå ymtet frempå om at det er revolusjonære tilstander i byen, hvorpå Andrej smilte, som jeg også gjorde det. «Folk har fått nok av Janukovitsj», sa han. Og det kan jo være troverdig nok. Andrej pekte også på en bil med ukrainsk flagg, en del av revolusjonen. Det virket ikke til å være noe stort trykk. Mitt førsteinntrykk er at folk bare vil bli ferdige med hele greiene.

I sentrum var det trafikkork. Det kan forklare hvorfor Olia ikke kunne være med og hente meg. En kjøretur som til vanlig tar fem minutter, tok nå to timer. Det stod bom stille. «Det er revolusjonen», sa Andrej. Og nå var det han som hadde fått nok av den. Det var en tålmodighetsprøve han ikke besto, dette her. Ikke så rart, han var jo på jobb, og tok bare fri lite grann for å hente meg, for litt ekstra inntekt. Det var ikke med i beregningen at flere timer skulle gå med.

Flere enn Andrej var åpenbart utålmodige. Man kan trygt si folk ikke oppførte seg i denne trafikkorken. Det viste seg å være politiet som forårsaket den, som Andrej formulerte det. De dirigerte i hvert fall uten at det var helt forståelig hva hensikten var. Det kunne virkelig føles som de skapte mer brems, enn flyt. For meg gjorde det ikke så mye, bare litt kjedelig at jeg kom senere frem til Olia, og dumt at det plaget Andrej så mye. For Ukrainerne må det være fryktelig, hvis dette er hverdagen. Som om de ikke har nok å bekymre seg over, om de ikke skal kaste bort timer av sitt liv og arbeidstid også.

Ankomst leiligheten

Til slutt kom vi frem. Andrej hjalp å bære koffertene, fikk betalingen sin, og forsvant. Der var jeg med Olia og familien. Som vanlig var det dekket overdådig på, rikelig med mat og drikke. Det var forrett med russiske grønnsaker, og hovedrett med borsjtsj, som det skrives. Tilbehør var grovt, russisk brød, svart brød, som det heter der, «brødet som biter tilbake når du spiser det», som en amerikansk professor en gang formulerte det. Senere på kvelden ventet det potetkaker, «drainiki», og forresten var det satt frem en skål kylling også. Så det var nok mat.

Olia mente en stund at jeg ikke så nok på henne. Så hun fant etter en stund frem matematikkbøkene. Denne forklaringen fikk jeg senere. Aldri kunne jeg gjettet det da. Men sånn er det. Det er vel halvannen uke siden vi så hverandre sist, og enda lenger siden vi var med hverandre i fred og ro. Så denne ferien vil bli kjærkommen.

Den er startet nå.

En idé om hva slags overflod som blir servert ved russiske måltid.

Hjemreise alene

Det pøsregner. Jeg sitter på flyplassen i Kiev, Borispol, modernisert til det ugjenkjennelige, og ikke til det bedre. Det går ikke å kjøpe seg en koselig øl lenger. Det er bare style og metall i terminal D.

Olia er igjen i Kiev. Hun skal være der to uker til. Hele dagen i dag har vært en ikke-dag, jeg fikk den aldri i gang, det ble aldri noe med den. Vanligvis pleier jeg å være flink til å holde koken hele veien inn, få med meg alt, ikke la noen glede gå til spille. Men i dag hadde jeg ikke min vanlige tur til Hydropark, det var bare en liten rusletur rundt i Kiev med Olia, kjøpe inn kvoten, og egentlig vente.

Klokken 1710 var taxien der. 20 minutter før den var bestilt. Det pleier være krise for meg, jeg var selvsagt ikke klar, drev og pakket ferdig. Olia fikk sagt til den det var 20 minutter til den skulle være der, og jeg fikk tiden å pakke meg ferdig. Vi fikk en liten fem-minutter på kjøkkenet. Vi fikk den tradisjonelle seansen med å sitte stille på koffertene, før vi gikk ut.

Flyet skulle gå klokken 2020. Så vi var til de grader tidlig ute. Det var godt, for det var kø av biler og folk som skulle ut på helgeutflukt til datsjaer og andre steder. Taxien skulle også fylle bensin, så vi var ikke vd flyplassen før 1820. Men det passet jo godt, så kunne jeg gå like inn og sjekke inn.

Et lite forsøk på svindel var det vel også. Taxien skulle koste 135 kr, det forsikret vi oss om før jeg satte oss inn i den. Men jeg hadde bare to hundrelapper, og sjåføren hadde ikke vekslepenger. Heldigvis er jeg godt integrert. Jeg vet hva som er rett, og kan løse sånt på russisk vis. – Det er greit, sa jeg. – Jeg kan gå inn og kjøpe noe, og på den måten få den rette summen.

Slik fikk jeg kjøpt en liten ubrukelig dings, og taxisjåføren fikk sine 135 kroner. Men han gikk glipp av tips, som han kanskje ellers ville fått.

*
Det var halvannen time å vente ved gaten, sammen med tableten min. En kjøretur i buss ut til flyet, så lang at man kunne trodd de var ute etter å kidnappe oss, ble fulgt opp av en kjøretur i flyet, så lang at man kunne lure på om de hadde tenkt å rulle til Riga. Det var forresten et lite propellfly, to seter på hver side av midtgangen, jeg har plass ved vinduet, like ved vinduet, der jeg sitter nå. Det er enda en god stund til vi er i Riga, der det venter stress og ny sikkerhetskontroll, og dårlig tid for flyet videre til Sola.

Kiev er allerede bak meg. Gjerne skulle jeg hatt Olia her ved siden av meg, eller vært igjen i Kiev sammen med henne enda en uke.
*
Sånn gikk turen. Nå er jeg hjemme igjen, i et rent hus, vasket av min søster som har bodd her, og mor som har vært på besøk, men på forbausende kort tid skitnet til igjen av meg. Det skulle ikke mer til enn å åpne bagasjen, og så var det honning der. Den fløt utover, og mer da jeg forsøkte å få oversikt over skaden, og enda mer, da jeg forsøkte å redde det som ikke allerede var dynket, eller få det som var det på et trygt sted.

