Ikke hjemme enda

Det er skummelt å sende familien ut på tur, og ikke være med selv. I 2015 gikk det galt, de kom seg ikke hjem igjen, på grunn av en filleting med oppholdstillatelsen. Olia slapp ikke ut av Kiev. Denne gangen kom de seg helt til Norge før det ble stopp, og også denne gangen på grunn av byråkratiske regler.

Det er nesten enda mer irriterende, denne gangen, selv om det forrige gang hadde større konsekvenser. Den gangen tok det et par uker før de endelig fikk det i orden, og kunne reise. Nå kommer de i morgen. Men til i morgen er en evighet, jeg skulle sove med dem i dag, våkne med dem i morgen. I stedet blir det en ulidelig natt, de i Oslo, jeg her.

Problemet var at i Norge må man som kjent hente kofferten sin og gå gjennom tollen, når man kommer med fly fra utlandet og skal skifte til innenlandsreise. Det var det ikke tid til. Så mens Olia og Irina stod og ventet på bagasjen, fløy flyet de skulle være med.

Helt sykt. Dermed må Olia og lille Irina på 3, ta inn på hotell for en kort natt. De får lagt seg nå klokken elleve, tolv, når de kommer seg i seng, og så må de opp og rekke flyet klokken syv. Hadde de hatt litt mer erfaring med å fly, kunne de bare droppet bagasjen, og fått den ettersendt, når de så hvor liten tid det var. Flyselskapene må jo skjønne at det er viktigere menneskene kommer frem, enn bagasjen. Det går ikke an å sende mor og et lite barn på hotell, bare for at de skal få gått gjennom tollen.

Slik er altså reglene i Norge. De ringte, akkurat mens jeg var på beina for å gjøre meg klar til å reise ut til flyplassen altfor tidlig, så mye ventet jeg på dem. Olia sa de var i Oslo, flyet var gått, og nå skulle de inn på hotell. Det var allerede for sent med andre løsninger. Fire bagasjer har de, to håndbagasjer, og to kofferter. Mye for Olia å drasse på, når hun også skal passe på Irina.

Jeg skulle så gjerne vært med dem. Det går ikke an at de må styre med dette selv. Jeg vet jo at mellomlandinger i Norge må unngås når man kommer fra utlandet, det var en kortslutning at en slik reise ble bestilt. Flyreiser er noe herk, og det er så ofte det blir problemer med dem, men vi har ikke noe valg når kona er fra Kiev, og dette er feriestedet vårt.

Dette uhellet her, skulle det da være mulig å unngå. Lufthansa/SAS skulle selvfølgelig bare sendt Olia videre, skjønt at den bagasjen var det nytteløst å plukke opp, den kunne bli ettersendt til oss. Gjerne gjennom all toll de bare måtte ønske. De kunne for eksempel scannet kofferten, det har de utstyr til.

Men nei, regler trumfer menneskelige hensyn. For at Olia skal kunne gå gjennom grønn sone uten å bli sjekket, må hun miste et fly, overnatte på hotell, og ta et tidlig fly i morgen. Natten blir ødelagt for oss, morgendagen også. Vi har et lite barn, tre år, som denne natten skal sove fra klokken 2330 til 0530, hvis hun får det til. Så skal hun fly til meg, og være her klokken 0800, om det ikke er enda flere problemer i vente. Med flyreiser skal man ikke ta noen ting for gitt.

I morgen blir det ikke det samme når de kommer. I stedet for den rolige morgenen vi skulle ha hatt, etter en god natt sammen, blir det styr om hvordan vi skal legge opp dagen, og ad hoc hele greiene. Veldig kjedelig. Veldig unødvendig. Dumt.

Bompengeregning for elbil

Jeg kommer neppe til å drive folkeopplysning med denne posten her. Folk i målgruppen vil antagelig være vel kjent i hva det går i, og ha fått informasjon fra bedre informerte slik at de har unngått regning jeg har fått. I går dumpet en regning på 800 kr ned i postkassen. Bompenger. Men jeg har elektrisk bil, som skal være fritatt. Hvordan kan dette ha seg?

Timingen var pikant. Vi har storoppussing på huset, med skifte av kledning og etterisolering, og utskifting av mur og betong i gårdsrommet på fremsiden av huset, blant annet. For å spare de små tusenlappene det koster med en container (misvisende kalt «miljøkontainer», som om det fantes «miljøsøppel»), kjører vi små turer til gjenvinningsanlegget på Forus, og leverer avfall for en hundrelapp. Det var mellom to slike turer jeg sjekket postkassen, og fant regningen.

Det blir litt ekstra pikant at min kone og jeg er som vi er, har det som vi har det, tenker og mener som vi gjør. Jeg har alltid likt å spare penger, være forsiktig og økonomisk, ikke bruke penger man ikke trenger bruke. Min kone er fra Ukraina, fra Kiev, og tar dette til et annet nivå. Det var et viktig argument for å få henne med på å kjøpe bil, at bilen var elektrisk, og at vi derfor ikke trengte betale bompenger.

Videre hadde vi fått vært i butikken og handlet på vei hjem. Ferskt brød, fersk fisk. Klokken var blitt nærmere to. Jeg hadde ikke lyst til å reis ut igjen, og havne i rushtrafikken. Da heller å spise lunsj lenge, med det fersk brødet. Sånn er jeg. Om vi kjørte ut med resten av avfallet mandag, kunne vi reise innom butikken på ny, og gjøre nye innkjøp. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å reise ut en gang til, denne fredagen, virkelig ikke lyst.

Vi kranglet nesten. Kona er møkkalei av alt rotet i gårdsrommet, hun vil ha det vekk, så hun kan komme seg videre i arbeidet. Det er hun som står bak praktisk talt all oppussingen, det er hun som gjør arbeidet. Hun la mye press inn i dette, at vi måtte kjøre ut en gang til, denne dagen, få det vekk. Hun la så mye press i det at jeg skjønte her var det bare å gi seg.

Så fant jeg altså dette brevet i postkassen. 800 kr. Fullt av bompengepasseringer fra vi kjøpte bilen i oktober, til slutten av desember. «Svina har latt oss kjøre lenge i bomkontrollene, slik at regningen får blitt stor før vi skjønner vi må betale», tenkte jeg, unektelig. Fra slutten av desember til nå hadde vi ohså gjort mange ganger gjennom bommer. Alltid med en viss glede, siden det var gratis.

Trodde vi.

Kona stod ute og lesset betong i bilen. Jeg hadd spist en lang, god lunsj, over et halvt bød hadde jeg spist, sikkert en 8-10 skiver, fordi det var så godt, varmt brød til 25 kr, fra Helgø meny. Nå måtte jeg vifte med regningen, 809 kroner, vi må betale, hvis vi reiser ut igjen.

Kona er et tankskip, vond å snu. Hun va innstilt på å reise ut til Forus en gang til, arbeide, få betongen vekk, hun ville ikke betale noen regning. Dette måtte jeg finne ut av.

Og jeg sjekket på vår tids leksikon, søkte på Google. Og ganske riktig, det er gratis å kjøre med elbil i bomringer, hvis bare, om atte, men, med et lite forbehold, og så videre. Man trenger en brikke som bekrefter at man har elbil. Denne må man bestille. Eller, rettere sagt, man må søke om den. Inntil man har en slik brikke, autopass heter den her i Rogaland, så må man betale som alle andre.

