Enda en morgen hjemme

Jeg bestemte meg for å vente med morgentreningen i den kalde luften her i Kiev til jeg helt har sluttet å hoste. Våren med sine tosifrede varmegrader fortsetter å være en uke unna. Værmeldingene forskyver seg, kulden klamrer seg fast. Hver natt er det frost, og nå en tidlig morgen er det 3 grader ute, skyet og grått.

Da Olia reiste ut til datsajen på mandag satt hun i bilen til en i fra Azov-bataljonen. Det var uklart om han hadde vært med dem å krige i Donbass, eller han bare støttet dem. Olia sa det var Azov-flagg i bilen, de er karakteristiske, med det ukrainske flagget og symbolet som ikke så rent lite minner om nazisistiske. Det var arbeidsfolkene hun hadde funnet til å hjelpe henne, som var slike ukrainske nasjonalister. De snakket bare ukrainsk hele gjengen.

Min kjære kone var litt ute av seg, da hun kom hjem. Ikke noe alvorlig, og ikke bare av denne grunnen, det er også stort stress for henne med mye penger hun må ta ut for å betale, og mye å styre og ordne. Selv om de er nasjonalister og snakker ukrainsk, snakker hun russisk. Selv om hun kan ukrainsk, kommer hun aldri til å bruke det. Azov-karen i bilen sa at hans plan var et Ukraina som var ukrainsk, ikke noe å gjøre med Russland, ikke noe å gjøre med Europa. Han er neppe den mest utdannede og beleste i verden, og har nok ikke fått med seg at Ukraina er avhengig av hjelp for å få det til å gå rundt. De er bankerott, og vel så det.

Samtalen kom også inn på Krim, han ville selvsagt ha tilbake Krim, det var ukrainsk. Olia er uredd som få, ikke redd for å gå inn i en diskusjon, heller ikke når hun sitter alene i en bil med en fremmed mann. De hadde nok en saftig diskusjon, der i bilen, og mens de arbeidet på datsjaen. Hun på russisk, han på ukrainsk.

Også jeg fikk en liten opplevelse av at alt ikke er som det skal i Ukraina, da jeg tok en tur gjennom sentrum med lille Irina samme dag. Lite er som det skal, hva man ser på overflaten skjuler hva som egentlig foregår. Fattigdommen er ikke synlig, folk går i ordentlige klær, det er flust av biler på veiene, man får inntrykk av at dette er en storby, der folk har det og lever greit. Men nesten hver dag ser vi folk komme og rote i søppeldunkene våre, mon det kan være noe der. Vanlige folk, ikke alkoholikere. Det gjorde vi aldri før.

Oppover Mikhaila Hrusjevskovo ulitsa langs Marinskij-parken i Marsjrutka så jeg også en demonstrasjon utenfor parlamentsbygningen. Det var satt opp telt i det ukrainske flaggets farger, blått og gult, det så ut til å være velfinansierte protester. Jatseniuk må gå, var meldingen. Nok nå med Jatseniuks tariff. Presset mot statsministeren er stort. Min gjetning er at det ikke er så viktig for de som trekker i trådene at Jatseniuk virkelig må gå av, men at han vet å oppføre seg og lydig gjør som han blir fortalt. Han lengter nok tilbake til tiden da vestlige statsledere i hopetall reiste til Kiev for å smilende la seg avbilde med ham. Det er en annen tid nå.

I Brussel var det terrorangrep i går. Det er ganske uhyggelig, selvfølgelig, med enda mer muslimsk terror. Europa ser overhodet ikke ut til å være i stand til å ta den diskusjonen som må følge. Få dager etter at hovedmannen blant de gjenlevende etter Paris-terroren ble tatt, er de i stand til å slå til på ny, og det i samme by som han oppholdt seg i. Det er også byen der både EU og NATO har sitt hovedkvarter, der makten er samlet. Mitt første skritt ville være at Europa innrømmet at vi har et problem, at noe har gått alvorlig galt for oss, og at tiden for enkle, ideelle løsninger for lengst er forbi.

