Sergej Karjakin verdensmester i lynsjakk!

Det er kjekt å være multikulturell familie med kone fra Kiev nå. Verdensmesteren i klassisk langsjakk er norsk (Magnus Carlsen), verdensmesteren i hurtigsjakk er ukrainsk (Vassilij Ivantsjuk) og verdensmesteren i lynsjakk er russisk (Sergej Karjakin). Til overmål ble alle førsteplassene delt, vinnerne og andreplassene hadde like mange poeng, og det var tie break som avgjorde. De delte plassene var russere og nordmenn det også, skikkelig fine greier, med andre ord!

Jeg fulgte meg på lynsjakken også, slik jeg hadde fulgt med på hurtigsjakken. Vi skulle egentlig ut og handle, men slik gikk det ikke. I går fant vi litt tid for en rask tur til Mega, for å handle dagligvarer, i dag var vi en kort tur ute med Irina. Ellers satt vi – eller i alle fall jeg – nokså klistret til skjermen.

Den største overraskelsen i turneringen var kanskje da min kone Olia etter å ha sett russeren Dubov spille mot Carlsen slo fast at han ville bli nummer tre, og ville sette 50 kroner på det. Vi veddet, selv om jeg hadde mine kvaler på å vedde med jevne odds på noe som var så usannsynlig. Jeg følger ganske godt med på sjakk, Dubov hadde jeg ikke hørt om. Og at han skulle bli akkurt nummer tre? Ikke bedre enn nummer 10, sa jeg.

Han ble nummer tre.

Men den store spenningen gjennom hele turneringen var den nye kapptevlingen mellom Karjakin og Carlsen. Karjakin kom veldig bra ut, etter å ha gjort det dårlig i hurtigsjakken, og også Carlsen startet med strake, overbevisende seire, og en solid remis med svart mot den sterke cubaneren Dominguez. Allerede i runde 5 møttes de to, Carlsen og Karjakin, Carlsen med hvit, og vi fikk se en av de største tabbene Carlsen har gjort. Her skulle jeg nesten ha klart å lime inn brettet, jeg vet det er mulig og ikke så vanskelig, men jeg må nøye meg med ordene, som vanlig. Carlsen spiller e3 (etter å ha tenkt i 49 sekunder), og overser en helt elementær springergaffel mot dronning og tårn, slike som ikke engang hører hjemme på mitt nivå. Ganske utrolig, egentlig, og Carlsen kjemper resten av partiet med tårn mot dronning. Det er ikke så lett å konvertere som det høres ut, og Karjakin hadde en del problemer og brukte lang tid, men det er ikke så lett uten supercomputer til hjelp å se hva han skulle gjort annerledes. Også supercomputeren ville brukt tiden.

Med i historien til dette partiet hører også at Carlsen kunne krevd remis etter tre like stillinger etter trekk 79, 81 og 83, men sånt er veldig, veldig vanskelig å få med seg i lynsjakk. I stedet kunne det se ut til at han prøvde seg på å få til en tvunget remis da han endelig stod i ferd med å tape. Det var ikke så lett å skjønne hva han egentlig håpet på, om det var 50 trekk, eller hva, men overdommeren kom bort til brettet, og Karjakin smilte, mens dette ble klart at seieren var grei. Karjakin hadde vunnet, og Carlsen var på ny forbannet.

For Karjakin fulgte nå et litt roligere tempo, med først en grei seier med hvit mot egypteren Adly, så tre remiser mot sterke spillere, før han avsluttet første dag med to seire og en ny remis. En av seirene var med svart mot Nepomniasjtsji, en spiller Carlsen ikke møtte, og som er med og forklarer at han hadde dårligere rating på motstanderne, remisen var mot franskmannen Vachier-Lagrave. Carlsen, derimot, fikk straks opp dampen igjen, og tok 6,5 poeng på de syv neste rundene.

Men tapet for Karjakin tidlig i turneringen skulle altså bli avgjørende. Carlsen hadde lettere motstand. Det er bare å se på listene, her er de for Karjakin, her for Carlsen. Mens Karjakin slet mot supersterke Vachier-Lagrave, vant Carlsen lett mot Vålerenga-spilleren Mario Bosiocic. Til vanlig å finne i norsk lagsjakk. Begge stod de imidlertid med 10 poeng, gjennomsnittsratingen på Karjakins motstand så langt var 2740, for Carlsen bare 2706. Det skulle noe til å ta igjen det.

Så Carlsen måtte vinne på poeng. Og gikk hardt ut for å sørge for det. Franskmannen Vachier-Lagrave ble nedlagt, med de svarte brikkene, veldig sterkt, mens Karjakin ikke klarte bedre enn remis mot den sterke og uberegnelige landsmannen, Morozevich. Heller ikke mot cubaneren Dominguez fikk Karjakin mer enn remis, slik Carlsen heller ikke hadde fått, og Carlsen spilte samtidig remis mot amerikaneren Nakamura. NRK snakker Nakamura vel mye opp, for øvrig, han har ikke de resultatene de tilskriver ham, det er ikke de beste av de beste som møtes, når Carlsen møter Nakamura.

I femtende runde feiget Carlsen ut med remis, med hvit, mot Grischuk. Det kan ikke tyde på annet enn at Carlsen regnet med Karjakin ville falle av, at han ikke ville holde inn med tilstrekkelige seire og remis. I første omgang kunne det se ut til å være riktig vurdert, da Karjakin tapte, dramatisk, mot nevnte Nakamura. Etter å ha vært under press, kom Karjakin ovenpå, og endte med dronning mot løper og springer. Men Karjakin satte nesten øyeblikkelig bort dronningen i en springergaffel, og betalte dermed litt tilbake for to litt heldige springergafler han selv hadde hatt mot Carlsen og Morozevich (Karjakin stod til kliss tap, men fikk inn en gaffel som vant rent tårn, og partiet endte remis).

