Første overnatting uten mor for lille Irina!

Lørdag var det bursdagsselskap for søskenbarn Andreas, og vi tenkte vi skulle benytte anledningen til å prøve Irinas første overnatting uten mor. Hun er og har vært litt bortskjemt om nettene, lille Irina, med mor ofte ved siden av, og lenge, lenge med fri, disponibel morsmelk natten gjennom. Hun har hatt det godt. Men som på så mange felt i livet har stort og langvarig velvære sin pris, har man vennet seg til å ha det for godt, kan det bli vanskelig når tidene en gang skifter, og også lille Irina må lære seg å sovne og sove uten mor i nærheten.

Bursdagssesongen i vår slekt er de første månedene i året, da kommer de tett, og med minst tre barnefamilier blir det alltid en del gjester. Tante Tone hadde laget meksikansk gryterett og pizza, sånn meksikansk gryterett der det alltid er godt når det er litt skarp og sterk smak på den, når man virkelig kjenner smaken i munnen, og så pizza altså, for barna. Etterpå var det suksesskake og andre kaker, og sosialt samvær til kvelden var så langt utpå at det var på tide å gå hjem.

For mor og meg var det altså å gå hjem, for Irina hjem til bestemor. Vi hadde forberedt henne på det, og sagt at nå skal du sove hos bestemor. I kjent stil var hun helt enig, uten at det går an å garantere hun helt hadde skjønt hva vi sa til henne. Men det gikk til å begynne med veldig fint, lille Irina gikk på de små beina sine de noen hundre meterne fra tante Tone til bestemor, og hun roet seg ned der med å leke med togbane, og løpe litt rundt. Hun var i god form.

Hun har litt østeuropeisk døgnrytme. Norske barn legger seg mellom syv og åtte, etter hva jeg forstår, for at foreldrene skal ha litt kveld og for at barnet selv skal tidlig opp og i barnehage. Lille Irina legger seg sjelden før ti, og det hender hun legger seg etter elleve, og senere også, har det hendt. Her hos bestemor var tiden inne litt over ti. Vi hadde kjøpt ny tannkost og ny pysj, og bestemor hadde kjøpt tannkrem for barn – en slik suksess at lille Irisjka vår pusset tennene to ganger. Først i bursdagsklærne, så i pysjen.

Etterpå løp hun opp i sengen hun skulle sove i, sengen til bestemor, – ja! ropte hun, da vi spurte om hun ville sove der. Den eneste bagatellen var at hun la seg feil vei, med hodet langt nede i fotenden, og putene langt unna. – Bjørnen soven, bjørnen soven! i sin karakteristiske versjon av den norske barnesangen: aldi væ’e tyyyyyyyyyyyyyyyggg! og så løpe.

Det ble altså ikke noen søvn i denne omgang. Og heller ikke i neste. Jeg forsøkte å gå rolig ned, og la Irina sove med bestemor, men jeg måtte en liten stund gå like rolig opp igjen. Irina roet seg ikke. Og jeg trenger mindre søvn enn mor gjør.

Så jeg overtok, så mor kunne sove, noe hun nok ikke gjorde uansett. Inne hos meg var Irina veldig, veldig glad, smilte bredt og lykkelig i den nye pysjen, og krøp stadig vekk opp i sengen – bare for å krype ut av den igjen, og leke videre. Det var biler, duplo og plastelin, sånn nymoderne leire. Den fikk hun selvfølgelig ikke åpne, der med sengen, og Irina var lydig som bare det, og nøyde seg med å si fargen på plastelinen. Som vanlig på engelsk, green, black, white, yellow, uttalt uten snev av aksent.

Til slutt sovnet hun. Da hadde det vært mange falske alarmer, falske, omvendte alarmer, der jeg var ganske sikker på at nå skulle hun endelig roe seg, bare for å se at hun enda en gang snudde seg rundt, og slengte beina ut av sengen og stod opp, igjen og igjen og igjen. Klokken var vel nærmere halv ett, vil jeg tro, da hun endelig fant roen.

Da fant imidlertid ikke jeg den. Jeg sov elendig hele natten. Irina sov mer eller mindre til vi vekket henne – halv elleve på formiddagen. Vel å merke var dette ny tid, sommertid, kanskje et greit symbol på hva som hadde skjedd med oss også. Vi går også inn i en ny tid nå som Irina kan sove ute. Mye vil bli lettere.

Irina våknet barnetung av søvn, og ble båret ned til frisk søndagsfrokost i den nye, hvite pysjen sin med to fugler på. Der fikk hun spist litt skive med leverpostei og drukket litt biola, før det var ut og løpe frem og tilbake på gulvet. Sånn ble hun løpende mer eller mindre til det var på tide å komme seg ut på tur. Ute ventet en flott solskinnsdag, og en ny tid, sommertid.

Godt nytt år – 2017!

Tidligere pleide jeg å avslutte årene med en post som oppsummerte bloggåret og kanskje også året. Dette året var det ikke mye blogging, fornuftig nok, det var nok å gjøre i livet. Min lille familie forberedte vårt novyj god, russernes svar på jul, og vi kjøpte inn et lite juletre og pyntet med lys, og hadde i det hele tatt lagt an til en ekstravagant nyttårsfeiring. Det var norsk nyttår, russisk jul – og min bursdag.

Dessverre ble jeg syk, og gikk tidlig til kvelds. Et skikkelig antiklimaks, med smoking og sløyfe, og god vin til indrefileten. Det ytre var upåklagelig, det var det som var inni som sviktet.

Det oppsummerer ikke så aller verst året som har vært. Hjemme hos oss har det vært alle tiders. Oppussingen er ferdig, kledningen er skiftet ut, huset malt, og vi har også fått ny terrasse – alt laget av min kjære, kjære kone. Første halvdel av året var jeg i permisjon, den beste tiden i mitt liv, og andre halvåret tilbrakte jeg på en god arbeidsplass. Det går i det hele tatt veldig bra.

Få poster jeg skrev i fjor når opp på listen over de best besøkte. Litt lenger nede kommer imidlertid posten om den råtne servicen på varmepumpen, dårlig nyttår og debatten i Norge og i verden. De to første ble skrevet tidlig på året, da temperaturen var høy om nyttårsangrepene i Köln og andre byer i Tyskland, og om flyktningekrisen og litt forskjellig der. Vanskelige tema. Saken om den dårlige – les: spinndyre – servicen på varmepumpen løste seg bra, vi slapp å betale. Generelt var bloggen dårligere besøkt i fjor enn den har vært tidligere, tilbake til slik det var mellom 2010 og 2012. Den gjorde et hopp da jeg begynte å skrive politisk, og mye om krisen i Ukraina og spenningen mellom Russland og den vestlige verden, og datt ned igjen da jeg sluttet å skrive om det.

