Før semifinalene i VM

Det gikk ikke så verst med mine tips til kvartfinalene. Alle sammen gikk inn, om enn jeg ikke forutså Nederland – Costa Rica skulle gå til straffekonkurranse. Så var det også noen gedigne sjanser nederlenderne lot være å sette, der mot slutten. Jeg så kampen på Lucky pub, som jeg kaller den, om enn den kanskje heter Lucky’s, her i Kiev, sammen med en kroat som dukket opp ved siden av meg, og ble en slags venn den kvelden. Her er tipsene mine for semifinalene.

Foran kampen Tyskland – Brasil har det skjedd mye, som gjør den kampen ekstra spesiell. Brasil har utmerket seg som noen råtasser, ingen kamper har flere frispark, enn de Brasil er med i, og ingen lags spillere ligger lenger nede og simulerer skade, enn Brasil sine. Mot Columbia laget Brasil 31 frispark, det er hvert tredje minutt, og fikk bare to gule kort. Det må være noe nær en rekord. Som i første kampen mot Kroatia, får Brasil enorm hjelp av dommeren. Der er bare med premier league dommeren i kampen mot Chile at dommeren har vært nøytral. Da slet Brasil skikkelig.

Mot Tyskland har Fifa satt opp samme dommer som dømte Uruguay – Italia, mexicaneren Rodriguez. Det lover ikke godt. Dommere fra små ligaer pleier ikke gjøre der bra i store kamper, de har i hvert fall ikke vært rettferdige i Brasils kamper denne turneringen, og Rodriguez hadde vel ingen altfor heldig hånd over Uruguay – Italia, der både dommer og skitten spill kom i fokus. Hvordan Brasil og Fifa ser på tingene, viser det at Brasil ba om å få det gule kortet til Thiago Silva i kampen mot Columbia, overprøvd, slik at han kan spille semifinalen. Aldri er vel noe lignende forsøkt.

Tyskland vil ikke få noe gratis av dommeren. Er han i tvil, vil Brasil få fordelen. Det gjør meg mindre sikker enn jeg ellers ville vært, på tysk seier. En annen ting som taler til Brasils fordel, er at det begynner å gå opp for folk at de er ikke så gode som man har innbilt seg. De har hanglet seg videre, på små marginer, hell og lykke, og hjelp fra dommeren. De har langt fra overbevist. Nå har de også mistet to av nøkkelspillerne, Neymar og Silva, med skade og gule kort. Det skulle gjøre det enda vanskeligere, og ta av enda mer av presset. Nå er det ikke lenger vedtatt at Brasil skal vinne (om enn håpet er der, like til topps i Fifa, der Blatter er avhengig av et vellykket VM for å kunne bli gjenvalgt, og det kunne være fare for opptøyer, om Brasil ble slått ut). Det vil kanskje gjøre det lettere for dem å gjøre det. De vil fokusere på oppgaven, og ikke spille så panisk.

Mot Tyskland vil det imidlertid ikke være nok. Tyskland er rett og slett sterkest. De vil ikke finne seg i noe tull, de vil gjøre det som trengs, de vil vinne. Som Brasilianerne og de fleste andre lag i turneringen er de fulle av tjuvtriks, og bruker dem også, for å hente seieren hjem. Et godt eksempel er da treneren, Low, sparket ballen langt vekk, og med det ødela tempoet og rytmen i et angrep fra Ghana i kampen mot dem. Spillere får gult kort for slikt, for trenere er det ennå ikke laget en regel. Mot Frankrike pådro også Tyskland seg to gule kort. Begge for å avverge et farlig fransk angrep. Og begge uten å få videre konsekvenser, siden Tyskland disponerer alle sine spillere i dagens kamp.

Tyskerne vil heller ikke bli nevneverdig påvirket av støyen på tribunen. De er vel et av få land i verden, der spillerne spiller bedre under pipekonsert, som den mest berømte av dem alle, da de spilte mot Frankrike i Sevilla i 1982, ble øredøvende pepet ut etter keeper Schumackers berømte overfall mot Battiston, og likevel kom tilbake og tok igjen 3 – 1 i løpet av ekstraomgangene. Det var begivenhetsrikt. Brasilianerne vil ikke kunne skremme Tyskland, som de har skremt sine andre motstandere. Respekten sitter der, som det tydeligst ble vist, under straffekonkurransen mot Chilen, der det var chilenerne som knakk sammen under presset.

