Hänssler classic: Bachs samlede verk til 2399 kroner

Det er 172 CD-plater. Det er noe av den aller vakreste musikken som er laget i verden, 178 timer av den. Prisen per CD er litt under 14 kroner, prisen per time guddommelig musikk er 13,50. Jeg kjøpte den i høst, som en tidlig julegave til meg selv.

Jeg er allerede godt bevandret i Bach og hans musikk. Jeg har det meste, og mye i forskjellige versjoner. Orgelmusikken har jeg av Helmut Wacha, messen, oratoriene og pasjonene med Karl Richter, Karl Münchinger og John Eliot Gardiner (Mateuspasjonen i tillegg med Otto Klemperer), kantatene i utvalg av Richter og Gardiner (i tillegg til noen med Rene Jacobs), konsertene med Trevor Pinnock, Brandenburgkonsertene, suitene for orkester og kammermusikk med Reinart Goebel (og Brandenburg i tillegg med Richter), pianomusikken (eller egentlig cembalo) med Andras Schiff (Goldbergvariasjonene i tillegg med Glenn Gould) og musikk for solo cello og solo fiolin henholdsvis med Pablo Callas og Nathan Milstein.

Etter det ble mulig å strømme har jeg benyttet periodene jeg har hatt på Wimp, Spotify, iTunes (eller hva det heter) og Tidal til å høre verkene i andre versjoner også. Så jeg skal kjenne det ikke så verst, til å være en amatør.

Her, med dette kjøpet, får jeg det alt sammen samlet på et sted. Det meste er spilt inn av Helmuth Rilling, og hans Bach-ensemble. De som går og lurer på om det er verdt å kjøpe samlingen, kan tenke på at den inneholder samtlige kantater. Kantatesamligen til Gardiner – som ikke er komplett – koster 2199 kroner. Den består av 56 CD-er. Her er det 60 CD-er med de religiøse kantatene, i tillegg til 8 med de verdslige. Hvilken innspilling man foretrekker er smak og behag, men Rilling er en av de store, dette er helt skikkelig. Jeg liker hans utgave av kantatene og den andre musikken veldig, veldig godt. Det går litt raskere enn hos Richter, litt lettere, men er ikke så rå og kjapp som Gardiner. Gardiner er den nye tid, med originale instrumenter og forsøk på å legge seg nærmest mulig det man tror er originalen. Som sagt, det er smak og behag.

Akkurat nå hører jeg juleoratoriet, sammensettingen av 6 kantater, hver for de seks viktige dagene i julen. Jeg synes det er ubegripelig vakkert, nesten i enhver innspilling, og i hvert fall i de nå fire jeg har. Rilling står ikke noe som helst tilbake fra de andre. Ved siden av de fire jeg har, liker jeg særlig å høre Ton Koopman og Phillipe Herreweghe når jeg har tilgang på strømmetjenester. Det er vel de fire som har de beste, etter min smak.

De verdslige kantatene er ikke så enkle å få tak i, eller finne frem til. Her får man dem alle sammen, og kan høre at den berømte starten av juleoratoriet egentlig er en verdslig kantate for en fyrste av Magdeburg, tror jeg det var. Også av andre verdslige kantater er det lånt litt av, så vidt jeg vet. Jeg gleder meg veldig til å høre dem.

Motettene er også spilt inn av Rilling. De har jeg i en innspilling av Jacobs. Det er vakker musikk, men går kanskje litt langsomt. Jeg har liksom aldri fått helt tak på dem. Kanskje blir det bedre når jeg får dem av Rilling?

Messene, oratoriene og pasjonene til Bach er det beste som er laget av musikk. Det er overveldende mektig og vakkert. Jeg kan ikke huske å ha hørt dem av Rilling, tror ikke jeg har gjort det. Det er kantatene og juleoratoriet jeg har hørt på med strømming. Jeg antar messene og pasjonene er angrepet på noenlunde samme måte, juleoratoriet er i alle fall det, og lover veldig godt for det andre.

