Tur til skogen rundt Bråsteinsnuten

I dag gikk turen til Bråstein, skogen rundt Bråsteinsnuten, den vi kaller hundeskogen, fordi hunder får lov til å gå fritt der. Det er et område vi har gått i enormt, helt fra jeg var ganske liten. Nå er det jeg som tar med mitt barn for at også neste generasjon skal få oppleve turgledene, og bli glad i naturen.

På vei ut hørte vi forunderlige nyheter. Therese Johaug var tatt i doping, og Bob Dylan hadde fått nobelprisen i litteratur. Det var hele nyhetene på NRK radio klokken 1300. Det var en tid sånt var ikke-nyheter. Bob Dylan ble vel ikke engang spilt på NRK i glansperioden på 60-tallet, rock og populærmusikk ble ikke ansett oppbyggelig, det var ikke noe å befatte seg med. Viktige folk brydde seg heller ikke om sport. Det var for arbeiderklassen som trengte noe å gjøre etter jobb. Tidene forandrer seg, som Bob Dylan sier det på engelsk.

Tidligere var dette turområdet noe jeg nådde til fots. Jeg har ennå ikke hatt bil i ett år, så luksusen å kjøre til stedene vi skal være er ikke noe jeg har pleid å ha siden vi flyttet tilbake hit i 2011. Da lille Irina ble født, tok jeg henne med ut hit, først i vognen, så i bæremeis. Å parkere akkurat her ved selve skogen, hovedparkeringsplassen for den, har jeg aldri gjort siden jeg flyttet for meg selv. Ennå sitter det i meg at det er veldig omvei å kjøre. Jeg parkerer heller på Foss-Eikeland, og går langs elven eller småfjellene bort. Det blir en fin, passe lang runde.

Men nå er Irina så stor at hun kan gå litt selv, og ennå så liten at hun ikke kan gå langt. Da må turen tilpasses henne. Noen kilometer er passe. Vi bør være i det riktige området straks. Da nyhetene på NRK er ferdige tre minutter over ett, skrur jeg av motoren. Vi er i det fri.

Irina tar med en gang sjokoladetrikset sitt, setter seg ned og vil ha «mat». Denne gangen har vi med litt sjokolade, det er torsdag, nesten helg. Som vanlig lirker jeg henne et lite stykke fremover, og så er det greit.

Vi tar av første sti til venstre vi ikke har gått på en stund. Ganske snart ender vi opp i tett skog, noe jeg har en fornemmelse av at jeg pleier å gjøre når jeg går i dette området. Det er stier, men de ender mange av dem opp i ingenting. Våre dagers mennesker går på grusstier, laget av maskiner.

Jeg er stolt og forundret over lille Irina. Jeg drar henne gjennom ganske tett granskog, greinene stikker og plager og må bøyes vekk, man må under, rundt og finne riktig vei, det er ikke så mange voksne og ungdom jeg ville fått med inn hit. Men lille Irina mukker ikke, hun tusler etter meg, gjennom gress og tuster og hauger på høyde med henne, og får seg gjennom grankvistene også på et vis. Nøkkelen er å ha veldig god tid. Når hun finner noe interessant, må jeg vente.

Vann er interessant. I enhver form. Her inne er mange gjørmepytter og grøfter med stillestående, skittent vann. Da jeg var i militæret hadde vi «stridsløype» i disse områdene, krøp nedi disse grøftene med geværet og hodet og hendene som det eneste over vannet. Irina liker å kaste steiner og kvister uti, eller å stå og røre med en grein hun har funnet. Vi stopper ved hver eneste én av disse grøftene og pyttene. Vi har god tid.

Den ene grøften er så bred at jeg må ta sats for å hoppe over alene. Med Irina på armene er det på grensen, det kan ende med et lite fall, om jeg ikke treffer fast grunn på andre siden. Men om vi ikke hopper over, må vi gå helt tilbake, og rundt. Det vil vi ikke i det hele tatt. Jeg legger sekken på andre siden, etter å ha hoppet over selv, og finner den beste plassen å hoppe med Irina også. Hun sitter tillitsfullt i armene mine. Det går selvfølgelig bra.

