Bryllupet til Tonje og Espen

I går giftet min søster Tonje seg med Espen Kirkeby. Han er hjertelig velkommen i vår familie. Dette er posten om hvordan bryllupet var.

Man skal lete lenge etter noen som var klar enn Tonje til å gifte seg. I hvert fall siden hun ble sammen med Espen, kvelden før hun reiste til Kiev for å være gjest i mitt bryllup med Olia, har hun hatt denne dagen som sitt soleklart viktigste mål. Hun har vært enestående fast bestemt på at dette skal lykkes. Og da Espen endelig fridde – endelig må ses i en relativ sammenheng her, de var sammen et drøyt år før de ble forlovet, – så var det straks etter offisielt på internett med nedtellingskalender og egen bryllupsblogg. Hun har satset og vunnet slik den som tenker «den gevinsten skal jeg ha», og tar den.

Kanskje trenger man forresten ikke lete så altfor langt for å finne noen like motivert og forberedt på bryllupet og ekteskapet som Tonje. Vi kan se rett bort på den hun gifter seg med, Espen, som vel egentlig bare ventet med frierit fordi han fullt ut forstår alvoret som ligger i det. Og vi kan se til mødrene deres, mor vår, og Siri, mor til Espen, som har lagt atskillige timer ned i planleggingen og tenkingen for å få alt vellykket og alle gjestene fornøyde og glade. Av alle bryllup jeg har vært i, har det sjelden vært knyttet slik spenning til det. Det var det siste bryllupet på vår side, Tonje er den minste, og siste som blir gift. Og det var det første på Kirkebys side, Espen er eldst og førstemann ut. At dette var den første virkelig store familiehendelsen som ble arrangert her hjemme etter at far døde gjorde det hele ekstra spesielt.

Brud gjør seg klar.

Her før bruden stelt håret sitt på den store dagen.

Så dagen kom planlagt og ventet og forberedt og dobbeltsjekket til aller minste detalj, her var ingenting overlagt til tilfeldighetene. Og alle rundt brudeparet var fra første stund innstilt på at verken Tonje eller Espen skulle gå glipp av en eneste av de gledene som følger denne store dagen.

Bryllupskjolen hadde Tonje kjøpt for månedsvis siden. Skoene var kjøpt enda tidligere, som om de var evige, kjøpt inn før Tonje ble født, det måtte være dem. Mor skulle være den som satte opp håret og kledde på kjolen. De hadde tørrtrenet flere ganger med å ta den på skikkelig, og ordne med håret som det skulle være. Klokken 1200 skulle vi være i bilen, seremonien skulle begynne klokken 1230. Klokken 0500 våknet Tonje. Ding!

Brud, brudekjole

Bruden, før avreise.

Mens Tonje satt og fikk håret stelt, ringte søster Tone for å sjekke at bruden var våken og at alt var i orden. Denne samtalen ble allerede for mye for Tonje, denne omtanken, og det at Tone sa at hun var ikke bare en god søster, men også en god venninne, det var så rørende. Hun brast i gråt. Siden sa hun hele tiden, «jeg må ikke tenke på Espen, jeg må ikke tenke på Espen, for da griner jeg bare». Det er «ikke tenk på månen» som er setningen, det skal være ganske umulig å unngå å tenke på noe man skal konsentrere seg om å unngå å tenke på. For Tonje et par timer før vielsen å ikke å tenke på Espen, det var ikke til å tenke på en gang.

Min kone Olia og for så vidt også jeg selv vil nesten alltid være en ukjent faktor i en planlagt ligning. Det er ikke mulig å planlegge noe fullstendig, når det involverer oss. Jeg vil jo alltid surre litt, tøyse litt, glemme litt og forveksle litt, jeg lever jo med den innstillingen at det er ikke så mye som er så veldig farlig. Og Olia har tatt med seg et herlig kaos fra Ukraina, med henne er det alltid et spørsmål om sinnstilstanden. Hun kan finne på hva som helst.

Brud og forlover

Et flott bilde av bruden og hennes forlover, Tonje og Ann Helen, før avreise.

Mor og jeg og Olia har bodd sammen hele sommeren, og lært oss godt å kjenne. En av tingene som skiller oss, er at mor er veldig nøye på klokka, man skal være ute i god tid og vite på forhånd når forskjellige ting skal se. Olia har et mildt sagt nonchelant forhold til klokka, det er svært sjelden hun ser på den, og hun forholder seg bare ikke til faste tider. Slik er det å leve sammen, det blir en del morsomme situasjoner. Men på bryllupet var det jo viktig å være på tiden, dette var mors store dag. Og hun måtte få lov til å slippe å stresse seg opp når hun ville være ute i god tid.

Jeg fikk vekket Olia klokken halv tolv, etter at hun hadde vært våken litt på morgenen, og sovnet igjen. Det må med at hun har sommerjobb et stykke unna der vi bor, så hun får nettene avkortet, og hun liker veldig godt å benytte mulighetene til å sove når hun har dem. Jeg hadde også gitt henne beskjed om at det startet klokken 1230, noe som var litt misvisende, siden hun måtte være ute av huset med mor klokken 1200. Plutselig hadde hun altså bare en halvtime på seg. Og vi hadde selvfølgelig ikke lagt noe klart kvelden før, uansett hvor mye Tonje og mor hadde minnet oss på at vi måtte gjøre det, de skjønte jo godt at det aldri kom til å skje. Så Olia dusjet og stelte og sminket seg, og fikk på seg det som var å finne frem av antrekket, det var jo strengt tatt det meste, først og fremst var det ekstra pynt og dingeldangel som manglet. De kom seg av gårde bare litt over 1200. Etter at mor hadde strøket dressbuksen min sånn litt før klokken 1200.

Og følget med Tonje og forlover Ann Helen og jeg, vi kjørte litt etter 1215, som planlagt. Eller som ventet.

Viselsen

Bryllup i kirken, kirkebryllup

Menigheten før bruden ankommer.

Jeg husker hvordan før jeg giftet med Olias søskenbarn Dennis snakket om dagligdagse ting mens jeg ventet på henne, og jeg prøvde å snakke med Tonje om det samme. I Russland kjører brudgommen sammen med bruden til vielsen, i hvert fall gjorde vi det. Jeg hentet min brud hjemme hos henne. I Norge er det som kjent i kirken man får se hverandre, i hvert fall for kirkebryllupet. Det var stor spenning da vi stod bak de lukkede dørene, og kirketjeneren stadig spurte oss om det var greit at han bare startet klokkene.

Det er spent stemning hos brudgommen og hans forlover i kirken før bruden kommer.

Til slutt gjorde han det. Barna i Nygård-familien skulle være med, de skulle gå inn først. De var nydelig pyntet av Trude, søsteren vår, og moren deres, og de var tydelig preget av situasjonens alvor. Så åpnet døren og vi gikk inn.

Kirkegangen, Brud, Bryllup

Det er Nygårdsungene som leder an da bruden og jeg kommer opp kirkegulvet.

Det var jeg som førte bruden opp til alteret, i plassen til vår avdøde far. Det var et sterkt øyeblikk for mange.

Brud, Brudgom, Kirkebryllup

Bruden blir overgitt til sin brudgom.

Både Tonje og Espen er habile kirkegjengere, og de hadde fylt opp det meste av sang og musikk og tekstlesning av venner og kjente. Tonjas nære venninne, Tarja, stod for det meste av sangen, backet opp av et band jeg mener å tro for det meste var venner av Espen. Mor leste dagens tekst. Det var sterkt alt sammen. Og Espen og Tonje så hele tiden nydelige ut der de satt og strevde med følelsene som overveldet dem.

Følelsesladet øyeblikk.

Så var det selve vielsesseremonien. De har etter hva jeg forstår tørrtrenet på dette også, som om de var redde for å si noe feil, og ende opp med å ikke bli gift allikevel. Det er likevel noe eget når det gjelder, og særlig Tonje måtte ta sats for å forsikre seg om at hun fikk stemme når hun uttalte sitt «JA».

Kysse bruden, Bryllupskyss, Brudepar, Kirkebryllup, Bryllup

Og så er de gift!

Min kone Olia oppfylte flott sin rolle som den uforutsigbare. Hun har russiske følelser, og gråt med tykke tårer på hvert eneste vakre punkt i seremonien, også både da vi gikk inn og ut av kirken. Hun syntes alle var enestående vakre, særlig brudeparet, selvfølgelig, og forloverne deres, som hun fotograferte flittig. Det siste sørget for litt ekstra underholdning for oss som klarte å slappe av med det. Olia har aldri vært i en vestlig kirke før, og visste ingenting om hva man gjør og ikke gjør i den. Plutselig forsvant hun, som barn gjør, slik Tone fortalte meg etterpå, og hun kunne vel egentlig dukke opp hvor som helst etterpå, for å fotografere litt i forskjellige vinkler. Det er klart, det blir fine bilder. Men det må ikke utarte med for mange som går og fotograferer i stedet for å se på, og de som fotograferer må ikke forstyrre. Jeg tror ikke Olia forstyrret.

Brudepar

Got him.

Pausen

Etter vielsen var det naturligvis mange lykkeønskninger og gratulasjoner. Mor lot sin normalt kledelige beskjedenhet komme i overkant til uttrykk her, da hun i stedet for å stille seg på foreldrenes naturlige plass ved siden av brudeparet, stilte seg langt nede i et hjørne og godt gjemt, fordi hun følte hun måtte gi plass til alle folkene som kom. Heldigvis var det en god gjest som skjønte hva det stod om, og sendte henne opp på gratulasjonsplassen igjen.

Brud, Brudebukett

Et vakkert og menneskelig bilde av bruden.

Olia og jeg hadde også en kanskje litt spesiell plass, her. Ikke at vi stakk oss frem, tvert i mot, jeg har aldri følt meg helt hjemme i slike formelle sammenhenger der alle hilser på hverandre og gratulerer hverandre og klemmer hverandre, men det var også Olias introduksjon til mange i slekten. Vi fikk aldri holdt et bryllup i Norge, som vi så kategorisk annonserte,  det ble med det vi hadde i Kiev. Det var veldig gøy og veldig skikkelig, men det var naturlig nok ikke så mange som var der.

Brudeparet i bilen

Her sitter de så flott i amcaren.

Slike problemer hadde ikke Tonje og Espen, så godt planlagt og vel forberedt alt var i deres bryllup. 85 gjester hadde de, så mange deltok i middagen. Nå etter vielsen stod de fleste på det som vel fortsatt må hete kirketrappen, selv om det streng tatt ikke var en trapp, og småpratet inntil brudeparet forlot området i en tøff kabriolet. De skulle fotograferes. Resten av selskapet var overlatt til seg selv frem til middag.

Amcar, Kabriolet

Standsmessig doning. Den som finner anledningen verdt å fotografere ansiktet til forloveren, Ann Helen, er BrendaLarry, et ektepar fra statene.

Mor, Olia og jeg reiste hjem til Gaupeveien. Olia så skikkelig flott ut i kirken, men hun hadde ikke fått gjort seg helt ferdig med å stelle seg. Kvinner og unge jenter har alltid noe mer de kan og vil gjøre med seg selv for å bli litt finere, for oss menn og unge gutter blir det fort stopp. En dusj, en dress – nok.

Brudepar kransekake

Dette brudeparet står på toppen av kransekaken.

Mor og Olia fremviste nå en forening i effektivitet. Mor smurte en kombinert frokost og lunsj, som Olia spiste mens mor fønet håret hennes. Jeg satt og finpusset talen jeg skulle holde til Tonje, og forberedte meg til toastmasterjobben jeg skulle ha.

Det var kjøpt inn og satt inn nydelige, blå blomster til middagen.

Vi måtte tidlig tilbake igjen til festlokalet, som var i kirkekjelleren, og dermed samme sted som vielsen hadde vært. Mor var i høyeste grad i festkomiteen, og kunne ikke godt la Kirkeby ta seg av alt mellomarbeidet alene.

Brudetallerken

Tonje Marie - bruden.

Det var ikke så mye å gjøre. Noen få gjester hadde kommet, eller aldri forlatt stedet. De satt og småpratet, og spiste av den serverte frukten og av grønnsakene som var satt frem. Olia og jeg gikk også og småpratet, i tillegg til at hun fotograferte flittig her også.

Toastmaster

Slik ser en toastmaster ut før han går på jobb.

Utenfor Frøyland & Orstad kyrkje (jeg tror det er det den heter) er det flott jærlandskap. Olia og jeg brukte også en tid der mens gjestene smått om senn strømmet tilbake. Da vi omsider vendte tilbake til lokalene var det omtrent allerede fullt, og snart etter ble brudeparets ankomst varslet. Festen var i gang.

