Glemt bryllupsdag

Sittende på Patrick pub med en øl, på TV Italia – Spania fra i går, med bare straffekonkurransen som gjør meg så vondt, så vondt, og skrivende på mobilen en bloggpost jeg tilbakeviser til i går, er jeg fullt klar over at Olia og jeg har bommet en dag på bryllupsdagen vår.

Det er midt på dagen, her jeg sitter og skriver. Jeg spurte Olia i går: når er bryllupsdagen vår? – I juni, svarte hun. – Enten 26. eller 27. – Det er i morgen, sa jeg.

Det er det altså ikke. I dag er det 28. Juni, viser det seg. Og jeg som tenkte slik på å feire. Det kunne bli en ny russisk «prazdnik», det er jo egentlig hyggeligere enn å gå på restaurant, hvor alt alltid blir begrenset.

I går, som altså er dagen innlegget er postet, og som også er vår bryllupsdag (tror jeg), gjorde vi absolutt ingenting. Varmen slår meg ut her nede. De 30 gradene er veldig trykkende. Og jeg har gangsperr i armene etter et par dager i det flotte treningsanlegget i Hydropark. Jeg orket ikke gå dit igjen. Jeg nøyde meg med en businesslunsj på ANI. Ellers var det å lese bøker og artikler på telefon og nettbrett. Vi har ikke engang funnet riktig russisk-norsk ordbok. Jeg kan ikke lese de russiske klassikerne jeg så gjerne vil.

Olia, derimot, styrer med sitt. Hun liker å legge jern inn i ilden, er alltid travel, tornado i hodet. Nå er prosjektet å få tak i noen matematikkprogram hun kan få bruk for på universitetet, og som hun får billigere her. Det er imidlertid ikke uproblematisk. Det er forskjellige typer computere, det ene programmet førte med seg et virus, hun vurderer å kjøpe ny PC, kort sagt: travelt. Hun forsøkte også å reparere iphonen og kjøpe togbilletter, uten å lykkes med noe.

På bryllupsdagen vår.

Feiringen av bryllupsdagen

Som jeg skrev i gårsdagens bloggpost hadde Olia og jeg bryllupsdag i går. Den ble forsiktig, men behørig, feiret i det som en gang var en av Kievs bedre restauranter. Hadde ikke posten vært skrevet i ettertid (det er første juli her jeg sitter), så hadde jeg skrevet uforbeholdent at det er en av Kievs beste restauranter, men siden sist har det skjedd et par ting som gjør at jeg må konkludere med at min gamle favoritt Hatinka har tapt seg lite grann. Det er en restaurant som befinner seg ved Palats Ukraina på den blå metrolinjen, gaten heter Krasnaja Armea etter den røde arme, og er en god gammeldsags, Sovjetisk paradegate. Der har de klart kunstykket å sette opp en romslig, liten restaurant som ser ut som et gammelt, landsens hus etter tradisjonell ukrainsk modell. Derav har de også navnet, Hatinka, som betyr lite hus eller liten hytter. Hver gang jeg har vært i Kiev har jeg besøkt denne gangen, og det var også hit jeg tok med familien for å spise tradisjonell, ukrainsk mat før bryllupet i fjor. Det passet godt å gå dit igjen for å feire bryllupsdag.

Helt uvanlig for meg, men helt vanlig her, skjorten blir kjapt strøket før vi går.

Veien fra leiligheten vår i Petsjersk til restauranten bringer også mange minner for Olia og meg. Her gikk vi en god del ganger opp og ned mens vi forsøkte å få ordnet med dokumentene våre for at vi skulle få lov til å gifte oss. Disse turene hadde også ekstra farge av at jeg var i blodmangel på den tiden, og virkelig måtte slite for å komme meg opp trappene på tilbakeveien. Det var også her Olia for alvor begynte med fotograferingsiveren sin, da vi skulle reise til museumsparken Pirogova, men faktisk tilbrakte vel så mye tid langs denne helt oversseelige veien. Nå gikk vi her igjen, og det på vei for å spise bryllupsmiddag etter å ha vært gift i ett år.

Olia, klar for å spise, fotografert i litt for mye blitz.

Det pleide å være en god restaurant med god atmosfære, og er det fortsatt, men Olia ble litt plaget av en overivrig kelner som forlangte å hjelpe oss med bestillingene straks vi hadde åpnet menyene. Olia forsøkte høflig og smilende å få ham til å forstå at vi foreløpig er litt fortapt i alt vi har å velge mellom og  trenger litt mer tid, men vi lyktes bare delvis og i forfjamselsen bestilte vi en rødvin. Det ble litt uheldig, da mitt valg siden falt på en fiskerett, og det jo er en egen følelse med hvitvin og fisk, selv om rødvin også går. Samme kelner var også svært ivrig etter å fylle opp glassene med denne vinen. Vinkjennere vil sikkert smile av at restauranten hadde store vinglass, som man skal ha for at man skal kunne surre vinen rundt og forløse smaken, men som her ble brukt til å fylle til randen for at kelneren skulle få ta med seg den tomme flasken. Nok om det.

