Brexit

Det er ikke så ofte jeg skriver om politikk lenger, på bloggen. Her er en post som passer til den uskyldige, første tiden, der min søster sa om meg og bloggen at hun kunne lese her for å skjønne hvordan tingene egentlig henger sammen. Denne posten skal forklare Brexit, og i den skal jeg også få frem hva jeg mener om dette.

Storbritannia er et av landene i verden med lengst demokratiske tradisjoner. De fører historien helt tilbake til middelalderen og Magna Carta, og de hadde sin glorious revolution hundre år før franskmennene hadde sin revolusjon og før amerikanerne startet sitt demokrati. Engelskmennene har knapt nok hatt aboslutt enevelde, sånn praktisk talt alle andre land i Europa har forsøkt, gjennom det meste av sin historie har kongens makt i England vært balansert av parlament og adel. Det er kanskje også noe av forklaringen på at Storbirtannia ikke har flørtet med noe som ligner totalitært styresett de siste 200 år, de har aldri vært i nærheten av verken det ekstreme høyre eller det ekstreme venstre. De har kort og godt holdt på demokratiet, på sitt britiske, konservative og ganske klassedelte vis.

Men nå, de siste par tre årene, har de rotet det skikkelig til. Det er Cameron som har gamblet, i hybrisk overmot, med folkeavstemning om Skottlands uavhengighet og om Storbritannias forhold til EU. Han vant den første, tapte den andre. Brexit-tilhengerne har fått kritikk for at de aldri hadde noen plan med sitt Nei, de stemte bare leave, og så var det aldri noen klar plan om hva som skulle skje videre. Men den kritikken går nok vel så hardt til Cameron og ja-tilhengerne, de som vil bli værende. Det var de som satt ved makten, og det var de som arrangerte en folkeavstemning de ikke var forpliktet til å holde.

Det konservative partiet har rotet det ytterligere til, selv også. Cameron forlot skuta med en gang han hadde tapt. Det var han nesten nødt til, det ville vært snålt om han ble satt til å forhandle frem en avtale han var i mot. Samtidig var det ansvarsløst å gå, for det var han som var valgt til statsminister, han som hadde sørget for at det ble folkeavstemning, han som hadde ansvaret for at Storbritannia nå hadde valgt den veien de hadde valgt. Inn fra det ukjente kom Theresa May, ikke folkevalgt, men valgt av et parlament folket hadde stemt sammen, så en viss grad av demokrati var det jo ennå. Men engelskmennene var i ferd med å surre det skikkelig til. Og verre skulle det bli, da Theresa May arrangerte tidlig nyvalg, for å «utnytte» – i hermetegn – det de trodde var en svak leder i Labour, Jeremy Corbyn.

Så skjedde det at Theresa May svekket sin egen svake posisjon ytterligere. De beholdt riktignok flertallet, men det ble alvorlig kappet ned, og de var avhengige av beinharde unionister i Nord Irland. Det gav henne en helt håpløs forhandlingsposisjon med EU. Hva hun hadde å tilby, var et Storbritannia på hodet ut av EU, etter en folkeavstemning få i EU egentlig forstod vitsen med, og hun hadde en rekke problemer på hjemmebane, med et parlament som spriket i mange retninger, og også et eget parti der det raskt kunne komme til kamp også om hennes egen posisjon. En utakknemlig oppgave, kan man trygt si.

EU og Storbritannia har forhandlet i omtrent to år, mer eller mindre, før May kom med en avtale parlamentet skulle godkjenne nå i desember. Avtalen var sjanseløs. May fikk den ikke engang smertefritt gjennom sitt eget parti, i parlamentet var det sånn at avstemningen ble utsatt, slik at pinligheten kom etter, og ikke før jul. Aldri har et forslag fra statsministeren blitt så totalt nedstemt i det britiske parlamentet, 400 mot 200 stemmer, litt avrundet, dobbelt så mange mot, som for. May forsøkte å forbedre avtalen med EU, men det forsøket ble ikke engang tatt på alvor, hun ble sendt rett hjem igjen. Dette er det dere har, England, var ordene fra EU.

Dermed er Storbritannia kommet i den syke situasjonen at om under 70 dager skal de ut av EU. Og det er helt i det uvisse hva som vil bli i stedet.

