Privat bank i Ukraina nasjonaliseres

Mandag var en dag med store og stygge nyheter rundt omkring i verden. Få fikk med seg eller gjorde noe nummer ut av den som kom om morgenen, fra Ukraina, om at landets største private bank nasjonaliseres.

Banken heter Privat bank, og er den del av Privat group, konglomeratet til den ukrainsk-jødiske oligarken Igor Kolomoiskij og hans partner, Gennadij Bogoliubov. Kolomoiskij er den dominerende av de to, den mektigste og rikeste. At Ukraina under president Petro Porosjenko nasjonaliserer banken hans er virkelig store nyheter, på veldig mange måter, men vil ventelig ikke behandles slik i vestlige medier.

To kilder skriver innsiktsfullt om emnet. Det er Leonid Bershedskij, på Bloomberg views: Ukraine nationalizes on Oligarch’s losses. Og den britiske avisen The Telegraph: Ukraine leader urges calm after PrivatBank is nationalised. Vårt eget NRK skriver distansert og nøkternt, omtrent sånn som Harstad Tidende gjør, etter det som ser ut til å være en melding fra NTB. I denne meldingen heter det at «Ukraina nasjonaliserer gjeldstynget bank», og at det er for å «avverge finanskrise i landet». Jeg har det man kanskje kan kalle «utfyllende informasjon».

Så hvor skal man begynne? Da demonstrasjonene begynte på Maidan for tre år siden var det to ukrainske TV-kanaler som viste bilder fra demonstrantenes synspunkt, altså hadde en vinkling som støttet protestene. De kanalene tilhørte nåværende president Petro Porosjenko og – nettopp – konglomeratet Privat group, og oligarken Kolomoiskij. Det er også de to – om noen – som har klart å berike seg på det som har skjedd. Resten av Ukraina, rike som fattige, har som man vet ellers mistet veldig store verdier og blitt veldig mye fattigere.

Da protestene mot tidligere president, Viktor Januovitsj, lyktes, og han forsvant, manøvrerte Porosjenko og Kolomoiskij raskt, og posisjonerte seg i gunstige posisjoner. Porosjenko åpent og synlig, og til vestlig applaus, han ble president, Kolomoiskij i det skjulte, han ble guvernør i Dnjepropetrovsk og både finansierte og tjente penger på krigen i Donbass. Som takk for hjelpen ventet han kontrakter og posisjoner, slik systemet fungerer i Ukraina, og kontrakter og posisjoner fikk han også, men ikke så mange som han ønsket. Porosjenko og Kolomoiskij endte i åpent klammeri med hverandre, Kolomoiskij sendte faktisk en av bataljonene sine til Kiev og okkuperte en bygning, for å kreve en styreplass i Ukrnaft. Det fikk han ikke, men han fikk fornyet visum til USA og reiste dit, etter en sedvanlig hestehandel og et høyprofilert møte der de to liksom skværet opp. De høyoppløslige bildene er lette å søke opp på Google (Poroshenko Kolomoisky billedsøk). Et mer arrangert møte og bilder skal man lete lenge etter. De trenger ikke engang late som.

Privat bank er mildt sagt synlig i Ukraina. Minibankene deres er overalt. Den første tiden kona og jeg var gift fikk jeg ikke bruke andre minibanker, hun stolte ikke på dem. Etter hvert fikk jeg ikke bruke de til Privat bank. Også fordi de som en av de få krevde en avgift, for uttak. Slagordet til banken er: Banken for dem, som elsker Ukraina.

Porosjenko er sjokoladekonge med et godslig utseende, så han slipper billig unna at han i likhet med tidligere president Janukovitsj, og presidentene før ham, bruker posten til å berike seg selv, og plassere sine folk i posisjonene som betyr noe. Kolomoiskij er et rovdyr. Selv i ukrainsk og russisk standard skiller han seg ut, skruppelløs, og langt over alle siviliserte grenser for å være kriminell. Alle ukrainske rikmenn driver med raiding, det å «bearbeide» business man vil kjøpe opp, for å gjøre prisen mer «gunstig». Bearbeiding vil si alt fra ren vold og fysisk skadeverk, til plaging med rettslige krav og byråkratiske problemer, hjulpet av et korrupt embedsverk og rettsvesen. Alle gjør det, bare Kolomoiskij sier dertil at han er stolt av det. Han bruker selv rovdyrmetaforen, den sterke spiser den svake. Sånn ser han business og verden. Når han snakker, er det med så grov banning og slang at han gjør Filippinenes president Duterte rangen stridig som den ubestridte gatespråkrepresentanten i maktposisjon.

