Godt nytt år fra en helt grei blogg

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt her igjen. Inngangen til et nytt år inviterer til det.

Nye år starter alltid med bursdagen min, og det er dobbelt spesielt for meg både å starte med et helt nytt år, og med å være et år eldre i det. Nå er det altså blitt 2023, et helt utenkelig årstall da jeg gikk gjennom mine formende årstall på 1990-tallet. Ingen den gang kunne være noe i nærheten av å si hvordan verden er nå.

Jeg starter alltid året med Bach. Det er med kantantene for dagen, og med juleoratoriet. Så er man sikret riktig stemning. Man bør alltid gå inn i nye år med glede og gode følelser.

Det var en fantastisk nyttårsfeiring i går. Det var Irina og jeg, svigermor og jeg, vi er en familie nå, siden svigermor måtte flytte opp hit på grunn av krigen i Kiev. Jeg tenkte egentlig å holde det utenom, men det er noe helt uvirkelig over å feire nyttår, samtidig som kona og svigermor også følger med på hvor bombene faller. Det at det er så uvirkelig, fungerer denne gangen nærmest som et forsvar. Vi tar det ikke så innover oss, at det går utover hvordan vi fungerer i våre egne liv i hverdag og fest her langt unna.

Vi krasjet skikkelig med maten. Vi krasjet skikkelig med at jeg hadde altfor, altfor mye å gjøre inn mot årets siste dag. På fredag gjorde vi storhandel, vi gikk i hver våre butikker, og kjøpte visst også dobbelt opp av en del ting. Til overmål måtte fryseren avises, så vi endte opp med altfor mye mat som måtte lages og spises på en gang. På toppen hadde jeg lovet Irina «hva hun vil», og hun valgte spaghetti carbonara, sånn at hun og jeg måtte lage det på toppen av alt det andre.

Jeg hadde sagt til Irina at festen skulle begynne i det det blir mørkt, og det gjør det allerede klokken fire. Da hadde også babusjka bygget opp til et bugnende bord, med alle slags retter, men Irina hadde så gledet seg til at hun og far skulle lage spaghetti carbonara, og ha fest, så det fikk gå foran. Det overdådige bordet ble utsatt til kvelden.

Vi begynte med rødbrus og vin. Irina var i perlehumør, og jeg måtte ta hvert ledig øyeblikk til å få gjort de tingene jeg enda ikke hadde fått gjort, og måtte gjøre. Hver gang Irina sa vi ikke gjorde noen «festting», så fikk hun det som hun ville, og vi blåste opp ballonger vi hadde kjøpt inn, og vi pyntet med dem, og vi lekte med dem.

Klokken kvart på åtte var jeg ferdig med de tingene jeg skulle gjøre, ting som også krevde ikke så rent lite hjernearbeid og konsentrasjon, så det var ikke så rent lite irriterende å ha dem over seg også etter festen var i gang. Desto større lettelse å få det ferdig, og sendt av gårde.

Da ble det øyeblikkelig dans og moro med Irina. Musikkvalget var dansbare hits sentrert rundt 80-tallet og 90-tallet, men favnet vidt, og både jeg og Irina fant på stadig nye kombinasjoner for dans og ballonglek. Vi kan anbefale Umberto Tozzi, med Gloria, den var artig å danse stoppdans til (noen trykker på pause, og så må man stoppe bevegelsene, den som da beveger seg har tapt).

Jeg tror kanskje jeg kan si de ballongene var ganske dyre til å være så små og få i pakken, men de gav virkelig igjen gjennom leken Irina og jeg hadde. Det var ikke akkurat noe skjermproblem, mellom oss, kan man trygt si, ingen antydning til at 8-åringen ville gjemme seg vekk i en skjerm. Det var ulike former for ballongtennis, der det gjaldt å få ikke få ballongen i gulvet på sin side, gjorde man det, kunne den andre velge en kroppsdel man ikke lenger fikk lov til å bruke. Og så var det dans, der det også gjaldt å holde ballonger i luften, og man ble straffet med å få en ekstra ballong å håndtere om en ballong falt på gulvet.

Middag

Underveis har ble klokka ni, og vi fikk det bugnende bordet med all slags mat. Jeg er nødt til å berømme svigermor, vår kjære babusjka, som uten å kny gikk med på å utsette all maten hun hadde forberedt. Nå hadde den jo stått ferdig noen timer, og måtte varmes opp igjen. Jeg er veldig glad i matkulturer som varter opp med bugnende bord, og er lykkelig at jeg har fått sånn kultur helt inn i den nærmeste familien. Her var ørretstykker, hare, plov (en sentralasiastisk kjøttrett, der kjøttet stekes i stykker sammen med ris og grønnsaker) og forskjellige varianter av grønnsaker, som de er, eller i lake. Nå satt vi også alle fire til bords, og skålte i vildens sky.

Da maten var ferdig, var det straks mer dans. Og nå skled det over i tøffere saker, Seigmenn og Metallica, med cover av Hjernen er alene og Whisky in the jar, vi la inn Tiziano Ferro med Stop! Dimentica!, og jeg må si farshjertet smeltet totalt da det deretter gikk over i Rammstein, og den lille jenta på 8 år uanstrengt drar de første tekstlinjene på klokkeren tysk:

Bist du trarurig, so wie ich/Dir laufen tränen vom Geschicht/Komm mit uns, und schalt dich ein/Wir wollen zusammen traruig sein.

Rammstein, Arme der Tristen

Når jeg ser de tekstlinjene, tenker på dansen og på året som har gått, det passer så utmerket. Folk som ikke kan tysk godt nok til å skjønne det, bør slå opp og finne det.

Fyrverkeri

Klokken elleve må jeg si at det begynte å ta på. Det har vært travelt på en helt særegen måte denne julen, veldig kjekt og godt, men svært mye å gjøre. Og dessuten må vi turnere jul mellom to tradisjoner, og sørge for at alle får det på sin måte best mulig. Det er også sånn at uansett hvor travelt det er, så har julefeiring og juletradisjoner forkjørsrett, særlig så lenge lille Irina er involvert. Hun skal få kjerneverdiene inn så hun kjenner hvor godt det er, i et liv som alltid vil være skiftende og kaotisk, man trenger noe fast i bunn, og det må være godt og kjekt.

Jeg satte på Bach, messe i h-moll, det beste som er skrevet av musikk. Det er tradisjon hvert år. Man må gå fra det ene året til det neste, i det beste av musikk, og i en stemning forbi euforien. Dette året skjønte jeg at denne tradisjonen nok må vike den også, når Irina blir stor nok til å kreve sin egen musikk. Vi hadde jo danset og lekt i timesvis, så det stod ikke på det, og vi kunne jo ha ballongtennis, om Bach stod på i bakgrunnen med sin guddommelige h-moll messe.

