Morgen på kaffestedet

Jeg vet ikke hvor mange faste lesere jeg har lenger. Av og til sitter jeg med et inntrykk av jeg skriver for meg selv og min mor, det blir veldig lange innlegg og veldig mange ord om et dagligliv som ikke skulle være interessant for andre enn mine aller, aller nærmeste. Så er det de som stikker innom av og til, kjente og ukjente, som antagelig leser deler av innleggene før de går videre til andre ting. Noen dumper sikkert innom fra søkemotorer og andre lenker også. En gang var dette en nokså fungerende reiseblogg, kategorien reiser er jo fyldig, men alle detaljene i hva vi gjør i Kiev nå, kan bare være nyttige for de som kjenner byen veldig godt. Og de trenger ikke denne bloggen som hjelp.

Jeg trives godt med det. Midt i alt det andre jeg har å gjøre, lever jeg i tvangstanken at nå i ferien skal jeg produsere et innlegg hver eneste dag. Og minnene og inntrykkene er så levende og påtrengende, at jeg har veldig store problemer med å begrense meg. Alt må liksom med. Selv om det gjør postene mindre lesverdige. Episoder som kunne være kjekke å lese om, også for de som ikke kjenner meg, slik som de to fyllikene og Irina på konsert, drukner i tekst fra en veldig lang dag.

Hver morgen pleier jeg å våkne i sekstiden. Er det lyst når jeg slår opp øynene, står jeg opp. To av tre dager er det til morgentrening i Hydropark, Katsjalka. Det er ikke sånn jeg hadde sett for meg meg selv, at jeg skulle drive så mye med styrketrening, men det er skikkelig kjekt, og som så mange av de andre tingene jeg gjør, fyller det meg helt, når jeg først går i gang med det. Rutinen er å spasere til Arsenalnaja metro, ta metroen til Hydropark, gjennomføre 300 eller 450 repetisjoner i grupper på 3 x 10 x 5 x 2 eller 3, om det gir mening. Hvert apparat gjør jeg ti repetisjoner av, så ti til,  og enda ti, før jeg går videre til neste. Etter råd fra folk som kan dette bedre enn jeg, løfter jeg av og til tyngre, og går ned i antall repetisjoner. Det skal liksom være bedre. Men jeg trener ikke for noe, så for meg er det ikke så farlig.

Innimellom treningen, bader jeg litt i elven. På øret hører jeg foredrag, det tenke jeg at jeg er alene om, der på senteret. De andre i anlegget med øreplugger, tror jeg nok har heftig musikk i ørene. Jeg har foredrag om den amerikanske borgerkrig, og Robert E. Lee og generalene hans, og nå om den amerikanske revolusjonen som ledet til uavhengigheten. På vei hjem går jeg gjennom første gloselister fra Anki, det går i tyske og russiske gloser, organisert litt etter hvor jeg har funnet dem, og litt etter hvordan de er. Oppe i undergangen ved metroen kjøper jeg meg en kopp kaffe, det samme gjør jeg som regel i kaffehuset jeg nå sitter. Gjøremålet er å høre ferdig foredraget, eller bli ferdig med gloselisten.

Så er det hjem til frokost. Den er alltid veldig kraftig, svære tallerkener med tung middagsmat, og øl i literflaske å drikke. Om det ikke er noen på kjøkkenet med meg, sjekker jeg nå nyheter. Jeg er sliten av Trump og Putin, og prøver å unngå nyheter med en av de to i overskriften. Slik unngår jeg det meste av engelskspråklige nyheter. Jeg har tanker om å slå over til tysk, heller følge det tyske nyhetsbildet, men jeg har ikke funnet frem til en god og gratis tilbyder. Engelsk har BBC og Guardian, blant flere. Nylig har jeg også slått til på et tilbud på Dagens Næringsliv, 60 kroner for seks uker. Det er veldig billig, men jeg føler jeg kaster bort tiden min på å lese nyhetene der. Internasjonalt er det mye av det samme jeg har lest og sett fyldigere og bedre på engelsk, nasjonalt blir det veldig innstengt og tett. Av sosiale medier er det bare Twitter jeg forsøker å få lest hele feeden, men også der lurer jeg på om det gjør mer skade enn nytte. For alle virkelig gode artikler jeg finner, må jeg gjennom mye graps, først.