Det er denne grøften det er bilde av øverst. Leserne kan jo se for seg hvor de ville hoppet med et lite barn på armen. Karakteristisk har Irina funnet seg en grein å røre med. Hvem vet hva som rører seg i hodet hennes, mens hun gjør dette?

Jeg begynner å se meg om etter et sted å spise nisten. Irina har funnet seg et lite gjørmehull med vann, og masse greiner og graps rundt. Der kan hun bli sittende. Det er ganske kaldt, overskyet, og solen er bare antydningsvis baki der. Det er også litt vind, så vi må finne et sted i le.

Det er en liten rydning mellom skogen og nuten akkurat her, man har hogd ned litt, og noe ser ut til å være falt av seg selv, blåst over ende. Vi finner oss en liten haug å være på. For å komme dit må Irina over og under urealistisk med veltede trær og greiner rundt omkring. Jeg må løfte henne litt, og sørge for at hun får normal grunn under føttene. Myr og vått er det også her og der.

Nisten er primitiv. Vi hadde med nudler å koke på kokeapparatet, men glemte bestikk og kar å spise det i. Så det var ganske nyttesløst. Vi spiser i stedet en appelsin, og litt småkaker jeg har bakt. Irina har yoghurt. Sjokolade. I stedet for skikkelig mat her, kjøper vi til en bedre middag på vei hjem (den ble også skikkelig god, med ferske urter for (nesten) første gang i vårt liv, timian og basilikum på kjøttdeig og spaghetti – vår lille familie på 3 spiste hele, jeg spiste først opp hele porsjonen med spaghetti jeg hadde laget til alle, så vi måtte lage ny, og da forsvant alt, inkludert 400 gram kjøttdeig med hakkede tomater og puré).

Det var her vi traff de eneste menneskene på turen, så lenge vi var utenfor hovedstien, et ektepar og en hund som pilte rundt. De lurte nå på hva lille Irina gjorde her, dette er villmark, sa damen. Det hadde hun rett i. Men lille Irina er som sin far allerede i ferd med å bli glad i villmarken, det er her vi vil være.

Veien hjem går i spesielt ulendt terreng. Opp og ned hauger, nesten usynlig sti, om det er noen sti, høyt gress rundt. Det er hogstområdet, hvor tørt, gult gress straks har overtatt mellom trestubbene som har mistet treet sitt. Irina sitter på skuldrene. Glad og fornøyd, om enn også jeg får litt problemer med balansen de verste stedene.

Vi må over et gjerde, over en grøft, og gjennom tett granskog med tørre kvister, uten antydning til sti, før vi er på en av de gamle hovedstiene mellom grusveien og området rundt nuten. Den stien har vi gått mange ganger, også bare konemor Olia og jeg, tilbake i påsken 2010. Derfra har vi mange fine bilder, deriblant jeg liggende på en spesiell grein ut i fra et furutre. Den går i bue rett opp, som et nytt tre. Nå finner vi dette treet Irina og jeg. Jeg setter henne på, og tar et bilde. Slik binder vi sammen årene og livene våre.

Irina bruker lang tid ved grøfta i nærheten, kaster uti pinner og rører med greiner. Så går vi videre, Irina stort sett til fots. Da vi endelig kommer til grusveien er vi langt nede fra parkeringsplassen. Vi er nesten nede ved innkjørselen til hovedveien. Det går ekstra lang tid, siden Irina stadig setter seg ned og pusler med steinene på grusveien. Det får hun lov til. Selvfølgelig.

Slik får vi oss en ny liten tur i timesvis. Vi gjør det hver dag vi har fri, hver dag nå i høstferien. Fremgangen til Irina er så synlig og rask, hver dag klarer hun nye ting, kommer over en hindring hun ikke har klart før, får sagt et nytt ord, eller flere. På denne turen hadde hun helt kontroll på «pinne» og «vann». Det aner meg også at hun er i ferd med å oppdage at vi snakker to språk, russisk og norsk, enda hun ennå bruker ordet bolsjoj for «stor», både på russisk og norsk. Her var det flere steiner som var bolsjoj.

På vei hjem var radioen ennå optatt av dopingen og nobelprisen. Det er en annen verden enn vår. Vår endte i en bedre middag, bedre utgave av kjøttdeig og spaghetti, med rødvin til, for anledningen, som alltid er der.