Men først var det mellomlanding i Riga. Det var satt av en halv time, flyet skulle være der 2215, neste gå 2245. Håpløst. Ikke fordi jeg er i mot korte mellomlandinger, det er fint BalticAir prøver å kutte ventetiden på flyplassene. Men det er ikke mulig når vi må gjennom den håpløse ekstra sikkerhetskontrollen inn i EU. Når flyet inn i tillegg er forsinket sier det seg selv, det går ikke.

Jeg løper det jeg kan, og er først av de som skal videre til Stavanger. Jeg går til gate, Last Call, inn i bussen, døren smeller igjen, og vi kjører til flyet. Der det mangler folk. Kapteinen sier det er innkommende fly fra rundt om, men det er klart, det er innkommende fra Kiev som er problemet. Flyet videre blir kanskje et kvarter forsinket på grunn av disse greiene her.

Til slutt kommer de siste passasjerene. En av dem, en søt jente, skal sitte med meg. Jeg kjenner henne igjen fra Kievflyet, og har tenkt å spørre henne om det på russisk, men det blir ikke noe spørsmål før flyet har landet. Da har vi vært gjennom både tordenvær og turbulens, flyet har ristet og falt, selv rolige Rogalendinger har hylt litt. Min sidepartner holdt seg godt fast i armlenet, ukrainere liker ikke propellfly, og tar det ikke helt som en selvfølge at alt skal gå bra. Det gjelder i hvert fall for Olia, og hennes familie.

Det blir noen minutter koselig prat når flyet har landet. Det var kjekt for henne å få snakket litt russisk i Norge, og det var det jo for meg også. Hun hadde artige opplysninger å komme med, om livet i Norge, hvor hun bodde, og hva hun gjorde. Mye er kjent stoff for Olia og meg, det gjør godt å høre at andre har lignende erfaringer.

Som alltid stiller mor opp på flyplassen for å hente og bringe, til alle døgnets tider. Og da hun har kjørt meg vel hjem, til nærmere ett, og jeg med en times tidligere tid i kroppen fra Ukraina, for meg er den to, da skulle det vel bare være å komme seg i seng, eller hva.

Men der er det altså honning. Jeg har med to bokser, store som to bøtter. Den ene har jeg lagt i en plastpose, sånn at honningen ikke skal renne ut. Den andre har Olia tapet igjen. Tapen holdt. Plastposen som en demning flomvannet renner over.

Jeg ser det straks jeg åpner kofferten. Men hva skal jeg da åpne kofferten etter? Jeg skulle legge meg. Jeg hadde til overmål pusset tennene. Jeg skulle bare åpne den, så neste dags kortbukse ligger klar. Og så ser jeg noe fuktighet, tenker det har regnet. Det er honning.

Og jeg vil ikke gjøre noe med det der og da. Jeg vil bare legge meg. Jeg vil bare løfte litt, og se på skaden, kanskje flytte posen med honning over i noe. Da jeg løfter, renner mer av honningen ut, mye mer. Jeg har nettopp pusset tennene, vil ikke gjerne spise honning. Men hva ellers? Jeg har honning på fingrene. Jeg flytter honningen over i vasken. Det drypper, jeg tråkker i det.

Jeg vil legge meg. Men det er nå mye honning i kofferten. Jeg burde jo få ut tøyet som eventuelt er rent, som honningen ennå ikke har nådd frem til. Og jeg begynner å flytte tøy, pakket rundt flasker. Det tilsølede bør jeg også flytte, ikke sant. Jeg henter en eske. Legger tøyet med honning i den. Drypper litt på gulvet.

Hvorfor all denne honningen? Hvorfor ikke pakke den skikkelig? Jeg oppfører meg som jeg ikke har hatt noen uhell med honning, men uhell med honning har skjedd før, uhell med bagasjen skjer jevnlig. Man glemmer så fort mellom hver gang.

Om honningepisoden er også skrevet på Helt grei humor. Jeg har også en tidligere historie om honning sølt i kofferten, og videre utover, her på bloggen.

Ukrainsk velkomst

Flyet landet cirka i rute på Borispol flyplass i Kiev. Det tok imidlertid en god stund å komme seg fra flyet og ut i verden utenfor flyplassen. Først var det en anselig busstur fra der flyet parkerte til terminalen vi skulle gjennom kontroller og hente bagasjen, det var som flyplassen ikke helt holder tritt med sin egen utvidelse. Det virket unødig langt å kjøre. Det samme gjaldt åpenbart tro bagasjen, for vi måtte stå over en halvtime og vente på den. Selve passkontrollen går jo mye fortere nå, som de ikke lenger styrer med «imigration-card», en levning fra Sovjettiden.

Mens jeg stod der og ventet, hørte jeg plutselig «Eivind Salen»! Det var Olia som stod utenfor i ankomsthallen, og kunne se meg når dørene gikk opp. Jeg var så ivrig å komme meg ut til henne da bagasjen endelig kom, at tollerne ble mistenksomme og lurte på hva jeg hadde i bagen. Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten peiling. Det var Olia som hadde pakket den og tapet igjen, stort sett var det gaver. Det tok litt tid å forklare på russisk, men de skjønte jo snart at her var det lite å hente, verken av kriminalitet eller bestikkelser.

Så var jeg endelig ute og kunne omfavne Olia. Hun hadde en ny taxisjåfør, vår faste Andrej kunne ikke denne gangen, og hadde skaffet en venn. Eller en venn av en venn, som det viste seg å være. Av en eller annen grunn ville Olia betale straks, straks vi satte oss i bilen, «så jeg ikke glemmer det», som hun spøkte. Men det ble trøbbel. Sjåføren mente avtalen var å kjøre til flyplassen, og ikke vente der og så kjøre tilbake. Nå ville han ha dobbel betaling.

Det er pyton for Olia. Og det spolerte jo kjøreturen. De to satt og tok forskjellige telefoner, for å finne ut hva dette her var, hva som hadde skjedd, og hva som var riktig betaling. Det er synd å melde ganske typisk for Ukraina. Det blir så mye bråk og krangling. Folk er grådige, og noen hundrelapper fra eller til spiller en betydelig rolle i hverdagsøkonomien. Jeg kunne jo godt bare la dem møtes på halvveien, og betale halve beløpet ekstra, men jeg hadde ikke kontanter nok. Jeg kom jo nettopp fra flyet. Dessuten er det viktig å stå på prinsippene her nede. Man skal ikke betale ekstra til svindlere.

