Tanjas bursdag

Gratulerer med dagen. I dag fyller søsteren til Olia året. Det var ingen hyggelig bursdag i fjor, og det er verre i år. Denne dagen falt den ukrainske valutaen nye 16 %, eller så, mot dollar, etter allerede å ha falt tosifret fra de katastrofale verdiene jeg tidligere har skrevet om. Nå står hryvna i 23,5 mot norske kroner. Inflasjonen er voldsom, og økonomien krymper. Det er tøffe tider, og utsiktene er at det skal bli verre, heller enn at det skal bli bedre.

Mens jeg var på jobb i dag så ringte Olia til søsteren sin, Tanja. Hun kunne fortelle at det har blitt dyrere. Garn som før kostet 45 hryvna, koster nå 120. Det er mer enn en dobling. Tanja liker å strikke, og fortalte Olia leende at hun bare måtte kjøpe garn i gave, hun har ikke sjanse til å kjøpe det selv. – Har lønnen gått opp, spurte jeg Olia, for å få forsikret det jeg egentlig visste. – Tanja jobber mindre nå, svarte hun. – Det er nedbemanning.

I de seks årene jeg har kjent Olia og søsteren har Tanja aldri hatt en sammenhengende ferie. Det er bare enkeltdager, som hun har tatt seg ved spesielle anledninger. For et par år siden var planen at Olia skulle reise ned til Ukraina før meg, slik at hun og hennes lille familie på mor, søster og tantebarn kunne reise på ferie sammen til Krim. De gledet seg veldig til det, men Tanja fikk ikke fri fra jobb. Så den planen ble ikke noe av.

Når jeg er der nede, jobber Tanja som vanlig, fra 11-12 om formiddagen, til 22-23 om kvelden. Også lørdag. Hun har gangavstand til jobb, det er rett ned en tvergate til Lecu Ukrainka som de bor i, det tar en drøy halvtime. Det vil si, det pleide å være slik. Hun er nå flyttet over til en annen avdeling, med reisevei halvannen time, hver vei. Det er ganske sånn det ikke skal være. Moren får ingen statlig støtte overhodet, hun er hjemme og passer lille Tais, og så er det Tanja som er ute og jobber, og finansierer familien.

Olia og jeg hjelper selvfølgelig, og vi skulle gjerne hjulpet mer. Men det er en stolt familie, som ukrainere og russere er stolte folk. De biter heller i seg vanskelighetene enn å vise dem frem for andre. Olia har etterlatt kredittkortet sitt der nede, det blir aldri brukt. Alt er gavene og klærne som hun tar med ned, det hjelper godt, så kan moren og søsteren bruke alle pengene på mat og faste utgifter.

Vi sitter selvfølgelig ganske godt i det. Det ville Olias familie også gjort, selv om Olia ikke var blitt gift med meg. De har to leiligheter, og en datsja, og de kan leie ut den ene, og tjene en slant på det. Det er atskillig mange som har det betraktelig verre. Og da snakker vi om de som bor i de delene av Ukraina, som ikke er direkte berørt av krigen og konflikten.

I Donetsk og Lugansk faller det bomber ned på boliger, biler og fellesområder. Menneskeliv går tapt. Verdier går tapt. Pensjoner og lønninger blir ikke utbetalt. Har man penger i banken, sparepenger, så taper disse seg i verdi, som følge av valutafallet. Man skal låne penger i hryvna, ikke ha dem. Låne penger har ingen vanlige ukrainere råd til, det er ingen vanlige folk som tjener på valutafallet. Det gjør bare spekulantene. Jeg tenker alltid når jeg ser en gammel dame eller mann, som har fått en bombe inn i leiligheten sin, at hvordan skal hun få midlene til å reparere disse ødeleggelsene? Ingen skriver om det. Jeg tror ikke det finnes forsikringsordninger. Faller bomben på deg og ditt, så faller også tapene og kostnadene på deg.

Gratulerer med dagen, til Tanja. Fra England kommer meldinger på denne dagen at Cameron skal sende soldater til Ukraina, sammen med USA. Det er begrenset omfang, og de skal visstnok reise for å «trene ukrainske soldater», det vil si trene de frivillige bataljonene. Pro russiske sosiale medier er i harnisk, særlig de som har tilknytning til England. De tror det må ha rablet for Cameron. Har de ingenting lært, etter Irak, Libya og Afghanistan? Hvem vil de hjelpe med mer soldater, mer våpen, mer krig?

Russland har som vanlig svart med at de «vurderer å sende soldater for å trene opprørerne i Donetsk og Lugansk». Det har vært mekanismene i konflikten siden første stund. Vestlig side – med USA og nå England – har oppført seg som om Russland ikke vil komme med motreaksjoner mot alt de finner på, som om Russland vil skjønne at de ikke har retten på sin side, og dermed vil trekke seg uforbeholdent tilbake. Det er langt på vei det stikk motsatte som har skjedd. Det de vestlige landene har gjort litt, har Russland gjort veldig. Den vestlige støtten til demonstrantene på Maidan ble besvart med russisk støtte og fyring av separatistbevegelser på Krim og i Donbass. De pro vestlige demonstrantene i Kiev okkuperte offentlige bygninger og hadde voldelige elementer, de pro russiske demonstrantene i øst okkuperte offentlige bygninger med våpen, og var rustet til krig. Sanksjoner er møtt med motsanksjoner. Vesten har brukt de midlene de har. Russland har brukt de de har. Hittil har de russiske vist seg å være mye mer omfattende, og mye sterkere.

Ukraina med dets innbyggere er det største offeret i dette. Vestlige statsledere lar seg villig fotografere sammen med ukrainske, i et forsøk på å vise i hvert fall symbolsk støtte, når den reelle støtten er så feilslått. Soldatene England og USA sender er også mer symbolske enn reelle i betydningen, de er for få til å kunne gjøre noe, og de skal heller ikke delta i kamphandlinger. Det er også håp om at de verste kamphandlingene nå skal være over, at det skal bli en slags våpenhvile, etter at Debaltsevo falt. Jeg tror på den. Krisen går nå over i en ny fase. Soldatene fra England og USA vil ikke hjelpe noen ting, om noe, så vil de gjøre tingene verre.  Slik alle parter i konflikten har vært imponerende til siden vi snublet inn i katastrofen vi nå er i.

Gratulerer med dagen til Tanja. Måtte bursdagen din i år være et bunnpunkt, at det neste år er litt bedre. At det ikke lenger er noen krig i landet ditt, at man ikke lenger dreper hverandre og sender bomber og raketter mot hverandre og sprenger broer, veier og infrastruktur – i direkte og overført betydning. Ut over det er det kanskje ikke så mye å håpe på. Det er ingen gode bursdager i sikte for Ukraina.