Vi hadde dobbeltkjøpt inn is, men jeg var nå såpass sliten at jeg droppet kaffe, jeg så frem mot en god natts søvn, og jeg droppet også cognac med lett hjerte. Muligheten til cognac var nok, denne kvelden. Jeg avstod fra den.

Så kom fyrverkeriet. Høydepunktet. Vi gikk ut, usedvanlig avslappet, egentlig, klokken kvart på tolv. Fra terrassen har vi god utsikt til alt vi trenger å se. Ganske raskt gikk det mot sitt crescendo, og lille Irina på 8 år var tvers igjennom herlig den tiden som nå kom. Det var evig, smittende, ubegrenset lykke. Hun fikk til så flott, hvor ubegripelig er at vi går fra et år til et annet, fra 2022 til 2023, og hun spurte på ny og på ny hva det betydde, mens hun fløy rundt og jublet over alle raketter hun så. Hun er interessert i solsystemet, og i astronomi, så hun er mottakelig for svarene, men hun er barn nok til å fylle inn med den nødvendige mengden mengden for at noe skal bli virkelig, virkelig fantastisk.

Kl2356 viste jeg henne klokken, og hun hvinte av lykke. Da det så snart ble sånn at det kom opp raketter overaltfra, sa jeg at nå er det, nå er klokken tolv, nå er det nyttår. Hun svarte med å springe rundt og rundt i hagen med armene ut som et flyt, mens hun jublet av glede. Det var større inntrykk enn en liten kropp kunne håndtere, det var så mye på en gang at hun måtte bare sette i gang å løpe. Jeg viste henne klokken, som var 0000, og hun ønsket godt nytt år, og gratulerte med dagen, og fortsatte å springe og hoppe rundt omkring i hagen.

Bursdag

Få minutter senere var det over. Vi ruslet inn i huset igjen, mens vi fikk tatt noen flotte bilder, og vi ble møtt av Olia og babusjka, som stod klar med gaver og lykkeønskninger. De hadde kjøpt gaver til meg, og jeg ble jo veldig glad for det. Noen gensere, og noen gryter. Alt sammen nyttige ting. Irina hadde det ene showet, etter det andre, og diktet i vei historier, på norsk og på russisk, helt uanstrengt etter hvem det var som satt og hørte. Hun var kjempelykkelig, denne kvelden.

Hun var så lykkelig, at hun begynte å gråte, som den voksne 8-åringen hun er. Det er sikkert ikke mange lesere av denne teksten som har kontroll på Rammstein godt nok til å vite at sangen etter Arme der Tristen på Zeit, er nettopp Zeit. Den handler nettopp om tiden som går, og som uansett hvor lykkelig den er, ikke kan vare. Det ble for mye for en 8-åring på en kveld som denne, og hun tok tappert til tårene.

En del av det hadde nok også litt å gjøre med at hun hadde kjørt på overload nå i flere timer, og fikk en reaksjon da det var over. Vi gjorde oss klare til å gå til sengs. Den russiske tradisjonen med Novij god, som julaften, skal overholdes, så etter at Irina var lagt seg, la vi gaver under treet fra djed moroz, eller bestefar frost, som er oversettelsen til norsk. Dette er Irina selvsagt veldig klar over, så gaveforventningene var en del av det hele.

Første nyttårsdag

Det var fra dette vi våknet opp denne morgenen. Jeg kunne endelig sove ut, og våknet når det var lyst, vekket av Irina som kom løpende med en gave. Klokken var da over ti, veldig uvanlig til oss å være.

Normalt skulle jeg bakt rundstykker en dag som denne, og hatt fersk brødmat å spise deilig julepålegg til, men nå hadde vi altfor mye gammel mat, at det tok seg ut å lage noe nytt. Avvisningen av fryseren for å få plass til alt i den, dagen i forveien, hadde ført til at all brødbakst var tatt ut, og da må den jo også spises.

For et par år siden fikk jeg en kaffemaskin i gave, fra den har jeg hentet espresso og cappuccino, til å lede meg gjennom formiddagen som forlengst er blitt ettermiddag. Jeg ville til stranden i dag, alltid pågående etter nye eventyr, men Irina ville helles besøke venninnene sine, og det skulle hun få lov. Det passer også meg med en rolig dag.

Travle dager skal komme.

Godt nytt år!

Godt nytt år (2022)!

Du verden så mye som har forandret seg, siden jeg startet denne bloggen, og skrev en post daglig gjennom 2008, til nå når jeg i fjor bare skrev en håndfull. Den var tett på livet mitt, bloggen, og fungerte som en omfattende reiseblogg, den gang jeg drev med omfattende reising. Den har tatt unna litt av den litterære uttrykkstrangen, som resulterte i nye blogger, slik den humoristiske siden også gjorde det. Og så var det samfunnsengasjementet, og livet selv. Alt sammen. Stadig mer er levd i livet selv, og stadig mer har funnet sitt andre steder enn her på denne helt greie bloggen.

Det er bursdagen min. Jeg er 48 år. 2021 var ufattelig begivenhetsrikt, helt syke ting som skjedde, og fine greier for en utleverende blogg, men en utleverende blogg kan jeg ikke lenger ha.

Det er ikke bare i mitt liv tingene har skutt fart, og forandret livet mitt og oppgavene mine og omgangskretsen min voldsomt, også det norske samfunnet har over veldig kort tid blitt veldig mye forandret. Jeg er historiker, det vet alle som har hengt med her på bloggen, og jeg vet endringer kommer med hver generasjon, og at de alltid medfører frykt.

Nå er det imidlertid annerledes. Dette er endringer som ikke er hva de gir seg ut for. Det er heller ikke den oppvoksende generasjon som kommer med den, og skyver det gamle bort med livene de selv vil leve, her blir de unge brukt som redskap for en verden som vil ødelegge fremtiden for dem. Det er veldig spesielt. Og debatten føres med en aggressivitet og med ufine triks som før ville blitt avslørt, og slått tilbake på de som kommer med dem.

Det er hele spillereglene som har blitt annerledes. Diskusjonene er ikke for å komme frem til en sannhet. De er for å knuse motstanderen, og vinne frem med eget syn. Samme hva. Det er ikke opplyst debatt, ikke arven fra opplysningstiden. Det er religiøs fanatsime, uten religionen. Det er gufset fra den mørke middelalder.

Oppi dette sittter Olia, Irina og jeg, og lever helt fin-fine liv, sånn som vi egentlig alltid har gjort. Lille Irina ble født rett inn i riften mellom Russland og Ukraina, en rift som har vært vond for Olia og meg, og som også har vært ført ganske aggressivt fra begge sider. Nå har vi på grunn av Covid ikke fått vært i Ukraina på en stund, så vi følger ikke så godt med, annet enn at Olia er i daglig kontakt med sin mor.