Mens jeg satt og overhørte kranglingen, så jeg en syklist, ivrig syklende på den firefelts motorveien vi var på. Fire felt i hver retning. Sånt er hverdagslig her. Det er ikke uvanlig med syn som ville fått godt med treff på YouTube om det ble lagt ut, når man er ute på veiene her. Det er vel kanskje delvis derfor så mange biler i Ukraina og Russland har et videokamera som permanent ruller og går på dashbordet.

Mor til Olia ordnet kranglingen om taxiregningen på voksent vis da vi kom frem. Hun har lang erfaring med å leve i Ukraina. Sjåføren skjønte nok at her nyttet det ikke å krangle videre. Dessuten var jo Tais der, og hun skjønte jo ingenting av dette bråket. Hun var bare glad for at onkel hadde kommet, og at han sannsynligvis hadde gaver.

Ergrelsene kan være store her nede, men man vet også hvordan man skal håndtere den. Det var bare å komme seg opp i leiligheten, for meg som hadde reist var det å dusje og skifte klær, og så var det russisk prazdnik. En god russisk sammenkomst, eller fest, som vi vel ville kalt det. Det var rikelig med mat og drikke. Av erfaring vet jeg at etter tre vodka er selv den største ergrelse noe man føler man ikke trenger ta helt alvorlig, og for meg var det jo ikke noe problem med denne kjøreturen. Det er en del av opplevelsen.

Av mat hadde de flere salater, en slags kjøttrett på grensen til suppe, eller hva det var, kjøttkaker på ukrainsk vis, og ellers mye snacks og forskjellig. Som vanlig var det meste til meg. Det gjaldt også vodkaen.

Nytt denne gangen var at søster Tanya kunne være med fullt og helt. Vanligvis slenger hun seg inn i ti-elleve-tiden, når hun kommer hjem fra jobb. I dag var hun der hele tiden, hun måtte bare legge barnet sitt først. Og så var det Moxito, eller hvordan det skrives. Rom og en rekke med ting. Det spares ikke på noe når det er gjester.

Damer kan avslå å drikke vodka, men det tar seg ikke ut for menn å avslå å drikke drinker. Det skal ned begge deler. Og Tanya var ivrig etter å fylle på nytt, når det var antydning til å bli tomt.

Så var det gaveutveksling, og prøving av klær. Olia kjøper klær i Norge, Tanya strikker her. Det var nydelige gensere. Selv jeg måtte prøve en, for foto, med et hjertelig smil som på ingen måte står i stil til antrekket jeg står i, og en uforskammet friskhet som ikke står i stil til alt jeg har drukket. Jeg fotograferte også Olia i genseren og skjerfene hun fikk. Nydelige bilder, syntes jeg, men ubrukelige i følge de tre damene, siden jeg hadde fotografert buksen. Og den var jo ikke noe. Derfor blir disse bildene privat.

Hvor kjekt det var, viser det karakteristiske faktum at da jeg våknet dagen etter, stod to fulle glass med Moxito på pulten. Begge fra dagen før. Sånn er det, man må ikke slå ut noe. Hva man ikke får ned denne kvelden, smaker sikkert godt i morgen…

Dette er ukrainsk velkomst.

Stasjonert i Kiev

Så kom vi oss trygt frem denne gangen også.

Pakkingen i går tok seg opp, og gikk helt fint, etter at Olia kom seg hjem med byttede sko. Da hadde hun ikke bare det nødvendige overskudd til å pakke, men også vaske og rydde. Klokken elleve var vi i seng. Matpakkene smurt.

Klokken 0333 våknet jeg av meg selv, syv minutter før vekkerklokken. Jeg hadde derfor god tid til å sørge for at alt var i orden ved avreise.

Da mor kom litt før fire, snill og presis som hun er, manglet bare den siste finishen fra Olia. Mor ville være med å bære ut i bilen, men det går ikke på russisk. Man skal sitte stille på koffertene før man reiser. Det stille minuttet roer nervene, og slår av stresset. Det som nå er glemt, er glemt.

Denne gangen var intet glemt.

Vi var ute på Sola litt over fire, godt over halvannen time før flyet gikk. Det er for tidlig, så godt som alt fungerer nå.

Jeg var litt urolig, for det var første gang vi reiste helt papirløst. Boardingkortet var på telefonen, der vi hadde sjekket inn. For sikkerhets skyld hadde jeg mailet det over til både min og Olias tablet, i tilfelle noe galt skulle skje, og vi for eksempel stod uten batteri.

Det var ingen grunn til å bekymre seg. Vi fikk vanlig boardingkort da vi leverte bagasjen. Vi viste bare passet. Som vanlig.

Bagasjen er alltid et risikomoment når Olia reiser til Kiev. Hun fyller godt opp med gaver, og det forundrer meg at hun aldri har måttet betale overvekt eller for feilpakket bagasje. Hun klarer det hver gang. Denne gangen også, enda to posebager (fra IKEA) var knyttet sammen med hyssing, så det skulle bli den ene bagasjen hun hadde lov til.

For øvrig lurer vi lit på AirBaltic. Olia mener hun bestilte to kolli for hver av oss nedover, og bare en på hver tilbake. I stedet ble det tre frem, og tre tilbake. Er det vi som husker feil, eller AirBaltic som har gjort feil?

Uansett gikk det jo fint. Vi fikk ned all bagasjen vi ønsket.

Om enn flyet gikk tidlig, har vi aldri reist mer komfortabelt til Kiev. Mellomlandingen i Riga var bare på en halv time. Vi var bekymret for om vi ville rekke fra det ene flyet til det andre, særlig siden vi er vant med det er både ny passkontroll og sikkerhetskontroll når vi reiser ut av EU. Men nå er heldigvis den ekstra sikkerhetskontrollen tatt bort. Vi spaserte rolig fra det ene flyet til det andre, og rakk det helt fint.

Bagasjen rakk det også.

Fra Riga til Kiev satt vi ved nødutgangen, så jeg hadde ekstra beinplass. Olia fikk seg også en samtalepartner, og snakket kontinuerlig. Som så mange ganger før når hun treffer russere, ble det så vidt jeg fikk med meg også utvekslet kontaktinformasjon.