Koralene er ganske spesielle, veldig korte verk, ned mot minuttet, og de finnes både for orgel og for kor, så vidt jeg vet. Jeg har bare hørt noen av orgelversjonene, innspilt av Wacha. Med så liten tid er det måte på hva man kan få til, men dette er Bach. Noe av det er guddommelig. Her skal det være arier, hymner, jeg har ikke hørt dem og vet ikke hva det er. Men jeg gleder meg til å sette meg inn i også denne, perifere delen av Bachs verk.

Så kommer orgelverkene. De er spilt inn av en Kay Johannsen, Andrea Marcon, Wolfgang Zerer, Martin Lücker og Pieter van Dijk. Blant andre. Jeg kjenner ingen av dem. De jeg har slått opp har vært ganske unge, Johannsen er født i 1961. Innspillingen jeg har av Helmut Wacha er kjempegreier, de er definerende for meg, og jeg måler alle andre versjoner opp mot dem. Som om Wacha er originalen. Den samlingen består imildertid av 12 disker. Her, med Johannsen er det 20. Så det venter meg en del flere verk.

Tangentmusikken er spilt inn av Robert Hill, for det meste. Han mener jeg å ha hørt om, selv om jeg ikke kan huske å ha hørt noe av ham. Andre som bidrar er Peter Watchorn, Ergeni Koroliov, Robert Levin, Edvard Aldvell og Trevor Pinnok (!). Pinnock har 6 partitaer, Levin de viktige Das Wohltemperierte Klavier (Bachs utrolige prestasjon av å lage preludium og fuge til hver av toneartene på klaveret, heltone og halvtone, dur og moll, og alt uimotståelig vakkert). Levin er kjent, Pinnok er veldig kjent, han er en av de jeg oppsøker når jeg har tilgang på strømmetjenester. Koroliov har Goldbergvariasjonene, for de som lurer på det. Jeg tror ikke jeg har hørt hans versjon av dem.

Også med tangentmusikken er det en del svært lite kjente verk som har kommet seg med. De har virkelig satt seg fore å få med seg absolutt alt. Min samling med Schiff består av 13 CD-er. Her er det 26. Dobbelt så mange.

Kammermusikken er på 10 disker. Det består av arrangementer for Lutt, spilt inn av Oliver Holzenburg, disse kjenner jeg ikke. De berømte og fantastiske sonatene og partitaene for solo fiolin er spilt inn av Dmitri Sitkovetsky, de enda mer berømte og vel så fantastiske suitene for solo cello er med Boris Pergamenchikov. Det var disse suitene for cello som var min inngang for Bach, jeg kunne bare ikke få inn i hodet at det var mulig å lage så vakker og avansert musikk med bare fire strenger. Det var – og er – meg komplett uforståelig. Det er det nærmeste jeg kommer religiøse opplevelser, det finnes ingen vitenskaplige forklaringer på Bach, han lar seg ikke begripe med fornuften. Det er noe overjordisk, religiøst, med ham. Først møtte jeg det i disse solosuitene. Nå møter jeg det i nesten all hans musikk. Rikdommen og mangfoldet i musikken og verkene er med på å underbygge det. Hvordam er det mulig å få til så mye og så bra i løpet av bare ett menneskeliv? Det er virkelig ingen i nærheten. Innspillingene til Sitkovetsky og Pergamenchikov kjenner jeg ikke. Det gjør jeg heller ikke med de som deltar i innspillingene av den øvige kammermusikken, satt sammen av fløyte og klaver, fiolin og klaver, cello og klaver, noe også med cembalo. Jeg har en innspilling av disse med Goebels og hans Köln-musikere, noe av denne musikken er fantastisk, noe mer menneskelig. Det er heller ikke helt sikkert at Bach var komponisten bak alle disse verkene. Om det er han, har man kvalitetsgaranti.

