Bomber i Syria

Det er så fordømt virkelig. Jeg sitter her i Norge og leser og tenker, og gjør meg opp mine meninger om hvordan konfliktene og krisene i verden kan løses. Jeg skriver om det, og det blir en liten diskusjon her på bloggen. Ute i den store medievirkeligheten er diskusjonen større, og flere deltar. Også folk med makt og innflytelse. De har også sterke meninger, ofte annerledes enn mine. Mens vi holder på med disse diskusjonene, som i sin natur alltid vil være litt teoretiske, så er det hundretusener og millioner av mennesker som får sine liv ødelagt, fordi det blir noen løsning, eller løsningene som blir forsøkt ikke fungerer.

For meg har det mye å si hvordan jeg tenker om disse tingene, noen ord fra den gang jeg var språkstudent i Italia og hadde en ung kroatisk jente og en litt eldre serbisk i samme lille klasse. Det var i 2002, kort etter krigen. En gang satt vi der, samlet, og så sa kroaten «de slapp bomber på oss, fra fly – it was awful», så stoppet hun en liten stund. Hun var omtrent 20 år, pen, tydelig opptatt av Marlyn Monroe, og ville se ut som henne. Hun var ikke opptatt av politikk, eller krig, og var stort sett blid og fornøyd, og forsøkte å være sjarmerende. Så kom altså disse ordene.

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvordan det er når man sitter der i husene og leilighetene sine, ser flyene komme, og bombene falle. Men akkurat de ordene der gjorde at jeg så det på en annen måte, også den intense urettferdigheten de må føle, til flyene langt der oppe, umulige å forsvare seg mot, mennesker de ikke kjenner og aldri vil møte, og så faller det bomber ned. «Jeg har ikke gjort deg noe,» gråt vi alltid når vi var små, når noen var slemme mot oss uten grunn. Denne følelsen må være intens, mot bomber fra bombefly.

Nå er det russerne som har sluppet bomber. Stikk i strid med hva Putin sa i FN, og som jeg berømmet ham for, at Russland aldri ville handle uten FNs godkjennelse, slik USA så mange ganger har gjort. Så går det et par dager, og bombene faller.

På nytt er verden i villrede. Hva er det russerne vil? Hvorfor bomber de i nærheten av Homs, når de sier de vil ta IS, og IS ikke har fotfeste i disse områdene? Jeg har hørt alle nyhetssendingene på BBC de siste dagene, forklaringene har spriket fra «de bombet feil, de ville bombe IS, men ble ledet til feil sted, eller fløy selv feil», til at «Putin ønsker å få slutt på sanksjonene, og vil gjøre det vanskelig for europeerne å forlenge dem i desember». En av de mest sannsynlige forklaringene jeg har sett, er at Putin foretrekker en sterk forhandlingsposisjon, og nå vil sørge for at Assad får det i Syria. Men heller ikke denne forklaringen er tilstrekkelig, for det virker ikke som om det ligger til rette for noen forhandlinger med det første. Dette ser bare ut som en beinhard maktkamp, på bekostning av sivilbefolkningen i Syria, og alle andre berørte.

Det skal bli virkelig interessant når dagens klassifiserte informasjon en gang blir frigitt, og vi og historikerne får vite mer om hvem som til enher tid visste hva i forbindelse med Ukraina og Syria. Det er meldinger om at bombeangrepet fra russerne kom med en times varsel til amerikanerne, noe som kanskje er merkelig, all den tid de politiske toppene i Russland og USA har hatt kontinuerlige møter de siste par dagene. Utenriksministerne Lavrov og Kerry hadde møte så sent som i går, i motsetning til Putin og Obama har de to et godt arbeidsforhold til hverandre. Kanskje har vi nått forklaringen på hva Putin mente da han sa samtalene med Obama var «quite frank», sa Putin der at de hadde til hensikt å bombe? Er den amerikanske overraskelsen over angrepene tilgjort?

Ingen vet.