Jeg gikk forsiktig ut og sa dette til kona. Nettbrettet i hånda. Der det stod svart på internettet. Vi må betale, om vi kjører ut en gang til.

Jeg klikker av slike ting. Kona klikker i vinkel. Jeg blir forbannet når det er noe man har rettigheter til, og så mister man det på grunn av en dum regel, eller det er et eller annet formelt. Gjør det enkelt, tenker jeg, la nå bare elbilene være utstyrt med en slik autopassbrikke når man kjøper den. De hadde også bilnummeret mitt, El, står det først i det, el for elbil. Det var bare noe tull. Nå måtte jeg betale hundrevis av kroner fordi jeg ikke hadde fått med meg denne dumme regelen. Lignende har det vært svært mange ganger før, i svært mange forskjellige ting. Det er prisen for å være ubekymret. Av og til gjør man seg erfaringer som viser at de bekymrede har rett (men vi ubekymrede har det best).

Kona klikker som sagt i vinkel. Hun blir rasende. I kjeledressen slenger hun fra seg hammeren og keiseren hun har knust betong med, tar fra meg regningen og finner telefonen. Ringer til bomselskapet, og forteller dem i rene ord hva jeg tenker inni meg. 

Det hjalp.

Regningen vil bli slettet. Det er jo også rett og riktig, vi har elbil, og skal kjøre gratis. Jeg må melde meg som kunde, som jeg nå ha gjort, bestille brikke, som er på vei, og så vil regningen bli slettet. Å bestille brikke var enkelt, på nettet, jeg fotograferte vognkortet med nettbrettet, og la ved. Det skal nå være på vei. To ganger ble jeg medlem, i farten.

Så gikk kona ut igjen for å flytte betong. Men nå hadde jeg et uovervinnelig argument. Gjenvinningsanlegget på Forus stenger klokken 1600, fredager. Klokken var 1538. Vi ville ikke rekke det.

Jeg dikk den fredagsettermiddagen og -kvelden som jeg ønsket meg.

Endelig godkjennelse fra NAV

Det har vært en kamp. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om det, noe har jeg også allerede skrevet, men heller ikke den posten ble helt ferdig. Jeg har hatt et litt ambivalent forhold til det også. Velferdsordningene i Norge er nesten uforståelig gode, så man skal kanskje vokte seg for å bli altfor irritert over hvor vanskelig det er å finne ut av dem, søke om dem og få dem. Jeg har sagt halvt på spøk, halv på sant, at det hadde vært bedre om de kanskje bare tok noen uke av permisjonen vår, mot at det var lettere å få den. Her er sagaen om hvordan vi fikk vår.

Det var en passende dag å få den på. I dag er takksigelsesdagen. For en uke siden møttes vi hos mor, etter tradisjonen, (eller som i 2011 eller 2013) og jeg kom med ønske for neste år at det skulle gå i orden med permisjonen. Innen selve takksigelsesdagen kom, hadde jeg brevet i posten. Ønsket er oppfylt.

Jeg vil også ha med her i starten at mens vi styrte med å få orden på søknaden så mistet ansvarlig for IKT i NAV jobben. Det er alvorlig når folk mister jobben, men akkurat her var det kanskje på sin plass. De elektroniske mulighetene hos NAV er mildt sagt mangelfulle, kompliserte og vanskelige, slett ikke noe som gjorde tingene lettere for oss. Informasjonen på NAVs nettsider var direkte misvisende. Det samme var for øvrig informasjonen vi fikk da vi henvendte oss nede på NAV-kontoret, her på Sandnes. Det var ikke før jeg fant frem til de utmerkede chatte-sidene NAV har, at det ble noe fremgang. Da hadde vi vært gjennom noen forferdelige frustrasjoner, og jeg hadde allerede begynt å miste dager av permisjonen min.

Det var dager med min kjære datter. Det betydde svært mye for meg, jeg hadde drømt om disse dagene i en årrekke, og jeg var i denne tiden ganske forbannet. Det er så mye snakk om at far skal være hjemme og ta ansvar for barnet, at fedrekvoten må økes, at far må tvinges til å ta sin del. Da var det frustrerende at jeg ville ta ut maksimalt, men så var det gjort så vanskelig å få det til.

Problemet – hvis det kan kalles et problem, det skulle vel heller være en ganske vanlig situasjon – for oss, var at mor var student, mens far som var jeg, var i full jobb. Da ramlet all informasjon på NAVs nettsider sammen, alt som står der dekker rett og slett ikke situasjonen for oss. Vi var veldig opptatt av fedrekvote, mødrekvote og fellesperiode – det gjelder ikke. Det var den desinformasjonen vi fikk på NAV-kontoret på Sandnes, de sa at mødrekvoten faller bort når mor ikke har opptjente rettigheter, så da blir det om lag 26 uker igjen på far.

Feil.

Systemet erstattes med noe som heter foreldrepenger. Mor har pliktig 3 uker før fødsel og 6 uker etter. Far har resten av de 49 ukene, altså 40 uker. Rart denne viktige opplysningen ikke står rett frem på NAVs nettsider, et enkelt klikk på situasjonen far med opptjente rettigheter, mor uten. Da har far 40 uker.

Så da kunne man tenke seg at det bare var å si fra når man kunne tenke seg å ha disse ukene. På nettsidene står det så fint at man kan velge å ta dem ut når som helst i løpet av de første tre årene. Min plan var å ta dem ut til neste år, når barnet er ferdig med å amme. Det hadde jeg kommet frem til i samråd med arbeidsgiver.

Kanskje kan man si det var feil av oss ikke å tenke på dette mens Olia gikk gravid. Jeg må ærlig innrømme det var langt bak i mine tanker. Permisjonen skulle jo være fra 2015. Man kunne jo vente til barne var født, og fikk sett at alt var vel, før man begynte å bale med permisjonen. De gangene jeg var inne på NAV-sidene, ble jeg frastøtt og sint av all informasjonen som var der, og hvor vanskelig det var å finne frem. Jeg forholdt meg til at jeg skulle ta ut maks, og at det skulle være fra neste høst. Det stod det på nettsidene at var mulig, og det var også det arbeidsgiver i beste vilje anbefalte. Det er klart, jeg ville jo ikke kunne gjøre full nytte for meg, om jeg var hjemme, mens mor – min kjære kone – ammet.

Fødselspermisjonen var det ingen problem. Det var å sende en mail til arbeidsgiver, natten etter vårt elskede barn var født, – jeg kommer ikke i morgen. Helt greit.

Lignende kunne det jo være med foreldrepermisjonen. Vi skulle jo bruke tiden på å glede oss med barnet, ta vare på det, ikke styre med søknader.

Det er ikke meningen å henge ut NAV på Sandnes. De samvittighetsfulle kvinnene bak skranken skal svare på spørsmål om alle mulige tema, fra trygd via fødselspermisjon til pensjon, det er vilt mye å holde orden på, og reglene er vel i mange tilfeller laget unødig komplisert. Hun sa feil med de 26 ukene jeg skulle få, det var mer, og det var ikke fedrekvote og fellesperiode, det var foreldrepenger, noe helt annet. Men hun sa noe om at jeg måtte «søke utsettelse».