Borispol er blitt mye større og bedre å komme til etter EM. Det er slutt på køer og migrasjonskort. Det er bare å gå rett gjennom passkontrollen, hente bagasjen, og komme seg ut. Denne gangen ville de imidlertid sjekke oss litt i tollen, det var mistenkelig mange tunge og rare bager Olia hadde. Ja, jeg må si her, at hyssingen hun hadde knyttet var løsnet under reisen, så den ene bagen var blitt til to likevel, slik vi antagelig hadde bestilt.

Vår faste sjåfør, Andrej, kjørte oss fra flyplassen og hjem. Det ble en del russiske syn, en overkjørt katt i veibanen, en bilkollisjon midt i veien i de firefeltede sentrumsgatene, det var riktig så hjemmekjært.

Og i leiligheten i Petsjersk ventet mama Irina med suppe, plov og vodka med tilbehør. Som om dagen ikke var bra nok fra før. Ukrainsk tid var klokken cirka tolv, på norsk cirka elleve, vi følte vi knapt hadde reist og hadde hele dagen.

Som vanlig var all vodka og det meste av maten bare til meg, og jeg ble sendt lykkelig inn på rommet for å hvile da jeg hadde spist den og drukket den. Ja, i mellomtiden hadde også søster Tanja rukket å stikke innom fra jobb. Hun hadde ekstra mat, og russisk champagne å feire med.

Vi er trygt stasjonert i Kiev. Til overmål har de pusset opp. Standarden er hevet betraktelig. Det kommer til å bli en god vinterferie.

Ikke lenger migration-card i Ukraina

En ekstra post blir spandert på nyheten om at Ukraina har forlatt systemet med at alle som reiser inn i landet må fylle ut et såkalt ”migration-card”. Det er etter hva jeg tror en levning fra visumtiden, fra et annet regime, der man alltid ville ha full kontroll over hvem som befant seg i landet og hvor lenge. Den som kom måtte fulle ut en liten mengde med rubrikker, navn og nasjonalitet, hensikt med reisen, oppholdssted i Ukraina, passnummer og så videre. Det var ikke store stresset, men det måtte alltid gjøres, og om noe var gjort feil, så måtte man pent rette opp feilen og stille seg bakerst i køen for å få prøve på ny. Så sent som i august hvor vi reiste hjem fra sommerferien gjaldt systemet fortsatt, men nå gjaldt det altså ikke. Og det var så ferskt, at flykapteinen ikke hadde fått det med seg. Under flyreisen fra Amsterdam (Vi reiste Bergen – Amsterdam – Kiev med KLM) informerte han om at vi alle ville få utdelt slike kort vi måtte fylle ut, vi som ikke var ukrainere, men etterpå så rettet han med at de ikke hadde flere igjen, og at vi ville få utdelt på flyplassen. Da jeg spurte en av vaktene der svarte hun smilende og stolt ”you don’t need”.

Hjemreise Kiev – Sandefjord – Oslo – Bergen

Dette er også en tilbakedatert post. I går da vi kom hjem var vi stuptrøtte etter å ha reist en hel dag med tog og fly fra Kiev til Bergen, med halvannen times opphold og rikelig med fotografering i Oslo, så vi gikk bare rett til sengs og sov som to steiner gjennom hele natten. I dag var min første dag på jobb etter en lang ferie, og nå som den er slutt, kan jeg endelig skrive bloggposten om hjemreisen.

Flyet fra Borispol skulle gå klokken 1020. Som vanlig var Olia og jeg sene med både pakking og andre forberedelser. Jeg hadde for eksempel satt meg som mål å lese ut tredje del av «Krig og fred», men i planleggingen av hvor mange kapitler jeg da måtte lese til dagen, hadde jeg skjelet til første del av andre bok, hvor det er 15 kapitler, mens det i første boks del tre er 19. Dette fant jeg ut fredag ettermiddag, hvilket betydde at jeg denne lørdagen før avreise måtte lese seks gode kapitler og skrive gloser for å nå målet mitt. Og målet måtte jeg jo nå. Så dermed var jeg ikke fri til å gjøre noe som helst før klokken sju og vel så det om kvelden. Og da kunne jeg gjøre andre ting, kun fordi jeg løsrev meg fra å slå opp alle glosene jeg hadde funnet i det siste kapittelet.

Olia var enda roligere enn jeg. Hun hadde fortsatt på denne tiden rekke ting å gjøre, i anstendighetens navn var det nødvendige ting, men de hører ikke bloggen til, og de tok tid. Så det ble til at pakkingen enda en gang ble gjort sent mot kveld, og vi glemte til og med å ringe vår faste sjåfør Andrej i tide. Da vi endelig fikk ringt ham, var mobilen hans utilgjengelig, og for første gang måtte vi benytte oss av en ordinær drosje. Det viste seg forresten å gå ganske greit. Servicen til offentlige taxier er blitt betydelig forbedret. Neste morgen ringte de og bekreftet bestillingen, og sa også nummeret på taxien som ville hente oss. Olia kunne fortelle oss at tidligere en gang hun hadde bestilt offentlig drosje, så viste hun ikke hvordan bilen så ut. Da den heller ikke hadde noe taxiskilt på taket, fant hun den ikke, og måtte til overmål betale ekstra pris på de ekstre minuttene drosjen hadde stått der og ventet på henne.

Om vi lørdag kveld var sent ute med alt, var vi søndag morgen helt i rute og vel så det. Taxien ventet 0750 som den skulle, og vi var ute enda litt før med all bagasjen betryggende pakket og de viktigste tingene dobbeltsjekket (bortsett fra en veldig viktig ting som jeg fullstendig hadde glemt, og som er så pinlig at jeg ikke engang på bloggen kan skrive det). Morgentrafikken til Borispol er liten, og drosjesjåfører i Kiev har vel kanskje oversikt over pågående fartskontroller, i alle fall: Turen som vanligvis tar cirka 40 minutter tok nå 20. Vi holdt god fart. 0810 var vi fremme, 152 hryvna kostet reisen, alt var vel.