En siste ting: Jeg sjekket listen over gjennomsnittslønninger i Europa på Wikipedia. Som man ser er lønnen i Ukraina nå 89 euro, i måneden. Det er under halvparten av den nest siste på listen, Moldova, med 194. Det er ikke engang 1/3 av Hviterussland, som har 317 euro, tross sanksjoner og restriksjoner og Lukasjenko. Hellas – der de nå stemte inn Syriza for å gjenvinne verdighet – har 1004 euro, mer enn 10 ganger mer. Norge har for øvrig 4451 – temmelig nøyaktig 50 ganger mer enn Ukraina. Det vil si at en gjennomsnitlig ukrainer må jobbe 4 år for å dra inn like mye som en nordmann drar inn på en måned…

Gratulerer med dagen.

Reklamer

Tais’ bursdag, og samtale med en kvinne fra Lugansk

Temperaturen ligger stabilt over 30 grader i Kiev nå. Det er for mye for meg. Selv nettene er for varme og klamme. Om dagene gjelder det å finne et svalt sted å holde ut. Inne er det fælt, og ute gjelder det å komme seg i skyggen, et sted det er litt trekk.

I dag var det bursdagen til Tais. Vårt lille tantebarn er like gammelt som ekteskapet vårt. Om morgenen var det kake med lys, og gaver uten innpakning. Slik man gjør det her. Kanskje var det også innpakning, bare at jeg ikke så det. Det var ekstra feiring om ettermiddagen også, det var hovedfeiringen, men den gikk jeg dessverre glipp av, fordi jeg var ute på flukt fra varmen. De pleier være veldig omtrentlige med tider, familien til Olia, jeg vet ikke om vi noensinne har avtalt et klokkeslett. Det passer meg godt, jeg liker også å innrette dagene og tiden som jeg føler for. Men i dag førte det altså til at jeg kom for sent til festen. Maten var spist, sjampanskojen drukket.

Mye på grunn av varmen får vi for lange morgener, her. Jeg pleier jo være en riktig morgenfugl, jeg liker å komme i gang med dagen. Olia kan være våken og sove om en annen hele døgnet. Hun sover når hun er trøtt, og bryr seg ikke om hva klokken er, om hun ikke har noen forpliktelser. Her prøver jeg å stå opp når det blir lyst, for å få gjort noe, men det er snart etter bare for å dumpe i søvn igjen. Ofte sammen med Olia. Hver dag har jeg et mål om å komme meg tidligere ut, alene eller sammen med Olia, hver dag blir klokken tolv, og vel så det, før vi klarer det. Noen ganger, som i dag, ble planen om å komme seg tidlig ut forstyrret av dobbel frokost. Først serverte Olia én, tidlig om morgenen – vareniki, en slags pasta med syltetøy, pasta fra Sibir, tror jeg. Deretter serverte moren en til, om formiddagen – egg og kjøtt og potetmos. Rikelig av alt. Og vanskelig annet enn å hvile etterpå.

Litt over tolv, ikke så altfor langt over tolv, kom jeg meg ut. Alene, denne dagen. Det er alltid kjekkest med Olia, men jeg finner greit ut av det alene også. Da blir det ofte lengre turer, ofte på jakt etter en rute jeg ikke har gått på en stund, steder jeg ikke har vært, ting jeg ikke har sett. Fra der vi bor, i Petsjersk, til Hydropark er det etterhvert begrenset med muligheter for å finne nye veier, så ofte jeg har gått dit. I dag fant jeg tilfeldigvis en ny. På vestbredden av Dnjepr, helt nede ved elven, mellom Patona-broen og broen med metroen, hovedbroen til Hydropark. Den strekningen har jeg aldri gått før. Det var vakkert og flott, altfor varmt, men en mild bris fra elven gjorde det levelig.

Der gikk jeg og hørte på et foredrag om Beethoven, om konsertene hans, nærmere bestemt trippelkonserten og pianokonsert nummer fire. Jeg hører alltid på foredrag eller podcast når jeg går. Det er en del av den moderne verdens gaver, at man kan få intellektuelt påfyll mens man er i bevegelse. Det utnytter jeg intenst, når jeg går, sykler eller løper.

Men vel fremme i Hydropark er det ingen foredrag. Der er jeg alene med tankene mine, og lydene som er der. Den velkjente knirkingen i de gamle, mer eller mindre hjemmelagde apparatene fra 70-tallet, skramlingen fra kjettingene vektene er festet i, folk som snakker eller stønner, fjern musikk, reklame og rop fra elven og strandlivet like ved, alt blander seg med og orkestrerer tankene mine. Det er vanligvis et herlig liv. Men i dag var det for varmt. Jeg måtte kjøle meg i elven hele tiden, og fikk ikke gjennomført programmet jeg hadde tenkt.

Nå er det også blitt trefninger i Nagorno Karabakh. Det er også et konfliktområde, lagt igjen til oss etter Sovjetunionens fall. Det er Armenia og Aserbajdsjan som står mot hverandre, og begge gjør krav på området, som ligger i Aserbajdsjan, men er befolket av armenere. Jeg tenker på hvor tilfeldig det er, hvilken side man havner på, i konflikter som dette. Armenia ble rundt 1915 og 1916 utsatt for et folkemord fra tyrkerne, den gang det ottomanske riket. Folkemord er et begrep som blir mye misbrukt, og som følge av det er det i ferd med å miste sin styrke, men hva som skjedde med armenerne den gangen, kan kvalifisere. Anslagene går på at omtrent 100 000 armenere ble drept. Tyrkerne benekter hendelsen, det er et stridstema der, mens det i Armenia naturlig nok er sterkt fremme i den kollektive hukommelsen. Tyrkia og Armenia er fiender. Tyrkia er et NATO-land, merkelig nok, kanskje, tatt i betraktning demokratiproblemene i landet. Her er det nok viktigere for USA å ha en base nær Midt-Østen, enn noe annet. Dermed kan ikke godt Armenia søke støtte fra USA, så de må søke støtte fra Russland. Her er forklaringen for hvorfor Armenia er så lydige overfor Russland. De er helt avhengig av dem. Ikke bare økonomisk, men også sikkerhetsmessig. Aserbajdsjan hater Armenia, blir derfor mot Russland, som støtter dem, og på grunn av det søker også Aserbajdsjan støtte og samarbeid fra USA, noe de får, og gir.

Alle burde med jevne mellomrom lese novellen Et latterlig menneskes drøm, av Fjodor Dostojevskij. Der ser man hvordan det går når mennesker lager grenser, og begynner å dele seg opp i grupper. Jeg har tenkt litt på det i det siste, er det noen grenser i det hele tatt som ikke er et resultat av eller har resultert i krig og konflikt? Er det noen imperier som har gått i oppløsning, uten at det er fulgt kriger av det? Uten at det har blitt bråk om grensene?

