Påskelørdag i botanisk hage

Plantene viser seg i vårdrakt her i Kiev. Men temperaturene hører ennå den kalde årstiden til. I dag var det første gang gradene krøp over i tosifret, og i solen var det sånn at det gikk an å gjøre seg tanker om kortbukse, men straks man er i skyggen, skjønner man at vinteren nødig slipper helt taket dette året. Nå er det i kveldingen, og jeg sitter på en benk i botanisk hage, og halvfrosset, i bukse, genser og ytterjakke.

Irina leker, og har gjort det i godt over en time. I samme lekeapparat, et de satte opp kort etter Maidan, da Ukraina på et øyeblikk skulle bli «mer europeisk». Her i botanisk hage betydde det noen apparat for handikappede. Sikkert greit det, men jeg har aldri sett noen handikappede bruke disse lekene, og heller ikke beveget seg inn, her inne. Men de funksjonsfriske barna koser seg som bare det i disse lekene. En gynge for barn i rullestol, bruker Irina og mange andre, til en slags vuggende båt, eller hva de leker at det er.

I dag morges fikk jeg kommet meg ut til treningen min igjen, etter en ufrivillig hviledag i går. Det gikk ikke strålende, var langt fra den piffen jeg er vant med, men jeg fikk nå løftet og skjøvet litt, og jeg fikk hørt et program om en tidlig muslimsk krigerdikter og om Aristoteles biologi. Da programmene var slutt, så var også treningen slutt. Jeg kostet på meg en dukkert i Dnjepr, aldeles iskald, ikke noe behagelig i det hele tatt. Men oppe igjen var det varmt og godt, og jeg kunne sågar rusle hjem i t-skjorten.

Hjemme hadde babusjka sett presidentdebatten i går, og hun kunne melde om en dundrende brakseier til utfordreren. Porosjenko har vært populær kun noen få måneder, det var de månedene han drev valgkamp og fløt på bølgen fra Maidan. Siden han ble valgt, har det gått rett nedover med Ukraina, og ukrainsk økonomi, og han har ikke vært i nærheten av å oppfylle noen av løftene han kom med. Ennå går det an å parere sånne anklager med Russland, og Krim, og Donbass, men mange ukrainere vet jo utmerket godt hva dette er for noe, og at det nok kanskje er en tynn unnskyldning fra ukrainske politikere ute av stand til å gjennomføre reelle reformer, at det er Russland som har skylden.

I alle fall parkerte komikeren Zelensky den sittende presidenten fullstendig, med slike rammende spørsmål. Zelenesky er Kolomoiskijs mann, den verste oligarken av dem alle, og jeg tror ikke et øyeblikk det vil bli noe særlig forandret, om den ene eller andre av de to blir valgt. Problemene i Ukraina er atskillig dypere enn som så, og ukrainsk politikk er viklet inn i et sånt system, at det er virkelig vanskelig å se noen egentlig vei ut. Skjønnmaling i vesten hjelper i alle fall ingen. Zelensky brukte også det retoriske knepet, å si at det er ikke jeg som stiller disse spørsmålene, der er alle folkene her på stadion, hele det ukrainske folk.

For eksempel: Hvis det er sånn at du er sånn i mot Russland, og vil boikotte alt russisk, og er i krig med Russland, hvordan har det seg, at sjokoladen din, Roshen, er til salgs i Moskva? Og gjør det bra? Eller: Hvorfor er gassen blitt tre ganger dyrere, når du sa den skulle bli billigere?

Det blir spennende å se hvordan det går i morgen. Mannen til søsteren til Olia reiser to dager til sin egen by, for å stemme, man må stemme der man kommer fra. Olia sier det er mange ting som gjør stemming vanskelig, for eksempel lange køer, og at det tar mye tid. Så er også ukrainske valg vanligvis preget av lav valgdeltakelse. Det er ikke så rart, når alle alternativene representerer det samme systemet, der det er en håndfull oligarker som står bak, og krangler seg i mellom om Ukrainas ressurser.

Jeg tror kanskje jeg skal ta en titt på den presidentdebatten, en gang jeg får tid, om jeg noen gang får det.

I dag gikk vi alle tre, lykkelige ut, for å reise til botanisk hage. Irina var kjempeglad, hun skulle se verdens fineste tre, magnolia, i full blomstring, og hun skulle leke på lekeplassen. Hun hadde tingene ferdig pakket fra jeg kom hjem fra morgentreningen. To vesker, og en ryggsekk. Det skulle ikke stå på lekene, i alle fall.

Så var det å la Irina løpe rundt og leke, mens Olia og jeg kunne slappe av i nærheten. Av og til gikk jeg rundt og tok bilder, av og til var det glosetrening, internett har jeg også på ukrainsk sim-kort, og så var det å snakke med Olia, og være med Irina. Olia er den minst tålmodige, og ville fra første stund til magnoliaene, men når Irina har med meg også, får hun den tiden hun trenger.