Til gjengjeld har jeg fått frisket opp en del av de andre bloggene mine. Jeg har lest andre tekster enn nyhetsartikler og dybdekommentarer, og skrevet andre typer tekster enn meningsinnlegg og kommentarer. Det har vært fint, det vil jeg fortsette med.

Jeg går inn i 2017 mer optimistisk enn i 2016, i hvert fall når det gjelder situasjonen i verden. Kanskje blir det en slags fred i Syria, i alle fall mindre krig, og kanskje blir forholdet mellom oss og Russland bedre, kanskje litt. Det er vanskelig å si, og kanskje er det bare generell glede jeg føler i kroppen, som gjør meg sånn optimistisk. Mange ønsker ikke freden i Syria på de betingelser den nå blir inngått, og mange ønsker ikke et bedre forhold til Russland, sånn som landet nå oppfører seg. Jeg tror disse bør se på verden mer som den er, og ikke som de ønsker den skulle være.

I mitt liv og for de rundt meg, skulle optimismen være på sin plass. Olia, Irina og jeg har orden på økonomien, kan spise god mat og trenger ikke se på bankkontoen når vi trenger noe. Irina er et solskinn, en engel, fra henne stråler en altovervinnende glede og lykke, når jeg ser på henne og min kone føler jeg at jeg har fått til noe her i livet. I dag var lille Irisjka i anledning bursdagen min pyntet med en flott, hvit kjole, og håret satt opp i fletter bak. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at noe så vakkert kan være mitt barn.

Og for hver dag som går, nå, så blir det litt lysere. Sakte, men sikkert – helt sikkert, kommer våren. Det vil sprette snøklokker, krokus, blader på trærne, tullipaner, det blir april og mai, kortbukse og solskinn, og hver søndag vil lille Irtsjik og jeg ta ut på tur i en eller annen skog eller et småfjell i nærheten. Hver dag venter oss gode frokoster og middager, vi har kjøpt oss en latterlig flott kaffemaskin – kaffe med et tastetrykk, og vi har bil som kan bringe oss hvor som helst på et øyeblikk. Det er en velstand jeg ikke trenger, men likevel har.

Og vi har slik en flott terrasse som Olia har laget. Etter som våren kommer, og det blir varmere og varmere, vil vi oftere og oftere komme oss ut på den. Lille Irina vil leke i hagen, slik jeg gjorde, da jeg vokste opp, på 80-tallet. Mye er forandret, men noe er også akkurat det samme. Det må vi ta vare på.

Godt nytt år!

Sykdomsbursdag

I dag er Olias bursdag. Hun benytter den til å reise ut til datsjaen vår for å innstallere vann og strøm der, eller for å gjøre klart for slike ting. Hun har kjøpt verktøy her nede, eller funnet verktøy, jeg har kjøpt det, som gave på kvinnedagen og på bursdagen hennes. Hun har også bestilt folk til å hjelpe seg, og de lot seg visst ikke avbestille. Synd, for her i leiligheten er det fullt i sykdom. Vår lille Irina er syk, mama Irina er syk, lille Tasja er heller ikke helt frisk, og i det hele tatt er det bare jeg igjen, frisk.

Det har vært litt problemer med mine daglige rusleturer her nede. Jeg er et naturmenneske, det er i fjell og skog jeg liker meg best, sånn er det, men jeg synes også det er veldig kjekt å gå rundt i europeiske og russiske byer og storbyer. Jeg kvier meg overhodet ikke for å ta Irina ut i vognen, det er bare kjekt. Raskt skjønte jeg imidlertid at det ikke er helt det samme i Kievs trafikk og storbyliv, som i rolige omgivelser rundt Ganddal og omegn. Her er mye å passe på, Irina kan ikke gå langt for seg selv, før det er et eller annet hun må passe seg for eller ikke må gjøre. Jeg må være like ved siden av hele tiden.

Et større problem er det at hun ikke vil sitte i vognen. Det er greit nok så lenge hun går selv, eller lar oss bære henne, det går sakte fremover, men vi har det i det minste trivelig. Verre er det når hun er trøtt og vil sove, og ikke vil i vognen, og ikke vil bæres, og ikke vil gå. Jeg hadde en sånn opplevelse i hjørnet av Marinskij-parken, like ved Arsenalnaja metrostasjon, rett ved parlamentet. Hun hylgråt, ville absolutt ikke i vognen, absolutt ikke bæres, og ikke hadde hun krefter til å gå selv. Vi var minst en halv time hjemmefra. Å ta buss er pinlig så mye hun gråt. Folk kommer og vil hjelpe, det er mye styr.

I denne situasjonen var jeg på nippet til å ringe Olia, og tilkalle hjelp fra hennes magiske bryst. Men jeg vet av erfaring at problemer gjerne løser seg før den tilkalte hjelpen rekker å nå frem. Så også denne gangen. Etter enda et forsøk på å legge henne i vognen, for å gå raskt hjem, snudde Irina seg for å klyve ut av, enda en gang, og i det hun snudde seg – sovnet hun. På magen.

Jeg tror kanskje det har å gjøre med at hun har fått en liten forstoppelse siden vi kom hit. Barn gjør gjerne det, har jeg lest, og Irina gjorde det i sommer også. Da tok det en liten uke før første bæsjebleien. Det samme har skjedd denne gangen. Kanskje er det stiv og tung mage som gjør at hun sover dårlig på ryggen. Også nå våknet hun og gråt, og sovnet igjen, i det hun snudde seg over på magen.

Irina får ennå morsmelk, og sovner vanligvis til brystet. Det gir en fin nærhet mellom mor og barn, og gjør at hun sovner lett og slapper godt av når mor er der. Men det gir desto større problem når mor er vekk, som nå. Jeg må medgi at jeg ba Olia droppe den der datsjareparsjonen, da Irina våknet i natt, kokvarm, og også mor til Olia er syk. Jeg så ikke for meg noen bra dag.

Men hvilken rett har vi til å klage? Jeg leser avisartikler og kommentarer om Ukraina. Jeg vet ikke om de skriver lenger om Ukraina i Norge, på BBC er det lite, men jeg kom over denne artikkelen på The guardian. Det kan vanskelig bli mer begredelig. Artikkelforfatteren argumenterer med at den sittende makten i Ukraina bruker konflikten med Russland til å klore seg fast til posisjonene sine. Han viser hvordan handelskrigen med Russland svir for ukrainske innbyggere, noe jeg også har skrevet mye om før, men ikke vil skrive mer om nå. Jeg orker ikke alle kommentarene og beskyldningene det fører med seg. Det får gå som det må, uten at jeg trenger å forsøke å overbevise noen om det først.