Orkesterverkene består også av 10 disker. Dirigenten er alltid Rilling, men solistene varierer. Jeg ser Levin tar seg av konsertene for cembalo, de har jeg forventninger til. Fiolinkonsertene er det Christoph Poppen og Isabelle Faust som har. Det er en obo-konsert med Ingo Goritzki. Så vidt jeg vet er instrumenteringen hos Bach av og til litt uklar, så man må bare anta hva som er ment å være soloinstrument. Jeg er ganske sikker på at fiolinkonsertene også er spilt inn med tangenter, og omvendt, man har prøvd litt forskjellig. Man har også prøvd med original cembalo og med moderne piano, med moderne piano har det aldri gått bra for meg. Det får jeg ikke til å passe inn, med Bach. Innspillingene jeg hadde fra før, med Trevor Pinnok, var på 5 CD-er. Så også her er det dobbelt så mange, med 10.

Til slutt er det noe som heter Sonstige werke, eller «andre verk». De består av 13 stykk CD-plater. Her er kanoner, det som heter Musikalisches Opfer, die Kunst der Fuge, og mye mer.  Robert Hill spiller cembalo på den siste. Så er det klaver-heftet for Anna Magdalena Bach, det som vel må være «øvelsesmusikk», og også slik øvelsesmusikk for et par andre. Det er noen rekonstruerte verker, noen spesielle kantater og ytterligere noe vokalmusikk. Det er virkelig litt av hvert. Rilling er dirigenten her også, de gangene det skal være dirigent. Solomusikerne er ukjente for meg. Det samme er de fleste av disse verkene.

Til sammen blir det 172 CD-plater. Ganske utrolig. Det er ganske spesielt at vi lever i en tid der det er mulig å kjøpe all denne musikken samlet, og bor i et land der vi har råd til det. Jeg skal posisjonere det ut forsiktig, høre litt og litt, ta en plate av gangen, ved passende anledninger.

Jeg tror – og har inntrykk av ut i fra hva jeg har lest – at det er Rilling som er beholdningen her. De andre bidragsyterne er litt kompromiss, det er ikke øverste hylle, der finnes det innspillinger som er bedre. Men med Rilling får man alle kantatene, inkludert de verdslige, og de viktige messene og pasjonene. Med ham får man også mye av orkestermusikken, konsertmusikken. Musikken som trenger en dirigent. Der er Rilling en av de store i tolkningen av Bach.

Med i settet kommer også en booklet på 296 sider med navn på og katalogisering av alle de ulike verkene, detaljinformasjonen. I tillegg har man en CD-rom med utfyllende informasjon, alle tekstene på tysk, fransk, engelsk og spansk, og informasjon om verkene og innspillingene. Man får også kantatene organisert etter søndagen og helligdagen de hører til. Her er alt man kan drømme om for de som liker statistikk og tabeller og orden. Det er helt skikkelig gjort. CD-romen ser veldig fin ut, de har til og med laget lyd når man blar om i det som skal være et digitalt CD-hefte, men det er jo litt teknologi fra 20 år siden i disse nettider. Folk bruker ikke mye tid på CD-rom nå lenger. De bruker nok ikke så mye tid på CD, heller.

Det gjør imidlertid jeg. Og jeg synes dette er et av de beste kjøpene jeg har gjort. Det vil gi meg rik glede i mange, mange år fremover, Bach er en gave som varer og varer og varer.

Bootleg series vol 8. «Tell tale signs», Bob Dylan, Disk II

Jeg skrev i denne posten her om den første av de to platene i Bob Dylans Tell tale signs. Plate nummer 1 har flere studieopptak av sanger som aldri ble utgitt og alternative studieversjoner av sanger som ble det, mens plate nummer 2 har mer live og cover. Det er ikke så ofte man får høre Dylan gjøre cover, han har jo nok å ta av selv. I mange av versjonene man får kjøpt nå, er det bare disk 1 som følger med, og dette er også den sterkeste disken. Men disk 2 er også lett verdt de knappe ekstre 15o kroner den måtte koste. Og har man muligheten til å kjøpe begge samlet, er det ingenting å nøle etter.