Siste permisjonsdag – Langtur og pøsregn, og vind…

Pøsregn. Vind. En vogn med deksel som ikke hører til vognen, og som vannet trakk igjennom. Lille Irina oppi, ikke et ord til klage, kald som hun må ha vært. Jeg oppdrar henne som en ekte vestlending. Tar man hensyn til været her, får man ikke gjort noen ting. I hvert fall får man gjort mindre enn man ellers ville klart. Grunn nok til å planlegge etter hva man har lyst til, ikke hva været ser ut til å bli.

Denne posten er skrevet lørdag morgen, i et helt annet vær. Sol, 20 grader venter, varmepumpen skrudd av for sesongen. Som så mange ganger før kommer våren og sommeren på en gang. Mandag var det imidlertid ikke spor av den. Da var det under 10 grader, kaldt regn hele dagen, og sterk vind ti meter per sekund.

Det hindret oss ikke i å ta ut, selvfølgelig. Konemor Olia skulle også ha eksamen dagen etter, hun måtte ha fri fra oss, til å lese. Lille Irina fikk på seg tykk kjeledress, kanskje hadde regntøy vært et smartere valg, men her var det moren som bestemte. Det skulle være toplinka, varmt. Helt følelsen av hva det vil si å beskytte seg mot regn og vind har de ikke i Kiev, de har ikke levd et liv i vestlandsvær. Jeg har imidlertid levd et liv med å kle meg helt tøysete, og ser gjerne mitt barn bli oppdratt i samme tradisjon. «Det fins ikke dårlig vær», kan alle si. Det er tøffere med dem som kan legge til «det fins ikke dårlige klær, heller».

Vi gikk ut. Lille Irina sovnet ganske snart, og det ble en tur med In our time på øret. Det var et spennende program, ganske nytt, fra 28. januar i år, om Eleanor av Aqutaine, en dronning jeg aldri hadde hørt om før. Hun levde fra cirka 1122 til 1204, en tid kvinner hadde lite og ingenting de skulle sagt. Men hun var arving i en kongerekke hvor det manglet sønner, og giftet seg til mer makt og landområder i både Frankrike og England. Hun overlevde sine menn, og var den det siden gjaldt å knytte slektsforbindelser til for å kunne hevde kongemakt. Uten henne ville ikke hundreårskrigen mellom England og Frankrike blitt som den ble, og landområdene hennes slekt gjorde krav på skapte problemer og konflikter i flere århundrer siden.

Alt dette gikk jeg og hørte langs prosaiske veier på Høyland og Bråstein. Til venstre lå bebyggelsen og markene omtrent som de alltid har gjort, i hvert fall i min levetid, til høyre er nybyggene og rekkehusene og den nyte tid. Været gav ingenting gratis, kraftig vind, konstant regn. Det satte dette triste landskapet og sykkelstien i sitt rette lys. Alltid har dette vært en transportetappe. Det gjelder å komme seg inn i skogen til venstre eller høyre, opp i Melshei, eller skogen rundt Bråsteinsnuten, Figgjoelven og Stokkalandsfjellene.

Programmet om Eleanor av Aqutaine ble avløst av et om kromotografi omtrent ved Bråsteinsvannet. Lille Ira sov ennå, jeg hadde en sjokoladerast for meg selv. Det lille Bråsteinsvannet hadde bølger som var det en liten sjø, men blant trær og bebyggelse hadde jeg litt ly for den. Regnet gav seg ikke. Kromotografi var et ord jeg ikke kjente, kjemi har alltid vært et svakt punkt, så det var et meget interessant program. For oss slavofile var det også kjekt det var en russer (Mikhail Tsvet – navnet betyr lys og blomst, og gav navnet til ordet kromotografi) som stod for de viktigste oppdagelsene og etebaleringen av denne teknikken for å bestemme sammensetningen av ulike stoffer i gasser, væsker og faste stoffer, og at han ikke fikk den anerkjennelsen han fortjente i sin levetid. «Snobbete tyskere – snobbery«, kalte engelskmennene i In our time det.