Nei, det er bedre å komme seg ut. Om det er det skrevet mange og fyldige poster. Rutinen er at om det er varme dager, går det til en av Kievs mange strender, kjøligere dager benyttes i byen. Jeg håper alltid å få med meg Olia, kona, men hun er av og til opptatt med andre ærender, som regel datsajen. En sjelden gang i blant blir Irina, barnet, satt igjen hjemme hos Babusjka, og jeg kan operere på egen hånd, som i gamle dager. Det gir meg ingen glede lenger. Jeg vil være med barnet, og være med kona. Ellers blir alle aktivitetene litt meningsløse.

Som regel er vi ute til langt, langt ut på dagen, ettermiddagen og kvelden. Frokosten sitter i, men vi spiser av og til litt likevel. Særlig er det alltid spørsmål om å få med oss en businesslunsj, før klokken fire. Det er altfor tidlig å spise lunsj, etter en så tung frokost som vi har, men det blir mye billigere enn å spise etter klokken fire. Og enten vi har spist eller ikke, har som regel Babusjka tilberedt noe om kvelden også, så vil blir aldeles overmette. Særlig jeg.

Kommer vi hjem før det er mørkt, er babusjka alltid på lekeplassen utenfor huset, sammen med hunden Mike og søskenbarnet til Irina, Tasia. Det er også mange andre barn og voksne der, kjente og ukjente. Her slippes Irina fri, og er etter hva vi hører og ser ellevill. Babusjka sier hun løper raskere enn alle de andre barna, like raskt som de flere år større enn henne, hun simpelthen elsker å løpe. Det går over stubber, stokk og stein, vilt og herlig. Jeg har sett hvordan hun hilser på barn hun kjenner, ved å gi dem en god klem. Det er veldig søtt. Hun er også en slags heltinne, der på lekeplassen, mange kjenner henne og roper navnet hennes, barn og voksne. Her lever hun et liv uten mor og far, Olia og jeg går inn, om ikke Olia setter seg ned på en benk, for å prate med moren.

Jeg er imens oppe i leiligheten, som regel med store planer om alt jeg skal gjøre, som regel punkterer jeg helt, og havner på sengen. Mellom ni og ti kommer barna inn, som regel først Irina, så Tasia, hunden og babusjka. Da blir det bråk og støy, til vi endelig (for meg) får alle sammen i seng, samtidig, sånn rundt klokken elleve. Jeg sovner temmelig sikkert ofte først.

Dager det ikke er morgentrening, bruker jeg til å ta frem datamaskinen og skrive inn gloser, eller skrive blogginnlegg, som jeg gjør nå. Noen ganger gjør jeg det hjemme, noen ganger over gaten i restauranten Katiusja, men nå siden jeg har oppdaget den helst på stedet Kaffe mesto, som jeg har oppdaget nå. Her får jeg god kaffe billig som om det var hjemme i huset mitt i Norge, 3 kroner for en espresso, 5 for en cappuccino. Det er også behagelig å sitte. Planen er alltid å bli oppdatert med bloggen, men erfaringen lærer meg at sånn jeg gjør det, får jeg ikke skrevet mer enn to-tre innlegg. Kommer jeg på etterskudd, er det vanskelig for meg å hente meg inn. Jeg har jo også andre ting jeg skulle ha gjort.

Så er det jo også det, at det ikke spiller så veldig stor rolle. Snart er også denne ferien historie, og jeg tipper det vil bli like interessant for meg å lese om den, som det er å lese om mine tidligere ferier. Jeg gjør det bare unntaksvis. Det er mye viktigere at jeg er en god far og en god ektemann, enn at jeg holder bloggen oppdatert og får skrevet alt jeg gjør. Det er viktigere å leve, enn å skrive. Det skriver jeg, samtidig som jeg bestiller meg enda en kopp espresso, den fjerde for dagen, og gjør meg klar for en siste oppfrisking av gamle, uferdig innlegg, før jeg stikker innom butikken, kjøper en trillevogn med forskjellig drikke, og tar turen hjem for en kraftig frokost, og det som utgjør dagene våre og livene våre her nede.

