Frie familiedager i Kiev

I dag var det semifinale i VM i fotball. Jeg fikk det ikke engang med meg, før jeg så resultatet av kampen på sosiale medier. Det skulle jeg også være foruten, men så ble jeg hektet på da Boris Johnson trakk seg som utenriksminister og Juventus av alle ting kjøpte Christiano Ronaldo. Det får være nok fotball og politikk, denne posten skal handle om to flotte og helt forskjellige dager med familien her i Kiev.

Begge dagene startet med morgentreningen i Hydropark. Begge dagene kom jeg litt sent ut, og følgelig litt sent hjem, slik at klokken var nærmere tolv før jeg fikk begynt på frokosten. Så ble den nærmere ett før jeg fikk kommet meg ut, først med Irina til lekeplassen utenfor, og så ytterligere opp til to timer før Olia kommer ut etter oss. Hun skal liksom bare gjøre seg ferdig, så går det sjelden under en time.

Det gjør ingenting. Jeg sjekker gloser på mobilen i ledige stunder, ellers så skyver jeg Irina frem og tilbake i dissen, det mest meningsfulle som er i tilværelsen akkurat nå. Gloseprogrammet mitt har forresten hengt seg litt opp, de siste par dagene, superkjøret fra starten av sommeren har vist seg vanskelig å holde, og er sikkert litt meningsløst også. Jeg har fullt av avanserte ord og uttrykk inne på italiensk, russisk og tysk, men kommer sjelden i posisjon til å kunne si dem. Det viktige er å mestre dagligtalen, og holde en samtale. Det kan jeg bare uanstrengt på russisk, men også der gjør jeg mange feil enhver innfødt hører og skjønner jeg er utlending.

Mandagen

Nok om det. I går var planen å reise inn til sentrum først, så Olia kunne ordne noen datagreier. Det dreier seg om skjermen til et gammelt nettbrett, fra Sony, som er tråkket på og ødelagt av barnet, og så gjelder om å kjøpe en bedre router til leiligheten i Kiev, slik at nettet virker over hele leiligheten og for mange nettbrett og mobiltelefoner.

Vi satte oss på buss nummer 14, og kjørte den nesten til endes, nesten til stasjonen. Buss nr 118 kom like bak, den ville vært et mye bedre alternativ. Vi oppdaget det akkurat litt for sent til at det gikk an å hoppe ut av vår buss, og skifte. Dermed ble det å spasere noen hundre meter i varmen og trafikken i Kievs tjukkeste transportsentrum ved stasjonen. Med kaffe til meg, og is til Irina, ble det lettere.

Så skilte vi lag, Olia gikk for å besørge sine ærender, Irina og jeg gikk til Aoutpab, eller Tfe far aout place. Det må skrives med russisk-engelsk, stedet ligger rett ved en trikkholdeplass, men det er akkurat så langt ute at det blir vanskelig for turistene. Det er likevel dem stedet henvender seg til, med sitt kreative engelske navn, og sånn de forsøker å fremstå. Vi har tatt trikken her mange ganger, og jeg har vært fristet av den.

For å si det sånn: vi går dit ikke igjen. Det var utmerket servering, vennlig personell, og de hadde leker til Irina, men maten var ikke noe særlig, og importølet var 2-3 ganger dyrere enn hva øl trenger å være her. Selv når det liksom var satt ned 50 % i forbindelse med VM. På en TV-skjerm viste de Brasil – Mexico i opptak, hvilket brakte meg til erkjennelsen at der de viser fotball på TV, er maten ikke god.

Det er, som jeg sa, et trafikknutepunkt, dette, og det går mange trikker forbi i alle trikkeskinnenes retninger. Irina har alltid lyst til å reise med dem, som barn flest, vil jeg tro, liker hun transport, alle transportmidler liker hun seg, og så blir det til at vi hopper på trikken vi også, linje 18. Som så mange, mange ganger før bringer den oss til Kontraktovaja Plosjad, et sted vi kan nå mye fortere og lettere ved å reise rett ned, og ikke rundt den svære høyden det meste av Kiev ligger på. Fra Kontraktovja går vi til Postjovaja, vår faste rute, som nå er blitt gågate, og på veien stikker vi innom Liubov Markovka. Det er et favorittsted for Irina, siden de har lekerom der. Stedet er bra for oss voksne også, men mer en kafé enn en restaurant, og klart best på desserter og søtsaker. Greit nok, siden vi allerede hadde dummet oss ut ved å spise litt på te far aot pleis

Og så begynte eventyret. Som så mange ganger før, når det gjelder oss. I stedet for å reise hjem, tok vi den lille taubanen opp på høyden, hvor Irina fikk boltre seg på den nye lekeplassen så lenge hun bare ville. Olia og jeg satt ved siden av hverandre på en benk, og tenkte barnepass nå allerede er ganske lett. Irina er 3 år og 10 måneder, og klarer seg stort sett selv. Det er bare av og til vi må opp, og sjekke hvor hun er blitt av.

Tirsdagen

Så mandagen var fin, men det var også den som gjorde at jeg måtte skrive «to flotte dager i Kiev» og ikke «to fantastiske dager» i innledningen. Tirsdagen kvalifiserer til fantastisk.

Etter det vanlige morgensommelet vårt reiste vi med linje 118 over til venstre bredd, da denne bussen omsider kom. En observasjon av interesse var en gretten gammel mann som klaget til billettselgersen over at bussene kom så sjelden, og når de først kom, så kom de flere etter hverandre. Folk måtte stå og vente på holdeplassene, lenge, og bli gretne, sånn som han var. Den stakkars billetselgersken kunne jo lite gjøre med det, hun tusler jo rundt i den enda varmere og overfylte bussen dagen lang, og samler inn penger til billettene hun leverer ut, og så billige billettene hennes er, må lønnen hennes være tilsvarende. Den gretne gamle mannen reiste 1 stopp, ca. 500 meter, og kjøpte ikke billett, som billettselgersken så riktig og oppgitt påpekte.

Vi er i en annen verden. Men det er lett å være i godt humør, når man har helsen og penger nok. Da er det en forpliktelse, synes jeg. Og for oss er det enkelt.

På andre siden har Irina sparkesykkelen, samokat, og med den sparker hun seg av gårde langs strandpromenaden. Olia har det aldri bedre enn når hun er i en butikk, og hun smetter unna denne gangen også, alltid noen småting å handle inn.

Irina og jeg drar rett til den lille stranden, den lille viken, med lekebåten og det brådype vannet, der hun fortsetter å bryte grenser i vannet i forrykende tempo. Denne dagen kaster jeg henne ikke bare så høyt opp i luften jeg bare kan, men jeg hopper selv også, for å få henne enda høyere opp. Jeg er høy og kraftig, så det blir bra høyde på det. Og ved en anledning fikk jeg selv vann i øynene, så jeg så ingenting, og greide ikke å ta Irina i mot. Hun hostet og harket og spyttet skittent elvevann i flerfoldige sekunder, før hun på klingende russisk sa jesjå raz. En gang til.

Og hun klarer for første gang å svømme inn fra der vannet rekker meg til halsen, til hun selv kan stå i bånn. På ryggen begynner det å minne om svømming, det hun driver med. Hun legger hodet bakover, og løfter beina litt, og klarer sånn å slappe litt av, før det er over til kavingen og hundesvømmingen igjen. På bryst er det antydninger til at hun tar svømmetak med armene. Hun kan stå på skuldrene mine, mens jeg dukker henne under, jeg kan snurre henne rundt så fort jeg bare kan, i og over vann, og vekselsvis, og jeg kan kaste, dukke og gjøre det aller, aller meste. Selv viser hun meg også hvordan hun kan dukke, og svømmer lite grann med hodet under vann, eller synker seg frivillig under.

Det er herlig å se på, og være far til.

Så kommer Olia, og er med og bader litt. Det blir også tid for Irina i lekebåten, det store blå seilskipet med plass å løpe på og rutsjebaner. Ved siden av er en liten karusell, Irina liker seg i, og favorittleken, disser, eller husker, som det vel heter på østlandsk. Jeg liker meg imidlertid bedre da vi kommer oss bort til en restaurant. Det er den nye restauranten Tibliso, georisk, og den har overvunnet Olia helt. Det er også noe av fremgangen med Olia, alle årene vi har vært gift, hun er ikke lenger fullt så redd for pengene, som hun var. Tidligere var det aldri restaurant på oss, om det ikke var businesslunsj, eller superbillig. Det resulterte i en del plastmat, gummipizza, og vi smilte begge over sammenligningen, denne overdådige mengden nylaget georgisk mat, og vassenpizzaene i Hydropark. Olia stod for bestillingen, og holdt ikke igjen på noe. Hun ble tatt inn, og vist kjøkkenet og forskjellig også, og kom ut med krydder og serveringsfat. Hun var solgt, eller kjøpt, eller hva man skal kalle det. Hun lastet ned appen til stedet også. De har fått seg en kunde.

Jeg er stor fan av geogrisk mat. Dette året har det for alvor vært tema, vi har nå oversikten over 5-6 stykker av dem, og vet de fleste steder i byen hvordan vi raskt skal komme til nærmeste georgiske. Jeg har siden Moskva 2005 vært blodfan av hatsjapuri, mens Olia i år har lagt sin elsk på det som vel må skrives zhinkali, kjøtt pakket inn i pasta formet som en slags blomst. De er veldig karakteristiske, og man må vel si dette er Sovjetpasta, eller russisk pasta, den må ikke forveksles med den italienske. Vi kjøpte intet mindre enn 20 stykker av disse zhinkaliene, dette måltidet, i tillegg til alt det andre vi kjøpte. Et solid måltid på en solid tirsdag.