I varmen valgte jeg å komme meg et sted jeg kunne spise mat, drikke øl og drikke kaffe. Det er Prego restaurant, nokså nær der vi bor. Ettermiddagssolen var så lav at den lurte seg under parasollene ved bordene jeg satt. Jeg måtte flytte meg fra bord til bord. Det var så varmt at jeg greide ikke skrive noe, det var bare å følge med på Twitter og på nyhetene. Den store nyheten var at Norges annetlag spilte uavgjort mot Ukraina i sjakk OL. Ellers har det i selve Ukriana blitt litt roligere når det gjelder nyheter. Det er utrolig så fort ting blir en vane. Fly blir skutt ned, byer blir bombet, folk dør. Men i Ukraina er dette bare mer av det samme.

Det var ganske spesielt å sitte så nær noen som kjenner krisen så direkte på kroppen. Alt jeg har skrevet om den. For oss i Vesten er det et uhyre viktig spørsmål å avgjøre hvem som har rett og galt, hvilken side vi skal støtte, og hvor sterkt og hvordan vi skal involvere oss for å sørge for at den riktige siden vinner frem. For denne kvinne virket ikke dette å være noe poeng i det hele tatt. Hun var sterkt i mot regimet i Kiev og sterkt i mot regimet i Moskva, men gav jevnt over blaffen i hvem som vant, så lenge det ble fred og ro, og folk kunne leve normalt igjen. Om de ukrainske styrkene slo ned opprørerne, så var det greit. Om russerne invaderte og slo bort de ukrainske styrkene, så var det også greit. Det eneste hun ikke ønsket, er krigen som nå er.

Folk som misliker Putin, får sitt med at hun mente det var noe i veien med ham, nesten som en slags diagnose, uten at hun brukte det uttrykket. Han ønsker en plass i historien, som en av dem som erobrer nytt land, utvider riket. Opprørerne – eller separatistene – så hun på som tsjetsjenere, de er ikke «våre» (et uttrykk russere og deres slektninger bruker ofte, nasja, er uttrykket på russisk, hunkjønn). Hun hadde sett dem på YouTube, de snakket ikke rent, da er det mer eller mindre søppel allerede, som alle med litt innsikt i russisk kultur vil forstå. Men ulikt oss i Vesten og i Ukraina sa hun alt dette uten hat, eller bitterhet eller sinne, hun sa det bare rett frem. Som hennes oppfatning av hvordan tingene hang sammen.

Hun så heller ikke Ukraina som noen redning. Maidan og Europa nevnte hun ikke engang, heller ikke USA, NATO og EU. For sin egen region ønsket hun frihet, slik jeg oppfattet henne. Hun ville verken tilhøre Russland eller Ukraina. Hun hadde også likt godt om Ukraina ble en føderasjon, slik at de fikk litt mer selvstyre. Og fikk beholde mer av verdiene de skaper selv. I følge henne gikk 70% av verdiskapningen i Donbass til Kiev. Det er et tall Olia og jeg også har sett. En av de tidligere, selvutnevnte guvernørene der, kom med dette tallet i en YouTube video. Her må med at dette var en guvernør med bred, folkelig oppslutning. I motsetning til sånn det er nå.

Det er også viktig at vi behandles ikke som tredje sorts mennesker, sa hun. Det er noe jeg tviler på kan trenge inn i norske og vestlige hoder. Her i Ukraina, som i Russland og flere slaviske land, og andre land i øst-Europa og i verden, så er inndelingen av mennesker etter folkegruppen de tilhører høyst reell. Skremmende mange i Ukraina ser ikke på russere som mennesker med livets rett. Skremmende mange mener befolkningen i øst bare må holdes under kontroll, deres makt og muligheter må begrenses. – De vil behandle oss som slaver, sa denne kvinnen fra Lugansk.

Det var jo interessant. Akkurat det samme sa en eldre kvinne på Maidan, da hun skulle forklare hvorfor hun var med og demonstrere. – Vi ville ikke bli behandlet som slaver. Det får meg til å tenke på den gamle vitsen om kommunisten som skulle forklare fordelen med det nye systemet: i det gamle, kapitalistiske systemet var det slik at den ene halvparten bare utnyttet den andre. Hos oss er det helt motsatt…

Jeg gikk hjem til det litt triste synet at festen hadde vært. De hadde ventet på meg. Moren hadde laget flere pizzaer, og mye annen mat. De hadde åpnet og drukket sjampanskoje, vin og øl. Det hadde vært en gjest, Sergej, arbeidskaren. Ellers var det bare Olia og moren og søsteren i Tais’ bursdagsselskap. Faren er for lengst ute av bildet.

Det er mange problemer, på alle nivå i Ukraina. Krigen i øst er den reneste galskap. Så mange som kriger på vegne av et folk de ikke har støtte hos, som ikke ønsker verken krigen eller dem. Kvinnen fra Lugansk virket ikke til å ha noen illusjoner om hvordan dette kom til å ende. Hun klaget heller aldri, og virket helt innstilt på å leve videre og gjøre det beste ut av det, samme hva som kom til å hende. Det samme gjorde barnet hennes, som løp rundt og lekte smilende og leende på lekeplassen, ute av stand til å skjønne hva det er for slags land de er i ferd med å vokse opp i.

1. Januar og 40 år i Ukraina

Overskriften er litt misvisende. Jeg har ikke vært her i 40 år. Jeg blir 40 år i dag. Gratulerer med dagen til meg!

Første januar 1974 ble jeg født. Den gang var det bare folk som visste mye, som visste at det var noe som het Ukraina. Det var en sovjetrepublikk, en av 15 i superstormakten Sovjetunionen, vår fiende i den kalde krigen. Som nyfødt visste jeg naturlig nok ingenting om det. Men som barn på 80-tallet interesserte jeg meg ikke så verst om dette som var verdens største land, og som var så enorme i sport. Utover 90-tallet interesserte jeg meg mye mer enn normalt for alt som er russisk, da særlig russisk kultur og historie, med en helt egen kjørlighet for russisk litteratur. Det tok av fra 2000-tallet, og utover, da jeg også lærte språket og begynte å reise hit. På en av reisene mine traff jeg Olia fra Kiev. Hun er jeg gift med nå, og derfor sitter jeg her i dag, og har tilbrakt min 40-års dag i landet som ikke eksisterte som seg selv da jeg ble født.