Nedstegningen av samfunnet slo oss ut i starten, i hvert fall meg. Det var fra den ene dagen til den neste, og lille Irina mistet hele sitt kontaktnett med andre barn. Det var kun oss to voksne foreldre, der særlig jeg måtte sitte foran skjermen det meste av dagen, og kvelden, på grunn av jobben. Det var vondt.

Siden har vi funnet ut av det, og er ikke så plaget av nedstegning som det jeg ser andre er. I livet jeg levde før jeg ble etablert med jobb, hjem og familie, da ville det ført med seg betydelige vansker selv for et lyst sinn som mitt.

Det samme gjelder de høye strømprisene, som engasjerer meg veldig, og som gjør at jeg får utnyttet hele min hjernekraft og det helt spesielle livet jeg har levd, med å gå like intenst inn i å lære seg historie,, litteratur og språk, som fysikk og matematikk, kompliserte tekster og sammenhenger, store mengder informasjon, som jeg hele mitt liv har brukt tiden på å sette meg inn i og forstå, og så formidle videre.

Jeg er midt i livet, cirka, over de økonomiske kneikene på veien, over fra jakten på kjærligheten til å leve med den, jeg personlig holder ut nedstegning og syke strømpriser, selv om jeg er fly forbannet særlig på det siste. Da Olia og jeg kjøpte huset, så hadde det vært kroken på døren med høye strømpriser på toppen. Vi hadde det den gang så kaldt at det gikk utover vedlikeholdet på huset, det kom fuktskader, og vi levde på grensen med de påkjenninger det medfører også på forholdet mellom oss.

Men vi kom oss gjennom det. Og fødte lille Irina kort etter. Hun sitter her foran peisen, og er årsaken til at livslykken ikke er truet, enda hvor usikker fremtiden ser ut akkurat nå. I går hadde vi en fantastisk nyttårsaften, der vi danset Rammstein så vi kunne prøvd oss som artister om tingene var lagt litt annerledes. Klokken ti sovnet Irina tappert i søvn, og gråt sine modige tårer i morges, da hun skjønte at hun hadde gått glipp av årskiftet, og hele finalen.

Unnskyld, sa hun. – Gratulerer med dagen! Det er helt greit, sa jeg. Med deg er det helt greit.

Godt nytt år – 2020!

Det er noe eget å stå med et glass cognac i den ene hånden og ingenting i den andre, på årets siste dag, i det et nytt tiår begynner, på sin egen terrasse og se på fyrverkeriet. Irina og Olia var i nærheten. Huset var sånn delvis pyntet. Det er en sterk lykkefølelse. Vi tre holder sterkt sammen.

Også Irina liker seg enormt godt når Olia og jeg holder henne begge to, og kysser henne på hvert hennes kinn. Hun hadde stjerneskudd i går, hun var med på feiringen. Men da vi en stund inn i det nye året gikk ned på plenen, for å se enda bedre, så ville hun heller leke tikken, og la på sprang.

Vi holdt det gående til nærmere to, vi tre, på vår lille fest. Veldig kjekt, veldig verdig, et nytt tiår er begynt.

Den første dagen – som også er min fødselsdag – ble brukt av meg til å på plass alt som er av data og ting jeg har skrevet og annet, klart for et nytt år, det gamle på sitt sted. Jeg våknet lenge etter åtte, Olia og Irina langt ut på formiddagen, og det var en langsom dag, som første dag i et nytt år skal være.

Sånn i to-tiden reiste Irina og jeg på tur. Jeg tenkte på det, da vi kjørte, været var hvitt av skyer og med duskregn i luften, dette er været å gå tur i. Når det er solskinn er det spinnenkelt, like enkelt som å ha det fint i medgang. Det er når livet byr på hverdagen, selv på en festdag, det gjelder.

Vi reiste opp til det vi kaller hundeskogen, og som vi ser det navnet er i ferd med å bli innarbeidet, der rundt Bråsteinsnuten. Dette er et lite skogsområde mellom E39 og Figgjoelven, med Bogafjell som en veldig naturlig grense mot nord, og markene rundt Bråsteinsnuten til å avgrense mot sør. Det er en liten skog, egentlig litt tungvint å komme til fra oss på Lundehaugen, siden vi alltid må kjøre rundt, selv med alle nye veier de anlegger nå om dagen. Årene vi ikke hadde bil gikk jeg lett til fots for å komme hit, men turene endte da opp med å bli mellom en og to mil, etter at jeg hadde gått på kryss og tvers litt.

Dette skulle være en kort tur. Så vi kjørte.

Tidene forandrer seg. Før var det aldri mange biler parkert her. Nå er det selv på en sur dag som denne, tilnærmet fullt på den lille parkeringsplassen. Sandnes har i mange år vært Norges raskest voksende kommune, og det merkes. Det er mange folk her.

Vi parkerer bilen, og smetter ut. Irina er litt skeptisk, men kommer ut helt uten protester. Hun har ikke begeistringen for tur ennå, hun foretrekker lekeplasser og lekeområder, noe jeg har tenkt å gjøre noe med. Det er naturen som er lekeplassen. Den fornyer og reparerer seg helt av seg selv. Den trenger ikke noe vedlikehold, først når det blir parkanlegg og lekeplasser, trengs det. Og da har alle som har levd en liten stund sett det, at når pengene tar slutt, forfaller anleggene og lekeplassene. Alle lekeplasser som fantes rundt meg da jeg vokste opp, er nå gamle og nesten ubrukelige, pengene er gått til de nye i de nye byggefeltene, som skal få lov til å være fancy til også disse blir gamle.

I skogen liker Irina å løpe om kapp. Hun setter av gårde, full fart. Det er hundeskogen, her går hunder uten bånd, det er et slags uformelt friområde fra båndtvangen. En hund, jeg tror de heter grønnlandshund, en slik grå og hvit som trekker hundeslede om vinteren, en slik kommer løpende mot Irina, og hun liker det ikke. – Njet, njet, sier hun på russisk. – Det er bare en hund, sier jeg, og klapper den, og lar den lukte på hånden min. Også Irina lar hunden gjøre det. Vi er vant med hunder.

Irina får velge veien vi skal gå, og til min glede velger hun lang løype, sikkert uten å være klar over det selv. Vi går veien til endes. Helt bort til grinda med gården på Foss Eikeland, innerst i Foss Eikeland. Da begynner også Irina å få nok av tur, og vil hjem, eller sitte på skuldrene. Jeg har prøvd ut triksene, vi har løpt kappløp, gått på morsomme måter, og lekt gjemmeleken. Nå kastet vi også pinner i vann, gjørmete, ekle pinner, i skikkelig sølevann. Men så var det tomt. Så måtte hun opp på skuldrene.