I Kiev hadde de en original vri på hva dette kunne være. Sikkerhetssjefen i landet ville ikke se bort fra at dette kunne være del av Russlands hybride krigføring. Det må ha rablet for ham. Også vestlige journalister og menigmann er i ferd med å innse det, fra Ukraina kommer det mye rart, og det er ikke nødvendigvis samt selv om offisielle representanter for landet sier det. Europa må adressere sine reelle problemer, de er ikke Russland. Selv om Ukraina sammen med de baltiske landene og Polen til enhver tid er klar til å skrike at russerne kommer, så betyr ikke det at det er slik. Europa og NATO har gjort lurt i å ikke la Hellas styre sikkerhetspolitikken mot Tyrkia. Det ville være dumt å lytte til Pakistan for å gjøre seg opp en mening om hva India pønsker på. Men for Russland, gir vi megafon til landets fiender, og innretter vår sikkerhetspolitikk og våre budsjetter etter det. Det er veldig dumt, og veldig farlig.

Jeg har ingen illusjoner om at det vil bli noen endring i dette. Vi går inn i en tid med økte forsvarsbudsjetter og tegning av fiendebilder for år fremover. I stedet for å bli venner og allierte med Russland, skal vi på ny være fiender med dem og redde for dem. Det kommer aldri til å bli noe russisk terror på europeisk jord, de kommer aldri til å angripe noen av de baltiske landene, enn mindre andre land i Europa. De er ikke i krig med oss, og vil ikke være i krig med oss. De er ikke noen trussel. Trusselen og problemene kommer fra andre steder, og om det ikke blir håndtert skikkelig, vil det ta knekken på Europa som vi kjenner det i dag.

Vi får se. EU har et par folkeavstemninger nå fremover som vil vise hvor populære de har blitt. Nederland skal stemme over Ukrainas forhold til unionen, om det skakkjørte landet skal tilbys partnerskap, mens britene skal stemme over om de vil forlate unionen. Særlig den siste avstemningen er kritisk. EU har gapt over for mye og hatt for mange storslåtte prosjekter på en gang. Nå kommer regningen, og den har de veldig store problemer med å betale.

Da er det bedre å skrive om hyggeligere ting. Konsentrere seg om seg selv og sine. I vår lille familie blir vi nå friske, og kan begynne å fungere som vanlig igjen. Olia og jeg tok med vår vesle Irina i den lille, rosa vognen i vår. Den store blå er forsvunnet. Stjålet eller fjernet – hvem vet? Den står ikke i oppgangen lenger, som den gjorde. I den lille vogna sovnet veslejenta vår raskt, hun var nok veldig trøtt, det var blitt ettermiddag. Vi gikk nedover Lecu Ukrainka, uten noe egentlig mål om hvor vi skulle. Ved første regndråpe ville Olia snu og hjem, null stayerevne, ingen motstandskraft.

Vi snudde, og gikk oppover igjen. Mot oss kom en svart afrikaner, veldig mørk, ingen innblanding av hvite gener her, og han spurte oss på russisk hvor nummer 7a, var? Det var jo ganske spesielt. Det var blokken jeg bodde i vinterferien 2009, da Olia og jeg traff hverandre for første gang. I storbyen Kiev ville tilfellet at vi skulle bo i samme gate, jeg i nummer 7, hun i nummer 11. Det var klart det måtte bli oss. Den mørke afrikaneren fikk forklart hvor han måtte gå.

 

 

 

 

Toppmøte i Brussel og Durban

I Norge lever vi veldig godt for tiden, og i Roaland lever vi enda bedre. Her er økonomien smurt av oljepenger, som med dagens oljepriser gjør at vi kan bli veldig mye rikere og jobbe veldig mye mindre enn for bare noen få år siden. De økonomiske utfordringene i Norge går på å holde tilbake penger vi egentlig har, men som det ikke er så lurt å bruke, siden det vil gjøre oss fattigere i fremtiden. I Rogaland er utfordringen at det offentlige ikke er like søkkrikt som det private, slik at standarden på offentlige tjenester ikke svarer til de private forventinger. Private husholdninger sparer ikke på noe, så den eneste kontakten rogalands innbyggere har med sparetanken er i møte med det offentlige. Skoler, bybane, ryfast, hurtigtog, aldershjem, det skal bygges alt sammen, og fint skal det være. Vi er kanskje rikere enn Rogalendingene for hundre år siden, men vi har kanskje mistet noe sjarmerende på veien, når vi nå sitter og forlanger at vi skal få alt i fanget og at vi ikke skal jobbbe noe særlig for det.