Det har vært en helt rolig dag. Olia og jeg våknet lenge. Det var en markant feiring av nyttåret natten i forveien, så det var ingen vits i å forhaste seg med noe i dag. Til frokost var rester fra gårsdagens mat, like overdådig som vi forlot den.

I dag fikk jeg også tatt en løpetur ut til treningsanlegget, og hørt ferdig foredragsserien om ekteparet Schumann. Det er ekteparet sitt. Det er mye interessant i det ekteskapet der. Og med Schumann er det slik at kan man litt om livet hans, så blir musikken vakrere. Det er i hvert fall sånn for meg.

Til treningsanlegget kom jeg så sent at det var blitt mørkt før jeg forlot det igjen. For første gang fikk jeg se lyktene som er satt ut, bli slått på. Mange av dem virket ikke. Men de som virket, lyste godt opp, og gjorde det helt lett å trene, selv om det var mørkt.

Så løp jeg hjem, og fikk kraftig suppe til lunsj. Eller middag. Selv til standarden her i huset var denne kraftig. Fylt til randen i en stor bolle, som alltid, og med oksekjøtt i haug på toppen. I tillegg fikk jeg en god del av Olias kjøtt, så da gikk det ikke. Jeg greide ikke å spise opp. Heller ikke greide jeg å spise mer resten av dagen, som nå er slutt.

Og med det går også juleferien min mot slutten. Det er fem dager før julen begynner her nede. 6 januar er den ortodokse julaften. De ligger 13 dager etter oss. Men om jeg ikke har opplevd jul, har jeg opplevd mye annet. Olia og jeg har vært litt reserveforeldre for lille Tais. En slags tørrtrening, til vi selv en gang forhåpentligvis får barn. Med det har jeg ikke fått så mye tid til mine egne ting, som jeg liker, men sånn er det jo å bli eldre. Nå er jeg blitt 40 år. I morgen kveld reiser jeg hjem til Norge. En uke senere kommer Olia. Det er mye som tyder på at det vil bli et veldig bra år for oss. Alle andre år har hatt større bekymringer og vanskeligheter da det begynte. Og alle årene hittil med Olia har vært gode.

Godt nytt år til henne, og til alle andre! For meg som har det litt spesielt med tall, er også 2014 et mye finere år enn 2013 noen gang kunne bli. Det er liksom noe feil med 2013. Med 2014 har årstallet kommet i orden igjen. Måtte det bli et godt år for alle!

Ukrainsk nyttårsfeiring

Jeg poster innlegget tilbake til nyttårsaften klokken fem på tolv, jeg jukser litt der. Det er allerede kveld første nyttårsdag, så mye har skjedd som ennå ikke hadde det, på det tidspunktet innlegget er postet. Det som hadde skjedd i minuttene før fem på tolv, den siste dagen i 2013, var at vi fire som deltok på festen, forlot middagsbordet, og gikk inn på rommet til Tanja og skrudde på TV. Der rotet vi rundt på de forskjellige kanalene, redd for å miste det vi var kommet for å se. Så, klokken fem på tolv, tropper han inn, selveste Viktor Janukovitsj, og holder en tale til det ukrainske folk. Olia, mama Irina og søster Tanja, og jeg, satt der og så på.

Før det hadde allerede skjedd mye, selvsagt. Jeg var forberedt på feiring fra morgenen av, og hadde kjøpt rikelig inn av alle sorter godt å drikke. Men det er jo noe godt å drikke, og noe godt å spise, til alle måltider her, så det er ikke noe uvanlig. I anledning dagen droppet jeg løpeturen til treningsanlegget i Hydropark, det tar jo en del tid av dagen med skilting og dusjing, og det blir jo sent lyst og for mørkt på denne tiden av året. Så Olia og jeg tok ut i dagligklær, bukse og jakke. Jeg hadde et ærende hos fotografen, av alle ting, og så skulle vi handle inn enda flere matvarer, og drikkevarer.

Det ble en liten katastrofe. Jeg utholder ikke kjøpesentre. Og denne dagen. Da store deler av Kiev var sent ute for den store nyttårshandelen, med støy og mye folk og altfor lyst, og Olia som mister følelsen av tid i butikker. Det ble en påkjenning. Det må jeg si. Det var den verste halvannen time og vel så det, så langt i ferien.

Jeg trodde også vi ville komme på etterskudd i feiringen. Det var blitt helt mørkt da vi tok en marsjrutka (russisk drosjebuss) hjem, vi hadde reist til et kjøpesenter langt unna, fordi det var billigere der. Da vi kom hjem, var det disket inn med flere salater og kylling, og suppe også, viste det seg. Jeg hev inn med stor appetitt, også av godt, nyinnkjøpt øl. Men det vi holdt på med her, hadde ingenting med selve festen å gjøre. Dette var lunsj. Obed, som det heter på russisk.

Og etterpå skjedde absolutt ingenting som skilte dette fra en helt vanlig dag. Jeg tok med meg et glass russisk cognac, et glass øl, satt der på rommet, holdt på med mitt. Tais var det også, så tegnefilm. Og Olia var der, og så russiske TV-serier på nettet? Skulle dette være nyttårsfeiringen?

Klokken ti var det på tide for Tais å legge seg. Da hadde jeg blitt en sånn som jeg ikke har lyst til å bli, en av de, som bruker festene til å legge ut ting på sosiale medier, og litt for ofte sjekke oppdateringer. Ingen i huset viste tegn til utålmodighet. For nye lesere, må jeg her ha med at lille Tais har en litt uvanlig døgnrytme til lite barn å være, fordi de gjerne vil at hun skal være våken når moren kommer hjem fra jobb, sent på kvelden, så kan de heller alle sammen sove litt lenger.

Først klokken elleve ble det kalt inn til middag. Det var det som var startskuddet til den virkelige festen. Det var ingen seremoni, alle gikk i hverdagsklær, utenom jeg, som gikk i klærne jeg hadde blitt fotografert i. Til gjengjeld var det veldig mye mat, og veldig mye drikke. Og øyeblikkelig veldig god stemning.

For første gang i sitt liv hadde mor til Olia kjøpt inn reker, kongereker. Olia og til dels jeg hadde snakket i vei om hvordan reker skulle tilberedes og danderes, men utpå kvelden, da alle var fulle, lo vi godt av det. – Dette er Ukraina, lo moren, – og så skal vi liksom kutte opp ett enkelt salatblad, og egg og sitron… Hahaha! Nei, her var det fire kraftige salater, og rekkene på bordet, rykende varme og ferdig kokt. Ellers var det laks og kylling å velge mellom.

Lesere på jakt etter hvordan ukrainere og russere feirer nyttår, finner her absolutt ikke representativ mat. De tradisjonelle rettene tar lang tid å lage. Og moren ville gjøre det enkelt, med reker, og med kylling og laks som allerede var laget og servert en gang. Slik fikk vi den overfloden som alltid hører hjemme, uten at noen trengte å slite seg helt ut allerede før festen begynner.