Hun fikk lekt riktig fra seg, før vi gikk over til den mer voksenvennlige vandringen rundt i det store hageanlegget, berømt fra sovjetisk tid. Irina lot seg villig fotografere med magnoliaen, og var helt enig i at dette var vakkert.

Så ble vi installert ved en kafé, der det ikke lenger gikk an å kjøpe øl, heller ikke under hånden. Dermed ble det bare Irina som spiste noe. Etter en kort stund måtte Olia gå, for nye ærender, mens Irina og jeg ble sittende en god stund ennå.

Klokken var fire. Nå er den snart halv sju. Det er ingen ting som tyder på at Irina er i nærheten av å få nok. Og jeg venter, jeg venter så lenge Irina bare vill. Om alle mine tekniske duppeditter går tom for strøm, ingen ting har det å si. Her blir vi, til Irina vil videre. Det er god påske, fra Kiev!

Kald regnværsdag i botanisk hage

Tidligere er søndager i Kiev forbundet enten med lange turer langs venstre bredd av elven, eller turer i den botaniske hagen. Søndager er fridag, og selv om vi alltid har fri her nede, er det som om vi liksom vil ha litt ekstra fri søndager. Da vil i alle fall jeg gjøre noe skikkelig fritidsaktig, slik de gjør det de som bor her nede fast. Søndagen i den botaniske hagen i dag, ble imidlertid ikke minneverdig som de pleier å være søndager der.

Vi er vant til å ha det veldig sommervarmt når vi er i Kiev. Den ene gangen vi har fått være her over lengre tid, uten at det er sommer, var når vi var her nede i forbindelse med pappapermen min i 2015. Da også var det vinter som gikk mot vår, kaldt, men ikke surt. Ellers har vi vært her vinterstid.

Nå er det høst. I dag lå tåken tjukk som smog over byen og elven. Innenriksministeren, Arsjen Arjakov, postet på engelsk på Twitter, og brukte det vanlige navnet på byen, og ikke den ukrainske transkripsjonen ukrainske styresmakter insisterer på. Jeg reiste ut til treningsanlegget i Hydropark i denne tåken. Over broen i metroen var det ikke mulig å se ned til vannet i elven under. Det var nok et mektig syn fra høydene rundt.

Mens jeg trente gikk det i forelesninger om gamle bysants, eller det østromerske riket, som det nå kanskje er i ferd med å bli kalt. Etter å ha vært i Kiev, går turen for meg videre til Aten, så det er greit å være litt forberedt. Senantikken er også hovedfaget mitt, så her er det en del repetisjon og påminninger for meg, i tillegg til en god oversikt og innsikt. Som de fleste andre i Norge, kan jeg mye bedre hva som videre skjedde i den vestlige delen av riket, det som ble til Europa som vi kjenner det, enn til de østlige, som det bysantiske riket var. Treningen gikk trått. Kroppen er ikke forberedt for alle repetisjonene jeg har tenkt å gi den, og går ikke med på det. Heller ikke i dag fikk jeg gjennomført programmet som det var tenkt.

Da Olie og jeg var på Krim første gang i 2009, første året vi var sammen, så fant vi et busskur der det stod skrevet Predatel. Slik lærte jeg meg ordet, som betyr «forræder». Olia satte seg i busskuret, og jeg fotograferte. Det er stor humor, her borte, sånn de liker det. Hun hadde jo også det helt riktige blikket, til å sitte i et slikt busskur, med predatel skrevet over hele. Siden har det vært en referanse, hver gang hun har gjort noe «forrædersk».

Det gjorde hun også nå, på vei til botanisk hage. Olia ville heller til kjøpesenteret, Arsjan, og få byttet klærne hun hadde kjøpt til meg, og som ikke passet helt. Jeg syntes ikke det var noe å gjøre på en søndag, jeg ville gjerne ha henne med, og sa at dette måtte hun vente med. Vi kunne gå mandag, eller en senere dag i uken, så kunne til og med jeg være med, slik at jeg fikk prøve klærne. Til botanisk hage ville jeg uten ekstra poser med klær å drasse på. Men Olia er ustyrlig. Da hun kom ut til oss på lekeplassen utenfor, så hadde hun med seg tre bæreposer med klær i hånden. Og da vi kom til nest siste busstopp, før botanisk hage, forsvant hun ut. Predatel.

Dermed ble det Irina og jeg alene. Og vi hadde ikke vært der mange minuttene, før Tasia kom med Vova. Det er en dårlig erstatning, for Olia. Tasia er søt og snill, men hun eier ikke tålmodighet, så med henne blir det et race fra den ene aktiviteten til den neste. Irinas nye onkel, Vova, henger med så godt han kan, men også for ham var det nok ganske guffent i regnet. Det var slik håpløst, kaldt regn, helt hvit himmel, 7-8 grader, og lett regn som aldri gav seg. Min plan var å få sett gjennom noen gloser på mobilen, men det var ikke så lett å stjele seg tid til det nå. Heller ikke er det så lett, når mobilen blir våt.

