Siste dag med kandidatturnering i sjakk, inneholdt litt annet også

I dag tenkte jeg å legge dagen opp etter sisterunden i kandidatturneringen i sjakk. Men jeg er familiemann, og da går det ikke helt som man tenker, alltid.

Om morgenen pleier jeg å se over Twitter før jeg kommer meg ut. Det er der sjakkdiskusjonen foregår. Etter å ha oppdatert meg der, og selv lagt ut mine ting, så er det ut for å trene. Det er tredje dag på rad, og nå begynner jeg unektelig å bli litt stiv og støl. Jeg bader hver gang, men det er bare første gangen det har vært opplevd forfriskende. Nå i dag er det vel litt mer tvang, involvert. Men ikke verre enn at det føles veldig godt når det er gjort. Og det føles også greit de første sekundene etter man har dukket, før man skjønner hvor kaldt det egentlig er. Ukrainerne som badet rundt meg, spøkte med at det var mye varmere nå, enn januar. Ennå er det frost om nettene. Ennå ligger snøen og isen helt inntil vannet. Vi kunne se at vannet var steget litt, det var ikke en stripe sandstrand, som det før hadde vært.

På vei tilbake er det gloser på mobilen, og noen kapputsjino på det lille kaffestedet. Jeg studerer tysk, og denne lille glosetreningen er i minste laget for hva jeg egentlig bør gjøre, så nå må det bli sluttspurt når jeg kommer hjem. Hjem her i Kiev kom jeg litt sånn før elleve, til en lang og tung frokost, akkurat som vanlig.

Sånn ikke for langt unne tolv var frokosten ferdig, og vi på vei ut. Målet var Park Sjevsjenko, eller Sjevtsjenko-parken, som vi ville sagt på norsk, oppkalt etter den nasjonale poeten Taras Sjetvsjenko. Men Irina ville først til lekeplassen rett utenfor, hun har langt fra lekt fra seg der. På disse lekeplassene ligger det ennå godt med snø og halvfrossen is, i solen og varmegradene smelter det, og det blir vått og slapsete. Olia har som rutine alltid med en ekstra bukse til Irina, men denne gangen hadde hun ikke ekstra sokker, og andre sko. Siden det under dissene, eller huskene, danner seg groper, er det våtest der, og det er også der Irina liker seg best. Det er umulig ikke å bli våt. Og det er ingenting å gjøre med.

Etter en stund får vi Irina videre med oss bort til bussholdeplassen, og satt oss ombord på nummer 14 ned til sentrum. Det er rushtrafikk, merkelig nok, og vi står bom stille. Det hadde gått like raskt å gå til fots. Det bestemmer vi oss også for å gjøre, ved første holdeplass. Da har vi sikkert vært i bussen i 10-20 minutter, uten at noen har sett på klokken.

Gående nedover i sollyset er det mye koseligere. Vi har gått denne gaten alle de årene vi har kjent hverandre. Butikker og hele bygninger har kommet og gått. Nå er det en, som tidligere var en slags luksusrestaurant, mener vi å huske, som nå står igjen som et tomt skall. Trappen henger i løse luften. Like nedenfor, er stedet Olia og jeg møttes for aller, aller første gang. Det var i februar, og Olia gikk i anledningen i miniskjørt og høye støvletter med høye hæler. Nå er hun godt gift, og godt kledd.

Jeg stikker bakom bygningene, for et lite toalett, og Olia kommer etter med Irina for det samme. På baksiden finner jeg en annen vei, ned til Klovskaja, og jeg vil heller gå den, enn hovedgaten. Alltid noe nytt. Olia er skeptisk, men min overtalelseskraft er stor. Irina ser en lekeplass, og vil til den. Dette er en av de gamle og nedslitte, der ingen apparat er erstattet. De ser ut til å kunne komme fra Sovjettiden. Likevel er vi der en god halvtime. Irine prøver det alt sammen, særlig dissen, eller husken, som det heter på bokmål.

Og så er det ned de smale gangstiene og islagte trappene til Klovskaja. Olia er ennå skeptisk, og Irina blir også skeptisk. Jeg er lykkelig. Her, i dette området har jeg mange minner, og liker meg godt. Og så er det kjekt å se ting man ikke så ofte ser, å gå på baksiden, ikke fremsiden.

Det ender med at jeg må ta Irina på skuldrene, hun er for sliten til at vi får henne med skikkelig. Så langer vi av gårde. Til Sjevtsjenko-parken er det ikke så langt, men det er kronglete og irriterende å komme seg dit. Man må gå i siksak, og de tvinger oss inn i en undergang med mange butikker – Metrograd. Og så er vi i fellen.