Og nå var turen også en liten prøvelse for meg. En kort stund. For første gang på lenge fikk jeg puls og svette igjen, høsten har vært travel, men ikke med trening. Jeg har gått her siden jeg var liten, med mor og far oftest en ganske fast rute, ned mot Møgedalshølen, eller opp mot Bråsteinsnuten, på den siden der. Alene og for meg selv har jeg gått på kryss og tvers overalt. Og igjen og igjen latt meg overraske over hvor store avstandene er, selv om de er små. Det tar tid å gå dem. Det finnes steder du ikke visste om, eller har glemt.

Og når det er småregn, blir det søle på marken. Med Irina på skuldrene og lave sko var det ikke bare lett. Og når det gikk litt oppover, merktes det, jeg må nok komme meg noen runder rundt Frøylandsvannet igjen. I en alder av 46 år kommer god form ikke gratis, selv om den for meg kommer billig, for meg og for de fleste. Det er bare å komme seg ut og bevege seg, helst litt fort, så kommer du i form, og blir blid og ved god helse.

En kort stund var vi også litt usikre på veien, det vil si jeg var det. Irina satt trygg på skuldrene og forstyrret meg. La hendene eller håret sitt over øynene mine, dro ned luen og dro ned hetten, med vilje og tilfeldig. Det er plent umulig å gå seg vill her, ikke om det ikke blir mørkt, og mørkt var det i ferd med å bli, på en av årets aller mørkeste dager.

Men jeg har jo også gått her veldig ofte, og kjenner det sånn cirka, selv en sånn for oss sjelden sti som vi var på nå. Jeg husker jeg gikk inn i en skog, og kom over et lite fjell, en liten knaus, der det var mye lenger og vanskeligere enn jeg trodde. Så vi gikk en annen vei denne gangen. Det var skilt også, både her og der, men vi stolte mer på magefølelsen. Vi var ikke sikre på hva parkeringsplassen het, heller, og ikke sikker på om vi ville ta raskeste vei dit. For meg er det vel så viktig med nye veier. Både på tur og i livet. Det er bra å være steder man ikke har vært før. Der de ukjente muligheter åpner seg.

Vi rastet ved det lille tjernet ved foten av Bråsteinsnuten. På andre siden av der vi pleier. Vi hadde ikke mye niste, litt toddy av oppvarmet solbærsirup og litt sjokolade. Irina satt seg ned, og gjorde buksen sin skitten. Jeg stod.

Så gikk vi videre, nå fikk Irina gå selv. Jeg snakket om hvor kjekt det var å gå med henne, at her hadde jeg gått ofte med min mor og far, og helt alene, og med Irinas mor, min Olia. Nå var det veldig kjekt å gå med deg, Irina, sa jeg til henne. Det likte hun godt, og smilte og fortalte. – Her har vi gått siden du var så liten at du nettopp var i stand til å sitte i bæremeis, sa jeg til henne. – Den gang var du så liten at du snakket ingenting, men det var også veldig kjekt. Nå snakker du, og det er veldig kjekt det også.

Opp den bratte bakken gikk det på Irinas egne føtter. Det var å sette i gang en samtale for å få henne med på det, få hjernen til å jobbe med andre ting enn at det var slitsomt. Så var det over gjerdet, og ned bakken på andre siden. Der løp hun. Og så var det opp på skuldrene igjen, og hjem.

Der ventet middag, enda en gang Fenalår og fløtegratinerte poteter. Men nå rester.

Og så var det en stille ferd mot juleferiens slutt, hverdagens begynnelse. Året er i gang. Vi har alltid vært det.

 

Godt nytt år

2019. Jeg husker det var voldsomt å passere 2000, det er 20 år siden. Vi har på mange punkt langs veien følt oss hypermoderne, nå er det 2019. Det er liksom som om fremtiden er over oss.

Og så fortsetter livet på det vanlige vis. Vi i vår lille familie på 3 har vært for oss selv i dag. Nyttårsfeiringen i går ble spesiell, selv til oss å være. Til langt over elleve var vår kjære Olia mest opptatt av å få opp juletreet og annen pynt, ikke å sette i gang festen. Verken hun eller Irine var kledd. Jeg var også trøtt, og skulle gjerne ha sovet, om det ikke var nyttårsfest.

Men jeg satte på noe lystig dansemusikk, sånn man gjør det nå om dagen, med YouTube på bluetooth til stereoanlegget. Musikken var dog 70-talls og 80-talls, i all vår modernitet går vi ennå tilbake for å finne kremmusikken, i alle fall gjør de i min generasjon det. Og det var ikke noe forsøk på å være fancy, det gikk i Abba, Baccara, Boney M, akkurat den musikken jeg syntes var festlig, da jeg var 4-5 år. Yes, sir, I can boogie, var noe av det første jeg sang med på. Nå var det Irina som danset, og sang meg. – Money, money, money, også.

Så nærmet klokken seg midnatt, og det var frem med den russiske sjampanskojen. Jeg skriver det sånn de sier det, det blir mest riktig. Ute på terrassen vår som Olia har laget, har vi god utsikt til mange raketter. Det blir god stemning. Jeg vet ikke, det er litt sånn som at alle disse rakettene låser fast tiden for et øyeblikk, det er å gå inn i det nye året med feiring. Alt er veldig regulert her i Norge, så vi ser de samme rakettene, fargene og mønstrene på alle kanter, men det er sånn det er blitt. Vi nøyer oss med å sprette en sjampanjekork.

Jeg tar rikelig med bilder. Vi kysser og gratulerer hverandre med det nye året, på norsk og russisk. Olia tar en slurk av sin sjampanskoje, jeg drikker mitt glass, og hennes. Mange av de vanlige tingene nyttårsaften, gjør vi ikke denne gangen, som å spise en papirlapp med ønske for det nye året. Vi går snart til sengs. Det har vært en rolig og fin nyttårsfeiring, mye bedre enn tiden da det for alt i verden gjaldt å finne seg en fest, og det sjelden var mulig å leve opp til forventningene. Nå har vi hverandre, legger oss trygt.

I dag morges våknet jeg først som vanlig, 45 år gammel, og holdt på med mine ting. Så kom Olia, og pakket inn de siste gavene til Irina. Det hører med til russisk nyttår, det er gaver i vente første nyttårsdag, brakt av Fader Frost, som han har blitt hetende på norsk, selv om det på russisk er Bestefar Frost de sier. I den russiske juleutvekslingen får ikke barna vite hvem gaven er fra. For min kone og hennes familie, er dette viktig.