Dagen ble avsluttet med Irina på lekeplassen. Det er en lekeplass vi nesten ikke har brukt. Den pleier å ligge midt i sollyset, noe som gjør apparatene for varme og hele stedet uutholdelig, men i år har vi så langt unngått de verste temperaturene, og plassen er mulig å benytte. Lekeapparatene her er betraktelig eldre, enn de fleste andre her nede, typisk sånn folk assosierer med et mistrøstig Øst-Europa, kommunisme og Sovjet, falmet og slitt og delvis ødelagt. Men det var fullt av barn der, og Irina storkoste seg, alene og sammen med andre. Olia fant stadig vekk unnskyldninger for å kjøpe inn et eller annet, deriblant kaffe til meg, og ellers satt hun og strikket. Rett som det var måtte jeg bort til Irina å fotografere og filme, eller skyve på henne i dissen. De hadde laget til en sandhaug med sand fra stranden, litt umotivert plassert, egentlig, ved siden av en sandkasse, men den var innen rekkevidde å hoppe fra, både fra dissen og fra et lite klatreapparat. Så fikk Irina prøve å hoppe fra stor høyde, og fra disse. Det siste er å bryte nyte grenser, det er første gang i livet for henne, og hun likte det straks.

Det var veldig kjekt og harmonisk, hele greiene. Da det begynte å kveldes for alvor, tuslet vi bort til bussholdeplassen, og ventet på nummer 55 eller 118 som kunne ta oss hjem. Irina var lys våken og glad, oppvakt som bare juling, klar til å lære tall, eller hva det måtte være. Hjemme fant hun sammen med lille Tasia, og lekte litt med henne, mens jeg benyttet meg av det skrøpelige internettet vi har til å smekke gjennom noen nyheter, og begynne på denne omfattende posten. I det den avsluttes, er det en ny dag, med de samme mulighetene!

Regnværsdager, i tross og glede

I dag var jeg omtrent alene i treningsanlegget Katsjalka. Det var en håndfull som holdt seg inni skuret som fungerer som en slags garderobe, det er ikke vegger der, men det er blikktak, jeg var den eneste som var ute i regnet. Selv da jeg trente noen morgener og dager julen 2013, var det ikke så få her. Jeg var et øyeblikk i tvil selv, om jeg skulle gå, da jeg åpnet døren og så at værprognosen på iPhone denne gangen var helt riktig: 100 % regn.

I går kom jeg hjem etter morgenkaffe og morgenposter på det kaffestedet til en frokost bestående av pelemeni og hvitt (ufiltrert) øl. Jeg spiste i fortsettelsen av mitt gode humør, leste avis og nyheter når jeg ble sittende alene, og fikk på ny bekreftet hva jeg har hintet om i tidligere innlegg. Nyhetene er trettende om dagen, det er vanskelig å forstå hvor opptatt man er blitt av Trump og Putin, USA og Russland. I løpet av dagen kom meldingene om at Russland nå gjengjelder noen av sanksjonene USA har iverksatt mot dem, med å insistere på at USA reduserer sitt ambassde- og konsulatpersonell til størrelsen Russland får ha i USA. De har også lagt beslag på amerikansk eiendom i Russland, slik amerikanerne – uten at så mange har fått det med seg – har lagt beslag på russisk eiendom i USA.

Jeg tar meg i å tenke hvor lenge vi europeere skal være med på dette, før det blir en reell diskusjon om at vi her ikke har interesse i å være en del av en ny konflikt og kald krig mellom USA og Russland. Jeg har sett antydninger til at slik diskusjon har blusset opp i Tyskland, der er det satt offentlig at de siste sanksjonene er unødvendige. Tyskland taper penger på dem, de går glipp av kontrakter i Russland, og tyske selskaper får ikke tilgang til amerikanske lån og markeder, om de bryter sanksjonsregimet. Det er vel også et spørsmål om hvor indigernt man kan bli i Tyskland over det som nokså ullent kalles «meddeling in our election», når amerikanerne veldig nylig er tatt i regelrett avlytting av tyske toppolitikere helt opp til Merkel. Det amerikanerne kaller meddeling, er ikke i nærheten av hva de selv holder på med i så godt som alle land av betydning i hele verden. De kaller møter med russere meddeling, som om det skulle være meddeling å ha møter med utlendinger før et valg. De kaller det meddeling at russiske medier var kritiske til Clinton, som om det er meddeling å være kritisk til Clinton, men ikke å være kritisk til Trump, som resten av verdens betydelige medier var. Eller kanskje er det meddeling å være russer?

Jeg gremmes over disse tingene. Amerikanerne har brukt 5 milliarder dollar på det som har vært ganske utilslørte meddelings i ukrainske valg og politikk, også når det ikke har vært noe valg, som det ikke var i forbindelse med Maidan-protestene i 2013-14. Landet vårt er ødelagt, Ukraina er redningsløst fortapt, økonomien er verre enn noensinne siden Sovjetunionens fall, og det politiske kaoset er som det alltid har vært. Kanskje burde amerikanerne og resten av den vestlige verden se litt på seg selv, USA har andre problemer enn Trump, og de har skyld i dem selv. Trump er et symptom, ikke en årsak, og så lenge de slipper unna med å forsøke å gi russerne skylden for alt, får de heller ikke ordnet opp i problemene.

Kanskje jeg skal sitere en reklameannonse for de forhatte russiske mediene før jeg gir meg: Missed a plane? Lost an election? – Blame us! (RT – tidligere Russian Today)

For ordens skyld: Russian Today, eller TR, er nevnt – over flere sider – i den offisielle rapporten om den angivelige rusiske innblandingen i det amerikanske valget, rapporten er offentlig tilgjengelig, flere burde lest den)

Det gjelder å bare skru av disse tingene. Lese andre typer nyheter, eller andre typer ting. Eller komme seg ut. I går var det også meldt dårlig vær, og det regnet godt da jeg forlot kaffestedet mitt for å gå hjem. Utenfor blokken ble jeg stående uten nøkkel, den hadde Olia fra i går, og uten nøkkel kommer man seg ikke engang inn i bygget. Ringeklokke finnes ikke. Så jeg måtte pent stå og vente til det kom noen og skulle ut, eller inn.

På et tidspunkt av dagen var det oppholdsvær, og vår lille Irina tok på seg de hvite skoene sine og sa på sin barnlige russisk at nå var det på tide å gå ut. Jeg ble med. Klokken var mellom ett og to, slik den pleier å være når vi går ut. Buss 118 lot vente lenge på seg, kanskje på grunn av omfattende veiarbeid i deler av hovedveiene inn mot området hvor vi bor. Det førte også til at vi måtte kjøre en omvei for å komme til Patona broen, og at trafikken langs denne omveien (opp mot botanisk hage, og ned, for de som er godt kjent) korket seg veldig. Det tok kort sagt så lang tid, at det var på tide å spise da vi kom frem.

Spisingen gjorde vi unna på Kvartal, den lille kaferestauranten som får være alene på promenaden her på høyre side av broen. Det var ennå businesslunsj, og Irina spiste flittig av suppen som ble servert til den. Jeg spiste salaten og den lille hovedretten, koteletter og sånne gryn som er så vanlige her nede. Irina drakk også rikelig med «osvar», eller «usvar», jeg vet ikke hvordan det skrives, eller hvordan jeg skal forklare hva det. Jeg gjetter på det er forskjellige greier som blir kokt i en stor gryte, og så blir vannet fra denne gryten «usvar». Det ser ut til å være en slags kompott. Uansett gjorde denne drikkingen at Irina måtte tisse. Det går fint nå om dagen, inn på toalettet, jeg lar henne tørke seg og vaske hendene etterpå – men jeg glemmer det viktigste: å trekke opp trusen, og legge ned skjørtet igjen. Irina går ublygt ut for å spise, før feilen blir oppdaget. Kanskje kan jeg kalle det en hevn, for at hun klarte å låse opp døren og lukke opp, mens jeg stod der inne og tisset, også? Moralen er at det skjer ting alle veie, alltid noe gøy å skrive om, alltid et eller annet uvanlig og interessant som dukker opp.

Den lille kvartalrestauranten har også den fordel at den ligger like ved siden av noen slags treningsstativer, som også kan brukes som klatrestativ og lek for barn. Familien her nede er alltid skremt, når Irina klatrer høyt opp i disse og andre apparater, mens jeg ser at hun har kontroll, og tar det med ro. På øverste trinn, med rompa ut, er balansen ivaretatt. Hun kommer ikke til å falle. Jeg kan spise i ro og mak. Men så finner hun plutselig på et nytt triks, hun slenger seg ut i en ring, og blir hengende der i én hånd. Få voksne klarer å henge etter noe i én hånd, det er vanskelig nok med to, bare prøv, men for barn er det annerledes. De kan holde seg lite grann, styrke og vekt er mer i samsvar, og det er også vanligere for dem å leke og trene seg, jevnt over er de bedre enn voksne til å henge, og til å bevege seg i stativ bare ved hjelp av armene. Selv ikke jeg klarer dette, vil jeg tro, enda så mye jeg trener og løfter meg selv opp og ned etter begge armene.

Nå er det frokost. Skrivingen blir naturlig avbrutt 🙂 Frokosten varte hele dagen, fortsatt smilefjes, først nå, søndag morgen, kan jeg skrive posten ferdig.

– Papa, pomogi, hørte jeg Irina si. Far, hjelp. Så jeg måtte bort, og lirke henne ned.  Om hun hadde falt eller sluppet seg selv, ville det ikke være mer enn 30-40 centimenter ned, men det er ikke greit å falle ned på bakken når man ikke vil. Det er skummelt å henge, og merke at det glipper. – Papa, pomogi, sa Irina, tillitsfullt. Og selvfølgelig fikk hun den hjelpen hun ba om.

Det gjorde også at jeg ikke fikk spist resten av maten min i fred. Hele tiden måtte jeg bort i lekeapparatet, og hjelpe Irina ned fra et eller annet hun hadde klatret opp i, og hang fra.

Etterpå var det bort for å bade. En utrygg regnværsdag som dete, var det ikke mange på stranden. Irina hadde med baderingen til Tasia, litt større enn den jeg hadde funnet i elven, og som var hennes. Jeg vet ikke om jeg tok den hendelsen med, i innlegget om dagen jeg tilbrakte alene, en unødvendig fridag. Da lå det og fløt en liten badering i elven, jeg plukket den opp, og Irina hadde mye glede av den, før vi glemte den, slik at den gikk videre til nye eiere. Også nå, med baderingen til Tasia, hadde Irina det så kjekt at vi nok må kjøpe én til henne vi også, også til å ha i Norge. I fjor fikk hun det ikke til, og likte det ikke, i år storkoser hun seg. Som hun gjør uansett, når hun er i vann, for øvrig.