Det gjorde meg litt urolig. Så når jeg hadde skrevet og sendt søknaden, elektronisk, om å få ta ut permisjonen min til neste høst, så gikk jeg og var litt urolig. Jeg hadde skrevet overalt hvor jeg kunne «jeg håper alt er i orden», brukt de kommentarfelt jeg hadde kunnet frem til, men det var jo null svar.

Inntil jeg fant chattesidene.

Der fikk jeg plutselig vite at det var ikke i orden i det hele tatt. For det første kan man ikke bare søke om permisjon når man vil, permisjonen begynner etter 6 uker, etter mor har hatt sine obligatoriske rett etter fødselen, og man må søke om å få den fra da av. Eller så må man få utsettelse. Søker man direkte om å få den senere, slik vi gjorde, så får man søknaden avslått. Og man taper dagene man går over seks uker.

Det var første sjokk. Neste sjokk var at mor måtte være i full aktivitet i tiden far fikk utsatt. Min kjære kone måtte altså være fulltidsstudent.

Det siste gjorde vondt. Kona hadde jo nettopp hatt et kjør med obligatoriske innleveringer på ingeniørstudiet sitt, vi hadde snakket om at hun kunne vente med enda flere av fagene for høstsemesteret, barnet er viktigst. Nå måtte vi omstille oss til at hun måtte være fulltidsstudent. Ellers fikk jeg ikke innvilget permisjonen min, eller utsettelsen av den.

Så mye for medisinske råd om at kvinner bør føde barn før de blir for gamle, barnet bør ammes. Her var det virkelig lagt hindringer i veien for at hun skal føde barn mens hun er student, og far er i jobb. Skal far da trå til, og ta vare på barnet, må mor være fulltidsstudent fra seks uker etter barnet er født.

Forstå det den som kan. Jeg kan ikke fatte og begripe at det ikke er mer debatt om det.

Vi stod nå oppe i flere problemer. Jeg hadde sendt denne chattemeldingen i begynnelsen av uken, der barnet vårt var født torsdagen for seks uker siden. Begynnelsen av uken er å ta i, i begynnelsen av uken slet jeg med å finne ut av det, onsdagen eller torsdagen fant jeg frem til chatten. Og skjønte at jeg kom til å tape permisjonsdager fra i morgen eller overimorgen.

Jeg kan kritisere NAV for mye her, men chatten er ypperlig. Der er de også velvillige, etter en helt annen standard enn de formelle henvendelsene, de helt merkelig formelle og skremmende søknadene. De sa jeg kunne søke nå, og hvis det formelle var oppfylt, ville jeg få søknaden innvilget, også med tilbakevirkende kraft. Så jeg kunne søke om utsettelse fra mandagen av…

… eller nei.

NAV har en helt vanvittig regel om at man er nødt til å ta i mot foreldrepenger sammenhengende i seks uker, før man kan få utsettelse. Hvorfor? Snakk ikke fornuft med byråkrater, kan man si litt spøkefullt. Jeg synes ikke vi skal slå oss til ro med det. Hvorfor skal vi ha kompliserte, byråkratiske regler når det ikke er noen hensikt med dem? Hvis noen kan forklare hva som er poenget med disse seks ukene man må ha, og denne forklaringen er fornuftig, så kan man gjerne for meg beholde dem. Hvis ikke bør man ta dem bort, selvfølgelig. Med min beste vilje har jeg ikke funnet noe kan ligne på en slik fornuftig grunn engang. Det er regler for reglenes skyld. Slike regler trenger vi ikke.

For oss var disse seks tvungne ukene foreldrepenger helt forferdelige. Jeg stod der og ville tape permisjonsdager fra i morgen, jeg holdt på å finne ut av dette torsdagen, og fredagen, og måtte altså ut i permisjon fra mandagen for ikke å tape dager.

Det godtok ikke arbeidsgiver. De kunne ikke finne vikar på så kort varsel.

Å si jeg var forbannet, er mildt. Her har jeg virkelig brukt timevis, timevis på å finne ut av reglene, jeg har fulgt arbeidsgivers og NAVs anbefalinger og informasjon jeg har funnet på nettet, og så havner jeg med Svarteper, og får ikke være hjemme med barnet mitt, som jeg har rett til.

Jeg ville ikke gå med på det. Jeg ville ikke slå meg til ro med det. Så jeg gikk nye runder med chatten, hva var dette for noe, hva betydde egentlig seks uker med foreldrepenger, hva var disse greiene? Jo, det var seks uker med foreldrepenger, sånn var reglene, men det stod ingenting om hvor stor prosent av foreldrepengene man måtte ha. Det var bare å motta foreldrepenger. – Kan jeg jobbe for eksempel 95 %, spurte jeg, vel vitende at å finne vikar for 5 % er fullt mulig. – Du kan jobbe 99 %, svarte de på chatten.

Så sånn ble det. Arbeidsgiver fant en vikar for de fem prosentene, jeg har 5 % permisjon frem til 8 desember. På chatten sa de jeg kunne søke, og få det innvilget, også i ettertid, så fremt det formelle var i orden.

Dermed ble det nye runder med søknader.

Først måtte jeg søke om permisjon de seks ukene fra den mandagen som fulgte. Den søknaden sendte jeg av gårde i helgen. Så måtte jeg søke om å få gjort om denne permisjonen til å være gradert, som det heter, den må være prosentvis, 5 %, sånn cirka. I samme søknad ba jeg om å få resten fra høsten neste år.

Det var svaret på denne søknaden som kom i posten i dag. Det var en utrolig lettelse. Jeg kan ikke si annet. Svaret på søknaden inneholdt også akkurat det jeg ønsket hele tiden, at NAV sier til meg at jeg har rett på permisjon fra den datoen til den datoen, og er innvilget det. Det er 40 uker fra 1. august, minus den lille permisjonen jeg har nå. Det er veldig, veldig bra, og jeg gleder meg enormt.

Men du verden så mye styr det var å få det til. Hadde jeg ikke vært så innbitt og kjempet så hardt for å få det som jeg ville, så hadde det ikke gått. Det kunne jo bare være å bli enig med arbeidsgiver, og så går NAV gjennom dokumentasjonen, så er det greit. Slik det var med fødselspermisjonen. Sånn det er nå, taper du som far permisjonsdager fra seks uker etter fødselen, og har du ikke søknaden inne riktig innen da, får du aldri disse dagene igjen. Da jeg skjønte det brukte jeg ikke krefter og energi på annet enn å få dette i orden.

Ganske unødvendig. Når barnet er født, skulle jo far bruke tid på å være med barnet. Vi har også en tøysete krevende situasjon, nå, med mor som fulltidsstudent og far i full jobb, hva er det for slags tull, egentlig? Min kjære kone gjør en kjempejobb med å være fulltidsstudent, og fulltidsmor, på en gang. I morgen skal hun ha eksamen, den første av fire. Og mens hun har den, er jeg på jobb, og min mor må komme og ta seg av barnet. Det burde være mulig at jeg – altså far – fikk utsettelse, mens mor var hjemme med barnet, og tok en pause i studiet. Så kan hun trå til for fullt, fra hun er ferdig å amme, og jeg – altså far – kan være hjemme og ta meg (seg) av barnet. Det er en mulighet som ikke finnes.