Helt siden Sovjetunionens oppløsning har Ukraina levd på utenlandske lån og «statsfinansiering». Med statsfinansiering i hermetegn mener jeg at landet rike elite har gjort seg rikere på å suge penger ut av statskassen. I stedet for å lage et mer effektivt økonomisk system, og få økonomien til å vokse, har de forsøkt å fylle mer penger i den, altså statskassen. Om det er lånte penger eller hva det er, er ikke så viktig for dem. Det er uansett ikke de som skal betale tilbake.

Etter Maidan har denne statskassen – eller honningkrukken, for å bruke et mer billedlig uttrykk – fått enda mer påfyll, av EU-midler og midler fra IMF. Disse pengene kommer med krav, men kravene har alltid blitt omgått og fraviket under det evige påkuddet om at Russland og Putin og så videre, og så videre, Vesten fyller søkkrike oligarkes lommer med gratis penger fordi Ukraina liksom er i konflikt med Russland. Nå venter et annet styre i USA, og da er det ikke sikkert pengene til Ukraina vil flyte like fritt. Det er til og med tvilsomt de vil gjøre det.

Derfor måtte oligarkene bak Privat bank og den ukrainske staten tenke raskt. Privat bank har i årevis kunnet skrive ut rause lån med penger garantert for at den ukrainske stat, som igjen er garantert for av EU og IMF og vestlige institusjoner som tviholder på historien om at Ukraina må «reddes fra Russland», og derfor ikke må gå konkurs, slik Privat bank heller ikke må gå konkurs. De er jo landets største bank, en konkurs er en økonomisk katastrofe. Slik har lånene banken har skrevet ut vært risikofylte og risikofrie på en gang. De er risikofylte med det at sjansen for at de ikke blir betalt tilbake, er stor, risikofrie med at risikoen til syvende og sist ikke ligger hos banken.

Til hvem er lånene skrevet ut? Stråselskaper til Kolomoiskij, selvsagt. Dette er gratis penger for ham, etter klassisk, ukrainsk oppskrift: suge penger ut av statskassen. Når banken nå nasjonaliseres, er det den ukrainske staten som overtar de råtne lånene. Oppgjøret for banken er som vanlig det engelskmennene kaller «murky», på norsk kan vi sivilisert kalle det «lite transparent». Ukrainske – og russiske – oligarker er skruppelløse, og nøler ikke med å slå på noen titalls millioner dollar til egen fordel under en handel. De svindler stort, og de svindler skikkelig.

Forskjellen nå er at de gjør det med Vestens velsignelse. Oligarker som Kolomoiskij og president Porosjenko blir rikere, mens det ukrainske folket vil slite med regningen i det som nå ender opp som statsgjeld. De er ikke i stand til å betale regninene sine. Men det løser staten elegant ved å vente til de dør, og så hente inn alle uoppgjorte skatter og avgifter, før de etterlatte kan arve stumpene.

Banken Privat bank har slagordet: For de som elsker Ukraina. Vi elsker et annet Ukraina enn det denne banken og de ukrainske politikerne står for, og vet ikke hva vi kan skrive, si eller gjøre for å få folk til å forstå det.

Windows sluker Nokia

Onsdag våknet jeg til nyheter jeg ikke hadde fått med meg i løpet av tirsdagen. Giganten Microsoft kjøper opp den tidligere giganten Nokia, de evig usympatiske amerikanerne overtar de en gang sjarmerende finnene, det er slutt for et av Nordens og Nord-Europas mest fantastiske industrieventyr.

Riktignok er det ikke hele Nokia som blir kjøpt opp. Det er mobildivisjonen. Men hva er vel Nokia uten mobildivisjonen? Selskapet som til de grader var et utvidet Skandinavias flaggskip, det er nå historie. Det er nå amerikansk.

Huff. Sånn går det når man holder seg til dårlige ledere, er man fristet til å si. Steve Ballmer, konsernsjef i Windows, har noen sett et bilde eller en film av ham, der det ser ut som han har en oppriktig følelse? Galskapsvideoen der han hopper rundt på gulvet og skriker som en stukken gris, nettopp en stukken gris, den viser vel hans egen og Microsofts dødsdom. Hvem kan vel ta en sånn mann og et sånt selskap alvorlig?

