Hjemme igjen etter teaterweekend i Trondheim

Så har jeg kommet trygt og godt hjem etter en temmelig spesiell helg i Trondheim. Jeg har skrevet om reisen opp og om fredagen allerede, om stykket G7 skrev jeg i går, og nå skal jeg skrive om resten. Jeg gjør oppmerksom på at jeg er litt forsinket, dette er skrevet onsdag ettermiddag, altså tre dager etter at jeg kom hjem.

Mor og jeg hadde en fin middag nede på restauranten på Hjørnet, restauranten som hører til Britannia hotell hvor vi var. Etterpå skulle vi opp på rommet og drikke litt vin. Der hadde Olia gjort som hun pleier når dagen er slutt og hun ikke har mer å gjøre – tatt kvelden. Men det var ingen begrensning på gjestfriheten, vi måtte bare komme inn. Hun skulle sove, vi kunne gjøre som vi ville. Så det ble en artig seanse der mor og jeg drakk vin, mens Olia nå og da våknet opp med en kommentar eller bemerkning, og ellers sov.

Morgenen etter var min viktigste prioritet frokosten. Jeg vil ikke gå glipp av et minutt hotellfrokoster. Riktignok hadde frokostene enda større verdi den gang jeg ikke skjønte hvor all denne måten kom fra, hvor jeg ikke var vant til å spise den, og hvor alt var et eventyr. Nå vet jeg at det meste er greie kjøp i enhver butikk, og at mye av maten til og med kan være friskere hjemme, hvor den ikke må ligge ute i timevis og vente på at noen skal forsyne seg av den. Dessuten synes jeg ikke såkalt godt pålegg er så veldig mye bedre enn såkalt vanlig pålegg, hvit og brun ost gjør nytten og gleden – og i det hele tatt. Jeg spiste likevel fra de åpnet til vi ble jaget ut, flerfoldige skiver med kjøttpålegg og fisk, i tillegg til egg og eggerøre, stekte poteter og bacon, kaffe, juice og melk, mye av alt, fra 0700 til 1030.

Hotellet hadde også dagens aviser. Før mor og Olia kom ned koste jeg meg med dem. Særlig hadde Aftenposten en kjekk sak om valget i Hellas, med bilde av ei lita, gresk jente som måtte gå sulten til sengs, som det stod. Det var bare litt pussig at på samme bilde var foreldrene hennes, og de var smellfeite. Aftenposten luktet tabben, og sa farens fedme skyldtes en alvorlig bilulykke (jeg tror de skal lete lenge etter en lignende bilulykke i Nord Korea), noe som bare henledet oppmerksomheten til at også morgen var ganske rund. Ingen som virkelig sulter vil spise maten barnet skal ha, saken som skulle være alvorlig og vekke medynk ble bare komisk, og der satt vi og spiste virkelig mye mat og hadde det moro med den.

Etter frokost var det en ny runde i hotellets spa-avdeling. Jeg foretrekker et godt russisk Banja, der det er tøft og svett og hett, spa blir litt for feminint med gode dufter og velvære, jeg er ikke helt hjemme der. Men Olia koste seg enormt, og det var veldig kjekt å være der med henne. Særlig likte hun det hun kalte «Bulk», det russiske ordet for «plask», cirka, bare at bulk er mer «bulk», som Olia forklarte meg. Og sånn som hun gjorde det, ble det veldig klart hva hun mente. Det var et lite basseng på kvadratmeteren med iskaldt vann, der bulket hun oppi mellom øktene i de forskjellige varmerommene. Hun viste for øvrig her fin stayerevne, og holdt ut lenger enn meg når det begynte å røyne på i badstu og damprom. Men så var det jo også jentete for meg…

Cirka klokken når det passet seg sånn skulle vi ut og møte slektninger. Mor liker å avtale klokkeslett, og gjorde det. Jeg liker å ikke være bundet av noe som helst, og gikk når vi var klare, Olia og jeg. Da hadde hun fått badet lenge, og vi kunne komme oss ut i byen for litt pizza og sosialt samvær. Det var med mors tantebarn, mine søskenbarn, og deres moderne konstellasjoner av barn og samboere. Olia fikk også endelig snakket med Andre, som hun lenge hadde gledet seg til.

Så var det teaterstykke og fest lørdag kveld.

Søndag var det på ny frokost. Den åpnet klokken åtte, og ikke klokken halv åtte, da Olia og jeg var nede. Vi benyttet sjansen til en siste seanse i spa-avdelingen, selv om også denne åpnet klokken åtte. Jeg var der bare lite grann, mens Olia var der lite grann lenger. Så var det frokost, på ny i enorme mengder, men nå var det begrenset av at vi også måtte gå. Mor ville veldig gjerne at vi skulle komme oss ut av hotellet klokken 1000, og det kunne vi jo godt gjøre. Klokken 0959 avsluttet vi frokosten, gikk opp og hentet koffertene, og var klare til å gå. Mor fant på et lite stunt med å tulle bort en øredobb en stund, så vi lot en buss gå fra oss på denne måten. Det førte bare til at vi traff akkurat på min gode venn, Martin, da vi kom ut til flyplassen. Han var der med kjæresten sin, og det var et opprør mot enhver sannsynlighetsberegning at vi begge skulle være på Værnes flyplass på samme dag og samme klokkeslett, all den tid han bor i Bergen, jeg på Ganddal.