Middagen og talene

Brudeparet ankom, tjukke av lykke, i den samme amcaren de hadde forlatt oss i. Nå var det mer klapping, mer jubling og mer fotografering. Akkurat her var det noe som kanskje ikke var innøvd eller tenkt på på forhånd, for på et tidspunkt ropte Tonje brud «Ke ska me gjør??» noe som også kanskje hørte til ritualet. Søster Tone kunne fortelle at også hun hadde lurt på hva hun skulle gjøre, når hun kom ut av bilen og alle stod der. De skulle ikke gjøre  så mye. De skulle komme, til stor jubel, som de hadde gjor.

Man kan lure på hva bruden vil uttrykke med dette ansiktet her og denne gesten.

Med brudeparet vel på plass kunne middagen endelig begynne, og flere av dem som for eksempel skulle holde taler kunne begynne å la nervene sige inn. Det er noe høytidelig med slike middager, og det skal det også være. Særlig tydelig var det denne gang at begge familiene ønsket så veldig sterkt at alt skulle bli veldig kjekt.

Dette er avdelingen for venner av brudeparet. Ann Helens kjæreste tydeligst, nederst til høyre.

Og det ble det, selvfølgelig. Det er ikke så veldig vanskelig.  Da alle endelig var på plass, først bruden, selvfølgelig, så resten, kunne mor ønske velkommen, og etterpå overlate ordet til meg som skulle være toastmaster. Jeg kjenner naturligvis min egen familie veldig godt, og vet hvordan vi vil ha det, men det var mitt første møte med Kirkeby så jeg måtte føle meg litt frem der. Jeg visste Espen ønsket et verdig bryllup uten for mye tull, og prøvde å holde meg til det med korte og greie introduksjoner til hver taler, og ikke for mange sprell. Ellers var det jo også en meget takknemlig forsamling, der ingen gjorde seg vanskelige og alle sørget for at alt fløt fint like inn til mål.

Brudeparet er også spent før de skal inn og spise mat. De siste formaninger får de av mor.

Mor var den første ut med tale, allerede mellom forrett og hovedrett. Jeg visste at hun var veldig spent, det var jo veldig blandede følelser for henne, godt med at det var så kjekt at Tonje blir gift med en mann også vi liker så godt, men vondt med at vår kjære far ikke fikk være med på å oppleve det. Akkurat denne delen av talen var hun redd for om hun kom til å klare å komme gjennom, men det er for mor som det er for mange: Styrken kommer når man trenger den. Mor holdt en svært flott og gripende tale, og fikk også uttrykt mye av det hun ville si i den vakre sangen hun hadde skrevet. Den kom helt til sin rett når den ble sunget i denne forsamlingen.

Brud, Brudgom, Brudepar, Tale

Slik ser en brudgom ut før han skal holde tale.

Den neste som skulle ut og holde tale var brudgommen Espen, mellom de to serveringene av hovedretten. Han var nervøs, dette betydde mye for ham. Han hadde en tale helt fri for krimskrams, den gikk rett i kjernen av det brudgommens tale i bryllupet skal inneholde. Den henvendte seg til foreldrene på begge sider, med hjertelig takk for at han og Tonje hadde blitt tatt så godt i mot. Deretter henvendte han seg til sin elskede brud, og brukte ord som ene og alene skulle uttrykke hvor mye hun betydde for ham. Her var ingenting av at han skulle vise seg frem som en god taler, eller vise seg på noen som helst måte, her holdt han opp og frem bruden som den som var verdt all beundring og takknemlighet. Det var en mektig tale som gjorde inntrykk på alle.

Brudgommens tale

Det er ikke bare i ordene innholdet i en tale kommer frem. Her ligger budskapet tjukt utenpå Espen.

Jeg kan ikke ta alle talene i detalj, selv om de alle utmerket seg hver på sin måte. Ann Helen, forloveren til Tonje, vet jeg ikke liker seg når hun skal stå frem og være midtpunkt i oppmerksomheten, hun hvilte seg som så mange andre på lapper hun hadde skrevet og holdt i hånden. På lappene hadde hun imidlertid fått skrevet ned mye sant, mye gripende og mye morsomt. De er jo to venninner som har gått gjennom en del, de som kjenner historien vet hva det er, og for resten skal vi la den ligge. Det var en flott tale Ann Helen holdt. Espens forlover, Steinar, hadde en lettere jobb. Han er naturlig sjarmerende, og finner lett ordene, han er en taler rett og slett, som han også selv påpekte. Det er også kjekt å se på talere som koser seg når de snakker. Steinar gjorde forresten et godt inntrykk fra første stund vi så ham i kiren. Han virker til å være en god mann, som de sier i Bergen.

Tonjes forlover, Ann Helen, holder tale.

Mor til Espen holdt den siste talen før pausen mellom middagen og desserten. Hun så ut til å være tryggere på det enn vår mor, med det at hun virket som hun visste akkurat hva hun ville si, og ikke bekymret seg så mye om den ville bli for lang eller ikke ville falle i smak. Jeg tror vel jeg kan si ganske kategorisk at mødre generelt ikke er noe å frykte her, det er fedre som kan henfalle til lange og eiendommelige familietaler, de har gjerne overdrevet tiltro til egne talegaver. Mødrene undervurderer dem. Kanskje var det derfor far til Espen ble holdt borte både fra taler og sanglaging? Han gjorde seg godt bemerket på andre måter, og virket til å være en riktig hyggelig kar som lignet veldig på Espen. Og moren – eller Siri, som hun heter – fikk sagt det som var å si om Espen og hans oppvekst. Det var kjekt å høre på henne.

Pausen mellom hovedrett og dessert brukte jeg til å tusle rundt omkring bak kirken i ensomhet, slik er det før jeg skal gjøre en opptreden. Da går jeg gjennom hva jeg har å si. Nå skulle jeg holde en tale for Tonje. Det var en tale som betydde litt. Jeg hadde mye jeg ville sagt, og siden jeg tok opp alvorlige tema, var det viktig at den ble skikkelig. Jeg ønsket å få frem Tonje og det forholdet jeg har hatt til henne, det var jo en tale fra meg til henne, men jeg ønsket også å få med litt om mitt forhold til Olia, siden jeg aldri har fått holdt noen bryllupstale for henne her i Norge. Jeg var derfor nødt til å si noe om mitt syn på ekteskapet, og hvor glad jeg er for at Tonje og Espen deler dette synet. Til slutt måtte jeg ta opp tråden med at vår far er død, og alt vi har måttet overvinne som følge av dette, men at vi nå sitter her, gift begge to, vi har greid det. I dette siste ville jeg også involvere mor.

Det var kort sagt litt av hvert. Og jeg var førstemann ut, straks vi kom inn fra pausen. Etter meg var det søstrene mine, først Trude, så Tone. Trude utmerket seg for en gangs skyld med en liten tabbe hun hadde gjort. Da hun giftet seg med Lars var Tonje like gammel som Daniel er nå. Den gang turte ikke Tonje holde tale, naturlig nok, 9 år gammel, men hun skrev noen fine ord ned på en lapp hun leverte dem etterpå. Den hadde det vært fint å lese opp, fant Trude ut under en av de andre talene, lenge etter det var for sent. Det hadde vært kjempegreier å vite hva Tonje den gangen mente om ekteskapet, og om Trude og Lars. Tone åpnet som vanlig slusene når hun skulle holde tale, og lot ordene strømme ut rett fra hjertet, jeg hadde nær sagt i form av følelser. Sjelden ser vi talere så følelsesmessig involvert i sin egen tale, over hele registeret, smil, latter og flere typer gråt. Jeg synes det er veldig bra, og beundrer Tone for dette.

Etter dette var det ingen flere taler. Det var bare verdensberømte i alle våre selskap Trine og Bård, som skulle ha takk for maten talen. De legger veldig press på seg selv med stadig mer kreative innslag og kombinasjoner av innslag, og finurlige måter å få matrettene å passe inn i finuerlige historier på, og jeg bidro som toastmaster med å øke dette presset med å introdusere dem som det de var – verdensberømte hos oss.

Brud, Brudgommens tale

Et ekstra bilde av brudommens tale. Han er jo staut og fin der han står.

Festen etterpå

Så kunne alle slappe av. Det var ingen flere taler, og arrangmentskomiteen som først og fremst var brudeparets mødre, hadde allerede fått alt som var viktig vel i havn. Treretters middag vra spist, alt hadde gått bra, alle var fornøyd.

Skuldrene ble senket, om de ikke var blitt senket tidligere. Det var ønske om å ta bilder av forsamlingen, og slike ønsker skal man jo etterkomme. Slike ting tar alltid tid. Det gjorde det denne gangen også. De som ikke var med på bilder, var inne og snakket. Det er mange i slekten vi sjelden ser, her hadde vi sjansen til oppdateringer og minneforfriskninger.

Plutselig var klokken 2315. Det er jo som man vet ingen tid i et bryllup, men jeg hadde fått det for meg at brudeparet skulle hentes klokken 2400, og jeg videreformidlet også denne desinformasjonen til noen av gjestene. Det ble derfor plutselig litt veldig liten tid, med tanke på at kakene ennå ikke var satt frem, og det gjensto underholdning som ennå ikke var påbegynt.

Nåvel, brudeparet skulle ikke hentes på noe bestemt tidspunkt, de skulle forlate festen når det passet dem. De hadde brudesuite bestilt, og ville vel egentlig bli på festen så lenge vi klarte å holde på dem. En brudesuite er jo også fristende.

Det ble litt hektisk, selv om jeg tror kanskje at det egentlig kanskje bare var jeg som følte på dette lille hektiske, siden jeg sånn halvveis fremdeles var toastmaster, og hadde et par underholdningsinnslag å introdusere. Det gikk seg veldig fint til. Bryllupskaken ble båret inn og skåret opp til stor oppmerksomhet, alle ingridienser var med, inkludert triksene med å kjøre skjeene inn i hverandres munn på kryss og tvers av hverandres armer. Etterpå var det en million andre kaker å fordele på en stappmett forsamling.

I mellomtiden hadde også Siri blitt klar med bilder å vise fra Espens barndom og oppvekst. Underholdningen kom også i gang. Jentelaget til Tonje før bryllupet hadde filmet og redigert sammen en liten musikkvideo fra alt de utsatte henne. Tonje hadde jo skuespiller som en mulig karrierevei, og slapp veldig godt fra det. Det var morsomt og skikkelig. Liv Bente og Anne Kari fikk sin lille tale mye senere enn de var forespeilet, det var min feil, men det så ikke ut til å gjøre dem noe. De hadde en fin ide om å dele ut sjokloade for alle gode egenskaper Tonje hadde, og for å ta dem tilbake igjen av andre grunner. Til slutt fikk Tonje uansett hele esken.

Artig nok hadde vi søskene til Tonje også planlagt et lite innslag. Jeg var imidlertid litt stresset over at vi hadde gått over tiden jeg hadde sagt til mange, og at vi i Salen-familien hadde tatt ganske mye oppmerksomhet gjennom hele kvelden. Vi kunne godt droppe hele greiene. Det var mor som overtalte oss til å la være. Og det var lurt, for innslaget vårt falt godt i smak. På humorbloggen min har jeg lagt teksten til sangen ut. Det er en sangtekst som står seg mot kritisk lesning og litterær analyse. Blant mange finesser vil jeg selv trekke frem opptakten til siste refreng, der det ender opp med en mulighet for tolkning om at det rett og slett er alle fuglene som leverer dette refrenget. Det står i fin kontrast til det kraftfulle uttrykket dette siste refrenget krever i fremføringen. Sjekk selv i Koss kan du la dette skje?

Steinar forlover demonstrere nok en gang sine talegaver da han viste og forklarte hva Espen hadde gått gjennom i tilsvarende lag som Lene og Tarja viste for Tonje. Guttelaget hadde imidlertid ikke film, men foto, men Steinar loste det likevel og selvsagt morsomt i havn.

Dermed var det hele over og brudeparet var like lykkelige som det var planlagt de skulle være. På begge sider av slekten var det bare fornøyde tilbakemeldinger, noe vertskapet skal ta som et skikkelig kompliment, all den tid det som vanlig er i bryllup var en sammensatt forsamling til stede. Her fant man en måte å gjøre det på som gjorde alle glade, og brudeparet gladest av alle. Slik skal det også være.