Så det er mye å irritere seg over. NAV har mye å ta igjen, i forhold til andre offentlige tjenester, som altinn. Leveringen av selvangivelsen har jo virkelig blitt mye enklere, nå som det kan gjøres på data. Man får det inntrykk at det offentlige er der for å tjene deg, at byråkratiet skal være til for oss som lever i det samfunnet de er satt til å betjene. I NAV føler jeg vel nesten at byråkratiet er til for å gjøre det vanskelig for oss. Hadde det ikke vært for chatten, hadde det for oss vært umulig, og jeg hadde tapt mange dager sammen med vårt herlige barn.

Nytt fra Bergen

Denne uken var jeg på en snartur til Bergen. Under oppholdet fikk jeg så vidt lest avisene. Det ser ut som bergenserne gjør sitt beste for at vi skal være glade vi som flyttet fra byen.

Den ene nyheten var fra en sak som skjedde uken før. Jeg fikk bare sett leserbrevene og kommentarene. Det dreier seg etter hva jeg kunne forstå om en skole på Møhlenpris. Den var som skoler flest angrepet av muggsopp og det ene og det andre, det var kort sagt dårlig inneklima, og helseskadelig å oppholde seg på den. Så må man bygge ny. Sånt tar tid og koster penger. Tid har vi ubegrenset av, det kommer alltid mer tid, tiden vil alltid fortsette å gå, senere vil alltid fortsette å eksistere. Penger må imidlertid bevilges. Det er en stor begrensning. Så det blir gjerne til at man lar tiden gå mens man holder på pengene.

Til slutt ble det imidlertid slik at noe måtte gjøres med denne skolen. Den var ulovlig helseskadelig. I mens den ble rustet opp, så måtte barna som skulle gå der heller gå et annet sted. Til dette ble det bestilt brakker. Og det er her de bergenske myndigheter har greid det kommunale kunststykket. Disse brakkene måtte plasseres akkurat der det stod et gammelt kastanjetre. Gammelt vil her si mer enn 200 år, altså til tiden før grunnloven. Treet ble plantet den gang vi hørte til under Danmark. Det bærer mye historie. Skal vi forsøke å plante et nytt, må vi vente til 2214 før det når tilsvarende størrelse og omfang.

Nå ble det hogget rett ned. Slik det kunne se ut av leserbrevene, ble det hogget mens klagesakene mot avgjørelsen om å hogge ble behandlet, som om de ville ha treet bort, før noen oppdaget at det var galt å hogge det ned. I de bergenske aviser og på internett ligger bilde av det store, friske treet som et godt og synlig bevis på den kommunale vandalisme. Jeg er glad jeg flyttet derfra.

Den andre saken kunne se ut som om den var hentet fra et komiprogram på TV, eller en crazy-komisk film. Det  var også fra kommunestyret, budsjettforhandlingene. Der var det en ung politiker fra de Grønne som kom i snakk med en gammel høyremann fra Fana. Her har vi statusskillelinjene fra et par århundre tilbake, den halvfattige arbeidergutten (jeg vet verken om han er halvfattig eller fra arbeiderfamilie, det pleier bare ikke være slik, at overklassen finner veien til partier som de grønne), de vellykkede lensmannen fra Fana. De som har makten, og de som ikke har det.

De stod og tisset sammen. Så kom den gamle, forhenværende lensmann på å spørre hva oppkomlingen hadde i sekken sin, og ynglingen kom i skade for å svare at han hadde sprengstoff. Kort tid senere lå han på den regnvåte asfalten, med et automatgevær rettet mot seg, og en politimann i full rustning klar til å hamle opp med ham, om han skulle finne på for eksempel å bevege seg.

Den gamle lensmann hadde slått full katastrofealarm. Man spøker ikke med sprengstoff, selv når man står og tisser. Det ble full evakuering av kommunestyremøtet, og full utrykning av opprørspolitiet, om det er det det kalles. Full krise.

Som alltid var det fattiggutten som måtte stå til rette. Han fikk navn og bilde brettet ut i avisen og på nettet, for sikkerhets skyld på første side. Og det var han som måtte stå duknakket og beklage, han hadde ikke ment å skremme noen, han hadde prøvd seg på en spøk.

Men fattigguttene kjenner ikke de rikes spilleregler. Det er de velstående som har makten, og som når som helst kan legge spirrevipper fra de nedre sosiale lag i bakken, om det skulle trengs. Det var ingen som fant på å spørre den ærverdige lensmann om han ikke overreagerte lite grann. At det ikke gjelder om å lage skandale. At om det ikke er noen bombe, så er det ikke om å gjøre å få det til å se ut som om det kanskje er det. At bombepolitiet kanskje kunne konsentrere seg om å gjøre en skikkelig jobb når det virkelig er noe, i stedet for alltid være så tøffe i trynet for vettskremte smågutter som har bommet med spøkene sine.

Jeg er glad jeg flyttet fra byen.

Fornyelse av oppholdstillatelsen

Da jeg startet denne bloggen hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle komme å gifte meg med det første, langt mindre at det skulle være med en kvinne fra Ukraina. Slik gikk det imidlertid, og dermed har flere av postene handlet om hvordan det er å få ordnet giftemål og oppholdstillatelse for slike kvinner. Noen av postene er skrevet i ettertid, som en ren oppskrift av hvordan man skal gå frem, og noen er skrevet underveis, om usikkerheten og spenningen når man ikke vet hvordan man skal gå frem og hvilket resultat som vil komme på hvilket tidspunkt.

Så langt har det meste gått bra. Vi er trygt i Norge begge to, og vi har nettopp flyttet fra leilighet i Bergen til hus på Ganddal. Olia har nettopp klart bergenstesten, og er klar for høyere utdanning i Norge. Hun har allerede studieplass ved universitetet i Stavanger, og hun har i tillegg fast jobb i en deltidsstilling det er lett å få fylt opp med ekstra vakter. Det meste har gått veien for oss.

Under bloggingen har vi også mistet fedrene våre. Jeg mistet min far før jeg traff min kone, det er det frykteligste jeg har vært i gjennom. Min kone mistet sin far nå i høst. Hun planla nå i julen å reise ned til Kiev og få ordnet med arveoppgjøret. Dermed vi er vi ved det denne posten skal handle om, og som det ikke står så mye om ellers rundt om på nettet. På grunn av lang behandlingstid for fornyelse av oppholdstillatelsen kan ikke min kone forlate landet, uten å risikere å ikke få lov til å komme tilbake på månedsvis.

Reglene er slik at man kan søke om familiegjenforening med permanent oppholdstillatelse. Dette gjorde Olia og jeg i 2009, rett etter at vi giftet oss. Den høsten var en eneste lang ventetid. Så kom hun inn i landet den julen, 14. desember, toårsjubileum i går. Vi hadde virkelig tanken i hodet at slik ventetid skulle vi aldri måtte oppleve igjen, nå skulle vi leve sammen for alltid.

Det er imidlertid lagt inn noen hindringer og ekstra vanskeligeheter. Hvert år må min kone og alle andre i tilsvarende situasjon søke om å få oppholdstillatelsen fornyet med enda et år. Det gjør hun og alle andre hos politiet, det koster en drøy tusenlapp. Etter tre år kan hun søke norsk statsborgerskap og slippe dette. Det blir eventuelt til neste år.

I fjor søkte hun fornyelsen i Bergen politidistrikt, noe som gikk så glatt og smertefritt at jeg ikke engang husker hvor lang tid det tok. Olia stakk innom politistasjonen på vei hjem fra et av sine barnehageoppdrag, etter en stund var alt i orden.