Vi kom oss greit gjennom alle kontroller og greit hjem. Min søster, Tone, hentet oss, og måtte kjøre Olia direkte på jobb. Jeg ble så kjørt hjem, hvor jeg ikke har gjort noen ting spesielt frem til nå.

I Trondheim for teaterstykke

Nå har mor, Olia og jeg reist opp til Trondheim for å se et teaterstykke der jeg er medforfatter. Fyldigere poster kommer senere. Nå er det mat.

*

Og nå er det skriving av denne posten. Jeg har kommet hjem og det er søndag, men i tankene og i denne bloggposten er det fredag ettermiddag mot kveld. Mor og jeg har så vidt stukket bortom datamaskinene ved Britannia hotell i Norge, for å sjekke hva som har skjedd på nettet siden sist, og gi en liten oppdatering hvordan vi har det. Jeg rakk den gang oppdateringen som står øverst, rekker resten nå, og skriver som satt jeg ved hotellmaskinen og skrev.

Reisen til Trondheim var grytidlig i dag morges. 0615 gikk flyet. Selv om jeg som invitert av Trøndelag teater kanskje får reisen dekket, det vet jeg ikke, så valgte jeg det aller billigste flyet, enn om det var på et litt ugunstig tidspunkt. Det er ikke så veldig farlig. Når jeg først er på reise, liker jeg å komme tidlig frem, slik at jeg får mest mulig ut av den. Min kone Olia er hardcore på at det skal være aller billigst mulig, ethvert tidspunkt er greit nok, pris er alt, mens min mor nok gjerne skulle reist litt senere og betalt litt mer.

Uansett, det gikk veldig fint. Å stå opp klokken fire føles helt galt, kroppen skjønner ingenting, hva er dette for slags tøys? Vi fikk smurt oss noen brødskiver, Olia og jeg, og gjort siste rest av pakking og stell. Klokken kvart på fem stod mor utenfor, Tonje og Espen kjørte. Nygifte som de er kan de ikke være fra hverandre så mye som et øyeblikk når det ikke er nødevndig, begge to stod opp og var med på kjøreturen.

På flyet får vi kaffe, og da våkner i alle fall jeg. Olia snakker og snakker, og jeg hadde også litt aviser å lese. Det ble en fin tur. Så var det flybussen inn til Trondheim sentrum, med Olia i fyr og flamme over alt som er også på dette stedet i Norge. Satt av i Trondheim sentrum på riktig plass vil jeg finne frem til hotellet ved hjelp av eget hode og egen stedsans, mens mor vil spørre om hjelp og retning. Kombinasjonen gjorde at vi fant frem med en gang, og fikk sjekke straks inn selv om vi var veldig tidlige. Det var jo mer enn gunstig.

Så var det å forsøke å duppe av de timene vi hadde blitt frastjålet av nattesøvnen. Det tror jeg ikke ble særlig vellykket for noen av oss, man blir jo litt giret av å være på reise. Ganske snart gikk vi ned på hotellets godt kjente og mye omtalte spaavdeling. Der ble vi i timevis.

Etter dette ville Olia sove lite grann, eller hva det nå var hun ville, mens mor og jeg tok en tur ut i byen. Der fant vi mange forskjellige ting, mest av alt noe treningstøy å kjøpe til meg, Trøndelag teater og noe å spise. Nattergalen, het stedet, pizza og øl var menyen for oss, og jeg fikk også sjekket hvor Avant Garden lå på mobiltelefonens nettkart. Det er litt av noen tider vi lever i. Både at vi kan finne hva som helst på kart på telefonen, og at jeg skal få satt opp et teaterstykke jeg har vært med på å skrive, og at det blir satt opp på Avant Garden i Trondheim.

Da vi kom tilbake til hotellet var vi mette og glade, og også trette. Olia var imidlertid godt utvhilt, nå ville hun ut og kikke litt. Så da ble det ingen mer hvile på meg, da var det å komme seg ut en gang til. På ny gikk vi bort til Trøndelag teater, og sjekket og fotograferte teaterplakaten til stykket vårt. Det er helt merkelig å se sitt eget navn på en så flott plakat. Underveis kom vi også over 100 års jubileet til Nidar, med gratis utdeling av sjokolade og boller. Godt overskudd for oss.

Det er svært vanskelig å få Olia med på restaurant. Selv om jeg kan sette deler av regningen på foretaket mitt, blir norske priser mer enn hun vil akseptere. Så hun ledet an inn på Rema, der hun kjøpte for gode 180 kroner all slags mat og frukt og pålegg. Det ble jo ikke så langt unna restaurantprisen, men hun fikk jo mye mer for pengene.

Et glass vin før middagen.

Denne maten satt Olia på rommet og koste seg med, da jeg gikk ned for å spise middag på Hjørnets, hotellets restaurant, en av mange. For mor var dette inkludert i pakken hun ganske pussig hadde kjøpt, med middag og besøk på Rockheim inkludert i prisen.For meg var det sted å spise godt som noe annet. Etter maten blir det vin på rommet, og så er det i morgen det skjer med frokost på hotellet hele formiddagen, og urpremiere på teaterstykke på kvelden. Det kommer til å bli en opplevelse.