Jeg spiser også. Og Olia fotograferer som alltid med en plante i forgrunnen.

Olia er alltid småspist på restaurant, og nøyde seg med en italiensk salat og smakebiter fra meg, mens jeg kjørte på med forrett og hovedrett uten å spare på noe. Selv om kelneren var litt ivrig, var maten fortsatt delikat og god, om enn ikke den vidunderlige opplevelsen den hadde vært tidligere her på denne restauranten.

Maten ser i alle fall delikat ut. Og smaker også godt.

Opplevelsen med Olia var imidlertid vidunderlig. Og den skulle fortsette utover kvelden. Godt animert av det proppfulle vinglasset hun hadde satt i seg, gikk det så langt at hun ble med meg på fotballkamp, Argentina – Mexico. Straks vi bestemte oss for å se kampen, var det en pub ved siden av oss. Den så altfor eksklusiv ut med sofaer, puter og det som så ut til å være høy stil, men lokket også med øl fra 7 hryvna, det vil si en norsk femmer. Olia spurte om det virkelig var slik, og fikk til svar at det gjaldt 0,33, halvliteren gikk for en tier. Tenk var det slik i Norge.

Olia gir en siste hilsen til fotografen (som er jeg) under en artig lampe på Hatinka, Kiev.

Stedet var også så godt som folketomt, et par satt rolig i et av sofakompleksene og spiste, en gruppe menn satt i et annet. Disse viste seg å være de som jobbet her, resten av setene var aldeles ledige, og vi fant den aller beste plassen like under en ny og flott flatskjerm. Det var for godt til å være sant. Og det var heller ikke helt sant. Jeg tenkte å kjøpe litt snacks til kampen og ølet (og Olia), og fant noe som i alle fall inneholdt kylling til 20 hryvna, også det usannsynlig billig. Verten kunne imidlertid meddele at denne kyllingretten hadde de ikke, og han ville i stedet anbefale noe som het «afosi» og kostet 40 hryvna. Jeg ønsket heller det andre som kostet 20, men verten mente det var et dårlig kjøp fordi det var så lite av det, ta heller disse «afosiene», det er godt. Litt etter kom han med en skål peanøtter, og jeg tenkte i all verden, er det til og med gratis peanøtter her, skal si de må kjempe for å få besøkende. Men det var nok ikke så vel, peanøttene var «afosi», og den stakkars skålen kostet 40 hryvna, og samlet for øl og nøtter ble 50 hryvna, og dermed ikke så altfor langt under et billig norsk sted.

Her ser dere ølen og her ser dere skålen med peanøtter. Og her ser dere meg på fotballkamp på en slags pubrestaurant i Kiev.

Men man skal ikke ergre seg. Olia og jeg var på fotballkamp, så å si, på pub og så på. I min familie var mormor alltid beryktet for sin ubeseirede mangel på fotballkunnskap, hun lurte under en kamp på hva mannen i svart gjorde der ute på banen, men hun ville i Olia ha møtt sin rival. Det var helt umulig å få henne til å forstå hvem som var hvem av Argentina og Mexico, og var heller opptatt av en mann i gult som gjorde en ypperlig jobb, og blant annet tok ballen med hendene. Hun insisterte dessuten på at det var Jamaica Argentina spilte mot, for i Russland var det en sang som gikk «Kakaja bol, kakaja bol, Argentina – Jamaica, Pjat – nul.» Det rimer, og betyr «Hvilken smerte, hvilken smerte, Argentina – Jamaica 5 – 0». Hun hadde også sin klare oppfatning av Argentinas noe tvilsomme førstescoring, et mål jeg selv som helhjertet Argenina-entusiast ville kalle en skandale. Olia kunne imidlertid melde at det var en helt flott scoring, hun hadde fått det med seg under repetisjonen, der det helt tydelig kom frem at det stod en mann der inne og nikket ballen i mål med hodet, de grønne må helt ha glemt ham!

Her er bildet av TV-skjermen, passende med de to lags reservebenk som Olia ville ha med.

Vi gikk etter første omgang. Det var et kompromiss. Bryllupsdagsfeiringen var over, og Argentina var på vei videre i VM. Alt var bare velstand og ville vært det uavhengig av resultatet i fotballkampen. Hvilken glede, hvilken glede, Olia mot resten, 5 – 0.

Så glad blir man når man får gå på pub for å se fotballkamp med Olia og har vært gift med henne et helt år!

Bryllupsdag

I dag er ekteskapet vårt ett år gammelt. Det er så gammelt som barnet er når det så vidt har lært å gå men ennå ikke snakker noe særlig. Dagen vil bli feiret med en bedre middag på en av Kievs bedre restauranter, Pervak eller Hatinka, det er ennå litt uklart hvilken. Søster Tanja har gitt oss blomster, og vi har drukket rødvin på at det første året skal bli til flere.