Det er vanskelig å si hvordan Irina hadde det. Hun var godt kledd i tykk og stor allværsjakke, den holdt vær og regn og væte ute, men buksen var dongeri, og den ble våt og skitten som dongeri blir. Jeg kunne jo ikke la det være noen hindring for Irinas aktivitet, hun fikk sitte på alle disser og krype rundt, som hun ville. Og hun løp etter Tasia, og hang med. Men det var ikke de kontinuerlige smilene og elleville ropene vi er vant med, når Irina er i sitt ess. Kanskje er hun også plaget litt av været? Eller kanskje er ikke disse lekene så fantastiske, lenger, som de var da de var nye? I alle fall følger jeg mer enn frivillig med, da Irina setter kursen mot utgangen etter et par timer.

Om sommeren ville det ikke vært noe snakk, da hadde vi tatt turen ned til sentrum, 62 til Kontraktova, og gått på georgisk restaurant, før dagen hadde fortsatt opp en tannbane eller noe annet moro. Nå føltes det bare dumt å gjøre noe slikt. Irina var jo våt og skitten, mens jeg var våt og kald. Dette var en innedag, så vi reiste hjem. Sånn måtte det bli.

Hjemme ventet babusjka med en stor tallerken suppe. Jeg hadde på morgenen kjøpt inn rikelig med øl å kose meg med, selv om jeg aldri koser meg så rikelig som jeg kjøper inn, jeg vil gjerne ha hjernen pigg og rask, men lite grann til maten og kort etterpå gjør bare godt. De ekstra timene brukte jeg på å fordype meg i nyheter, det mest motstandsløse å lese, ulikt meg har jeg satt meg godt inn i groteske kriminalsaker som den amerikanske massemorderen i Las Vegas og han danske oppfinneren, og den parterte kvinnelige journalisten. Det er BBC og Guardian som er mine viktigste nyhetskilder, da det begynte å bli tomt der, leste jeg også litt i Der Spiegel, for å få inn litt tysk, og New York times, fordi de hadde en omfattende bakgrunnsartikkel om livet og personligheten til han som skjøt i Las Vegas. Slike ting kan de, i New York times, bakgrunnsartikler som dette gjør de skikkelig. Det er når sakene blir politiske man kan begynne litt å lure.

Sent på ettermiddagen kom også Olia hjem. Hun hadde hatt det kjempebra, og var storfornøyd over å ha funnet flere klær til meg, der på Arsjan. Jeg må ikke tenke at hun svikter meg, med å gå dit, men at hun gjør det godt for seg selv. Der finner hun all rekreasjonen hun trenger, det er avspenning og komfortsone, det er det hun gjør der andre går på pub eller til psykolog, pengene hun bruker er ikke bare vel anvendt med tanke på klærne, men også hennes mentale balanse. Av de fire hele dagene jeg har vært i Kiev, har hun vært på dette kjøpesenteret fire av dem. Og i timevis hver gang. Ennå er det kanskje ikke slutt, for ennå passet ikke alle klærne helt som de skulle.

Videre utover kvelden var det mye å slappe av, leke litt med Irina, og bare være inne. Mørket kommer allerede tidlig, og man ser også at Ukraina er et fattig land, i at lite er opplyst utenom hovedgatene og de viktigste plassene. Lekeplassen utenfor, er bekmørk, som alle lekeplassene er her. Irina liker alltid å gå ut, det skal vi være veldig glade for, men i mørket og regnet og høstkulden er det like greit å la være. Hun har det fint inne også, finner ting å pusle med, om det er film og spill på en skjerm, eller om det er biler eller dokker å leke med. Internett er litt ustabilt, det klarer ikke alle nettbrettene og telefonene vi har, med så mange folk og familier samlet, så det hender YouTube blir låst for henne. Det ser ikke ut til å plage henne nevneverdig. Vi har det fint i Kiev.

Kievs virtuose orkester som ikke var å finne

I dag, lørdag 15. juli, var det annonsert konsert i Kievs botaniske hage. Olia sa det var en jazzkonsert, så det tenkte vi jo at vi måtte gå på. Babusjka følte seg uvel, så vi tok med lille Tasia også. Så reiste vi av gårde alle fire, like etter frokost, på til opplevelser i botanisk hage og det vi trodde skulle være en jazzkonsert.

Denne dagen falt sammen med en annonsert pristtigning på Kievs offentlige transport. Bussene går fra 3 til 4 hryvnaer, metroen fra 4 til 5. Etter norske forhold er dette unaturlig billig, særlig når prisen skal deles på cirka tre. Men folk i Kiev er vant med å reise tilnærmet gratis, særlig eldre som husker sovjettiden, og økningen er i prosent formidable 33 % for buss og 25 % for metro. Økning med en tredjedel og en fjerdel. Da jeg begynte å reise til Kiev, kostet bussene 1,50.