En litt koselig ting som var satt frem var en kornkvast. – Den skal ta vekk all det negative fra fjoråret, sa moren, i en slags tale, som innledet den første skålen, – alt som har skjed og vært dumt her i huset, skal legges igjen i 2013, mens alt som har vært godt tar vi med videre til det nye året. Man trenger kanskje ikke en kornkvast som symbol for disse vakre ordene, men det er jo fint når det står noe konkret som representerer disse ordene, om man tror kvasten er i stand til å oppfylle den store oppgaven den er tillagt eller ikke.

Vi spiste og drakk i god fart, alltid med et blikk på klokken. Ikke så at vi ikke skulle gå glipp av selve nyttåret, men at vi skulle gå glipp av talen til Janukovitsj. Olia er jo seg selv lik, hun setter i gang å spise, lykkelig og usystematisk. Bare reker. Kokte og varme. Og i veldig godt humør. Altså ikke rekene, men Olia. Jeg åpnet med laks, i en skjult finte å få ventet til rekene hadde kjøpt seg litt.

Jeg vet ikke om det er en russisk tradisjon, akkurat, men her i familien til Olia bruker vi ikke kniv når vi spiser. Det er gaffel eller skje, eller – for tullinger – begge deler på en gang. Jeg strevde jo litt med å spise laksekotelett uten kniv å skjære vekk bein og skinn med, og forsøkte diskret å skjule hvor klønete jeg egentlig er i disse tingene. Man skal bruke fingrene, Nåt det trengs, det et sånn det er. Og jeg bruker flittig fingrene, jeg får bort hele remsen med skinn, og lagt det i avfallsskålen. Jeg er optimistisk med tanke på resten. Det er ikke jeg som mister tålmodigheten, det et moren. – Kom skal jeg hjelpe deg med avfallet, sier hun, får tallerkenen min, og kaster bare alt sammen i søpla, salat og det hele.

På tide å begynne med rekene. Dem kommer jeg ikke langt med. For nå er det talen til Janukovitsj! Vi løper inn til Tanjas rom. Blant alt det andre vi har rukket å få gjort, er å skrive et ønske for året som kommer på en serviettbit. Den skal vi sluke når det nye året er der. Og så sitter vi da og venter, på denne merkelige Janukovitsj, som har ord på seg for å være en banditt og mindre begavet, og som nå leder et land der demonstranter har tatt kontroll over hovedgaten i hovedstaden.

Men han er presidenten, landets leder, og i russerne er det nok en sterkere tradisjon i å lytte til landets leder enn det er hos oss. Det er den gamle, opphøyde tsar, som taler til folket, og har som hovedoppgave å si at alt kommer til å bli bra. Så kommer han, skrittende inn på en åpen plass, men innenfor vegger. Det er grus og rød løper, og et juletre i bakgrunnen. – Hvor kan det være? Hvor kan det være? spør Tanja, og de tre i familien diskuterer hvor mon nå i Kiev han er.

Talen er på ukrainsk, så den skjønner jeg svært lite av. «Det er som når italienerne skal snakke latin», sier Olia. Her tar hun kanskje hardt i, men russisk og ukrainsk er absolutt ikke samme språk, sånn det kunne vært mulig å hevde norsk og svensk og dansk er det. Våre skandinaviske språk ligner sånn på hverandre at de kunne kalles varianter av det samme, eller dialekter, om det ikke var for statsgrensene og at vi nå en gang er blitt vant med å kalle norsk norsk, og svensk svensk. Olia sa det var en fin tale, han har fått profesjonell hjelp til å skrive den, og de hadde visst fått et godt resultat i en vanskelig situasjon.

«Godt nytt år!» slutter talen. S novom godom, som det heter på russisk. Og når Janukovitsj sier det, så er det nytt år, 2014 er allerede her! Det haster å få skålt, og slukt lappene med ønskene. Vi reiser oss opp, skåler, ønsker godt nytt år, og svelger lappene.

Så er det inn å spise mer. Men nå er det ikke mye tid. Nå er det også gaver. Først til meg, som i tillegg til å være her på den russiske gaveutvekslingsdagen, de har lagt også julefeiringen og de verdslige tradisjonene derfra til nyttårsaften, etter at Stalinkommunismen forbød sånne kristne høytider, også blir 40 år. Det ble en lang setning. Hang alle med? Jeg fyller år første januar, og skal ha bursdagsgaver denne dagen. I tillegg gir alle gaver til hverandre denne dagen, slik vi gjør det i vår julefeiring.

Det ble jo veldig koselig. Jeg fikk lastet opp med gaver i fanget. De skålte også, og sang Happy birthday to you, på russisk. Fra moren fikk jeg en sportsgenser og en toalettveske med innhold, fra søsteren fikk jeg etterbarberingsvann og fra Olia fikk jeg en tykk genser av typen hun liker så godt. Det skal være «toplinka», som hun sier – varmt.

Og så var det gavene til alle de andre. Olia og jeg hadde kjøpt en veske til moren. Det var ikke måte på hvor mye oppmerksomhet denne gaven. Vi var ikke så mange, så det ble ikke så mange gaver. Desto mer oppmerksomhet ble det mot hver enkelt. Det tok sikkert et kvarter med denne vesken. Til søster Tanja gav vi en pengesum. Stor glede der også, så kan hun selv velge hva hun vil kjøpe for dem.

Deretter løp Olia og hentet gaver hun har fått tidligere. Tanja har strikket. Og så tok de tre, ukrainske damene helt av. Det var frem med klær og sminke. Pynte seg og gjøre seg fine, langt på natt var det blitt, men det er helt typisk. For en gangs skyld stilte de også opp til fotografering. De er jo ellers så fulle av komplekser, som de sier det. Men her var det å jålete seg til, og komme på både film og foto, fra skikkelig kamera og fra mobil, og til hvin og latter og kommentarer.

Hele tiden måtte vi spise og drikke også. Vi hadde to flasker sjampanskoje til nyttår og rekene, så var det fritt frem. Tanja mente jeg måtte drikke vodka, og ikke kaste bort tiden på annet. Har var festen på sitt maksimum der de fysiske lover opphører, menneskelige begrensninger gjelder ikke lenger. Tiden finnes ikke, annet enn at den har brakt oss til et nytt år. Vi kan bare feste og drikke og spise i det uendelige, uten å ta skade av det.