Tyskland vil ikke gjøre det. De vil vinne kampen i løpet av ordinær tid. De har mange måter å lage mål på, de gjør det alltid effektivt, aldri noen fiksfakserier og triks. Det er vel også det laget som lager flest mål på headinger. De har så mange måter å gjøre det på. De har fullt av goalgettere og måltjuver i troppen, tar de ledelsen, vil brasilianerne bli mer enn stresset, og ta ledelsen vil tyskerne gjøre. Så vil de doble, og brasilianerne vil kanskje få inn en redusering, kanskje ikke. Går det til ekstraomgamger eller straffespark, er det også fordel Tyskland. Hva Brasil har å stille opp med, er dommeren, og en følelse av at det er gudebestemt. Mot Tyskland vil det ikke være nok. Tyskland vinner.

I den andre semifinalen er jeg enda mer sikker. Den vinner Argentina. Dette er Messis sjanse, det vet han og alle andre, og i det ligger en sterk følelse av at det er meningen Argentina skal vinne denne gangen. Argentina har også spilt seg oppover, vunnet jevne kamper, og utenom mot Sveits, aldri egentlig vært under press. Laget slipper også motstanderne til svært få sjanser. Nederland begynte med et brak, 5 – 1 over Spania, siden har det vel heller vært mer på det jevne. De har heller ingen historie som bærer dem fremover, slik Argentina og Brasil har. Det er mange som forsøker å gjøre et stort poeng av Van Gaals taktiske disponeringer, som da han skiftet keeper like før straffekonkurransen mot Costa Rica. Det er vel en god dose etterpåklokskap å geniforklare den. Nederland benyttet bare to reserver i løpet av 120 slitsomme minutter fotball, der de dominerte kampen, og burde avgjort i normal spilletid. Man skal ikke sløse med geni-begrept, men det kunne jo være vel så fornuftig, å bytte inn en utespiller, og fått avgjort kampen før straffene.

Argentina har historien, og de har også et bedre lag. Nederland har egentlig et nokså svakt forsvar, ingen spesielt gode spillere der. De vil få store problemer med Messi og Argentinas angrepsarsenal. De vil ikke kunne organisere seg til å nøytralisere dem ut, som sveitserne gjorde. Så langt ut i turneringen, og mot et så sterkt lag som Nederland, vil heller ikke argentinerne ha det presset på seg, som de hadde i de innledende kampene, og særlig lot Sveits. Jeg tror også Argentina lager to mål, men at Nederland reduserer med ett. 2 – 1 i den kampen, altså.

Så er det altså vanskelig å tippe resultatene, men vinnerne er grei. Det blir Tyskland mot Argentina i finalen. Den vinner Argentina. Og man – eller jeg – får på ny en verdensmester å være glad i.

Betraktninger om VM i fotball

I dag så jeg kampen mellom Argentina og Sveits, på Patrick pub i Ukraina. Det var etter en dag min kone Olia hadde fått det for seg at vi skulle handle om formiddagen. Jeg protesterte mildt, men det gjorde bare tingene verre. Vi skulle handle, og det rikelig. Klokken ble dermed altfor mye før jeg kom meg ut på rusleturen og treningsrunden. Med det måtte jeg virkelig stresse for å rekke kampen, jeg småløp til metroen i Hydropark, jeg som alltid pleier å spasere hjem. Det er to stans til Arsenalnaja, som også er den dypeste av alle metrostasjoner i Kiev. Likevel steg jeg oppover rulletrappene, så fort jeg kunne, og brukte den flate strekningen fra Arsenalnaja til Patrick pub, til å gå fort, og samtidig hvile etter anstrengelsene i rulletrappen. Jeg kom noen minutter før kampstart, og satte i gang med å tvitre, på konto eisalen. Jeg var ivrig.