Situasjonen er helt selvforskyldt. Men etter min mening, så finnes det ingen angreknapp. Jeg tror det er optimistisk å tro at man nå kan arrangere en ny folkeavstemning, få det remain man håpet å få første gang, og så vil alt bli som det skulle være. Prosessen rundt Brexit har nørt opp under mange frustrasjoner, de blir ikke slokket av at hele spillet ender med at alt blir liksom som før.

Rolig tur til botanisk hage

Vi er blitt aldri så lite grann småsyke igjen, her i Kiev. Det gjør sammen med mange nyheter å følge med på ute i verden at jeg atter en gang har kommet på etterskudd med bloggingen, med mange poster hengende uferdige. Nå som NATO-toppmøtet er over, og rystelsene etter Brexit får roet seg, og det ikke er ventet flere rapporter om Irak-krigen og det forhåpentligvis ikke blir noen flere skytedrama mellom svarte og hvite i USA, så vil jeg kanskje finne tid å skrive dem ferdig.

Her i Kiev har de funnet på å kalle gamle, ærverdige Moskovskij Prospekt om til Prospekt po imena Stepana Bandera. Det er den kontroversielle nazikollaboratøren. Da jeg først så det trodde jeg det var en spøk, men ingenting er visst for drøyt til å være en spøk her i Ukraina. Jeg tar meg i å ønske dem alt vondt, men slike tanker hjelper verken dem eller meg, så de forsøker jeg å tenke meg vekk fra.

NATO-møtet i Warszawa endte ut i mange fagre ord og vel så åpenlyse provokasjoner. De pyntet det eneste Stalin-monumentet utenfor tidligere Sovjetunionen med NATO-logoen. Man kan mene mye om denne «gaven» fra Sovjetunionen til Polen, men dette trekket fra Nato var unødvendig. Likeledes fortsetter de å late som de ikke forstår at NATOs ekspansjon, opprusting og troppeplassering er et sikkerhetsproblem for Russland. De er ikke dunme, de vet dette utmerket godt, men spinner propagandamaskineriet som om det er Russland som er trusselen. NATO er helt overlegne på alle sett og vis, Russland har økonomi på størrelse med Italia og militærbudsjett litt under Storbritannia og Frankrike, vil jeg tro.

De har også vedtatt å sende fly med radar til Midtøsten for å delta i kampen mot IS, langt utenfor det som skulle være Natos interessefelt, og stikk i strid med propagandaen om at det skal være en forsvarsorganisasjon. Det er det ikke. Våpnene og budsjettene blir brukt i Afghanistan, Midtøsten og Libya. På denne måten får USA Europa med i sin stormaktspolitikk.
Jeg er glad konferansen er over, så vi får fred for slike nyheter. Det er også deilig å koble av, som jeg må gjøre hele tiden. Komme meg ut med familien. I dag skulle være Irinas dag. Hun har kommet litt i bakgrunnen i det siste, vi har hatt gjøremål som ikke helt har vært tilpasset henne, litt mye gåing og butikker, litt lite lekeplasser og bading. Det har vært litt kaldere og vi er blitt litt småforkjølte, selv ikke jeg vil ta noen sjanser. Om ikke annet så fordi at om Irina blir syk hun også, etter å ha badet lenge med meg, så får jeg skylden, og badingen blir forklaringen.

Kort sagt reiste vi til Botanisk Hage. Irina og jeg først, Olia skulle komme etter, om hun orket. Der i Botanisk Hage skulle Irina være på lekeplassen så lenge hun ville, få gjøre hva hun ville. Jeg lot henne også få leke litt på lekeplassen utenfor blokken, siden hun absolutt ville dit, og nå var den som bestemte.

Om morgenen hadde jeg fått kommet i gang med mitt lille treningsprogram igjen, litt forsiktig, siden jeg ennå har snue og litt hoste. Der i Hydropark så jeg til min forskrekkelse at fangarmene til den nye loven om ølsalg brer seg også dit. Alle de koselige bodene jeg har så mange gode minner fra gjennom så mange år, var pakket ned og borte. Uten ølsalget går det ikke. Hydropark, som Kiev, blir ikke det samme etter det.