De Longhi ecam kaffemaskin 45,760

Jeg sitter her foran peisen med en kopp cappuccino som denne kaffemaskinen har laget meg. Det var med ett trykk, knappen cappuccino, og det var med melk brukt også i går, og som har stått i kjøleskapet i beholderen over natten. Mens den brygget seg var jeg på toalettet, den lager seg selv, man trenger ikke passe på. Smaken er god, ganske typisk hjemmelaget cappuccino, men ennå et stykke fra de virkelig gode cappuccinoene man får i topprestauranter, kaffehus og i Italia.

Jeg tvilte meg frem til å kjøpe denne maskinen. Først kom det etter et innskudd, det var så mye klammeri og ble så mye søl med å lage espresso på den gamle maskinen vi arvet av mor. Det er topp, men det er bry med renhold, og et ork å ta den frem. Cappuccino er så sølete og gir så mye melk til overs, at det laget vi sjelden. Nå var selv det å lage en espresso akkurat hakket mer strevsomt, enn at det ble til at jeg gjorde. Enn hadde jeg en maskin, som gjorde at man bare behøvde trykke på en knapp, tenkte jeg.

Min søster har en gammel kaffemaskin som nå ser simpel ut, men som lager skikkelig god kaffe. Min mor har en god kaffemaskin vi kjøpte til bursdagen hennes nå i høst, også den fra de Longhi. Jeg tenkte at jeg som er den største kaffedrikkeren i familien, og den kaffen virkelig betyr noe for, jeg måtte ha den beste kaffen hjemme. Med i historien hører at kaffeautomaten på jobben ble skiftet ut, fra en veldig god til en godt under middels.

Så jeg tenkte jeg skulle kjøpe en kaffemaskin til meg selv, eller til oss, kona og meg, familien. Jeg søkte på nettet, men der er det ikke lett å bli klok. Anmeldelser av kaffemaskiner går år tilbake, og treffer ikke helt det jeg var ute. Spesifikasjonene fra butikkene og produsentene var heller ikke så lett å bli klok på. De er mer opptatt av funksjoner, enn av kvaliteten på kaffe. Jeg ville sikre meg at jeg kjøpte en god maskin, den beste, som et fornuftig budsjett og plassen på kjøkkenet kunne tillate.

Dermed falt en gigant på 24 000 kroner vekk, fra den ville man få skikkelig espresso, og skikkelig vanlig kaffe fra et annet system. Prisen er drøy, og den ville tatt hele kjøkkenbenken. Dessuten ville den ikke løst problemet med rengjøring. Den var for butikker og kafeer, men solgt til private i hjemmet, slik man kan gjøre det om dagen. Den neste på listen i systemet jeg gikk for hadde WiFi og fargedisplay. Temmelig unødvendig, spør du meg. Jeg er interessert i god kaffe, ikke i å sette den i gang med mobilen.

Så jeg gikk for denne fra de Longhi, top Cappuccino eletta, kaller de den. Jeg ville ha et italiensk merke, ikke fordi jeg nødvendigvis tror italienerne er bedre, men fordi det følelsesmessig må være italiensk når det gjelder kaffe, for meg. Systemet som maler kaffebønnnene og lager kaffen ser ut til å være akkurat det samme som på billigere modeller. Produsenten oppgir heller ingen vesentlige forskjeller.

Forskjellen fra mors modell til halve prisen er at min har egen beholder for melk til cappuccino. I det hele tatt ser det ut til at denne modellen satser på melken, ikke på kaffen. I reklamen står det at man kan programmere melken inn akkurat som man vil ha den. Det går også an å ta bort beholderen, og skumme melken på vanlig måte, for å lage cappuccino. Skulle man ønske det. Så er det en liten rekke melkebaserte kaffer man kan lage, og som jeg neppe kommer til å bruke. Er det melk i kaffen, er det cappuccino for meg.