Det er valutaen som har falt så kraftig. I norske kroner er det cirka 1,50 fremdeles, slik det var den gang i 2009 og 2010, og de årene der, da norske kroner og ukrainske hryvnaer var verdt omtrent det samme. Lønningene har på langt nær steget så mye som prisene, så resultatet av det hele er et ukrainsk folk som har blitt atskillig fattigere. Levestandarden er lavere enn i sovjettiden, noe som er smått utrolig, gitt ressursene Ukraina har, og den teknologiske utviklingen som har vært de snart 30 årene som har gått.

Vi norske og halvt norske her nede merker ikke så mye til det. Det er også godt skjult for lille Tasia, som nå skal opp i tredje klasse. Hun forteller oss at hun snart skal begynne å lære spansk, i tillegg til russisk og ukrainsk og engelsk, barna har altså fire språk i barneskolen. Hun er alltid veldig, veldig glad når hun får være med oss.

I botanisk hage er det ingen som vet når konserten skal være, eller hvor den skal være. Flere som jobber der, virker ikke engang å ha hørt om den. De rister bare på hodet når vi spør. Damen i billetluken sier det blir en eller annen gang, på et eller annet sted. Det skal liksom komme som en «overraskelse», som et «ekstra tilbud». Folk skal rusle rundt i den botaniske hagen, og så skal de plutselig høre musikk de kan gå og se på. Noe sånt.

På plakaten henger det annonsert fire konserter, denne dagen og fire andre. Det er bilde av en fiolin, så jazzen er kanskje ikke så godt representert som det klassiske. Jeg vet ikke hvor Olia har det fra, at det skulle være jazz. Navnet «Kievs virtuose orkester» er kanskje også mer klassisk enn jazz, hva vet jeg? De tre andre konsertene har orkester med andre navn, eller uten navn. På en av dem står navnet på tre komponister, alle fra rundt 1900-tallet, Saint-Saëns er den eneste jeg husker, men de andre var i hans kategori.

Vi var i parken mange, mange timer, uten å se snurten til noen konsert. Først var vi lenge i lekeparken, så gikk vi nedover det Tasia kalte en «labyrint», der mange brudepar benyttet den store dagen og de fine klærne til fotografering, og deretter var det vår lille Irina som presset oss videre ned til et nytt område med litt asiatiske assosisasjoner. På meg så det ut som Kina, men det var visst Korea, og et stort skilt med SAMSUNG gav kanskje en idé om hvor pengene kom fra.

Tiden var inne for en is og en øl. Barna ville heller ha slikkepinne enn is, så det fikk de. Deretter det litt tilbake til lekeparken, opp til en virkelig labyrint, så til en annen kiosk-kafe, ny slikkepinne og is, deretter rosene til Olia, og så fikk jammen barna avslutte med enda et opphold i lekeparken. Sånt er ikke Tasia vant med, så lange dager, og ekstra opphold i lekepark, når de voksne vil hjem, men jeg liker godt når barna er ute, og synes det er lettere å få dem med når de har lekt fra seg.

For de som følger med på pottetrening var dette den første dagen da lille Irina klarte å tisse ute. Det var den siste hindringen vi hadde. Frem til nå har hun alltid nektet når vi holder henne, og hun liksom henger og skal tisse. Trikset skjedde mens Olia var ute og kjøpte mer snacks og bensin til oss alle, det var far selv, jeg, som sørget for at både lille Irina og lille Tasia fikk tisset med godt resultat.

Hjemme hadde babusjka fått en etterlengtet og velfortjent fridag. Vi hadde også fått en grei dag i den botaniske hagen. Men noen konsert, det hadde vi altså ikke fått. Kievs virtuose orkester fantes for oss bare i navnet, og på plakaten.

Med storfamilien på søndagstur i botanisk hage

Det er søndag kveld, og jeg har fått fri til å tusle rundt som jeg vil. Den tiden har jeg så langt brukt til å gå rundt i gater jeg sjelden går, og hørt på foredrag om Bach og barokken, mens jeg har vært på halvhjertet jakt etter et sted med nett å sette meg ned med PC. Det har jeg ikke funnet, ubekvem som jeg er med å vippe opp datamaskinen en pub eller ren restaurant der det er mange folk. I stedet har jeg satt meg ned i parken (som om det var noe bedre), der med minnesmerkene for andre verdenskrig og for sultkatastrofen 1932-33, like ved siden av Lavra. Der er det nydelig utsikt over til venstre side av Dnjepr, med den nye bebyggelsen som ikke helt klarer å ta over løvtrærne som dominerer landskapet. Kiev er heldig som storby, som har disse høydene langs elvebredden til å gi ro i sjelen, til å la øynene hvile over stort landskap og sletteland. Mange gjør som jeg, og tilbringer kvelden her.