Vi snakker heller ikke politikk her nede, overhodet ikke, verken sammen i familien, eller når vi treffer folk vi kjenner. Det er i så fall bare de hverdagslige tingene, som at gassen ikke virker som den pleide, og at alt er blitt dyrere. Nesten litt vantro leser vi om priskrig i Norske dagligvareforretninger før påske, med priser på appelsiner ned til 2,50 kroner kiloen. Norske kroner og ukrainsk hryvna pleide å være lik valuta, nå er norske kroner verdt vel 3 ganger mer, uten at jeg har sjekket siden vi kom hit. Det er likevel et sjokk å se appelsiner her koste 70 hryvna, agurk 96, tomater over 80. Det er ville priser. Minstepensjonen er vel ikke stort mer enn 5-600 hryvnaer, vil jeg tippe, den pleide være 400, men skal være økt likt. Det er enkelt å se at dette ikke går rundt. Folk har ikke råd til mat. De må skaffe seg penger på annen måte, eller matauk,  på et vis.

Barack Obama har vært ute i Atlantic magazine og snakket om hvordan USA aldri helt kan hjelpe Ukraina, eller hvordan han formulerte det (mer om dette intervjuet i neste post). Ukraina var «ikke så viktig for USA», det var «viktig for Russland», derfor vil Russland «sette mer på spill». Skamvett har de ikke, der borte. De har en visepresident som har brukt noe sånt som tusen timer på telefon til statsminister Jatseniuk og president Porosjenko, som har talt i nasjonalforsamlingen, det er telefonopptak av hvordan de ønsket Jatseniuk som statsminister, under Maidan-revolusjonen, og Jatseniuk ble det. Finansministeren har de også fått satt inn, Jaresko, og nå går det sannelig harde rykter om at hun er på vei til å bli statsminister også, etter press fra USA. Ron Paul har publisert litt om henne, her (skrevet av Robert Parry, om noen lugubre pengeoperasjoner hun har gjort), og her (skrevet av Ron Paul selv, om hvordan hun skal være på vei til å bli statsminister).

Det er for meg vanskelig ikke å bli provosert over dette, men jeg ser det er ingen som bryr seg, og jeg gjør også mitt beste for ikke å bry meg lenger. Vi forsøker heller å lage gode dager for oss selv her nede, ha det godt mens vi er sammen. Mama Irina er utrolig, hun har i praksis ansvaret for lille Tasja, tantebarnet vårt, og hun gjør også mye av jobben med vår lille Irina, når vi er hjemme. Og hun lager all maten, enorme mengder til oss, særlig til meg. Det er frokost med speilegg og kylling, kjøtt og poteter, sirniki, russiske pannekaker, alltid noe skikkelig, og alltid mye av det. En gang fulgte straks en sopprett, sopp og oss, som et slags mellommåltid mellom frokost og lunsj. Lunsjen er også overdådig, suppe, og så gjerne plov, eller en annen kjøttrett. Jeg går omkring aldeles stappmett, som det alltid pleier være her nede.

I går fikk jeg også løpt til treningssenteret Katsjalka i Hydropark. Det var tidlig på morgenen, jeg følte det var som å løpe til jobb. Frem og tilbake ble det omtrent en mil, som er avstanden en vei til jobb, hjemme. På øret hadde jeg først et program om Shostakovitsj, så et om Nietzsche, særlig det om Nietzsche var interessant. Det er balsam for meg å ha litt sånn tid helt for meg selv. Jeg står gladelig opp klokken seks for å få de nødvendige timene. Jeg kom hjem igjen klokken ni, da hadde Ira nettopp våknet og stod i badekaret og fikk vasket seg. Jeg var mye friskere og mer opplagt enn de dagene jeg bruker morgentimene til et eller annet som har med internett å gjøre, skrive eller lese, og appetitten var helt førsteklasses. Den stod helt i stil med de overdådige måltidene vi ble servert i løpet av dagen.

Nå er klokken 1615 her nede. For et øyeblikk siden så Irina ut til å sove trygt og tungt, akkurat nå gav hun fra seg et lite klynk. Hun har det nok ikke helt bra i den lille, syke kroppen sin, lite grann feber, mye snue, og så ikke helt gang i fordøyelsen ennå. Men hun er ikke verre enn at hun løper rundt omkring når hun er våken, det har hun gjort i dag også, og hun har spist godt, noe også syke mama Irina har sørget for. Olia har bursdag, og kommer antagelig til å bruke hele dagen på oppussing på datsjaen. Hjelpemennene sa det var kun lørdager de hadde tid, og Olia ville komme i gang. Så slik ble det. En redusert bursdagsfeiring, men alt i alt, gode dager her nede.

Tanjas bursdag

Gratulerer med dagen. I dag fyller søsteren til Olia året. Det var ingen hyggelig bursdag i fjor, og det er verre i år. Denne dagen falt den ukrainske valutaen nye 16 %, eller så, mot dollar, etter allerede å ha falt tosifret fra de katastrofale verdiene jeg tidligere har skrevet om. Nå står hryvna i 23,5 mot norske kroner. Inflasjonen er voldsom, og økonomien krymper. Det er tøffe tider, og utsiktene er at det skal bli verre, heller enn at det skal bli bedre.

Mens jeg var på jobb i dag så ringte Olia til søsteren sin, Tanja. Hun kunne fortelle at det har blitt dyrere. Garn som før kostet 45 hryvna, koster nå 120. Det er mer enn en dobling. Tanja liker å strikke, og fortalte Olia leende at hun bare måtte kjøpe garn i gave, hun har ikke sjanse til å kjøpe det selv. – Har lønnen gått opp, spurte jeg Olia, for å få forsikret det jeg egentlig visste. – Tanja jobber mindre nå, svarte hun. – Det er nedbemanning.

I de seks årene jeg har kjent Olia og søsteren har Tanja aldri hatt en sammenhengende ferie. Det er bare enkeltdager, som hun har tatt seg ved spesielle anledninger. For et par år siden var planen at Olia skulle reise ned til Ukraina før meg, slik at hun og hennes lille familie på mor, søster og tantebarn kunne reise på ferie sammen til Krim. De gledet seg veldig til det, men Tanja fikk ikke fri fra jobb. Så den planen ble ikke noe av.