Alt så nå meget lyst ut for Carlsen. Men motstander i det neste partiet var den gamle nemesis, Vassilij Ivantsjuk, den eksentriske og herlige ukraineren. Han begynner å få et tak på Carlsen nå, med flere seire på rad, og Carlsen innrømmet også etter partiet at han synes det er vanskelig å spille mot ham. Det er ganske tydelig. Carlsen spilte et bra parti, fikk press, men ble til slutt utspilt likevel. Karjakin vant samtidig et skarpt parti mot villmannen Sjakhrijar Mamedjarov, et parti så vilt at det bare er å håpe store deler var avanserte åpningsforberedelser. Det er også sterkt gjort av Karjakin å vinne i en av Mamedjarovs stillingstyper. Karjakin er ikke bare en posisjonell forsvarspiller, slik han er blitt profilert i Norge, særlig i forbindelse med VM-matchen i New York.

Så møtte Karjakin Ivantsjuk og Carlsen Radjabov. Ivantsjuk og Karjakin var en stund fra samme land, det tok lang tid før Karjakin klarte å vinne over ham, men nå er det Karjakin som vinner nesten hver gang. Tilsvarende pleier Carlsen få det veldig godt til mot Radjabov, etter at de to var jevnere før. Deretter møtte Carlsen georgieren Jobava og Karjakin ukraineren Korobov, begge med svart, og begge mot spillere som liker at det går vilt for seg. Jobaba virket på meg til å spille litt retningsløst, uten at jeg med min rating er kvalifisert til å si noe slikt, men han fikk inn en kombinasjon og fikk en overlegent vunnet stilling. Han hadde over ett minutt igjen på klokken, og ingen grunn til å spille så fort at han satte stillingen bort med en klassisk tabbe: pass på at motstanderens bonde ikke når forvandlingsfeltet med sjakk! Det er ganske elementært, Jobava kunne lett unngått det med å spille Kc3 og true tårnet på b2, og det sies at han mellom denne runden og den neste gikk rundt i spillelokalet og spurte alle hvorfor i all verden han ikke hadde spilt dette trekket. Partiet mellom Karjakin og Korobov endte remis, og Carlsen var igjen i tet.

Nå begynte det å dra seg skikkelig til, og nå fulgte runden jeg ikke fikk sett direkte. I matpausen for spillerne gikk jeg ut med lille Irina og kona, og var litt på lekeplassen. Dermed fikk jeg ikke sett Carlsen Onistjsuk og Karjakin Leko før etterpå. Begge var gnistrende angrepspartier, Carlsens bare å rulle over motstanderen som en dampveivals, Karjakin med en flott kombinasjon der han ofret tårn, og så fikk inn et mattangrep. Selv skrøt Karjakin av dette partiet etterpå, og spesielt denne kombinasjonen. Han var godt fornøyd med den.

Runde 20 var partiet med den store drammatikken. Carlsen møter inderen Anand med hvit, Karjakin polakken Wojaszek. Wojaszek er for øvrig sekundanden til Anand, og har vært det i en årrekke. I dette partiet spiller imidlertid sekundanten bedre enn mesteren. Anand setter bort stillingen sin nesten med en gang, og gir opp etter 24 trekk. Han kunne godt gitt opp etter 17. Wojaszek, derimot, utspiller Karjakin som er nødt til å spille på gevinst, og ta sjanser. Magnus Carlsen står og ser at stillingen for Wojaszek er umulig å tape, og Carlsen trenger bare remis for å full kontroll på tittelen. Da kan han selv sikre med remis i siste runde. Partiet mellom Wojaszek og Karjakin utvikler seg imidlertid til et villmarksslagsmål, med store feil på begge sider, typisk lynsjakk. Wojaszek har mange enkle seire underveis, mange måter å gjøre det på, men med sekunder på klokken og stort press er det ikke så lett, og når han ikke selv heller var fornøyd med remis, endte det til slutt med seier til Karjakin da Wojaszek valgte feil metode å komme seg unna en evig sjakk.

Carlsen kom seg aldri av sjokket. Virkelig aldri. Han var en skam på seg selv resten av kvelden. Mot solide Peter Leko med svart kom han aldri egentlig i gang, fikk aldri noen sjanser, og virket vel ikke til å ha fått forrige runde ut av hodet. Karjakin hadde samtidig hvit mot georgieren Jobava, som Carlsen også hadde spilt mot, og som aldri går for remis. Med svart forsøkte han en usunn gambit, d5 i russisk (jeg har aldri før sette dette i mitt liv, sa Karjakin etterpå. Det er sjelden på dette nivået, der alle åpningsvarianter er så utstudert og utspilt, et nytt valg i trekk tre. Karjakin fikk en grei stilling med et visst press, gode sjanser for å vinne, da Jobava gav bort enhver sjanse for motspill da han slo bort springeren på e2, for å få en springergaffel på f4. Selv jeg hadde nok fått med meg at jeg må sjakke først. Når Karjakin gjorde det stod han tårn med springer over i en stilling som var svært, svært lett å spille, svært, svært lett å vinne. Ingen nerver kunne ødelegge dette.