Da vi endelig kom til Figgjoelven og kunne gå langs den, våknet Irina. Det skjedde samtidig som regntrekket blåste av. Det hadde regnet igjennom, og jeg hadde heller ikke klart å få det til å dekke hele henne i den kraftige vinden som forsøkte å blåse det vekk. Hun var nok temmelig kald og våt, og fant seg i å sitte i vognen mens jeg trillet den. Klagde ikke. Den ene mulige rasteplassen etter den andre måtte vi gå forbi, på grunn av at det var for mye vind eller for mye regn, eller begge deler. Den store naturopplevelsen langs elven var at vi så en hjort. Den stod og stirret på oss, lenge, og forsøkte å gå i ett med gresset rundt. Først da jeg gikk nærmere for å fotografere smatt den inn i skogen, og viste den hvite rompa som avslørte hva slags dyr det var. En flott opplevelse, men Irina var bare sånn passe interessert. Få dyr kan overgå sau og lam for henne, dyrene som sier Bæ!

Ved et gammelt, forfallent og forlatt skur langs en sidearm til ingen steder av elven, rastet vi lite grann. Jeg løftet Irina ut av vognen, det var ikke det tempo og det liv vi er vant med, det gikk helst sakte. Regnet gav seg så vidt, og skuret og trærne rundt gav oss litt le for vinden. Matpakken besto av ulike blandinger av deig og kjøtt mor Olia hadde laget dagen før, pizza, hatsjapuri og piroger kalte hun det, helt etter oppskriften var ingen av den.

Da det på ny begynte å pøsregne hadde vi få andre valg enn å komme oss videre, hjem langs jernbanen. På ny fant Irina seg i sitte i vognen. Veien er ikke laget for å gå med barnevogn, langt i fra, det er gress og søle, humper og blir skjeivt, for Irina er det helt vanlig og som det skal være – dette er hun vant til.

Ikke noe dårlig vær kan få oss til å hilse på sauene nede ved Stokkalandsvannet. Gjess var det også, men de var lenger unna, og derfor uten interesse. Det er sauene som sier bæ! som er spennende.

Sau, Gjess, Mark, Jæren, Vogn

Lille Ira studerer sauene ved Stokkalandsvannet

Vi ble ikke lenge, måtte komme oss hjem. 16 kilometer ble turen, alt i alt. I vind og regn. Sånn var den siste dagen av den lange og lykkelige permisjonen min.

 

 

Laksesprett!

I dag var første søndagen etter jeg mandag kjøpte bil. Det betydde at jeg for første gang kunne kjøre ut dit Irina og jeg skulle gå tur, ellers har jeg bare måttet lange ut hjemmefra. Så vi kjørte 3 km til Foss-Eikeland, og gikk derfra 16 km en rundtur langs Figgjoelven, opp til Arboretet, opp over Pålsberget, ned igjen og rundt Bråsteinsvannet, og så litt siksak for å komme oss tilbake til bilen vi hadde parkert ved Sandnes Ullvare. Da var det allerede i ferd med å bli mørkt. Og der vi stod ved enden av Bråsteinsvannet, hadde det neppe vært lengre å gå hjem, enn å gå til bilen.

Høydepunktet fikk vi med en gang. Det går alltid litt tid fra frokost til vi kommer oss ut, og i dag tok det så lang tid at Irina egentlig var litt sulten igjen. Så vi stanset med den gamle badeplassen, den vi kaller Fossen. I forbifarten kan jeg ta med her at jeg leste et flott leserbrev i Stavanger Aftenblad eller om det var Jærbladet, om hvordan de ødelegger denne badeplassen og området rundt ved å bygge altfor flott vei opp til Sandtaket de har anlagt like ved. Det er industrien som tar seg til rette, jeg er også i mot, i likhet med denne leserbrevskribenten.

image

Den gamle badeplassen fotografert fra den nye asfaltveien.

Da vi var små hendte det vi syklet ned til Fossen for å bade. Fra Lundehaugen på Ganddal føltes det veldig, veldig langt, så det var sjelden vi gjorde det, og det var også sjelden mor eller far ville kjøre dit. Det var litt en ungdomsplass, det gjaldt om å renne ned fossen på forskjellige måter. De som bodde i nærheten kunne det best, og rant ned fra alle steder og med kroppen vendt på alle mulige måter. – Da tror jeg jeg vil ta en ryggas, sa keeperen Bernt Olav, og skled ned fossen liggende på ryggen og med hodet ned.