Opprydningen etterpå

Med brudeparet reist fra festen går luften gjerne noe ut av selskapet. Tilfredsheten lå tjukt utenpå både Tonje og Espen da de takker for seg og forlot selskapslokalet, de hadde en bryllupssuite på Vatne som forståelig nok til slutt lokket mer. De gamle og helt små forsvant snart etter, Daniel, Sofie og lille Benjamin hadde jo vært med på det hele fra start til mål, og familien Nygård som de er en del av hadde snedig planlagt en tur til Lysebotn søndag morgen, skikkelig morgen, med BrendaLarry. Selvsagt måtte de gå.

Mer eller mindre var det nå ryddemannskapet som overtok. Det var mange å la seg imponere av her, jeg vil trekke frem Olia, som like før hadde vært trøtt og sliten og lurt litt på når det var slutt, men som når ryddingen var i gang deltok for fullt like til det var gjort alt hun overhodet kunne gjøre. Brudeparets mødre må selvfølgelig trekkes frem, de var ansvarlige for festen og tok selvsagt fullt ansvar for ryddingen også. Både Trude og Tone må beundres, mine søstre. De deltok begge fullt ut i ryddingen, selv om begge hadde gjester hjemme som ventet, og begge hadde hver sine grunner for heller gjerne å ville være med dem. Brødrene til Espen deltok også, «skiftet til arbeidsklær», som jeg hørte en av dem si, og bar og stod i.

Jeg deltok imidlertid ikke. Jeg anså at jeg hadde gjort mitt under selve festen, og det ble stilltiende akseptert. Slik fikk vi alle gjort det vi er flinke til. Og det var veldig godt for meg å få lov til å tusle litt rundt og koble litt av.

Ryddingen varte helt frem til klokken nærmere tre, gode to timer. Jeg synes det er imponerende å ordne og styre så lenge midt på natten etter en fest. Det var imidlertid nødvendig, siden kirken skulle brukes til normale kirkeaktiviteter dagen etter, som var en søndag. Det ville ikke ta seg ut om det var rester av bryllupsaktiviteter da menigheten kom.

Det er veldig gode grunner for å være veldig godt fornøyd med denne dagen for alle som var med på den. Det var mange som la ned en eller annen innsats for at denne dagen skulle bli så kjekk og minneverdig som bare mulig for de to viktigste i den, Tonje og Espen, og i dette er konklusjonen entydig: Det klarte vi fullstendig.

Jeg er veldig glad Tonje og Espen fikk en slik flying start på ekteskapet sitt, og ønsker de skal holde seg der oppe så lenge som mulig, også når hverdagen kommer. Det er veldig fine folk som kommer til å få et godt hjem og et godt liv. Jeg ønsker dem all mulig lykke, og er selv glad for at jeg får være med og ta del i den.

Et enestående vakkert bilde av bruden, det vakreste av dem alle.

Bildene i posten er tatt av min kone, Olia. Dessverre gikk vi tom for batteri i kameraet, så det er utenom et av forloveren Ann Helen mens hun taler til Tonje ingen bilder etter talen til Espen.

Advertisements

Bilder fra bryllupet

I dag kom de offisielle bildene fra bryllupet. Min vakre kone har møysommelig lastet opp 32 av dem, og tar jeg ikke feil, skal de være mulige å finne her. De er lastet opp på Flickr.
 
Jeg laster også opp noen. Nederst i posten finner dere lenker til ytterligere bilder, og til posten som beskriver hvordan bryllupet forløp. Også den er selvsagt spekket med bilder.
 
Mor og Tonje sommerfriske i limousin. Mor og Tonje sommerfriske i limousin.
De har gjort noe i photo shop slik at jeg ser skikkelig forelsket ut. De har gjort noe i photo shop slik at jeg ser skikkelig forelsket ut.
Moren hvisker noen siste ting i øret til kvinnen som skal overta hennes sønn. Moren hvisker noen siste ting i øret til kvinnen som skal overta hennes sønn.
En alvorsstund før bryllupet. Var det noe mor sa, tro? En alvorsstund før bryllupet. Var det noe mor sa, tro?
Hva alvoret enn var, virker det nå til å være over. I alle fall for min del. Hva alvoret enn var, virker det nå til å være over. I alle fall for min del.
Olias mor og kusine, Olia og meg. Ingen tvil om at jeg er gladest. Olias mor og kusine, Olia og meg. Ingen tvil om at jeg er gladest.
Olia med sin lille familie, mor og søster. Olia med sin lille familie, mor og søster.
Vi har sagt ja! Vi har sagt ja!
Selv om Olia behersker både russisk og ukrainsk, ser hun ut til å konsentrere seg veldig med å skrive under riktig. Selv om Olia behersker både russisk og ukrainsk, ser hun ut til å konsentrere seg veldig med å skrive under riktig.
Vi har giftet oss, og nyter vår champagne.
Vi har giftet oss, og nyter vår champagne.
Det er alltid noe ekstra når man har papiret i hånd. Vi er gift! Det er alltid noe ekstra når man har papiret i hånd. Vi er gift!
Det er mye å lese ut av ansiktsuttrykkene her. Jeg ser ut som jeg virkelig har fått større uttelling enn jeg fortjener, Olia og mama Irina er i sine russiske følelsers vold, og mor ser ut som om hun i alle fall ikke skal gjøre noe galt. Det er mye å lese ut av ansiktsuttrykkene her. Jeg ser ut som jeg virkelig har fått større uttelling enn jeg fortjener, Olia og mama Irina er i sine russiske følelsers vold, og mor ser ut som om hun i alle fall ikke skal gjøre noe galt.
Mor er veldig fin i dette bildet her. Alle skåler over at vi har giftet oss. Mor er veldig fin i dette bildet her. Alle skåler over at vi har giftet oss.
Det er mye glede inni de lukkede smil... Det er mye glede inni de lukkede smil…
Herre min hatt for en skjønnhet... Herre min hatt for en skjønnhet…
 
Olia og jeg
Det er av og til virkeligheten står helt på linje med det som ikke er til å tro.
Kom... Kom…
 
Jeg ser overhodet ikke ut til å være skremt med tanke på fremtidsutsiktene sammen med Olia. Jeg ser overhodet ikke ut til å være skremt med tanke på fremtidsutsiktene sammen med Olia.
Olia er allerede i ferd med å legge planer for fremtiden. Olia er i alle fall allerede i gang med planleggingen.
Bildet er tatt i utvendig skygge og innvendig sol. Bildet er tatt i utvendig skygge og innvendig sol.
Her er vi alle samlet hele brudefølget. Før musepekeren over bildet for å se navnene. Her er vi alle samlet hele brudefølget. Før musepekeren over bildet for å se navnene.
Bruden Bruden
Dette er favorittbildet mitt.       Nydelig.
Enda flere bilder kan dere finne i denne bloggposten fra min søster, Tonje. Historien om bryllupet finner dere i denne posten her.
 

En begivenhetsrik juni

Denne posten er skrevet i ettertid, ganske godt i ettertid til og med, men det slo meg etter hvert at juni var en ganske begivenhetsrik måned for meg. Det var en utrolig måned, egentlig. Det var mye nytt som skjedde, mange ekstreme ting, fra jeg for første gang i mitt liv gikk til betalt time hos legen, og øyeblikkelig ble lagt inn på sykehus, også det for første gang i mitt liv, selvsagt, til jeg mot slutten av måneden reiste ned til Kiev og min Olga Jurijevna for å gifte meg med henne, noe jeg også gjorde under stor stas den 27’de.

Jeg har skrevet mye om alt allerede her på bloggen, men vil ta den reflekterte versjonen nå. Jeg ante jo ved inngangen til juni ingenting om at jeg alvorlig led av blodmangel, og bare skulle tatt øyeblikkelig pause fra alt. Tvert i mot var jeg like aktiv som alltid, opprettholdt blogger og skrev på andre ting, leste mine sider på russisk i Anna Karenina, planla bryllup og snakket i timevis med min blivende kone hver dag  på skype, og hadde den vanvittige uken med å komme hjem fra Kiev sent mandag kveld/natt, full jobb 8 timer undervisning tirsdag, skrive manuskript, lære det og servere det onsdagen på Rick’s, skaffe tall og fylle ut selvangivelse torsdag, og reise til bryllup for å være toastmaster fredag grytidlig morgen. Den helgen var siste før juni.

Og da juni begynte var jeg mest opptatt av at jeg hadde fått unna alle plikter utenfra som hang over meg, nå kunne jeg konsentrere meg om mine ting, og om jobben, selvsagt, jeg var jo hele tiden i full jobb som lærer. Onsdag var jeg hos legen med frykt for at jeg hadde høyt blodtrykk. Da jeg ikke hadde det, spurte jeg om jeg nå kunne begynne å trene igjen, og om det ikke var mulig for meg å løpe Stoltzekleiven. Da legen sa ja til det, løp jeg Stolzekleiven torsdagen, før jeg ble lagt inn på Haukeland fredagen. Da fikk jeg plutselig enda mer å tenke på. Vi er nå kommet til 5. juni.

Blodoverføring, Haraldsplass

For en lærer er det absolutt verst tenkelig å bli innlagt i juni når karakterene skal settes og eksamene avholdes. Jeg hadde heller ikke fått lansert nyheten ordentlig om at jeg skulle gifte meg. Det hadde jo heller ikke blitt ordentlig klart før to helger tidligere, og ukene i mellom hadde vært ekstremuker. Jeg tenkte dessuten stort sett på min kjære kone, og på at jeg elsket henne enormt. Det eneste jeg fryktet der på sykehuset, var at hun skulle forlate meg.

Mitt opphold på sykehuset ble heldigvis kort. Etter påfyll av to poser blod var hemoglobinnivåene mine tosifrede, og jeg kunne bli utskrevet lørdag kveld. Da gikk jeg hjem, spaserte på føttene mine, og hadde meg et lite måltid middag, før jeg skypet med Olia og informerte henne om hva som hadde skjedd. Hun var sporenstreks klar til å avlyse hele bryllupet, fordi  hun hadde lenge ment jeg var for tynt, og ville ikke ha noe av at jeg lot være å spise, bare for at jeg skulle bruke penger på bryllup. Hun er sjelden redd for de aller største konsekvenser. Og passer således godt med meg, som vanligvis er mer dempet, og synes verken det aller største eller det aller minste er noe videre å ta på vei for. Jeg forklarte henne hva sykehusoppholdet gikk ut på, og vi ble raskt enige om at bryllupet ikke stod i fare, og at ingen av oss således hadde noe å frykte.

Resten av ukene i Norge ble vanvittige. Jeg skulle være sykemeldt, og samtidig skjøtte mine plikter som lærer, jeg skulle i alle fall være sensor. Og det resulterte jo at jeg i hele sykdomsperioden arbeidet godt over 100 %, for jeg hadde jo så mye å ta igjen etter ekstremukene. Bare skriftlig sensor i norsk dreier seg jo om 180 stiler som skal rettes, kommenteres og bli karaktersatt. Heldigvis har jeg en styrke i å få arbeid unna.

Og jeg holdt det også gående med festligheter. Det var avlsutningsmiddag med skolen onsdagen, jeg var med, og lørdag var det fest med Bergen Stand up, jeg var med som bare det, og søndagen var det opp og gå til Ulriken med ubegrensede mengder vin og mat. Det faller meg veldig vanskelig å ta det med ro.

Ulriken09, Martin

Uken som fulgte var sensoruken, jeg gjennomførte alle mine oppdrag. Jeg var også på en avslutningsseanse for sommeren med min gode venn Martin, vi måtte jo drikke opp resten av vinen fra turen, og jeg måtte informere ham ordentlig om at jeg nå reiste til Kiev for å gifte meg. Bloggene var skadelidende i perioden, det må sies. Og jeg brukte veldig mye tid på å snakke med venner og kjente om hva som var skjedd, og hva som skulle skje, og jeg måtte ha noen runder med mor og familien, for det viste seg at jeg fikk innkalling til den siste legeundersøkelsen etter at jeg skulle ha reist til Kiev. Og ingenting tok selvfølgelig så mye tid som min kjære Olia, timevis hver dag.

Mandag 22. juni fikk jeg innkallingen til en undersøkelse for endelig å få slått fast hva det var som var galt, og som gjorde at jeg mistet så mye blod at jeg måtte få nytt, mandag 22. i en uke jeg giftet meg den 27’de i Kiev. Jeg kunne utsette reisen, utsette bryllupet eller utsette undersøkelsen. Det var også inni her nødvendig å få noen dager permisjon fra jobb. Det var i det hele tatt mye som stod på.

