En lang, rolig kveld i Rusanivskaja-distriktet

Rusanivka er en kunstig halvøy på venstre bredd av elven Dnjepr. I Kiev renner ikke denne mektige elven som en bred flod, men som en mengde små og store sideelver mellom de mange øyene som er spredd her. Kanalen som gjorde det lille distriktet til en øy, ble bygget i Sovjettiden. Informasjonen både på engelsk og russisk Wikipedia er sparsom, og det kommer ikke frem hva som var poenget med å gjøre bydelen til en øy, i stedet for en del av fastlandet. Det gjør i hvert fall stedet ganske idyllisk, med vann og promenader på alle kanter.

Om sommeren forsøker jeg som regel å få oss til å reise hit ut om søndagene. Det er et fint sted å ta det langsomt på. I de aller siste årene har også restauranttilbudet tatt seg opp, særlig den georgiske restauranten som kom i år, gjør det attraktivt for oss. Med strender, lekeplasser og god plass for gående er det også barnevennlig. Dette er et ypperlig sted å være turist, ikke så anmasende som Hydropark, men likevel full av sydende liv og feriestemning.

Vi brukte ganske lang tid før kom oss av gårde i dag. Jeg hadde min sedvanlige morgentrening, men den fordømte forkjølelsen nekter helt å slippe taket. Da jeg kom hjem, var jeg mer interessert i å hvile, enn i å spise. Hva er det som skjer med meg? Dette er katastrofe.

Litt utpå dagen kom i hvert fall Irina og jeg oss ut på lekeplassen utenfor. Der var søskenbarnet Tasia med vennene sine, så dermed var det garantert Irina ville være opptatt for en stund. Og det trengtes, for inne var Olia og vasket og ryddet og ordnet. Da tar det alltid lang ting. Lang tid.

På et tidspunkt gikk vennene til Irina inn, og hun ble igjen alene på plassen. Med bøyd hode kom hun mismodig gående mot meg – dunkt! i vippen av jern de har satt opp her. Da var det bare å gråte, dette ble for mye.

Og jeg ringte til Olia, for å få henne ut, på telefon og på Skype – men hun hadde skrudd av lyden, og hørte ingenting. Det er som regel bare Olia som bruker Skype, og hun er logget på med sin konto på telefonen jeg nå bruker til mitt ukrainske sim-kort. Så når jeg ringer fra min norske telefon, med min Skype-konto, ringer det i min ukrainske, med hennes. Der svarer lille Irina, og gir seg i vei med å prate som bare et barn på tre-snart-fire-år og kan gjøre.

Til slutt må jeg rope på babusjka og søster Tanja på balkongen. Lekeplassen er rett utenfor leiligheten, så det er ikke lang vei. Det er lenger opp de fem etasjene, for å si det sånn.

Etter noen minutter kommer Olia ut, når hun forstår at vi venter. Hun er uansatt ferdig, sier hun. Snart etter sitter vi i buss 55, på vei over Patona-broen.

Eller Paton-broen, som den egentlig heter. På russisk kaller vi den Patona most, med genitiv a, og så har jeg tatt med meg denne over i norsk. Jeg kaller den «Patona broen». Det riktige er nok Paton, og jeg skal se om jeg klarer å skjerpe meg. Den er for øvrig oppkalt etter Evgenij Paton, den sovjetiske ingeniøren som midt  i den verste Stalin-tiden kom med ideen om å sveise sammen en bro over hele den brede Dnjepr-floden i Kiev, fra bredd til bredd. Det er den første broen i verden, i sitt slag, og med sine 1543 meter den lengste av broene i Kiev. Byggingen startet litt uheldig i juni 1941, få uker før den tyske invasjonen og den forferdelige krigen som fulgte. Den åpnet for trafikk 5. november 1953, samme år som Josef Stalin døde (han døde i mars). Så det er en bro med historie, dette. Som så mye i Kiev.

Få bryr seg om denne historien, nå. Folk har nok med sine egne liv, sommerens gleder, og hverdagens problemer. Promenaden i Rusanivka er flott laget til. Langs den er gresset grønt, lekeapparatene for barna er nye, og restaurantene står ikke noe tilbake for de man finner overalt i Europa og verden om dagen. Men de falleferdige betongblokkene folk her bor i, stiller en riktig kontrast til idyllen. Det er av og til snakk om vi skal kjøpe en av disse leilighetene her. De er så billige at vi kan gjøre det i forbifarten, men det kommer aldri opp som en seriøs mulighet. Vi har jo leiligheten i Petsjersk, og trenger ikke bo to steder.