Når jeg er der nede, jobber Tanja som vanlig, fra 11-12 om formiddagen, til 22-23 om kvelden. Også lørdag. Hun har gangavstand til jobb, det er rett ned en tvergate til Lecu Ukrainka som de bor i, det tar en drøy halvtime. Det vil si, det pleide å være slik. Hun er nå flyttet over til en annen avdeling, med reisevei halvannen time, hver vei. Det er ganske sånn det ikke skal være. Moren får ingen statlig støtte overhodet, hun er hjemme og passer lille Tais, og så er det Tanja som er ute og jobber, og finansierer familien.

Olia og jeg hjelper selvfølgelig, og vi skulle gjerne hjulpet mer. Men det er en stolt familie, som ukrainere og russere er stolte folk. De biter heller i seg vanskelighetene enn å vise dem frem for andre. Olia har etterlatt kredittkortet sitt der nede, det blir aldri brukt. Alt er gavene og klærne som hun tar med ned, det hjelper godt, så kan moren og søsteren bruke alle pengene på mat og faste utgifter.

Vi sitter selvfølgelig ganske godt i det. Det ville Olias familie også gjort, selv om Olia ikke var blitt gift med meg. De har to leiligheter, og en datsja, og de kan leie ut den ene, og tjene en slant på det. Det er atskillig mange som har det betraktelig verre. Og da snakker vi om de som bor i de delene av Ukraina, som ikke er direkte berørt av krigen og konflikten.

I Donetsk og Lugansk faller det bomber ned på boliger, biler og fellesområder. Menneskeliv går tapt. Verdier går tapt. Pensjoner og lønninger blir ikke utbetalt. Har man penger i banken, sparepenger, så taper disse seg i verdi, som følge av valutafallet. Man skal låne penger i hryvna, ikke ha dem. Låne penger har ingen vanlige ukrainere råd til, det er ingen vanlige folk som tjener på valutafallet. Det gjør bare spekulantene. Jeg tenker alltid når jeg ser en gammel dame eller mann, som har fått en bombe inn i leiligheten sin, at hvordan skal hun få midlene til å reparere disse ødeleggelsene? Ingen skriver om det. Jeg tror ikke det finnes forsikringsordninger. Faller bomben på deg og ditt, så faller også tapene og kostnadene på deg.

Gratulerer med dagen, til Tanja. Fra England kommer meldinger på denne dagen at Cameron skal sende soldater til Ukraina, sammen med USA. Det er begrenset omfang, og de skal visstnok reise for å «trene ukrainske soldater», det vil si trene de frivillige bataljonene. Pro russiske sosiale medier er i harnisk, særlig de som har tilknytning til England. De tror det må ha rablet for Cameron. Har de ingenting lært, etter Irak, Libya og Afghanistan? Hvem vil de hjelpe med mer soldater, mer våpen, mer krig?

Russland har som vanlig svart med at de «vurderer å sende soldater for å trene opprørerne i Donetsk og Lugansk». Det har vært mekanismene i konflikten siden første stund. Vestlig side – med USA og nå England – har oppført seg som om Russland ikke vil komme med motreaksjoner mot alt de finner på, som om Russland vil skjønne at de ikke har retten på sin side, og dermed vil trekke seg uforbeholdent tilbake. Det er langt på vei det stikk motsatte som har skjedd. Det de vestlige landene har gjort litt, har Russland gjort veldig. Den vestlige støtten til demonstrantene på Maidan ble besvart med russisk støtte og fyring av separatistbevegelser på Krim og i Donbass. De pro vestlige demonstrantene i Kiev okkuperte offentlige bygninger og hadde voldelige elementer, de pro russiske demonstrantene i øst okkuperte offentlige bygninger med våpen, og var rustet til krig. Sanksjoner er møtt med motsanksjoner. Vesten har brukt de midlene de har. Russland har brukt de de har. Hittil har de russiske vist seg å være mye mer omfattende, og mye sterkere.

Ukraina med dets innbyggere er det største offeret i dette. Vestlige statsledere lar seg villig fotografere sammen med ukrainske, i et forsøk på å vise i hvert fall symbolsk støtte, når den reelle støtten er så feilslått. Soldatene England og USA sender er også mer symbolske enn reelle i betydningen, de er for få til å kunne gjøre noe, og de skal heller ikke delta i kamphandlinger. Det er også håp om at de verste kamphandlingene nå skal være over, at det skal bli en slags våpenhvile, etter at Debaltsevo falt. Jeg tror på den. Krisen går nå over i en ny fase. Soldatene fra England og USA vil ikke hjelpe noen ting, om noe, så vil de gjøre tingene verre.  Slik alle parter i konflikten har vært imponerende til siden vi snublet inn i katastrofen vi nå er i.

Gratulerer med dagen til Tanja. Måtte bursdagen din i år være et bunnpunkt, at det neste år er litt bedre. At det ikke lenger er noen krig i landet ditt, at man ikke lenger dreper hverandre og sender bomber og raketter mot hverandre og sprenger broer, veier og infrastruktur – i direkte og overført betydning. Ut over det er det kanskje ikke så mye å håpe på. Det er ingen gode bursdager i sikte for Ukraina.

En siste ting: Jeg sjekket listen over gjennomsnittslønninger i Europa på Wikipedia. Som man ser er lønnen i Ukraina nå 89 euro, i måneden. Det er under halvparten av den nest siste på listen, Moldova, med 194. Det er ikke engang 1/3 av Hviterussland, som har 317 euro, tross sanksjoner og restriksjoner og Lukasjenko. Hellas – der de nå stemte inn Syriza for å gjenvinne verdighet – har 1004 euro, mer enn 10 ganger mer. Norge har for øvrig 4451 – temmelig nøyaktig 50 ganger mer enn Ukraina. Det vil si at en gjennomsnitlig ukrainer må jobbe 4 år for å dra inn like mye som en nordmann drar inn på en måned…

Gratulerer med dagen.

Tais’ bursdag, og samtale med en kvinne fra Lugansk

Temperaturen ligger stabilt over 30 grader i Kiev nå. Det er for mye for meg. Selv nettene er for varme og klamme. Om dagene gjelder det å finne et svalt sted å holde ut. Inne er det fælt, og ute gjelder det å komme seg i skyggen, et sted det er litt trekk.