Også i Botanisk Hage var det slutt på å få kjøpe øl på fat. I stedet for friskt øl i plastglass måtte jeg nå kjøpe på boks, og med et godt påslag på prisen. Til Irina kjøpte jeg is.

Olia kom i det jeg nettopp var ferdig med å skifte en utfordrende bæsjebleie. Botanisk Hage må kalles bortebane. Den botaniske hagen i Kiev er stor, men hun gikk rett på oss og fant oss med en gang, enda det var ingenting som skulle tilsi vi var akkurat der vi var, ved toalettet, som ligger midt i mellom de to vanligste veiene å gå.

Olia var sliten, men fikk slappet godt av der med oss i hagen. Både hun og Ira fikk gå dit de ville. For Olia var det til rosene, for Irina var det å løpe omkring der det er litt vanskelig. Hun har nettopp lært koden for å gå i trapper, så det er ekstra kjekt.

Vi var der ikke lenge. En eldre dame som drev og lurte til seg Irina flere ganger, og kalte seg babusjka, traff vi igjen på bussen, ganske morsomt, og ganske tilfeldig. At vi skulle komme på akkurat samme bussen, blant alle som går derfra, og at vi ble sittende slik at vi så på hverandre. På bussen kom det også et par stykker nesten verd en egen post. Hun, i rullestol, skittenbrun, og energisk, han stor og tøff, og med utallige arr etter det som må være kniv i høyrearmen. Hadde han skåret seg selv, eller vært i slåsskamp eller annet trøbbel? Han lystret jentas minste vink, hun var energisk, som sagt, og fortalte ham at han måtte stemple billetten, flytte bagasjen de hadde med, finne et stempel som virket, forskjellige ting. Til ham snakket hun et språk vi ikke forsto, til andre på bussen, som ville bruke stempelet som ikke virket, snakket hun russisk. Smilte til Irina gjorde hun også, tynn og energisk var hun, håret i stram flette, kvikk. Men altså i rullestol. Og med det som kunne virke som et stort arr etter kokende vann på venstrearmen.

Irina ville være litt på lekeplassen utenfor blokken også. Det fikk hun lov til. Flere timer var vi der, hun og jeg. Jeg duppet sågar av lite grann. Det var en tidlig morgen, og ingen hvile i løpet av dagen.

Da vi omsider kom inn forsøkte Mama-Irina seg med en fisk Olia hadde kjøpt. Jeg tror ingen kokkekunst kunne redde den fisken. Ikke var appetitten min på topp heller. Jeg ville sove.

Det fikk vi snart alle sammen lov til. Det ble en tidlig kveld. Irina sovnet for natten som norske barn gjør det, og det var ikke mange timene etterpå også Olia og jeg sov. Det er det som er den beste hvile. Det hadde vi begge behov for nå.

Brexit

Jeg ble helt satt ut i dag over at folkeavstemningen i Storbritannia endte med leave. De vil forlate EU. Det skaker unionen i grunvollene, og det er ikke sikkert den vil bestå som vi kjenner den eller hva som nå vil komme ut av det. Jeg våknet halv seks i dag morges, og har stort sett hørt på nyheter hele dagen, nesten lammet fra å gjøre noe annet. Ingen kan helt forklare hva som skjedde, eller si noe fornuftig om hva som nå må gjøres i EU og i Storbritannia. Meningene spriker, og det ser ut til å ville bli vanskelig å samles om noe. Hva som er klart er at David Cameron gir seg som statsminister i Storbritannia, og at statsledere og toppolitikere på kontinentet vanskelig kan skjule sin irritasjon over at denne folkeavstemningen ble hold, og at resultatet ble som det ble.

Avisen Guardian er en av dem som har en fin gjennomgang over hvorfor denne avstemningen ble holdt. Det var Cameron som ville stanse trusselen fra UKIP, United kingdom independence party, og som ville legge diskusjonen om Storbritannias plass i Europa død innenfor sitt eget parti, de konservative. Til det første var argumentet at det ikke var nødvendig å stemme på UKIP, Cameron ville uansett holde folkeavstemning, noe mer ville ikke UKIP kunne få til. Til det andre var argumentet at så fort en folkeavstemning ble holdt, ville det ikke være noe å diskutere, Storbritannia ville bli værende i EU i overskuelig fremtid. Planen var aldri at folket i Storbritannia skulle si Nei.