Gudskjelov fulgte jeg mitt ubekymrede instinkt, og reiste selv om ikke alt med sykdommen var avklart. Jeg hadde innhentet råd både her og der, og mor hadde forhørt seg på legekontoret hvor hun jobbet, informasjonen var sprikende, men sprikende informasjon er ikke nok til å risikere et helt bryllup. Jeg reiste, jeg reiste ned til min kjære Olia.

Og det nede i Kiev forandret selvfølgelig livet seg. Der var det ikke mer jobb og plikter og snakk, der var det bare planlegging av bryllup og avslapping, det første mer enn det første, og de lave blodverdiene ble ikke snakket om i det hele tatt. Og hvorfor skulle man vel det, de var antagelig på vei oppover? Denne uken var bare fylt av det helt vanlige stress og forventning et bryllup i Kiev innebærer. Det var bare et lite tidspunkt der hele bryllupet stod i fare, noe det ellers hadde gjort rett som det var, i alle fall følelelsesmessig. Vi var aldri sikre på at det ville gå i orden før alle papirene og registreringene var i hende, og da det endelig ble gjort i mai, ble jeg syk i begynnelsen av juni. Mot slutten av juni var det imidlertid på stell.

Olia med ring, hender

Slik gikk det altså til at jeg giftet meg. Fredag 26. juni kom min kjære familie til Kiev. Fra da av var bare sikkerhet og velstand. 27. juni ble bryllupet avholdt, og jeg var en gift mann. En måned med sykehusopphold, full jobb og bryllupsplanlegging var helt greit gjennomført. Venner og kjente har sagt meg at det alt sammen gikk lovlig fort, og det er jeg enig. Det gikk fort og riktig alt sammen, og det var veldig kjekt å ta del i det og å være meg. Slik har jeg også tenkt å la det fortsette. Nå har jeg til og med en kone å la det fortsette med. Nei og nei resten av livet kommer til å bli artig!

Mitt russiske bryllup i Kiev!

 Olia og meg

Så har det altså hendt. Jeg har giftet meg, og jeg har giftet meg i Kiev i et vaskeekte russisk bryllup. Her manglet ikke på noen ting, her var whisky og vodka, mat fra Kaukasus, kjøring i limousin i timevis, fotografering over hele Kiev med brudefølget på slep, en vakker ukrainsk brud av nobel russisk avstamming, en norsk mann som var jeg, og ubegrensede mengder mat og drikke gjennom hele dagen. Ingenting av det jeg har skrevet er usant. Her kommer posten til glede for alle dem som vil vite hvordan et ordentlig russisk bryllup foregår, og hvordan jeg hadde det i mitt.

Mor, Olia og meg

Vi har forberedt oss i månedsvis, og nå i ettertid sprer jeg jeg «>noen poster utover om hvordan man går frem for å få lov til å gifte seg i Ukraina. De siste forberedelsene var nå siste uken, når egentlig alt var klart, og det egentlig bare var selve festen som skulle ordnes. Det var likevel litt av hvert å ordne. Jeg ønsket ikke å gifte meg russisk med klesdrakt fra Norge, så jeg kjøpte dress, skjorte, slips og sko her nede i Kiev, brudekjolen hadde min vakre kone kjøpt mens jeg var i Norge. Så var det å bestille restaurant, ordne med fotograf, ordne med transport, få tak i brudebukett, kjøpe champagne og glass, og litt av hvert annet små og store ting som må ordnes, bestilles og betales.

Olia! Nå kommer jeg og henter deg!                  Olia! Nå kommer jeg til deg!

På vei…

Her er vi alle sammen riktig så fine, gamlesøsknene, før storebror gifter seg.  Her er vi alle sammen riktig så fine, gamlesøsknene, før storebror gifter seg.

Siste natten sov jeg på en sovesofa i leiligheten min familie fra Norge bodde i mens de var her nede, det tar seg ikke ut at brudgommen deler husvære med bruden siste natt før bryllupet. Det ble mer stil sånn. Vi kjøpte inn litt standard russisk luksus turistfrokost, dyre oster, pølser og skinker, spist på det vanlige litt for tørre russiske brødet. Så var det å dusje å kle seg om, og gå ut og ta noen bilder før vi ble hentet i limousinen for å bli kjørt til min brud. Det var stas, det var fra første stund uvirkelig, det var akkurat som det skal være.

Og her er vi hele søskenflokken Og her er vi hele søskenflokken

Hvordan det var å gå fra limousinen og bort til leiligheten hvor bruden min ventet, opp trappene jeg jeg «>har gått så mange ganger før i så mange ulike stemninger, det blir min egen lille hemmelighet. Det samme hvordan det var å ringe på døren, med brudebuketten i hånden. Jeg ble sendt inn for å vente på at bruden aldri «>skulle få gjøre seg ferdig, aldri skulle hun være så fin som nå, og jeg var ganske så glad for at en omgjengelig type som fetteren Dennis fra New York, kunne sitte med meg og stille meg noen hverdagslige spørsmål som fikk tiden til å gå litt fortere, eller i det hele tatt. Så kom hun, og var selvfølgelig akkurat så fin som jeg aldri ville kunne forestille meg det.

I limousin og innleid pirattaxi kjørte vi til registreringspunktet, bygningen hvor vielsen skulle foregå, hva det på norsk skal kalles er ikke godt for meg å si. Vi satt min blivende kone og jeg på kremplassene i limousinene, min mor og mine tre søstre Trude, Tone og Tonje satt sammen med Trudes mann, Lars, på de andre plassene. Familien til min kone satt og koste seg i taxien.

Brudeparet forlater leiligheten  Brudeparet forlater leiligheten

Registerpunkt

Vielsen foregår ved Kievs Sentrale Departement for Sivil Registrering, klønete oversatt direkte fra engelsk av meg. Jeg har ellers bare den ukrainske benevnelsen, og ukrainsk verken forstår jeg eller har lastet ned alfabetet til, det blir noe sånt som ”Tsentralnij viddil rjeestrtsii sjliobiv M. Kieva”, forkortet ZAKS. Jeg er ikke helt sikker på om alle slike registreringspunkter blir forkortet ZAKS, vårt ble i hvert fall det. Og Olia forenklet det enda mer, og kalte det hele tiden ”Registerpunkt”, slik at jeg til og med trodde det var det offisielle navnet.

Vi ankommer registerpunkt standsmessig i limousin.  Vi ankommer registerpunkt standsmessig i limousin.

Uansett, da vi kom dit lenge før avtalt tid klokken 12 var stedet allerede fylt opp av andre brudepar. Dette var masseproduksjon av ekteskap et industrisamfunn verdig. En mengde forskjellige slags ansatte med navneskilt ledet oss hit og dit for at vi skulle registrere oss de forskjellige stedene, på russisk vis samler man ikke alt i samme kontor, og har særlig betalingen i en enslig kasse med en dame bak en luke, til slutt ble vi bare stående og vente på selve seremonien. Da hadde vi også på beste vis truffet på de siste gjestene til bryllupet, mine gode venner ekteparet Ingrid og Pål fra Norge, de gikk plutselig opp en trapp vi var i ferd med å gå ned. Så var alle samlet.

Tonje er den som foreviger i det vi gifter oss i luken. Slik ser det altså ut.  Tonje er den som foreviger i det vi gifter oss i luken. Slik ser det altså ut.

Mens vi ventet strømmet andre brudefølger frem og tilbake, etter hvor langt de hadde kommet i seremonien. Alle hadde smilende ledsagere med navneskilt, som forklarte hvor de skulle gå og hva de skulle gjøre. På storskjerm vistes til overmål film av andre bryllup på samme sted, delvis for å sette stemningen, men mest for å reklamere nye brudepar til å betale for en slik filming av sin egen seremoni.

Man kan kysse bruden så ofte man vil  Man kan kysse bruden så ofte man vil

På dette punktet var vi forresten ganske godt gift allerede. Vi hadde begge stempel i passet om at vi nå var gift, Ukraina er et av ytterst få land som fortsatt stempler passene ved ekteskap. Jeg liker det.

Så var det endelig etter en drøy halvtime vår tur. Jeg tror halvtimen var temmelig drøy, for vi skulle være der tolv, og begynne kvart på ett. Men vi var der lenge før tolv og begynte en god stund etter kvart på ett. Mange fine bilder ble tatt mens vi ventet.

Ganske utrolig...  Ganske utrolig…

 Seremonien

Skal man gifte seg i en ortodoks kirke må man regne med en seremoni på opptil 4 timer og enda mer. I russiske kirker finnes ingen stoler, og man må stå hele tiden, både brudeparet og brudefølget. Det er også presten som trer ringen på fingeren, en meget symbolsk handling som ikke blir riktig om man ikke er ortodokst troende, eller vil gifte seg inn i den russiske kirke. Og man må uansett til ZAKS – eller registerpunkt – for å gjøre alle nødvendige registrendinger. Så vi giftet oss der på registerpunktet, som det ble hetende for oss. Og de hadde også der fått laget til en ganske fin seremoni.

Ingrid og Olia snakker russisk?  Ingrid og Olia snakker russisk?

I Norge vet jeg at man har man generalprøver før man gifter seg, der man går gjennom seremoniene, og liksom øver seg. I Ukraina har man jeg «>jeg «>ikke noe sånt, der var min opplæring at like før vi gikk inn, så fortalte Olia meg på engelsk «whatever she asks, just say yes», eller «da», på russisk. Det skulle tenkte «>jeg klare å huske, tenkte jeg. Men hva jeg ikke tenkte på, var at jeg ikke ville skjønne hva som ble sagt. For det første stod jeg jo der svimmel av lykke, for det andre snakket de ikke russisk, men ukrainsk. «Tak», sa Olia, plutselig, noe som på russisk betyr «slik», og jeg tenkte straks at her var instruksjonen den, at kvinnen ble spurt om hun ville gjøre sånn og sånn, elske og ære, være trofast, alt det vakre og vanlige, men at de i Ukraina ikke svarer «ja», men «slik», i betydningen: «slik vil jeg gjøre det.» Annen forklaring fant jeg ikke på dette «tak». Men annen forklaring var det, og det er selvfølgelig at «tak» betyr «ja» på ukrainsk.

Etter en stund stund «>ble det min tur. Det ante meg at jeg skulle si noe, da hun som ledet seremonien tidde stille en stund. Jeg ventet enda litt, i tilefelle det skulle være en kunstpause, men så samlet jeg meg sammen akkurat som jeg gjorde når jeg bestemte meg for å gifte meg med henne og fri, det er nå eller aldri, tenkte jeg, og satset alt på et høyt og tydelig «da». 

Det var riktig. Og nå fulgte utdeling av ringer, vi hadde ikke øvd, men det var ikke vanskelig å treffe, og alle sammen gråt, særlig ukrainerne til Olia som ligger litt foran i følelsesliv, alt er litt sterkere der borte. Så de gråt skikkelig. Og så ble mødrene hentet opp, og stod så fint ved siden av oss, som det er bilde av i en annen post, og på Olias lysbildeserie på Flickr. Deretter – eller om det var før dette – rekkefølgen husker jeg ikke lenger, så var det å skrive under dokumentene, og drikke rituell champagne. Så det var derfor vi hadde stresset slik med å kjøpe de glassene, her kom de til bruk.

Til slutt forlot vi det mest formelle rommet, og var på ny ute i foajeen. Nå var champagnen åpen for alle, for nå var vi lovformelig og lykkelig gift. Nå skulle vi ut og kjøre lomousin, og feire.

Å elske er å se rundt omkring i forskjellige retninger bak blomster og champagne...  Å elske er å se rundt omkring i forskjellige retninger bak blomster og champagne…

Kjøring i limousin og bilder

Etter registreringene og seremonien kommer det som i russiske bryllup utgjør et av tyngdepunktene. Man skal reise rundt i flotte biler, og ta bilder av brudeparet i naturskjønne og historiske omgivelser. Hele brudefølget skal være med, og det blir holdt kontroll over at alle har noe godt i glasset, det skal ikke være stusselig.

Noen av de kulere blant brudefølget.  Noen av de kulere blant brudefølget.

Olia tenkte nå at hun kanskje hadde kjørt litt mye limousin, og foreslo at hun kanskje skulle sitte i en av de vanlige bilene nå, sammen med meg, slik at også andre fikk prøve limousinen. Det kom selvfølgelig ikke på tale, hun var jo med på å la kjøringen i limousin være et eventyr, hun var jo langt på vei selve eventyret, og i alle fall årsaken til limousinen. Selvfølgelig skulle hun ha hedersplassen. Og jeg skulle ha den enda større hedersplassen, ved siden av henne.