Nå vet alle hvordan det gikk. Argentina vant 1 – 0 etter ekstraomganger. Scoringen kom i det 117’de minutt. Selv dagen etter, syntes jeg det var ulidelig spennende å se slutten av kampen i opptak. Skulle ikke Argentina lage mål allikevel? Det var ingenting som tilsa Arentinsk scoring, minuttene før den kom. Den var et resultat av litt Messi-magi, ut av ingenting. Selv med bare minutter igjen av kampen presset Sveits skikkelig for utligning. De kom komisk nære, med en heading rett i stangen, og så tilbake i føttene til spilleren som hadde headet, og nå ramlet og ikke kunne kontrollere noe. Ballen gikk utenfor. Sveitserne holdt seg til hodet. Kampen var snart slutt, Argentina jublet ellevilt av glede, sveitserne fortvilte.

Argentina og Italia er hjertelagene mine. Jeg begynte å interessere meg for fotball svært tidlig. 6 år gammel skulle jeg se finalen i Europamesterskapet på et svarthvitt-TV jeg hadde på rommet. Jeg sovnet selvfølgelig, og støyen fra Bigbang, de karakteristiske svarte og hvite berusende flekkene, og suset, fylte skjermen. Den gang var Argentina verdensmester. Mine søskenbarn hadde VM på video, og jeg så det stadig vekk. Det var magisk, de blå og hvite draktene, jubelen, toaletteullene, og Mario Kempes. Den beste, uten tvil. Og de hadde et vidunderbarn som het Diego Maradona, og ennå ikke fikk spille. Det svimlet for en seksåring på Ganddal.

To år senere var det VM i Spania. Jeg var åtte år, og hadde kjøpt en fotballbok til den svimlende prisen av 40 kroner, der alle troppene stod, og alle kampene i VM-historien. Jeg pugget. Åtte år gammel kunne jeg det meste, og det sitter ennå. For VM i Spania tippet jeg Italia ville vinne, Argentina kunne ikke vinne på ny, siden søramerikanere aldri vinner på Europeisk jord. Det måtte bli Italia, for de hadde Paolo Rossi og Dino Zoff. Min far holdt med Brasil, som de fleste andre. At jeg hadde tippet Italia, gjorde at jeg holdt med dem, og det at alle var så i mot dem, gjorde min støtte mer innbitt. Det har blitt sittende i. Argentina og Italia er mine lag. Argentina er magisk, de har fremdeles det litt eksotiske over seg, vi ser dem jo bare i VM, mens Italia har jeg fulgt veldig tett, vært der flere ganger, og også lært språket. Da Italia vant i 2006, var jeg i Firenze og så på, og deltok i feiringen.

Nå skal det sies at etter jeg ble voksen så er ikke interessen så glødende som den var i barndommen og ungdommen. Jeg liker ikke alle forandringene som har vært i fotball, jeg liker ikke pengebruken, og enda mindre hvor pengene kommer fra. Det er ikke så gøy lenger. Det skjedde mye urimelig tidligere også, juks og fanteri, kanskje er det det at nå får jeg mer med meg. Uruguay går videre etter at Suarez har bitt Chiellini. Scoringen kommer like etterpå, mens Italia er i psykologisk ubalanse. Suarez får straffen sin etterpå. Mens Italia, som ble rammet av forbrytelsen, ikke tjener noen ting på straffen. Mellom Russland og Algerie var det enda verre. Der får Russlands keeper et laserlys i øyet, like før han gjør en tabbe, og Algerie scorer. Det har direkte innflytelse på resultatet, og at Russland ryker ut, mens Algerie går videre.