I år har vi søkt hos politiet i Sandnes, Rogaland politikammer, må det vel være. Hun søkte 21. november, en knapp måned før visumet går ut 21. desember. Stor var sjokket da hun fikk vite at fornyelsen ikke vil bli ferdig i tide.

En ting hadde vært om dette hadde blitt litt problemer, litt å vente, hun fikk reise på midlertidig visum eller noe sånt. Saken er at om hun reiser, vil hun ikke få komme tilbake før behandlingen er ferdig. Fra politikammeret har hun fått høre fem måneder. Temmelig like lenge som da oppholdstillatelsen ble gitt første gang.

Olia ble helt fortvilet da hun fikk vite det. Hun hadde gledet seg sånn til å se igjen familien sin. Koffertene har stått ferdig pakket med julegaver i ukevis, nesten hver dar hun vært på Skype og snakket med dem, om hva hun har kjøpt, og om alt de skal få gjort når hun kommer. Det har også en praktisk side. Arveoppgjøret i Ukraina er nødt til å bli gjort innen et halvt år. Den tiden går ut før behandlingstiden for fornyelsen av oppholdstillatelsen gjør det.

Jeg har vært i kontakt med Utlendingsdirektoratet, og fått det hele bekreftet. Det er som vi tror. Rogaland politidistrikt har stor søknadsmengde, så 5 måneders behandlingstid er ikke uvanlig. Det betyr også at så fort min kone har fått innvilget denne, må hun begynne å tenke på å søke om neste.

Det finnes en utvei. Vi kan søke om prioritert behandling. Da må vi legge ved dokumentasjon om at prioritert behandling er nødvendig. Det betyr nytt kjør med oversettelse av dokumenter, og apostillestempel. Denne gangen er det imidlertid Olias mor og søster som må ordne med alt, som om ikke de hadde nok å gjøre. Alternativet er å holde Olia utenfor arven, eller å håpe på et lite mirakel sånn at behandlingen går litt raskere.

Vi var så sikre på at alt var i orden at det er rene tilfeldigheter at vi ikke allerede hadde kjøpt billetter. Jeg var så smått begynt å helle mot at jeg skulle være med selv, og var begynt å jakte billetter om det skulle finnes noe vanskelig å si nei til. Nå er vi imidlertid tilbake i en juleforberedelse som minnet om den for to år siden. Vi er invitert rundt omkring i familiebesøk, selvsagt, men det er vanskelig å si sikkert om vi kan komme eller ikke, eller hvor det blir av oss i julen.

Noe av det dummeste med dette er at det kom så brått og uventet. På nettsidene til UDI står det at man må søke en måned før oppholdstillatelsen går ut. Det gjorde Olia fire dager for sent. Betyr det at hun må vente fire måneder ekstra før hun kan forlate landet og se igjen familien sin? Akkurat nå ser det sånn ut.

To måter å løse problemene med sykefravær på

Morgennyhetene på NRK brakte med seg to nye løsninger på problemene vi har med sykefravær her i landet. Den ene løsningen kom fra Harstad kommune, og var et typisk forslag fra den type folk som griper tak i et problem ved å skifte navn på det. Det finnes en del slike, og de blir pussig ofte byråkrater har jeg lagt merke til. Deres løsning gikk ut på at det heretter ikke skulle hete «sykefravær» og «langtidssykemeldt», men «friskhetsnærvær» og «langtidsfrisk». De hadde selvsagt også funnet frem til en definisjon på hva som skulle til for å bli langtidsfrisk, om det var at over en treårsperiode skulle du ikke ha fravær siste to år, eller hvordan de nå definerte det. Jeg har alltid kalt dette enkelt og greit «frisk», og hadde kommet til å fortsette med det selv om jeg bodde i Harstad.

Da var det noe mer skikkelig over forslaget til Sven Conradi. Conradi er overlege ved Sunnaas sykehus  på Nesodden utenfor Oslo. Han har jo jobbet en del med langtidssykemeldte, og han sa klart og fint at folk slett ikke blir friskere av å holde seg borte fra jobb over lang tid. Det er tvert i mot. Folk som kommer seg tilbake på jobb, blir friskere. På den måten fikk han elegant snudd en del måter å se ting på.

For eksempel rettet han ikke oppmerksomheten mot leger som altfor lett skriver ut sykemeldinger. Han mente det heller var folk som altfor lett ba om sykemelding. Han hadde et troverdig argument, om noen kom halvsyke og litt stive i leddene til legen, og ba om å få prøve seg å gå litt på jobb, så var det ikke den lege i landet som ikke ville anbefale det. Men om samme person med samme person ba legen om en sykemelding, så kunne det være han ville finne en lege som kunne gjøre det. Det ligger under her at det sannsynligvis er den første som vil bli først frisk igjen.

Conradi fikk vendt det til at det var i arbeidstakers interesse å komme seg tilbake i jobb. Og han brukte reduksjon i sykelønn som argument for at det kanskje var dette som skulle til, for at arbeidstakeren skulle få den nødvendige motivasjon for å komme seg tilbake i jobb.

I Norge er det blitt en veldig kultur for å stakkarsliggjøre alle som har det minste problem. Det er helt legitimt å angripe legestanden som skriver ut sykemeldingene, men pasientene som maser om dem er urørlige. Selvfølgelig er den som har den minste smerte i viljen få lov til å gjøre alt som står i hans eller hennes makt for å få seg noen dager hjemme til full lønn. Med en gang noen kritiserer slike, blir de oppriktig syke holdt frem og man får over seg karakteristikker som hjerteløs og umenneskelig. Politikerne er derfor ytterst forsiktige når de berører dette problemet, og hvordan det har gått med Stoltenberg hver gang han forsøker, viser at dette er det en grunn for.

Forhåpentligvis gir det friske innspillet til Conradi noen det mot å gripe tak i selve problemet, i stedet for – som man gjorde i Harstad – gripe tak i navnet på det.

Giftemål i Kiev

Hvem skulle trodd at blant alle de ting jeg skulle skrive oppskrift om her på bloggen, skulle være hvordan man gifter seg i Ukraina (og sikkert også i Russland)? Jeg har reist rundt i Russland og Ukraina siden jeg begynte å lære russisk i 2005, og har blogget om reisene siden i fjor. På reisen i februar og mars traff jeg en kvinne, hun var språklærer på en liten språkskole hun driver, og nå skal jeg helt uventet gifte meg med henne. Når denne posten blir lagt ut, er vi allerede gift. Denne posten skal handle om hva som må til for å få gifte seg i Kiev, om alle problemene vi hadde og hvordan vi løste dem.