Karjakin var en fortjent verdensmester i lynsjakk. Og Carlsen utmerket seg ved å forsøke å være den dårligste taperen verden har sett. Det var ganske skammelig, all den tid Karjakin var voksen og gratulerte Carlsen med seieren og unnet ham den, da rollene var byttet om i kampen om den egentlige – og viktige – VM-tittelen. Noen prøvde seg med at «det er kjekt Carlsen blir sur over sølv», og «dette viser ambisjonsnivået», men den må de lenger ut på landet med. Carlsen klarte ikke å legge bånd på seg, og snakket først nedsettende om en kollega, nevnte Wojaszek, som «helt sykt» hadde «satt bort alt» når «jeg bare trengte et jævla halvpoeng». Det er mer egosentrisk enn vi liker det, Mr. Carlsen. Det finnes andre i verden enn deg.

Verre ble det da Carlsen ikke engang holdt ut å bli værende på seierspallen til seremonien med premieutdelingen var ferdig. Synlig misfornøyd, og med stygge grimaser, slo han til slutt ut med hånden, og forlot hele greiene. Han aksepterte rett og slett ikke nederlaget. Kunne ikke godta at andre stod mer i rampelyset enn han. Kunne ikke unne andre seieren. Bildene har gått sin seiersgang på sosiale medier. Carlsen skal være litt forsiktig. Det er ikke sikkert resten av verden vil være så tilgivende mot ham, som vi vil være her oppe hos oss. Som en del andre stygge eksempler seg han ikke helt ut til å takle superstjernestatusen. Den er en gave og en forbannelse. Akkurat nå ser det ut som Carlsen sliter mer med forbannelsen, enn han gleder seg over gaven.

For oss i vårt hjem var det imidlertid veldig kjekt hele greiene. Vi holder med Norge, Ukraina og Russland, og har gjort det veldig, veldig bra dette sjakkåret. De russiske og ukrainske sjakkspillerne er mer likendes karer, synes vi, rolige og reflekterte, passe eksentriske, og uten PR-rådgivere opptatt av å fremstille dem på en spesiell måte, uten at oppførselen og kommentarene ser ut til å være merkevarebygging. De er rene og ærlige, snakker om sjakk, og elsker sjakk.

Carlsen hadde også en egen lounge dette VM. Selv Kasparov hadde ikke det. Det er virkelig en stor fordel, et eget, stille rom å sjekke varianter på PC og snakke med sekundanter og rådgivere på Skype. Han begynner vel å ligne litt på en Ikaros. Det er best han snur og flyr vekk fra solen, før han får svidd vingene sine og faller. Kanskje var det greit han ikke vant denne gangen. Han trenger tydeligvis å komme seg ned på jorden igjen.

Da setter jeg nok mer pris på Ivantsjuk, som i seiersintervjuet vektla at «I was completly lucky» og heller ville snakke om sin nye lidenskap, «dam», enn om sjakk og seieren. Og jeg likte mye bedre taperen Sergej Karjakin i VM-matchen i New York, som begynte pressekonferansen med å gratulere Magnus med dagen. Slik skal det gjøres.

Magnus Carlsen og tittel-kampen

Skal Magnus Carlsen spille VM-kamp?

I dag er siste frist for Magnus Carlsen å bestemme seg for om han vil spille tittelkamp mot inderen Vishwanatan Anand i Sotsji. Sjakkryktene går ut på at han ikke vil underskrive kontrakten, og at han med det fraskriver seg av VM-tittelen.

*

Dette rakk jeg å skrive i går, før jeg enda en gang ble avbrutt. Og før jeg fikk tatt opp skrivingen igjen, var saken avgjor, og Carlsen hadde skrevet under kontrakten. Dermed bestemte jeg meg for å skrive enda en post om krisen i Ukraina i går, og flytte sjakkposten frem til i dag, med litt endret innhold og karakter.

Hva som skjer i sjakkverdenen er på en måte et speilbilde av hva som skjer i den virkelige verden. Vesten og Russland graver seg ned i de retoriske skyttergravene over hva som skjer i Ukraina, og hvem som er skurken. I sjakkverdenen er den internasjonale sjakkføderasjonen, FIDE, tett lenket opp til Russland og Putins politikk. Dette har blitt forsterket av at utfordreren til presidenttittelen nå i august, var Garry Kasaprov, en av Putins aller, aller bitreste kritikere. Det norske sjakkforbundet, NSF, og arrgangørkomiteen av Olympiaden i Tromsø, tok sterkt side til fordel for Kasparov, mot den sittende presidenten, Kirsan Iljumzjinov.

Det er ikke lett å si i hvor sterk grad Carlsen var påvirket av dette. Det er også vanskelig å avgjøre i hvilken grad tvilen team Carlsen signaliserte med å underskrive var reell, eller om hovedhensikten var å legge litt press på FIDE. Nå som han har underskrevet, virker den avgjørelsen temmelig opplagt, all den tid han hadde klart mest å tape på å la være å underskrive. Kanskje ville han i visse kretser fremstå som prinsippfast og bra. Men det ville være til prisen av å kunne kalle seg verdensmester. Han ville også bli husket som den som laget splittelse i sjakkverdenen enda en gang, like etter at den endelig var blitt forenet, etter 20 år med delt tittel, og kaos rundt retten til å kunne stille som utfordrer. Det ville neppe være til noen fordel for sjakken.

Carlsen ville nok også fått litt problemer med å forklare den delen av verden som ikke snakker skandinavisk eller engelsk, hvorfor det var så umulig for ham å spille i Sotsji. Det kunne fort være andre årsaker for å la være å spille hadde blitt trukket frem. Som at prispengene var lavere, eller at han ikke ville sette tittelen på spill. I Norge ville vi alle kunne avvise det som tullprat, Carlsen er da ikke interessert i penger, og han er slett ikke redd for Anand. Men om Carlsen ikke er så interessert i penger, så kan det godt være det er en del av rådgiverne hans som er det. Dessuten er det slik at argumenter om penger pleier å ha god overbevisningskraft. Det skal godt gjøres å overbevise verden, om at en halvvering av prispengene, var uvesentlig for Carlsens tvil om å signere på match-kontrakten.