Det ødelegger Camerons ettermæle. BBC World Service var bra på dette i dag morges. David Cameron så for seg en rolle der han ville bli husket som en av de mest undervurderte britiske statsministere i etterkrigstiden, han som sørget for å holde Skottland inne i United Kingdom og vinne rent flertall med de konservative (i valget 2015), og nå skulle han holde Storbritannia i EU og avslutte en ødeleggende diskusjon der, pluss få en god avtale med den samme unionen, siden kontinentet måtte gi litt for at folket i Storbritannia skulle stemme ja. Gamblingen med folkeavstemningen i Skottland holdt, trekket med å love folkeavstemning før valget i fjor holdt UKIP langt unna reell makt, men nå raste altså hele prosjektet ned med at folket stemte NEI og Cameron må forlate sin post som en politisk fiasko.

Advarslene var mildt sagt mange på forhånd. Barack Obama i USA sa Storbritannia ved et nei ville stille sist i køen når nye handelsavtaler skulle forhandels, Donald Tusk i EU sa vel noe sånt som at et nei ville innebære slutten på Europa og sivilisasjonen, eller noe sånt, det internasjonale pengefondet (IMF) uttalte at det ville bety en varig svekkelse av britisk økonomi om det ble nei. Det samme sier så godt som en samlet økonomisk elite, om det er akademikere eller økonomiske aktører, finansfolk og businessmenn. Det var ikke måte på. Kanskje ble alle advarslene sin egen fiende, som om makten ville true folket til lydighet. Obama var for eksempel raskt ute etterpå med å si at forholdet mellom USA og Storbritannia ville bli som før. En kommentator på BBC newsour extra (tror jeg det var, eller vanlig Newsour) mente at EU drev med bullying, at det var sånn som mafiaen holder på, at om dette skulle være argumentet, var det like godt det ble nei.

Det er en grunn for at akademikere og folk med utdannelse overveldende stemte for at Storbritannia skulle bli. Argumentene for det er best. Det er tryggest, systemet fungerer rimelig bra, og problemene som er kan håndteres innenfra. Hva Storbritannia får ved å være med, som tilgang på EUs åpne og frie marked, oppveier problemene som følger med, for eksempel at de er med på fri flyt av mennesker også. Det er et argument som mye blir brukt, og er et tema også i Svetis sitt forhold til EU, de vil være med på det åpne markedet, men kvir seg for den frie flyten av mennesker, eller arbeidskraft.

Likevel sa altså folket Nei, og de sa det ganske klart og tydelig. Noen mener det skyldes fremmedfrykt, at det er et tegn på høyrekreftenes fremmarsj over hele Europa, andre at det skyldes mangelen på demokrati i EU, at det har blitt et nyliberalt teknokrati, at det meste skjer langt over hodene på folk. Symptomatisk er at det stort sett er folk som selv er for som forklarer hvorfor det ble nei, kommentariatet i mediene er selvfølgelig folk med utdannelse, folk som i hvert fall er i nærheten av å forstå det komplekse systemet EU er blitt. Kanskje har de også mistet litt av kontakten med folket, med grasroten som det heter i Norge, slik EU-eliten åpenbart har gjort det?

Jeg personlig mener det har litt med den nye medievirkeligheten å gjøre. På Facebook er det lettere å spre frykt og formidle enkle budskap, det er lett å få folk med seg på at de blir urettferdig behandlet og at det finnes en elite som utnytter dem og ikke bryr seg om dem. Remain kunne argumentere med økonomisk velstand og nye jobber, folk som frykter for jobbene sine eller har opplevd negative endringer i arbeidet sitt er lette å få med på en tanke om at de blir bløffet. Det er virkelig mange folkeavstemninger i det siste som har gått mot det makteliten ønsker, det gjelder kommunesammenslåinger i Norge, den merkelige folkeavstemningen om avtalen med Ukraina i Nederland, og avstemningen om Hellas skulle gå med på den økonomiske avtalen med EU. Spørsmålene i en folkeavstemning må formuleres enkelt, det komplekse forsvinner, det er risikabelt.