Det er festens maksimum. Flasker åpnes. Akkurat i det man begynner å kjenne at man er visst litt trøtt allikevel. Det er langt utpå natten. Olia er minstejenta, alltid den som blir trøttest først. Det er på tide du legger deg, sier moren. Og Olia er enig. Hun vil gjerne rydde litt av bordet, sette bort mat så den ikke blir dårlig. Jeg får ikke dette med meg. Får bare vite det i dag, når vi ser at det er ikke satt bort noen ting, og brødene er knallharde. Jeg har klokelig lagt et shotglass oppned over en åpnet flaske øl, så ikke kullsyren skal gå ut.

Sånn er det på maksimum. Det man ikke får til å drikke i dag, har man helt sikkert lyst til å drikke i morgen.

Dette var min første nyttårsfeiring i Ukraina. Det ligger i kortene at det vil bli mange, mange flere. 40 år er jeg også blitt. Det ser ut som alt går min vei nå for tiden. 2014 kommer til å bli et år jeg virkelig vil være i. Kanskje vil det både starte og ende i det som nå langt på vei er blitt mitt andre hjemland, Ukraina. Jeg hilser også til alle hjemme!Sjampanskoje

Bilder fra festen finnes på min engelske blogg. Det begynner å bli problemer med plassen på min norske.

Tanjas bursdag (og krokodillens sang!)

I dag, 24. februar, var det bursdagen til Tanja, Olias søster. Her i Rogaland var det en ordentlig solskinnsdag, så jeg hadde meg en lang og fin spasertur med god niste i terrenget. Olia var ute grytidlig på jobb. Det var da hun kom hjem hun sa Tanja hadde bursdag, og at vi måtte overraske henne. Det gjorde vi med denne lille sangen.

Det er sjelden jeg legger ut youtube som jeg ikke har gjort selv, eller ikke kjenner de som har gjort, men her gjør jeg et unntak. Det er fra det sjarmerende sovjetiske barne-TV om krokodillen Gena. Han har en liten venn, en slags bamse som heter Sjeburaska, og så er det også en bestemor der. Det er langsomt og fint barne-TV, og ulikt våre dagers hurlumhei-TV er det følelser i det. Det gjelder også for sangene. De to mest berømte er Den blå vognen (Голобой вагон) og denne fødselsdagssangen. Fødselsdagssangen er bare kjent som «Genas sang». Den er skrevet av Vladimir Shainskij. Han er som Olia og Tanja født i Kiev, så der er det en link også der. Olia og søsteren er imidlertid begge født på 80-tallet, mens Shainskij er født i 1925.

Her er teksten på russisk, og oversatt av meg til norsk.

Пусть бегут неуклюже

Пешеходы по лужам,

А вода по асфальту рекой.

И не ясно прохожим

В этот день непогожий,

Отчего я веселый такой.

 

Припев:

А я играю на гармошке

У прохожих на виду.

К сожаленью, день рожденья

Только раз в году.

Прилетит вдруг волшебник

В голубом вертолете,

И бесплатно покажет кино.

С днем рождения поздравит

И конечно, подарит

Мне в подарок пятьсот «эскимо».

Припев:

А я играю на гармошке

У прохожих на виду.

К сожаленью, день рожденья

Только раз в году.

 

La dem løpe klumsete
Fotgjengerne i sølepyttene,
Og la vannet flyte på asfalten som elver.
Det er ikke klart for forbipasserende
Denne fæle regnværsdagen,
For hva jeg er så lykkelig.

Refreng:

  Jeg spiller på trekkspill
  Hos passerende i blikket.
  Dessverre er det fødselsdag
  Bare en gang i året.

Plutselig flyr hit en trollmann
I et blått helikopter,
Og viser gratis kino.
Han gratulerer med dagen
Og gir selvfølgelig
Til meg i gave femhundre ”Eskimo”

  Og jeg spiller på trekkspill
  Hos passerende i blikket.
  Dessverre er det fødselsdag
  Bare en gang i året.

Jeg synes dette er en uimotståelig vakker bursdagssang, som helt overgår alt vi har å by på på norsk og engelsk. På norsk er det «Hurra for deg som fyller ditt år» og en oppvisning av glede som ikke akkurat virker ektefølt. Her er det en dag som ellers er skikkelig trist, en ordentlig regnværsdag, men som fyller året likevel er lykkelig. Han spiller på trekkspill, det er noe å uttrykke sin glede med, men gleden varer ikke lenge, for tanken om at dette bare er en gang i året,den er der også.

Til gjengjeld er den ene dagen det er fødselsdag en ordentlig bra dag. Vers nummer to (eller strofe, som det strengt tatt heter i lyrikken) innledes av at en trollmann kommer på besøk i intet mindre enn et blått helikopter. Så blir det vist kino uten at man må betale penger for det, noe av det mest fantastiske som fantes på 60-tallet. De femhundre eskimoene som blir gitt til slutt er ikke ordentlige eksimoer, Eskimo er en sovjetisk iskrem. – De lager ikke sånn iskrem nå lenger, sier Olia.

Denne sangen sang vi for Tanja på Skype. Kunstnerisk vellykket ble det ikke, til det var Olia altfor ivrig, og begynte å synge straks melodien begynte. Det er typisk henne ikke å kunne vente med å overrekke en gave. Som vanlig fulgte jeg opp med å ha vært ord pinlig korrekt på plass, uten å være like nøye på notene. Som en morsom overraskelse fungerte det imidlertid utmerket, hvem skulle trodd at Olia og jeg skulle synge denne sangen i dag? Aller minst Tanja.

Tanja er et par år eldre enn Olia, og bor nå i leiligheten i Petsjersk sammen med moren og datteren. De er altså tre generasjoner, der borte nå. Tidligere var det Olia og Tanja som delte denne leiligheten, så tidene forandrer seg. Olia flyttet ut da hun giftet seg med meg, og flyttet til Norge, mens moren flyttet inn da lille Tais ble født, sånn cirka. Gratulerer med dagen, skal hun ha, eller som det blir på russisk: S dnjem rozjdenija! (Direkte oversatt: Med fødselsdagen! (Gratulerer er underforstått))

Søndagstur til Danilels bursdag

I går var det meldt nydelig vær. Det var også meldt bursdag hos Daniel Nygård, i juvelveien på Kverneland. Da var det å slå fluer i samme smekk, enkle beslutninger – det var å kombinere søndagsturen med å gå bort til ham. Det er en avstand på sånn cirka halvannen mil, om man går riktig vei, som ingen kan forvente at man gjør.

Olia var på jobb denne dagen, så jeg måtte gå turen alene. Da allierer jeg meg med mobiltelefonen, min iPhone, som ingen for 10 – 12 år siden skulle trodd jeg ville bli fortrolig venn med, men som nå er en grei intellektuell partner, et godt fotoapparat og til og med trådløst internett med alt det fører med seg. Skamløst benyttet jeg meg av 3G denne gangen, og lastet kontinuerlig opp bilder på Instagram. Hvem skulle trodd jeg kunne komme til å leve sånn i tiden.