Som alle Dylans bootleg-plater – i hvert fall dem som ikke er rene liveplater – inneholder den både skatter og kuriositeter. Denne disk 2 av volum 8 skiller seg ut ved å ha flere av de siste. Her er mange sanger med en uhøytidelig Bob Dylan, som gjør karnevalsopptredener med egne og andres sanger. Dylan har jo ry på seg for å skrive sanger med stor troverdighet, og mange av hans aller beste sanger er selvopplevd, eller selvfølt. Men ikke et øyeblikk vil jeg tro at Dylan har følt eller tenkt som karakteren som synger «Can’t escape from you», for eksempel. Og mot slutten av platen er coverlåter av liv i hvert fall ikke Bob Dylan har levd.

Sjangermessig spenner det fra conutry, blues og Dylans egen stil fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, litt singer-songwriter type sanger i stil fra 40- og 50-tallet er det også, likeledes den enda eldre musikken Dylan har lagt seg til med Love and theft og Modern times.

Men midt i all denne leken og moroa, kommer plutselig sanger med sterkt alvor og overbevisende utført. «Ring them bells» har aldri jeg hørt bedre enn her, og til slutt viser Dylan sin styrke ved å avslutte med en av de sangene han har skrevet, men aldri plassert på en offisiell plate. Den heter «‘Cross the Green mountain», og handler om den amerikanske borgerkrig. Sanger som dette viser at Dylan også etter år 2000 er blant de aller beste artistene vi har, også når det gjelder å skrive nye sanger.

Mississippi

Denne platen begynner med en enda mer nedstrippet versjon av denne hiten fra Love and theft. Her er den i en seig, tilbakelent versjon, der rytmen liksom er holdt igjen, og Dylan søvnig snøvler frem teksten som er like bra her, som i alle andre versjoner av sangen. Og selv den søvnige Dylan lyser opp over tekstlinjer som:

But my heat is not wary/It’s light, and it’s free/I got nothing but affection/for those who sailed with me.

32-20 Blues

Dette er en outtake fra platen «World gone wrong», en samling Cover-låter som gav ut i 1993, og en plate som ikke kan regnes blant hans beste (skjønt, det er den eneste av platene hans som har vunnet en grammy – for «best traditional folk album»), og som jeg heller ikke har.  Det er Robert Johnsen som har originalen, til denne enkle blues-sangen Dylan fremfører alene med et munnspill og en gitar. På denne bootlegplaten hører den fint hjemme, men stikker seg ikke frem.

Series of dreams

Dette er en sang som mange kjenner fra den første bootlegserien, 1 – 3, som kom ut i 1991. Bob Dylan hadde da nettopp gitt ut «Oh Mercy», der han samarbeidet med Daniel Lanois, som også er kjent fra sitt samarbeid med U2. I 1991 gav U2 ut Achtung baby, og var nokså på høyden av sin karriere, og hadde vel strengt tatt levert sine beste sanger. Jeg fikk min første U2-plate, Zooropa, i 1993, og min første av Dylan, «Oh Mercy», i 1994, da jeg flyttet på hybel i Bergen. Jeg kjøpte flere plater av U2, enn av U2 (hvem kan forstå det), og hadde en god stund bare «Oh mercy» og «Highway 61… revisited» av Dylan. Den første bootlegserien til Dylan er en uovertruffen skatt, her er en samling som langt på vei overgår platene hans, og en sang som «Series of dreams» kommer litt bort i det selskapet. Men det er også vanskelig å mislike den fullstendig, for dette er den sangen der Daniel Lanois får Bob Dylan mest til å ligne U2. Den har det drivet og det trøkket U2 var kjent for på den tiden (nåvel, nesten), og har kan man kanskje si også Bonos enkelhet i tekstene. U2 ville kunne gjort denne til en hit. Hos Dylan er den en kuriositet, og versjonen her på volum 8, ligner på den på volum 3, men har en litt enklere produksjon.