Mediene har vinklet angrepene i klar russisk disfavør, naturlig nok, man skal ikke vinkle bombeangrep til fordel for den som bomber. Men det er påfallende i hvilke angrep mediene finner frem til sivile, og i hvilke representanter for de som bomber får uttale seg, og hvilke som ikke blir rapportert i det hele tatt. På BBC var en kar som fikk si at det er ingen IS her, heller ikke andre militære, bare sivile. Tallene var høye, og ubekreftede. Hvor mange sivile drepte fikk vi høre om under bombeangrepene i Libya? Da fikk ingen sivile eller andre stå og si at det finnes ingen sivile her.

Men det går ikke an å legitimere den enes feilgrep med at andre har gjort lignende feil tidligere. Jeg er i mot den russiske bombingen, de skulle ikke ha blandet seg inn, de skulle lagt vekt på å snakke sant, og forsøkt den lange veien å vise de er til å stole på. Hvis man ikke blir enige innad i FN, bør man la være å bombe. Stormaktene må finne ut av det med hverandre. Bombing bør også alltid være siste utvei. Det er nok av eksempler på at krig gjør tingene verre, færre på at bombing og krig løser problemene.

Jeg ser frem til at mer stødige analytikere begynner å skrive om saken. Professor Stephen Cohen i the nation og John Batchelor show hadde sin sending på tirsdag, det var før bombene var falt, men etter Putin hadde talt i FN, og møtt med Obama. Det var svært interessant, enda mer interessant blir det å høre hva professoren har å si om russernes valg og handling nå.

Jeg har tidligere skrevet at Putin alltid er svært godt forberedt, sjelden tar risiko, og aldri gambler uten at han er sikker på å vinne, eller føler han er helt nødt. De som skriver at Putin ikke vil lykkes med flyangrep uten å kunne følge opp med soldater på bakken, glemmer at Putin og russerne har tilgjengelige bakkestyrker i hæren til Assad. De kan følge opp med fotsoldater.

Det beste å håpe på er kanskje at russisk bombing vil få slutt på den syriske borgerkrigen. Det er vanskelig å se hvilke andre interesser russerne kan ha. Jeg tror ikke de ville involvert seg i dette, uten å ha forsikret seg om at de har styrker nok til å slå ned opposisjonsstyrkene mot Assad, og få sørget for at han får beholde makten og kontrollen over Syria. De vil også ha forsikret seg om at forholdet til USA og Vesten ikke vil bli betydelig verre enn det allerede er, at særlig Europa har som viktigere mål å få slutt på krigen og flyktningestrømmen, enn å få slutt på Assad. Det vil i hvert fall ikke være risiko for trefninger mellom amerikanske og russiske styrker, eller at vestlige styrker skal delta aktiv i kampen mot Assad. Putin går ikke inn i kampen, uten å være sikker på å vinne den. Det har vært karakteristisk ved ham, hele hans regjeringstid, og også i hans karriere frem til han ble president.

Sentralt i konfliktene som utspiller seg mellom stormaktene, noe Stephen Cohen også klart uttrykker mot slutten av siste sending fra John Batchelor, er synet amerikanerne har på at demokrati uansett er bedre, og at det derfor er riktig å blande seg inn i suverene staters anliggende om de ikke er det. Russerne mener at staters suverenitet er viktigst, og at det skaper problemer heller enn å løse dem, å kaste statsstyret i selvstendige land for å presse demokrati ned over det. I dette er det en rekke forhold som kompliserer sakene, som at de udemokratiske regimene er korrupte og udugelige, og at de bryter menneskerettighetene, men det trenger ikke bety at de som vil overta, vil være noe særlig bedre. I Irak og Libya er det et åpent spørsmål om forholdene var bedre eller verre under Saddam Hussein og Ghaddafi, og med det er det heller ikke så opplagt at vi har rett, og russerne feil, i hvordan vi skal forholde oss til statsmakter som gjør overgrep mot egen befolkning. Det ser alltid fint ut å være for demokratiet og for respekten for menneskerettighetene, men det er ikke alltid de med best hensikt har de beste løsningene. Verden er mer komplisert enn som så.

Uenigheten har ført til at vi nå er i en verdenssituasjon verre enn noe som har vært i min levetid. Det uroer meg.