Vi gir Irina altfor mye. Det er vanskelig å holde igjen, når hun blir så glad. Det er dobbelt jul for henne, først en norsk jul på julaften, så en russisk på nyttårsaften. Det er samme mengde og kvalitet på gavene, begge dager. Vi må passe oss så hun ikke blir bortskjemt, men jeg tror det motsatte kan bli et verre problem når hun vokser opp, at venninner og venner alltid får mer enn henne. Det er vanskelig å si hvordan fremtiden vil bli. Jeg er overrasket over meg selv, som så lett har gitt etter for julens kjøpelyst. Når man har nok penger, er det uhyre fristende å bruke det på barnet som betyr mest for deg.

Til frokost var det nybakt brød, bakt av meg. Så var det å få ferdig juleferiens arbeid, jeg hadde en oppgave jeg måtte få gjort, og det la beslag på mye tid. Men i dag gikk det ganske greit. Så har det bare vært å slappe av, og å ha det fint. Som nyttårsaften og selve årskiftet midnatt er som en pause i tiden, er også første nyttårsdag som om den ikke teller. Selv om hverdagen begynner i morgen, føles den langt unna.

Godt nytt år, kjære lesere. Jeg tror også 2019 blir godt.

Bursdagsselskap for Irina (4 år!)

Det var på tirsdag Irina fylte året, men det var i dag dagen ble feiret med familien. Det gjorde vi hos mor, som vartet opp med lammefrikassé og lass på lass med sjokoladekake og annet godt søtt. Det ble en flott dag. Og hovedpersonen selv, Irina, ble varm av lykke og takket flere ganger for alt hun fikk, og fikk være med på. – Ja otsjen tebja liublu, så hun flere ganger.

Det betyr «jeg er veldig glad i deg». Hun er en følsom liten jente, og det flommer av og til over for henne. Hun strever med norsken, og foretrekker å snakke russisk, selv når hun er omringet av nordmenn, og ingen av dem forstår et ord av hva hun sier. Det er vanlig at flerspråklige barn kan foretrekke språket de snakker best, og nekte å snakke det de ikke liker eller ikke får til så godt. Men det er på noen måter umulig å trenge inn i barnesinnet. Enda så mye tid jeg tilbringer med Irina, er det som om jeg ikke kjenner henne fullstendig, og ikke forstår henne fullt ut.

I Rogaland var det en ordentlig regnværsdag i dag. Så sterkt at Soma gård valgte å holde stengt, selv om det egentlig var i dag som skulle være deres siste åpne dag. Irina og jeg droppet også vår vanlige søndagstur. Den skal det veldig mye til vi ikke er på, om ikke noe større, så i alle fall lite grann. I dag rakk det med at jeg tok meg en løpetur i pøsregnet.

Og så var det å kjøre til mor. Irina hadde den søte, rosa ballerinadrakten, med ballettskolen og stram t-skjorte, eller hva det heter, og strømpebukse med glans, eller hva det er. Jeg hadde hintet for familien at dukkeserien LOL er det helt store. Denne bloggen er fri for reklame, alt som dukker opp her har ikke jeg noe med å gjøre, det er plattformen jeg bruker som eventuelt legger ut noe. I alle fall, det var eventyrlig glede i Irina over alle gavene hun fikk.

Bestemor hadde kjøpt to. Tante Tone hadde kjøpt en. Tante Trude hadde kjøpt en flott, vanlig dukke. Og de hadde også en gammel, brukt dokkevogn å gi bort, i tillegg. Irina var helt solgt, helt i lykkeland.

Det var virkelig vanskelig å være oppdrager, å få henne til å sitte ved bordet, når hun hadde alle disse lekene. Tyngdekraften lot seg ikke motstå. Hun var ferdig å spise på et øyeblikk. Så var det å leke, leke, leke.

Vi andre kunne spise norsk tradisjonskost i de menger vi måtte ønske. Lammefrikassé blir ikke servert på denne måten i så mange land, og det er heller ikke så enormt mange land som har de mulighetene for sauehold, som vi har her. Jeg liker denne tradisjonsmaten. Og det er noe skikkelig å få den servert hos mor, på mors vis. Det er veldig, veldig godt.

Og etterpå var det latterlige mengder kaker. Mor hadde overanstrengt, som vanlig, enda det var vårt selskap. De heter Trøffelkake og firkløverkake, disse kakene, men jeg vet ikke om disse navnene gir mening. Det var i alle fall sjokoladekaker, karakteristiske for oss. Vi har fått dem servert i bursdagsselskap i flere tiår. Trøffelkake serverte vi tilbake på det tidlige 80-tallet, da det var jeg som var barnet og hadde selskap. Dette var den eneste kaken jeg likte.

Det var dessert også, sjokoladefondant. Nydelig dandert, nydelig smak. Min søster Trude sa vi kunne spise hvor mye vi ville, det var ikke sånn at det var en til hver. Jeg tok henne på ordet, og spiste en fire fem stykker. – Blir du ikke kvalm? Spurte søster Tone. – Nei, sa jeg der, og skriver her.

Rikelig med kaffe var også med på laget. Alle i familien har kaffemaskiner om dagen. Det er av de ting som har gjort livet bedre, etter som tiden har gått. Vi får kvalitetskaffe av å trykke på en knapp. Og det er i ubegrensede mengder. Nøyaktig så mye du vil ha.

Det er alltid tøft for Irina når selskap slutter og folk reiser hjem. Det gjelder ikke bare bursdagsselskap, det gjelder alltid når noen er sammen med oss. Hun gråter sine modige tårer, hun vil det skal vare evig.

Og hvem vil vel ikke det, når noe er kjekt og godt? Vi har så å si hatt en bursdagsuke, for henne, med markering på selve dagen bare oss i kjernefamilien, så besøket på Soma gård, og til slutt nå i dag. Alle lekene gjorde det lettere å reise hjem. Vi pakket dem nøye i bilen, og Irina løp selv frem og tilbake to ganger for å få med seg alt. Inne i vårt hus kom hun ikke lenger enn til korridoren, før hun satte seg ned, og fortsatte leken.

Gratulerer med dagen!

Oppussing og bursdag og litt annet

Det har vært en flott helg. Den ble avsluttet, lykkelig foran peisen. Enda en gang. Nå begynner det imidlertid å ta seg opp rundt her, sånn at huset vårt ligner et sted å være. Min venn og jeg hadde vår daglige gitar og vodka-rutine nå fredag, og knertet en liter vodka sammen og en god del grapseved. Det er flere kvadratmeter ledig plass, her nå. Og kona har fått satt ut karmer i vinduet. Det begynner å bli koselig, her, det er mulig å lage det varmt. Huset vårt begynner å ta form.