Vårt ekteskap var virkelig nyfødt den gangen for ett år siden. Vi hadde omtrent ikke vært sammen, det gikk ikke en uke fra vi møttes til vi var kjærester, og knapt en måned fra vi var kjærester til vi var forlovet. Så var det bryllup før tre måneder var gått. Og alt kunne sikkert vært gjort enda fortere, om det ikke var for at mesteparten av denne første tiden, så var hun i Kiev og jeg i Bergen. Vi møttes bare når jeg var på ferie, og når jeg fikk fri fra jobb.

Ekteskapet begynte med en seks uker lang paradetur til Krim. Det var bryllupsreise, selvfølgelig, fri for begge to og mye godt liv. Men det var første gang vi skulle leve svært tett på hverandre over lengre tid. Veldig tett, levde vi, faktisk, siden vi leide knøttsmå rom og levde uten et minstemål av luksus. Det var selvfølgelig Olia som hadde hovedutfordringene, siden hun måtte lage mat og rydde i kjøkken som knapt fortjener betegnelsen kjøkken. Jeg måtte bare lære meg å leve med utblåsningene Olia av og til kommer med, noe jeg på denne tiden drev og lærte meg.

Så fulgte perioden hvor vi var gift, men hun var i Kiev og jeg var i Bergen, og vi ventet begge på at hun skulle få oppholdstillatelse. Vi fikk en ekstra liten ferieuke der på høsten, hvor vi på ny reiste til Krim, og bodde under det vi i forhold til sommeren må kalles førsteklasses forhold, i en liten landsby som heter Molotsjnoje. Den uken var bare velstand. Men så var det hver til vårt igjen, og denne gangen i det som skulle bli den lengste fraværsperioden siden vi møttes.

Beskjeden fra UDI er at det tar opptil seks måneder for ukrainere å få innvilget familiegjenforening i Norge. Vi leverte søknadspapirene så tidlig vi bare kunne, men det lot seg ikke gjøre før 7. juli, og seks måneder derfra er 7. januar. Vi – og særlig jeg – hadde et sterkt håp om at hun ville komme i alle fall før jul, slik at hun kunne få oppleve en norsk julefeiring.

Jeg ble oppløftet da jeg ble kalt inn til intervju. Siden det ikke skulle være noe tull med ekteskapet vårt, regnet jeg med at intervjuet ville gå greit og at oppholdstillatelsen snart ville komme, men jeg hadde her bare rett i det første. – Ring meg om du ikke har hørt noe innen februar, sa den hyggelige politimannen jeg hadde snakket med.

Jeg var nedslått, men skrev likevel en mail til UDI, der jeg mildt og i forståelse med at alle som søker har samme ønsker som meg, ba om at kanskje vår søknad kom frem til behandling litt nå med det første, for den vil da være raskt avgjort og jeg vil få min kone hjem til jul. Om det var denne mailen som hjalp, vet jeg ikke, og tviler til og med på, men hjem til jul kom hun. Akkurat i det jeg var i ferd med å ordne med fri fra jobb og bestilling av billetter slik at jeg kunne reise til henne i julen, så kom brevet i posten med innvilgelsen. 14. desember kom Olia til Norge.

Da kunne vi endelig begynne å leve som rette ektefolk, eller noenlunde rette ektefolk, det var fortsatt mye som skilte vårt ekteskap og forhold med et vanlig. Og vanlige rutiner kunne heller ikke begynne, den 14. desember var vel en mandag, mener jeg å huske, og det var vel torsdagen den uken jeg skulle ha eksamen i fysikk. Så det ble bare lesing. Og fredagen eller om det var lørdag morgen reiste vi hjem til norsk julefeiring, og alle tiders kultursjokk for Olia.

Først i januar kunne daglige rutiner begynne, med at jeg gikk på jobb, mens Olia var hjemme og enten søkte eller jobb, eller drev med andre ting. Som regel har hun holdt på med et eller annet for å finne seg noe å gjøre. Det har vært det store stresset for oss det første året, først å få ordnet alle papirene og få Olia til Norge, så å finne henne noe å gjøre her.

Hun har jo strengt tatt lykkes bedre i dette enn alle jeg vet om. Etter min mening skulle første året bli brukt bare til å finne seg til rette og slå seg til ro i et nytt land, men det er nok heller jeg som må slå meg til ro med at Olia ikke slår seg til ro før hun har noe fast arbeid med fast inntekt, eller har kommet inn på et studium som gir noe slikt. Det gjenstår for neste år å få til.

Alt i alt kan vi se tilbake på et lykkelig år. Problemene vi har hatt har vært av en midlertidig natur, og gledene har vært evige. De består. Så det er all grunn til å se optimistisk på fremtiden, og all mulig grunn til sørge for at denne optimismen blir oppfylt.

Olia, svimmel av lykke, og jeg, farget av rødvinstenner, 21. juni og fremdeles i Bergen.