God knows

Dette er også en sang som ikke fant veien til «Oh Mercy». Jeg synes egentlig den ligner mer på sangene fra «Empire burlesque», der den ville passet veldig godt. Dette er en fase i Dylans karriere der man må være god fan for å like ham, vil jeg si. Han synger med sin mest 80-talls kråkestemme, og har verken melodi eller tekst som utpeker seg noe særlig. Sangen ble for øvrig gitt ut i en annen versjon på platen Under the red sky, enda en plate jeg ikke har.

Can’t escape from you

Denne her høres mest av alt som en spøk. Det er klassisk, enkel appeggiorulling på pianoet – av alle ting, ikke en gang gitaren – a’la «Everybody hurts» og «Unchained melody», det er så vakkert at det blir litt komisk. Og Dylan trykker på med svulmende grøt-stemme, han går inn i en rolle for å spille denne sangen. Det er som om han spilte en film, og dette er en sang den han spilte ville laget. Sjelden Dylan er så udelt morsom.

Dignity

Dignity er også en av sangene Dylan ikke fant plass til på «Oh Mercy», og det er nok den mest kjente og den beste av dem. Den ble offisielt utgitt på Unplugged, fra 1994, i en livlig og oppkvikket versjon. På disk 1, av denne dobbeltplaten «Tell tale signs», er det en langt vakrere, og roligere demoversjon, med Dylans stemme ledsaget bare av et piano. Her på disk 2 er det en oppfrisket versjon igjen, med en klassisk bassang langt fremme i produksjonen. Melodien skjuler litt for teksten i disse raske versjonene, mener jeg, og foretrekker den rolige.

Ring them bells

Dette er et live-opptak fra the supper club i New York, 17. november 1993. Det er en kjempeversjon av en flott sang, som faktisk fikk plass på «Oh’ Mery», i motsetning til flere av de andre sangene her. Det er noe eget når Dylan synger som om han mener det. Ordene faller jo så lett for ham, så det kan nok være lettere å skrive dem, enn å ytre dem noen ganger. Her er han imidlertid helt inspirert, og synger sårt og inderlig at klokkene må ringene, som de virkelig må det, og da blir dette en sterk sang. Spesielt i mellomspillet. En og annen «yeah» fra publikum, bringer også inn den rette komikken.

Cocaine blues

Nok et karnevalsnummer fra Bob Dylan. Det er en liveversjon fra 24. august 1997, i Wien, der Dylan fordreier stemmen til det ugjenkjennelige (eller helt gjenkjennelige). Sangen er en gammel bluesklassiker (det er ikke den raske, kvikke, som Johnny Cash er kjent for, det er en annen sang), som her blir fremført litt nedpå, med få instrumenter, steelgitar og akkustisk stål. Det er en blues av typen man føler alltid har vært skrevet. Så kommer Dylan med stemmen, og gjør sangen alt annet enn troverdig. Jeg nekter å tro annet enn at nettopp det er meningen. Denne sangen er laget på avansert gøy. Og jeg skal ikke være den som sier noe annet enn at det fungerer.

Hey baby! better come here quick/That old cocaine, is making me sick! er vel aldri sunget morsommere, hesere og stemmeløsere. Legg også merke til en skikkelig akkustisk stålstrengssolo fra Larry Campbell. Og som den gode blueslåt den er, er den omtrent uten grepskift.