I dette bildet ser dere den offisielle fotografen vår ned til høyre.  I dette bildet ser dere den offisielle fotografen vår ned til høyre.

For dem som er veldig godt kjent i Kiev, så kjørte vi først ned til statuen med de tre vikinger ved elven. Etter sagnet var det disse som grunnla byen, og det ble her mange fine bilder med elven i bakgrunnen. Siden kjørte vi opp til et sted der jeg ikke har vært før, det var et slags parkanlegg, med fine hus i eventyrstil, og noen finurlige statuer å fotografere ved. Det er dukketeateret i byen, har jeg siden fått vite. Her gikk Olia amok i forslag til motiv, det var ikke måte på, fantasien løp løpsk, og det var forskjellige temabilder, morobilder, bilder med forskjellig bakgrunn, alt mulig, det tok flere timer, faktisk stort sett den tiden vi hadde til rådighet før middagen. Resten av gjestene kortet ventetiden med å kjøpe seg noen øl på den lokale kafeen.

Jeg er svak for dette bildet der brudeparet er effektivt skjult.  Jeg er svak for dette bildet der brudeparet er effektivt skjult.

Ved neste etappe kom Pål og Ingrid også med i limousinen. De virket vel vante, og fant enkelt både whisky og vodka, i tillegg til all champagnen vi allerede hadde. Alt var betalt for, så det var bare å forsyne seg. Haken var bare at klokken nærmet seg halv fem, fem begynte middagen, og vi hadde fortsatt det viktigste stedet igjen å fotografere. Det er oppe på høyden, der det er praktfull utsikt over Dnjepr og den nye (og riktignok ikke så veldig prakftulle) betongbyen. Også Kiev er blant de byer der de fattige bor i øst, her er arbeiderne og folket, dette er betongblokkene. På østsiden av Dnjepr er ingen turistattraksjoner. Men som kulisse for fotografering blir også dette nokså vakkert, store, åpne utsyn pleier jo være tiltalende for øyet. Og det er også på disse høydene det gamle, ærverdige klosteret  Lavra er plassert, starten for den russisk-ortodokse kirke. Her finnes også minnesparken for andre verdenskrig, monumentalt anlagt, som alltid i det gamle Sovjetunionen. Brudefølget løp frem og tilbake, og vi fikk faktisk rukket å få tatt et par bilder, før vi måtte kaste oss i bilene og kjøre til middagen.

Her er vi i fullt arbeid med fotografering.  Her er vi i fullt arbeid med fotografering.

Nå gjaldt det også å få drukket det som var av Whisky. Ingrid så sant at det var litt tidlig, der vi kjørte til disse høydene sånn litt før halv fem, men klokken ti på fem var det ikke tidlig lenger, og det ble servert whisky til alle som ville ha. Den ble herlig styrtet da vi kom til restaurant Kazbek klokken 1700. Der var det middag i georigsk stil, og med en ordentlig russisk bryllupsfest med det meste av alt som der hører til.

Her blir et vakkert bilde tatt  Her blir et vakkert bilde tatt

Middag

Olia og jeg, middag, bryllup

Hele mitt liv har jeg drømt om, at om jeg noensinne giftet meg – som jeg jo også forresten drømte om, men den drømmen var litt mer hverdagslig, – så skulle jeg ha en bryllupsmiddag som står i stil til meg og min personlighet. Det skal være drømmemåltidet på drømmedagen. Og for meg er det jo ting som jeg terper på når det gjelder mat, to ufraviklige og like viktige krav, det skal være kvalitet, og det skal være kvalitet. Jeg drømte derfor om en bryllupsmiddag, der gjestene satt fornøyde til bords og jeg satt uvirkelig med min kone, og maten bare kom, og kom, og kom. Jeg drømte om at forretten skulle være overdådig som et fullt måltid, og at man også før forretten skulle ha litt å bite i, mens man ventet. Når hovedretten kom, skulle alle være mette, og overrasket over at det kom mer mat. Men med tiden og vinen og stemningen til hjelp, får man alltid ned litt til fordi det er så godt, og aldri tar det slutt, aldri tar det slutt. Nettopp slik ble min bryllupsmiddag.

Pynt...  Pynt…

Det var mulig siden jeg giftet meg i Russland, det vil si Ukraina, eller Kiev, som jo er en gammel russisk by og den eldste hovedstaden. Der er det mulig å gi kommandoen, fyll på med mat og vin, ingenting skal være tomt aldri. Og maten var som restauranten far Georgia. Det er i min verden det tredje beste kjøkkenet som finnes. Det nest beste er Italia, og det beste er min kones, har jeg lært meg til å si. Så sånn er det. Av nasjonale kjøkken er det ingen som slår Italia, men ingen som slår Georgia når det gjelder å være undervurdert. All mat fra Kaukasus er førsteklasses, er du i ØSt-Europa og ser en restaurant fra Armenia eller Georgia kan du være helt trygg, dette er supermat.

Tonje har skjønt det, hun fotograferer maten, og kutter folkene.  Tonje har skjønt det, hun fotograferer maten, og kutter folkene.

Og Georgia har også spesialisert seg på småretter. Da vi kom var bordet tomt, men aldeles nydelig dekket, jeg ville bare begynne å gråte om jeg ikke hadde vært så lykkelig. Vi satte oss ned, og maten begynte å komme, og vinen begynte å komme. Og slik fortsatte det egentlig, time ut og inn, etter beste russiske bryllupstradisjon. Det var ikke helt lett å avgjøre når smaksvekkere og apertiffer gikk over i å bli forrett, og når hovedretten overtok for forretten, og om det var en eller flere av det ene eller andre. Hele tiden stod det fullt av alt mulig lekkert å forsyne seg av, og hele tiden kom det mer. Og når hovedretten kom, var alle mette, og Pål uttrykte drømmesetningen «er det mer mat nå?» Han hadde spist disse smårettene som om det var hovedretten, som man jo også skal. Det var drømmemiddagen til drømmebryllupet, og etter hva jeg forstår, helt vanlig standard i Russland. De vet å dekke opp til stor fest.

Mor og Tonje, bryllupsmiddag

Av finurlige episoder kan jeg sikkert nevne at min søster Tonje er på vei mot dødelig allergisk mot nøtter, og særlig valnøtter. Mor hadde så søtt og omsorgsfullt skrevet en mail til meg om at dette måtte vi ta hensyn til, med utførlige forklaringer om eller «>hva som ville skje, om hun likevel fikk i seg valnøtter, og ikke «>hvordan hun og vi da måtte gjøre, for at hun skulle redde livet. Så det var sikkert lurt å si fra på forhånd om hva hun eller «>ikke tålte, som hun så fint konkluderte til slutt, og som vi selvfølgelig gjorde. Vi fikk beskjed om at det var valnøtter i den ene salaten, eller i en av de første rettene, eller hva det var, det var noe det skulle være valnøtter i, men det skulle ikke være noe problem, det var bare å forsyne seg av noe annet. Problemet var bare at vi ikke riktig visste hvilken rett valnøttene var i, og heller ikke husket på det da maten kom, og vi spiste. Om det var mor eller Tone som oppdaget av noe de satt og spiste på — og som forresten jeg også spiste på, men jeg har aldri spist valnøtter bevisst, og aner ikke hvordan det smaker. Nå vet jeg det smaker godt, for det var valnøtter vi spiste. Tonje også. Dette var helt i begynnelsen av middagen, akkurat den tiden de høflige av oss ikke ønsker noe videre oppmerksomhet om seg selv, i hvert fall ønsket Tonje ikke det. Så nå stod hun overfor valget om hun skulle tygge valnøttene ned, og diskret svime av og bli kjørt til nærmeste sykehus i håp om at livet lar seg redde, eller diskret gå ut på toalettet og spytte nøttene ut igjen. Hun valgte det siste, men lyktes ikke i det hele tatt i å gjøre det diskret, og fikk all den videre oppmerksomheten hun ikke ønsket, men som skapte god stemning da den kom. Og med Tonje gikk det helt bra.

Er det dette som er valnøttene, tro? I så fall har Tonje valget mellom å spise dem og svime diskret av, eller å gå disret ut på toalettet og sptte dem ut.  Er det dette som er valnøttene, tro? I så fall har Tonje valget mellom å spise dem og svime diskret av, eller å gå disret ut på toalettet og sptte dem ut.

Som det også gjorde med alle andre. Middagen er en drøm for selv. Av ekstra russiske tradisjoner til fordel for brudeparet, særlig for brudgommen, vil jeg si, for min del, er at gjestene stadig vekk roper «gorka! gorka!» som detaljert innvidde i russisk litteratur og Maksim Gorkij, vet at hans kunstnernavn Gorkij betyr «bitter», og «gorka» er samme ordet, og årsaken til det blir sagt, er at det er så mye bitterhet i forsamlingen. Det er veldig russisk komisk, for i den alltid muntre forsamlingen som sier det og klapper i hendene og kanskje tramper litt mens de gjør det, virker det ikke til å være mye bitterhet. Men den lille bitterheten som er, og som blir så kraftfullt uttrykt, må brudeparet døyve, og det kan de bare gjøre med et søtt kyss. Brudeparet kan også selv rope «gorka!», noe jeg selv prøvde ut en del ganger.

Natasja, Dennis, Tanja og mama Irina

Talene

En bryllupsmiddag blir aldri ordentlig fullendt om den ikke er fylt opp med taler, og det russiske systemet er russisk, like så mye som det norske er norsk. Det var morsomt når jeg og Olia diskuterte ikke «>dette på forhånd, det vil si at det var jeg som diskuterte, for Olia var ikke dette noe å tenke på. Talene sier seg selv, som kan stå som det russiske synet på dette. Jeg spurte om det var noen som styrte talene, hvem som skulle si hva når, men det var jo ikke nødvendig i så små bryllup, og neppe i det hele tatt. «Alle reiser seg opp og sier sitt, den ene etter den andre,» sa Olia greit. Jeg spurte om det var noen bestemt rekkefølge på talene, men det var for henne et komisk. Til slutt spurte jeg om det bare er slik at man slår på glasset når man har noe å si, og til det klarte hun ikke å holde seg lenger, og sprutet ut i latter: «man trenger da ikke slå på glasset!»

ukraina 330

Så sånn fungerer talene der nede. Dennis – som var en veldig kjærkommen gjest, omgjengelig som han var, og et utmerket bindeledd mellom de forskjellige miljøene. Han snakket like godt russisk, som engelsk, og oversatte enkelt og greit, uten noe mer med det. Plutselig hadde han reist seg opp, og så sa han bare hva han hadde på hjertet akkurat der og da, før alle ropte Gorka, og vi kysset. Veldig greit. Siden reiste mama Irina seg opp, og sa at også hun hadde sittet på akkurat samme restaurant da hun giftet seg tilbake i 1979. Og så reiste de seg bare opp, den ene etter den andre, Dennis for sikkerhets skyld tre ganger. Ingen problem.

De fleste fra Norge ikke «>kom og sa at de ikke kom til å holde noen tale her, for de hadde ikke ikke «>forberedt noe. Men i Russland trenger man da ikke å forberede noe! Her er det ikke veltalenheten som teller, men følelsen. Her er den tankevekkende og velformulerte talen ikke noe mål, her skal man gråte, og her skal man le. Og det er veldig lett, for russerne gråter og ler for ingenting, de kaster seg inn i følelsene på en måte som sjarmerer meg rett i senk. Så når mine søstre sier jeg er en god bror de alltid har beundret, er det aldri så sant og aldri så rørende som her, og når mor forteller hvor glad hun er for at jeg gifter meg og at det er med Olia, så går det rett i hjertet der det for anledningen ikke finnes noen norsk beskyttelse. Følelsene er umiddelbare. Ingrid sier i sin tale mot slutten av kvelden at jeg har betydd mye for henne, og det er alldeles gripende. Som jeg husker det, sitter alle og hikster av lykkelig gråt. Men jeg kjenner at jeg på ny er grepet av den russiske stil, og kaster meg inn i følelsene.