I sjakk er det tradisjon for at verdensmesterne begynner å stille krav når de har fått tittelen. Så lenge de er utfordrere, så er tonen at verdensmesteren har for mange fordeler, og at det er for vanskelig å vri tittelen fra ham. Utfordreren må bevise at han er i stand til å slå mesteren, mens mesteren vil kunne fortsette å kalle seg mester, så lenge ingen har slått ham. Det er alltid mesteren som stiller krav til betingelsene for tittelkampene, mens utfordreren tar til takke med det meste. Sjakkorganisasjonen, FIDE, har også tradisjon for å være på mesterens side. I årene det var to verdensmestere, var forholdene enda verre, for de som ville utfordre mesteren som ikke hørte til FIDE. Mesteren lot ganske enkelt være å stille opp. Sånn var det også, før FIDE oppsto, og mesteren selv langt på vei kunne bestemme hvem han ville stille opp mot, og hvordan betingelsene skulle være.

Carlsen går også inn i denne tradisjonen. Han stilte villig opp i India, på Anands hjemmebane, fordi det var den eneste måten for ham å vinne tittelen på. Når han selv er mester, lager han vanskeligheter med å så tvil om han vil spille i Russland. Han kan godt si at årsaken er politisk, at har med Putin og Ukraina å gjøre, at det er tvil om hvor pengene kommer fra, om sikkerheten, og hva han enn vil. Det vil alltid koke ned til at han vil ha særbehandling. Han vil legge seg opp i hvor kampen skal spilles, hvem som skal betale den og hvor mye penger den skal inneholde. Per nå er det ikke noe alternativ til Sotsji og Russland. Og det er heller ikke bare lett å komme opp med noen. Norge hadde også muligheten. Men som så mange andre idrettsarrangement, er det simpelthen for dyrt å avholde en tittelkamp i sjakk, i forhold til hva man får igjen for det.

Tittelkampen i Chennai

Det er litt dumt tittelkampen blir spilt en tid jeg ikke har tid til å skrive så mye om den. Jeg følger jo godt med, og har gjort det i 12 år. Det er kjekt resten av Norge nå følger etter, og det så til de grader. Både på skoler og universiteter blir det rapportert om ansatte og studenter, elever og lærere, som diskuterer og ser på sjakk i gangene. Min kone tok toget hjem fra Stavanger, også der var det oppmerksomhet rundt de som hadde iPad med roaming. Det er sjakkfeber. Folk som knapt har flyttet en brikke i sitt liv snakker om «remis», og folk så vidt over nybegynnerstadiet snakker om mulige varianter og alternative løsninger. Det er moro å høre på. Vi har vært hjemsøkt av verre landeplager de siste 10 – 20 årene.

Jeg skulle jo ha skrevet en oppvarmingspost, om VM-kamper – eller tittelkamper – som det strengt tatt heter, opp gjennom historien. Det har skjedd mye rart, og jeg har lest meg opp på det jeg ikke har kunnet følge direkte. Kanskje skriver jeg en sånn post i ettertid, og poster tilbake, typisk meg.

De første kampene mellom Anand og Carlsen var rene antiklimaks. Det var bygget ypperlig opp, både i sjakkverdenen og i medieverdenen. Alt var gjennomdiskutert, for lekmann og mester. Det var som Marc Crowter (opphavsmannen til TheWeekInChess, en etter min mening levende legende i sjakkjournalistiskken, med en arbeidskapasitet langt ut over det vanlige, og med høy kvalitet i alt han gjør) skrev på twitter:

#AnandCarlsen Opening Ceremony on Thursday around 4pm Chennai time. We’ve done the speculation to death, time to get started. Sat Game 1.

NRK hadde satt av hele dagen. Og de hadde vel bydd mer enn fornuftig er, for enerett på bildene, når LiveStream er gratis på nettet, og sjakktrekkene uansett er offentlige. Og så er det hele over på 16 trekk. Programlederne fikk det ikke en gang med seg, og var midt i et intervju med en kjendis, da partiet var slutt og det var remis. Neste dag skjedde praktisk talt det samme. Litt flere trekk, men ikke noe særlig mer tid. Partiet gikk rett til remis. Som en fotballkamp man ble avsluttet før tiden, fordi begge lag uansett var fornøyd med 0 – 0.

Det spritet seg opp i parti tre og fire. I parti nummer tre hadde Carlsen alvorlige problemer. Hadde Anand hatt killerinstinktet fra ungdommen, så hadde hadde han avsluttet Carlsen her. Men sulten etter å vinne er ikke stor nok til å dekke over frykten for å tape, så han spiller litt for trygge trekk i avgjørende øyeblikk. Han går ikke all in. Han går knapt inn i det hele tatt. Han ser ut som at han bare vil at alle partiene skal bli raskest mulig ferdig. Og helst med remis.

I parti nummer fire var det første gang Carlsen presset. Han har det ungdommelige killerinstinktet til fulle. Han er i angrepsposisjon, han har ikke noe å forsvare, han har sulten, og ingen frykt for at det kan gå galt er nok til å stagge den. Han slår den farlige bonden på a2, han går inn i ukjent terreng, og i dette partiet hadde Anand ingen mulighet til å forenkle til sikker remis. Dette var nok det sterkeste partiet så langt. For Anand var på høyde med situasjonen, forsvarte seg aktivt, som han måtte, og klarte med et mirakeltrekk å forenkle også denne til remis. Men dette var en kampremis, dette var ordentlig.