Det er sjelden jeg ser folk bade der nå.

Selv om det er altfor bebygd i vår del av Rogaland nå om dagen, så er det ennå flekker av den gamle naturen, og de er like flotte som de var, om enn veier, biler, industriområder og hus i nærheten unektelig forstyrrer. Elver, bekker og vann er beholdningen i landskapet, det er skatter man skal fare ytterst forsiktig frem med. Figgjoelven renner fra Edlandsvannet til Sele, og forbi oss på Ganddal, den største elven vi har hos oss. Irina og jeg rastet ved den, ved den gamle badeplassen.

På veien så jeg et syn som sjokkerte meg med ærefrykt. Formuleringen er spesiell, som synet var det. Det var en laks som hoppet i elven, nede i pølen, nedenfor fossen. Jeg har en god venn jeg ofte går tur med, jeg har skrevet mange innlegg om det. Vi forsøker å få til en fjelltur i året, en helg, med overnatting i telt. De to siste årene har det vært umulig. Han er veldig glad i å fiske, og blir alltid opprømt når det vaker fisk i et fjellvann. Her var det ikke bare vak, det var hopp, av en svær, feit laks.

Som det alltid er med sånne syn, så håper man på mer. Jeg har jo studert litt sannsynlighet, og vet det skal veldig, veldig, veldig mye til at noe skjer akkurat i det du passerer. Sannsynligvis skjer det da hele tiden. Jeg tenkte også det ville være fint å få et bilde, jeg har jo ny telefon med veldig flott kamera. Irina gav jeg kanelruller, som mor hadde bakt, for lenge siden. Jeg stod og så mot elven.

Så hoppet det laks oppover. Det har jeg aldri sett før. Den hoppet for å komme seg opp, og når den hadde hoppet litt, så måtte den hoppe enda litt. Der var det enda en, og igjen. Svære laks. Spektakulære hopp. Der var det en som vred seg i kanten. Der var det en som svømte i posisjon. Der ble visst en skylt ned igjen. Der var en liten en, og der en ny sværing.

image

Her nedi syder det av laks!

Det var hele tiden. Og det var vanskelig for meg å avgjøre om det var samme laksene, som strevde med å komme opp, eller om det var nye som kom til. Akkurat denne fossen ved ullvaren på Foss-Eikeland er den klart vanskeligste i hele elven. Det er tre trinn. Først ett med kraftig strøm, men lav høyde, det var det vi pleide å renne ned, og så var det ett det ikke gikk an å bade i, og til slutt ett på en halvmeter, og nesten loddrett. I det siste trinnet så jeg ikke noen laks.

Jeg lurte på om vi bare skulle bli her hele turen.Vi er ute for mosjon og naturopplevelser. Her har vi lite av det første, enormt av det andre.

Lille Irina er så vidt blitt ett år og en måned, pluss litt til, hun skjønner ikke at laks er mer interessant enn en sau, og har ikke tålmodighet eller forståelse for at det går an å følge med på noe som dukker opp bare av og til, og bare for noen sekunder. Enda hvor mye jeg pekte og forklarte, var hun helt uinteressert, og gav seg til å krype rundt på bakken i stedet. I den tjukke bobledressen ble hun som en bompibjørn, og strandet på magen eller ryggen av og til. Kanelrullen havnet i grusen. Jeg måtte hjelpe til.

Så tuslet vi litt rundt nede ved vannet, Irina og jeg, og så tok vi fatt på den lange turen til Arboretet, det som var planen for dagen. Irina sovnet snart i bæremeisen, og jeg hørte In our time med tema beleiringen av Munster, så de arabiske erobringene, og så til slutt Tacitus om romersk historie og dekadanse. Når Irina var våken, fulgte vi naturligvis med på dyrelivet og naturen. Det ble mye mer asfaltvei enn jeg hadde tenkt, denne turen, det er jo et stykke fra innkjørselen fra Ålgårdsveien til selve Arboretet, og det gjelder selv om man tar av så fort det er mulig og forsvarlig.

Vi rastet midt ute i ingenting, et slags skogholt. Det var hogd noe trær, jeg satte meg på en del av en stamme, gran, Irina brukte samme stamme som ryggstø. Hun er jo ikke så opptatt av at rasteplassene skal være estetiske nytelser også, hun vil som regel ha mat og pause øyeblikkelig. Denne plassen var et kompromiss, jeg må si det. Jeg ville gått lenger.