Men grunnelementene er de samme. Det er gode fjellsko, turklær og ryggsekk. Det skal gås. Jeg hadde sjekket kartet (også på iPhone, sånn er det), og lagt opp en løype som ville få meg over Figgjoelven ved Møgedalshølen, så oppover dalen vest for Åslandsnuten, og passe på å krysse Åslandsveien før jeg kom til Fjermestadveien, som jeg heller eventuelt kunne følge nedover. Den ville jo tross alt lede meg frem til målet.

Jeg kom meg av gårde sånn i tolvtiden. Etter frokost ble jeg døsig, og slumret meg gjennom store deler av Søndagsavisen på P2, før jeg begynte pakkingen.

Første del av turen er den kjedeligste og dummeste. Det er opp langs Stokkalandsfjellet, som nå er å gå i byggefelt og villahus, vi må mye lenge før vi er i turterreng, enn det var da jeg vokste opp. I denne delen av turen hørte jeg passende om arven etter det britiske imperiet, kledelig kjedelig, som grus- og asfaltveiene jeg gikk på.

Deretter blir det mer terreng i Stokkalandsskogen. Selv om jeg er her ofte, er det ikke helt selvsagt hvordan man kommer seg til Bråsteinsnuten, og videre derfra til Møgedalshølen. Det er lett å la seg forvirre litt, og mange stier leder feil vei, som den gang mor og jeg overhodet ikke fant frem, julen 2009, den verste julen i våre liv.

Nå gikk det imidlertid rimelig greit. Jeg holdt meg mye – litt for mye – i rydningene for kraftledningene. Det er en uting. Heller ingen elektrisitet, enn slike vederstyggeligheter i naturen vår. Det er tøffest med dem som tar sine standpunkt til endes.

Med appen RunKeeper på kan jeg etterpå se nøyaktig hvor jeg gikk. Jeg ser da at jeg hadde en delvis ufrivillig ekstra sløyfe, så jeg kom opp til Skrudstjørna, like ved foten av Bråsteinsnuten. Men den var bare delvis ufrivillig, for jeg vet at om man kommer ned på feil side av den lille fjellknausen ved Møgedalshølen, så kommer man seg ikke tørrskodd til broen. I flomtider som dette kommer man seg dit neppe i det hele tatt.

Det er etter broen jeg kommer i sjeldnere terreng, om man kan bruke ordet sjelden i denne mening. Jeg er der sjeldnere. Så langt. Her begynte det også å bli friskere radioprogram. Det handlet om kelterne, og akkurat her, om hvordan de ikke ville gi fra seg erobrede hodeskaller for gode summer penger.

Rett ved foten av Åslandsnuten er det noe som heter Mogedalstjørn. Der er det vakkert. Nå i januar står solen lavt på himmelen så å si hele dagen, det blir veldig vakkert lys. Og nå var det sauer ute på vinterbeite. Til og med det var en estetisk opplevelse, å se sauer springe.

Når man går etter et kart i hodet sitt, der retningen er klar, og det langsiktige målet er å krysse først en, så en til, bilvei, så står man rimelig fritt om man vil ta til høyre eller venstre ved forskjellige hindringer. Jeg kom meg veldig elegant over Åslandsveien. Det var kjempegreier, et karakteristisk sted med et stort tre og en liten bekk, Lambakk heter det der. Jeg hadde meg en sjokoladepause. Kortest mulig. På podcasten hadde de begynt med Krim-krigen. Det katastrofale angrepet fra britenes lette brigade, ved Balaklava.

Det var mange fotovennlige steder og øyeblikk på turen. Alt sammen ble lagt ut, eller forsøkt lagt ut, på Instagram. Et av forsøkene ødela plottingen for treningsappen RunKeeper. Den stoppet litt oppi stien på andre siden av veien, der fra hjørnet av Lambakkskogen. Jeg har bare hukommelsen å stole på hvor jeg gikk hen, derfra.

Men hukommelsen er veldig til å stole på. De drev med veiarbeid, det så ut til at de bygget en ny vei, der opp fra Åslandsveien. Hvem vet hva de tenker med den. For en som er i mot kraftledninger trengs hvert fall ikke flere veier. Det er alltid mer terreng som trengs.

Fri som jeg var kunne jeg gå nokså der jeg ville. Jeg valgte alltid den veien som gav mest terreng. Jeg husker jeg krysset en bilvei, men tenkte at dette umulig kunne være Fjermestadveien. Så jeg fortsatte ufortrødent. Det var oppi her jeg fotograferte det falleferdige huset jeg la ut på Instagram. Oppi her ble det også slik at jeg måtte begynne å tenke på at jeg måtte komme frem noenlunde på tiden.

Så jeg satte opp farten. Det var bare fjell og ukjente jærheier i alle retninger, så jeg hadde få muligheter til å anslå hvor langt jeg hadde igjen, eller finne riktig vei, om jeg skulle la meg forvirre. I horisonten så jeg en bilvei, det måtte være Fjermestadveien. Jeg gikk frem til den, krysset noen marker det er ugreit å krysse i sesongen, krysset veien også. Det ville bli for kjedelig å gå ned langs etter den.

Omtrent her åpnet jærlandskapet seg ut mot havet. Det er alltid en glede, da er det alltid lett å orientere seg. Som regel skal vi i retning havet. Nå også skulle jeg det. Jeg skulle også retning Frøylandsvannet. Fra der jeg skulle er det fin utsikt til det. Men Frøylandsvannet, det store, digre, var ikke å se. Så det var nok ennå et stykke igjen.

Jeg gikk helt bort til Mosvannet, før jeg for alvor vendte mot vest. Jeg husker at jeg hadde sett noen vann på kartet, og at jeg ikke skulle dit, men jeg husket ikke hvordan disse vannene var plassert i forhold til dit jeg skulle. Jeg holdt meg i terrenget. Jeg fikk fremdeles mange opplevelser med det. Solen stod lavt hele dagen, nå var den på vei ned. På en mark hoppet et rådyr foran meg.

Til slutt feiget jeg ut, og gikk tilbake til bilveien. Alternativet var et stykke skogkratt. Det vil som regel være et fristende alternativ, men nå begynte jeg å bli sent ute. Jeg måtte gå nedover Fjermestadveien i god fart. Nå fikk jeg startet RunKeeper-appen også, og hadde god kontroll med hvor jeg var og hvor fort det gikk. Jeg kom frem akkurat samtidig med Sivertsens.