Hender med ringer

Til slutt er det min tur. Og jeg har bestemt meg for å holde min tale på russisk for å gjøre kvelden komplett. At jeg skulle holde bryllupstalen på russisk i mitt eget bryllup aldri «>jeg «>har ikke engang en drøm klart å få til i hodet mitt, før det altså skjedde her midt i virkeligheten. Det må man si. Det var kveldens siste tale, og jeg «>kunne «>jeg tok runden rundt bordet og fortalte hvor mye alle hadde betydd for meg, og Dennis oversatte, og ingen hadde noe forsvar, for nå var vi i Russland, og der er alle sterke, fine helt sanne og ikke noe man må tenke over. Runden sluttet med min kjære, vakre, nå strålende kone, Olia. Og til henne kunne jeg bruke de største og skjønneste ordene på russisk jeg kunne, for alt fint om henne er sant, og aldri har jeg ment det sterkere enn der og da, og aldri skal jeg heller gå tilbake på det. Hun er min lykke, og nå som jeg har fått denne lykken, er min viktigste oppgave i livet å ta vare på den. Og det skal jeg gjøre, som jeg forsikret om da, og som jeg forsikrer igjen nå, på ny.

Avslutning

Dans og moro Dans og moro

Av tingene jeg ikke har skrevet om er mye, tross jeg har skrevet en del, som man ser. Plutselig kommer en georgisk sangerinne inn, og det blir dans og moro, alle svinger seg, i Russland finnes ingen blygsel slike øyeblikk. Plutselig er det også en kake som kommer inn, med fyrverkeri. Det er bryllupskaken, Olia og jeg skal skjære i den, og vi skal også mate hverandre litt, noe som alt sammen er veldig gøy, som man forstår. Og etterpå oppstår gjerne en god del bitterhet, som vi må kysse bort.

Foreviget...  Foreviget…

Så er det kastingen av brudebuketten, der russerne følger det som jeg tror også er en amerikansk tradisjon, at den som fanger buketten, er den neste som må til pers. Det er bare jenter som deltar, og det er svært hvor «>viktig å vinne. Her var det søster Tonje til meg og kusine Natasja til Olia som var kandidater, alle de andre var allerede gift, og ingen kan på noen måte klage på den stemningen som ble bygget opp før blomsten ble kastet. Ingen skulle være det minste i tvil om hvor viktig dette var, og hvor engasjert også publikum i tillegg til deltakerne var i det som skulle skje. På hojende telling til tre kastet Olia buketten rett til Tonje, som avtalt, kan man si, så resultatet av tevlingen ble et lite antiklimaks. Et slikt kast går jo ganske fort, særlig i forhold til tiden det tok å bygge opp tilstrekkelig stemning.

Forresten brukte Tonje blomsten for alt det var verdt utover hele kvelden, og forsvarte den svært godt, for eksempel når den ble tatt, da hun uforsiktig hadde latt den være igjen, en gang hun skulle på toalettet.

Tonje har sikret seg brudebuketten.  Tonje har sikret seg brudebuketten.

Vin og dessert kom det også etter hvert, og kaffe, og cognac. Og cognacen – russisk cognac – ble fylt på som vinen ble det, diskusjonen om halvtomme og halvfulle glass er ingen diskusjon her, glassene skal være fulle. Akkurat som alle festens deltakere. Lovprisningene fløt nå helt ubegrenset, akkurat som drikken, og den ene etter den andre kom bort til oss brudeparet, og fortalte hvor glade de var, hvor vakkert alt var, hvor kjekt de hadde det, og hvor lykkelig hele verden var, for at vi nå giftet oss. Det siste var nå mine ord, men jeg blir jo lett revet med.

Og den kvelden ble jeg revet med til himmels.

Olia og jeg

Og hjem

Hjemturen ble vidunderlig, en parademarsj på 500 meter i taxi for oss, 50 meter til fots for de andre. Vi hadde funnet leilighet til mor og søstrene mine så nærme restauranten som mulig. Det var nabohuset nevnte 50 meter unna. Det ble likevel ble for mye for Tone, som gikk kompromissløst over ende, og slo kneet til blods. Er det fest, så er det fest.

Lars og mor diskuterer hva de skal gjøre med skaden til Tone.  Lars og mor diskuterer hva de skal gjøre med skaden til Tone.

Og Olia og jeg tok taxi sammen med alle de andre russerne, eller ukrainerne, de føler seg litt som begge deler, disse her, vi tok alle sammen samme taxi hjem til leiligheten til Olia og søsteren, der vi nå alle sammen bodde.

Nå var det de utrolige og uvirkelige tingene som i løpet av denne dagen plutselig ble sanne. Olia og jeg var gift, det er et faktum og en sannhet, og denne herlige sannhet skal vare ved hele livet. 

Jeg har lagt ut 24 av de offisielle bildene fra bryllupet i denne bloggposten her. Min søster Tonje skriver om det og har også mange bilder i sin egen blogg, her. Min kone Olia har lagt ut 32 av de offisielle bildene på Flickr photostream her.

Min familie i Kiev!

 
Dette blir innlegget for denne dagen. Det er skrevet langt i ettertid, flere måneder, men dagen min gamle familie kom og besøkte det som skal bli min nye, den skinte like fint for det. Nå er alt kjent, jeg giftet meg, og mor og søstrene mine kom med svoger Lars for å feire bryllupte mitt i Kiev! Dette var hva som skjedde forberedelsesdagen.
Her er de alle sammen: Tone, Lars, Trude, Tonje og mor

Her er de alle sammen: Tone, Lars, Trude, Tonje og mor

Mor og hele gjengen kom med SAS-flyet via København. Alle som reiser en del til Kiev vet at det går fra København 0900, og lander i Kiev på Borispol klokken 1235. Olia hadde organisert to biler til å hente dem, og vi ventet den vanlige timen på at de skulle komme gjennom kontrollen. Det var en uvirkelig time før et uvirkelig møte, min gamle verden skulle møte min nye, det var også et møte mellom to måter for meg å oppføre meg på. Aldri hadde familien sett meg i Russland, aldri hadde de vært der, og aldri hadde de møtt Olia eller meg så sammen med en så vakker kvinne. Og Olia hadde selvfølgelig aldri møtt noen av mine, aldri sett meg oppføre meg som jeg gjorde fra gammelt, aldri sett meg med andre enn henne, og hennes. Det var to verdener som skulle møtes. Og det var uvirkelig å vente på den.

Så kom de altså ut av portene på flyplassen i Kiev, i et bilde som ikke er foreviget andre steder enn i hodene våre. De kommer smått forvirrede, akkurat som barn som skal bli født, de kikker seg rundt på kaoset som alltid er der på Borispol, alle de andre som skal møte noen. Og vi har jo stått og ventet og sett på alle som kom ut døren i over en time, og så var de der bare plutselig. Jeg så mor, eller var det mor eller kanskje Tonje jeg så, Trude var forresten langt fremme uten at jeg hadde sett dem, – det er dem! – det er dem! Og så så de oss, og begynte selvfølgelig straks å gråte, noen av dem, for Olia er jo så overjordisk pen, og så sjenert og søt når hun skal stå der og ta dem i mot. Og jeg er opptatt av at vi skal bort fra folkemengden, og traver av gårde. Og alle er de så opptatt av å vise Olia at hun er hjertelig velkommen, og gratulere meg, og oss, og spørre hva de skal gjøre, og alle mulige ting, og alle bare dirrer av et ønske om å gjøre et best mulig og hjerteligst mulig inntrykk.

Vi kommer oss ut i bilene, Tone, mor og jeg og Olia i den ene bilen, Trude, Lars og Tonje i den andre. Tone sitter fremme, jeg sitter bak med Olia, fordi jeg må og fordi jeg har lyst, som jeg så inderlig sant sier det til Tone. Og Tone sitter taus der fremme, skyter inn noen spørsmål, mens mor sitter bak og deltar i alle de samtalene hun bare kan, og så vennlig hun kan, mens Olia prøver å forstå hva hun sier til henne, og jeg oversetter og forteller både om språk og kultur. Og jeg forteller om opplevelser, og steder jeg har vært, ting jeg har sett, og jeg svarer på spørsmål om oss, og om hvordan det er i Kiev.

Lars og mor i nærbutikken, de tilgir sikkert at bildet er tatt dagen etter. Lars og mor i nærbutikken, de tilgir sikkert at bildet er tatt dagen etter.

Så finner vi leiligheten i Lesu Ukrainka. Den er som alle de andre blokkleilighetene fra Sovjettiden, det er mur og betong, jern og uvennlig. Men det er en god pris, 750 griven (1 griven var den gang 85 øre) natten for fire rom, og sengeplass for syv. Kjøkken og bad kom i tillegg, og fint var det. Der skulle de bo denne helgen som skiller seg ut fra alle andre for alle oss som var der.

Olia stakk hjem en tur da vi var vel innkvartert. Jeg skulle også bo der denne natten, så jeg kunne komme og hente min brud neste dag på skikkelig vis. Og jeg fikk sovesofaen, den elendigste.

Utsikten fra køkkenvinduet, leiligheten i Kiev min familie bodde i. Utsikten fra køkkenvinduet, leiligheten i Kiev min familie bodde i.

Hatinka
Det var godt for Olia å få hvile seg litt. Det hadde vært for henne en krevende uke, og det tar på å møte så mange nye mennesker på en gang, om de er aldri så hjertelige. Så hun fikk litt fri, mens jeg skulle ta min gamle familie på deres første omvisning i Kiev. Forresten hadde jeg bestilt Borsch, også, jeg tenkte det ville være fint om vi fikk spise litt, mens vi så over leiligheten til Olia, der også søsteren bor. Så det var også for å kunne forberede den hun gikk hjemom en tur.

Familien lysig på tur feil vei i Kievs gater Familien lysig på tur feil vei i Kievs gater

Men vi gikk ut, vi tok Metro. Fra Petsjerska ned til Palats sportu, og så ned til Respublik stadion, var det vel, etter som jeg husker det. Det hadde ikke tatt så veldig mye mindre tid å gå til restauranten jeg hadde tenkt ut, Hatinka, den ene av mine to favorittrestauranter i Kiev (den andre er Ani, like i nærheten!). Men en tur til Kiev skal også være en opplevelse, og en russisk metro, er en opplevelse for den som ikke har tatt dem før. Det er et absolutt tvers igjennom førsteklasses transportmiddel, som jeg har skrevet om i en tidligere post.

Dessverre rotet jeg litt med stasjonene, det var ikke Respublik stadion, men dvorets ukraina vi skulle til, et stopp lenger nede. Til overmål gikk jeg i feil retning fra Respublik stadion, slik at strengt tatt ganske sultne familiemedlemmer ble gående nokså mye lenger enn strengt tatt nødvendig der nede i en av Kievs vakre hovedgater. Sånt tar på, om man er aldri så godt i humør på forhånd, og aldri så velvillig innstilt. Til slutt måtte jeg ta meg en telefon til Olia, og få meg forklart feilen som var gjort. Det ventet oss en 20 minutters spasertur for å komme riktig.

 

Tone med øl, Lars med vin, begge med ukrainsk suppe, borsj Tone med øl, Lars med vin, begge med ukrainsk suppe, borsj

Men så kom vi også riktig. Og alle vi som hadde skotøy som ikke gav oss væskende gnagsår, mente det var vel verdt langturen, til en av Kievs lekreste restauranter, Hatinka.

Der ble min gamle familie traktert med ukrainsk mat og vin. Her er man ikke smålige på det, og må la gjestene smake på vinen før man skjenker i, her skjenker man i straks, og det proppfullt. Den søtlige vinen gjør seg imidlertid godt i kvinneganer, og også i ganen til Lars, forresten, de var alle sammen godt fornøyd.

Her er vi alle sammen på Hatinka restaurant i Kiev,  tenk det, tenk det Her er vi alle sammen på Hatinka restaurant i Kiev, tenk det, tenk det

Og det ble snakket og snakket om bryllupet og om alt mulig. Og Olia ringte og sa hun ville komme ned til oss hun også, eller var det kanskje når jeg snakket med henne og spurte om veien, hun sa hun ville det. Komme skulle hun i alle fall, og jeg ventet, og jeg ventet.

Hydropark
Det ble til slutt skåret tvers igjennom alle planer. Vi skulle slett ikke til Olias leilighet, og slett ikke for å spise borsch. Heller ikke skulle min gamle familie gjøre alvor av ønsket om å hvile så veldig. I stedet skulle vi møtes alle sammen. Olias mor og søster var sammen med fetter Dennis fra New York, og de var alle sammen i Hydropark. Nå skulle vi dit, og spise mat og drikke øl, og bare være sammen litt og i alle fall treffes.

Det ble en ny tur med metro. Og nå var jo også Olia med, og hadde skiftet til en nydelig t-skjorte hun hadde fått i gave av fetter Dennis, og i den gjorde hun i alle fall meg helt svimmel.