Espresso lages ved å presse damp under høyt trykk gjennom finmalt kaffe. Trykket skal være høyt, slik at dampen går gjennom raskt, og tar opp den gode smaken fra kaffen, og etterlater seg den bitre. Det gjør også at kaffen får en fin crema, skum. Det gjør den på den gamle espressomaskinen vi hadde, der vi må skru til holderen med espresso selv. Når det er gjort skikkelig, alt er rent, og systemet i orden, da blir kaffen god. Som regel var det ikke det, vi slurvet med renholdet, og det hendte kaffen bare dryppet ned fra holderen.

På den fine maskinen vi har nå kommer det ikke i en ren stråle. Jeg har eksperimentert litt med malingsgraden, prøvd 1, 3 og 5 av det jeg tror er 13, uten at jeg har kjent nevneverdig forskjell. Bryteren for malingsgrad er helt mekanisk, så maskinen kan umulig skjønne hvordan kaffen skal lages etter hva bryteren står på, så vidt jeg kan se. Det kan se ut som den blir tilbredt helt likt enten kaffen er finmalt eller grovmalt.

På mors maskin og på min søsters maskin har jeg alltid drukket vanlig kaffe. Den blir god, når bønnene blir kvernet i maskinen, og kaffen alltid er fersk. Foreløpig har jeg ikke drukket så mange slike kopper fra egen maskin, det går i espresso og cappuccino, disse første dagene. Men jeg antar det er nokså likt hos meg, som hos dem.

Også i vanlig trakter og i presskanne er det mulig å få veldig god kaffe, om man behandler den skikkelig, og den er frisk og helst nykvernet. Vi har kvern fra Gaggia, og enda en bedre kvern gitt i gave til meg i 40-års dagen min. Med den får vi god kaffe alle veier. Så den store fordelen med en helautomatisk maskin er at det er så enkelt. Når bønner og vann er på plass, er det bare å trykke på en knapp. Resultatet blir veldig godt. Og det er veldig lite rengjøring og etterarbeid.

Jeg var i tvil om jeg skulle gå for toppmodellen, og tror egentlig ikke det var nødvendig. Det er kjekt å ha et system der det er enkelt å lage cappuccino også, men i det lange løp drikker sikkert ikke vi nordmenn så mye cappuccino. Vi vender tilbake til den svarte kaffen vi er vant til. Andre typer kaffe er helst for gøy og ekstra gøy. Jeg liker å være litt puritansk, og foretrekker kaffen svart og ren. Da er mors modell til halve prisen mer enn god nok. Om man vil ha melk i en beholder, så finnes det også billigere modeller med antagelig det samme resultatet. For denne toppmodellen får man først og fremst litt større maskin, mer plass til vann og kaffebønner, og litt flere innstillinger å velge mellom. De fleste av dem vil aldri bli brukt.

For meg er kaffe så viktig at bare det å ha følelsen av å ha det beste hjelper. Jeg kunne ikke kjøpe en billigere modell, hvis det er sjanser for at en dyrere lager bedre kaffe. Og så har jeg hatt en del ekstra inntekt i høst, som gjorde denne modellen enkel å finansiere. Da var det ikke så mye mer å tenke på for min del, jeg gikk for den, selv om det nok kanskje var litt ekstravagant.

Ukrainsk cappuccino

I en travel hverdag der min tid fra morgen til kveld og utover kvelden går med til å lese fysikk spurte Olia meg i dag før frokost om jeg ville ha en cappuccino. Det er et overraskende spørsmål, hun lager aldri cappuccino, og når hun lager vanlig kaffe lager hun alltid på slump. Det måtte bli ukrainsk cappuccino, skjønte jeg.

Uten å gå for mye i detaljer om hvordan hun sa den måtte ha overstrødd sjokolade hun tidligere hadde hakket opp, vil jeg bare gå direkte til resultatet og si at ukrainsk cappuccino er vanlig kaffe – med et annet annet navn.