En litt eldre jente kom bort, mens Irina satt i en liten og lunken pytt elven hadde laget til oppe på stranden. Eller det var nok noen folk som hadde laget til en liten grop, der det hadde samlet seg litt vann, og dette vannet var blitt lunkent av solen. Der satt Irina. En litt eldre jente kom bort, pen i ansiktet og hele seg, men med armbevegelser som gjorde at det kunne se ut som hun var litt hjerneskadet. Det samme kunne det tyde på, at hun ville leke med lille Irina helt på Irinas nivå. Hun hadde det samme ansiktsuttrykket som Irina har, når hun observerer jevnaldrende barn, og forsøker å finne ut av hva de holder på med, og hva de venter av henne, slik at hun også kan være med. Jenta var syv år, minst fire år eldre enn vår, så de burde ikke leke på likefot, noe de gjorde. Jenta snakket imidlertid helt rent, og med godt ordforråd, og hun kunne selvsagt langt flere triks hun ville vise ute i vannet, enn Irina kunne. Hun var litt av mysterium, kan man si. Foreldrene, eller bestemødrene, to litt eldre damer, satt på stranden og fulgte med, øyensynlig godt fornøyd med hvordan jeg lekte med henne og Irina i vannet, og skjøv dem av gårde og snurret dem rundt i baderingene sine.

Denne stranden har en liten ølkiosk jeg liker godt. Jeg har fått sympati for han som jobber der, kanskje på grunn av at han ligner på folk jeg kjenner i Norge? Lasse Grüber, av alle. Som for så mange andre her nede, er det vanskelig å se for seg hvordan han får livet sitt til å gå rundt. Han har denne bitte lille kiosken, der han selger øl og drikke fra fire kraner, i tillegg til annen drikke i et kjøleskap, og noen enkle hyller med chips og godteri. Så har han en fryseboks med is. Han har en enkel høytaler, hvorfra han spiller radio, radio Nostalgia, som det heter. Jeg ser sjelden andre enn jeg, kjøpe noe, og jeg kjøper øl til 25 griven, under 15 kroner. Denne gangen kjøpte jeg til sammen to øl til meg, og en øl til Irina. Annen omsetning så jeg ikke, den tiden jeg var der.

Utenfor boden hans er en gammel mann med grått skjegg og slitte klær, en sån en som hadde passet godt inn i en roman eller en film. Han snakker til meg, men jeg forstår ikke hva han sier. Jeg tenker at han kanskje er full, og snakker snøvlete, og tenker også et øyeblikk at jeg bør avbryte ham, og fortelle ham jeg er norsk. Til meg må man snakke tydelig. Jeg later imidlertid som jeg henger med, og venter til han er ferdig. En ung, flott mor kommer med et lite barn. Barnet smiler og håndhilser på ham, rart hvis han er en fyllik. Min lille Irina går ned på stranden, fra betongavsatsen boden er på, og den gamle forteller meg et eller annet om noen rør, der på stranden. Han ser nå at jeg ikke skjønner ham, og går ned på stranden for å vise meg disse rørene. Jeg ser rørene, de stikker så vidt opp fra overflaten, men hva han vil med dem, aner jeg ikke.

Til slutt skjønner jeg at han spør hva Irina heter, jeg sier hun heter Irina, og så gjentar han det med andre ord. Kanskje han snakker ukrainsk? Da han går, spør jeg verten i boden, om denne mannen som var her snakket russisk eller ukrainsk? Verten smiler, og sa det var ukrainsk, han er litterat, opptatt av ukrainsk litteratur. Jeg er også litterat, sa jeg, det er derfor jeg har lært russisk, men ukrainsk litteratur kjenner jeg ikke. Jeg forteller verten jeg er norsk, og at jeg ikke forstår noen ting på ukrainsk. Ofte når jeg hører ukrainsk, tenker jeg at min russisk er skikkelig dårlig, men så forstår jeg etter en stund at det er ukrainsk det blir snakket. – Jeg så på deg at du er skandinav, sa verten.

Irina og den lille jenta fra tidligere, leker litt til, som regel med Irina springende først, den andre etter, og så samler de mørke skyene seg mer overbevisende enn før. Det varsler regn, men det er bare smådrypp som kommer. Likevel reiser de fleste av de få som er her, hjem. Irina og jeg går foreløpig bare opp på den lille lekeplassen, like over. Jeg kjøper meg en kaffe, sjekker gloser på anki, kjøper Irina og meg en is. Tidligere har jeg kjøpt en liten slikkepinne, et at av ordene som har straks har festet seg hos Irina, men som ikke vil feste seg hos meg. Jeg kan det så dårlig at jeg ikke engang klarte å forklare verten ved boden på stranden, hva det var.

Himmelen blir stadig mørkere, og det begynner etter hvert å lyne og tordne. Sånn som dagen før. Irina synes det er veldig spennende, russerne har et kjekt ord for torden, grom, for Irina blir det «gjom». – Gjom! sier hun, nada bezjit v meto! – Vi må løpe til metroen. Koselig sier hun også metro, uten ‘r’. Nå er det ikke metro, men buss vi må ta hjem. Vi rekker ikke bort til den før regnet blir så kraftig at vi blir klisvåte, og det blir umulig å unngå dammene som samler seg på bakken. – Sjto ty delaesj? spør Irina irritert, der hun sitter på skuldrene mine. – Hva er det du gjør? Hun irriterer seg over at jeg går ut i regnet, slik at hun blir våt. Men det er noen hundre meter til bussholdeplassen, vi vil gjøre lurt i å komme bort til den, tenker jeg. Så kan vi heller vente der. Dessuten er vi jo nordmenn, vestlendinger. Litt regn – eller mye regn – skal ikke stanse oss.

Gårsdagen endte litt grettent, helt til slutt. Jeg har – ganske typisk meg – satt i gang et litt for ambisiøst glose- og læringsprogram i tysk, jeg skal liksom igjennom mine selvpålagte oppgaver hver dag, og i går holdt det hardt. Det er ingen hemmelighet hva jeg gjør, ingen skjulte triks, det er Ordnett.no sine sider, minigrammatikken der, jeg tenker jeg skal pugge den inn før sommeren er slutt. Og så er det et sett med eksempelsetninger, preposisjonsuttrykk, funnet i den tyske ordboken til Ordnett.no, som igjen tilsvarer kunnskapsforlagets blå ordbok. I går kveld ble jeg sittende, og lot meg forvirre av endelsene i de tyske adjektivene, slik at jeg bare ikke klarte å bli ferdig i rimelig tid, og roet meg ned til kvelden. Øl hadde jeg også drukket, lite grann, til kveldsmaten, og barna og de andre løp vanlig rundt og laget lyder, og bråkte. Det gikk litt for langt for lille Irina også, som ble det vi på norsk kaller overtrøtt, et uttrykk jeg ikke har hørt her nede, og en idé jeg ikke tror de har på sitt repertoar. I hvert fall gråt Irina også, og det var hva jeg vil kalle et lurveleven, før vi endelig fikk kommet oss inn på hvert vårt rom, og lagt oss til å sove.

Etter å ha roet oss ned og vært glade i hverandre, alle sammen, Ira, Olia og jeg, var det eventyrtid, og jeg hørte selv hvordan jeg i mitt eget eventyr om de tre bukkene bruse, endte med et eller annet om at nå kunne vi kjøpe brød. Hjernen hadde gått på sin egen vandring, slik den gjør når man sklir inn i drømmeland, bare at jeg fortalte hva jeg så, og selv i et siste, uvanlig øyeblikk koblet inn vanlig fornuft, og skjønte at dette ikke hang sammen.

I dag, da jeg så over de samme glosene og grammatikken på vei til og fra treningen, så satt de som et skudd. Det gjelder bare å klarne hodet. All grettenhet og uro fra kvelden før var også vekk, for alle i huset, som om den aldri hadde vært der. Noe den heller ikke trenger å ha vært.

… og en dag uten Olia…

I dag ble det for mye styr med Olia for lille Irina og meg. På et  tidspunkt forlot vi bare lekeplassen der vi ventet på henne, og satte oss i en buss som kjørte forbi, og reiste til et sted vi aldri har vært.

Dette var også dagen den tidligere presidenten i Georgia og guvernøren i Odessa, Mikhail Saakashvili, annonserte på Facebook at han er rasende over å ha mistet sitt ukrainske statsborgerskap. Han har tidligere også mistet sitt georgiske, så nå er han statsløs. Det er ganske typisk i de tidligere sovjetrepublikkene, at de nye makthaverne arresterer eller på andre måter gjør livet surt for de gamle, og behandlingen Saakashvili har fått skiller seg vel bare ut med at vestlige medier skriver om det på en annen måte. Av en eller annen grunn er de støttende til Saakashvili, også nå, de få som skriver om saken.

Karakteristisk er innlegget til Saakashvili på Facebook, skrevet først på engelsk, så på ukrainsk. Det er myntet på et utenlandsk publikum. Han var en del av glansbildet som ble forsøkt tegnet etter Maidan, da utlendinger ble hentet for liksom å «rydde opp» i ukrainsk politikk og økonomiske affærer. Det glansbildet er det ikke mye igjen av nå. Verken hos Saakashvili, de andre politikerne som overtok makten, eller i Ukraina selv. Hadde vestlige politikere og medier gjort jobben sin, hadde ikke dette kommet som noen overraskelse. Jeg har fremdeles vanskelig for å få hodet mitt rundt hvordan vi i Norge kunne støtte sånne folk. Det har svekket min tiltro også til det norske systemet.

Min kone Olia gjennomlever og har gjennomlevd en del av Ukrainas problemer. På 90-tallet, etter Sovjetunionens oppløsning, gikk landet gjennom en økonomisk kollaps som den vestlige verden i sin eufori over den kalde krigens slutt og kommunismens fall, ikke har vært villig til å sette seg inn i og forstå, og i alle fall ikke på disse landens egne premisser. Hun har i seg en redsel for økonomiske problemer som på meg virker irrasjonell, og som jeg ikke ser i noen andre jeg kjenner. I går førte det til at vi ikke kom oss til stranden, i dag førte det til nye – små – problemer.