Olia ser en butikk, og hun trenger ingen overtalelseskraft for å gå inn i den. Her er det tyngdekraften, hun går inn. Og blir der. Gode 40 minutter går. Irina og jeg kjeder livet av oss, men Olia prøver sko og jakker og klær, glad og blid. Hun sier vi bare kan stikke i forveien, det hadde nok vært det lureste, men Irina vil ikke gå uten at Olia er med, og egentlig vil ikke jeg det heller. Det ser liksom hele tiden ut som Olia er like ved å bestemme seg. Men så er det nye plagg, nye ting, mer prøving, mer venting.

Det ender i et aldri så lite opptrinn. Irina er møkka lei av å vente, og legger seg ned på gulvet, i barnlig fortvilelse. En kunde – i botoks – som Olia sier, sånt ser ikke jeg, reagerer, og spør hvordan jeg i all verden kan la barnet ligge på det kalde gulvet. Gulvet er slett ikke kaldt, det er heller for varmt for oss der inne i butikken, i uteklærne vi står, utenom Irina som omsider har fått tatt dem av. Min tålmodighet er vanligvis stor, men i butikker og guffen varme reduserers den til null, da blir jeg gretten, og jeg tar Irina straks med ut, hva er det for slags tull at jeg skal få kjeft av fremmede folk? Irina hylgriner, og påkaller seg mildt sagt oppmerksomhet. Så er det tilbake, for å få med oss Olia. Men hun må betale først. Så begynner den fremmede kvinnen mot Olia, hvordan det er mulig hun handler så lenge, når barnet ligger på det kalde gulvet, og Olia klikker øyeblikkelig. Her er det ukrainsk diskusjon, russisk temperament. Det er straks til motangrep, og rene munnhuggeriet. Veldig tøysete, egentlig.

Det koker alt sammen ned til at jeg ikke holder ut å være i butikk. Særlig når vi egentlig skal et annet sted. Men jeg er en gift mann, hensynet til kona teller vel så mye som hensynet til meg selv, og Olia har det ingen steder bedre enn i butikker. Så ute igjen, er det alt glemt. Olia har fått kjøpt seg noen sko og en kåpe, hun har hatt kvalitetstid, og min oppgave er å glede meg med henne. Det gjør vi straks vi er ute i friluft. Det er bare hos Olia det sitter i angrepene fra den fremmede kvinnen. Anklagen om å være en dårlig mor er ikke noe noen vil høre. Og det hjelper ikke at anklagene er fullstendig urimelige, Irina er et kjernesunt, elsket barn som har det fantastisk. Som andre barn har hun ingen skade av å vente litt, og ikke straks få det som hun vil, alltid. Hun må lære seg at hun får det som hun vil – etter en stund.

Da vi endelig, endelig kommer oss opp til park Sjevtsjenko er sisterunden allerede i kandidatturneringen allerede i gang. Jeg er desperat etter WiFi, så jeg får sett trekkene. Men parken, som før har vært ganske bra forsynt med WiFi, er denne gangen nettløs. Bare en enkelt gang, etter en drøy halvtime, får jeg på et bestemt sted koblet meg opp, og sett stillingen i partiene, og fått meg en oversikt. Jeg kan ikke bli på det stedet, for jeg må være ved lekeplassen, og følge med på Irina. Og da jeg vendte tilbake til det, får jeg ikke koblet meg opp igjen.

Vi var i parken i to timer. Lekeplassen var en oppvisning i snø, is og slaps. Lekeplassen utenfor der vi bor er våt, der ødelegger man skoene om man er for lenge, denne var bare store, åpne vanndammer og våt slaps. Det var nesten ikke barn der, nesten ikke folk. Men med en av de som var, si søt jente, med flott mor, får Irina umiddelbar og varig kontakt. De løper rundt og leker med hverandre. De klatrer opp og ned, snurrer rundt, disser, sklir, hopper, gjør alt denne barneverdenen har å by på. Og ikke med en mine signaliserer hun at hun vil bli lei. Og Olia sitter og strikker.

Da er jeg barnefar. Da får sisterunde i sjakk være sisterunde så mye den vil. Det finnes ikke noe viktigere enn barnet og kona. I butikker er tålmodigheten min null, i lekeparker og steder utendørs er den endeløs. Det eneste er, når klokken blir over fem, og går mot halv seks, og vel så det, da sier jeg til Olia at jeg vil stikke ned til en kaffesjappe hundre meter nedi gaten, der har jeg tilgang til Internett. – Vi kan heller gå hjem, sier Olia. – Der har du tilgang til alt.