Det er kjekkete med sjakk. Når partiet først er i gang, vinner den beste. Det er så godt som aldri kontroversielle dommeravgjørelser som bestemmer resultatet. Sånn sett er sjakk bedre for sinnsbalansen. Jeg ble opprørt da Brasil fikk et billig straffe mot Kroatia, og vant med det. Østeuropeiske lag får aldri noe gratis i slike turneringer. Brasil får det alltid, og særlig på hjemmebane. En studie fra Wall Street journal (eller en annen seriøs, amerikansk avis, kanskje det var Washington post, jeg husker ikke helt) viser at det er Brasil som har ligget nede mest, og simulert skade i dette VM. De har også filmet, fryktelig, og de har sendt albuer i hodet på folk. De gjør alt Italia blir beskyldt for å gjøre. Men de beholder sitt rykte om «sambafotball», etter hva de gjorde i 1982, og årene før. Strengt tatt er det nok bare mellom 1950 og 1970, og i 1982, begrepet kan forsvares. Etter 1982 har Brasil vært defensive og kjedelige. I 1974 var de noen råtasser. Jeg synes også det er påtagende at Brasil er det eneste laget som har blitt verdensmestre etter en 0-0-kamp (mot Italia, i USA, 1994).

Nå er det klar for kvarfinalene i årets VM. Etter overraskelsene i gruppespillet, der storheter som Italia og Spania ble slått ut (sammen med England, som neppe kan kalles en storhet), var det forutsigbart hva som skjedde i åttendelsfinalen. Marginene var små, men i alle åtte kampene vippet marginene i favør av favorittene. Lag som vant hjertene, ikke kampene, sånn som Chile og Mexcio, USA, til dels Nigeria og Algerie, tross laserlyset mot Russland, som kanskje ikke laget til Algerie må ta skylden for. Alle disse fem lagene spilte morsom, underholdende og angrepsvillig fotbalø. De holdt stort tempo, og press mot ballfører og alle hans pasningsalternativ, overalt på banen. De hadde hver sin gigant i kne, om man da kan kalle Belgia en gigant. Men gigantene vant til slutt.

Slik er det også det pleier å være. Hver av de fem nasjonene, med unntak av Nigeria og kanskje Mexico, tok også plassen fra et antatt sterkere lag i innledningen. Jeg tror det har sin gode forklaring, og det har vært enda mer synlig i dette mesterskapet, enn alle tidligere. Presset har blitt helt enormt. At de store lagene skal prestere er et folkekrav. Forskjellen mellom suksess og fiasko er himmelstormende. Det er ikke mulig å si at fotball bare er et spill, det er mye, mye, mye mer enn det. Brasil står stille når landet spiller. Det er ingen andre begivenheter i landet som vekker så sterke følelser, ikke i nærheten. Ansiktsuttrykket til Marcello da han laget selvmål i første kamp, forteller det meste. Det er en sjel som forlater kroppen sin, følelsene forsvinner ut av ham.

I innledningen har alle de store nasjonene alt å tape. De spiller nervøst, lettelsen er enorm går det bra, selvpiskingen tilsvarende om det ikke gjør det. Det var tydelige gnisninger i Brasils tropp, da det ikke gikk som det skulle mot Kroatia. Det var ampert. Også Italia ble svært stresset, da Costa Rica tok ledelsen, og det plutselig ble klart det ikke var sikkert dette ville gå veien. For de små nasjonene er det motsatt. De har alt å vinne. Gleden er enorm når de gjør det, det er ren fest rundt lagene, mens man også er sånn noenlunde fornøyd, og ser videre, om man ikke gjør det. Chile spilte uten press mot Spania, og vant 2-0. Alle de små nasjonene har simpelthen gjort jobben, gjort det de skulle. De store nasjonene har underprestert. Det gjelder også de som gikk videre, slik som Brasil og Argentina.

Videre i mesterskapet, så snur det litt. De små nasjonene får litt høydeskrekk. De er ikke vant med å være der, de vet det er lenge til de kan være der igjen. Det er nå, eller aldri. Oppmerksomheten blir også mye større enn de er vant med. Plutselig forventer man at de gjør det bra, og også den nøytrale tilskuer får med seg at det er et bra lag på gang. For de store nasjonene, minsker presset litt. Det er ikke den store katastrofen å bli utslått et stykke uti sluttspillet, som det er å bli det i innledningen. Det er verken helt suksess eller fiasko, det er noe midt i mellom, ikke så galt.