Det er sikkert flere enn jeg som har stått i denne situasjonen. På flyene fra Wizzair fra Sandefjord til Kiev er det alltid mistenkelig mange god voksne menn, norske, og godt unge kvinner, ukrainske, som reiser. De reiser hver for seg, men det er tydelig mange norske menn som finner seg ukrainske damer for tiden, eller omvendt, ukrainske damer som finner norske menn. Jeg har til gode å se unge norske kvinner reise. Derimot har jeg sett ukrainske menn, som stort sett uten unntak reiser i forbindelse med jobb. Jeg ble kjent med en del av dem da et fly fra Wizz air ble kansellert på grunn av tåke i påsken. Det var i tiden før det var bloggkjent at jeg hadde ukrainsk kjæreste, så jeg skrev ikke noe om det da, men nå vil jeg gjerne ha med at vi fikk skammelig dårlig behandling av selskapet. Vi ble sendt i busser fra Torp til Gardermoen alle sammen, bare for å finne at på Gardermoen var verken fly eller informasjon, vi var alle sammen helt overlatt til oss selv, og måtte bare klare oss som best vi kunne. Det hører med til historien at ankom Gardermoen 2300, så for de fleste av oss ble det til å forsøke å finne et billig sted å overnatte. Etterpå viste det seg svært vanskelig å få kontaktet flyselskapet, og få henvendelsene besvart, og enda vanskeligere å få penger utbetalt fra dem. Selv en så enkel regning som for flyet som ikke gikk, at vi fikk tilbake billetten vi hadde kjøpt, selv ikke det gikk automatisk. Dette skal Wizzair ha kritikk for, og det har i hvert fall gjort meg ivrigrere etter å søke alternative flyselskap for reisene mine ned til Kiev. Men passasjerene som var med på den turen er jeg i alle fall på hils og nikk med, så noe godt førte i det minste kanselleringen og problemene med seg.

Tilbake til det posten skal handle om. Når man vil gifte seg med en utlending slik som jeg, har man en fire, fem alternativer. Alternativet som skiller seg ut er å søke forlovelsesvisum. Det kan man gjøre øyeblikkelig, det er bare å sende søknaden til UDI, og etter normalt seks måneders behandlingstid kan hun komme til Norge, mot at hun gifter seg innen en viss tid. Siden må man søke oppholdstillatelse med familieforening, men hun får da lov til å bli i Norge mens behandlingen om oppholdstillatelse foregår. De andre alternativene er å gifte seg først, og gjøre ventingen etterpå. Hun får da ikke lov til å være i Norge mens søkanden om familiegjenforening blir behandlet. Dette har også seks måneders behandlingstid, så disse seks månederne slipper man ikke unna samme hva man gjør. Forskjellen er om man vil gjøre ventingen før eller etter man blir gift.

Å gifte seg krever også litt forberedelser. Man må velge om man vil gifte seg for norske eller utenlandske myndigheter. Ved giftemål for norske myndigheter gjelder vanlige regler for prøving av ekteskapet, selv om man gifter seg for norske myndigheter i utlandet, ved et norsk konskulat eller sjømannskirke eller noe lignende. Dokumentene for prøving av ekteskap i Norge har for tiden fem ukers behandlingstid. Ved giftemål for utenlandske myndigheter gjelder dette landets regler, og man vil normalt få godkjent ekteskapet i Norge etterpå.

Vi valgte det siste alternativet, å gifte oss i Kiev for ukrainske myndigheter. Dette var fordi hun ikke hadde lyst til å gå rundt og bare være forlovet så lenge, hun ville bli gift raskest mulig, og egentlig var det ikke så vanskelig for meg å være uenig i det. Jeg elsket henne jo, og elsker henne fortsatt, jeg har ingenting å utsette bryllupet etter. Da er det raskest i Kiev. Der leverer man søknaden, og kan gifte seg i løpet av en måned.

Om alt klaffer – som det nå har gjort – får vi da giftet oss fire måneder etter det første møtet. Det er raskt etter norske forhold, og vi gambler jo litt ved å gifte oss så tidlig. Men det er mange ting som spiller inn. Vi er nødt til å gifte oss for at hun skal få oppholdstillatelse i Norge, så vi får uansett ikke prøvd å være ordentlig sammen i hverdagen før giftemålet. Dessuten er arbeidssituasjonen min slik at jeg har anledning til å reise en del om våren og sommeren, men om høsten er det lite med ferier og fridager. Da ville vi måtte være lenge atskilt. Så enten måtte vi gifte oss til sommeren eller til jul. De seks ekstra månedene ønsket jeg ikke. Det ville også utsette oppholdstillatelsen hennes med seks måneder, og vi ville miste mye tid vi egentlig ikke har. Det var ingenting å vente etter.

Kampen om å få lov til å gifte seg i Kiev var begynt.

Forarbeid i Norge

Det er mye som må gjøres, og de første tingene måtte jeg gjøre i Norge. Jeg måtte skaffe meg en attest på at jeg var ugift, og få denne stemplet hos notarius, og deretter apostillestemplet hos fylkesmannen. Som attest holder det med en utskrift fra folkeregisteret, der sivilstand er oppgitt. Man skal ikke prøves for ekteskap, som man må det i Norge og hvis man gifter seg ved en norsk utenriksstasjon. Både utskriften og de nødvendige stemplene får man gratis og greit når man bare finner frem til hvor de forskjellige institusjonene holder til.

Alle dokumentene må oversettes til ukrainsk eller russisk. Det kan gjøres enten i Norge eller der nede. Vi valgte å gjøre det der nede, og fikk med det en del problemer, siden det ikke er så lett å finne kvalifiserte oversettere til norsk i Ukraina, selv ikke i hovedstaden Kiev. Derimot er det garantert mange oversettere i Norge med kvalifikasjoner til å oversette til russisk. Om man oversetter i Norge, må også oversettelsen gjennom samme runde med stempel og apostillestempel.

Med denne attesten på plass og korrekt oversatt med alle nødvendige stempler, så er det i tillegg bare pass og immigrasjonskort man trenger å vise frem på ekteskapskontoret. Pass har man, og immigrasjonskort får man som alle vet i det man ankommer landet. Det er egentlig ikke så vanskelig.

Til Kiev…

Reglene er slik at man leverer de nødvendige papirene på et kontor i Ukraina, og så får man giftet seg en måned senere. Både mannen og kvinnen må møte opp og underskrive begge gangene. Det var derfor svært viktig for meg å få til en ekstra reise ned til Kiev før sommeren, slik at vi fikk giftet oss i begynnelsen av sommeren og ikke bare i løpet av den. Enhver forsinkelse i giftemålet betyr også en forsinkelse i oppholdstillatelsen. Min arbeidsgiver var snill med meg, og gav meg noen ekstra fridager nå i forbindelse med Kristi himmelfartshelgen. Jeg reiste ned tirsdag kveld, og hadde altså tre virkedager på meg til å ordne alt. Det skulle bli meget hektisk.

Oversettelsen og notarius

Min kone er utdannet master i engelsk og italiensk. Ved siden av språkskolen hun driver, er hun også oversetter og har oversettelsesdiplomet. Hun sa at hun kunne oversette de nødvendige dokumentene fra norsk til russisk. Hun snakker ikke så verst norsk, jeg ikke så verst russisk, så sammen skulle vi nok klare det. Det gjorde vi da også enkelt og greit. Problemet var bare å få oversettelsen godkjent.

Det som trengtes var et stempel hos en notarius. Kiev er som alle russiske og ukrainske byer overstrødd av notariuser, det vil enhver i stand til å gjenkjenne skiltet snart se når man er der. Det er imidlertid forskjell på dem, og min kone hadde en helt klar oppfatning om hvilken vi skulle bruke. Hun ville bruke noen hun kjente fra før. Dessverre var vårt kontor stengt da vi kom til det tidlig onsdag ettermiddag, og det var såpass kronglete å komme frem til det, at vi ikke ville rekke tilbake til noen av de andre brukendes i tide heller. Én dag var tapt.