Denne bloggen vil aldri bli noen interiør-blogg og aldri noen blogg for dem som er reelt interessert i hus og hage. For oss er det veldig, veldig langt i fra å være en lidenskap. Vår mål er å få den nødvendige oppussingen og nyrestaureringen unna på min lønn. Vi har ikke råd til profesjonell hjelp, det er kun til det nødvendigste, og vi betaler ikke i dyre dommer for å få det fint.

I går var det Daniels 16-års dag. Det er ganske vanskelig å få inn i hodet at min lille nevø er 16 år, da jeg selv var på den alderen, var jeg jo snart voksen. Trude inviterte til selskap, Irina og jeg tok turen, mens Olia som vanlig heller ville være hjemme og pusse opp. Til å begynne med presset vi på for å få Olia med på slike selskapligheter, men vi er en stor slekt, så det blir ganske mange av dem. Olia har det bedre når hun får slippe.

Irina var pyntet i fin, hvit kjole og en diskret beige jakke over. Håret hadde vi ikke fått vasket, og det hadde hun nyst grøt i til frokost, så det ble en fin kontrast med den nydelige jenta og det ikke helt fløffy håret. Jeg skrev i går at Irina er en tøffing. Det beviste hun i dag, da hun falt av krakken mens hun spilte ishockey med Lars. Etter et par minutters stille gråt hos han far, var det på an igjen med mer hockey. Nygård-familiens romaskin og tredemølle fikk hun også prøvd seg på, flere kilometer, faktisk. Og ikke ville hun hjem igjen.

Mens vi var der, gjorde Olia nytt oppussingsarbeid. Og nå begynner det endelig, endelig å ligne noe. Hele Irinas levetid, siden 2014, har vi i praksis levd på en byggeplass. Først var det utendørs, kledning og etterisolering og vinduer og terrasse, hus og garasje, et enormt arbeid til enormt mye tid, krefter og penger. Dette arbeidet tok på også med det at det var kritisk, råtne planker måtte bort, og ny kledning måtte opp når den gamle var tatt bort. Det var et kappløp med tiden, også.

Nå er det innendørs. Olia har gått hardt ut, sånn hun pleier, og revet ned tapeten og rensket veggene i hele korridoren, både oppe og nede. I tillegg har hun gjort etterarbeid på vinduene, innendørs, og hun har revet ned lister rundt dører og langs vegger. Det har tatt på, for det har vært veldig mye å rive ned, uten at så mye har vært bygget opp igjen. Og hun har ikke tatt ett rom om gangen, men slått til over hele huset. I skrivende stund har vi ikke et normalt rom i hele huset. Alt er i ferd med å bli gjort noe med, alt er midlertidig.

Det er også det som er i ferd med å endres. Nå er det ikke mer å rive ned. Nå kommer det ikke mer grapseved. Det trengs et par planker til i vinduene her i peisestuen, så kan vi flytte skrivepulten bort til veggen, og begynne å bruke dette som et vanlig rom. Veggene i korridoren er klar til å males. Etterpå kan vi legge parkett, og sette opp lister igjen. Barnerommet til Irina trenger møbler. Noen av dem er bestilt, andre er enkle å kjøpe. I stuen trenger vi nok ny spisegruppe. Bordet er gitt vekk, sofaen og lenestolene ryker snart, og nye må kjøpes inn. Alt er i ferd med å bli noe av.

Den store skrekken er å legge sand og stein på gårdsplassen ute. Der var nok kona litt forhastet med å gi steinen bort, før vi var klar med ny. Men sånn er hun, handlekraftig, og går i gang før hun har helt klart for seg hvordan hun skal komme seg i mål. Det er en egenskap på godt og vondt. Hadde det vært min handlekraft som gjaldt med oppussingen, så hadde alt stått på stedet hvil. Jeg liker bedre å lese bøker og å skrive blogg. Og jeg liker alt jeg gjør sammen med lille Irina, gullskatten vår. Så vi har funnet en god fordeling, Olia og jeg. Vi har det veldig fint.

Familiehelg på norsk

Det har selv etter vår standard vært en travel høst. Alle folk i den vestlige verden sier de har det svært travelt, så jeg vil ikke gå inn og ynke meg over en travelhet som for vår del er frivillig. Men det har ført til at vi omtrent ikke har fått besøkt vår kjære slekt, eller vært med Irina og snakket norsk, siden vi kom hjem fra Kiev og utlandet i slutten av oktober.

Irina har ikke slått over til norsk, ennå, og selv når jeg snakker norsk til henne, så svarer hun på russisk og holder sin del av samtalen på russisk. Med meg går det jo greit, verre er det når det er andre norske til stede.

Fredag var det omsider på tide å feire mors bursdag. Hun fulgte egentlig året 19. oktober, som vanlig, men den dagen og helgen var de fleste bortreist. Hun selv også. Siden har det alltid vært en eller annen opptatt. Først på fredag gikk det altså an å samle alle, som ennå er her.

Jeg fikk ikke med meg invitasjonen før godt utpå dagen. Vi hadde allerede vært ute på storhandel, vår lille familie på tre. Olia er med meg på tysken, og vi har nå nettopp fått godkjent våre obligatoriske oppgaver, sånn at alt er klart til eksamen. Derfor kunne vi også slå til litt med handlingen, med gode middager for hver dag i helgen, og rikelig med annet.

Så skulle vi altså i selskap i stedet.

Olia holdt seg hjemme, som hun så ofte gjør, mens Irina og jeg satte ut i det som mest var hennes bestemors bursdag, men også bittelitt hennes. Også hun var jo mer eller mindre bortreist på bursdagen sin, mandag 11. september, hun reiste til Kiev den tolvte. Og ble der halvannen måned. Så bursdagen hennes har blitt litt glemt, eller gjemt. – Jeg også vil ha bursdag, sa Irina, litt sårt og litt uventet, da vi sa vi skulle i bestemors bursdag.

Uansett hadde bestemor kjøpt gave til Irina, flott dukke, og flott lego. Jeg er ikke så sikker hvor klar oppfatning Irina på tre har av hva bursdag er for noe, hun har aldri etterspurt sin egen, før, og hun har det veldig morsomt å si hun er to år, når jeg sier hun er tre. Hun var helt i fyr og flamme over gavene hun fikk, og hadde det også helt storveis i bursdagsselskapet borte hos tante Tone.

Hjemme var det mer lek med gavene hun hadde fått, før det ble en alle tiders finale med å smøre seg selv inn med leppestift i ansiktet. Det blir ikke bedre enn dette. Hun sovnet som et sloknet lys.