Chile hoødt Brasil helt inn til døren, helt til straffekonkurransen. De hadde til og med en ball i tverrliggeren, like før slutt. Men så var det bom stopp. Plutselig ble man klar over hva man var i ferd med å gjøre, slå ut selveste Brasil, på deres egen hjemmebane. Og selv om Brasilianerne var nervevrak, og bommet på to straffer, var chilenerne enda verre, og bommet på tre. Halvparten av straffene ble bom. Det er de dårligste straffene i VM-historien.

Det er også noe annet som gjør at de store nasjonene går videre når det går seg til. De små spiller med hjertet. Det er morsomt å se på, og det vinner publikum, men det brenner kruttet. For å vinne hele VM, må man ha krefter igjen. Alle de store fotballnasjonene som nå er igjen, har avgjort kampene i sluttminuttene, i ekstraomganger, eller straffekonkurranse. I Nederland-Mexico var det veldig tydelig. Mexico dominerte, laget mål, før Nederland kom tilbake og snudde kampen de siste ti minuttene. Også Frankrike og Tyskland ble tildels utspilt av sine antatt svakere motstandere, før de kom tilbake, og dominerte mot slutten. Argentina har gått på sparebluss hele turneringen. De har gjort akkurat nok til å vinne. Uten å imponere.

Mine tips for kvarfinalene skulle dermed være klart. Jeg har ikke sett noen av kampene til Columbia ennå, men har fått med meg at de har imponert. Nå er det imidlertid slutt. Columbia har ikke møtt overvettes motstand. De var i den letteste gruppen, og møtte Uruguay uten Suarez. Tannløst, er et ordspill, som passer godt her. Mot Brasil møter de en storhet, og da vil de også møte presset. Nå vil hele verden plutselig følge med på dem, og forvente noe av dem. For Brasil, som nettopp har erfart at også Fru Fortuna er med dem, de kan få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal vinne, de kan få det lettere mot Columbia. Det er første kampen de spiller, der presset har vært litt mer likelig fordelt. Mot Chile ville det være sensasjon om Chile vant. Nå er det mange som snakker nøkternt om Columbias sjanser. Chile er dessuten et bedre lag enn Columbia, vil jeg si.

Costa Rica har også flydd høyt så langt. De kom i den tøffeste gruppen, vant den, og slo deretter ut Hellas. De har imponert, særlig når man tar i betraktning nivået på klubbene spillerne i troppen spille for. Men nå møter de Nederland, som er forberedt på dem. Nederland vil ikke bli nervøse og forknytt, tenke «hva om dette ikke går», som Italia gjorde det, i innledningen. Nederland har også hatt en tøff vei. Men de har ikke brent mer krefter enn de må. Nederland sender Costa Rica ut.

Belgia er et lag som har en viss VM-historie, og de har blant de beste spillertroppene. De har kjente spillere i store klubber å sette inn på de fleste plasser. Men Argentina, som ikke kan klage på veien frem til kvartfinalen, vil nå løfte seg og spille litt bedre, slik at de vinner. For Argentina er det bare en fordel å møte et lag der de ikke er soleklare favoritter, slik at stjernespillerne deres skjerper seg. Mot Sveits var det antydning til å bli litt desperat. Som for Brasil, kan Argentina få følelsen av at det er skjebnebestemt de skal videre.

Den siste kampen er på papiret kanskje den jevneste. Men jeg er ikke i tvil: Tyskland vinner. Om det skjer i ordinær spilletid, ekstraomganger eller etter straffekonkurranse, så spiller det ingen rolle. Tyskland vil være sterkest overalt. Frankrike kan melde om harmoni i troppen. De har vunnet alle kampene, utenom den forholdsvis betydningsløse for dem, mot Equador, der de spilte uavgjort, og de har ikke behøvd noen ekstraomganger eller noe slikt. De har økonomisert med kreftene, slik man skal. Trener Didier Deschamps, selv verdensmester fra 1998, vet hva som kreves. Han har aldri tapt en kamp i VM-sluttspill, verken som spiller eller trener. Tyskland kan melde om problemer i tropoen, mange er syke med forkjølelse, en spiller er skadet, og ute. De har også spilt seg nedover, etter å ha imponert mot Portugal med 4-0 i første kamp. Men Tyskland vokser med problemer. For dem gjør det seg med litt kritikk, som tar av litt for presset. Semifinalen i 1982 gav Frankrike en knekk, siden har de ikke fått det til mot Tyskland i VM-sammenheng. Frankrike er kanskje et bedre lag. Det spiller ingen rolle for Tyskland. Tyskland vinner.