I dag var det bursdagen til Tais. Vårt lille tantebarn er like gammelt som ekteskapet vårt. Om morgenen var det kake med lys, og gaver uten innpakning. Slik man gjør det her. Kanskje var det også innpakning, bare at jeg ikke så det. Det var ekstra feiring om ettermiddagen også, det var hovedfeiringen, men den gikk jeg dessverre glipp av, fordi jeg var ute på flukt fra varmen. De pleier være veldig omtrentlige med tider, familien til Olia, jeg vet ikke om vi noensinne har avtalt et klokkeslett. Det passer meg godt, jeg liker også å innrette dagene og tiden som jeg føler for. Men i dag førte det altså til at jeg kom for sent til festen. Maten var spist, sjampanskojen drukket.

Mye på grunn av varmen får vi for lange morgener, her. Jeg pleier jo være en riktig morgenfugl, jeg liker å komme i gang med dagen. Olia kan være våken og sove om en annen hele døgnet. Hun sover når hun er trøtt, og bryr seg ikke om hva klokken er, om hun ikke har noen forpliktelser. Her prøver jeg å stå opp når det blir lyst, for å få gjort noe, men det er snart etter bare for å dumpe i søvn igjen. Ofte sammen med Olia. Hver dag har jeg et mål om å komme meg tidligere ut, alene eller sammen med Olia, hver dag blir klokken tolv, og vel så det, før vi klarer det. Noen ganger, som i dag, ble planen om å komme seg tidlig ut forstyrret av dobbel frokost. Først serverte Olia én, tidlig om morgenen – vareniki, en slags pasta med syltetøy, pasta fra Sibir, tror jeg. Deretter serverte moren en til, om formiddagen – egg og kjøtt og potetmos. Rikelig av alt. Og vanskelig annet enn å hvile etterpå.

Litt over tolv, ikke så altfor langt over tolv, kom jeg meg ut. Alene, denne dagen. Det er alltid kjekkest med Olia, men jeg finner greit ut av det alene også. Da blir det ofte lengre turer, ofte på jakt etter en rute jeg ikke har gått på en stund, steder jeg ikke har vært, ting jeg ikke har sett. Fra der vi bor, i Petsjersk, til Hydropark er det etterhvert begrenset med muligheter for å finne nye veier, så ofte jeg har gått dit. I dag fant jeg tilfeldigvis en ny. På vestbredden av Dnjepr, helt nede ved elven, mellom Patona-broen og broen med metroen, hovedbroen til Hydropark. Den strekningen har jeg aldri gått før. Det var vakkert og flott, altfor varmt, men en mild bris fra elven gjorde det levelig.

Der gikk jeg og hørte på et foredrag om Beethoven, om konsertene hans, nærmere bestemt trippelkonserten og pianokonsert nummer fire. Jeg hører alltid på foredrag eller podcast når jeg går. Det er en del av den moderne verdens gaver, at man kan få intellektuelt påfyll mens man er i bevegelse. Det utnytter jeg intenst, når jeg går, sykler eller løper.

Men vel fremme i Hydropark er det ingen foredrag. Der er jeg alene med tankene mine, og lydene som er der. Den velkjente knirkingen i de gamle, mer eller mindre hjemmelagde apparatene fra 70-tallet, skramlingen fra kjettingene vektene er festet i, folk som snakker eller stønner, fjern musikk, reklame og rop fra elven og strandlivet like ved, alt blander seg med og orkestrerer tankene mine. Det er vanligvis et herlig liv. Men i dag var det for varmt. Jeg måtte kjøle meg i elven hele tiden, og fikk ikke gjennomført programmet jeg hadde tenkt.

Nå er det også blitt trefninger i Nagorno Karabakh. Det er også et konfliktområde, lagt igjen til oss etter Sovjetunionens fall. Det er Armenia og Aserbajdsjan som står mot hverandre, og begge gjør krav på området, som ligger i Aserbajdsjan, men er befolket av armenere. Jeg tenker på hvor tilfeldig det er, hvilken side man havner på, i konflikter som dette. Armenia ble rundt 1915 og 1916 utsatt for et folkemord fra tyrkerne, den gang det ottomanske riket. Folkemord er et begrep som blir mye misbrukt, og som følge av det er det i ferd med å miste sin styrke, men hva som skjedde med armenerne den gangen, kan kvalifisere. Anslagene går på at omtrent 100 000 armenere ble drept. Tyrkerne benekter hendelsen, det er et stridstema der, mens det i Armenia naturlig nok er sterkt fremme i den kollektive hukommelsen. Tyrkia og Armenia er fiender. Tyrkia er et NATO-land, merkelig nok, kanskje, tatt i betraktning demokratiproblemene i landet. Her er det nok viktigere for USA å ha en base nær Midt-Østen, enn noe annet. Dermed kan ikke godt Armenia søke støtte fra USA, så de må søke støtte fra Russland. Her er forklaringen for hvorfor Armenia er så lydige overfor Russland. De er helt avhengig av dem. Ikke bare økonomisk, men også sikkerhetsmessig. Aserbajdsjan hater Armenia, blir derfor mot Russland, som støtter dem, og på grunn av det søker også Aserbajdsjan støtte og samarbeid fra USA, noe de får, og gir.

Alle burde med jevne mellomrom lese novellen Et latterlig menneskes drøm, av Fjodor Dostojevskij. Der ser man hvordan det går når mennesker lager grenser, og begynner å dele seg opp i grupper. Jeg har tenkt litt på det i det siste, er det noen grenser i det hele tatt som ikke er et resultat av eller har resultert i krig og konflikt? Er det noen imperier som har gått i oppløsning, uten at det er fulgt kriger av det? Uten at det har blitt bråk om grensene?

I varmen valgte jeg å komme meg et sted jeg kunne spise mat, drikke øl og drikke kaffe. Det er Prego restaurant, nokså nær der vi bor. Ettermiddagssolen var så lav at den lurte seg under parasollene ved bordene jeg satt. Jeg måtte flytte meg fra bord til bord. Det var så varmt at jeg greide ikke skrive noe, det var bare å følge med på Twitter og på nyhetene. Den store nyheten var at Norges annetlag spilte uavgjort mot Ukraina i sjakk OL. Ellers har det i selve Ukriana blitt litt roligere når det gjelder nyheter. Det er utrolig så fort ting blir en vane. Fly blir skutt ned, byer blir bombet, folk dør. Men i Ukraina er dette bare mer av det samme.

Det var ganske spesielt å sitte så nær noen som kjenner krisen så direkte på kroppen. Alt jeg har skrevet om den. For oss i Vesten er det et uhyre viktig spørsmål å avgjøre hvem som har rett og galt, hvilken side vi skal støtte, og hvor sterkt og hvordan vi skal involvere oss for å sørge for at den riktige siden vinner frem. For denne kvinne virket ikke dette å være noe poeng i det hele tatt. Hun var sterkt i mot regimet i Kiev og sterkt i mot regimet i Moskva, men gav jevnt over blaffen i hvem som vant, så lenge det ble fred og ro, og folk kunne leve normalt igjen. Om de ukrainske styrkene slo ned opprørerne, så var det greit. Om russerne invaderte og slo bort de ukrainske styrkene, så var det også greit. Det eneste hun ikke ønsket, er krigen som nå er.