Først gjaldt det en ekstra sum på regningen til mobiltelefonen, det kom en SMS inn om at hun hadde blitt trukket noe småmynt for å ha benyttet seg av et tilbud, hun selv mente ikke å ha benyttet seg av. Slik ble vi forsinket ut igjen, sånn som i går og flere ganger tidligere, og jeg blir i den tette sommervarmen mer gretten enn jeg pleier å være. Det er også kjedelig å vente med et lite barn, vi er liksom der ute på lekeplassen eller bussholdeplassen, uten helt å vite når Olia kommer. Når Irina er ferdig med å leke, og vil videre, er det vanskelig å holde på henne.

Et eller annet arbeid eller annet borte ved Arsenalnaja metro, gjorde at bussene gikk helt sykt denne dagen. Både nummer 38 og 55 dukket opp nede i Boulevard Lesu Ukrainka, der vi stod, uten å ha noe der å gjøre. Olia ville derfor ta metro, hun er den mest utålmodige av alle når hun kommer, men jeg fikk til slutt overtalt henne om at det er nettopp veien til metroen som er problemet. Selvsikker i min egen russisk, er det også jeg som spør en av busskonduktørene som merkelig står og venter med bussen sin, om hva som har skjedd siden noen av bussene går disse rare rutene. Jeg hadde også en idé om hva det var, siden jeg hadde vært på morgentrening, og sett politiet stoppe biler og buser der med Arsenalnaja, sett et uvanlig trafikkbilde. Vi fikk vite at vår buss, fantastiske 118, gikk normalt.

Så vi satte oss på den, reiste over broen, bare et stopp lenger enn vanlig. Olia ville ordne noe i banken. Det var slik vi mistet henne, for denne dagen, vi så henne ikke igjen før til kvelden. Irina og jeg skulle vente ved en lekepark. Jeg viste henne hvilken lekepark det var, det var umulig å misforstå, Irina og jeg gikk bort til den, Olia i banken. Denne banksaken har vært et tema i flere år, det dreier seg om en konto Olia hadde mens hun bodde her, hun vil gjerne ha pengene sine ut, naturlig nok. Det har vist seg latterlig vanskelig. Sist hun prøvde manglet hun riktig pass, det norske passet var ikke godt nok, hun måtte ha ukrainsk, så det har hun skaffet seg. Jeg tenkte det ville være en ren formalitet, men alt tar tid, så det er kjekkere for Irina og meg å vente på en lekeplass, enn inne i banken.

På lekeplassen var det allerede et par unger. Irina hylte som vanlig av glede, – masik! sa hun, i sin skjønne feiluttalelse av maltsjik – gutt, – masik er søtt kjælenavn man kan bruke på kjæresten sin, eller barna sine eller bamsen. Hun løp bort, lenge før meg, og satte i gang sine sedvanlige forsøk på kontakt. Jeg fulgte ikke så nøye med, men gikk for å sette meg på en benk, og se over tysk grammatikk og gloser på mobiltelefonen, et tema disse siste dagene av sommerferien, før tyskstudiet begynner til høsten. Irina kom imidlertid løpende bort til lekeapparatene, uten barna, og gav seg til å leke alene.

Jeg skjønte raskt hvorfor. Det var et eller annet merkelig med dem. De var som vi ville sagt det da jeg vokste opp, ikke snille. Det var to gutter og ei jente, et par år eldre, og de lekte ikke med Irina sånn som andre barn her nede. Det var akkurat som de gjorde narr av henne, liten og mindre enn dem som hun var. Irina er tøff, robust og rask, hun løp rundt og etter og med de større guttene, hun har en veldig fart alderen tatt i betraktning, og henger med, men det var tydelig av ansiktsuttrykket at dette ikke helt var som hun hadde ventet, og ikke helt som det pleide. Litt senere så jeg den eldre jenta gråt, det ble knuffing med den ene gutten, langt unna der foreldrene satt, men det var ganske tydelig at her ville ikke disse foreldrene ordne opp, problemene disse barna eventuelt hadde, ville vare ved.

Kort sagt, hadde det vært vanlig, hadde jeg tatt med meg Irina og gått. Nå ventet vi imidlertid på Olia, og vi hadde sagt vi skulle være på akkurat denne lekeplassen. Skulle vi gå til banken, og møte henne der, ville det være stor risiko for at vi ville gå forbi hverandre på veien. Det var jo også sjanser for at Olia hadde bestemt seg for å gå innom noen butikker og boder på torget her i dette området, det var til og med gode sjanser at det var akkurat der hun var, for ærendet i banken skulle ikke ta så lang tid, som det nå hadde tatt. Vi ble derfor sittende, til Irina tok kommandoen selv, og løp av gårde nedover gaten, mot elven og stranden.

Da gikk jeg med. Irina hadde hatt en leke, en sånn beholder med gusj, – slim, tror jeg vi kaller det i Norge, Olia hadde kjøpt det i den tro at det var en sprettball. Barna på lekeplassen hadde vært veldig, veldig nysgjerrige på akkurat denne leken, og nå hadde jeg klare mistanker om at de hadde tatt den fra henne. Men jeg var ikke sikker, og ville ikke konfrontere dem. Dessuten er det ikke noen kjedelig leke å miste, fra en forelders synspunkt, det blir jo mye graps med dem. Jeg syntes også det var bra å komme meg vekk fra denne lekeplassen, og ungene som var der.

Jeg sendte Olia en melding fra min norske telefon til hennes ukrainske, noe vi svært, svært sjelden gjør, om at Irina og jeg gikk ned til stranden. Jeg forklarte nøye og på norsk, for å unngå misforståelser. Jeg ville si nøyaktig hvilken strand. Mens vi gikk, kom imidlertid buss 108 forbi, akkurat i det vi var ved et busstopp. Det var et tilbud for godt til å avslå, det er sånn vi liker det, Irina og jeg hoppet rett inn. På vei mot nye eventyr. Denne bussen har vi aldri tatt før, men det var den karen ved lekeparken i Rusanivka hadde tipset om, for å komme til en annen strand enn de vanlige, her nede.

Jeg sendte en tekstmeldig om det også. Først at vi hadde gått ombord i bussen, så at vi hadde funnet frem til stranden. Jeg forklarte hvor stranden var, slik at Olia helt sikkert ville finne den, om hun hadde prøvd. Jeg brukte min norske til hennes ukrainske, men kunne ikke være sikker på at hun hadde sin ukrainske med seg. Dessuten hadde Olia vært opptatt av at hun skulle hente en drill, denne dagen. Det var bare så vidt vi fikk henne med oss, i første instans. Nå var hun altså vekk. Ingen svar kom på mobilen, ikke dukket hun opp.

Det var gråvær i Kiev, denne dagen, skyet og varmt. Olia hadde kjøpt meg en pose å ha tingene i, og helt tilfeldig gitt meg denne posen de vi skilte lag, fordi den «var så tung i vesken». Det var bare derfor vi hadde med badetøy, et par leker, og minimalt med skift. Posen var elendig, og allerede i ferd med å rakne. På andre siden av Levoberezjna har vi svært sjelden vært, så bussen kjørte inn med oss i nytt terreng. På første stopp gikk vi av, Irina fikk sørget for at vi fikk kjøpt oss en halvliter kvas, og hun var også veldig ivrig på å få oss inn i et supermarked like ved.

– Horosji masakin, sa hun søtt og overbevisende, i det som skulle vært – horosji magasin, «det er en bra butikk». Det var det kanskje, men med en raknet pose og en halvliter kvas i plastglass, så var ikke jeg så ivrig på å finne det ut. Jeg måtte ta med meg Irina med makt, opp på skuldrene med henne, og posen og kvasen i hånden på et vis. Så var det å gå på, for å komme oss til stranden han hadde snakket om.

Retningen til elven var selvsagt, og fra morgenbading i Hydropark hadde jeg sett det var en strand i området, så det var ikke noen sjanse for at vi ikke skulle finne den. Som karen hadde sagt, hadde den også sitt å tilby. Det virket imidlertid litt uferdig, nytt og uferdig, med mange fine lekeplasser, boder til å skifte, dusj til å skylle seg, det var satt opp en god del, men virket allikevel litt tomt. Det var en båtrestaurant der, hvorfra det ble spilt tung bass-musikk, og hvori folk gikk i fine klær, kanskje det var et lukket selskap? I tillegg var det en kioskkafe med høyst begrenset utvalg, viktig for meg – ikke øl og ikke kaffe.

Så alright, vi badet i vei, Irina og jeg, jeg litt mer nervøs enn vanlig, for verdisakene i den skrøpelige plastposen, men alt gikk jo fint, selvfølgelig. Bunnen i elven var god, det var et flott sted å bade, når vi først var kommet dit. Men det var nok ikke helt verdt de ekstra anstrengelsene, det finnes strender lettere å komme seg til. Det var nok også derfor området virket litt halvferdig og halvtomt, både av ting og mennesker.

På himmelen samlet det seg tunge, mørke skyer. Det er nokså standard at det blir meldt tordenvær, her nede. Nå så det ut til å bli alvor. Jeg viste Irina skyene, hun har fått gått inn ordene grom og gromit, torden og tordne, så nå var hun helt enig i at det gjaldt å komme seg hjem, – bystro, bystro! (bistro, bistro – fort, fort!). På skuldrene var det lenger til metroen enn jeg hadde tenkt, og enn det kunne se ut, det var et stykke å gå, og mot slutten kom også regnet. Det var fascinerende å se hvordan området med det ble forandret, fra en sløv sommerby der folk og biler beveget seg langsomt, til nå hvor gater og fortau var fulle av folk som så ut til å ville komme seg hjem. Det ble på et øyeblikk trafikkork. På alle busstopp og på metrostasjonen var det tjukt med folk.