Dagen tilbrakte vi i dag i botanisk hage. For første gang denne ferien var alle sammen med, babusjka, tante Tanja, søskenbarn Tasia og oss tre i kjernefamilien. Særlig for Tasia er det stor stas når alle er med. Irina liker det også godt, når storesøsten, som hun blir kalt, er med som forbilde og lekekamerat. Olia liker veldig godt å ha med familien, særlig moren, mens Tanja og babusjka kanskje gjør det litt mer som et pliktløp, om enn et kjekt pliktløp. For meg kan det bli litt anstrengende. Det blir veldig markant at jeg er havnet i en familie med bare jenter, med mye prat og jenteting, og barna som er klart mest masete med meg. Både Tanja og babusjka er mye, mye mer beskyttende med barna enn jeg er vant til, så Irina og jeg leker som med handicap. Vi gjør ikke, og kan ikke gjøre tingene som vi pleier.

Symptomatisk, kanskje, er at babusjka kjøper meg en kaffe ved inngangen. Eller, hun sier hun skal kjøpe kaffe. Det hun kjøper er en sukkerbombe av kaffe, krem, sukker, eple, sukkerkuler, sjokoladekuler, sukker, honning, og jeg vet ikke hva. Det er snilt av henne, veldig snilt, hun skjønner bedre enn det egentlig er nødvendig, at det kan bli litt kleint for meg i dette selskapet, så hun kjøper alltid noe godt til meg. Hun er min svigermor, men hun er snillere mot meg enn noen andre i verden.

Atypisk for barna, så er vi ikke lenge i lekeparken like innenfor portene. Irina har jo nettopp vært i denne lekeparken, kanskje er det derfor hun blir fort lei, mens de også aldri helt klarte å bli enige hvor de skulle være. Tasia ville være nede med de nye lekene, de hun aldri har prøvd (og som egentlig er for handicapede), mens Irina ville være oppe i den vanlige, og prøve apparatene der. Særlig dissene.

Fra lekeparken pleier turen vår å gå ned de store trappene sentralt. Det er også dit Irina setter kursen, i en veldig fart. Men ikke fort nok for Tasia, hun vil ned og se på dyrene, fontenen, og alt som er nede i enden av disse trappene. Nå er det imidlertid de voksne som bestemmer, og de vil gå en annen rute, på oversiden.

Så da er det bare å gå opp igjen. Irina er motvillig først, men blir dradd med. Oppe blir det tatt mange bilder, foran alle slags blomster og fine steder. Olia tar bilde av barna, jeg tar bilde av henne, og barna, babusjka tar også bilde, med sin mobiltelefon hun har fått av Olia, og i det hele tatt. Turen blir dokumentert flittig.

Barna har med seg mange leker, dukke, bamse og dukkevogn. Irina setter seg i dukkevognen, Tasia triller den. Olia filmer dem. Jeg filmer alle.

Det er en haug Tasia klatrer opp på. Irina vil også med, men tante Tanja er redd Irina skal fall, og sier Tasia må passe godt på. Lite vet vel Tanja at Irina har forsert slike hauger snart et år nå, de er ingenting for henne. Hun klarer jo å klatre opp og ned når det er bratt, så hun må krype. Hun har gått søndagsturer hele sitt liv.

Med så mange mødre og barn med på tur blir det snart pitstop. Det passer alle bra. Jeg får min øl, resten får sine iser. Olia forteller igjen, og igjen, hvor lykkelig hun er. Det er ikke så ofte hun får være samlet med hele familien, på denne måten. Og lille Irina har en prateprestasjon som overgår det jeg har registrert, da Tasia spør om hun skal ha isen Olia har kjøpt til meg, og som jeg ikke vil ha. – Budet, sier Tasia på russisk, selvsagt. – Njet, sier Irina, – ne budu, «Nei, det skal jeg ikke». Og så: Eto mamasjki morozjnoe. Det er mors is. For å få til dette på russisk, må hun sette verbet fra tredje til første person, fra budet til budu, og så få mor i genitiv, attpåtil i kjæleform, mamasjki i stedet for mamasjka. Hun tar også med det spesielle eto, best oversatt med «det er», og substantivet morozjnoe (is), slik at det blir fullstendige og helt korrekte setninger.

I en alder av tre år er det sikkert ikke så spesielt, men for meg som svært språkintressert er det fascinerende. Det er også spesielt hvordan Irina mye, mye lettere enn jeg snapper opp nye ord hun har bruk for, slik som slikkepinne og trampoline. Trampoline har jeg omsider lært meg, etter å ha sett det skrevet, det er badut, mens slikkepinne har jeg nå glemt igjen. Irina bruker begge to, helt usjenert og uanstrengt.

Etterpå er det opp å se på rosene. Mye mer for de voksne, enn for barna, men barna løper jo glade rundt allikevel, og stiller opp på bilde. Særlig må Irina til pers mange ganger. Babusjka får vekke til live minner fra den gang og hennes nå avdøde mann, sammen gikk her med Olia og Tanja som små. Nå tar vi det samme bildet med meg og Irina, som de har tatt med ham og Olia, på samme stedet.