Denne uken avsluttes to viktige forhandlinger. De ene er Klimaforhandlingene i Durban, i Sør Afrika, de andre EU-toppmøtet i Brussel. Begge omhandler svært kompliserte saker som kan få alvorlige konsekvenser om man ikke klarer å bli enige. For EU står Europas økonomi på spill, med veldig direkte konsekvenser for millioner av mennesker som kan bli berørt av arbeidsledighet, verdifall på leilighet og eiendommer, økte skatter og avgifter, konkurser og alt som egentlig følger med en dyp økonomisk krise. I Klimaforhandlingene kan konsekvensene være enda verre, om de verste prognosene slår til. Det vil bli temperaturøkning på jorden, og en rekke av områdene på jorden som nå er i balanse, vil få sin balanse forrykket. Det kan føre til en kjedereaksjon som gjør store områder som i dag er bebodd ulevelige.

Selv for teoretikere som står utenfor forhandlingene er det vanskelig å peke på hva en løsning egentlig kan gå ut på. Det er nesten fascinerende å lese fagøkonomene være uenige med hverandre. Problemet er at EU har innført en felles valuta, men ingen felles sentralbank. Det betyr at det finnes ingen sentral institusjon som kan justere kursen om økonomien kommer under press. En svak valuta er en fordel for eksportbedriftene, som kan produsere og selge sine varer billigere. En sterk valuta er en fordel for folks sparepenger. I Tyskland er man ikke interessert i å trykke så mange penger som grekerne trenger. Det vil føre til at nøysomme tyskere med oppsparte midler vil se sin beholdning mindre verdt, for at tøylesløse søreuropeere skal få finansiert sitt hodeløse overforbruk fra tidligere. Tyskerne har jo også et par episoder godt festet i det kollektive minnet, om hvordan det går når staten bare pøser på med opptrykte penger inn i systemet. Inflasjon er alltid en bekymring for dem som forvalter og har ansvar for et lands økonomi. I Tyskland er trusselen ekstra skremmende. De har opplevd hyperinflasjonen.

Så er det bare det at Tyskland også er med på seilasen de glade søreuropeere har fått eurolandene ut på. Grekerne er ikke i stand til å betale gjelden sin, den er allerede redusert med 50 %, og det etter atskillige milliarder var pøst inn i sluket i et fånyttes redningsforsøk. Det er klart, ingen investor med sunn fornuft vil finne på å plassere pengene sine i gresk statsgjeld. Da skal man i så fall ha skikkelig rente. Risikoen er enorm for at gjelden blir redusert enda en gang, og man kort sagt ikke får tilbake pengene sine.

Hadde det bare vært Hellas, kunne man kanskje leve med det. Hellas betyr ikke så mye, de klarer seg alltid på et vis og er ikke store nok til virkelig å kunne ødelegge for andre av betydning. Men situasjonen er faretruende lik i Irland, Portugal, Spania og Italia. Det er ikke snakk om at resten av Europa kan redde alle dem med puslepakker som er brukt på Hellas. Og skulle disse landene bli tvunget til å redusere gjelden sin, vil det bety alvorlige problemer for dem som har lånt pengene ut. Det er selvfølgelig banker og investorer, fond og institusjoner, noen av dem statlige, så dette vil få konsekvenser for langt flere enn rikinger det er lett å mislike. Jeg synes noe av det som er mest skremmende med denne krisen, er at i forrige krise som bare var for et par år siden, så ble bankene reddet med at statene gikk inn med store redningspakker – lån. Nå er det statene som har de finansielle problemene. Det virker ikke helt pålitelig å løse disse med enda større lån.