Siden vi er inne på dette med bolig, og dette utvikler seg til en post med mer enn hva som skjer med oss, kan jeg ta med den litt uhyggelige måten enkelte boliger blir omsatt på nå om dagen. Det er pensjonister, uten sjanse til å holde på leilighetene sine, selv om de er gjeldfri, og har bodd der de bor siden Sovjettiden. Men de kommunale avgiftene er for høye til at pensjonen strekker til, og oppsparte midler vil alltid bevege seg ned mot null, særlig med inflasjonen Kiev og Ukraina har sett de siste 5-6 årene. Noen har dermed kommet opp med den briljante ideen at leiligheten selges, med oppgjør ved dødsfall. Kjøper forplikter seg til å overføre en fast sum i måneden til pensjonisten, frem til denne dør, og leiligheten blir kjøpers. Det er typisk pensjonister uten arvinger som benytter seg av denne muligheten.

Og så har vi kontrasten. Vi kan ta inn på georgisk restaurant, den vi synes er best i denne delen av Kiev, og bestille mat og drikke som om alt er gratis. I overskuelig fremtid vil vi ha en inntekt, vi har hus med gjeld som alle andre, men de norske lønningene gjør at vi ikke trenger å tenke på noe feriebudsjett her nede. Vi kan bare kjøpe alt vi har lyst på, alt vi klarer å få i oss. Jeg har spist en latterlig liten frokost, og vil kompensere nå. Så vi bestiller en meny, til komiske 449 ukrainske penger, hryvnaer, som det skrives, griven, som vi sier (årsaken er den spesielle russiske bøyningen for tall, og ukrainsk uttale der g og h går i ett), og får for det hvert vårt glass georgisk vin, zhinkali, hatsjapuri og hver vår kyllingrett. I tillegg bestiller vi mer vin, mer zhinkali, limonade til Irina, og mer limonade, og kompott. Samme hva vi gjør, blir det aldri mer enn norske hundrelapper.

Etterpå er vi mette og glade. Irina stikker innom en lekeplass, Olia sniker seg bort til en butikk, under påskudd av å skulle kjøpe kaffe. Jeg hjelper Irina på lekeplassen, og forsøker å få henne til å huske kunsten å hoppe fra en disse, eller huske, som østlendingene sier. Når Olia kommer tilbake, går vi bort til den lille stranden, den lille viken, der vi pleier å bade når vi er her.

Her får vi litt Øst-Europeisk kultur av en annen form. Det er satt opp klosser med psykedeliske mønstre og farger. Det er satt opp lys og kamera, tydeligvis et eller annet profesjonelt. Det er et stort crew. Og så stiger lettkledde unge damer opp på disse klossene, og danser til aggressive rytmer. Sånt ser man vel ikke andre steder? Veldig rart. Jeg blir stående nesten litt fjetret. Og Olia, stakkar, blir aldri så lite grann misunnelig – og lurer på om det er på tide for henne å farge håret?

Hun kan ta det helt med ro. Hun har ingen konkurranse for meg, ingen er i nærheten, hun er helt overlegen, suveren. Og det vet hun egentlig ganske godt, men så er det disse snikende følelsene og bekymringene da, som fornuften ikke alltid fungerer som et forsvar mot.

Irina og jeg har også vår badeaktivtet. Nytt denne gangen, var at hun holdt seg fast om halsen min, mens jeg svømte og dukket under. Det er spesielt, for under vann ser jeg ingenting, og Irina trenger å holde seg over til jeg kommer opp igjen. Hun må svømme litt, uten tilsyn. Det er ikke noe problem, hun kan det, og hun finner seg i alt, så lenge det er i vann. Et triks vi også fikk til skikkelig, for første gang denne dagen, var at jeg løftet henne opp med føttene hennes i håndflatene mine. Sånn at hun står helt rett opp og ned, i hendene mine, like over vannet. Ganske kult.

På hjemveien er det nødvendig pitstop, med is og juice, og et obligatorisk opphold på en av lekeplassene. Irina har ennå ikke skjønt konseptet med is, at den må spises for ikke å smelte. Hun har ennå den tanken at den kan spises «etterpå». Så vi må holde isen, mens hun leker. Sånn er mye is forsvunnet for oss.

Ikke at det gjør noe. Vi kommer oss til bussholdeplassen, der vår beste buss, nummer 118, kommer med en gang. Der er det vår vante konduktør, en av kjenningene til Olia, og de to får en prat på reisen hjem. Det er nå mørkt, og ikke lenge til leggetid.

En veldig lang spasertur i Kiev

I dag hadde Olia annet å gjøre, og ble ikke med meg på rundturen min. Jeg kompenserte ved å gå litt langt.

De siste dagers turer har vært fantastiske, men vi har alltid kommet litt sent i gang. Det samme gjelder meg, når jeg har gått alene. Jeg tilpasser alltid dagen etter måltidene, og et av de store spørsmålene er om jeg skal ta treningen i Hydropark før eller etter lunsj.