Og går videre til finalen. Der venter Argentina på andre siden. Og da vil Argentina vinne. Europa greier det ikke på amerikansk jord. Der vinner lag fra Sør-Amerika. Brasil, Argentina eller Uruguay. I år blir det Argentina. Det er mitt tips. Herfra skal jeg se alle kampene.

Godt VM!

Status i VM før semifinalene

Denne posten er skrevet søndag morgen og plassert lørdag kveld etter at siste kvartfinale var spilt mellom Spania og Paraguay. Før VM tippet jeg Tyskland som vinner og i alle fall ikke Spania, så får vi se onsdag om jeg får rett. Jeg har fulgt noenlunde med på kampene, på streaming hjemme i Norge (sjekk http://www.channelsurfing.net/), og på forskjellige utesteder her i Kiev. Jeg har også fått med meg noen kamper på litt forskjellige andre måter, og i alle fall som regel lest kampreferatene på de utmerkede sidene til BBC. Her er Live-kommentarene mer humoristiske enn hjemme i Norge, og de blir krydret med meldinger fra Twitter, SMS og en kanal de kaller 606, pluss fra eksperter i studio. Alt sammen er redigert, slik at bare det beste kommer med, dette er underholding i ordets beste betydning.

Det gleder meg at de fleste eksperter og kommentatorer både før og under VM har gjort større en feil enn jeg når det gjelder å tippe vinnere. Mange regnet før VM at Afrika ville gjøre det bra, men ingen at det ville bli Ghana som skulle gjøre det. Jeg regnet med at Afrika som vanlig ville gjøre et dårlig VM. Selv om de etter hvert har stjernespillere spredd rundt i de beste europeiske ligaene, så har de fremdeles ingen nasjonale trenere som forstår kulturen til å lede dem, men må leie inn stjernetrenere for spinndyre penger på det som vanligvis viser seg å være kortidskontrakter. Afrikanerne burden nok heller bruke disse pengene på å utdanne nasjonale trenere, om de plent skal bruke dem på sport. Og selv med gode trenere i ryddige forhold, er det vanskelig å få samlet spillerne, og de vil også være plaget av ganske store egoer og egeninteresser i å vise seg frem.

Etter gruppespillet leste jeg International Herald Tribune på flyet ned til Kiev. Det er måte på hvor alvorlig man skal ta amerikanske fotballkommentatorer, men de har mange å ta av, og for å nå frem i en så seriøs avis som denne må man uansett hvilket felt man skriver om, ha noe å fare med. Denne kommentatoren fremviste imidlertid en komplett etterpåklokskap etter gruppespillet, stikk i mot sånn som det videre ville gå. Han mente VM demonstrerte Europas store fiasko og særlig Sør Amerikas store suksess, der brydde de seg om VM, mens for eksempel overbetalte franske spillere brydde seg om seg selv. I det siste kan han forresten ha rett. Men han gikk videre, og forklarte Frankrikes VM-fiasko med deres fiasko også i innvandringspolitikken, der de ulike immigranter ikke var godt nok integrert og ikke følte seg som franskmenn, i motsetning til i USA som hadde gjort et godt VM og fremvist god fotball. Man kunne jo argumentere mot ham at det var et mål i aller siste spillerminutt som gjorde at amerikanske USA gikk videre på bekostning av europeiske Slovenia, og i neste runde ble jo det velspillende USA med den vellykkede integreringen plent utslått.