Så kom parti 5. Carlsen var ikke heldig med åpningen. Stormester Tisdal skrev på Twitter at denne gangen gikk det helt galt, eller noe i den duren, Anand vant også denne åpningsduellen, og tilsynelatende uten problemer. Siden i dette partiet tok Anands lyst etter å forenkle og få det overstått, overhånd, og han forenklet til en stilling som innebar en liten fordel for Carlsen. Det var en fordel det var lett å se, dårligere bondestruktur for Anand og en mer aktiv løper for Carlsen, men det var mildt sagt vanskelig å se hva Carlsen skulle gjøre med den.

Jeg avfeide dette partiet som uinteressant, som kjedelig, som avgjort, og reiste ut for å kjøpe noen stoler. Da jeg kom hjem igjen, stod Carlsen til klar gevinst. Hva var det som hadde skjedd?

Anand hadde gjort noen merkelige vurderinger i kritiske øyeblikk. Alt kan forklares tilbake til lysten etter å forenkle, få partiet ut av verden, bli ferdig. Da er det selvsagt svært irriterende å spille mot Carlsen, som ikke går med på noen forenklinger, som alltid er på jakt etter muligheter, som aldri vil bli ferdig, og som bedre enn noe menneske på jorden er i stand til å spille feilfri sjakk i time etter time, trekk etter trekk etter trekk etter trekk. Og så knekker Anand lite grann sammen, og gir en ekstra sjakk på c1, og gir med det Carlsen et ekstra tempo, som det heter. For Anand var det sikkert et ønske om å komme frem til tidskontrollen (ny tid etter 40 trekk), et instinkt mange sjakkspillere i alle aldre har kjent på. Er man usikker, er det alltid greit å sette motstanderen i sjakk lite grann.

Her tapte Anand på det. Det var ikke et spesielt vanskelig sluttspill. Anand gjorde feilvurderinger spillere på hans nivå ikke trenger å gjøre, og som kan forklares mer i psykologi enn i spillestyrke. De som har skrevet om at tittelkamper også handler om å nedbryte motstanderen får et poeng her. Anand overvant langt vanskeligere hindringer i parti nummer 4, der han virkelig var i problemer. Men dette slet ham ut. Eller så er det slik at det er vanskeligere å finne de aller beste trekkene når det ikke ser ut til å være sånn fare på ferde, enn når det er lett å skjønne situasjonen er kritisk.

Om dette var sant i parti nummer 5, ble det enda tydeligere presentert i nummer 6. Dette var vondt å se på, og stakkars Anand skulle vært forskånet fra å gå på pressekonferansen etterpå. I hvert fall skulle han vært forskånet fra de idiotiske og ytterligere nedbrytende spørsmålene han måtte svare på der. For den norske journalisten kan man lure på om team Carlsen har alliert seg med norsk presse for å ta knekken på Anand. Det var pinlig å se på. For den indiske journalisten, som lurte på om Anand hadde en kommentar til den store idrettstjernen Sachin som nå har trukket seg fra Cricket, må man nesten bare le overbærende. – Kanskje skulle du også bare trekke deg, er oppfølgingsspørsmålet som aldri kom.

Uansett, den norske journalisten som terpet og terpet på hva Anand skulle gjøre nå, som han hadde tapt to ganger på rad, og som ikke gav seg med det høflige «jeg skal gjøre mitt beste», men måtte ha Anand til å bite ham av skikkelig, han kan neppe ha spilt sjakk selv og kjent på hvor forferdelig, forferdelig, forferdelig det er å tape grundig. Tapet for Anand innehold alt det verste et tap i sjakk kan ha med seg. Det var med hvit, det var rett etter et annet tap, det var helt unødvendig, og det blottla akkurat den svakheten Anand har. Det var karakterdrap, er jeg nesten fristet til å skrive. Det var mennesket Vishwanathan Anand som tapte, ikke sjakkspilleren. Det var menneskelige egenskaper som ødela for ham.

I følge rapportene hadde han sovet dårlig natten før. Også tidligere har han sovet dårlig etter et tap. Og det er jo ikke så merkelig, det står veldig mye på spill. Hele hans videre karriere er avhengig av dette. Det vil være svært vanskelig å komme tilbake som verdensmester, om han mister tittelen nå. Det er fullt opp av andre ulver som kjemper om utfordrerplassen, langt ivrigere etter å ofre absolutt alt, enn Anand. Jeg tror dette vil være hans siste tittelkamp. Det er ingen dristig spådom.

Det er heller ikke dristig å mene tittelkampen for i år er avgjort. Anand vil aldri kunne klare å komme tilbake etter det som hendte i går. Han trengte en rask seier, enten i parti seks eller sju, for ikke å komme bakpå. I parti seks forsøkte han å spille litt offensivt. Han gikk ikke inn i de roligste variantene i Berlinforsvaret, han hadde noe nytt, men Carlsen løste problemene tilsynelatende enkelt og greit over brettet. Og på ny falt Anand for fristelsen etter å forenkle. Torstein Bae på NRK snakket mye om hvor merkelig det var at Anand slo av springeren på f6, med løperen. Man slår ikke av slike springere uten at man har en konkret plan med det. Og den eneste planen som kunne være her, var å kvitte seg med brikkene, slik at man kunne få seg en remis og en hviledag.