Det blir alltid etter. De som har fulgt litt med på instagram og tidligere års blogger, har fått med seg at jeg alltid blir servert store og tunge frokoster her. De gjør en strengt tatt mett til kvelden, om dette var dagens eneste måltid, ville ingen gått sulten. Jeg pleier være fullt ut ferdig med den, og ha pusset tennene, sånn mellom ti og elleve et sted. Et godt måltid tar jo gjerne en drøy time, såpass respekt bør en ha for et godt måltid

Så er det slik at de aller fleste restaurantene her nede har businesslunsj mellom 12 og 16, da er det meget gode tilbud hvor man får spist godt for trygt under femtilappen. Det er dumt å komme for sent til den. Det er også dumt å spise lunsjen for sent, for det blir jo middag til kvelden, også den rikelig.

Når klokken blir over tolv, som den gjerne blir før jeg kommer meg ut, er det like greit å ta lunsjen først, Hydropark etterpå. Sånn var det også denne dagen. Og siden jeg også denne dagen hadde spist tungt og var temmelig mett, tenkte jeg det var best å få gått et stykke før jeg var fremme ved restauranten. Slik gikk jeg på kryss og tvers i sideveiene mello Petsjersk (hvor vi bor) og Kresjtsjatik (hovedgaten), og oppover den, og videre til jeg kom til nordsiden av Kontraktova Plosjad (stedet Andrejevski nedstigningen går ned til).

Der gikk jeg inn på restaurant Kievskij. Det var første gang jeg var der, men jeg kommer gjerne igjen, for det var en utmerket restaurant. Businesslunsj kostet 40 hryvnaer, sjenerende billig for suppe, salat, ris og kjøtt. Det eneste å påpeke er at denne restauranten som het Kiev, og spesialiserte seg på ukrainsk mat, ikke serverte ukrainsk øl, og russisk øl bare på flaske, så hvis man ville ha tappet øl, måtte man ut med over 40 hryvnaer for et tysk merke. Det er jo litt spesielt.
image

På restauranten sjekket jeg kartet over Kiev på mobilen. Nord for Kontraktova Plosjad har jeg sjelden vært, jeg har bare tatt metroen videre til Petrovka, det fantastiske bokmarkedet som fort kan komme til å slite litt nå, som det er blitt mulig å laste ned bøker billig og gratis. Jeg liker veldig godt å gå nye steder, være der jeg aldri har vært, se mer, vite hva som er lenger borte, andre veier og i mellom. Etter å ha reist hit noen år, må jeg gå stadig lenger for å få sjansen til å bli kjent med noen nye steder. Her på nordsiden av Kontraktova Plosjad hadde jeg muligheten.

Nye veier

Så jeg sjekket kartet, fant en bro jeg kunne gå over, med en backupplan med en bro litt lenger unna, jeg kontrollerte at ved å gå først videre mot nord et stykke, så ta til høyre mot elven, så ville planen være trygg. Jeg vil aldri gå meg vill, elven er et stort og bredt hinder. Den vil jeg komme til før eller siden. Og der vil jeg et eller annet sted finne en bro. Den kan jeg forhåpentligvis gå over, og så er det bare å følge elven nedover på østsiden av den, til jeg kommer til Hydropark.

Dette var en flott og typisk plan. Det var ikke noe problem at målestokken på mobilkartet var ganske stor, slik at avstandene var større enn de så ut til, det er bare å gå litt ekstra. På øret hadde jeg et slags foredrag over en lydbok om avslutningen av den amerikanske borgerkrig, om hvordan det splittede nord og sør kom sammen igjen. Han som snakket var professor, men til det å være, var han altfor opptatt av muligheten for sørstatene å gå til geriljakrig, og gjorde et veldig stort poeng av at general Robert E. Lee valgte ikke å gjøre det. «His finest our», kalte han det. Drøyt sagt, til å gjelde Lee. For uansett hvor sterkt professoren forsøkte å gjøre det til en reell mulighet, så ville det være svært dumt, og helt utypisk Lee. Jeg tror spørsmålet var uaktuelt for ham, selv om det ble foreslått. Jeg har ikke noe i mot å gå litt lenger, og få hørt litt mer av alle foredragene jeg har lastet ned.

Verre var det da at jeg ganske snart havnet ved en ganske kraftig bilvei. Det var en av hovedveiene, inn mot Kiev. På venstresiden hadde jeg slitte, sovjetiske mursteinsbygninger, eller en jernbanelinje, på høyresiden ofte en mur, eller utsikt inn til et arbeidsanlegg av forskjellig sort. Det var ikke mye å se.
image

Men det var langt å gå. Så langt at jeg kom litt i tvil om min idiotsikre plan, jeg måtte opp med GPSen, og der sjekke at jeg var helt på riktig vei. Det var bare et stykke igjen.