Det har kommet noen regndråper, mens vi er der, og nå blir det så sterkt at vi må søke ly. Babusjka må også ta på Irisjka en lett bukse, hun klarer ikke å se på at hun går i skjørt og bare ben når det regner. Ned trappen må Irina holde i hendene, enda hun få dager i forveien har gått ned alene lenger og verre trapper, uten rekkverk, og med dokkevogna og slepe på. Det er også fast rutine at hun går opp og ned trappene til leiligheten i fjerde etasje selv, i alle fall når hun går med meg. Men nå måtte hun holde i hendene. Man skal ha respekt for folk som er bekymret.

Kjedelig for Tasia ble det ikke mer i botanisk hage denne dagen. Vi skulle egentlig bort i lekeparken for en stund, men så begynte det å regne igjen, og da er det brått stopp. Det er forståelig hun blir lei seg og synes det er dumt når denne sjeldne muligheten til å være alle sammen samlet, varer så kort, men sånn er det.

Buss nummer 14 kommer med en gang, og vi reiser hjem. Der får jeg bildene over på data, og på nett. Der får jeg skrevet ferdig bloggposten for i går. Og der får vi spist en sedvanlig kraftig lunsj, med mengder av kyllingvinger, georgisk brød, fylte paprikaer og godt øl. Lille Irina har spist litt med babusjka, og spiser så litt med meg, ettersom babusjka går ut. Her har Irina og jeg en veldig koselig samtale, der jeg spør om hvordan hun har hatt det, hva vi har gjort og hva vi har sett. Sjeldent for henne å være, samtaler om ting som har hendt for en stund siden, eller skal hende om en stund. Det er så lett å se på det søte ansiktet hennes at hun tar spørsmålene og samtalene veldig alvorlig, og virkelig prøver å huske om vi har sett humler og fluer og biller, og når vi kjørte trolleybuss, autobuss og metro, og trikk. Hun vil gjerne bidra selv, og sier «humlen er død», – sjmel umej, som hun kaller det (umer, er riktig), det er jeg som har brukt uttrykket om insekter og biller som ikke beveger seg, eller ser knuste ut. Det har tydelig gjort inntrykk. I dag også, så så vi en død humle som maur spiste på. Så hun hadde helt rett.

Om kvelden fikk jeg altså fri, og gikk ut. På ny ble jeg overrasket av regnet, slik at jeg gikk inn i patrick pub, like ved, der jeg skrev ferdig denne posten, og postet den.

Første tur i år til botanisk hage

Som vanlig kom vi oss sent av gårde. Men når vi først var samlet på vei, mor og far og barn, så går det veldig greit å komme seg til botanisk hage fra der vi bor. Det er mange ruter med hyppige avganger, buss 14 langs Lesu Ukrainka, eller buss 62 fra Kontraktova plosjad og over Arsenalnaja. Blir vi utålmodige, kan vi hoppe på nummer 38 eller nummer 15 også, eller noen av de mange marsjrutkaene, og komme oss innen en rekkevidde på noen hundre meter fra parken.

Det er særlig Olia som har et sentimentalt, nostalgisk forhold til parken. Hun har vært her siden hun var barn. Nå er hun der, med neste generasjon barn. Mye er forandret i Kiev, og i det Ukraina hun vokste opp i, men parken er for det meste det samme. Blomstene og trærne forandrer seg ikke stort fra år til år, og de ulike veiene å gå er også som de har vært i årtier.

Det var til den botaniske hagen Olia og jeg gikk første dagen etter vi hadde giftet oss, første dagen etter gjestene var reist og vi var for oss selv. Jeg har også minner derfra, sittende på en av dens mange kafeer, med en øl, eller bare rusle rundt i de ulike småveiene og avenyene. Det er et veldig avslappet sted å være, det passer for rolige dager, der det ikke er så altfor varmt.

Parken er også barnevennlig. Like ved inngangen er det en fin lekeplass, Irina har likt den fra første stund, før hun egentlig var i stand til å gjøre noe der, og ennå liker hun å krype rundt i rørene de har lagt til der. Nå er det imidlertid dissene som er favorittaktiviteten, å disse eller huske frem og tilbake, mens far – som er jeg – gir fart. Jeg gir stor fart, så stor jeg bare klarer, og helst når mor – som er Olia – ikke ser det.

Nå har de også fått noen nye leker. Typisk, for det nye Ukraina, med navn på firmaet som har sponset apparatene, og mye tekst på engelsk. Ingenting på russisk, som er vårt språk. For første gang i mitt liv ser jeg også leker tilrettelagt handicappede, lekeapparat for rullestolbrukere, også noe som indikerer en ny tid, eller forsøk på en ny tid, i Ukraina. Og navnet på sponseren stod på, en engelsk sponsor. Karakteristisk for det nye Ukraina, er det noen ting som skinner, mens mye ikke er på plass i det hele tatt, for eksempel toalettpapir på toalettene. Dette ganske nyttige tilbehøret til et toalettbesøk, gjør seg ikke å sponse, og kanskje derfor er det ikke på plass i Kievs ganske mange offentlige toaletter.