Men Magnus Carlsen ville det som vanlig annerledes. Han været vel også et skadet bytte, her. Anand var engstelig, sliten, og signaliserte at han ikke hadde noe ønske om å spille for seier. Vel, da kan jo Carlsen spille for seier. Det er både irriterende og provosere, for svart er remis greit, særlig når han leder i en tittelkamp for dette. Men Carlsen vil ikke gå med på det, han vil spille videre. Han har sulten, han vil opp og frem, det er dette han lever for, om han kan tyne motstanderen et par timer før det uansett blir remis, så er det verdt det. Og det er uhyre sjelden Carlsen taper disse til tider litt dristige vinstforsøkene.

Det er denne irritasjonen som må ha ødelagt for Anand. Sånn som han gir opp bonden med det merkelige dronningtrekket i trekk 38, på ny like før tidskontrollen, det er ganske uforklarlig. Hvis han ville ofre, kunne han ha ventet to trekk. Ellers må han ha sett spøkelser, for mulighetene til Carlsen i den stillingen var ganske vage.

Etter dette hadde Carlsen en bondes overvakt, og Anand hadde i sikte et par timers tortur. Forenklingen til remis fantes ikke. Ideen om å sende frem h-bonden var god, kanskje var det dette han så da han spilte Dg3 i trekk 38. Men det forsvarer ikke beslutningen, for Carlsen kunne spilt annerledes og ikke tillatt dette h-fremstøtet. Carlsen fikk rett og slett økt sine muligheter og begrenset risikoen av at Anand gav en bonde for å få byttet av dronningene.

Antagelig drømte ikke Anand om at Carlsen skulle ofre en bonde tilbake for å unngå å ta remis. Stillingen er død, det er remis, men Carlsen finner en mulighet for å spille litt til. Og det må irritere vettet av Anand, som er sliten, og mer avhengig av å vinne enn Carlsen er. Det er Anand som skal ta sjansene i disse partiene, det er han som skal være nødt til å ta risikoen. Og så er det Carlsen som spiller hardt på vinst, og tvinger Anand til å jobbe for hvert halvpoeng.

Foran den neste tidskontrollen knekker Anand enda en gang. Nå skal vi være forsiktige, vi som sitter med dataanlyse og fasit, det er veldig lett for oss. Stormesterkommnetatorene jeg fulgte skjønte ikke hva som foregikk. De var langt unna å se Carlsens plan, før den var der, og Anand var tapt.

Men den utmerkede Marc Crowter peker på et viktig poeng i hans rapport fra runden: Anand bruker 30 sekunder på det kritiske trekket 57. Tg8, som er trekket som gjør at han går i Magnus’ lille felle. Deretter bruker han 10 minutter på 58. Tc8, som er en helt nødvendig fortsettelse av Tg8, det er hele planen med Tg8. Og så bruker han nye 60 sekunder på 60. Ta4, som er den siste og avgjørende feilen. Skjønte han her hvor det bar? Hvorfor brukte han ikke da alle de 37 minuttene han hadde igjen før neste tidskontroll, til å lete etter trekket som gir mest mulig problemer for Carlsen? Har man først sett ideen, ser man rimelig lett at Ta4 ikke hjelper mot den.

Jeg vet ikke når Anand oppdaget hvilke problemer han var i. Kanskje trodde han Carlsen ville ta til takke med remis, når han fikk også c-bonden fra ham, og Anand hadde to sammenhengende fribonder på dronningfløyen. De offisielle Fide-reporterne, Susan Polgar og en inder, som ikke satt med computer-evalueringer foran seg, så ingenting av det som foregikk. Planen til Carlsen var langt fra så åpenbar.

Kanskje så også Anand det først etter 61 .. Tg6. Først her var planen til Carlsen åpenbar, og først her begynte Anand virkelig å tenke. Men nå var det altfor sent. Fribøndene til Anand kommer seg ikke av gårde, tvert i mot stenger de for hans eget tårn. Og Anands konge er fanget ute i kanten. Det må være så vondt, så vondt å tape på denne måten. Det er fullt av ting som kverner i hodet. – Hvordan kunne jeg gi den bonden, hvordan kunne jeg, hvorfor tenkte jeg ikke mer i det trekket, i det trekket, hvorfor tillot jeg disse stillingene.

Det var en selvdestruksjons av Anand. Men den kom som følge av Carlsens nådeløse stil. Med bare å kverne og kverne på, aldri la motstanderen slippe unna, aldri gi ham en hviledag eller et hviletrekk. Anand har vært psyket ut før. Han har katastrofal score mot Kasparov, langt verre enn faktisk spillstyrke skulle tilsi. Nå er det Carlsen som har knukket ham. Carlsen kan nå gå inn for the kill, som de sier på engelsk. Anand er ingen motstander for ham lenger. Han er etter seks partier allerede beseiret.

Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, men man kan vel si at denne bjørnen – eller tigeren – er skutt to ganger, og døende. For virkelig å teste Carlsens styrke trengs en tøffere motstander, like sulten som han selv, som har ting å bevise og ikke bare gammel storhet å forsvare. Kramnik vil nok være blodtørstig, og gjøre det som trengs. Men den virkelig spennende kampen vil være mellom Aronian og Carlsen. Det er hva vi sjakkelskere ville kalle drømmefinalen. Det er noe å glede seg til.

Etter at vi har gledet oss ferdig med resten av kampene i Chennai. Det mest spennende nå er å se hvor lenge det varer. Mitt tips er at Carlsen drar inn en seier til, og vinner 3 – 0 i avgjorte parti. Sjansene er større for at Carlsen vinner 4 enn at Anand vinner 1. Jeg tror ikke Anand vil slå Carlsen igjen, noensinne. Carlsen har knust ham.