Ain’t talkin

Denne sangen fra Modern times er en av de mørkeste Dylan noensinne har laget, og her på bootlegen er den enda mye mørkere enn i originalen. Sangen varer i godt og vel 8 minutter, med gjennomgående refreng «Ain’t talkin, just walkin», og allerede i første gjør han det er klart at han er «walking through streets that are dead». På Tell tale signs er melodien enda mer i tråd med teksten, enn i originalen, her er knapt en akkord som ikke er i moll (den går i G#m, C#m gjennomgående), skumlere, mørkere, og med en sugende bass og et komp som dunker av gårde som litt for raske hjerteslag. Det passer til den dystre teksten. Dette er gjentatte knytteneveslag mot brystet.

Ain’t talkin’, just walkin’
Carryin’ a dead man’s seal.
Heart burnin’, still yearnin’
Walkin’ with a toothache in my heel.

The suffering is unending;
Every nook and cranny has its tears.
I'm not playing, I'm not pretending,
I'm not nursing any superfluous fears.

I kontrasten med de artige sangene den er omgitt av, gjør den litt av en kontrast og skiller seg voldsomt ut.

The girl on the greenbriar shore

 Dette er live fra 1992. Bob Dylan er alene med gitaren, i denne klassikeren. Dette er inspirasjonen til Dylans egne «Red river shore», som han leverer på disk 1 av disse bootlegene i volume 8. Både i tekst og melodi er Dylan helt overlegen, og jeg kan vanskelig se hvordan de to sangene i det hele tatt kan sammenlignes.

Lonesome day blues

Dette er en live versjon  fra 1. februar, 2002, i Sunrise, Florida. Det er blues, og det er bandet som gjør den. Tony Garnier og Georg Recile er stødige på rytmeinstrumentene, og Larry Campbell og Charlie Sexton tar seg av rytmeinstrumentene i en sang som bygger seg voldsomt opp. Det er en del av den nye humoren med de senere Dylankonsertene, der Dylan selv er den suverent dårligste musikeren, men det likevel er ham som lager sangene og arrangementene. Sangene svinger vanligvis mye mer live, enn i studio. Og denne sangen fra Love and theft er ikke noe unntak. Men jeg foretrekker dog «High water (for Charlie Patton)» fra disk 1, der teksten også gjør seg i kråkestemmen til Dylan blant de mestrerlige musikerne.

Miss the Mississippi

Og så blir stemningen tatt ned igjen, med denne pussige og vakre sangen av Bill Halley, som Jimmy Rodgers har laget, og som Bob Dylan her gjør en cover av. Den begynner med en liten munnspillsolo, litt enkel gitar, bassen kommer inn og i bakgrunnen høres trillende mandoliner. Så kommer Dylan med sin mest inderlige fløtestemme, og synger om et liv han aldri har hatt. Men vakkert er det.

The lonesome river

 Her er enda en cover, muntrere og raskere, hvor Bob Dylan får vokalhjelp av Ralph Stanley. Dette er ordentlig country, og Ralph Stanly er egentlig den eneste som har stemme til å bære det.

‘Cross the Green Mountain

Platen og samlingen slutter med en monumental sang. Det er Ted Turner som skal lage en TV serie om den amerikanske borgerkrigen, og får Bob Dylan til å skrive en sang til den. Dette er ikke den unge, aggressive Dylan med «Masters of war» og «Times they are changing», dette er den aldrende Dylan som lavmælt legger ut om krigen i all sin gru. Det er gjort mange ganger før, men Dylan går til oppgaven med en friskhet som gjør at man føler redslene fra 1861 og 1865 like forferdelige og meningsløse som om de skulle være i dag. Sangen varer i godt over 8 minutter, går i B-moll, og ruller og går vakkert og sterkt og lenge, og lar Dylan hviske ut den ene sterke tekstlinjen etter den andre, mens Larry Campbell spiller fiolin og Benmount Tench spiller orgel. Dette er en sang man kan få vondt i hodet av.