Men ok, det var kjekt med litt nye lekeapparat, godt tilpasset litt større barn, som Irina er i ferd med å bli. Vi var på denne lekeplassen i flere timer, og forspiste oss vel litt å søtt, kaffe med sukker og is. I alle fall var jeg guffen i magen da vi gikk, og drakk bare siste rest av kaffe i protest. Derimot var det deilg å få seg en øl, noe usøtt, på en av kioskkafeene som er der. Tidligere fikk vi friskt øl på fat, av en eller annen grunn får vi ikke det lenger, men vi får i det minste flaskeøl. Det er ikke alle steder vi får det heller. Irina var veldig fornøyd med å få flere slikepinner, hun er fra Norge ikke vant med å få så lett det hun peker på, men her er vi på ferie, lille venn, dette er annerledes.

Olia er på plutselige og kortvarige slankekurer, stort sett mellom måltidene, og uten å være så altfor nøye på når måltidene er, i alle fall ville hun ikke ha noe. Men hun var glad vi var fornøyd, og satt litt og leste på sine neste studier, på russisk, og på mobiltelefonen.

Så gikk turen over til et annet nivå, og skiftet litt karakter. Nå satte Irina av gårde med vognen, de fant en gammel dukkevogn nede i kjelleren, Olia og moren, og den hadde Irina med i dag. Med den løp hun av gårde, stoppet bare for å se på humler og biller og andre insekter. Olinka var på do, og kom grovt på etterskudd, da Irina brakte oss inn på en vei vi aldri pleier å gå, og som jeg bare kan huske å ha gått en eneste gang, da jeg slapp fri når Olia hadde med seg familien hit en gang. Den går liksom bakenfor, og opp på en høyde.

Vi gikk ikke opp på høyden, vi gikk rundt den. På den måten kom vi inn i terreng, som om vi var på en god norsk søndagstur, bare at alt her var mye tørrere, og faunaen helt annerledes. Selv det høye, gule gresset og tornebuskene så fint ut i den lave kveldssola, og min skjønne kone og mitt vakre barn ble selvsagt helt herlige, lett sommerkledd som de var. Her ble det mange bilder, også av meg, en litt malplassert far som ikke helt kan skjønne lykken han har havnet i.

Enda en øl, og flere slikkepinner til Irina, ble det også plass til. Det var Irina som bestemte, – sett deg ned, sa hunpå russisk. Sadis. Det gjorde jeg, og så ble det mer servering. Olia var snill mor, som tillot sine å bli mette, glade og fornøyde. Dette er også favorittkafeen min i parken, der jeg liker meg best og hvor jeg har mest minner fra, den som ligger litt oppe, og i nærheten av kirken som er der.

Etter dette var det bare sjarmøretappen inn til mål, og ut av parken. Det er mye fint å se dette lille stykket også, mye å fotografere. En liten, kunstig andedam har de laget til. Riktignok uten ender, men med liljer og broer, og vakre blomster rundt. Olia får ideer hvordan hun skal innrette datsjaen vår, og hva vi skal gjøre med hagen hjemme i Norge.

Utenfor parken er det like enkelt å finne buss hjem, som det var å finne den bort. Tradisjonen er nå at Irina finner de andre i lekeparken utenfor, og blir avlevert, mens Olia blir der og får snakke med moren min. Jeg får fri for kvelden, og kan gjøre som jeg vil. De siste kveldene har det betydd litt nødvendig, og ekstra, hvile.

Rolig tur til botanisk hage

Vi er blitt aldri så lite grann småsyke igjen, her i Kiev. Det gjør sammen med mange nyheter å følge med på ute i verden at jeg atter en gang har kommet på etterskudd med bloggingen, med mange poster hengende uferdige. Nå som NATO-toppmøtet er over, og rystelsene etter Brexit får roet seg, og det ikke er ventet flere rapporter om Irak-krigen og det forhåpentligvis ikke blir noen flere skytedrama mellom svarte og hvite i USA, så vil jeg kanskje finne tid å skrive dem ferdig.

Her i Kiev har de funnet på å kalle gamle, ærverdige Moskovskij Prospekt om til Prospekt po imena Stepana Bandera. Det er den kontroversielle nazikollaboratøren. Da jeg først så det trodde jeg det var en spøk, men ingenting er visst for drøyt til å være en spøk her i Ukraina. Jeg tar meg i å ønske dem alt vondt, men slike tanker hjelper verken dem eller meg, så de forsøker jeg å tenke meg vekk fra.

NATO-møtet i Warszawa endte ut i mange fagre ord og vel så åpenlyse provokasjoner. De pyntet det eneste Stalin-monumentet utenfor tidligere Sovjetunionen med NATO-logoen. Man kan mene mye om denne «gaven» fra Sovjetunionen til Polen, men dette trekket fra Nato var unødvendig. Likeledes fortsetter de å late som de ikke forstår at NATOs ekspansjon, opprusting og troppeplassering er et sikkerhetsproblem for Russland. De er ikke dunme, de vet dette utmerket godt, men spinner propagandamaskineriet som om det er Russland som er trusselen. NATO er helt overlegne på alle sett og vis, Russland har økonomi på størrelse med Italia og militærbudsjett litt under Storbritannia og Frankrike, vil jeg tro.