Og Stephen Elop, konsernsjef i Nokia. Direkte fra Microsoft. Det er vel et betimelig spørsmål hvem av de to han egentlig har tjent. Det er klart Nokia måtte gjøre noe, når de ble så til de grader passert av Apple og Samsung og de andre, og særlig fikk se at operativsystemet deres, Symbian, ikke holdt mål mot iPhones iOS og – stort sett – alle andres Android.  Men å binde seg til et annet synkende skip, Microsoft, det kunne vel mer vitne om håp og bønn om at det skulle gå bra, enn tro og vilje. Selv de som heiet på Nokia måtte fortvile.

Antagelig er det mange som heiet på Nokia. Gjennom 90-tallet og langt oppover 2000-tallet var de markedsdominerende, livsstilsdominerende, de var simpelthen mye bedre enn alle de andre. De hadde løsningene før vi skjønte vi trengte dem. Selv jeg, som ikke ville identifisere meg med klysene med mobiltelefon i beltet, selv jeg ble glad i min første mobiltelefon fra Nokia. Jeg ble glad i å sende og motta tekstmeldinger, jeg brukte tid på å spille Snakes. Aldri vurderte jeg annet enn Nokia når jeg av ulike grunner skulle ha ny mobiltelefon.

Microsoft har aldri vært i nærheten av å bygge opp en lignende kundelojalitet. De er også dominerende i sine felt, fullstendig dominerende, men det er ikke fordi alle synes de er så bra. Det er fordi det ikke finnes alternativ. På PC er det Windows som gjelder. Og Officepakken er så mye brukt, at det bare er irriterende med dem som bruker noe annet. Men det er tungt og tregt. Løsningene på dagens mobiltelefoner og nettbrett har vist hvor tungvint og vanskelig autokorrekturfunksjonene er i Word, for eksempel. Der programvaren har alternativ, som nettleseren, er det ingen fornuftige folk som med vitende og vilje bruker Microsoftløsningen. Explorer er stort, fordi Microsoft har satt alt inn på å gjøre det vanskelig å bytte. Chrome, Mozilla og de andre har kommet med løsninger Microsoft har kopiert. Og sånn har det vel stort sett vært hele veien, også når det gjelder programmene i Office-pakken, og operativsystemet Windows.

Om Microsoft var stort og tungt tidligere, har de brutt sine egne grenser nå. Selv folk som foretrekker Windows, synes det nye operativsystemet er noe idiotisk. Meg byr det i mot. Der konkurrenter finner løsninger som bare frister til å ta duppeditten i bruk, man har liksom bare lyst til å begynne å fikle med en iPhone eller iPad, så er de nye telefonene til Nokia, Lumia, slik at man bare har lyst til å legge den bort. Om den har aldri så godt kamera. Hvordan de med all teknologien og hvor lett det har blitt å lage bilder, farger og grafikk, hvordan de da kan lande på strektegninger og ensfargede firkanter, det er meg komplett ubegripelig.

Kanskje hadde Nokia kommet bedre ut av det med å satse på sin egen løsning, Symbian. Sikkert hadde de kommet bedre ut av det med å satse på Android. Det nytter ikke å skille seg ut, om man skiller seg ut ved å være dårlig. Den nye Nokia Lumia 1020 er en telefon med et svært spennende kamera. Så spennende at man kunne kjøpt hele telefonen, bare for å bruke kameraet i den, og beholdt ens gamle telefon for alt det andre. Nå er det Microsoft som har rettighetene til den. Det er veldig vanskelig å se for seg at den kan bli en suksess.

Lille Finland klarte å lage Europas mest verdifulle, børsnoterte selskap. Det var en bragd, og den skal de ha stor respekt for. Den brakte mange av oss store gleder også. Det var sikkert mange private småsparere som tjente gode penger på oppturen, enten ved å eie aksjer direkte, eller ved å eie et av de såkalt grønne fondene, som skulle investere miljøvennlig, og der teknologiselskaper ble regnet som miljøvennlige samme hva de gjorde. Skandia grønt, for eksempel, den er det mange som kjenner igjen. Men nå ser det ut til å være over. Nå er de del av en monopolkjempe, kjøpt opp på lite vakkert vis, med Stephen Elop som konsernsjef i Nokia, men interessene sine i Microsoft. Det er veldig synd.

Nokia var et eventyr. Nå er eventyret ute. Denne gangen endte det ikke godt.