Det leder også makten inn i en veldig vanskelig situasjon. De må unngå folkeavstemninger. Men det gjør jo at folket får rett i at makten ikke respekterer dem, at de ikke bryr seg om dem, at det ikke er noe reelt demokrati. På Facebook og Twitter er det lett å lage memer, som det heter, som får frem dette. Noen politikere uttaler seg jo også ganske direkte. Andre kan ikke egentlig skjule at de ikke liker resultatet, og at de helst gjerne skulle sett bort fra det.

En god del er også frempå og mener at Storbritannias nei er til fordel for Russland, og at det var nettopp dette Putin ønsket. Også på forhånd var dette et argument for å stemme ja, stemte du «nei», stemmer du som Putin ønsker. Kanskje skulle EU slutte å gi Russland så stor rolle i sine egne problemer. Putin og Russland har tidd ganske stille i dette spørsmålet, i motsetning til en lang rekke andre statsledere, toppene i Russland har uttalt at dette er en sak mellom Storbritannia og EU.

EU har forspist seg, og det er ikke Russland sin feil. De har problemer med flyktningekrisen og de har problemer med euroen, og med mange land i gjeldskrise. Ingenting av dette har noe med Russland å gjøre. Til tross for problemene har EU forsøkt å gjennomføre et program, «Partnerskap mot øst», noe som har svekket Georgia og ødelagt Ukraina. De hadde en avtale med Ukraina som ikke var i nærheten av å være så god som den Storbritannia nå sa nei til, og heller ikke som den vi i Norge sa nei til. Det var en avtale som la en rekke krav til Ukraina, krav som minner om dem Hellas nå tynges av, og de lovet ingenting annet enn et mulig medlemsskap i fremtiden. Nå er dette medlemsskapet neppe noe å drømme om. Korrupsjonsproblemet i Ukraina er ikke løst, økonomien er mye verre enn den var, og motsetningene mellom den ukrainsk-vennlige og russisk-vennlige delen av landet er blitt mye, mye verre. Disse problemene er varige, og vil bestå selv om mediene i den vestlige verden ikke lenger bryr seg om dem.

Det var ikke trusselen om Brexit som skulle være det verste for EU. Flyktningekrisen og eurokrisen er verre og vanskeligere å løse. Nå som Storbritannia er på vei ut, kan det fyre opp under andre lands ønsker om også å melde seg ut. Det er ikke sikkert Frankrike, Nederland, Danmark og Italia ville overleve en folkeavstemning, for eksempel, folkeavstemning i de landene må simpelthen unngås. Så kan de som er i mot hele EU spre på sosiale medier at makten i EU forakter folket, og ikke vil høre på deres mening, ikke vil holde noen folkeavstemning, bare vil løse alt selv i det stille, og det skjulte. Det er reell fare for at EU kan rakne. Allerede uten Storbritannia står det sterkt svekket.

Dette er betente tema. Stikker man hodet frem og uttaler seg, får man høre det etterpå, diskusjonene kan være ganske skitne. Den sunne diskusjonen der man hører på hverandres meninger og forsøker å komme frem til et felles standpunkt er det slutt på om dagen. Det gjelder å sverte meningsmotstanderen, få han eller hun til å fremstå som en umoralsk idiot, skjerpe motsetningene, heller enn å dempe dem. Jeg håper at landene i Europa finner ut av det med hverandre, at det ikke er akseptabelt å snakke stygt om andre, at Russland blir inkludert i det gode selskap og at det at Storbritannia melder seg ut ikke får så mye å si for forholdet mellom Storbritannia og Europa. EU er egentlig en veldig god ide, men akkurat nå om dagen er det litt for mye som går litt for fort, og litt for mange som forsøker å tvinge egne ideer på andre. EU som det ser ut nå er ikke så sympatisk som det var, og burde være. Det er heller ikke gitt at de vil finne tilbake dit, og med det oppstår et farlig spørsmål om de kan fortsette å eksistere i sin nåværende form. De er avhengige av at medlemslandene og folket der er fornøyde, noe det nå for tiden er litt for mange grunner til ikke å være. Og altfor lett å hisse opp stemningen slik at folk blir i mot hele prosjektet, med de konsekvenser det nå har fått med det nesten ufattelige Brexit.