Flyselskapet vi skulle reise med var Wizzair. Det er et billigselskap som flyr mellom Sandefjord og Kiev, og som andre billigselskap tar det seg ekstra betalt der det kan. Innsjekket bagasje koster 173 kroner per colli (i alle fall gjorde den det denne reisen), og det står i retningslinjene at de praktiserer streng vektkonrtoll. Jeg sjekket derfor kun inn en colli, og var nervøs for vektkonrtollen. Alt av vekt i kofferten var tolldrikke og honning, alt annet av tyngde var fjernet og plassert i håndbagasjen. Den innsjekkede bagasjen veide med det 20,5 kilo, og jeg var glad jeg ikke måtte betale overvekt. Først etterpå fant jeg ut at vektgrensen hos Wizzair er 32 kilo, og at det er med håndbagsjen de er strenge.

I en post jeg allerde nå ser kommer til å bli lang, må jeg ha med irritasjonsmomentet med sikkerhetskontrollen. Denne gangen gikk det ut over Olia. Hun har ikke flydd så mye at man kan kalle henne vant med å fly. Hennes første flyreise var i desember i år da hun kom til Norge. Hun har langt fra vennet seg til hvor rigid terrorkontrollen egentlig er i den vettskremte verden, jeg mener den vestlige verden. Olia hadde helt glemt den lille neglsaksen hun oppbevarer i sminkevesken sin, og ble svært overrasket da sekken hennes kom tilbake fra gjennomlysningen og ikke ble godkjent. Da kontrollfolkene forklarte henne hva det gjaldt, fant hun frem den knøttlille saksen i en fart, fortsatt overbevist om at den uskyldige hvite saksen ville komme med, når hun bare skulle til Norge. Men enda hvor uskyldig Olia ser ut når hun ser uskyldig ut, og hvor mye hun forklarte dem at saksen var hennes «liobimai», «favorittsaksen», så måtte hun kaste den rett i søpla. Det kreler seg i meg, en velfungerende saks, helt unødvendig rett til ingenting.

Nyttet det å ergre seg skulle jeg mobilsert all den ergrelse jeg er kar om. Nå ergret jeg meg bare så mye som jeg ufrivillig måtte. Lett og elegant tok flyet oss direkte til Sandefjord, 25 minutter før planlagt. Det var viktige minutter, siden togene fra Torp stasjon går førti minutter over hver time, aktuelt for oss 1240 og 1340, og om vi rakk det som gikk 1240, ville det bety for oss en time ekstra i Oslo. Flyet vårt skulle lande 1210, landet 1145, og shuttlebussen som det heter skulle gå fra flyplassen åtte minutter før togavgang. 1232 var altså det magiske tidspunktet for oss.

Så begynte et kappløp med tiden. Vi var for en gangs skyld raske med å reise oss opp straks etter landing, samle sammen bagasjen vår og stille oss i midtgangen. Men alt vårt hastverk til tross, kom vi oss ikke ut, fordi han som skulle kjøre på plass flytrappen, klarte ikke å treffe den inn riktig. Jeg var fristet til å skrive det med store bokstaver. Jeg har aldri vært med på det før. Han traff ikke første gang, og heller ikke andre gang. Hver gang måtte han rygge langt tilbake, med lillebilen sin og tilhengertrappen, og hver gang tok det lang tid før man forstod at han heller ikke denne gangen hadde truffet, idioten. Ti minutter mistet vi på dette.

Deretter var det ny sikkerhetskontroll. På ny fristet det med store bokstaver. Det er idiotien over all idioti. Man sjekker om man tar med vann fra Ukraina inn i Norge, vann kjøpt på flyplassen i Borispol. For alle på Torp vet selvsagt at alle som kommer med dette flyet har vært gjennom en like rigid sikkerhetskontroll som de har å komme med. EU-regler, kaller man det, passasjerer fra fly utenfor EU-området, kanskje med noen få unntak, hvor Ukraina og Øst-Europa ikke er blant dem, så må man gjennom ny kontroll om man skal fly videre innen EU, eller kanskje også disse unntakslandene. Men vi skulle nå for alle stygge ord i verden ikke fly videre til noe som helst land, vi skulle ta toget til Oslo. De kaller det fortsatt EU-regler, for alle må gjennom tranfserområdet på Torp, det er ikke som på større flyplasser hvor de som skal ut kan gå et sted, og de som skal videre et annet. Men da kunne de jo heller sluppet alle sammen ut, og heller latt dem som på død og liv skulle videre, om det skulle være en eneste en som kommer fra Kiev til Sandefjord, for å reise videre noe sted, gå gjennom sikkerhetskontrollen på ny.Saken er at de vil ha oss gjennom transferområdet slik at vi kan kjøpe varer på taxfreen, og for dette kommer jeg aldri til å kjøpe noe som helst på flyplassen i Sandefjord, før jeg kan komme fra Kiev og spasere fritt inn i landet mitt uten å bli mistenkt for å ville sprenge noe med vannet mitt.

Jeg har vært med på dette før, og visste vi måtte løpe fra flyet til kontrollen, slik at vi fikk sneket oss fremover noen plasser før køen egentlig begynte. Allikevel gikk nye 25 minutter her i kontrollen, og køen til den. Man skulle tro at det gikk raskt, siden alle hadde vært gjennom kontroll i Borispol, og ingen hadde noe tull med seg. Men det er tvert i mot. Mange trenger lang tid på å forstå hva dette er for noe, noen har kjøpt noe på taxfreen i Borispol, og må få forklart hvordan de skal få den tilbake, når de forlater transferområdet. Og min kone Olia, for eksempel, skjønte jo ikke engang hva kontrolløren mente da han spurte etter «taxfree», hun svarte bekreftende, for i hennes sekk var alt «free of tax». I anstendighetens navn er det dette som er den naturlige betydningen av ordet, om man ikke er vant med den norske og internasjonale forkvaklede.

Etter sikkerhetskontrollen var det passkontroll og ny kø. Man kan mene mangt om våre mange nye landsmenn, men akkurat her på Sandefjord flyplass mente akkurat jeg at noen av dem tok fryktelig lang tid i passkontrollen. Det var et eller annet problem, og passkontrollørene måtte snakke litt med hverandre, og han som ville inn i landet vårt måtte forklare litt, og det var så mye av det ene og det andre, og da det endelig var Olias tur, så fant ryggstøtten på stolen passkontrolløren satt i på å falle av, og han måtte bruke deler av ett minutt på å sette den på igjen, og i mellomtiden hadde jeg fått innpass i en ny kø for dem med norske pass, der alle kom igjennom på to sekund. Nye fem minutter var gått.