Irina får gjort seg ferdig med det hun holder på med. Så går vi bort for å ta bussen, nummer 118, som sparer oss for siksak-gåingen ned til buss 14. Etter 5-10 minutter kommer den. Og vi kan reise hjem. Klokken er seks da jeg får satt meg til middagsbordet, og endelig, endelig, får fulgt med på sjakkturneringen med full oppmersksomhet. Da har de spilt i to timer. Jeg syntes alle partiene så like ut, typisk remis, men med ekspertkommentarer får jeg forstått at det er mye på gang, og store sjanser.

Tasia har reist til bestemoren sin for et par dager. Klokken åtte trenger Irina en lekekamerat. Og da blir det meg, for et par timer. Sjakk får være sjakk. Turneringen var da også på det tidspunktet avgjort.

 

40 % lykke

I dag kom finværet. Solen går ennå lavt på himmelen, dagene er korte, men det viser seg snøklokker, og er antydning til vårlys og litt tak i solen.

Væromslaget falt sammen med at vinterferien er slutt. Ingen klager på det. Det er flott med sol, enten man må jobbe, eller har tid til å være ute i den.

Jeg reiste raskt hjem fra jobb, slengte raskt i meg et par skiver for å utsette middagen, og så var det ut med Irina.

Vi var ute hver dag i vinterferien også. Da var det fridager, men været bød oss litt motstand. I dag var det sol og deilig. Irina fant frem sparkesykkelen, og jeg styrte oss ned til den gamle forbrukshandelen her på Ganddal. På Facebook har jeg sett den er fra 1962, det ble delt et bilde nettopp, butikk fra en annen tid. Men akkurat denne er til å kjenne igjen, fra sånn den ser ut nå.

Vår familie er ikke rik. Vi liker å måle rikdom i lykke, da har vi nok. Kan vi dele den, får vi mer. Noe som gjør oss og særlig meg lykkelig, er å spise veldig godt, og veldig mye. Vår økonomi tillater ikke luksusmat, men den er romslig nok til at vi alltid kan kjøpe det vi har lyst på. Vi har slekt i Ukraina, og vet det finnes en annen verden.

I vår verden, her i Norge, er vi en av sikkert ganske få familier som ofte baserer sine middager på hva som er på tilbud til 40 % på grunn av at datomerkingen er i ferd med å gå ut. Særlig mandager er det muligheter, da er det ofte godt utvalg, og særlig ofte i nærbutikken vår, den som ble opprettet i 1962. Ganske ofte går vi ned dit mandager, og kjøper middagen vår for et par dager. Hva som er i ferd med å gå ut på dato, blir menyen.

Denne solskinnsdagen ble det så nær perfekt vi har lyst til å komme. Til den lille ble det pølser, god og mager, fra Prior, slike folk flest ikke kjøper, og som derfor går ut på dato. Vårt lille barn bryr seg midt i ingenting. Til den store ble det panert fisk, hvit fisk. Jeg ble skjelt ut for bare kjøpe en pakke, hun elsker hvit fisk, sier kona. Slik hun kan si hun elsker det meste av mat, så lenge den er på tilbud. Til meg ble det biff, pepperbiff, også en matrett det ofte er tilbud på. Til overmål var det tilbud på fløte, fordi også den var i ferd med å gå ut på dato. Og på poteter fra Frankrike, som liksom skal være bedre.

Glade og fornøyde gikk vi hjem, Irina på sparkesykkelen, jeg med to velfylte bæreposer i hånda. Min deilige kone hadde allerede stekt poteter i det fine været, på kjøkkenet. Så var det bare å fyre opp en stekepanne til, med sopp og løk, og så biff. Fløte over. Og så enda en, med fisk, panert, og pølser i samme pannen. Så veldig mange panner har vi ikke, men verken kona eller barnet er smålige på det. De spiser.

Så sånn satt vi lykkelige. Alle fikk sin favorittrett. Pølser, biff og panert fisk. Alt til 40 %. Alt på den fantastiske og vanlige forbruksbutikken som ble startet i 1962, og som befinner seg i samme bygning med samme utforming den dag i dag. I finværet, i februar, 2018, vinterferien slutt, men livet fortsetter, veldig bra.

Handletur

I dag bremset jeg opp bakingen til frokost. For første gang i ferien var det brød fra dagen i forveien, og tidligere. Men det var egg og te, og gode greier. Konemor Olia spiste uansett middagsrester, hun hadde kokt opp et lass med poteter, som hun så ofte gjør, slik at hun lett og raskt kan varme dem opp i dagene som kommer. Irina og jeg var ikke på tur i terrenget i dag, i stedet var vi med konemor på handletur.