Folk som misliker Putin, får sitt med at hun mente det var noe i veien med ham, nesten som en slags diagnose, uten at hun brukte det uttrykket. Han ønsker en plass i historien, som en av dem som erobrer nytt land, utvider riket. Opprørerne – eller separatistene – så hun på som tsjetsjenere, de er ikke «våre» (et uttrykk russere og deres slektninger bruker ofte, nasja, er uttrykket på russisk, hunkjønn). Hun hadde sett dem på YouTube, de snakket ikke rent, da er det mer eller mindre søppel allerede, som alle med litt innsikt i russisk kultur vil forstå. Men ulikt oss i Vesten og i Ukraina sa hun alt dette uten hat, eller bitterhet eller sinne, hun sa det bare rett frem. Som hennes oppfatning av hvordan tingene hang sammen.

Hun så heller ikke Ukraina som noen redning. Maidan og Europa nevnte hun ikke engang, heller ikke USA, NATO og EU. For sin egen region ønsket hun frihet, slik jeg oppfattet henne. Hun ville verken tilhøre Russland eller Ukraina. Hun hadde også likt godt om Ukraina ble en føderasjon, slik at de fikk litt mer selvstyre. Og fikk beholde mer av verdiene de skaper selv. I følge henne gikk 70% av verdiskapningen i Donbass til Kiev. Det er et tall Olia og jeg også har sett. En av de tidligere, selvutnevnte guvernørene der, kom med dette tallet i en YouTube video. Her må med at dette var en guvernør med bred, folkelig oppslutning. I motsetning til sånn det er nå.

Det er også viktig at vi behandles ikke som tredje sorts mennesker, sa hun. Det er noe jeg tviler på kan trenge inn i norske og vestlige hoder. Her i Ukraina, som i Russland og flere slaviske land, og andre land i øst-Europa og i verden, så er inndelingen av mennesker etter folkegruppen de tilhører høyst reell. Skremmende mange i Ukraina ser ikke på russere som mennesker med livets rett. Skremmende mange mener befolkningen i øst bare må holdes under kontroll, deres makt og muligheter må begrenses. – De vil behandle oss som slaver, sa denne kvinnen fra Lugansk.

Det var jo interessant. Akkurat det samme sa en eldre kvinne på Maidan, da hun skulle forklare hvorfor hun var med og demonstrere. – Vi ville ikke bli behandlet som slaver. Det får meg til å tenke på den gamle vitsen om kommunisten som skulle forklare fordelen med det nye systemet: i det gamle, kapitalistiske systemet var det slik at den ene halvparten bare utnyttet den andre. Hos oss er det helt motsatt…

Jeg gikk hjem til det litt triste synet at festen hadde vært. De hadde ventet på meg. Moren hadde laget flere pizzaer, og mye annen mat. De hadde åpnet og drukket sjampanskoje, vin og øl. Det hadde vært en gjest, Sergej, arbeidskaren. Ellers var det bare Olia og moren og søsteren i Tais’ bursdagsselskap. Faren er for lengst ute av bildet.

Det er mange problemer, på alle nivå i Ukraina. Krigen i øst er den reneste galskap. Så mange som kriger på vegne av et folk de ikke har støtte hos, som ikke ønsker verken krigen eller dem. Kvinnen fra Lugansk virket ikke til å ha noen illusjoner om hvordan dette kom til å ende. Hun klaget heller aldri, og virket helt innstilt på å leve videre og gjøre det beste ut av det, samme hva som kom til å hende. Det samme gjorde barnet hennes, som løp rundt og lekte smilende og leende på lekeplassen, ute av stand til å skjønne hva det er for slags land de er i ferd med å vokse opp i.

1. Januar og 40 år i Ukraina

Overskriften er litt misvisende. Jeg har ikke vært her i 40 år. Jeg blir 40 år i dag. Gratulerer med dagen til meg!

Første januar 1974 ble jeg født. Den gang var det bare folk som visste mye, som visste at det var noe som het Ukraina. Det var en sovjetrepublikk, en av 15 i superstormakten Sovjetunionen, vår fiende i den kalde krigen. Som nyfødt visste jeg naturlig nok ingenting om det. Men som barn på 80-tallet interesserte jeg meg ikke så verst om dette som var verdens største land, og som var så enorme i sport. Utover 90-tallet interesserte jeg meg mye mer enn normalt for alt som er russisk, da særlig russisk kultur og historie, med en helt egen kjørlighet for russisk litteratur. Det tok av fra 2000-tallet, og utover, da jeg også lærte språket og begynte å reise hit. På en av reisene mine traff jeg Olia fra Kiev. Hun er jeg gift med nå, og derfor sitter jeg her i dag, og har tilbrakt min 40-års dag i landet som ikke eksisterte som seg selv da jeg ble født.

Det har vært en helt rolig dag. Olia og jeg våknet lenge. Det var en markant feiring av nyttåret natten i forveien, så det var ingen vits i å forhaste seg med noe i dag. Til frokost var rester fra gårsdagens mat, like overdådig som vi forlot den.

I dag fikk jeg også tatt en løpetur ut til treningsanlegget, og hørt ferdig foredragsserien om ekteparet Schumann. Det er ekteparet sitt. Det er mye interessant i det ekteskapet der. Og med Schumann er det slik at kan man litt om livet hans, så blir musikken vakrere. Det er i hvert fall sånn for meg.

Til treningsanlegget kom jeg så sent at det var blitt mørkt før jeg forlot det igjen. For første gang fikk jeg se lyktene som er satt ut, bli slått på. Mange av dem virket ikke. Men de som virket, lyste godt opp, og gjorde det helt lett å trene, selv om det var mørkt.

Så løp jeg hjem, og fikk kraftig suppe til lunsj. Eller middag. Selv til standarden her i huset var denne kraftig. Fylt til randen i en stor bolle, som alltid, og med oksekjøtt i haug på toppen. I tillegg fikk jeg en god del av Olias kjøtt, så da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise opp. Heller ikke greide jeg å spise mer resten av dagen, som nå er slutt.