Torsdag morgen var vi tidlig ute ved en alternativ notarius. Dessverre fikk ikke min kone kontaktet denne over telefonen, jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men det ble i alle fall ikke noe av. Og det fulgte for oss en heseblesende jakt etter notariuser som ville stemple oversettelsen vår. Det viste seg først vanskelig, siden umulig, siden min kones diplom naturlig nok gjaldt for språkene italiensk og engelsk, som hun hadde utdannelse i. Ingen notarius ville stemple dokumentene før de var stemplet av et godkjent oversettelsesbyrå. Og et stempel fra notarius ville heller ikke være gyldig, før dette stempelet var gitt. Torsdagen var godt i gang da vi måtte skifte jakt fra notariuser, til oversettelsesbyråer.

Oversettelsen og oversettelsesbyråer

Det skulle heller ikke bli lett. Min kjære kone sa at vi bare kunne bruke et hvilket som helst byrå, vi trengte bare stempelet, siden oversettelsen hennes allerede var god nok. Det er for så vidt riktig, vår oversettelse var så absolutt god nok, men det var det ingen oversettelsesbyråer som var i stand til å se. For det var ingen av dem som behersket norsk. Først brukte vi litt tid på å gå til fots fra byrå til byrå, siden ringte vi rundt. Noen av de vi ringte til sa de kunne hjelpe oss, men når vi kom til dem, viste det seg at de ikke kunne det likevel. Det samme gjaldt som hos notarius. Byråene kunne godt stemple oversettelsen vår, men det ville ikke ha noen verdi, siden byråene ikke hadde autorisjon for norsk.

Og vi måtte på ny skifte jakt, denne gangen etter en som hadde de nødvendige norskkunnskaper.

Oversettelsen og oversetteren

Det finnes så langt vi vet bare en eneste mann i Kiev som snakker godt norsk og har oversettelseskompetanse fra norsk til russisk. Han heter Alesjej Aleksandrovitsj, og jobber ved et av universitetene der. Min kjære kone visste om ham, siden hun tidligere har kontaktet ham for å høre om han er interessert i å undervise på skolen hennes. Det var han, mot en firedobling av lønnen i forhold til de andre lærerne. Samarbeidet ble ikke noe av.

Min kones stolthet likte ikke dette noe særlig, og hun hadde fint lite lyst til å kontakte ham på ny. Dermed ble det jeg som torsdag ettermiddag banket på døren og lukket opp i en pause i undervisning i norsk på et av Kievs mange universiteter, og spurte ”unnskyld, har du tid et øyeblikk?” til det som måtte være læreren. Det var litt av en situasjon. Overraskelsen til læreren og studentene går ikke an å forestille seg. Men læreren hadde tid, og kom ut og snakket med oss. Han var også riktig så hyggelig, og ville gjerne hjelpe oss.

Sent torsdag ettermiddag hadde vi altså oversetteren vi trengte. Vi hadde da fysisk løpt gjennom Kievs gater for å rekke siste forelesning på universitetet, og vi hadde fått en forløsning av lykke da Aleksej fortsatt var å finne der, og at vi fikk kontaktet ham. Men det var fortsatt mye arbeid som gjensto. Det viktigste var jo å få levert selve søknaden på ekteskapskontoret. Dit var vi fortsatt et stykke unna. Og nå hadde vi bare fredagen igjen.

Oversettelsen godkjent

Avtalen var at vi skulle møte Aleksej Aleksandrovitsj ved Klovskaja metrostasjon, klokken 1400, fredagen. Derfra gikk vi opp til et lite oversettelesbyrå like i nærheten, der Aleksej Aleksandrovitsj gikk god for oversettelsen til min kone uten engang å ha sett på den. Eller, han så på den, men leste den ikke. Og for dette skulle han ha 270 griven, tror jeg det var. Jeg betalte gladelig. Det lille han gjorde var til stor hjelp for oss, og reddet oss. Deretter skulle oversettelsesbyrået ha sin lille sum, og så måtte de ha en time for å stemple og gjøre ferdig dokumentene.

Og til ekteskapskontoret…

Da vi fikk hentet dokumentene våre var klokken blitt drøyt fire. Det ventet oss et nytt kappløp om å komme seg til det min kone kaller Major (engelsk uttale)  i et slags kompromiss mellom språkene vi kommuniserer i. Russere og ukrainere flest kaller dette kontoret ZAGS, som er en forkortelse for Zapis Aktov Grozjsanskovo Sostojanija, eller noe sånt som register angående borgernes forhold – folkeregisteret (takk til signaturen Fomechka, som i en kommentar gjorde meg på en feil jeg hadde gjort her).

For en sjelden gangs skyld tok vi drosje for å ha større sjanse for å rekke dit inn stengning. Det var jo strengt tatt svært mye som stod på spill. Om vi ikke fikk levert dokumentene, ville alt arbeidet med å få dem stemplet og godkjent være av liten verdi. Nå ventet helg, og mandag skulle jeg reise jeg hjem. Flyet gikk om ettermiddagen, så i aller verste fall kunne det være mulig å stikke innom dette kontoret mandag formiddag, men dette ville være svært stress og slett ikke å foretrekke.

Så min kone strakk ut hånden og stoppet første og beste bil, som kjørte oss dit for en mindre sum. I den store hvite bygningen vi også giftet oss i, var døren låst. Men det gikk ikke mer enn noen sekunder, før min kone skjønte at det i denne bygningen også fantes andre dører, og løp rundt huset for å prøve dem. Dramatisk nok var den siste vi prøvde åpen, og det var også den riktige! Den befant seg på kanten av huset.

Klokken var nå litt over fem. Inne på kontoret så en ansatt gjennom papirene våre, og kunne se at de var i orden. Det var en stor lettelse for meg. Jeg var sterkt i tvil om den enkle utskriften fra folkeregisteret var nok, men det var den altså. Stemplene og oversettelsene var også i orden. Problemet nå var bare at kontoret var stengt for dagen. De ansatte satt bare igjen av en eller annen grunn.

… der alt blir ordnet til slutt

Heldigvis hadde de også åpent lørdagen. Åpningstiden var fra 1000 til 1300, og fra 1400 til 1600, mener jeg å huske. Det var fortsatt noen småting å ordne. Vi trengte i tillegg et stempel fra et postkontor, og en kopi av et eller annet, så lørdag morgen ble det en ny løpetur for å finne et åpent postkontor i stand til å gi oss det riktige stempelet. Deretter var det marsjrtuka til den vakre bygningen vi skal gifte oss i, og hvor ekteskapskontoret ligger. Vi hadde typisk oss glemt å ta den siste kopien vi trengte, men også dette løste seg i den reneste parademarsj, da hvilken som helst butikk i undergangen fra marsjrutkastoppen til kontoret hadde en kopimaskin vi kunne bruke for en liten slant.

På ekteskapskontoret var det som alltid lang kø. Men vi var nå elleville av lykke over at vi  kom til å greie det, så denne ventetiden gikk helt fint. Jeg kunne registrere at ingen var mer forelsket i sin blivende kone, enn jeg. De andre parene satt tålmodige ved siden av hverandre, mens jeg alltid må holde på min kone og klenge på henne. Er jeg i nærheten av henne uten å være borti henne ett minutt, sliter jeg. Etter halvannet minutt sliter jeg virkelig. Sånne tanker kunne oppta meg nå.