Og de europeiske lagene som skulle være en slik fiasko, er på ny representert med tre lag i semifinalene. Det fjerde laget er en solid underdog, Uruguay, som fikk en ganske lett vei dit etter at Frankrike kortsluttet i innledningen, og Uruguay bare måtte passere Sør Korea og Ghana på veien. Det skulle vel også legge den gryende diskusjonen død, om Europa skulle få færre plasser i VM. Det er med respekt å melde Afrika, Sør-Amerika, Nord-Amerika, Asia og Oseania som burde få plassene sine redusert. Fra Europa mangler nasjoner som Russland, Tsjekkia, Ukraina, Sverige og Irland, for bare å nevne fem. Ønsker man fem nye, kommer Bulgaria, Romania, Polen, Kroatia og Skottland, for eksempel. Slike lag finnes bare ikke i de andre kontinentene, Egypt, Ecuador, Honduras, Iran og Fiji holder bare ikke standarden. Europa er bedre.

Stormaktsmøtene i kvartfinalene var Nederland – Brasil og Tsykland – Argentina.  Disse kampene burde forandre noe av ryktene til disse lagene. Brasil har gjennom hele turneringen spilt antifotball, fem mann bak og to defensive midtbanespillere, til og med mot svake Nord Korea stilte de slik – og fikk ros for det av TV2. Kampen mot Nederland var preget av stygge taklinger og tjuvriks fra begge lag, man simulerte skader og frispark fra begge lag, verst fra Arjan Robben hos Nederland. Jeg forstår ikke hvordan folk kan like disse lagene, og samtidig mislike Italia. Tyskland mot Argenina, derimot, var velspilt, fair, og bortsett fra et lite og svært utysk hopp ved kanten av sekstenmeteren i andre omgang, uten tjuvtriks og uthaling av tiden. Best ble det illustrert av tyskeren som fikk ballen knallhardt  ansiktet, og ikke et øyeblikk la seg ned for å klage. Symptomatisk ble tilleggstiden kun ett minutt.

I semifinalen håper jeg overraskelsen kommer fra Uruguay, og at de slår ut et oppblåst og stygtspillende Nederland. De spiller nå uten press, og kan flyte på noe av den samme bølgen Danmark fløt på da de ble europasmestere i 1992.Det ville også bli en artig bekreftelse fra Frankrikes trenere, Domenec, som så artig etter første kamp sa han var meget fornøyd med spillet og resultatet mot Uruguay. – Det var et godt lag som kom til å komme langt, bare se. Men tipset må nok likevel bli Nederland, de er bedre lag.

I den andre semifinalen vinner Tyskland. Spania har en eneste fordel, og det er at de nå for første gang i VM spiller uten press, de er for første gang ikke favoritter. Mot Paraguay var det åpenlyst spillerne var vettskremte og ikke turde noen ting. Nå har Spania brutt forbannelsen om aldri å få spille en semifinale i VM, og de møter en motstander det ikke vil være en skam å bli slått ut av. De kan vende hjem som noenlunde helter selv om de taper. Tyskland er favoritter, har vært det før, og har ingen problemer i den rollen. De har et godt tak på og vinner så godt som alltid i VM mot sterke lag som Frankrike, England og Argentina. De har ikke tilsvarende tak på Spania, rett og slett fordi de så sjelden har møtt dem. Jeg kan ikke forestille meg at Tyskland taper mot Spania. De har alle fordeler, og kommer til å være tryggere enten Spania eller de scorer først, Tyskland vet de kan komme tilbake og at de kan holde på  en ledelse. Spania gjør begge deler i panikk. Og blir det straffekonkurranse, taper ikke Tyskland.

Jeg tippet Tyskland før VM, og tipper dem på ny uforbeholdent nå. Det har aldri i VM-historien vært en VM-finale uten en av de fire store, Brasil og Argentina fra Sør-Amerika, Tyskland og Italia fra Europa. Det blir ikke noe unntak i årets finale, Tyskland ordner opp. Det passer også godt at Tyskland blir det første landet i Europa og det første utenom Brasil som vinner på et fremmed kontinent. Det passer også at Tyskland går opp til fire gull sammen med Italia. Alt passer. Tyskland vinner.