Irina og jeg får imidlertid sitteplass. Såpass høflige er det alltid noen som er. Vi går av ved Arsenalnaja, der bussene nå går som vanlig igjen, og vi kommer oss hjem. Jeg er litt engstelig, for jeg har ikke nøkkel til leiligheten, så om det ikke er noen hjemme, kan Irina og jeg og plastposten bli stående ute i limbo. Artig nok er det hunden Mike, som kommer løpende, og viser at i alle fall Babusjka og Tasia er i området. De pleier å slippe hunden fri, man er ikke så nøye med båndtvang her nede, og hunden Mike var mye mer opptatt av å følge et spor han hadde funnet, tisse og grave og gjøre hundeting, enn å hilse på oss. Irina, derimot, løp etter Mike som vanlig.

Snart etter hadde vi funnet babusjka og Tasia, og jeg hadde blitt låst inn i blokka, der Olia var, så vi med en gang kunne oppklare alle misforståeler og alt som var skjedd. Hun hadde hatt en ubehagelig opplevelse i banken, og ikke fått pengene sine. Irina var igjen ute på lekeplassen, som vanlig, der hun løp omkring med hunden Mike, søskenbarnet Tasia og de andre barna. Og her var det som det skal være, bare gøy og moro og lek.

Turer til Rusanivka

Jeg har endelig funnet ut at «venstre bredd» som  vi så ofte reiser til, er en liten øy som heter Rusanivka. Det er mulig det er en kunstig øy, lage av en kanal med samme navn. Snurren elven tar rundt denne lille øya virker ganske unaturlig, bein, smal og jevn som den er, men den omringer land på alle sider, så en øy er det. Og det er hit vi reiser oftest for å bade.

På fredag reiste jeg dit med Irina, bare hun og jeg, på vår første ordentlige badedag sammen for i år. I dag reiste vi også med vår kjære kone og mor, Olia. Begge dagene brukte vi mye tid på den italienskinspirerte restauranten Pesto, der det finnes et veldig flott lekerom for barn, og der Irina kan ha det gøy i timevis.

Fredag

Det begynte litt så som så. Jeg hadde en god morgen, som alltid, i Hydropark med trening og litt bading, og med forelesninger om den amerikanske borgerkrig på øret. På vei hjem var det espresso og cappuccino i tre omganger, til slutt i samme koselige kaffesjappe jeg nå er endt opp med å skrive dette innlegget. Frokosten er alle tiders, og etter trening og bading og kaffe er også appetitten og sulten på sitt rette nivå. Det går et par timer med til frokosten. Det er den verdt.

Så følger det som best kan kalles dødtid. Det går alltid litt tid fra frokosten er spist, til vi kommer oss ut. Denne tiden blir det gjerne varmere og varmere, og jeg blir mer og mer utålmodig. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, så jeg får liksom ikke kommet i gang med å gjøre noe skikkelig. Det pleier å ende med at jeg sjekker mer og mer perifere nyheter, tuller rundt på Twitter, leser artikler og meldinger jeg ikke hadde trengt.

Til slutt kommer vi oss ut. Det er en av de varmeste dagene i året, men Olia vil kjøpe sko, til Irina. Det er ikke sko hun trenger nå, men til neste størrelse, de hun skal bruke når hun vokser fra de hun har nå. Det gir jo mening, når Olia liker å kjøpe sko i Kiev, dit vi ikke kan reise hele året. Hun vil kjøpe på en av disse bodene utenfor supermarkedet vårt. De har ikke inne noen som passer, så det blir ikke noe kjøp, og vi skiller lag da jeg ikke holder ut lenger. Å kjøpe sko og være i butikk er ille nok, slike varme dager er det en tålmodighetsprøve jeg ikke består.

Enda en tilbakekallelse gjør at vi ikke rekker bussen, Irina og jeg, vi ser akkurat nummer 62 gå bort til Arsenalnaja, dit vi hadde tenkt oss. Nummer 38 passerer oss også, bort dit. Jeg spaserer med henne på skuldrene, i varmen, og tenker og tenker hvilken strand vi skal på, hvordan vi skal komme dit, og hvordan vi skal spise. Jeg er mett etter frokosten, men lille Irina evner ikke å spise like kraftig, hun blir sulten igjen.

Så kommer buss nummer 55 på andre siden, vi krysser veien, og hopper på. Det skal gi oss en nydelig dag.

Ennå visste jeg ikke at den kunstige øyen vi reise til heter Rusanivka, eller er jeg meg bevisst at det er en kunstig øy vi er på, for meg er dette venstre bredd, og venstre side av venstre side av venstre bredd. Når vi går av bussen på andre siden av Patona-broen, kan vi gå til høyre eller venstra. Nå går vi til venstre. Det er veldig varmt, og Irina har etter hvert lært seg triksene, rett opp på fars skuldre. Ikke gå selv.

Hun vil gjerne på alle lekeplassene, men hun får ikke lov i solsteiken. Det vil jo ikke være kjekt for henne heller, apparatene er brennvarme. I stedet tenker jeg å prøve oss i den omtalte Pesto, restauranten vi tilfeldigvis hadde oppdaget for noen dager siden, og der det er et lekerom.

I lekerommet fant Irina sitt lille paradis. Et av flere, får man si. Det har de beste elementene fra Leo Lekoland, små baller i forskjellige farger, og en sklie å skli ned i dem. Dessuten er det rør å krype i, og forskjellige myke ting i plast og gummi og moderne materialer, å leke i og dunke på. På toppen finnes det vanlige leker. En barnepasser er der også, så det er virkelig voksenvennlig. Vi foreldre kan kose oss med maten.

Jeg bestilte en pizza, det viste seg å være tilbud på, to for én. Så jeg bestilte en pizza, fikk to. Normalt hadde dette sklidd rett ned, men det er et gjennomgangstema og jeg må gjenta igjen og igjen, babusjkas frokoster er kraftige. Jeg er mett gjennom dagen. Så i stedet for å spise så mye pizza, bestilte jeg øl på øl på øl, tre stykker, og så en cappuccino til slutt. Jeg kunne sjekke nettet i ro og mak, lese skikkelig, og samtidig se gjennom vinduet til Irina i lekerommet. Hun hadde funnet seg en gutt å flørte med. Eller motsatt, den litt eldre gutten var vill etter henne. Jeg syntes han kanskje var litt vel voldsom, grep henne i foten, og var ganske ivrig, men når jeg var inne og sjekket, eller Irina kom ut, så var det bare fine greier. – Ja igrao s masikom, sa Irina. Søtt klarer hun ikke å si ordet for gutt, maltsjik, og sier i stedet masik, som er et kjæleord. I en av de første konfliktene jeg hadde med min kjære kone, skjønte jeg at konflikten var slutt da hun i en tekstmelding hun svare på når hun kom hjem, begynte med: masik.

Pizzaen vi ikke klarte å spise ble pakket i ordentlige esker, on-the-go, take-away, og så var det å hente Irina i lekerommet. – Er hun alltid så ulydig? spurte barnepasseren. Det er hun virkelig ikke, jeg liker å se på Irina som lydig, men vi må vel kanskje se på at vi ikke skjemmer enebarnet bort. Hun var ikke noe stort problem, det var hun virkelig ikke, ingen skriking og skråling, men det hun gjorde, det var å ta vanlige leker inn blant lekekulene å skli ned i, og å kaste kulene ut. Det var ikke lov. Og det kan godt hende, at barna her i Kiev, bedre enn Irina, lar være å gjøre det når barnepasseren sier det ikke er lov. Jeg så selv Irina prøve seg, med en dokke. Hun hadde den i venstre hånd, mens barnepasseren satt til høyre for inngangen til plast- og krype- og tullerommet. Irina serverer et bredt smil, det gladeste og mest sjarmerende hun evner å sette opp, så skyter hun fart og forsøker å smette inn med dokken, – men den gikk ikke, dokken ble tatt fra henne. – Er det på den måten hun er ulydig? spurte jeg? Ja, sa barnepasseren.

Sså var det tid for bading. Det var begynt å kveldes, solen stod lavt, temperaturen var behagelig, og den bitteliille stranden vår hadde sol bare helt nede ved vannet. Ellers skygget trærne.

Vannet i Dnjepr er ofte uappetittlig,  alltid skittent og ugjennomsiktig, ofte med grønt plantegraps og liljer og forskjellige planter. Sent på sommeren kommer det jeg tror er alger, jeg vet ikke hva annet man skal kalle det, grønt plankton som flyter, det ser ut som maling. Dette året har det kommet tidligere, og denne dagen var det enormt. Den lille vika vår var dekket i grønt. I liljehjørnet bortenfor var det som om noen hadde helt malingspann på malingspann med grønn maling, miljødumping. Men det er altså maling, eller plankton, eller hva det var.

Det stoppet imidlertid ikke Irina og meg. Vi badet. Akkurat som vanlig. Det kan godt hende det grønne er giftig, og at en miljøforskrift i Norge ville gjort bading ulovlig, jeg tenker jo på hvordan vi på Ganddal aldri badet i Stokkalandsvannet vårt en tid i barndommen og ungdommen, kan det ha vært verre enn dette, da?

Det er en litt eldre jente der, som Irina blir venninne med. Jeg tror hun het Marina, men alle de forskjellige venninne hun treffer går litt i surr for meg, nå som jeg er havnet i å måtte skrive postene litt på etterskudd. Uansett, de to lekte noe voldsomt, med Irina nok som den førende når det gjaldt å gå uti vannet, Marina når det gjaldt kleskode. Marina gikk i sko, det ville Irina også gjøre, og tok skoene sine på. Selvfølgelig var det en forskjell, da Marina hadde gummisko, i nærheten av klogger, mens Irina hadde ikke så verst fine sandaler, de Olia ville kjøpe nye for, siden de snart vil være for små.  Men vår vesle Irina er av og til så bestemt, at det ikke lønner seg eller nytter å si i mot. Skoene skulle på. Det samme gjaldt motsatt, da Marina tok av seg klærne, og badet naken. Det samme gjorde Irina.

På dette tidspunktet var det ikke så mange igjen på stranden. Det meste var skygge her nede, nå. Og trusen blir fort full av sand og graps, der i vannet og stranden. Det er klart det kan være deilig å ta den av.