Brann i det naturhistoriske museum i Kiev

I går møtte det oss en ekkel overraskelse, da vi vandret bortover Teretsjenivskajagaten fra Universitetsgaten til Teatralnaja, Olia og jeg. Plutselig så vi noen menn i rare klær drive å åpne kumlokk i gaten, uten at vi bet oss noe videre merke i det. Det gikk ikke lenge før vi lenger borte, i gaten Bogdan Xmelnitskovo, tvers opp fra Khresjtskatik til konserthuset, så brannbiler og brannmenn i arbeid. – Det har skjedd noe fælt, sa jeg til Olia. Vi visste ikke hva.
image

En dame kom til oss og sa det. Det brenner på taket av museet. Brannen var så ny at den var vanskelig å se. Folk var nettopp evakuert, slokningsarbeidet var egentlig ikke begynt, ingen medier var på plass.
image

Vi stilte oss opp for å se. Olia har et voldsomt nærvær i sånne situasjoner. Om vi likedan gjøre nytte for oss, gjør vi best nytte ved å gå, så vi ikke er i veien. Jeg er nysgjerrig, og liker å følge med, men passer selvsagt på at jeg ikke forstyrrer noen.
image
Forskjellige slanger ble rullet ut, brannfolk gikk hit og dit, men det så ikke ut til at noen gjorde noe særlig. Var det mangel på vann, eller hva? Alle brannslangene lå paddeflate på bakken. Det var heller ikke lett å se noen brann, annet enn antydning til noe hvit røyk fra taket. Det luktet ikke noe. Situasjonen var ikke dramatisk i annet, enn at det var fullt av brannmenn, politimenn og ambulanser på stedet, og det var et museum som brant.
image

Jeg kan ikke huske å ha vært i dette museet. Jeg har sjekket nå, og det står ikke i min viktigste guidebok, Kiev in your pocket (søk den opp på Internett). Olia sier det er et av de bra museene i Kiev, veldig kjekt for barn. Det er som tilsvarende vi har og jeg har vært i, i Bergen og Stavanger. Det er sikkert derfor jeg ikke har vært så nøye på å beholde det. Den største beholdningen er en mamut i full størrelse. Ellers er det dyr og skulpturer, sier Olia. Veldig synd å miste.
image

Etter en stund så jeg det komme ut tykk, svart røyk av et av sidevinduene, i første etasje, der vi stod. Det er jo skummelt, hvis det brenner både nederst og øverst. En ungdom ved siden av meg mente det var håpløst av brannmennene, de står bare der og snakker, og her brenner det. Han la en del ut om det, og forklarte.
image

Olia handler i slike situasjoner. Hun gikk bort til brannfolkene, og sa hvor det brant. Til å begynne med var de lite interesserte, «det er så mange som forteller oss at det brenner mange forskjellige steder», kunne Olia fortelle at de sa. Kort etter kom de likevel bort til oss. Først langsomt, og mer opptatt av å snakke i telefonen, enn å komme seg inn og slokke brann. Siden kom det frem en slange og en stige, og flere brannfolk.
image

På et tidspunkt kom det også en yngling i begynnelsen av 20-årene, kledd i kortbukse og lett t-skjorte. Han var den eneste jeg kunne se løpe på stedet. Det var tydelig han brydde seg om tingene som var der inne. Han vekslet noen korte ord med brannmannen som skulle inn, pekte litt, og så løp han videre.
image

Brannmannen tok det likevel med ro med å komme seg inn. Først prøvde han å rykke ut hele vinduet, da det ikke gikk, knuste han det, med en hammer. På dette merkelige tidspunkt ville Olia ha meg oppstilt foran, for å ta bilde, så det var en stund jeg ikke så hva som skjedde. Da jeg snudde meg igjen, var førstemann inne, de neste på vei. Alle knuste de litt mer av vinduet for å komme seg inn. Til slutt var heller ikke rammeverket i veien.
image

Det er ikke slokningasarbeidet som ødelegger ting i en brann. Det gjelder ikke å nøle med å ødelegge det som må ødelegges, for å komme til, eller for å komme seg vekke. Brannfolk er selvfølgelig klar over dette. De knuste et vindu til, lenger borte. Greit nok, hvis de skal ha en ekstra slange inn, men ellers har vel vi lært at vinduene skal være mest mulig lukket, så ikke flammene har så enkel tilgang på oksygen?
image