Planen var bygg og bo på Brueland så Olia kunne kjøpe en del vi manglet til takrennen, men planen ble endret så vi kunne reise til Kvadrat og kjøpe klær. Det skal leserne av bloggen få være i fred for. De første årene Olia var i Norge jobbet hun, og stakk gjerne innom butikker på vei hjem, for å kjøpe et eller annet. Nå går det lang tid mellom hver gang. Og hun minner litt om en fisk som endelig, endelig vender tilbake til vannet etter all den tid på land.

Hun var på Kvadrat i timevis. Kjøpte klær til meg og til seg selv. Jeg holdt ut den første stunden, var med og prøvde et par plagg, så var Irina og jeg rundt og gjorde andre ting. Hun er i ferd med å få inn en del nye ord: Bolsjoj, som betyr stor, og rabotaet, som betyr «arbeider», men russerne bruker det også der vi på norsk ville sagt «fungerer», «virker» eller «funker». Det er en svær kran og bygger hus i nabolaget. Kran er det samme på norsk og russisk, forskjellen er bare skarre-r’en, og Irina er i stand til å si bolsjoj kran rabotaet. Den store kranen arbeider. – Botaet, sier hun om rabotaet, eller bare bet. Men det er ingen tvil hva hun mener.

Nå klarte hun også å hekte bolsjoj på den store lekekulen hun balanserte på utenfor Kvadrat. Det kan se ut som dagens barn erstatter trær, fjell og stein med klatreapparat og lekekuler. De er mange steder, disse kulene, og barna klatrer på dem og hopper på dem, slik vi hoppet og klatret på steiner i våre dager. Lille Irina gjør begge deler, og med like stor iver. – Bolsjoj, sa hun, da hun stod på den store kulen, enda vi snakket norsk, og det var andre barn omkring. Vi fikk rikelig tid med å klatre og lekse, så lenge konemor Olia var og handlet.

På vei hjem kjørte vi innom Mege og kjøpte mat, og bygg og bo for delen til takrennen vi manglet. Konemor var i strålende humør etter alle klærne vi hadde fått kjøpt, og laget sannelig pannekaker etter vi hadde spist rikelig med kylling. Irina og jeg trakk ned i kjelleren, og peisen, mens Olinka var igjen oppe med studiene sine, eller hva hun valgte å bruke tiden sin på.

 

 

Ros til ICA maxi

Når man kjøper en dårlig handel eller opplever dårlig kundebehandling kan man godt si fra om det på nettet, slik at dette blir kjent og folk får tenkt seg om før de prøver samme handel. Det samme gjelder i motsatt tilfelle. Butikkene fortjener ros når de strekker seg lenger enn ventet for å gjøre kundene fornøyde.

I vår ble supermarkedet ICA Maxi på Sandnes lagt ned. I den forbindelse hadde de 50 % utsalg på alle varer. Min kone og jeg benyttet oss storslått av tilbudet. Vi fylte flerfoldige bæreposer, og syklet frem og tilbake fra Ganddal til Sandnes med tilbudsvarer.

Blant varene vi kjøpte var en kjøkkengjenstand priset til omlag 500 kr, til halv pris ble det litt over 200 kr, en god pris for denne gjenstanden. Vi kjøpte den, selv om vi egentlig ikke hadde bruk for den.

Problemet var at på kassalappen stod ikke den prisen varen var annonsert for. Vi hadde betalt det dobbelte, altså opp mot 500 kr. For denne prisen var vi slett ikke interessert i denne varen. Men da vi oppdaget det, var ICA Maxi nedlagt.

Forbasket. Varen var jo annonsert feil, vi var lurt, og skulle ha rett til å omgjøre kjøpet. Vi kontaktet både Maxi storsenter og ICA-konsernet for å klage. Fra Maxi ble vi henvist til ICA, og hos ICA fikk vi medhold. Vi kunne gå til en annen ICA-butikk og returnere varen, eller få igjen mellomlegget.

Det var veldig flott, og egentlig rett og rimelig. Fra utenlandsferie takket vi for en god løsning, og sa vi skulle oppsøke dem når vi kom hjem fra ferie om noen uker.

Det var herfra ICA virkelig strakk seg lenger. Da vi kom hjem fra ferie var det sendt oss gavekort med romslig beregning av mellomlegget. Med det slapp vi hele styret med å finne frem varen og kvitteringen, og reise ens ærend til en ICA-butikk et stykke unna der vi beveger oss til vanlig, og hente pengene. Nå fikk vi dem i posten.

Og med det fikk vi et mye bedre inntrykk av ICA.