Og det ble en trivelig bursdag også. Trude hadde laget kyllingsuppe, nå på en annen måte enn en annen gang. Big deal, som de sier på engelsk. Det var kjempegodt, og nå hadde jeg turappetitt. Det ble noen tallerkener, kan man si, og en god neve focacciabrød. Dessert kunne jeg også forsyne meg av ubeskjedent. Det er noe av fordelen med et aktiv liv. Det forsvarer aktiv spising. Jeg liker begge deler.

Takk for en fin bursdag, og for en fin tur!

Bursdagsselskap trettende dag jul, med 13 til bords i 2013

Det var ingen garanti for at det skulle bli vellykket i dag, da jeg inviterte den nærmeste familien til bursdagsselskap i dag. Tvert om, nesten, forhold utenfor det jeg blogger om gjorde at jeg rett og slett måtte sende en sms rundt om, og insinuere at det kanskje ikke var så lurt å komme. Alle kom allikevel – det er første gang på et par år vi er samlet absolutt alle – og det ble et riktig trivelig selskap. Merkelig, men et ugjendrivelig faktum.

Mye skyldes Olia. Hun strever litt med disse selskapene, som ikke er med hennes familie, og ikke er som i hennes kultur. Det blir også ganske mange av dem, siden vi er ganske mange folk. Olia har moren og søsteren, lille Tais, og fetteren i New York. Det er alt. De blir sjelden flere enn disse, som oftest færre, siden fetter Dennis slett ikke så ofte kommer seg over til Europa. Det blir derfor ganske voldsomt for henne når vi hver gang er 10 – 12 stykker som en standard.

Jeg tenkte derfor å invitere til brødmat, for det kan jo også jeg lage i stand, om Olia ikke vil involvere seg. Men brødmat ville ikke Olia høre snakk om, sånt går ikke an å servere gjester. I det hele tatt hadde hun ganske mange tanker om hva som gikk an og ikke, og hvordan alt skulle være. I fjor forsøkte jeg å lirke det til så det passet for oss. I år bestemte jeg meg for å la henne stå for styringen. Fullt og helt.

Grunnet et par andre ting kom vi ikke i gang med forberedelsene før sånn halv to. Da gikk Olia og hentet to hele laks, og ville ikke høre snakk om at dette kanskje kunne være i overkant. Jeg bekymret meg også over at mange nordmenn ikke liker fisk, og at Olia plutselig kan få veldig anstrengt forhold til folk som ikke liker noe. Så jeg forsøkte å finte inn litt spekemat, eller noe.

Jeg trengte ikke bekymre meg.

Verken Olia eller jeg er planleggere. Enda vi gikk sammen til butikken i går, var det litt av hvert som vi trengte, men ikke hadde. Hvem skulle trodd det, sånn selskapet ble. Jeg skrelte litt poteter, siden vi hadde litt lite ris, og så ble det fløtegratinerte poteter i tillegg. Og så sendte hun meg til gardsutsalget på Skjæveland for å kjøpe paprika til en spesialdelikatesse med fylte paprika, så vi også kunne få brukt noe av all kjøttedeigen vi hadde. Da jeg ringte for å høre om det vår noe mer vi trengte, mens jeg var der, var hun rasende for at jeg hadde kjøpt matfløte i stedet for kremfløte, og hun hadde stått et kvarter og forsøkt å kreme den likevel.

Selvsagt ble vi forsinket. Med det ble heldigvis gjestene også. De kom litt etter litt, så vi liksom kunne fase oss inn, all maten kunne lages, og stoler og bord settes på plass. Det ble jo etter hvert en ganske artig og uhøytidelig løsning, der alt vi hadde av stoler stod rundt spisebordet, og de som hadde plass på dem, kunne spise. De som hadde spist ferdig, forlot plassen, og overlot den til en annen. Sånn fikk barna spist i en fart, og sluppet pinen med å måtte sitte ved bordet, når de heller vil løpe og leke. Overraskende nok var det laksen som gikk rett hjem, særlig blant barna, de ropte og skrek etter den, og var spesielt begeistret for å finne bein. Som lille Benjamin klokelig sa: du må spise mye for å finne mange bein.

Du måtte i det hele tatt spise mye for at det skulle merkes i matfatene. Første pulje ble skiftet ut, en ny kom det til bords. Men det gjorde sannelig også nye retter. De omtalte paprikaene kom, Olia hadde insistert på en til hver, men de ti som kom var også rikelig i overflod. Den første laksen slet med å bli halvspist, enda vi alle gjorde store innhogg. På kjøkkenet lå enda en laks, like stor, nyttet og urørt. Brød fra jærbakeren var hele tiden tilgjengelig, flere salater, plommetomat og agurk. Alt laget ferskt av Olia etter at hun hadde tatt en løpetur i formiddag.

Barna var også i bemerkelsesverdig godt humør denne dagen. Det er svært sjelden dagens barn ikke maser etter skjerm og dataspill. I dag maste de etter penn og papir, for de løp kappløp fra rommet til stuen, og tok tiden og ville skrive det ned. Stolene og sofaen i stuen er veldig digre og tar veldig mye plass, men de er også deilige og klatre i. Og slik Olia har plasser dem, kan man klatre, hoppe og løpe i alle retninger. De store guttene tok seg av dette, mens de halvstore jentene tok seg av Benjamin som nå var blitt hund ved navn Hugo. Han ble matet med agurk. Trude og Tone ble stolte mødre til barn som spurte etter agurk i en skål, og ikke sjokolade.

Så var det kaffe. Rundt alt dette her ble det også fikset forskjellige ting, det må ingen glemme. Nå har vi ringeklokke, og Lars gjorde et oppriktig forsøk på å få på plass kjøkkenlampen i taket, men måtte gi opp, fordi vi – eller jeg – veldig klønete har somlet bort skruene vi kjøpte til dette formålet. Under arbeidet fant han imidlertid frem til hele kaffeserviset vårt, sterkt bra, siden vi akkurat skulle drikke kaffe.

Til kaffen hadde mor laget firkløverkake, pepperkaker og kokosboller, mor til Espen flere julekaker, og så er det alltid Olia som klarer å trikse frem noe. Denne gangen hadde hun kjøpt festlig snop, med biler som motiv. Det gikk rett hjem blant barna, og flere av de voksne.

Plutselig var det på tide å gå hjem. Det gikk også i pulver. Først var det Nygård og Sivertsen, så Tonje, mor og Espen. Det var en pussig vellykket bursdag fylt av tallet 13. Til og med gavene var av bemerkelsesverdig kvalitet, virkelig nyttige ting, som kommer godt med. Takk til alle som kjøpte dem til meg, og som var i så godt humør og blide og fornøyde når de kom på besøk.