De har også vedtatt å sende fly med radar til Midtøsten for å delta i kampen mot IS, langt utenfor det som skulle være Natos interessefelt, og stikk i strid med propagandaen om at det skal være en forsvarsorganisasjon. Det er det ikke. Våpnene og budsjettene blir brukt i Afghanistan, Midtøsten og Libya. På denne måten får USA Europa med i sin stormaktspolitikk.
Jeg er glad konferansen er over, så vi får fred for slike nyheter. Det er også deilig å koble av, som jeg må gjøre hele tiden. Komme meg ut med familien. I dag skulle være Irinas dag. Hun har kommet litt i bakgrunnen i det siste, vi har hatt gjøremål som ikke helt har vært tilpasset henne, litt mye gåing og butikker, litt lite lekeplasser og bading. Det har vært litt kaldere og vi er blitt litt småforkjølte, selv ikke jeg vil ta noen sjanser. Om ikke annet så fordi at om Irina blir syk hun også, etter å ha badet lenge med meg, så får jeg skylden, og badingen blir forklaringen.

Kort sagt reiste vi til Botanisk Hage. Irina og jeg først, Olia skulle komme etter, om hun orket. Der i Botanisk Hage skulle Irina være på lekeplassen så lenge hun ville, få gjøre hva hun ville. Jeg lot henne også få leke litt på lekeplassen utenfor blokken, siden hun absolutt ville dit, og nå var den som bestemte.

Om morgenen hadde jeg fått kommet i gang med mitt lille treningsprogram igjen, litt forsiktig, siden jeg ennå har snue og litt hoste. Der i Hydropark så jeg til min forskrekkelse at fangarmene til den nye loven om ølsalg brer seg også dit. Alle de koselige bodene jeg har så mange gode minner fra gjennom så mange år, var pakket ned og borte. Uten ølsalget går det ikke. Hydropark, som Kiev, blir ikke det samme etter det.

Også i Botanisk Hage var det slutt på å få kjøpe øl på fat. I stedet for friskt øl i plastglass måtte jeg nå kjøpe på boks, og med et godt påslag på prisen. Til Irina kjøpte jeg is.

Olia kom i det jeg nettopp var ferdig med å skifte en utfordrende bæsjebleie. Botanisk Hage må kalles bortebane. Den botaniske hagen i Kiev er stor, men hun gikk rett på oss og fant oss med en gang, enda det var ingenting som skulle tilsi vi var akkurat der vi var, ved toalettet, som ligger midt i mellom de to vanligste veiene å gå.

Olia var sliten, men fikk slappet godt av der med oss i hagen. Både hun og Ira fikk gå dit de ville. For Olia var det til rosene, for Irina var det å løpe omkring der det er litt vanskelig. Hun har nettopp lært koden for å gå i trapper, så det er ekstra kjekt.

Vi var der ikke lenge. En eldre dame som drev og lurte til seg Irina flere ganger, og kalte seg babusjka, traff vi igjen på bussen, ganske morsomt, og ganske tilfeldig. At vi skulle komme på akkurat samme bussen, blant alle som går derfra, og at vi ble sittende slik at vi så på hverandre. På bussen kom det også et par stykker nesten verd en egen post. Hun, i rullestol, skittenbrun, og energisk, han stor og tøff, og med utallige arr etter det som må være kniv i høyrearmen. Hadde han skåret seg selv, eller vært i slåsskamp eller annet trøbbel? Han lystret jentas minste vink, hun var energisk, som sagt, og fortalte ham at han måtte stemple billetten, flytte bagasjen de hadde med, finne et stempel som virket, forskjellige ting. Til ham snakket hun et språk vi ikke forsto, til andre på bussen, som ville bruke stempelet som ikke virket, snakket hun russisk. Smilte til Irina gjorde hun også, tynn og energisk var hun, håret i stram flette, kvikk. Men altså i rullestol. Og med det som kunne virke som et stort arr etter kokende vann på venstrearmen.

Irina ville være litt på lekeplassen utenfor blokken også. Det fikk hun lov til. Flere timer var vi der, hun og jeg. Jeg duppet sågar av lite grann. Det var en tidlig morgen, og ingen hvile i løpet av dagen.

Da vi omsider kom inn forsøkte Mama-Irina seg med en fisk Olia hadde kjøpt. Jeg tror ingen kokkekunst kunne redde den fisken. Ikke var appetitten min på topp heller. Jeg ville sove.

Det fikk vi snart alle sammen lov til. Det ble en tidlig kveld. Irina sovnet for natten som norske barn gjør det, og det var ikke mange timene etterpå også Olia og jeg sov. Det er det som er den beste hvile. Det hadde vi begge behov for nå.

Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

dsc_1732.jpg

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

dsc_1725.jpg

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

dsc_1723.jpg

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

dsc_1730.jpg

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

dsc_1735.jpg

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

dsc_1731.jpg

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

dsc_1751.jpg

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.