Og da jeg kom frem til det jeg trodde var broen min, fikk jeg meg en skuffelse. Det var en jernbanebro. Umulig å passere til fots.
image

Videre over Moskvabroen

Å gå tilbake er nederlag. For meg som liker så godt nye og uutforskede steder, er det veldig dumt å tilbake dit man nettopp har vært, særlig når man er kommet så langt at alt rundt en vil være nytt og friskt. Jeg måtte videre, til broen lenger unna.

Den så ut til å være tung av biltrafikk. Og jeg så ingenting av noe som kunne være menneskehender, folk som gikk til fots. Var det utelukkende for biler, var det ingenting å gjøre ved. Da måtte jeg tilbake.
image

For å komme dit måtte jeg krysse en bilvei med tre filer i hver retning, og med tett trafikk. Det fantes også en bro å gå over, men det ville bety en dum omvei, og jeg så Kievianerne selv passere veien på denne måten, så da gjorde jeg som dem.

Med det fikk jeg se at broen – som var Moskvabroen – godt kunne passeres til fots. Det var fire felt i hver retning, alle fulle av biler alltid, men det var en liten passasje for fotgjengere ved siden av.

Det var skummelt. Moskvabroen er en hengebro, høyt over elven, og den ristet med alle bilene som passerte. I tillegg var det kraftig vind, svært kraftig, jeg tviholdt på posen med badetøyet mitt. Når jeg fotograferte, våget jeg meg ikke ut mot gjerdet ved kanten, i frykt for å miste et eller annet, og jeg klemte plastposen min sammen mellom beina. Jeg tok heller ikke mange bilder.

Det var en opplevelse å krysse denne broen. Jeg vil huske den.

På østsiden av elven

På andre siden av elven var det ikke lenger noe spørsmål om veien. Det var bare å gå tilbake. Det ville være umulig å bomme. Og alle veier ville være nye for meg.

Foredragsserien var nå kommet til freden mellom Sherman og Johnson, om mordet på Lincoln, om alt det som fulgte etter at general Lee hadde overgitt sin hær, og krigen langt på vei skulle være slutt. Professoren fortsatte å dramatisere, her var mye «hva hvis», og hele tiden lå dette med geriljakrig som en reell og farlig mulighet. Han skulle nok heller bruke tiden på hva som faktisk skjedde, enn på fantasifulle skildringer om hva som kunne skjedd.

For meg som var ute og gikk, skjedde det at veien på østsiden av elven ikke gikk så beint som jeg hadde sett for meg. Kanskje fantes en sånn bein vei, jeg fant den ikke. Jeg gikk på kryss og tvers, inn mellom boligblokker, over trikkeskinner, ofte vekk fra elven, dessverre.

Så dette tok lang tid. Det var blitt kveld da jeg endelig så blå vogner i det fjerne, det måtte være metroen. Kom jeg til den, skulle jeg ikke lenger, men følge den parallelt mot byen til jeg kom til Hydropark. Lenger øst enn metrostoppet Liboberezjna har jeg heller aldri vært, men dette stoppet kjenner jeg godt, siden det var nær dette stoppet skolen lå, hvor jeg lærte russisk første gang jeg var her. Men området rundt metrobanen jeg kom til nå, var ikke til å kjenne igjen.

Men det var ingenting å nøle etter, det var bare å følge linjene. Snart kom jeg til Liboberezjna, og snart deretter til Hydropark. Klokken var nå halv åtte.

Trening og hjem

Fra Hydropark og hjem er en time å gå. Det har jeg gjort så mange ganger, her er lite å knipe inn, jeg vil være hjemme tidligst halv ni. Og så skulle jeg jo vitterlig trene, det var derfor jeg hadde gått hit, om enn ad omveier.

Jeg prøvde å være rask, men det går sin tid. Man blir sliten, og trenger pause mellom repetisjonene.

Da jeg var ferdig, var det mørkt. I undergangen ved Dnjepr metrostopp så jeg ingenting, og det gjorde heller ikke de andre som gikk der. Det var helt mørkt.

Jeg gikk så fort jeg kunne. Det kunne jo hende de hjemme ville bli engstelige, og de hadde ganske sikkert laget middag. Foredragsserien om borgerkrigstiden gikk ut, jeg startet den neste, alfabetisk, om amerikansk utenrikspolitikk og diplomati gjennom tidene. Det hørtes ut til å være en annen standard. Her var det professor med tyngde som snakket, her blir det ikke noe tull.

Klokken 2230 var jeg hjemme. Der vasket Tanja trappen, i forberedelse til gjestene som skal komme i morgen. Alt var klart til det, skinnende rent og ryddig.

Det var også middag. Kjøtt. Skikkelig godt kjøtt, i mengder, i en skål der det også var tomater, sopp og løk. En kraftig rett, passende som avslutning på dagen.