Magnus Carlsens sponsoravtaler

I forbindelse med at Magnus Carlsen nå nylig kvalifiserte seg til tittelkamp mot verdensmester Viswanathan Anand har mange norske medier vært opptatt av at «markedsverdien til Carlsen nå øker». Som om sjakk var forretninger, og Carlsen en handelsvare. For noen er det slik det selvfølgelig er, de måler verdien av alt etter sin pengeverdi. Da har sjakken blitt mer interessant, nå som det er et eventyr av en ung nordmann som er i ferd med å slå seg frem, og ikke enda en fra det tidligere Sovjetunionen. Vi liker det best når det er den uventede som vinner, og vi liker det aller best når denne ligner oss selv.

For en stor del er Carlsen selv uforskyldt i sirkuset som omgir ham. Men ikke helt. Vi skal ikke lenger tilbake enn forrige kandidatturnering, mai 2011, da Carlsen lot være å stille opp. Han var riktignok uenig i formatet, han ville ha turnering i stedet for matcher, og han mente verdensmester Anand var urimelig forfordelt. Nåvel, Anand har akkurat samme fordelen denne gangen, han er direkte kvalifisert til tittelkampen. Slik har det alltid vært i sjakken, og i flere andre idretter, der hver kamp er en duell mellom to spillere. For å bli verdensmester i boksing, må du slå verdensmesteren. Det er kanskje spesielt når utfordreren lar være å stille opp, fordi han mener verdensmesteren skal kjempe om sin egen tittel på lik linje med alle andre.

Denne gangen ble kandidatturneringen arrangert etter systemet der alle spiller mot alle to ganger, som en vanlig sjakkturnering med litt mer på spill, og ikke som en cup-turnering der to og to spiller og slår hverandre ut. Det viste seg at turneringssystemet produserte mye mer spennende sjakk, i cup-turneringen som sist ble holdt i Kazan, ble redselen for å tape større enn viljen til å vinne, noe som resulterte i forsiktig spill og mange remiser. Nå i London var spillerne nødt til å ta sjanser for å vinne, slik at de kunne holde følge med dem som allerede hadde vunnet noen ganger. Dette var årsaken til mye av dramatikken, helt frem til sisterunden, der vanligvis så forsiktige Kramnik spilte den uoversiktlige Pircs åpning, og frivillig gikk inn i uklare stillinger som viste seg ikke å være en fordel for ham. Det er nå veldig bred enighet om at turneringssystemet er bedre. Kanskje vil det medføre litt urettferdighet, med at noen får lettere gevinster mot enkelte motstandere enn andre, man er ikke helt herre over egen suksess i turneringen (for eksempel er det ment at Carlsens nærmeste utfordrer i starten av turneringen, Aronian, fikk noen enkle seire mot Ivanchuk og Gelfand), men over så mange som 14 runder jevner dette seg vanligvis ut, og det er vanskelig å hevde annet enn at vi får en verdig vinner. Carlsen hadde nok rett i at det forrige opplegget var dårlig, men at det skulle være så dårlig at han nektet å stille opp? Det er et langt skritt.

Samme halvår som Carlsens rivaler lå i hardtrening og forberedte seg til kandidatturnering i Kazan, reiste Carlsen rundt på modelloppdrag for motemerket Raw, og andre  mer spennende ting enn hardt arbeid. For en 20 åring på vei opp og frem er det kanskje ikke slik det skal være. Det er tidlig å hvile på laurbærene før man har fått dem.

Men det er også disse tingene som gjør historien om Carlsen lettere å selge, for dem som lever av å selge historier. Han er den norske 20 åringen, som tilsynelatende uanstrengt hamler opp med alt den sovjetrussiske maskinen har å stille opp med. Det blir laget et bilde av at disse spillerne har tilgang til alle mulige ressurser, de er oppvokst med sjakk, de er en del av en kultur, de ofrer livene sine for sjakken og bruker alle timene hver dag til å studere sjakk og øve. Vår egen Carlsen kan reise på modelloppdrag for motemagasin, og allikevel vinne. Det var vel samme år Carlsen reiste til storturneringen Wijk-an-Zee, og ble overrasket over at Anand hadde tatt med sekundant, Heine Nielsen, som Carlsen hadde sett frem til å spille playstation med. Jeg vet ikke om det er noe som ligger spesielt for norsk kultur, for vestlig kultur, eller om det er universelt, men vi aner vel kanskje her en større begeistring for naturtalentet, enn for dem som har jobbet hardt for resultatene sine.

Kanskje bør jeg nå ta med for å unngå misforståelser at Carlsen selvsagt også var meget godt forberedt til denne turneringen, gratis har heller ikke han kommet til resultatene sine. Jeg vil ikke fornærme ham. Det er de som betaler seg inn i historien hans for å gjøre penger på den jeg vil reagere mot.

Per i dag er det avisen VG, meglerfirmaet Arctic securities og advokatfirmaet Simonsen som har sponsoravtaler med Carlsen. De er alle sammen (kanskje bortsett fra VG) merkelige avtaler. Noe av poenget med sponsorer, mener jeg, er at utøveren eller idretten skal identifiseres med merket. Men det er temmelig åpenbart at Carlsen ikke har noe med meglerfirmaet Arctic å gjøre. Han har ikke i noe han har sagt eller gjort vist noen som helst interesse i pengeplasseringer. Enn mindre advokatfirmaer. Kjøpt og betalt er ordene på sin plass. Han godtar å ha disse firmanavnene på klærne sine, fordi de har betalt ham for å ha dem der.