Hun andre, Marina, var ganske godt oppdradd. Moren satt med klærne på hele seansen, altså ingen bading på henne, men hun stolte likevel på at jenta ikke gikk for langt ut, når hun sa hun skulle snu. Jeg hadde mindre kontroll, kan man si. Det var ikke noe problem, så lenge jeg stod i badebukse. Da kunne jeg jo komme meg ut på et blunk, om det skulle skje noe. Da jeg hadde skiftet til kortbukse, derimot, med mobil og penger og det hele, da var det litt mer problematisk. For Irina, hun snudde ikke, bare fordi jeg sa hun skulle gjøre det.

Hun skulle jage ender. Og det ble ikke så lett, da endene svømte inn i det grønnskitne liljehjørnet. Irina gikk inn dit hun også, med vann til over maven, blant liljer og tykt, grønt vann. Ikke gå dit, snu, sa jeg, med stadig mer sint stemme. Men Irina skjønte jo utmerket godt at jeg ikke hadde noe å true med. Jeg stod jo der på land, i kortbuksen, jeg kunne ikke komme ut og hente henne. Så hun gikk dit hun ville. Og lenger enn jeg syntes det var behagelig å se. Sånn at jeg måtte vurdere å skifte tilbake til den våte badebuksen igjen.

Alt gikk imidlertid fint. Og på vei tilbake, er det faste stopp på flere lekeplasser. Irina får også sin «melkecoctail», en russisk spesialitet, veldig, veldig søt melk, eller melk tilsatt smaker og farger. Jeg vet ikke, hun kjøper jordbærsmak, og jeg kjøper kaffe.

På vei hjem blir det på ny buss nummer 55. Det bleier å være en konduktør, de får så lite betalt at man bør ikke tenke på det, og de bruker sitt arbeidsliv på å sitte i overfylte og varme busser hele dagen, og å gå og samle inn penger og levere ut billetter. Noen av dem sper på lønnen ved å selge samme billett flere ganger. Det er noe vi støtter dem i, disse vanlige menneskene er langt dårlige økonomisk utstyrt enn det offentlige Kiev og Ukraina, de trenger pengene mer enn busselskapene. Uansett, i denne bussen sent på kvelden var det ingen slik konduktør. Da ble jeg i tvil om hvor jeg skulle betale billetten. Det eneste var konduktøren, de sitter bak lukkede dører og skjermer, nesten som piloter i fly, og det er en liten luke der å stikke penger inn. Den forsøkte jeg å bruke, men da ble jeg brukt munn på av sjåføren. Jeg vet ikke hva det var, men jeg fikk i hvert fall ikke betalt.

Søndag

I dag (som allerede er to dager siden, her jeg sitter og skriver posten, tirsdag morgen, på vei mot formiddag) prøvde vi å gjenta suksessen. Nå også med Olia. Morgenrutinene er de samme, jeg står opp først, flere timer før de andre, og de timene brukte jeg til trening, bading og lytting til foredrag på mobilen i Hydropark. På vei hjem blir det noen kopper kaffe, espresso, flere når det er nær helg, som det var i dag. Deretter er det kraftig frokost, og så er det den etter hvert omtalte ventetiden. Vi har avtalt og er enige om å bruke dagen slik jeg brukte min på fredag, bare at nå skal også Olia være med. En stund er hun inne på tanken om å avtale med mor til Sonja, å møtes på Pesto, slik at de to kan snakke sammen, mens Irina og Sonje leker i lekerommet. Men det blir ikke noe av. Det blir vi tre, Olia, Irina og jeg.

Olia har som alltid disse ærendene sine, alltid noe å gjøre. Nå gjelder det å få sagt fra til hun som hun skulle kjøpe sko av, at hun ikke skal kjøpe allikevel. Det er ingen stor sak, vi reiser over til andre siden av elven, over til Rusanivka, og nå er Olia parat ved aller første sjanse. Hun kjøper kaffe og kioskmat, den maten jeg vil unngå nesten for enhver pris, pølser pakket inn i brød, fylte greier med alt mulig, sånn som står utstilt hele dagen, og kanskje lenger, før det blir solgt. Olia er vant til det, og liker det godt. Særlig fordi det er så billig. Mens Olia spiser denne plastmaten, og jeg drikker kaffen, som er overraskende god, så svinger Irina seg i noen lekeapparat til en avskiltet restaurant.

Plutselig vil Irina videre, og vi ender etter hvert i Pesto, restauranten med lekerommet. Egentlig hadde vi tenkt oss hit etter badingen, men det blir lettere med Irina å gjøre det straks. Nå som det er søndag, er det langt flere barn i rommet, og de har også leid inn en klovn til å leke og underholde. Det er ingen profesjonell klovn, det er en barnepasser, nanja, i klovneklær. Irina er ikke så veldig opptatt av klovnen, men liker lekerommet like godt som på fredag. Olia og jeg får god tid til å snakke sammen, spise pizza og drikke øl og kaffe. Olia er lykkelig. Hun har bestilt kaffe Amerikano, med melk, og har fått melken i en bitte liten metallmugge ved siden av. Hun har også fått en liten mugge med ekstra vann. Hun koser seg med kaffen og disse små muggene. I kjent stil drikker hun melk, rett fra muggen (som er liten som en finger), og blir skuffet og helst litt irritert da muggen blir ryddet bort, selv om det var melk igjen. For dette blir hun så fornærmet, at hun gir mindre tips enn hun ellers ville gjort. For oss må man aldri, aldri rydde tallerkener, glass og bestikk om det er noe igjen,  vi vil alltid ha alt, alltid.

Denne dagen er vi noe tidligere nede ved vannet, enn Irina og jeg var fredag. Vannet er også blitt rent igjen, eller renere, det grønne planktonene er vekk, eller ligger bare der inne i liljehjørnet. Irina er blitt badehelt igjen, hun og jeg leker vilt. En annen far leker også ganske tøft med sønnen sin, på 7-8, kanskje, men blir helt parkert av Irina og meg. På et tidspunkt setter jeg henne på foten min, helt ytterst med leggen, og snurrer rundt mens vi synger ride-ride-ranke i to versjoner. I den andre slutter det med at hunden sier voff-voff-voff, og så skal barnet falle. Her i vannet gjør jeg det med å ta foten vekk, og Irina går selvfølgelig rett til bunns. I det grumsete vannet ute mot dypet hvor vi er, forsvinner hun nesten av syne, ganske skummelt egentlig, selv om det bare er snakk om få sekunder før jeg løfter henne opp igjen. Irina er helt i hundre, kjemper litt for å åpne øynene og tørke ansiktet, så vil hun gjøre det en gang til.

Vi badet skikkelig, denne dagen. Flere ganger.

Olia er skeptisk til søtsaker og kjemikat, som hun sier det, nå om dagen, så det ble ingen melkecocktail i dag. I stedet fikk Irina en slags kakao, eller hva hun fikk, sjokoladedrikk, varm. Jeg hadde noe så sjeldent som drukket meg mett på kaffe, så jeg var ikke egentlig interessert i det. Jeg kjøpte ingenting. I stedet satt Olia og jeg og snakket sammen, og så på Irina som lekte på den lille, kvadratiske lekeplassen, den som ligger så vakkert i kveldssolen. Det er alltid barn å leke med, men her var det ingen som gav inntrykk godt nok til at jeg husker det. Snart var vi på vei videre hjem. Først løp Irina av gårde selv, så fort og langt at Olia måtte løpe etter henne, så ble hun satt på fars skuldre.

Også denne gangen, på buss 118, var det ingen konduktør å selge billettene. Nå fikk jeg Olia til å betale i luken. Hun klarte det uten problemer av noe slag.

Ny busslinje 118 fra Tsjernigovskaja til Politeknitsjeskij institut

På overflaten lever folk ganske godt her i Kiev og i Ukraina. Men fasaden skjuler en vanskelig tilværelse i et av Europas fattigste land, kanskje det landet i Europa med lavest lønninger, og et land der utviklingen går i økonomisk feil retning. Det er også mange andre ting som kan irritere her i Ukraina, men hva og hvordan kommer nok litt an på hvor man står politisk, og i Ukrains forhold til omverdenen og til Russland. Jeg irriterer meg over at jeg skal følge en lenke til et intervju med den russiske sjakkspilleren Kramnik. Jeg har en engelsk oversettelse, men når jeg vil klikke meg videre til den russiske originalen, så klarer jeg ikke å åpne siden. Er det fordi den russiske avisen er blokkert, sånn som så mange andre russiske medier, filmer og bøker? Kona vil sjekke en gammel mail, på mailkontoen hun brukte her nede, mail.ru, men den er blokkert her nede, og lar seg ikke åpne. Det samme er søkemotoren Yandeks.ru, og det store sosiale mediet Vkontakte.

Sånt setter meg bare i dårlig humør, og det vil jeg ikke være her nede. Det er kommet en ny bussrute, en fantastisk rute for våre behov, en rute som vil gjøre mye reising lettere og raskere for oss. Vi oppdaget den helt tilfeldig. Vi var til og med litt gretne da vi gjorde det. Olia styrte med en lisens til et dataprogram hun kjøpte da hun kjøpte en PC i 2015, lisensen varte i to år, og nå ville hun sjekke opp det gikk an å fornye den. Irina og jeg ventet på en lekeplass i nærheten. Men Olia kom aldri. Til slutt mistet vi tålmodigheten, og gikk opp etter henne, bare for å se at også hun var litt irritert, siden hun ikke fant ut av denne lisensen. Og Irina blir irritert når mor og far er irriterte. Så kommer altså denne bussen like for øynene våre, nummer 118, og den går til Polyklinisk institutt (Политехнический институт).

I det området liker Olia seg veldig godt. Men det er litt brysomt å komme seg dit. Det lar seg ikke gjøre uten å bytte buss, eller gå fra buss til metro, buss til trikk, eller metro med bytte av linje. Vanligvis unngår vi metro, metro er for nybegynnere, lett som det er å finne frem i rutene. Men det er kjedelig å reise under jorden der man ikke ser noen ting, og den er virkelig treig, med kort mellom stoppene, og lang tid på å komme seg opp og ned rulletrappene. For kjennere er det bedre å bruke buss, trikk og marsjrutka, så man i det misnte får se byen mens man reiser. Som regel er det ikke så vanskelig med dem heller, men man må kjenne kyrillisk skrift, så det går an å lese skiltene i ruten.