Så var det å hente bagasjen. Vi løp, vi løp som bare juling inn i henterommet der tett med bagasje allerede lå på rulletbåndet, og tett med folk stod og så på den. Jeg tenkte i et av mine lyseste øyeblikk, et øyeblikk klarere enn jeg, at jeg måtte springe til enden av båndet først, for hvis kofferten var der, måtte jeg hente den før den gikk inn i luken, og bak veggen en stund før den tok en ny runde. Og akkurat det var det faktisk den var i ferd med å gjøre. Jeg måtte gripe den i hjulkanten, rive den til meg, få den ned på fast gulv med makt, og ikke engang ha tid til å puste etterpå. Den lille ekstra tiden å unne meg gikk med til å ta i mot rosen fra Olia for å ha vært så snartenkt og skarpsynt å få tak i kofferten helt her på slutten. Ikke engang ett minutt ble brukt her.

Deretter var det å komme seg ut utgangen og gjennom tollen. Vi løp på ny, denne gangen hindret av at vi nå hadde å frakte med oss all bagasjen, og enda med at et fullt fly fra et eller annet annet sted sendte en aldri stansende strøm av folk mot oss i motsatt retning av den vi løp. Det bremset oss, mildt sagt, og enda mer bremset det oss at vi ikke klarte å finne utgangen, og i stedet bare løp tvers over til andre enden av flyplassen. Tilbake igjen måtte vi uten et sekunds nøling, på ny gjennom trengsel av folk, og ingen skjønte noenting av vårt spørsmål om hvor utgangen var, før vi endelig fant den, og hastet slik gjennom tollen på grønn sone, at selv en hjerteløs toller ikke ville ha hjerte til å stoppe oss, om det går an å bruke et slikt setningsparadoks.

Jeg slipper allerede her bildet som viser at vi klarte det.

Det siste vi måtte var å finne shuttlebussen. Vi løp rett ut første og beste utgang, som heldigvis viste seg umiddelbart, og spurte alle som var der hvor shuttelbussen var, bare for å oppleve at absolutt alle som var der, var utlendinger, som verken skjønte spørsmålet eller shuttlebuss. Han ene var imidlertid såpass behjelpelig at han i det minste pekte på en buss. Og Olia – som heller ikke helt hadde skjønt hva shuttlebussen var for noe – løp bort til Torpekspressen for å snakke med den om avgangstider. I mens fant jeg skiltet med Shuttlebuss. Det var bussen som stod like foran oss, med helt åpne dører, men uten sjåfør. Det måtte være denne bussen. Og at sjåføren ikke var der, måtte skyldes at han ikke ville komme før bussen skulle gå åtte minutter før togavgang.

Hjertet mitt stoppet ikke å banke før vi var på stasjonen på Torp. Og da sluttet det ikke å banke, det banket bare langsommere. Vi hadde greid det.

Og her er det sikreste beviset på at toget kommer, og jeg står der.

Oslo

Etter mine beregninger skulle vi nå få en god, drøy time i hovedstaden. Toget vårt til Bergen skulle gå fra Oslo S klokken 1607, og vi skulle komme dit med lokaltoget klokken 1448. Det er klart, om vi skulle komme med neste lokaltog en time senere, ville det ikke bli noe hovedstagsbesøk, bare togskifte. Egentlig hadde jeg jo bestilt billettene på nettet, Sandefjord Torp – Bergen hadde jeg skrevet inn, og fått foreslått toget 1340 med skifte i Drammen. Men siden Oslo er en mer interessant by enn Drammen har blitt, regnet jeg med at NSB ikke ville ha noe i mot at vi brukte tiden vår i hovedstaden i stedet, og det hadde de da heller ikke. Tvert imot var de riktig så behjelpelige, og ordnet til og med å skrive ut skikkelige billetter for meg på en av lokalstasjonene mellom Torp og Oslo, siden jeg ikke hadde rukket å gjøre det selv, og det antageligvis heller ikke finnes mulighet til å gjøre det på Torp. Utskriften min holdt lenge.

Det fulgte nå en tid med positive overraskelser. Den første var da vi ankom Drammen 1348, en halvtime før jeg hadde trodd, siden jeg hadde blandet sammen ankomsttidene til Drammen og Oslo. Det betydde at vi ville være i Oslo 1428, og ikke 1448. Nye 20 minutter var vunnet. Og enda flere ble det da jeg plutselig skjønte det gikk an å gå av på Nationalteateret i stedet for Oslo S. Bedre kunne det jo ikke bli, siden det først og fremst var slottet som interesserte kongevennlige Olia, og vi etterpå kunne bruke god tid på å gå nedover Karl Johan bare en gang, i stedet for frem og tilbake. Rikelig kunne vi kose oss rundt slottet, fotografere også rikelig, og i det hele tatt bare nyte å være der. Olia gjorde det helt og ekte, jeg nøt at hun nøt det så godt.

Deretter stakk vi ned til Rådhusplassen og Aker brygge, Olia skrøt og fotograferte. Bestemorstil var det over skrytet, for dem som kjenner bestemor, eller har en bestemor som skryter like mye. Grünerløkka viste jeg henne, og Stortinget. Alt ble rikelig fotografert, også de utkledde statuene langs etter Karl Johan, en idé Olia først hadde sett i Eupatoria da vi var der, og som hun der hadde fått forklart var en idé man hadde hentet fra Venezia, etter en som hadde vært der. Nå kunne hun se at også i Oslo hadde noen hentet ideen, og at den egentlig allerede for lengst er i ferd med å bli utslitt.

Vi hadde noe så sjelden som god tid. Vi hadde sett og fotografert det vi skulle. Vi var på god vei nedover Karl Johan. Og det var enda nesten 40 minutter til toget skulle gå. Men vi klarte å bruke opp alle overskuddsminuttene, slik at vi også denne gangen måtte løpe, og bare kaste oss inn i en helt annen vogn enn den vi hadde kjøpt billett for.