Vi fikk levert forespørselen vår innen lunsjpausen fra 1300 til 1400, og skulle få godkjennelsen etterpå. I mellomtiden spradet vi bare rundt langs gatene ved bygningen. Min kone gav meg strengt kysseforbud i timen vi måtte vente før vi hadde undertegnet alle dokumenter vi trengte, hun var en ærbar kvinne, som vi fortalte hverandre. Derimot gjaldt ikke forbudte for henne, så hun fikk lov til å kysse på meg om hun følte for det. Og det gjorde hun stort sett hele det siste kvarteret, der vi bare stod og ventet like utenfor den låste døren til den store ekteskapsbygningen.

Bryllup 27. juni!

Vi fikk den beste dagen og den beste timen. Lørdag 27. juni klokken 1200, da blir det russisk bryllup med meg som brudgom, og når denne posten blir lagt ut, er bryllupet allerede gjennomført. Les om det her: Mitt russiske bryllup i Kiev!.

Gratulerer så meget til oss begge!

Eivind eller Eivin?

Det var en god dag på Dagsnytt 18 på P2 i dag. Programleder Alf Hatkin var som vanlig godt forberedt, og det var også mange gode saker i dag. Norges bank hadde satt opp renten, Hillary Clinton hadde vunnet nominasjonsvalg i Pennsylvania og gårdeiere på Østre Toten var blitt overkjørt av Statens kartverk når det gjelder navn på gårdene sine. Det er denne siste saken, jeg med et skiftende smil vil ta opp her på bloggen.

Jeg sier skiftende smil, fordi denne saken til å begynne med var morsom å høre på. Som oppvarming kan jeg vise til brevet gårdeierene skrev til stortinget for å klage, og svaret de fikk, eller det er ikke gårdseierne som stiller spørsmålet, men Olemic Thommesen fra Høyre, og brevet er å se på denne siden her:  http://epos.stortinget.no/SpmDetalj.aspx?id=37247. Her får dere et lite innblikk i paragrafjungelen. Vi har også en power point presentasjon fra statens kartverk, http://www.geoforum.no/kurs-og-konferanser/publiserte-foredrag/2008/foredrag-fra-geoforum-2008/sesjon-e-aktuelt-fra-offentlig-forvaltning/endret-lov-om-stadnamn/at_download/file.

For de som ikke orker å lese hele presentasjonen, er å si at dere går glipp av noe, og for de som bare ikke bryr seg om de går glipp av noe, i hvert fall når det kommer fra statens kraftverk, er kanskje å fremheve slagordet de har nederst på hver side: «Til nytte for samfunnet». Så det så.

Saken går ut på at på Østre Toten finnes det mange gårder, der navnet er skrevet etter norske skriveregler og uttale for århundrer siden. Når resten av skriftspråket endres, blir det også spørsmål om disse stedsnavnene skal endres. Statens kartverk er av den oppfatning, det ble på 90-tallet vedtatt at stedsnavn skulle moderniseres for å få en noenlunde felles standard. Gårdeierene på Østre Toten er av stikk motsatt oppfatning, de har bodd på disse gårdene i generasjoner, og har selv navn etter dem, og vil ikke ha noe av at skrivingen av navnene deres skal bli bestemt på et kontor i Oslo.

Til stede i debatten var Ola Anton Hoel, fra Østre Toten, leder i foreningen Navnebeskyttelsen Norge, Audhild (?) Svanevik fra Statens Kartverk, og Ingrid Enger, stortingsrepresentant fra Senterpartiet. Og det var slik herlig kontrast, mellom Hoels herlige Toten-dialekt og opprørte harme, og Svaneviks regler og forskrifter og formelle østlandsk. Allerede fra starten går Hoel ut, «Nei, dette hærre hær, finner vi oss faktisk itte i,» og senere kan vi høre han er oppriktig provosert, han hisser seg litt opp, men er ikke vant til å være på radiodebatt, og toten-dialaketen er en av dialektene i Norge det passer minst å være sint i. For de som er gode til å ta dialekter, ville dette bli en ypperlig parodi å fremføre på scenen. I rette stemning er det nokså morsomt med bonden som blir så harmdirrende opprørt av at stedet hans ikke lenger skal hete Hoel, men Hol, og for øvrig skal uttales helt likt. Og med byråkraten som er ute av stand til å foreta seg noe som helst uten en forskrift. Ingen bud i noen religion er fulgt så betingelsesløst, som en god byråkrat følger en kjær forskrift. Og her var det altså forskriften om at navnene skulle moderniseres, og skrivemåten skulle følge gjeldende rettskrivningsprinsippp. Og grunneier skulle bli hørt. Det er nok denne siste som er så vrien for byråkratene, den er ikke så enkel å forholde seg til, og vi får den flotte, sedvanlige situasjonen at byråkratene sier grunneierne blir hørt, mens grunneierne i berettiget harme mener de ikke er hørt i det hele tatt. Og byråkraten har forskrift – grunneiers mening skal ikke tillegges avgjørende vekt. Så det så.

Men smilet skifter litt når jeg begynner å tenke over hvordan det må være for disse gårdeierne, å få sine hjemsted endret av folk som ikke engang har vært på stedet, og som tilbringer størstedelen av tiden på et kontor. Jeg vet i hvert fall at jeg hadde bare aldri godtatt det, jeg ville stilt meg hundre prosent bak Hoels «dette hærre hær, finner vi oss faktisk itte i», om noen ville skifte mitt fornavn Eivind til Eivin, for d’en uttaler vi ikke uansett. Shut up, ligg unna.

Det er imidlertid grunn til å tro at denne saken kan få en god løsning. Det er også det med byråkrater, de liker ikke så godt når de blir synlige, når de må ut og forklare seg, de liker seg best anonymt på kontorene sine, der de kan gjøre vedtak og så er alt greit. Nesten med et Gogolsk sukk, uttrykte byråkraten her et ønske om klarere forskrifter, slik at det gikk an å gjøre vedtak uten å måtte forklare seg etterpå, og at man i det minste kunne gjemme seg bak forskriften, om man likevel måtte forklare seg. Og Stortingspolitikeren var enig. Det skulle vel egentlig også bare mangle. Jeg hører i hvert fall til dem som har større respekt for tradisjonelle stedsnavn, enn for moderne rettskrivningsreformer.

Dette er et forslag fra 14. februar, der det står klart spesifisert at lovendring ikke kan skje uten grunneiers samtykke: http://www.stortinget.no/dok8/2007/pdf/dok8-200708-058.pdf

Jeg vil også benytte anledningen til å sitere politikeren som mener dette er «å tråkke på folks identitet og forpurre lokal merkevarebygging av gårdsprodukter», og si vel, vel, vel, vel, vel, hold nå merkevarebegrepet unna dette her, da. Et stedsnavn er noe mye mer ærverdig enn som så, og jeg ville hatt like mye mot dem som insisterte på å kalle mitt navn «Eivind» en merkevare på meg, som dem som mente jeg like godt kunne hete «Eivin». Jeg er da ikke noen merkevare, og det er heller ikke stedet jeg kommer fra eller noen steder i Norges land. Men en del av en identitet, det er det så visst, og identiteten til folk og steder er ikke noe byråkratene skal bestemme inne på et kontor. Det gjør seg best i hevdvunne tradisjoner, og sunne krangler om det skal hete Trondheim eller Trondhjem.

Hele sitatet og navnet på politikeren finner dere her: http://www.oa.no/nyheter/article2908361.ece.