Lørdagen ble rolig, det er ikke så mye å gjøre ute, kalde, korte og regnfulle høstdager, så det blir å være inne, og spise våre tre lørdagsmåltider. Siden det er eksamenstid for begge foreldrene, og oppussing på gang for hun ene, så blir vesle Irina overlatt litt til seg selv, og må finne på sin egen lek. Mye tid går med til skjerm, det må innrømmes, og det har vist seg mye lettere å unngå når man forestilte seg hvordan det skulle være, enn når man er oppi det og ser hvordan det har blitt. Det er mye skjerm, YouTube og spill, og det er mye tøys hun gjør der. Men det er ikke utelukkende skjerm og spill, det er også lek med lego og dukker, og med tegning og leire, gjerne sittende ved det lille bordet og på den lille stolen hun har. Da er hun veldig søt.

Irina – 3 år

I dag ble lille Irina tre år. Bursdagen ble ikke som andre bursdager.

Det er storm og solskinn i livet til lille Irina vår om dagen. Hun er full i hodet av at hun blir tre år, uten at hun helt forstår hva det betyr, og så skal hun reise til Kiev. Det er det siste som er aller mest fantastisk. Hvert eneste fly hun ser på himmelen skal til Kiev, i følge henne, og det er tema i en rekke samtaler hun har. Skal vi ha litt humør og fart i henne, er det bare å spørre om noe med fly og Kiev, eller om noe av det som finnes i Kiev, så er hun i gang.

Babusjka ringte fra Kiev og gratulerte med dagen, vi gratulerte også med dagen, igjen og igjen, her hos oss, og spurte hvor gammel hun var. Til slutt sa hun tre, og kunne også fortelle at Tasia i Kiev, er åtte. Irina teller til ti, og lenger, og stopper å telle når hun har telt ferdig tingene, men hun har vel ikke ennå noe egentlig konsept om tall. Og hun forstår overhodet ingenting av at hun selv ble født, for tre år siden, Tasia for åtte.

Det er heller ikke nødvendig, i hennes verden.

Det var pakkedag for mama Olia, som alltid er litt urolig dager før avreise, så det ble lite med bursdagsmarkering utenom gratulasjonene. På kvelden reiste Irina og jeg til bestemor på Klepp stasjon, hun hadde nettopp kommet hjem fra Vilnius og halvmaraton. men stilte sporty opp for en liten bursdagsmarkering. Boller og brus. Også her var ikke bursdagen noe stort poeng for lille Ira, men hun så til å boble over av energi og forventninger over at hun snart skal reise til Kiev. For sikkerhets skyld rasket hun med seg et norsk flagg, til feiringen.

På vei hjem kjøre vi innom valglokalet vårt for at jeg skulle stemme. Det går an å si litt av hvert om valgkampen, og dekningen, og det er også ting å si om politikken og partiene, men selve valget, det er skikkelig. Her er det ingenting å ønske annerledes. Passe høytidsstund, passe enkelt, og også såpass uformelt at det ikke var noen problemer med å ta med Irina på runden av forheng, registrering og legging av stemmeseddelen i urnen. Det siste var det Irina selv som gjorde. Så nå har også hun vært med og stemt.

Hjemme sveivet Olia i stand en kraftig middag til seg selv, mens Irina tømte energi gjennom å slå ballong med meg. Jeg prøvde å få inn konseptet med telling, at vi skulle telle hver gang vi slo ballongen, og se hvor mange vi klarte. Til å begynne med forvekslet vår lille tre-åring litt, og trodde det var om å gjøre å telle generelt, så hun telte til ti før hun slo ballongen, men etter hvert kunne det se ut som hun fikk det inn, at tallet stod for et slag på ballongen. I hvert fall var hun ellevill, og gav mama Olia klar beskjed om at dette skulle hun slutte med, da hun forsøkte å fortelle meg noe. Det forstyrret.

Sedvanlig gikk vi ganske sent til sengs, den siste natten sammen i samme hus på en stund, og den siste natten sammen i dette huset på nesten halvannen måned. Irina og Olia skal være i Kiev helt opp mot den tillatte tiden, 89 av 90 dager, og de klemmer seg rett under 90, siden de kommer til Kiev like over midnatt natt til onsdag, slik vi også gjorde da vi reiste dit i sommer.

Kanskje går det mot flere bursdagsfeiringer for Irina, med gaver, lys og kake, men hun er ikke stor nok til å skjønne at dette er noe å savne. Hun er dessuten i storslag, og trenger ikke kake, brus og gaver for å ha fantastiske, supre dager. Men det hjelper at hun snart skal reise til Kiev.

 

Tasia, 8 år

I går var det Tasias bursdag. Spenningen lå tykt utenpå henne fra onsdag kveld, det var tydelig store saker at hun skulle bli 8 år, og alt som skulle skje.

I Norge har vi kanskje endt opp litt i fellesskapets diktatur, med de veldige bursdagsselskapene som skal arrangeres for barna våre. Jeg vet ikke om det er andre land som har bursdagsfeiring som tema i leserbrev, og opphetede Facebook-diskusjoner, i tillegg til tema på foreldremøter i skole, og kanskje barnehage. Dette er en verden vi ennå ikke har nådd frem til, men som vi leser om med forundring.

Her i Kiev er bursdagsfeiringen mer demokratisk. Alle kan gjøre som de vil. Det er ingen forventinger jeg kjenner til, hverken når det gjelder gave, organisering, eller hvem som skal bli invitert.

Lille Tasia våknet til en pose med gaver inne på rommet sitt. Ingen av dem var pakket inn, og ingen av dem hadde noen merkelapper som kunne fortelle hvem de var fra. Dette var gavene hun skulle få gjennom dagen, og hun var storfornøyd.

Mama Tanja reiste også denne dagen tidlig på jobb, så hun var ikke med på starten av bursdagsfeiringen. Det var det babusjka som måtte ordne, som så mye av annet av barnepasset og barneoppdragelsen. Babusjka hadde kjøpt inn noen bursdagshatter, og en liten, rund sjokolade, hvorpå det ble satt 8 lys å blåse ut. Det gjorde Tasia to ganger, først helt tidlig, så en gang til, etter at hun og lille Irina hadde badet, og det var på tide å spise kaken.

Barnebursdagsselskapet foregikk ute på lekeplassen. Det syntes jeg var fantastisk, jeg som overfor Olia kanskje må forsvare den norske bursdagstradisjonen når det gjelder vår lille Irina, her var det bare å samle alle barna på lekeplassen de alltid er. Det var dermed ingenting å vaske og styre og ordne, hjemme. Jeg vet ikke hva babusjka hadde kjøpt inn, men gjetter på det var et eller annet barnevennlig når det gjelder mat og drikke, og kanskje noen enkle leker. I alle fall så jeg henne, med alle ungene tett rundt seg, da vi var på vei til tannlegen.