Irina laget lyder, hun er i den alderen, eksperimenterer med munnen, og roper ut de lydene hun får til. Her var det litt ekko, og da ble det enda kjekkere. Jeg bidro også, med et ekstra ekko. Så var det en fugl som svarte. Det vil si, denne fuglen var så uvanlig at jeg kunne ikke være sikker på om det var en fugl, eller en guttunge som tulte. – Brr, sa den, i samme tonefall som oss. Etter en stund fløy den, svart, og med splittet stjert, rund, det virket som en hønsfugl, men jeg klarte ikke finne noen i fugleboken det kunne være.

På rasteplassen var vi cirka halvveis, og hadde lang vei foran oss. Vi la ut, nå oppover, jeg visste det, at jeg måtte over et lite fjell på noen få hundre meter. Pålsberget, het det visst, første gang jeg har vært der. Ned gikk vi over grønne beitemarker steinlagt av istiden, jærske landskap jeg liker så godt. Selskap hadde vi av sauer først, så kuer. «BæÆ», sa lille Irina fra bæremeisen, da sauer dukket opp ved siden av oss, hun kjenner igjen sauen i virkeligheten og på bilder, og hun kan ordet både på norsk og på russisk, veldig stilig!

image

Her gikk vi ned. Veldig flott!

Fra dette landskapet ovenfor Bråsteinsvannet kom vi ned til badeplassen fra Ålgårdssiden, noe vi aldri har gjort før. Det er også den mest bakvendte siden fra der vi bor. Som alltid ønsker jeg å finne nye veier, små steder jeg ikke har vært, nye syn, så jeg ville ikke følge gangveien Irina og jeg gikk for en uke siden, men valgte i stedet å prøve oss på å finne en ny «avstikker» fra den gamle Bråsteinsveien, veien inn til boligene.

Det fant vi ikke. Men da vi så noen rådyr smette inn i skogen for oss, så tok vi sjansen på å følge dem. Kommer rådyrene seg mellom trærne, gjør sikkert vi det også. Rådyr var tidligere sjeldne å se, men nå er det blitt så lite plass for dem, og det er så mange mennesker her for dem, at å se rådyr er noe man kan håpe på, om man går på steder eller til tider få andre er.

Det lille skogholtet disse rådyrene hadde å oppholde seg i var bare trist. Det var tre stykker, kanskje de samme tre vi så sist uke, da på andre siden, på en liten beitemark der jeg også har sett hester. Enden av det lille skoholtet var dønn tett granskog. Alle kjent med naturen vet hva det betyr. Men det var bare noen meter, og når valget står mellom å trenge seg gjennom, eller snu og gå tilbake kjente veier, så gjorde jeg det første, tross bæremeisen.

Jeg tenker de som la merke til oss fra bilene sine på Ålgårdsveien ble overrasket da det kom en mann med barn i bæremeis ut fra den tette granskogen, og opp skråningen, over veien. Det er nok et mer uvanlig syn enn noe rådyr.

image

Herfra kom vi ut. Hvem skulle ventet det?

Derfra var det en slags sjarmøretappe hjem. Det var mye lengre enn ventet. Selv om dette er hjemtraktene mine, der jeg ofte går og lenge har gått, så gjemmer det på overraskelser og er vanskelig å huske alle veier og stier. Det er heller ikke alltid den veien som føles riktig, er det. Stier er ikke alltid den du tror.

Men vi fant selvsagt ut av det. Klemt inne av Figgjoelven på ene siden og Stokkalandsfjellene på den andre er det umulig å gå helt feil i lang tid. Vi skulle nok ha gått rundt det som heter Helgalandsfjellet på andre siden enn vi gjorde, der ville vi tjent noen meter, og kommet fortere hjem, uten at det ville gjort oss mer eller mindre fornøyde med turen.

Da vi kom frem til bilen vår var månen allerede oppe, og det var begynt å bli kveldsmørkt. De korte tre kilometerne var ingenting å kjøre. Hjemme var min kone Olia i ferd med å montere takrenne på fremsiden av huset, endelig. Lille Irina var helt rød på føttene, på et eller annet tidspunkt var strømpebuksen blitt våt, og det var nok hovedgrunnen at hun ikke var helt så fornøyd som hun pleier, mot slutten. Det kom noen klagelyder, dette var grunnen.