Uansett, nå fikk vi en buss som tar oss strake veien, i én tur. Og bedre enn det, den går fra Tsjernigovskaja, på andre siden av elven, og over Patona-broen. Det vil si at det er dette som er bussen til strendene vi pleier å bruke. Nå går den praktisk talt like utenfor leiligheten vår! Det betyr slutt på tiden vi måtte kave oss til Druzjba Naroda, eller sjanse på en overfylt buss 55 (også en ypperlig buss).

På et blunk var all vår irritasjon vekk. Olia kom som vanlig i snakk med de andre passasjerene. Og som så ofte ellers går det ikke lang tid før frustrasjonen begynner å bryte seg frem. Denne kvinnen jobbet som tannpleier, forstod jeg det som, og var i likhet med oss veldig glad for denne bussen, som sparer henne mye reisetid. Ellers var hun ganske lei av Kiev og det meste, virket det som. Hun fortalte oss lønningene før Maidan-revolusjonen, eller den såkalte Maidan-revolusjonen, i tiden med den gamle presidenten, Janukovitsj, og hun fortalte oss lønningene sine nå. Den var redusert til en tredjedel, målt i dollar.

Så i den grad amerikanerne var med på denne revolusjonen, de forsøker jo å si at det var «det ukrainske folket» som ønsket endringene, men da kunne de jo kanskje ventet til året etter, da det var valg? Amerikanerne var så absolutt med på å presse frem endringene der med en gang, regimeskift, som det kalles. Den gamle presidenten ble jaget bort, ny president ble valgt, og nytt parlament ble også valgt, og det er denne presidenten og dette parlamentet landet har nå, som det mer eller mindre er glemt igjen av den vestlige verden. Men folks lønninger er gått drammatisk ned, økonomien har fått en alvorlig knekk etter allerede å ha vært ganske desperat, og det er fritt frem for sensurering av russiske medier og nettmedier, til fordel for amerikanske. Jeg har mistet litt troen på det vestlige prosjektet, etter dette.

Men det gjelder jo om å ha det fint, og å være glad. Vi kommer oss av denne herlige bussen, og er rause med å kjøpe allslags godsaker og søtsaker til Irina, og til oss. Kaffen vi kjøper er helt håpløs, selv etter min standard, jeg drikker jo det meste som heter kaffe, og ikke er pulver, men dette var vann med svart farge og skitten smak. Olia får det for seg at vi vil spise lunsj, så hun finner en litt merkelig, liksom hypermoderne og cool restaurant, der maten serveres i krukker og det henger BH-er i baren. Maten er bare sånn passe, og blir raskt kald i syltetøykrukkene.

Dessuten begynner det å regne. Mildt sagt kraftig. De tapre parasollene som er satt opp, og liksom skal dekke uterestauranten, må snart gi tapt. Det samme må vi og restaurantpersonalet, vi må bære alt sammen inn. Olia styrer for å finne ut av dette med autocad, og få komme seg rundt sperringen av mail.ru, mens jeg følger glad med mens Russland banker USA 4 – 0 i sjakk VM. USA kommer faktisk tredje sist, på plassen like over Norge. Kina vinner, etter seier mot Polen i siste runde.

Irina blir ganske utålmodig, og er egentlig ganske tapper, her. Dette er jo ikke noe ferie for henne. Først lang tid i buss, så å gå på vanlig fortau, deretter sitte lenge på restaurant. Hun og jeg beveger oss over gaten, til krigsminnesmerket ved det polytekniske instituttet. Der har vi hatt det gøy før, da hun var mindre, og så vidt klarte å gå, så vi kunne løpe rundt og rundt dette minnesmerket og liksom gjemme oss. Nå ble vi forstyrret av et nytt, kraftig regnskyll, så vi måtte søke ly i et lite kaffehuss. Der kostet espressoen 8 griven mer enn vanlig, uten å være det spor bedre. Men innehaveren tok flere bilder i smug, av Irina, i døråpningen, kikkene på regnet hun ville ut til.

Å kjøre metro er kjekt for Irina, så det fikk hun lov til. Turen gikk til Arsenalnaja, der det er lang tur opp rulletrappene til høydene over Dnjepr. Så hadde jeg håp og tro om endelig å få Irina til en lekepark, men Olia ville heller hjemover, og lekeapparatene i parken vi passerte var uansett våte av regnet. Så det ble mye gåing og sitting og transport for Irina, denne dagen her. Noe hun ikke ser ut til å plages nevneverdig over.

En liten episode

Det har kommet en varmebølge over Ukraina igjen. Temperaturene her i Kiev kryper opp mot 35 grader, godt over grensen for hva som er behagelig for meg. Her er ingen fluktmuligheter, ingen air condition, så det gjelder å komme seg ut, finne et svalt sted, med litt skygge, og litt vind. Jeg presser på for at vi sånne dager må reise over til venstre bredde av elven, der badeplassene er, men Olia er litt gjenstridig. Hun tenker på barnet vårt, de liker ikke her nede at småbarn bader så mye, og Olia er ikke helt med på at det er bedre for Irina på stranden varme dager.

Vi våknet tidlig denne dagen, både Olia og jeg. Det gjorde at jeg fikk en serie med frokoster, hele tiden med kraftig kost, hele tiden med vin eller øl å drikke. Først var det mddagsrester fra dagen før, en risrett, med kjøtt og kraftige grønnsaker. Til denne var det også en delikatesse, paprika fylt med tvorog og dill. Tvorog er en slags feit ost, den ligner mest på Cottage cheese, men er noe helt annet. Sånn mat passer best til vin, ukrainsk rødvin, søtlig og tung, Kolbeva bakkardo. Dette var før sju.

Så var det ny frokost da mama Irina våknet i ti-tiden, hun lager alltid frokost til meg, og tar ikke hensyn til at jeg har spist tidligere, eller noe sånt. Hva det var husker jeg ikke lenger, men jeg gikk over fra vin til øl, siden vinen gikk tom. Jeg tror kanskje dette var en kjøttrett med poteter, eller så var dette også med ris.

Lunsj var det klokken tolv. En ny risrett, godt krydret, og med linser eller bønner, og ingefær, tror jeg. Mor til Olia finner oppskrifter på Internett for tiden, og eksperimenterer med nye retter og mer krydder. Denne lunsjen rakk jeg så vidt å spise ferdig før en solid tallerken Borsj stod klar, ukrainsk suppe. Godt man da har øl i tolitersflaske, så man ikke går tom, og slipper å løpe etter nye hele tiden.

Mellom måltidene leste jeg videre i Stepehn Cohens siste bok, Soviet fates and lost alternatives. Faste lesere vil kanskje huske at dette er en mann jeg har anbefalt og referert til, han er fast bidragsyter til nettstedet The nation, og husker jeg det riktig er konen hans redaktør der. Han er meget skarp og klar når det gjelder krisen i Ukraina, og han er en av dem som er meget bekymret for den. Jeg deler hans syn. For å støtte ham, kjøpte jeg også boken hans på Kindle appen. Dagens kapittel var en interessant diskusjon rundt spørsmålet om Sovjetunionen lot seg reformere. I vesten har det etablert seg en oppfatning av det Sovjetiske systemet var dødsdømt allerede fra begynnelsen av, det var hele tiden et spørsmål om når, ikke om, det hele ville bryte sammen. Historien har en del eksempler på slike etteretablerte «uunngåeligheter», og han siterer Torqueville, som skrev «den franske revolusjon er den mest uforutsette forutsigbare hendelsen i verdenshistorien». I likhet med denne revolusjonen, er det sovjetiske sammenbruddet noe svært, svært få – om noen – skrev om på forhånd, men alle skriver det som noe selvsagt og uunngåelig nå. Ingen ventet noen revolusjon i Frankrike, ingen ventet noe sammenbrudd av Sovjetunionen. Cohen argumenterer for at det fantes alternativer.

Denne boken kom ut i 2009, etter konflikten i Georgia, men i god tid før den større og verre i Ukraina. Det er også interessant å lese noteapparatet. Her er de alle sammen, Richard Sakwa, forfatteren bak eminente Ukraine – crisis in the borderland, som jeg også har anbefalt og skrevet mye om. Her er Mike McFaul, USAs tidligere ambassadør til Russland, Anders Åslund, den sterkt pro ukrainske svenske økonomen, og mange flere som har uttalt seg og skrevet artikler om krisen. Man kan se et tydelig mønster. De som ser Sovjetunionens fall som en gledelig del av historiens gang, en historisk nødvendighet, det er de som nå er mest pro-Ukraina, og anti-Russland og anti-Putin. Problemene som fulgte Sovjetunionens fall blir bagatellisert. Den økonomiske katastrofen på 90-tallet der var langt verre enn den amerikanske depresjonen i mellomkrigstiden eller den greske krisen nå. Kriminalitet, vold, drap, krig og mafiastyre har også vært mer eller mindre direkte konsekvenser av oppløsningen, og politikken til de som overtok. Det ble ikke bedre å leve i de tidligere sovjetrepublikkene etter oppløsningen, det ble verre.

Om dette skal jeg skrive mer, men ikke i denne posten, den fortsetter der jeg er stappmett etter fire måltider før klokken er to, og Olia og jeg går ut med Irina. Det er lørdag, og det går ikke mange busser til Dnjeprs venstre bredd. På bussholdeplassen til buss 55 over Patonabroen er det ingen som venter. Det er et dårlig tegn. Det er så varmt, selv i skyggen, at det er ikke fristende å vente for oss heller. Så vi gir oss i kast med å gå nedover Ulitsa Staronavoditska til vi kommer ned mot selve broen, og kan sette oss på busser fra hovedveien E95.