Og med det går også juleferien min mot slutten. Det er fem dager før julen begynner her nede. 6 januar er den ortodokse julaften. De ligger 13 dager etter oss. Men om jeg ikke har opplevd jul, har jeg opplevd mye annet. Olia og jeg har vært litt reserveforeldre for lille Tais. En slags tørrtrening, til vi selv en gang forhåpentligvis får barn. Med det har jeg ikke fått så mye tid til mine egne ting, som jeg liker, men sånn er det jo å bli eldre. Nå er jeg blitt 40 år. I morgen kveld reiser jeg hjem til Norge. En uke senere kommer Olia. Det er mye som tyder på at det vil bli et veldig bra år for oss. Alle andre år har hatt større bekymringer og vanskeligheter da det begynte. Og alle årene hittil med Olia har vært gode.

Godt nytt år til henne, og til alle andre! For meg som har det litt spesielt med tall, er også 2014 et mye finere år enn 2013 noen gang kunne bli. Det er liksom noe feil med 2013. Med 2014 har årstallet kommet i orden igjen. Måtte det bli et godt år for alle!

Ukrainsk nyttårsfeiring

Jeg poster innlegget tilbake til nyttårsaften klokken fem på tolv, jeg jukser litt der. Det er allerede kveld første nyttårsdag, så mye har skjedd som ennå ikke hadde det, på det tidspunktet innlegget er postet. Det som hadde skjedd i minuttene før fem på tolv, den siste dagen i 2013, var at vi fire som deltok på festen, forlot middagsbordet, og gikk inn på rommet til Tanja og skrudde på TV. Der rotet vi rundt på de forskjellige kanalene, redd for å miste det vi var kommet for å se. Så, klokken fem på tolv, tropper han inn, selveste Viktor Janukovitsj, og holder en tale til det ukrainske folk. Olia, mama Irina og søster Tanja, og jeg, satt der og så på.

Før det hadde allerede skjedd mye, selvsagt. Jeg var forberedt på feiring fra morgenen av, og hadde kjøpt rikelig inn av alle sorter godt å drikke. Men det er jo noe godt å drikke, og noe godt å spise, til alle måltider her, så det er ikke noe uvanlig. I anledning dagen droppet jeg løpeturen til treningsanlegget i Hydropark, det tar jo en del tid av dagen med skilting og dusjing, og det blir jo sent lyst og for mørkt på denne tiden av året. Så Olia og jeg tok ut i dagligklær, bukse og jakke. Jeg hadde et ærende hos fotografen, av alle ting, og så skulle vi handle inn enda flere matvarer, og drikkevarer.

Det ble en liten katastrofe. Jeg utholder ikke kjøpesentre. Og denne dagen. Da store deler av Kiev var sent ute for den store nyttårshandelen, med støy og mye folk og altfor lyst, og Olia som mister følelsen av tid i butikker. Det ble en påkjenning. Det må jeg si. Det var den verste halvannen time og vel så det, så langt i ferien.

Jeg trodde også vi ville komme på etterskudd i feiringen. Det var blitt helt mørkt da vi tok en marsjrutka (russisk drosjebuss) hjem, vi hadde reist til et kjøpesenter langt unna, fordi det var billigere der. Da vi kom hjem, var det disket inn med flere salater og kylling, og suppe også, viste det seg. Jeg hev inn med stor appetitt, også av godt, nyinnkjøpt øl. Men det vi holdt på med her, hadde ingenting med selve festen å gjøre. Dette var lunsj. Obed, som det heter på russisk.

Og etterpå skjedde absolutt ingenting som skilte dette fra en helt vanlig dag. Jeg tok med meg et glass russisk cognac, et glass øl, satt der på rommet, holdt på med mitt. Tais var det også, så tegnefilm. Og Olia var der, og så russiske TV-serier på nettet? Skulle dette være nyttårsfeiringen?

Klokken ti var det på tide for Tais å legge seg. Da hadde jeg blitt en sånn som jeg ikke har lyst til å bli, en av de, som bruker festene til å legge ut ting på sosiale medier, og litt for ofte sjekke oppdateringer. Ingen i huset viste tegn til utålmodighet. For nye lesere, må jeg her ha med at lille Tais har en litt uvanlig døgnrytme til lite barn å være, fordi de gjerne vil at hun skal være våken når moren kommer hjem fra jobb, sent på kvelden, så kan de heller alle sammen sove litt lenger.

Først klokken elleve ble det kalt inn til middag. Det var det som var startskuddet til den virkelige festen. Det var ingen seremoni, alle gikk i hverdagsklær, utenom jeg, som gikk i klærne jeg hadde blitt fotografert i. Til gjengjeld var det veldig mye mat, og veldig mye drikke. Og øyeblikkelig veldig god stemning.

For første gang i sitt liv hadde mor til Olia kjøpt inn reker, kongereker. Olia og til dels jeg hadde snakket i vei om hvordan reker skulle tilberedes og danderes, men utpå kvelden, da alle var fulle, lo vi godt av det. – Dette er Ukraina, lo moren, – og så skal vi liksom kutte opp ett enkelt salatblad, og egg og sitron… Hahaha! Nei, her var det fire kraftige salater, og rekkene på bordet, rykende varme og ferdig kokt. Ellers var det laks og kylling å velge mellom.

Lesere på jakt etter hvordan ukrainere og russere feirer nyttår, finner her absolutt ikke representativ mat. De tradisjonelle rettene tar lang tid å lage. Og moren ville gjøre det enkelt, med reker, og med kylling og laks som allerede var laget og servert en gang. Slik fikk vi den overfloden som alltid hører hjemme, uten at noen trengte å slite seg helt ut allerede før festen begynner.

En litt koselig ting som var satt frem var en kornkvast. – Den skal ta vekk all det negative fra fjoråret, sa moren, i en slags tale, som innledet den første skålen, – alt som har skjed og vært dumt her i huset, skal legges igjen i 2013, mens alt som har vært godt tar vi med videre til det nye året. Man trenger kanskje ikke en kornkvast som symbol for disse vakre ordene, men det er jo fint når det står noe konkret som representerer disse ordene, om man tror kvasten er i stand til å oppfylle den store oppgaven den er tillagt eller ikke.

Vi spiste og drakk i god fart, alltid med et blikk på klokken. Ikke så at vi ikke skulle gå glipp av selve nyttåret, men at vi skulle gå glipp av talen til Janukovitsj. Olia er jo seg selv lik, hun setter i gang å spise, lykkelig og usystematisk. Bare reker. Kokte og varme. Og i veldig godt humør. Altså ikke rekene, men Olia. Jeg åpnet med laks, i en skjult finte å få ventet til rekene hadde kjøpt seg litt.