Hjemme fikk hun imidlertid en kort dusj av meg, og så et langt bad sammen med mor, dermed var alt varme og velstand igjen. Etter å ha spist middag var hun på ny i toppform, og løp rundt på gulvet, vill av glede. Alle som har sett henne vet hva det innebærer, et smil som bare ikke blir stort nok, hun klemmer ansiktet sammen, «dutt-dutt-dutt-dutt» hyler hun av glede, og så ler hun høyt, og går frem og tilbake med en eller annen ting hun har funnet å vifte med. Det varte helt til hun til slutt ramlet pladask over en leke, og måtte få melk av mor til trøst. Da var hun også utladet, og sovnet straks.

Middagen var passende nok – laks!

 

 

 

Familietur til Møgedalshølen

Det blir mye turstoff om dagen, men det er nå en gang påske. Og for familien Salen har påsken alltid betydd turer i nærområdet, fjell, strand, skog og hei på Jæren og rundt Sandnes. Mange av turene er tradisjonsrike, men de har måttet gjennomgå tung forandring etter at far døde og jeg giftet meg. Det er merkelig som de to tingene fulgte hverandre.

De to siste dagene har jeg vært i gang med å etablere nye tradisjoner sammen med Olia, ellerom man vil, etablere de gamle tradisjonene på en ny måte. I dag var en ny liten utfordring, for i dag skulle hele storfamilien være med. I tillegg til Olia og meg, kom Tonje og kjæresten Espen, mor, og hele familien Nygård. Familien Sivertsen er på påskeferie i Bodø, og kunne ikke være med på denne begivenheten der både Tonje og jeg hadde med makker på familieturen.

Jeg skal ikke skrive så mye om hvordan det gikk, det gikk selvfølgelig bra. Vi kjørte som vanlig inn med Bråstein, og gikk gjennom det vi kaller hundeskogen til hølen der vi griller. Det ble klatret i treet nederst i dalen ved Bråsteinåsen, alt var vakkert og som det pleier. Vi fotograferte flittig. Mor og Olia gikk langs stien ned til hølen, mens først Tonje og Espen, siden jeg, gikk ned langs terrenget slik Tonje og jeg alltid har gjort. Jeg tok også med meg en diger grein av gran, for å lage litt moro for ungene. Men resultatet stod ikke i stil med slitet, for da jeg kom ned etter å dratt greina gjennom diverse kratt, så var ikke ungene der. De var på den andre siden sammen med de andre.

Det var nemlig allerede en familie som hadde tatt plassen vår, eller plassen der vi pleier å være. Dermed måtte vi være på skyggesiden. Jeg lovet å ikke skrive så mye om hvordan det gikk, og går heller over til å skrive om stedet og hva som nå befinner seg der.

Det er satt opp to små, slags hus, ett på hver side. Jeg har fått vite det er satt opp av laksefiskere, de som har rettighetene elven. På en eller annen måte har de visst også fått seg rettigheter til å sette opp disse småbygningene der. Jeg liker det ikke. Man skal ha respekt for naturperlene våre, og den samme strenghet som blir vist for bygging i strandsonen, bør også bli vist for bygging langs elver. Slikt er ikke for folk som er glade i naturen. Til overmål kom de og gjorde oss oppmerksom på at det var dem som hadde bygget småhusene, og at de mer eller mindre hadde krav på plassen. De var høflige og fine, og lot oss bli. Men tidligere var det en selvfølge at den som kom til stedet først, skulle også ha det.

Nåvel, jeg har alltid likt bedre å grille pølser på stranden, og regner med å vende tilbake til den tradisjonen med årene. Men denne hølen i Figgjoelven er også et nydelig sted, og jeg liker ikke at det blir forkludret av folk som tar seg til rette, og setter opp byggverk der. Det er etter min mening en uting at man stadig vanskeligere kan ferdes i tidligere uberørt natur, uten å støte på en skilt, en benk, eller nå, etter hvert, et lite hus. For meg ødelegger det litt av naturopplevelsen.

Men å grille pølser var altså kjekt.