Trude og jeg med min neste dag blivende kone på broen i Hydropark, der mange gærninger hopper fra. Trude og jeg med min neste dag blivende kone på broen i Hydropark, der mange gærninger hopper fra.

Hun sjarmerte alle sammen andre fullstendig i senk også, der hun gikk og spøkte og lo og pekte og forklarte på engelsk og norsk, om alle ting vi så og alle steder vi skulle. Hydropark er jo stranden i Kiev, det er et stort parkanlegg med sandstrender på noen øyer forbundet med broer langs elven Dnjepr, her samles Kievs innbyggere for å drikke øl, bade eller spise noe av plastmaten på plastkafeene som er der. Det går i Kebab og grillspyd, Zasjlik, og det er tivoli og lyd, og herlig russisk kaotisk.

Og midt i dette gikk altså vi, jeg og min vordende kone, kjente og vante i omgivelsene, og de fem besøkende fra Norge, ute av stand til å sortere alle inntrykkene. Plutselig gikk det på russisk vis en feit mann i bar overkropp kjekt drikkende på en halvannenliters plastflaske med øl, plutselig var det noen stup, pære fulle Kievianere som skulle spørre Lars om veien til stranden, helt uten å se noe problem i at han verken snakket russisk, eller kjente stedet. Så har man guttunger og unggutter som kaster seg fra en av broene, og ned i vannet altfor mange meter under, – her setter mange livet til! sier Olia og ler karakteristisk, lenger borte sitter feite, gamle menn i badebukse. Og spiller sjakk.

Feite menn i badebukse - spiller sjakk. Hydropark, Kiev. Feite menn i badebukse – spiller sjakk. Hydropark, Kiev.

Velkommen til Kiev, velkommen til Hydropark.

Olias familie
Og så kommer det plutselig midt i alle fremmede ansikter plutselig tre som er uvanlige blide. Det er Olias mor og søster, og fetter Dennis. På ny kommer denne kampen der det er om å gjøre å vise alle andre at de er hjertelig velkomne, og vil bli tatt hjertelig godt i mot, og denne kampen er ingen av de tilstedeværende innstilt på å tape!

Fetter Dennis og søster Tanja Fetter Dennis og søster Tanja

Og det er heller ingen som taper den. Verken mor eller søster til Olia snakker et ord engelsk, og ingen i min familie snakker noe som helst russisk. Men Olia og jeg kan jo oversette, og Dennis fra New York oversetter som bare juling, så det er ingen som blir sittende inne med noe de skal ha sagt.

Og herer Tone og Tonje på trebenkrestaurant i Hydropark, Kiev. Og herer Tone og Tonje på trebenkrestaurant i Hydropark, Kiev.

Vi finner en koselig kafé, der inne i Hydropark. Det er Kievianerne som anbefaler den, mor og søster og Dennis, den er ypperlig. Vi bestiller øl og vin og drinker, mat har vi jo allerede spist, og så sitter vi der også, sitter der og er sammen.

Olia og mama Irina tenker gjennom hva de skal bestlle, mens jeg er bare lykkelig. Olia og mama Irina tenker gjennom hva de skal bestlle, mens jeg er bare lykkelig.

Det er ganske utrolig. Ganske så helt i overkant utrolig. Men dette er dagen akkurat som den var.

Trude og Lars tenker også på hva de skal bestille, eller på hvor lykkelige de er. Trude og Lars tenker også på hva de skal bestille, eller på hvor lykkelige de er.

Dagen sluttet med pøsregn som kan imponere en vestlending, og i stedet for metro tok vi taksi hjem. De innfødte styrte og ordnet, det var ingen sak, taxi hjem.

Trude og mor venter på at det skal bli ordnet transport hjem. Trude og mor venter på at det skal bli ordnet transport hjem.

Og så tok vi heisen opp var det til åttende etasje vi bodde, i denne leiligheten i Lesu Ukrainka, det kan ha vært nummer 32 eller 34, oppe der ved Kazbek restaurant. Der var vi hjemme ganske tidlig. Familien var trøtt, de hadde reist med fly tidlig, og hadde opplevd mye. Og det var neste dag opplevelsene virkelig skulle komme.

For neste dag skulle jeg hente den samme skjønnheten som hadde gjort meg så svimmel denne dagen, og gifte meg med henne.

 

Olia og jeg! Vi skal gifte oss! Olia og jeg! Vi skal gifte oss!

Bryllupet til Ingrid og Pål

Brudeparet Ingrid og Pål

Jeg slapp forberedelsesposten fredag, da vi skulle se forestillingen Chicago på Trøndelag teater. Pål er skuespiller der, og Ingrid er dramaturg, så det ble litt av teaterbryllup. Og Chicago var en flott opptakt, med Pål i den mannlige hovedrollen som den sleipe, pengegriske og skruppelløse forsvarsadvokaten Billy Flynn. 35 gjester fra bryllupet var blant publikum under forestillingen, og satte sitt preg på den med ivrig trampeklapp overalt hvor det var mulig, og særlig når Billy Flynn var på scenen som Pål, eller omvendt, og det var han jo stort sett hele tiden utover musikalen. Bandet forstod ogs hva det gjaldt ut, og spilte brudemarsjen til Mendelssohn både som avskjedsmusikk til Billy, og til stykket. Den var på alle måter helt på sin plass, den er jo skrevet for en 1800-talls oppsetning av «En midtsommernatts drøm», og er ordentlig teatermusikk, egentlig. Begeistring vakte det i hvert fall blant publikum, og blant ensemblet, det er jo alltid gøy når teateret møter virkeligheten lite grann, og teaterkarakteren Billy Flynn blir minnet om at han egentlig er skuespilleren Pål Christian Eggen, som skal gifte seg i morgen.

Etterpå hadde Ingrid bestilt hall (jeg er fristet til å skrive det litt stort, det er jo stort at hun og Pål gifter seg, de bestilte en hall) på utestedet «Ni muser», noen minutters gange fra teateret, og der fikk bryllupsgjestene sin første samling og mulighet til å snakke sammen over en god øl og to og tre, og vin, og mer. Etter hvert begynte også folkene fra Chicago å renne inn, mange av dem er jo selvsagt venner av brudeparet, og invitert til festen, og det var en plage for meg at jeg måtte gå såpass tidlig, det var jo morgendagen som skulle bli den store. Og jeg skulle være toastmaster, og hadde fortsatt en del å ordne og planlegge, og et søvnunderskudd å rette opp i.

Søvnunderskuddet ble rettet opp gjennom en god natts søvn. All energi og ro kom på plass gjennom en god frokost på Nove hotell i Trondheim sentrum, jeg var sågar kjølig nok til å lese dagens aviser, fremfor å forberede taler og poenger. Disse ble forberedt mellom frokosten var ferdig mellom ti og elleve en gang (egentlig ti på lørdager og hverdager, men jeg pleier alltid å strekke det litt), og avgang til vielsen klokken 1330. Jeg kjente jo flere av de involverte, og de jeg ikke kjente hadde jeg et oppriktig ønske om å bli kjent med, så å finne på noe å si var ganske lett. Ingrid og jeg hadde jo også snakket litt på fredagen, om hvordan det skulle være. Og alt dette er jo nokså uviktig, det er jo bryllupet og festen som teller, og her var det bare gjester som var innstilt på å gjøre dette bryllupet alle tiders, og som også var sikre på at det kom til å bli det.

Vielsen i Ihlen kirke var riktig så postmoderne med kvinnelig prest, julesangen Deilig er jorden, Beatlessangen I want to hold your hand og om det ikke var «No livnar det i lundar» som ble sunget, i hvert fall en sang av den typen. Presten forsøkte dristig å imøtekomme teaterpublikummet med å sitere Ibsens ord og Brand, i stedet for Guds ord og Bibelen, det var Agnes og sommerfuglen, selvsagt, og jeg gjetter på at hun fant sitatet i en samling sitater mulig å bruke i bryllup, og ikke i en av sine mange lesninger av Ibsens stykke. Hun siterte Paulus’ store ord også, selvsagt, og var mer på hjemmebane da. Brudeparet skinte uansett over alt det andre som foregikk, Ingrid i en nydelig, gammel brudekjole som også hennes mor hadde brukt, atskillig mer dydig og heldekkende enn hva som gjelder i dag, men Ingrid bar den med en verdighet og skjønnhet som viste at den gamle stilen slett ikke er fortapt mot den nye. I konrtast til dette stod brudgommen Pål C. Eggen, som fortsatt var forkledd som Billy Flynn, han hadde måttet farge håret og legge an bart, og det var vel flere enn jeg som tenkte at her var det en sleip forsvarsadvokat fra mellomkrigstidens Chicago som giftet seg, og ikke en staut, norsk bondesønn (eller sønnesønn) fra Gudrbandsdalen (egentlig Espedalen).

Erlend, Pål, Ingrid og Marte utenfor Ihlen kirke Erlend, Pål, Ingrid og Marte utenfor Ihlen kirke

Bryllupsfesten – middag og taler

Etter nødvendig og trivelig fotografering og gratulasjoner, var det en kort times venting inntil festen skulle starte klokken fire på lokalet til Trondheims naturvitenskaplige senter (om jeg her husker navnet rett, det gjør jeg kanskje ikke) noen meters gange unna kirke. Jeg benyttet tiden til å gå gjennom de små talene mine og det lille programmet mitt, kvalitetstid i den denne dagens varme Trondheimssolen. Forlover Marte kom snart etter at hun var ferdig med fotograferingen sammen med brudeparet, og vi brukte resten av tiden til å forberede det vi skulle ha. Klokken var ikke mye over tre da vi gikk bort til lokalet vi skulle være, og slapp greit inn. Det var det flere som gjorde, de var greie og samarbeidsvillige de som jobbet der, og lot oss tusle rundt og til og med kjøpe øl og andre ting de som ville det, mens de dekket opp og forberedte til storfest. Jeg skulle gjerne husket navnet på dem og anbefalt dem.

Klokken fire bel apertiffen servert, men det var nok flere enn jeg som følte at vi allerede var i gang, flere hadde tatt plass ved bordene utenfor, og flere tuslet rundt og snakket med kjente og halvkjente, slik man skal gjøre under apertiffer. Jeg tuslet rundt og forberedte dem som skulle være på talerlisten om når de skulle være, og fikk avklart med Ingrid de siste spørsmål som hadde dukket opp om avviklingen, det var finvær alle steder. Hovmesteren var også enkel å ha med å gjøre, diskret og fin, og han hadde ingen problemer med at vi hadde glemt hans kopi av kjørelisten i en bag i kirken, eller hvor den var glemt. Så lenge han hadde siste taler før hver servering, var alle ting i orden for ham. Det var bare å begynne festen.

Og festen begynte et kvarter før planlagt, kvart på fem ønsket brudeparet Ingrid og Pål velkommen utenfor i solen. De hadde laget en liten velkomsttale der de skulle lese litt hver, og leste elegant litt over i den andres replikker, for å løsne litt på den allerede nokså ledige stemningen. Mottakelsen av talen garanterte allerede for suksess, en suksess som sant å si har vært garantert helt siden de bestemte seg for å gifte seg, de er jo et flott par med flotte venner.

Vel plassert langs bordene gikk praten øyeblikkelig summende, og jeg stod som en lærer i klasserommet og ventet på at bråket skulle legge seg og forsamlingen falle til ro, men akkurat som i klasserommet skjedde dette aldri. Med en helhjertet klinking på glasset kom jeg imidlertid til orde, som den outsider og toastmaster jeg var (de andre gjestene lot seg imidlertid alle fint plassere inn i gtre grupper, stamme (familie), gessel (barndomsvenner fra østlandet) og skinnvester (trøndervenner), jeg var ingen av delene og ergo toastmaster), og i den godt muntre stemningen skulle det mye til å si noe som ikke ble godt mottatt, så det unngikk jeg ved å si nokså nøyaktig det jeg hadde tenkt. Det var som det gikk et jubelbrus gjennom forsamlingen, og det jubelbruset gav seg aldri.

Maten og vinen er et avsnitt for seg, scampi og kreps (eller var det reker?) til forrett, marinert lam til hovedrett og noe med aprikos til dessert, jeg er ikke så flink til å huske alle matrettene når de blir for fashionable (godt skrevet, Eivind), men jeg tar igjen når det gjelder å spise dem og å nyte dem. Vinene var fransk, argentisk og igjen fransk, og det er hva jeg husker av dem, ved siden av at de alle var nydelige, og også ble servert i nydelige mengder. Maten, vinen og serveringen hadde vært helt velegnet til å spille hovedrollen i mange selskaper, men her ble den redusert til en biting gjennom noen usedvanlig fine taler, og altså en usedvanlig fin forsamling.