I’m ten miles outside the city, and I’m lifted away
In an ancient light, that is not of day
They were calm, they were blunt, we knew ’em all too well
We loved each other more than we ever dared to tell

Her er den på youtube.

Tell tale signs, Rare and unreleased Bob Dylan

Platen er ikke lenger helt ny, men jeg kjøpte den nå for julemåneden. Da trenger man noe spesielt.

Dette er volum 8 i Bootlegserien til Bob Dylan. Den dekker perioden fra 1989 til 2006, eller platene fra «Oh’ Mercy» til «Modern times».  Andre plater å merke seg fra denne perioden er «Time out of mind» fra 1997, og «Love and theft» fra 2001.

De 7 første i serien er klassikere. Da de tre første kom i 1991 var det en sensasjon. De dekket Dylans store periode på 60- og 70-tallet med nye og alternative versjoner til sangene han hadde gitt ut, som oftest bedre enn originalen, og nye sanger bedre enn de offisielle.

Mississippi

Platen begynner med en nedstrippet versjon av storslageren fra Love and theft. Den høres rent fremmed ut, men det skal ikke mange lyttinger til før den er helt på høyde med originalen og vel så det. Lytt til teksten, med tekstlinjer som «Walking down, the leaves falling from the trees/feeling like a stranger, nobody sees/so many things we never will undo/I know you’re sorry, I’m sorry too» Det er en herlig sang om en som har levd sitt liv, og fortsatt har til hensikt å leve det. Her i denne versjonen, er ikke det så fremhevet.

Most of the times

Den følger opp med det beste sporet fra Oh mercy, også denne i en helt annen versjon. Her er både teksten og melodien og arrangementet skiftet om på. Oh Mercy var faktisk den første platen jeg fikk av Bob Dylan, og den betydde mye for meg, spesielt denne sangen her. Jeg var 20 år falt helt for selvfornektelsen til sangeren. På tell tale signs er det mer en lek.

 Dignity

Dette er en hitsang av Dylan jeg kjenner skammelig dårlig til å være en svoren fan. Jeg kjenner den helst fra Unplugged versjonen, og husker den da som en mye raskere sang. Her på bootlegen er det en rolig pianosang, med Dylan som strekker sin gamle stemme så godt han bare kan. De tre første sangene etablerer at denne platen slett ikke har til hensikt å stå tilbake for noe Dylan tidliger har gjort.

Someday baby

Dette er den eneste sangen fra Modern times på denne platen. Her er den imidlertid fyldigere produsert, og liksom litt glattere og mykere. Det står godt i kontrast til teksten som er akkurat den samme.

Red river shore

Og så kommer  denne sangen her som er reneste klassikeren. Her er Girl of the north country, Boots of Spanish letter og alle de store kjærlighetssangene fra 60-tallet, her er plutselige perler som Senor og ukjente skatter som Blind Willie Mc Tell, og nye storsanger som Not dark yet og Working mans blues, denne sangen står ikke tilbake for noen av dem. Akkordene er klassisk enkle, C, F og G, med en liten, like klassisk bassgang, og sakte tempo og tilsynelatende så enkelt som det blir. Men magisk. Og teksten er himmelsk, det er livet selv, som så mange andre ganger er skildret på akkurat samme måte, og så skjer det igjen, og det er altså magisk. Dette er en epiker som Sad eyed lady of the lowlands og Tangled up in blues. Og slik melodien gjør det mulig å skrike ut budskapet, bare fylle det opp med den følelsen man vil, og som Dylan så suverent gjør, det er mesteren som i 1997 gjør det en gang til. Sangen kom ikke engang med på platen Time out of mind, hadde den gjort det, ville den vært den beste, og dette er ikke noe som er åpent til diskusjonen. Sangen er verdt hele platen alene.