Den siste ideen som er lansert med en viss tyngde, er å kvitte seg med hele eurosamarbeidet, og la hvert land gå tilbake til sin egen valuta. Det blir foreslått som om dette ikke vil medføre noen problemer. Det vil selvfølgelig medføre noen helt forferdlige problemer. Og nå snakker vi ikke bare om at et av Europas største foreningsprosjekt i historien blir en fiasko, vi har kanskje lett for å glemme i vår fredelige tid at Europas stater opp gjennom historien gjerne har ligget i krig med hverandre, etter EU har ikke det vært noe spørsmål. Men problemene nå er mye mer enn prestisje, hvem i all verden vil være interessert i greske drakmer og italienske lire om de vil ha tilbake sin gamle myntenhet? Forretningslivet i disse landene vil lide katastrofe.

Jeg tror nok jeg er ganske tysk i mentaliteten når det gjelder disse spørsmålene. Jeg skulle bare sett at de hadde en større statsmann enn Angela Merkel ser ut til å være. Det ser ut til at hun blir sendt av gårde av rådgiverne sine dit pucken har vært, i stedet for hvor den er på vei, for å bruke et uttrykk jeg snappet opp på nettet forleden. Det er ingen andre enn tyskerne som kan ordne opp i denne krisen. Av og til er jeg fristet til å si som den greske forretningsmannen, at de skulle bare lagt hele Hellas og resten av Sør-Europa inn under Tyskland, så det ble litt orden i disse landene. Men det er klart, slike ord klinger ikke godt i munnen på en historiker.

Det er i morgen konklusjonen på EU-toppmøtet skal komme. Det må komme noe skikkelig, ellers er det bare å håpe at økonomene og finansmarkedene tar feil. Det bare det, at de har levert veldig gode argumenter på at de har veldig rett denne gangen. Vi har levd over evne, og mange europeere må nå akseptere noe som for oss i Norge og Rogaland er helt utenkelig, en fremtid med redusert levestandard. Det er jo noe som kan forandre livet til det verre, selge huset, ikke fordi man vil, men fordi man må. Og til en mye lavere pris enn man kjøpte det for, og uten at man med det får betalt tilbake lånet man har tatt opp på det.

I morgen kommer også konklusjonen på klimaforhandlingene i Durban. Disse klimaforhandlingene har år etter år vist seg som en oppvisning av stillstand. Etter optimisme fra 1992 i Rio de Janeiro og 1997 i Kyoto har det vel ikke skjedd så veldig mye, utenom at forventningene om at det skal skje noe har gått ned. Kanskje er ikke det så dumt. Mange av klimaavtalene som hittil har kommet i stand har vist seg forhastede. De har hatt åpenbare mangler og både urettferdige og ufornuftige konsekvenser, som for eksempel at rike bedrifter i i-land kan legge produksjonen til u-land og slippe unna hele klimaregnskapet. Kanskje skulle debatten gått grundigere inn på hvilken type avtale som egentlig vil være mulig, og hva slags avtale som er fornuftig, enn presset som har vært nå om at man skal komme opp med en avtale for enhver pris, og at det er kappløp om å kutte mest mulig for å bli populær. Det er ingen grunn til å vedta kutt i målsetninger, om de viser seg umulige å gjennomføre. Og det er ingen hjelp for kloden å finansiere kutt i eget land ved å flytte de samme kuttene utenfor landets grenser, sånn som vi liker så veldig, veldig, veldig godt å gjøre i Norge.

Det er en veldig spennende dag i morgen. Millioner av mennesker vil bli berørt av avtalene politikerne kommer frem til i morgen. Vi i Norge slipper unna. Vi er ikke med i eurosamarbeidet, og har vår oljerikdom til å stå i mot det meste som måtte kunne komme av økonomiske kriser. Vi synes kanskje tyskerne burde ordne opp her, men selv vil vi ikke bidra med en krone, selvsagt. I klimaet vil vi gjerne bidra, men helst på utstilling, spektakulært, så alle får se hvor flinke vi er. Vi betaler dyrt og bygger kraftlinjer gjennom naturen vår for å frakte gassen vår til Tyskland for å brenne den der, så tyskerne kan ta ansvar også her. I nyhetene kommer vi til å være opptatt av smørkrisen. For her i vårt land har vi surret det sånn til at vi tross alle pengene våre ikke engang er sikre på om vi får smør til jul! Enn om verden visste det.