Saken var nemlig at vi hadde spist opp all nisten vår. Den sprakk på flyplassen i Borispol, ble bespist ytterligere i løpet av flyturen, og ferdigspist på toget Torp – Oslo. Vi måtte kort sagt kjøpt ny, og vi måtte også ordne oss noe å drikke. Til det hadde jeg snedig tatt med flere tomme plasflasker fra Kiev, det var bare å komme seg inn på et toalett og fylle dem med vann. Men alt det stresset som skulle vente oss til tross, greide vi verken å kjøpe noen ting, eller å få fylt flaskene med vann. Det ble bare fæle greier alt i hop.

Norge er jo på overflaten et veldig vennligsinnet der alt er rent og pent, og alt oser av velstand. Men når man bare vil ha kjøpt seg litt normal mat og få seg litt gratis vann i et av verdens mest vannholdige og renvannige land, og dagen er søndag, så vil det vise seg at det er ganske så vanskelig å unngå blodsugerpris i en skala som overgår mine prinsipper. Kanskje skulle jeg ha forlatt prinsippene mine, jeg ble jo til slutt tvunget til det, men så lenge det så ut til å være mulig, ville jeg unngå Narvesen og Della de luca og Seven-Eleven og alle de andre kioskjedene som trenger seg frem overalt, og lopper penger av folk som ikke har selvdisiplin til å ordne seg matvarene sine i billigere og bedre butikker. Jeg har for mye selvdisiplin, og styrte forbi dem. Vi styrte forbi flere alternativer, i håp om et toalett med vann og en Rimi-butikk på jernbanestasjonen. Men toalettet kostet 10 kroner, en menneskerett og ikke en forretningside skulle det være å gå på do, og Rimi-butikken var stengt. Kanskje fordi det var søndag, kanskje fordi den var under ombygginging, kanskje på grunn av begge deler.

Vi måtte i alle fall tilbake igjen, til et av de tidligere alternativene. Men siden et av dem var Peppes pizza, hvor vi allerede første gang hadde gått forbi fordi det bare ville bli stress å vente på pizza så kort tid før togavgang, førte denne klønete tilbakegangen bare til at tiden rant ut. I et siste desperat forsøk prøvde jeg å løpe til Burgerking, for i det minste å få med meg noen liter med vann, bare for å oppleve at i Oslo by er toalettene på Burgerking stengt med kodelås, og for å få koden til den, var jeg mer enn villig til å kjøpe en hvilken som helst cheesburger, om det ikke hadde vært kø og umulig.

Dermed hadde vi ingenting utenom all bagasjen å spurte med bort til toget som skulle gå om noen minutter, og særlig Olia var så stresset at hun bare kastet seg inn i alle de første og beste vognene hun så, mens jeg insisterte på at vi i det minste måtte komme oss nærmere den vognen som var vår. Det krevde nemlig siste rest av min innvendige vannbeholdning å svette ut anstrengselsen å bære den 20,5 kilo tunge kofferten mellom benkeradene til vi kom til riktig vogn, og riktig plass.

Alt var nå gått galt. Vi hadde ingenting mat, ingenting drikke, og vi hadde en togtur fra 1607 til 2235 Oslo – Bergen foran oss. Og jeg var utsvettet og uttørst av den siste aller mest idiotisk, unødvendige løpingen.

Toget Oslo – Bergen

Situasjonen var egentlig kritisk. Jeg var så svett og varm og tørst at jeg var gretten, og alt det jeg hadde gledet meg til å vise Olia vår vakre natur, særlig når vi går fra østlandet til vestlandet, det var nå blitt til bare irritasjon over at jeg måtte sitte så lenge på toget uten en gang å kunne sløkke tørsten. Og Olia var heller ikke av de blideste, og lurte på hvordan i all verden jeg kunne la være å høre på henne og hennes tidlige forslag som slik det var blitt selvsagt ville ha løst alle problemene våre, men som da det ble stilt ikke virket til å være det aller mest optimale. Men hvem trenger det aller mest optimale, når man ellers har ingenting og bare ønsker å spise noe (Olia) og drikke et eller annet (jeg)?

Jeg bestemte meg for å hogge meg gjennom knuten, om det går an å bruke dette uttrykket litt feilaktig. Jeg skar meg gjennom prinsippene mine, det var fortsatt ferie, jeg kunne ikke sitte der og være gretten hele togturen. Jeg måtte ha noe å drikke, og valgte den eneste løsningen mulig, jeg kjøpte en farris i bistrovognen. Jeg stålsatte meg for en pris på 20 kroner, og betalte også de 27 kronene det kostet uten at det vistes på ansiktet mitt. Jeg lot også Olia kjøpe den maten hun trengte, et plastpakket rundstykke til 35 kroner. Må man, så må man. Det var fortsatt ferie.

Og med det så ble også togturen levelig. Olia og jeg kunne nyte naturen vår allerede på østlandssiden. Vi pekte og forklarte, sammenlignet med Ukraina og Krim, og koste oss akkurat som vi hadde gjort på toget fra Torp til Oslo. Da det på Hønefoss ble stopp på ubestemt tid på grunn av ras et sted i Hallingdal, så jeg også lynsnart mitt snitt til å snibbe innom stasjonstoalettet, og få fylt vannflaskene mine. Litt nervøs var jeg jo, for at hele toget skulle gå fra meg, men ikke verre enn at jeg også tok meg tid til å styrte en av de to syvdeslitersflaskene mine, før jeg fylte den på ny. Da toget begynte å gå igjen, var jeg helt utørst, hadde to fulle flasker vann, pluss enda litt farris igjen. Det så alt sammen riktig så bra ut.

Og riktig så bra ble det hele reisen inn. La gå at det kom inn et helt fotballag i vognen på Ål. De hadde funnet cup-pokal (eller kopp-pokal, som det heter på norsk) i en turnering der, og elimernete i løpet av sekunder ethvert håp om ro og fred hele veien til Bergen. Fra Gol og Geilo, der min lenge varslede skjønnhet skulle overta, var det trøttheten mer enn skjønnhet som overtok for meg og Olia, og i stedet for å studere våre aller vakreste høfjellslandskap, brukte hun siste delen av reisen til å studere matematikk. Jeg vet ikke om jeg egentlig skulle være glad, jeg er jo selv glad i matematikk.