Jeg vet ikke om det er en russisk tradisjon, akkurat, men her i familien til Olia bruker vi ikke kniv når vi spiser. Det er gaffel eller skje, eller – for tullinger – begge deler på en gang. Jeg strevde jo litt med å spise laksekotelett uten kniv å skjære vekk bein og skinn med, og forsøkte diskret å skjule hvor klønete jeg egentlig er i disse tingene. Man skal bruke fingrene, Nåt det trengs, det et sånn det er. Og jeg bruker flittig fingrene, jeg får bort hele remsen med skinn, og lagt det i avfallsskålen. Jeg er optimistisk med tanke på resten. Det er ikke jeg som mister tålmodigheten, det et moren. – Kom skal jeg hjelpe deg med avfallet, sier hun, får tallerkenen min, og kaster bare alt sammen i søpla, salat og det hele.

På tide å begynne med rekene. Dem kommer jeg ikke langt med. For nå er det talen til Janukovitsj! Vi løper inn til Tanjas rom. Blant alt det andre vi har rukket å få gjort, er å skrive et ønske for året som kommer på en serviettbit. Den skal vi sluke når det nye året er der. Og så sitter vi da og venter, på denne merkelige Janukovitsj, som har ord på seg for å være en banditt og mindre begavet, og som nå leder et land der demonstranter har tatt kontroll over hovedgaten i hovedstaden.

Men han er presidenten, landets leder, og i russerne er det nok en sterkere tradisjon i å lytte til landets leder enn det er hos oss. Det er den gamle, opphøyde tsar, som taler til folket, og har som hovedoppgave å si at alt kommer til å bli bra. Så kommer han, skrittende inn på en åpen plass, men innenfor vegger. Det er grus og rød løper, og et juletre i bakgrunnen. – Hvor kan det være? Hvor kan det være? spør Tanja, og de tre i familien diskuterer hvor mon nå i Kiev han er.

Talen er på ukrainsk, så den skjønner jeg svært lite av. «Det er som når italienerne skal snakke latin», sier Olia. Her tar hun kanskje hardt i, men russisk og ukrainsk er absolutt ikke samme språk, sånn det kunne vært mulig å hevde norsk og svensk og dansk er det. Våre skandinaviske språk ligner sånn på hverandre at de kunne kalles varianter av det samme, eller dialekter, om det ikke var for statsgrensene og at vi nå en gang er blitt vant med å kalle norsk norsk, og svensk svensk. Olia sa det var en fin tale, han har fått profesjonell hjelp til å skrive den, og de hadde visst fått et godt resultat i en vanskelig situasjon.

«Godt nytt år!» slutter talen. S novom godom, som det heter på russisk. Og når Janukovitsj sier det, så er det nytt år, 2014 er allerede her! Det haster å få skålt, og slukt lappene med ønskene. Vi reiser oss opp, skåler, ønsker godt nytt år, og svelger lappene.

Så er det inn å spise mer. Men nå er det ikke mye tid. Nå er det også gaver. Først til meg, som i tillegg til å være her på den russiske gaveutvekslingsdagen, de har lagt også julefeiringen og de verdslige tradisjonene derfra til nyttårsaften, etter at Stalinkommunismen forbød sånne kristne høytider, også blir 40 år. Det ble en lang setning. Hang alle med? Jeg fyller år første januar, og skal ha bursdagsgaver denne dagen. I tillegg gir alle gaver til hverandre denne dagen, slik vi gjør det i vår julefeiring.

Det ble jo veldig koselig. Jeg fikk lastet opp med gaver i fanget. De skålte også, og sang Happy birthday to you, på russisk. Fra moren fikk jeg en sportsgenser og en toalettveske med innhold, fra søsteren fikk jeg etterbarberingsvann og fra Olia fikk jeg en tykk genser av typen hun liker så godt. Det skal være «toplinka», som hun sier – varmt.

Og så var det gavene til alle de andre. Olia og jeg hadde kjøpt en veske til moren. Det var ikke måte på hvor mye oppmerksomhet denne gaven. Vi var ikke så mange, så det ble ikke så mange gaver. Desto mer oppmerksomhet ble det mot hver enkelt. Det tok sikkert et kvarter med denne vesken. Til søster Tanja gav vi en pengesum. Stor glede der også, så kan hun selv velge hva hun vil kjøpe for dem.

Deretter løp Olia og hentet gaver hun har fått tidligere. Tanja har strikket. Og så tok de tre, ukrainske damene helt av. Det var frem med klær og sminke. Pynte seg og gjøre seg fine, langt på natt var det blitt, men det er helt typisk. For en gangs skyld stilte de også opp til fotografering. De er jo ellers så fulle av komplekser, som de sier det. Men her var det å jålete seg til, og komme på både film og foto, fra skikkelig kamera og fra mobil, og til hvin og latter og kommentarer.

Hele tiden måtte vi spise og drikke også. Vi hadde to flasker sjampanskoje til nyttår og rekene, så var det fritt frem. Tanja mente jeg måtte drikke vodka, og ikke kaste bort tiden på annet. Har var festen på sitt maksimum der de fysiske lover opphører, menneskelige begrensninger gjelder ikke lenger. Tiden finnes ikke, annet enn at den har brakt oss til et nytt år. Vi kan bare feste og drikke og spise i det uendelige, uten å ta skade av det.

Det er festens maksimum. Flasker åpnes. Akkurat i det man begynner å kjenne at man er visst litt trøtt allikevel. Det er langt utpå natten. Olia er minstejenta, alltid den som blir trøttest først. Det er på tide du legger deg, sier moren. Og Olia er enig. Hun vil gjerne rydde litt av bordet, sette bort mat så den ikke blir dårlig. Jeg får ikke dette med meg. Får bare vite det i dag, når vi ser at det er ikke satt bort noen ting, og brødene er knallharde. Jeg har klokelig lagt et shotglass oppned over en åpnet flaske øl, så ikke kullsyren skal gå ut.

Sånn er det på maksimum. Det man ikke får til å drikke i dag, har man helt sikkert lyst til å drikke i morgen.

Dette var min første nyttårsfeiring i Ukraina. Det ligger i kortene at det vil bli mange, mange flere. 40 år er jeg også blitt. Det ser ut som alt går min vei nå for tiden. 2014 kommer til å bli et år jeg virkelig vil være i. Kanskje vil det både starte og ende i det som nå langt på vei er blitt mitt andre hjemland, Ukraina. Jeg hilser også til alle hjemme!Sjampanskoje

Bilder fra festen finnes på min engelske blogg. Det begynner å bli problemer med plassen på min norske.