Det ser også merkelig ut med at han er den eneste i sjakksirkuset som går med sponsornavn på klærne. Alle andre har sin integritet i behold, går i pene dresser de har valgt selv. Carlsen får dressen sin ødelagt ved at det står VG på den. Det kunne kanskje vært forståelig om Carlsen hadde vært i pengemangel. Men han får såpass mye i deltaker- og seierspremier, at han ikke akkurat skulle ha problemer med å dekke sine daglige utgifter. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han går med på det. Og jeg skjønner ikke helt hva sponsorene mener de kan tjene på det.

Jeg har skrevet et innlegg om dette før også: Hjernekraftverk?

 

Mediedekningen av Magnus Carlsen

Mandag kvalifiserte Magnus Carlsen seg til tittelkamp mot inderen Viswanathan Anand. Det er ikke en VM-finale, dette er ikke et verdensmesterskap, sjakken bruker ikke slike begreper. Det var en kandidatturneringen som blant flere kandidater produserte en utfordrer til verdensmestertittelen. Denne utfordreren er nå Magnus Carlsen, fra Norge. Her i landet ser vi ut til å ha store problemer med å behandle det noenlunde anstendig.

Et problem er selvsagt at norske journalister ikke kan sjakk. De blåser det hele opp med floskler som at «dette er stort i utlandet» og «nå kan han tjene så og så mange millioner». I idretter man forstår seg på er det ikke pengepremiene som pleier være hovedsaken. De som er så dumme at de går inn i sjakk for pengenes skyld, er allerede så fortapt i hodet at de umulig kan gjøre det noe bra. Vil man bli rik, satser man på andre ting. Selv for de som lykkes og blir millionærer, bare en liten håndfull av de millionene som er mer eller mindre aktive spillere, så er det ikke noe jet-set liv som venter. Det er altfor mye konsentrasjon som må til, både for å forberede seg til turneringene og matchene, og for å spille dem.

Det er heller ikke så stort i utlandet at det trenger seg frem i de største mediene, det blir høyst en bisak. Det er veldig stort i sjakkverdenen, men den interesserer ikke norske medier seg altfor mye for. De gjør den kunstig.

De fleste mediene som dekker saken i Norge setter skikkelige sjakkspillere til å skrive og kommentere. Men disse lar seg også fange av at man skal «gjøre sjakk interessant for dem som ikke er interessert», man selger gladelig sjelen for at folk skal interessere seg for den. Straks sjakkspillerne er utenfor sjakkmediene, kommer flosklene. Da er det «større enn Northug» (typisk for dem som ikke er noe for seg selv, man må alltid sammenligne seg med andre, ingen trenger si tøys som at Northug er den største siden Dæhlie) og «det er vanskelig for oss i Norge å fatte hvor stort dette er». Det som er stort, trenger ikke beskrives som stort.

Dette er grunnen til at jeg aldri orker å lese om sjakk i tradisjonelle norske medier. Særlig ikke på nettsidene. Nettavisen er verst.

For dem som er interessert i å finne ut hva dette egentlig er for noe, er det nok av engelske nettsider som dekket kandidatturneringen på en skikkelig måte. De behøver ikke overdøve dramatikken med sammenligninger som ikke passer inn. Kandidatturneringen ble spennende som var den planlagt på forhånd, det ville være vanskelig å tenke ut et bedre manuskript for den. Det toppet seg med de utrolige tre siste rundene, men det var nerver og resultater og spennende spill fra runde nummer to.

Vi må også ha med at det var med hårfine marginer Carlsen vant. Det var slett ikke slik at han la resten av feltet sprellende bak seg. Han hadde like mange poeng som Kramnik, men vant på det som norsk heter kvalitet, han hadde flere seire (og med det også flere tap, som den engelske kommentatoren og stormesteren Nigel Short påpekte, ved poenglikhet og likt i innbyrdes oppgjør vinner den med flest tap). Det er ikke å vinne på målforskjell, det er å vinne med flere scorede mål. Aronian og Svidler fulgte et halvt poeng bak der igjen, de hadde +2, som det ofte skrives i sjakkverdenen; to flere seire en tap. Carlsen og Kramnik hadde +3. Det var svært tett i toppen.

Alle som blir interessert i en idrett blir det på idrettens egne premisser. Alle som interesserer seg for golf, kjenner en birdie og en bogey, det er ikke snakk om å skifte uttrykkene ut for å gjøre dem mer forståelige for «folk flest». Sjakkdekningen i Norge burde være mer nøktern. Vi har en verdensener og en tittelutfordrer nå, det tar seg ikke ut at dekningen satser på å nå alle dem som ikke skjønner noe.

Den store sjakknasjonen er Russland. Bortsett fra akkurat de to som nå skal kjempe om VM-tittelen, Anand og Carlsen, er praktisk talt alle i verdenseliten fra noen av de tidligere Sovjetrepublikkene eller utvandret derfra. I kandidatturneringen Carlsen vant snakket alle utenom ham russisk, 3 russere, 1 asarbadsjaner, 1 armener, 1 ukrainer og 1 utvandret til Israel fra Minsk. I Russland blir sjakk aldri dekket med at «sjakk er ubegripelig stort» og «nå blir vinneren veldig rik». Russiske rikfolk ler av sjakkspillerne. Der er det alltid ordentlige ting, på sjakkens premisser. Det handler om hvordan spillet forløp, om hvordan kvalitetsberegningen ved poenglikhet var utformet og hvordan den virket, den er om spillet ved bordene og bak bordene. Den er laget for folk som forstår seg på hva det dreier seg om.

Slik burde det være i Norge også. De som kan sjakk og får lov til å skrive i riksmediene, bør gå foran med et godt eksempel.