Her kom også brannens kanskje mest dramatiske punkt. Olia og jeg var midt i det. Av en eller annen grunn rettet brannfolkene som var inne den kraftige vannstrålen mot en av rutene, som snart gav etter for presset, og en voldsom sprut av vann og glassbiter strømmet mot oss. Flyvende glassbiter er ikke noe særlig, så det var skummelt når vannet nådde bort til oss. Det var vel egentlig litt tilløp til panikk da vi flyttet oss de få meterne i sikkerhet. Brannfolkene innenfor rettet den samme tykke strålende mot vinduet ved siden av. Typisk nok glemte vi igjen matematikkboken til Olia, der vi satt. Den lå der, helt idiotisk, klar til å motta vann og glass, og hva som ellers måtte komme. Jeg ville gjerne stikke bort og hente den, men nå var det slutt fra politiet, vi måtte komme oss unna. Det hjalp ikke at vi hadde en bok liggende å hente. Også Olia mente det var greit den kunne ligge.

I et stille øyeblikk hentet hun den.
image

Så gikk vi opp, og rundt, og satte oss et godt stykke unna, borte fra begivenhetene. Olia hadde slått seg mer eller mindre til ro med at det gamle bygget er tapt. Alt innvendig er av tre, det brenner opp, ikke mer å tenke på. Jeg må være der det skjer, jeg må se på. Så etter fem minutter gikk jeg tilbake, mens Olia ble sittende på benken og lese differensialligninger.
image

Da jeg kom tilbake var det endelig full aktivitet. Alle slanger bulet tykke av vann, brannfolk og røykdykkere trampet ut og inn, med all slags utstyr. Viktige folk i viktige uniformer gikk myndige på plassen og organiserte. Medier og skuelystne gikk rundt og fotograferte, det er ikke så lett å se forskjell på hvem som er hvem lenger. Mange har sikkert en instagram- eller twitterkonto å ivareta. Noen er kanskje som jeg private rapportører på nettet.
image

Flere av Ukrinas TV-kanaler var også på plass. Snart fikk de det som må være ansvarsleder på plass for intervju. Jeg stilte meg ved siden av for å høre, men det var veldig vanskelig, for han snakket lavt, det buldret i motorer fra brannbilene, og det var tett med ukrainere rundt ham. Dessuten snakket han ukrainsk. Jeg fikk med meg at det var 40 m2 gått med i brannen. Den virket til å være på vei til å bli under kontroll.
image

Etter en stund kom også Olia. Da hadde allerede en skare journalister fått slippe inn i bygningen. Med Olia til hjelp, gikk det an å få med seg mer av hva som ble sagt i det neste intervjuet. Da var det heller ikke så mange som stod rundt ham. Noen av arbeiderne på museet ble også intervjuet.
image

Vel hjemme, og på kvelden, kunne vi lese på russiskspråklige nettsider i Ukraina, akkurat den samme informasjonen vi hadde stått og hørt på. Det var 40 m2 rammet av brannen, det var 55 brannmenn og 11 biler med i operasjonen. Brannen hadde startet i tredje etasje. Det ble ikke sagt på nettsidene, men det fikk vi med oss på stedet, der er det helst mineraler. Ikke det verste stedet, med andre ord.
image

Men som et slags uhyggelig apropos til ekornhistoriene som har fulgt oss her, de siste dagene. Det gikk liv tapt. To ekorn, og en slange. De var del av utstillingen «Nattens verden». Først trodde vi ikke hva vi leste da vi så meldingene, de har da ikke levende dyr på dette museet? Og hvis de har det, hvorfor i all verdens slapp de dem ikke ut, når brannen startet? Ekorn lever jo veldig godt i universitetsparken ved siden av, det hadde vi nettopp sett. Olia var rasende, og sa klart i fra, at hadde hun visst dette, hadde hun løpt rett inn og reddet ekornene.

Ingen hadde nok klart å stoppe henne.

image

Han her gutten her, i blått, var den eneste som løp på brannstedet. Museet så ut til å bety noe for ham.

Det var godt at det etter forholdene gikk så bra som det gikk. Brann er alltid uhyggelig. Brann i museum er ekstra ille.