Ellers vil jeg gjerne ha med i posten at da småguttlaget fra Ål-cupen tvang oss til å sitte på plassene vi egentlig hadde billett til, ble vi sittende overfor et fransk ektepar, som var artige for meg å studere. «O-la-la», sa hun om naturen vår, og jeg fikk det for meg at jeg også forstår fransk. Olia ville jo heller ikke være Olia, om hun ikke hadde tilbudt noen av medpassasjerene våre noe av nisten vår, og siden hun ikke hadde annet enn vann å tilby, tilbød hun vann. Enda hun brukte langt tid på å løpe til toalettene for å få rengjort glasset vårt ordentlig, og tilbød russisk, overtalende med først å fylle det i, så sette det foran den ærverdige, gamle damen hun ville gi det til, enda alt dette, og det at Olia hadde tilbydt vannet på norsk, fikk hun det ærverdige svaret: «no, thank you very much». Noe jeg på forhånd – bortestt fra ordlyden – kunne gjettet.

Det siste jeg ville ha med er min lille seier da toget var fremme, og Olia og jeg hadde snakket russisk hele reisen, og treneren på dette laget som hadde vunnet pokal-koppen i fotballturneringen tross mitt egentlig ganske norske utseendet, på herlig feilaktig Bergensengelsk spurte meg «is that your» om bagasjen på hattehyllen over oss. – Nei, an tilhøre dei der franskmennene som satt øvefor oss, kunne jeg sagt på klokkerent Rogalandsk, men jeg svarte bare «Nei», og ingen kunne gjette at jeg ikke var vaskeekte russer fra Irkutsk.

To fulle flasker vann (minus ett vannglass en gammel, ærverdig dame ikke ville ha) tømte vi ut på nærmeste gressflekk utenfor stasjonen, før vi med hver vår sekk på ryggen trillet kofferten hele veien hjem til vår leilighet i Strandgaten. Der låste vi oss inn, gjorde de aller mest nødvendige ting, som ikke i det hele tatt innebar å pakke ut, før vi ramlet i seng og sovnet tungt. Sommerferien var over, og vi sov oss gjennom natten til et helt nytt liv.

Posten vil også bli utstyrt med bilder.

Reisen til Kiev

Etter en svært kort natt stod Olia opp halv tre og jeg like etter. Vi hadde god tid om morgenen som skulle det være en vanlig arbeidsdag, alt fikk vi tid til, og vi ble faktisk stående og vente der borte med flybussen som skulle gå klokken 0350.

Den store bekymringen var om Olia skulle komme seg gjennom med det nye etternavnet sitt, det var endret på billetten, men ikke i passet. Ved innsjekking sjekket de ikke engang, og ved boarding så de riktignok over både billett og pass, men ikke tilstrekkelig til å se at der stod det to forskjellige navn.

Olia gjennom sikkerhetskontrollen og i god stol grytidlig morgen på Flesland.

Vi var med det trygt om bord på flyet og på vei til København. Det skulle mye til om det skulle bli rot på denne mellomstasjonen frem til Kiev. Reisen var sikret.

Men vi klarte likevel ikke å slappe av og sovne. Olia hadde tatt seg av nistematen, og her hadde hun ikke holdt igjen på noen ting. Det var en hel bærepose full både med brødmat og med middagsrester fra i går. Ingen sjanse å spise opp så mye mat på en skarve flytur.

Fremme i København ville Olia bruke tid på å finne igjen den tapte Mp3-spilleren vår, eller min, den jeg glemte forrige gang vi reiste hjem. Jeg regnet imidlertid sjansene som små, siden jeg hadde kontaktet dem, og etter flere måneders sommel og surr med feil adresser og forskjellig, så hadde jeg fått til svar at om jeg ikke fikk svar innen tre uker var spilleren å regne som tapt, og fikk jeg svar, betydde det at de hadde funnet den. Siden jeg ikke hadde fått svar, resonnerte jeg at den ikke var å finne. Søvn i noen av Kastrups flyplasskomfortable liggestoler var å foretrekke. Etter en stund var til og med Olia enig.

Olia i komfortabel liggestol på Kastrup flyplass i København.

Turens dramatiske opptrinn kom i køen gjennom passkontrollen i København. Den var så lang at selv flyplasspersonalet fotograferte den. Ikke engang i Russland ser man slike køer i passkontroller. Fuglene vet hva det skyldtes, i Danmark skal jo flypassasjer flest sluses rett igjennom med EU- og Skandinaviapass. Til slutt ble det for mye for en av køståerne, en mann i 50-årene, han falt rett og slett om, og det rett på Olia. De fleste trakk seg overrasket og irritert unna, det er jo forstyrrende når folk faller slik, og det tar litt tid før man forstår hva som er på ferde. Jeg hadde selv sett denne mannen noen minutter tidligere, da snakket han og stod med familien helt vanlig, det kunne umulig være snakk om fyll og toskeskap. Dette var et høyst ufrivillig og uforskyldt fall.

Dette bildet gir bare et lite inntrykk av den enorme køen ved passkontrollen ved Flesland. Hovedkøen i fire tykke rekker er til venstre for denne.

Olia var førstemann til å prøve å ta vare på ham, til å løfte ham litt opp og høre om han ville ha noe å drikke, alt sammen på sjarmerende norsk. Vaktene kom snart til og tok hånd om ham, men ikke før Olia hadde foreslått at han bare skulle gå rett gjennom køen foran alle andre.

Det så ut til at mannen skulle komme seg sånn noenlunde. Det siste vi så til ham var at han satt i rullestol, drakk vann og fikk målt blodtrykket. Det hører med til historien at han var aldeles blek da han falt, mens han altså bare noen minutter tidligere hadde sett helt normal ut. Skremmende.

Men dette var altså det mest dramatiske på ferden. Fra København til Kiev gikk turen prikkfritt. En artig, liten detalj var at Olia havnet inn i en spørreundersøkelse om flyplassvanene sine, og svarte greit på spørsmål om hvor hun bodde, at hun bodde i Ukraina. Du bor i Norge, rettet jeg. – Det stemmer, sa Olia.

På flyplassen i Kiev var det det vanlige slitet å komme gjennom immigrasjonskontrollen. En time tok det denne gangen, vanlig tariff, syntes jeg, fryktelig lenge, syntes Olia.

Så var vi også endelig ute og kunne møte vår faste sjåfør, Andrej. I løpet av tre kvarter var vi fremme i leiligheten i Petsjersk.