Olia åpner bankkonto og går på handlerunde

Blant de som følger bloggen vet jeg det er en del som mest av alt er interessert i hvordan det går med Olia i Norge, om hvordan det er å finne seg en kvinne i utlandet, gifte seg med henne, og finne seg vei gjennom alt som kreves for at hun skal få lov til å bo her og klare seg godt her. Olia og jeg er for lengst over de viktigste problemene, vi er lykkelig gift og får bo sammen, Olia har nettopp fått fornyet oppholdstillatelsen med enda et år, det var bare å stikke innom politiet, levere søknad og betale 1100 kroner, dyrt, men forståelig.Vi har videre fått godkjent utdannelsen hennes fra Ukraina etter standarden, alt godkjent minus ett år. Olia har også klar den høyeste norsktesten hun er nødt til å ta, norskprøve 3. Det holder til normalt arbeid, og til noen høyskolelinjer, for høyere utdannelse kreves Bergenstesten som hun ennå ikke har. Etter alt dette formelle er selvsagt det viktigste å finne seg noe meningsfylt å gjøre, enten en god utdannelse eller en god jobb.

Dette neste skrittet har vært Olias største bekymring og hva hun har satt alle krefter inn mot fra første dag hun kom til Norge. Hun har satt inn støtet alle retninger hun kan få napp, og har brukt timevis, dagevis og uke- og månedsvis på å søke rundt på Finn.no etter jobb, og på nettsidene til forskjellige utdanningsinstitusjoner etter studieplass. Hun har søkt på alt som har vært relevant og det meste som ikke har vært relevant, ingenting for høyt eller lavt, fjernt eller dumt, og som regel fått høflige avslag, eller noen få kanskje, men likevel ikke. Det har på det verste gått på humøret løs, men det er jo til å overleve, at det bare er humøret som blir råket.

Og nå i det siste ser det ut til å ha løsnet. Hun er ringevikar i et vikarbyrå, og storfornøyd med det, fordi hun nesten hver dag blir ringt til, og må ut å jobbe i en eller annen barnehage. Når hun kommer hjem skriver hun sirlige notat hvor hun har vært og hvor lenge hun har jobbet, og gleder seg veldig over muligheten hun har til å tjene egne penger. Hun er med det storfornøyd, og har for øyeblikket slått fra seg alle planer om å bli noe som helst annet enn ringevikar i barnehage, så lenge hun er ønsket der og får penger for å jobbe, har hun det bra.

Nå har hun nettopp fått seg egen mobil og egen bankkonto. Hun logget seg inn på Skandiabanken første gang i går. Snart skal pengene komme direkte inn på hennes konto, og ikke via en gammel reservekonto hos meg. Å bestille alle disse tingene har gått like greit for Olia, som for en hvilken som helst nordmann, det har ikke vært andre problemer enn de vi selv har tullet til.

Pengene Olia tjener går foreløpig uavkortet og vel så det til gaver. Selvoppofrelse er en så stor og naturlig del av Olia, at om noen mener oppofrelse er galt, så er det ikke så mye igjen av Olia om hun må gi slipp på dette. Det er ikke tillært eller noe hun mener er godt eller dårlig, det er henne. Det er fryktelig vanskelig å få gitt henne noe eller få henne til å kjøpe noe til seg selv, mens hun til enhver tid vil være parat til å gi fra seg absolutt alt for en av sine nærmeste. Her er vi komplimentære. Jeg er alltid parat til å ta i mot det meste, mens jeg vanligvis har vondt for å gi fra meg noe.

Jeg sier for spøk til Olia at det er farlig de dagene hun har fri, for da stikker hun alltid ut i en butikk for å kjøpe seg noe, det vil si, kjøpe seg noe å gi bort. Det har vist seg det er like farlig om hun ikke har fri, for hun stikker gjerne innom en butikk på vei hjem. Sånn som i går, hun hadde vært på en kjempejobb, varslet på forhånd og over åtte timer, og på vei hjem kjøpte hun hele dagens fortjeneste i gaver til familien for neste gang vi reiser til Kiev. Heldigvis finnes det en grense med at det fysisk blir umulig å få mer ned i kofferten, eller inn på flyet, så drøye to måneder før vi reiser ser det ut til å bli en nødvendig kjøpestopp. Og til Olias enorme glede og endeløse forundring kommer pengene raskere inn på konto enn hun klarer å bruke dem opp. Først nå er hun i ferd med å skjønne at Norge er et godt land.

Julehandel

Olia med dagens fangst. Interesserte kan jo gjette om hun er godt kledd fordi hun ikke har tatt av seg ennå, eller fordi det er kaldt i leiligheten min.