Vi kom aldri så langt. Et stykke nedi gaten holdt de på med å asfaltere. Det ble for mye gasser og lukter for Olia, det ville hun ikke at Irina skulle være i, slett ikke i denne varmen. Så vi hev oss inn på en liten sidevei, i håp om at den skulle lede til noe. Det gjorde den ikke. Og det endte med at vi satte oss ned på en benk ved et par ordinære boligblokker, der gav Olia Irina mat fra brystet, mens jeg gjorde ingenting. Her ble vi dumt lenge, Olia ville gi opp hele prosjektet med stranden, hun gav seg til å lese til eksamen, mens jeg ruslet rundt med lille Irina, der det var skygge.

På vei hjem igjen, opp den samme Ulitsa Staronavoditska, så vi plutselig buss nummer 55 komme nedover. Vi så oss fortvilet om etter et stoppested, noe bussjåføren åpenbart la merke til, og stoppet generøst for oss, slik at vi kom oss på. Dermed kom vi oss over til venstre bredd, og fikk ruslet i den svale luften fra elven. Vi fikk kommet oss til stranden. Vi fikk badet, Irina fikk bade, og jeg fikk løftet meg litt i noen enkle treningsapparater like ved. Olia fikk også lest litt «ingeneering», som vi kaller det på russisk.

Det ble i det hele tatt en bra dag.

Og nå, når vi nå omsider var på vei hjem igjen for alvor, skjedde den lille episoden jeg varslet i overskriften. Det var mørkt, sen kveld, og vår buss nummer 55 er ikke av de hyppigste, særlig ikke en lørdagskveld. Etter å ha sett mange marsjrutkaer og busser stoppe på stoppestedet vårt, ventet kanskje 20 minutter eller så, hev vi oss bare på buss nummer 115, som også er sjelden, og går til Kontraktova plosjad. Derfra kunne vi ta buss nummer 62, som går oftere. Tenkte vi.

Denne kvelden ikke. Da vi kom til Kontraktova var det en elektronisk tavle som kunne opplyse oss om at neste buss 62 ville gå om 52 minutter. Gud bedre. Klokken var allerede over ti, lørdagskvelden, og vi hadde lille Irina med oss. Hun sov riktignok, men det var jo ikke noe å ønske å vente med henne nesten en hel time, en aktiv lørdagskveld i hjertet av Kievs uteliv. Kontrakova plosjad og området rundt myldrer av restauranter og utelivstilbud. Vi begynte å gå.

Jeg har gått veldig, veldig, veldig mye rundt omkring i Kiev, og kjenner de fleste ruter til og fra området vi bor, og hvor lang tid det tar. Hjem fra Kontraktova er sjanseløst på mindre enn en time. Nå var det dessuten kveld, mørkt, og vi hadde barnevogn. I tillegg går turen over områder Olia (og moren) anser som farlige, der hun ikke vil ha oss. Jeg var egentlig ikke sikker hvilken rute Olia ville gå, opp ved gamle Kiev stadion, langs ved Marinskij-parken, opp til parlamentet, eller over hovedgaten Kresjtsjatik, til Lesu Ukrainki, som vi bor i. Begge var farlige.

Olia var i godt humør, snakket og forklarte, men Kontraktova plosjad likte hun ikke lenger. – Jeg føler ingen sjel, her, sa hun, – det er ikke noe ekte liv. Hun tenkte på alle de glorete neonlysene, og alle menneskene som her gikk omkring og koste seg, spiste og lo, som i en hvilken som helst turistby. – Kanskje er det bare vi som blir gamle? sa hun så.

Det viste seg at hun anså Kresjtsjatik og Maidan mindre farlig enn veien opp til parlamentet. I alle fall var det denne veien vi valgte å gå.

På et tidspunkt kom Olia på at vi måtte sende en tekstmelding til moren, som sikkert var redd. Som vanlig måtte det gjøres øyeblikkelig, og jeg gav henne mobilen min. Dette var akkurat i det vi skulle krysse en vei, vi ville gjerne unngå alle underganger, så lenge vi hadde Irina i vognen, hun våkner lett opp og ned trappene. Jeg krysset gaten, der med Maidan, på andre siden av hotell Ukraina (tidligere hotell Moskva, det er fun fact), motsatt ende, den med kuppelen, og etter å kommet meg trygt over med Irina og vognen, så jeg at Olia var vekk.

Det var ikke noe særlig. Hun har det med å være mer enn normalt engstelig for biler, hvis hun ikke sitter oppi dem. Men at hun skulle forsvinne helt? Jeg trodde ikke egentlig at hun skulle være kidnappet eller noe slikt, det var ingen reell frykt, sånt skjer ikke, men litt urolig var jeg.

Plutselig dukket hun opp bak et hushjørne. Hun hadde gått litt unna for å skrive tekstmeldingen for moren, hun ville ikke vise noen at hun hadde fin mobiltelefon. Etter mye styr med å komme over veien kunne hun fortelle at moren var vettskremt, og hadde svart vi måtte komme oss straks hjem med en eneste gang.

Men fra Maidan til Petsjersk går det en god halvtime og vel så det, det er ikke gjort på et øyeblikk. Nå var også Irina våknet, og satt i vognen og så forundret på kveldslivet i Kiev. Det vesle hodet beveget seg hit og dit, alle lydene, luktene, lysene. Hun våknet da vi til slutt ble nødt til å bruke en undergang, for å komme oss over til vår side av Kresjtsjatik, venstresiden, i den retningen vi gikk.

Jeg har mange ganger skrevet at Olia tar ansvar i situasjoner der det skjer noe. Hun får det med seg før alle andre, og går resolutt bort og gjør noe med det. Hun er aldri den som later som hun ikke ser det, eller som håper dette er noe andre får ta seg av. Det gjaldt den gang en kar svømte for langt ut på stranden i Solnitsa, Krim, en fyr forsøkte å ta selvmord på toalettet der vi bodde i Alusjta, en gammel mann som falt om i køen i passkontrollen på flyplassen i Købehavn, en annen som falt om i eplipsi i Kiev – eksemplene er legio.

Denne kvelden var det en mann som rev og slet i vesken til en dame, nede på Khresjtsjatik, vestenden. Enda så farlig Olia sier og mener alt er, gikk hun uten å nøle bort for å spørre hva som foregikk. Forfjamset ble jeg stående igjen med barnevognen, og kunne lite annet gjøre enn å betrakte opptrinnet – som det så ofte skjer, enda så mye jeg beundrer Olia denne egenskapen hennes, og gjerne vil klare å ta litt etter. Den eneste andre som engasjerte seg var en gutt i 20-årene, en spjæling, mens veske-sliteren var en feit plugg rundt de 40. Han var sint på innblandingen, og kjeftet på Olia, og på han andre, og gikk truende mot dem, viftet med pekefingeren. På avstand kunne jeg ikke høre hva som ble sagt.

Det viste seg å være en familiekrangel. De var sammen, hun og han. Olia fortalte etterpå at hun aldri var redd når sånne ting skjedde. Hun sa folk alltid måtte reagere, for det var alltid flere normale enn unormale, som hun kalte det. Hvis alle normale reagerer, så vil ikke de unormale slippe unna med ugjerningene sine. Det er svært godt sagt, og kan gjelde i så meget.

Etter ytterligere en halv time kom vi hjem. Klokken var halv tolv. Mama Irina satte opp et fjes som ville vise at hun var glad og trygg vi var hjemme, men det var tydelig det hadde vært en stor påkjenning. De fire store måltidene jeg hadde hatt før vi gikk rakk for hele dagen for meg, men Irina måtte spise litt, og alle måtte vi bade og dusje litt, etter skitne Dnjepr og stranden, og den svette varme dagen. Det gikk unna på rekordtid. Og så kunne vi legge oss, etter nok en begivenhetsrik dag i Kiev. Med en liten episode.

Togtur Barcelona – Alicante, og videre til Torrevieja

Jeg er på hovedjernbanestasjonen i Barcelona, Sants. Klokken er halv ni, og toget mitt går om halvannen time. Jeg har vært her siden klokken syv, og vært våken siden halv seks. Jeg skal ikke tabbe meg ut her. Fra Alicante, dit jeg skal, skal jeg videre med buss til Torrevieja. Det er et stykke å gå fra jernbanestasjonen til busstasjonen, men jeg har lastet ned kart, og er forberedt. Dette skal gå fint.

Avgang fra spanske jernbanestasjoner
Det skyldes trolig terroraksjonen i 2003, der Madrid ble hardt rammet, og det like etterpå ble valgt en sosialistisk regjering som trakk spanske styrker ut av Afghanistan, og gav George W. Bush en mindre alliert. Spanjolene er slett ikke ukjent med terror, men denne muslimske fra Al Qaida førte til store endringer. Spanske jernbanestasjoner er som flyplasser. Det vil si, å gå ombord i spanske tog, minner mer om å gå ombord i fly. Sikkerhetskontrollen er langt på vei den samme. Man slipper ikke ut på perrongene uten å kunne vise gyldig billett, og man på sende bagasjen gjennom et rullebånd. Ganske snodig, og ikke særlig effektivt.

Jeg var så usikker på dette og så full av reiselyst at jeg gikk gjennom kontrollen altfor tidlig. Hvis det var noe som manglet, ville jeg ha tid til å ordne det. Og jeg kunne like godt sitte på perrongen å lese, som på selve stasjonen. Aller helst ville jeg ombord i toget, og vente og slappe av der. Men jeg ble sittende mellom bagasjekontrollen og siste billettsjekk, uten Internett – som fantes, gratis, ellers på stasjonen – og uten mulighet til å kunne kjøpe noe i en av de mange kafeene eller butikkene på stasjonen.

Først en halvtime før avgang viser man billetten, og går ombord. Det er akkurat som på fly, bare at her er det langt flere som skal gjennom.

Preferente
Spania operer med to klasser på togene sine, turista og preferente. Jeg ville prøve preferente, første klasse, denne gangen. Det passer godt med et bra hotell i Riga, dårlig i Barcelona, og så bra igjen på toget. Man på prøve litt av hvert, det er den gylne middelvei som er den kjedelige.

20120805-170141.jpg

20120805-170156.jpg

20120805-170239.jpg

20120805-170251.jpg

20120805-170308.jpg

20120805-170324.jpg