Tell ol’ Bill

Etter et storverk som Red river shore, trenger man rett og slett en pause. Da er Tell ol’ Bill ypperlig. På en av festene til Dylan society ble det spilt en plate med 13 versjoner av denne sangen. Den offisielle er ikke den beste, dette er den offisielle. Sangen er laget for filmen North country i 2005, det legger ikke jeg meg oppi, jeg kommer aldri til å se den filmen. Sangen er en slags rolig feel-good, swing-slags sang med en søvnig Dylan syngende med hvislende trommer i bakgrunnen.

Born in time

Dette er i mine ører 80-tallspop, melodiøs, og med fyldig produksjon, den ligner til og med på en temmelig kjent hit. Dylan synger som han gjorde på Empire Burlesque, og kombinasjonen er slett ikke å forakte. Med Paul Young eller Phil Collins som sanger ville den garantert slått an. Jeg foretrekker Dylan.

Can’t wait

Dette er nest siste sang på Tine out of mind, her på Tell tale signs kommer den mye mer til sin rett. Den er strippet litt ned, rytmen er hardere og mer markant, og Bob Dylan synger som en som det betyr noe for. Det der er forresten nokså typisk. Ofte foretrekker Dylan de mindre følsomme versjonene på de offisielle utgivelsene, og legger det hjerteskjærende på bootlegger.

Everything is broken

Dette er sangen som ligner mest på originalen sin, spor 3 på Oh’  Mercy. Den ligner, det er jo samme sang, men bassen er mye tydeligere, og det går mye raskere. Bob Dylan er også litt ivrigere etter å få sagt at «Everything is broken». Det svinger av denne, og det gjør det ikke så mye på originalen.

Dreaming of you

Sangen begynner med tekstlinjer man godt kjenner igjen fra andre Dylan-sanger, der de anstendighetens navn fungerer bedre. Sånn fortsetter det også.  Dylan snakker like mye som han synger, men arrangementet i bakgrunnen med flere forskjellige trommer og en spillende gitarstreng, eller hva det er, det fungerer godt. Den som kunne lage sanger som dette som fyllmasse. Til en uoffisiell utgivelse.

Huck’s tune

 Well, I wandered alone through this desert of stone/And I dreamt of my future wife/My sword’s in my hand, and I’m next in command/in this version of death, called life. En sang som starter slik, skal man ikke undervurdere. Det er også filmmusikk, til filmen Lucky you, aldri kommer jeg til å se den heller, men denne sangen er nydelig. You think I’m blue? I think so too.

Marchin’ of the city

Her er også mange setninger Dylan gjør bedre i andre sanger. Dylan synger nesten litt sutrete til en seig melodi, men hvem sier det skal være noe galt i det? Melodien og instrumenteringen blomstrer opp underveis, men sangeren Dylan fortsetter bare å kråkeskrike ut sin misere. Sangen var ment for Time out of mind, og tekstlinjer man kjenner igjen ble brukt i Not dark yet og Till I fell in Love with you. Det hadde ikke gått an å disse sangene på samme plate. Men det hadde heller ikke gått å ikke la verden få høre Marhin’ in the city heller, så den hører hjemme her.

High water (for Charlie Patton)

Dette er en sang som er ganske anonym på platen Love and theft, men som virkelig kommer til sin rett live. Jeg likte den i Stavanger, da det var eiendommelig å se godt over 60-åringen Dylan synge med gamlingens ironiske alvor «It’s tough out there». Bootlegversjonen er valgt blant alle live versjonene Dylan har av sangen, og det merkes, her svinger det skikkelig og Dylan er i storform. Og bandet gjør alltid jobben. Det svinger som sagt skikkelig.

Det er godt gjort å ha noe av den mest omfattende plateproduksjonen av alle, og i tillegg komme opp med 8 offisielle bootlegger som holder sånt nivå som Dylans. Det er ikke noe å diskutere, han er den beste.

Disk 2 av platen er anmeldt her:

Tell tale sale, Rare and unrealeased, Bob Dylan, Disk II