Tasia, bursdagsbarnet, hadde på seg en rosa kjole, og var tydelig helt inne i dagen og i situasjonen, helt tydelig at det ble det spesielle hun hadde sett for seg. Interessant for norske forhold, er kanskje også at da vi oppe på kjøkkenet hvor mange som skulle komme, så hadde ikke Tasia noe svar, hun gjettet på ni. Ut i fra det jeg kunne se, var det færre. Og jeg kan ikke forestille meg at noen hadde med gaver.

Bursdager har som andre feiringer med forventninger å gjøre. Kanskje har vi i Norge skrudd forventningene unødvendig høyt, slik at det blir for mye som skal til for at barna våre blir fornøyd. Så vidt jeg har begrep om, er det ikke alle som henger med i bursdagsfeiringene våre, og det gjelder særlig innvandrerbarn og barn fra mindre velstående foreldre. Dette er ikke en blogg for sosial kritikk, og heller ikke en politisk blogg, dette er bare en observasjon jeg gjør. Men en kone fra Ukraina, ser jeg tingene utenfra på en måte jeg ellers ikke ville gjort.

Lille Tasia hadde i alle fall en bursdag hvor følelsene hele dagen gikk utenpå henne, hvor hun var svært mottagelig for spøker og spørsmål om hun var 7 eller 8 år, og hva det egentlig var med denne dagen. Vår lille Irina, på snart tre, var ellevill hun også, og hoppet opp og ned med hendene i været, slik hun har for vane, bursdager eller ikke.

Om kvelden var det pizza, og litt søtsaker mama Tanja hadde kjøpt med på vei hjem. Olia, Irina og jeg hadde vært på utflukt, og sørget for å komme hjem til den store festen. Så veldig stor var heller ikke denne, vi satt nå på det samme bordet med de samme klærne, og spiste pizza vi hadde bestilt fra restauranten Mafia, slik vi har gjort også dager det ikke er bursdag. Men Tasia fikk følelsen at alt var for henne, og det er vel kanskje nettopp det som er hensikten med en bursdag?

Første overnatting uten mor for lille Irina!

Lørdag var det bursdagsselskap for søskenbarn Andreas, og vi tenkte vi skulle benytte anledningen til å prøve Irinas første overnatting uten mor. Hun er og har vært litt bortskjemt om nettene, lille Irina, med mor ofte ved siden av, og lenge, lenge med fri, disponibel morsmelk natten gjennom. Hun har hatt det godt. Men som på så mange felt i livet har stort og langvarig velvære sin pris, har man vennet seg til å ha det for godt, kan det bli vanskelig når tidene en gang skifter, og også lille Irina må lære seg å sovne og sove uten mor i nærheten.

Bursdagssesongen i vår slekt er de første månedene i året, da kommer de tett, og med minst tre barnefamilier blir det alltid en del gjester. Tante Tone hadde laget meksikansk gryterett og pizza, sånn meksikansk gryterett der det alltid er godt når det er litt skarp og sterk smak på den, når man virkelig kjenner smaken i munnen, og så pizza altså, for barna. Etterpå var det suksesskake og andre kaker, og sosialt samvær til kvelden var så langt utpå at det var på tide å gå hjem.

For mor og meg var det altså å gå hjem, for Irina hjem til bestemor. Vi hadde forberedt henne på det, og sagt at nå skal du sove hos bestemor. I kjent stil var hun helt enig, uten at det går an å garantere hun helt hadde skjønt hva vi sa til henne. Men det gikk til å begynne med veldig fint, lille Irina gikk på de små beina sine de noen hundre meterne fra tante Tone til bestemor, og hun roet seg ned der med å leke med togbane, og løpe litt rundt. Hun var i god form.

Hun har litt østeuropeisk døgnrytme. Norske barn legger seg mellom syv og åtte, etter hva jeg forstår, for at foreldrene skal ha litt kveld og for at barnet selv skal tidlig opp og i barnehage. Lille Irina legger seg sjelden før ti, og det hender hun legger seg etter elleve, og senere også, har det hendt. Her hos bestemor var tiden inne litt over ti. Vi hadde kjøpt ny tannkost og ny pysj, og bestemor hadde kjøpt tannkrem for barn – en slik suksess at lille Irisjka vår pusset tennene to ganger. Først i bursdagsklærne, så i pysjen.

Etterpå løp hun opp i sengen hun skulle sove i, sengen til bestemor, – ja! ropte hun, da vi spurte om hun ville sove der. Den eneste bagatellen var at hun la seg feil vei, med hodet langt nede i fotenden, og putene langt unna. – Bjørnen soven, bjørnen soven! i sin karakteristiske versjon av den norske barnesangen: aldi væ’e tyyyyyyyyyyyyyyyggg! og så løpe.

Det ble altså ikke noen søvn i denne omgang. Og heller ikke i neste. Jeg forsøkte å gå rolig ned, og la Irina sove med bestemor, men jeg måtte en liten stund gå like rolig opp igjen. Irina roet seg ikke. Og jeg trenger mindre søvn enn mor gjør.

Så jeg overtok, så mor kunne sove, noe hun nok ikke gjorde uansett. Inne hos meg var Irina veldig, veldig glad, smilte bredt og lykkelig i den nye pysjen, og krøp stadig vekk opp i sengen – bare for å krype ut av den igjen, og leke videre. Det var biler, duplo og plastelin, sånn nymoderne leire. Den fikk hun selvfølgelig ikke åpne, der med sengen, og Irina var lydig som bare det, og nøyde seg med å si fargen på plastelinen. Som vanlig på engelsk, green, black, white, yellow, uttalt uten snev av aksent.

Til slutt sovnet hun. Da hadde det vært mange falske alarmer, falske, omvendte alarmer, der jeg var ganske sikker på at nå skulle hun endelig roe seg, bare for å se at hun enda en gang snudde seg rundt, og slengte beina ut av sengen og stod opp, igjen og igjen og igjen. Klokken var vel nærmere halv ett, vil jeg tro, da hun endelig fant roen.

Da fant imidlertid ikke jeg den. Jeg sov elendig hele natten. Irina sov mer eller mindre til vi vekket henne – halv elleve på formiddagen. Vel å merke var dette ny tid, sommertid, kanskje et greit symbol på hva som hadde skjedd med oss også. Vi går også inn i en ny tid nå som Irina kan sove ute. Mye vil bli lettere.

Irina våknet barnetung av søvn, og ble båret ned til frisk søndagsfrokost i den nye, hvite pysjen sin med to fugler på. Der fikk hun spist litt skive med leverpostei og drukket litt biola, før det var ut og løpe frem og tilbake på gulvet. Sånn ble hun løpende mer eller mindre til det var på tide å komme seg ut på tur. Ute ventet en flott solskinnsdag, og en ny tid, sommertid.