Planen var å ta brudens foreldre mellom for- og hovedrett, så brudgommens foreldre underveis i middagen, og deretter resten av de viktige talene frem til servering av desserten, der resten skulle komme. Det var også ønske om en liten pause mellom hver tale. Men brudeforelre i perlehumør, Jens og Gerd, satte med sin starttale en meget høy standard, artig og med nødvendig alvor, som slike taler skal være, og da det under middagen ble brudgommens far, Svein Eriks tur, innledet han en intet mindre enn imponerende serie taler fra Eggen-familien. Der var fortellertradisjonen i orden.

Vanligvis pleier folk kjede seg litt under taler, i hvert fall under noen av dem, men her var talene virkelig god underholdning. De tok også lang tid, og i de ønskede pausene forsvant vanligvis en god del gjester ut for å ha seg en sigarett og en prat med andre enn de nærmeste bordpartnerne, eller inn for å stå i kø til de tre toalettene. Det dro seg dermed godt ut, men ikke en ansiktsmine var irritert, når gjester utenfor ble kalt inn, kom de inn med et smil, og alle taler ble fulgt oppmerksomt, og med god grunn. Brudgom Pål Christian hevet seg kanskje et aldri så lite over de andre, slik det også er hans plikt som brudgom, etter å ha satt serier med latterbølger og rørte smil og sukk gjennom publikum, avsluttet han med ektefølt kjærlighet og alvor, og den kvinnelige delen av gjestene tok høyre hånd med et lommetørkle til øyet, som skulle det være koreografert.

 
Brudgommens tale under den også ellers ypperlige middagen Brudgommens tale under den også ellers ypperlige middagen

Forlover Erlend har jo teaterbakgrunn, det samme har forlover Marte, og de virket ikke plaget av presset de andre fine talene måtte ha satt på dem, de opprettholdt nivået med sine taler, og til slutt under middagen avsluttet selveste teatersjefen, Otto Holmlung, og han hadde vært ute en festmiddag før. Dette var tale som satt. Forresten hadde bruden Ingrid en rørt tilsvarstale til sin brudgoms Påls, med noen typiske rettinger av faktafeil i talen hans, det er jo ikke alltid vi menn klarer å huske første møtene så godt, og Pål for sin del bommet med to år, og plasserte første møte en tid hvor han ikke var i Bergen, og Ingrid fortsatt var russ. Marte hadde sin tale under desserten, flyttet dit, fordi den inneholdt et sangnummer, og innledet med det de mer uformelle talene, og altså desserten.

Her kom det også et nytt høydepunkt i taler fra Eggen-familien, stammens eldste, som han kalte seg, han Ola, som jeg etterpå fikk høre var nærmere 80, noe som ikke er til å tro, og jeg egentlig ikke tror ennå. På upåklagelig Gudbrandsdalsdialekt (eller Espedalen, som lokalkjente sikkert vil høre) holdt han en tale med stil og sjarm som satte ungdommen greit på plass, de gamle er eldst, dette var en fryd å høre på. Tante Marit til Ingrid holdt en tale som på ny fikk både latteren frem underveis, og tårene frem etterpå, før brudgommens bror Jon Ola fullendte familien Eggens seiersgang gjennom talene, med å etablere seg et talerom, eller hva vi skal kalle det, som ingen av de andre mange, lange talene hadde berørt, dette var tale fra bror til bror, og da kan det godt være litt kjærlig rølpete og ertete, talen ble også forhøyet med energisk gange frem og tilbake på gulvet i midten av hesteskoen vi satt i. Venninne Michelle holdt også en fin tale til Ingrid, med et venninneperspektiv neppe mange av oss til stede kjente til, og til slutt var det skuespiller Hans Petter som holdt en mer enn utradisjonell takk for maten tale.

Brudgom Pål (fortsatt delvis forkledd som stjerneadvokaten Billy Flynn) ser ut til å være fornøyd, hva som enn skjer. Bruden Ingrid ved siden av, i sin mors vakre brudekjole. Brudgom Pål (fortsatt delvis forkledd som stjerneadvokaten Billy Flynn) ser ut til å være fornøyd, hva som enn skjer. Bruden Ingrid ved siden av, i sin mors vakre brudekjole.

Bryllupsfesten – Festen

Deretter var det bare kaffe og fest som gjensto. Brudeparet innledet dansen med en upåklagelig brudevals, og var så fornøyd med at folk danset etterpå, at de egentlig ikke var særlig interessert i å påkalle oppmerksomheten for at de skulle skjære bryllupskake. De ble heldigvis overtalt.

Det var rikelig med kaker, rikelig med kaffe, og cognac i glasset og mer drikke i baren. Dansen tok seg selvsagt øyeblikkelig opp igjen, det var ingenting å frykte, og noen ville også bare sitte utenfor å slappe av i den vakre, lyse Trondheimsnatten. Den var også så varm at vi kunne sitte i dress og sommerkjoler uten å bli nevneverdig plaget, tvert imot, det var nevneverdig deilig.

Nevnes må også bandet the coverlåters, som har som et av sine viktigste prinsipp at de aldri skal øve, og jeg tror for egen del at de ikke egentlig har noen andre prinsipper. Forlover Erlend og brudgom Pål er i hvert fall med i dette bandet, og om spillingen kanskje etterlater noe tilbake å ønske, så går de i underholdningsverdi utenpå de fleste.

Videre utover ble det bare mer prat, dans og moro, noe for enhver, alle gikk bare rundt og gliste til verden, som gliste tilbake. Noen underholdningsbidrag utenfor programmet var da det led mot slutten, og en utenfor på plassen ringte inn til han som for anledningen og øyeblikket var DJ, og lurte på muligheten for nachspiel. Underholdningen lå i at telefonen det ble ringt til også fungerte som musikkavspiller, slik at det tapre og desperate nachspielforsøket kom ut over høytaleranlegget. Til heftig dans, har jeg lyst til å si.

Klokken tre var det slutt. Ingrid fryktet litt på forhånd at det kanskje var litt tidlig, men alle var godt fornøyde etter nærmere 11 timer sammenhengende fest med god mat og drikke, og meget godt lag. Vi som bodde på Nova hotell tuslet oss i alle fall hjemover, Erlend med kjæreste, Marte og jeg, og vi var slett ikke særlig opptatte av hva det ble til med dette nachspielet. Vi var opptatte med å være så fornøyde som vi følte oss.

Takk til Ingrid og Pål for en flott fest, og for at dere er slikt et flott par med slike flotte venner, der jeg er en av dem. Gratulerer også med ekteskapet og med hverandre! Det er dere vel fortjent!

Til Trondheim for å feire bryllup

Denne posten er skrevet søndag 31. mai, da alt er overstått. Jeg hadde riktignok internett på rommet på Nova hotell, kurs- og konferansesenter, hvor jeg bodde, men jeg hadde aldri tid til å bruke det til å skrive blogger. Så jeg fyller dem ut i ettertid, de blir publisert mens de skrives, så å si.

Gårsdagen ble brukt til en høyst ubehagelig utfylling av selvangivelse for selvstendig næringsdrivende, eller tanken på den var atskillig mer ubehagelig enn å gjøre det. Med god hjelp av komikeren og tryllekunstneren Tor Inge Ulveset gikk det egentlig veldig greit. Men det ble sent, og etter å ha gjort det, ble jeg så lettet og oppspilt, at det tok temmelig lang tid før jeg kom meg i seng. Halv to var klokken, og det er sent, når man skal opp ti over halv fem for  å rekke fly ti over halv syv.

Det viste seg at jeg var vel knapp med marginene. Flybussen jeg tok sikte på gikk 0515 fra SAS-hotellet på Bryggen, litt senere fra Olav Kyrres gate, hvor jeg skulle ta den fra. Men jeg skulle barbere meg, smøre matpakke og pusse tennene, og litt aller siste pakking hadde jeg også å gjøre. Ti over fem var jeg ute av døren og på vei, cirka ti minutter tar det å gå ned til sentrum, hadde ikke flybussen vært litt forsinket, hadde jeg ikke nådd den.

Men nådde den gjorde jeg, og da er alt greit. Da er det ikke mer å snakke om. Neste usikkerhetsmoment var at jeg hadde satset på kun håndbagasje. Siden jeg skulle være borte en hel helg, og attpåtil feire bryllup, var det naturligvis nødvendig med toalettsaker. Jeg var litt spent på hvordan det ville gå gjennom sikkerhetskontrollen, som kjent er jo deodorant og tannkrem regnet som potensielle terrormidler om dagen, så lenge man tar dem ombord på fly, er ellers barske sikkerhetsfolk vettskremte for dem. Jeg hadde derfor satset på billige typer i halvtomme beholdere, men jeg trengte ikke å ha gjort det, så lenge de var plassert i den gjennomsiktige plastposen man får utdelt, gikk det greit å få dem igjennom. I en plastpose er nemlig deodorant og tannkrem mindre farlig, og lettere å kjenne igjen.

På flyet var planen egentlig å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med toastmasterjobben, og også tenke ut et underholdningsinnslag, eventuelt kunne jeg enda bedre få meg litt søvn. Men det ble til at jeg tentke på andre ting.

Trondheim har en statue av Arve Tellefsen nær bytorget... Trondheim har en statue av Arve Tellefsen nær bytorget…

Fra Værnes til Trondheim sentrum tok flybussen cirka en halv time, og kostet 90 kroner. Jeg hadde riktignok tatt en utskrift av hvor hotellet skulle være, men jeg hadde glemt å ta den med, så jeg måtte stoe på hukommelsen og min sans for retninger. Sjåføren leste opp hotellene i nærheten av stoppestedene, og jeg smatt ut da jeg hørte Nova. Etter å ha surret litt rundt og spurt litt om hjelp, fant jeg greit frem, og det var også greit at jeg sjekket inn allerede da jeg kom, selv om det var på morgenen.

Planen var å få seg litt søvn før jeg skulle møte Ingrid på formiddagen, og jeg slang meg også nedtpå,men jeg hadde mitt for tiden vanlige virvar i hodet, og jeg ble også forstyrret av noen telefonr. Kort sagt, det ble ingen søvn nå heller.

Den ene telefonen var fra Ingrid, bruden, jeg skulle møte henne klokken 1200 på Lille for å planlegge. På ny var det ut for å finne frem, men denne gangen hadde jeg et lite kart på størrelse med et kredittkort fra hotellet, og til torget gikk det greit å finne frem med det. Ingrid var naturligvis full av sommerfugler og jeg var like naturligvis full av manglende søvn. Men det viste seg at vi hadde rimelig grei kontroll.

Deretter tok vi turen opp til Ingrid for at jeg skulle se leiligheten hennes like før den ble solgt, og hilse på Pål og hunden Frida. En liten biting var å skrive ut kjøreplanen for bryllupet. 

Og på torget står Olav den hellige. I format er han mot Arve Tellefsen som Alexander Rybak mot Lars Sponheim. Og på torget står Olav den hellige. I format er han mot Arve Tellefsen som Alexander Rybak mot Lars Sponheim.

Øyeblikkelig ute fra Ingrid ringer Marte, forlover, og vil ha møte for å planlegge vårt lille innslag, og selvfølgelig bare møtes litt når vi først er i samme by. Jeg får det nå rimelig travelt med å tenke ut dette innslaget, praktisk talt går det for seg de ti minuttene fra Ingrid til torget. Ideen fikk jeg oppe hos Ingrid, da hun fortalte litt om brylupstalene deres, det var jo litt å velge mellom å lage sang fra. Mrte og jeg møtes også på Lille. Jeg kjøper en ny pizza, og vi snakker først et par dtimer om andre ting, så en liten time om bryllupet og innslaget vårt. Hun hadde en annen ide, som jeg også skulle lage fra.

Marte er altså forlover, så hun måtte ut og tørrtrene, og jeg gikk hjem for å skrive sanger og taler, den siste timen før vi skulle møtes igjen, og se Chicago med Pål, brudgommen, i hovedrollen klokken 1930. Om hvordan det og bryllupet gikk, skriver jeg søndag.

 
Og bryllupet skal stå i Ihlen kirke, noen meter unna leiligheten der Ingrid og Pål bor, og kledelig under oppussing. Og bryllupet skal stå i Ihlen kirke, noen meter unna leiligheten der Ingrid og Pål bor, og kledelig under oppussing.